Skipskista som ble borte på Solsem

Lensmannen som drukna i Hortafjorden

Tilværelsen for kystbefolkningen var ingen dans på roser og havet krevde sine. En stor del av befolkningen fikk sin grav i det mørke dyp og kom aldri i vigslet jord, og følgelig ble tanken om livet etter døden viktig. Skulle den omkomne få fred var det om å gjøre at liket snarest mulig kom i innviet jord.

På Leka var det ei tid ein lensmann, som var så fæl til å drikke. Ja, det er nå lang tid no sidan han døyde. Han kunne sitja lange tidene berre å drikke. Ein vinter han hadde vore ute på Hortaøyane i eit gilde, gjekk det riktig gali. Det hadde vorte seint for honom um kvelden, og så koldsiglde han på heimferda. Kanskje han og hadde teke inn meire av det sterke enn godt var. Då han ikkje kom heim um kvelden vart det sett igangleiting etter han, men dei fann berre den kvelvde båten. Men så våren etter da det leid fram i hundedagane flotne han upp så dei fann honom. Det har det laget, at i hundedagane flotnar alt, som er drukna uppat. Liket var då mykje medtatt av at det hadde ligge så lenge. Fingrane tildømes var såleis at dei datt av då han, som fann honom skulde snu liket.  Men han var ikkje så han var snarflemsen han, som fann liket heller, han tok berre fingrane og stakk dem i lumma, fekk liket i båten og rodde heim til lensmannsgarden med det. Gravølet vært halde på Husbybakken og liket til lensmannen nedsett på kyrkjegarden der. Men guten, som fann liket hadde gløymt å leggja fingrane til lensmannen med i grava. Då han kom heim vart han svært sjuk, det såg ut som det sto um liv. Nå var det ei klok kone, som heitte Anna og som budde ikkje langt ifrå. Då guten vart så mykje dårleg og hadde det berre med rop og skrik, så visste foreldra inga anna råd enn sende bud etter Anna. Strakst Anna kom inn døra og fekk sjå guten sette ho i med ei eid, at han hadde no vel aldri att noko av fingrane til lensmannen? Ho var ei slik ei ho Anna, at ho var ikkje så langt etter ei eid. Då hugsa guten seg. Jau, det var rett nok, fingrane til lensmannen hadde han stukke i lumma og der lå dei endå. Jau, han måtte augneblikkeleg bera dei til grava der lensmannen var gravlagt, sa Anna. Guten så gjorde, og han vart snart frisk att. 

Tilbake

Den gangen draugen ble sett ute i Sklinna

Det var ikke bare huldrefolk en kunne treffe på ute i Sklinna. En gang var det tre fiskere som fortalte de hadde sett draugen der ute. En senhøstesdag hadde de vært ute på sjøen for å prøve juksa. Været var godt, kanskje med litt "oppsett fra vester", og fisken beit ikke så aller verst. Som de lå og dro fikk de øye på en annen seksring med en kar ombord, litt lenger ut. Karene ble litt forundret over å treffe  på andre for som regel Med ett gikk det et støkk i karene, de kom plutselig i hug at draugen til tider kunne gi seg til kjenne like før det ble uvær. De fikk opp linene i en fart og la seg på årene hjemover. De hadde ikke før kommet til land, så brøt uværet løs. Da de senere fortalte om møtet med den fremmede fiskebåten til de andre der ute   hadde ingen hverken sett eller hørt at noen hadde vært på de kanter Dessuten skjedde dette noe tidligere på året enn da det egentlige Sklinnafisket tok til. De ble da overtydd om at det var draugen de hadde sett og at han hadde varslet dem om det kommende uværet.

Tilbake

Da Olav den hellige forsøkte å kristne skrinderne.

Det fortelles at det bodde folk i Sklinna allerede på Olav den helliges tid, og at dette var ugjerningsmenn som levde av plyndring og fiske. De hadde søkt tilflukt der ute i havet for å unngå lovens fangarm. Dette var i den tida kong Olav holdt på med å kristne landet, og da han fikk høre om de besynderlige menneskene som hadde søkt tilhold der ute i Sklinna, sendte han utover et skip med noen menn for å undersøke forholdene. Da skipet kom frem, ble mannskapet møtt med et regn av piler og spyd som drepte det meste av mannskapet. De øvrige tok flukten tilbake til fastlandet igjen. Maken til villmenn hadde de aldri sett før. Ved hjemkosten ble øyboerne beskrevet som unaturlige vesener med hale, lange ører og horn i pannen. Ei tid senere var kong Olav igjen på tur nordover med hele flåten sin og bestemte seg for å legge turen innom Sklinna for å se om øyboerne var slike unaturlige skapninger som han var blitt fortalt. Han la til land uten å møte motstand og forsto att folkene her ute var åsadyrkere og ikke visste at landet var i ferd med å kristnes. Olav forkyndte om den nye helligdommen og krevde at de måtte ta i mot den nye læren om kvitekrist.
Da han reiste fra Sklinna lot han det bli igjen en prest som skulle lære dem om den nye gudelæren. Men det fortelles at ikke før var skipene ute av syne, så ble presten sporløst borte, og folk turet frem som før.

Tilbake

Kong Herlaug

Harald Hårfagres rikssamling på slutten av 800-tallet førte til en drastisk endring av maktstrukturen i landet. De mange høvdingdømmene som hadde eksistert og utviklet seg gjennom jernalderen ble underlagt en sentralmakt  og fikk dermed redusert sin makt og innflytelse.  

Sagnet om Herlaug og Rollaug er et beskrivende eksempel på denne prosessen, der to lokale høvdinger nord i Namdalen står overfor den mektige kongsmakten  - den ene velger døden og den andre blir kongens mann.

"Af høvdingstolen glider Rollaug ned, og setter sig på jarlesædets skamle; i Naumdal stikker Herlaug sværdet i belte og går i haug med alle sine helter."

Sagnet om kong Herlaug finnes gjengitt i Snorre

"Nord i Namdalen var det to brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De hadde holdt på i tre somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl i tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen. Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han konghøgsetet gjøres i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte å sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlesetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav han hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på han og gjorde han til sin jarl og leide han til høgsetet. Han gav ham så Naumdølafylket og satte han til jarl over det."

Snorre stedfester ikke bostedet til Herlaug og Rollaug. På slutten av 1700-tallet blir imidlertid storhaugen på Skei knyttet til sagnet om kong Herlaug. Etter den tid har haugen båret navnet Herlaugshaugen

Tilbake                   Tilbake til Leka

Bukkataljin

  De va ein gong bokkjin, vern, grisen og  hanin skoil ut aa segl. Dom skoil færra med næver ifraa Sjørna aat Vega. Det gjekk vel aa bra med dæm tel dæm kom på Lekafjoln. Det va lainvindsrokk i dein tia som no, og kanskji litti grain vær. Di firan som skoil iveg med nævera va no vel ikkje di mæsst erfarne sjøfolka, og da dæm kom nett for Nol-Gutvikja sægelt dom foil baaten. Hanin gjekk da te taaps aa skoil ta lainkjenning.

"Det bryt i le," gol´n. "Da e de skjær," remja bokkjin. "Aa bere meg," mekra vern." Luff, luff, luff," grynta grisen, som skoil lass væra den modiast. Men rætt som de va kvalva baaten og vern, bokkjin og grisen drokna, men hanin som koin flyg, hain flaug paa lain. Bokkjin remna og taljin rak paa lain." Og saan e Bokkataljin kaami aat Sjeineset

Tilbake

Møsmørkluben

Man har kalt henne "Lekamøya" og alle vet at "Hestmanden" på Hestmanøya fridde til henne og fikk kurven. I vrede skøt han ei pil etter henne som gikk gjennom Torghatten. Derav blev hullet i Torghatten til. I sin flukt for å komme unna Hestmannen slapp  hun ned sine eiendeler på veien sørover. Det siste hun slapp ned var en møsmørdall som trillet utover mot Kvaløya på Leka. Møsmørklubben kalles den bergnuten som dallen støtte mot.

Tilbake

Kona på Leknes og dei døde.

Dei hadde den trua før i tida at tok ein, som var sjuk, ei skjorte på seg som var kledd av eit lik, så vilde den sjuke bli frisk att, same kor sjuk han hadde vore før. Ein gong var det ein mann som budde på Leknes på Leka som vart sjuk. Kona , ho heitte Anna Dragland, visste ikkje si arme råd korleis ho skulde bera seg åt. Ikkje var det doktrar å gange til i den tida, og mannen låg berre og anka seg. No hadde Anna høyrt om dette med likskjorta, og da det høvde seg såleis at det på nabogarden på Leknes låg eit lik på likstrå, så bestemte ho seg til å fara dit. Det var noko langt å gå, og da det var om å gjøre å vera snar, så spendte ho sleden for hesten og køyrde i veg. Liket låg på eit bur på Leknes. Utan å snakke til nokon gjekk ho dit liket lå og kledde skjorta av det, satte seg på sleden og køyrde i veg heim. For å koma heim laut ho framom kyrkja på Leknes. Ved sida av kyrkja er det ein kyrkjegard. Komen midt for kyrkja fekk ho sjå det kom ein heil hær etter henne, og enda ho jaga på hesten, så han sprang alt det han greide og vel så det, så såg det ut for henne som om forfylgjarane vilde til å koma opp på sleden til henne. Ho tok då eit sjal ho hadde over akslane og kasta det attover utan å sjå seg att. Så køyrde ho i tvitan heim, sprang inn å kledde på mannen skjorta ho hadde teke av liket. Men enda mannen låg berre å anka seg då ho kom att, så hadde han ikkje før fått skjorta på, før han tok til å bli betre, og berre kort tid etter var han heilt bra att. Då kona skulde gå å sjå etter sjalet, så fant ho det plukka sundt i småbitar, og det var ikkje ein heil trå att.

Tilbake

Lekamøya    

De veldige fjellformasjonene langs kysten av Nordtrønderlag og Helgeland har tydeligvis ansporet folks fantasi og bidratt til at det vokste fram forskjellige sagn. Sagnet om hvordan "Lekamøyas "skjønnhet trollbandt "Hestmannen" og satte hans elskovshug i brann er sikkert velkjent for de fleste, men jeg synes det er på sin plass å ta med en av versjonene om kjærlighetsdramaet som fant sted, i tidenes morgen hvor historiens silhuett tar form. Det gir oss en forklaring på hvordan disse særegne og sagnomsuste landmerkene ble til.

Da Vårherre var ferdig med skaperverket sitt, skapte han Helgeland av noe småstein han hadde igjen i posen sin. Det ble et livfullt landskap og særlig livfulle var de sju døtrene til Vågåkallen som bodde sammen med Lekamøya hos Mor Landego utenfor Bodø. En fin sommerkveld var en jutul som het Hestmannen i Lofoten. Han hadde ord på seg for å være en farlig kar, særlig når det var styggvær. Da han fikk øye på  Lekamøya, som drev og badet naken ved Landego, ble han straks betatt av hennes skjønnhet. Hestmannen som hadde for vane å ta det han hadde lyst på, satte over Vestfjorden for å røve seg ei møy. Men han ble snart oppdaget og Lekamøya sammen med de sju søstrene tok til beins og flyktet i all hast sørover. Ved Alstahaug ble imidlertid de sju søstrene så slitne at de måtte gi seg en etter en. Hestmannen som forsto han ikke ville greie å ta igjen Lekamøya, spente buen sin og sendte ei pil etter henne. I mellomtida hadde Sømnakongen våknet av alt ståket. Da han fikk se pila komme gjennom lufta kasta han hatten sin i mot den. Pila gikk gjennom den slik at Lekamøya unngikk å bli truffet og hatten falt ned på Torget. I det samme rann sola og alle ble til stein. Hestmannen sitter fremdeles på hesten sin nord på Hestmannøya, Lekamøya er å finne på Leka. Sømnakongen er et kjent "MED" når fiskerne skal til havs, og hatten Sømnakongen kastet er den velkjente Torghatten utenfor Brønnøysund. Pila er et skjær litt nord for Leka.

Tilbake                                 Tilbake til Leka

Ravallso og draugen

Innen folketradisjonen møter en mange slags overnaturlige vesener, og for kystbefolkningen er vel draugen den mest fryktede. Når draugen ga seg til kjenne, kunne selv den mest hardbalne sjøulk miste styringen. Draugen var gjerne et begrep som omfattet en person som var blitt borte på sjøen og ikke blitt gravlagt i innviet jord. Dette resulterte i at den savnede ikke fikk fred i graven og ble en trussel for de levende. Når draugen viste seg var det et forvarsel og ensbetydende med dårlig vær, og da var det om å gjøre å komme seg snarest mulig til land om en skulle berge livet. Draugen blir ofte framstilt som en kar i skinnhyre og med en tangvase til hode. Men han kan også ta form som en stein med tang på. Og utallige er historiene om folks møte med denne nifse skapningen.

En gang han Pe Ravallso skulle legge ut på en tur fra Sømna til Horta, kom han ut for en merkelig opplevelse. Det er lenge siden nå, for det var ennu i hans spellemannsdager. Det blåste friskt på sjøen da han skulle legge ut, og det så ut til at den ville øke i styrke utover kvelden. Det var ikke helt ufarlig å legge ut på en slik ferd så seint på dagen. Men han hadde nå tatt seg "ein halpeil" som han fortalte, og var " på ein god svei " og da så alt så mye lettere ut. Han gjorde klar båten slik han alltid pleide å gjøre når han skulle ut på sjøen. Tok og noen ballaststeiner som han plukka i strandkanten og la i bunnen på båten og satte utfra land. Det gikk bra unna så lenge han holdt seg innaskjærs, men ikke før var han kommet ut i åpen sjø så var hundre og ett ute. Båten var reint som besatt. Den tok til å kaste på seg, så han var sikker   på at den ville kantre og hans dager omme. Han gikk fram i båten for å se etter om alt var som det skulle. I det han kom framom seilet - det var da blitt så mørkt at han ikke kunne se helt klart ned til bunnen av båten - fór det noe ut av "skott'n", over ripa og rett på sjøen. Han skvatt til og følte seg ille, men så kom han til å huske at han hadde lagt noen "tangstein" i båten, og da forsto han straks hva som var skjedd. Han hadde tatt ombord selveste draugen. Ikke lenge etter at draugen hadde hoppet over bord, falt sjøen til ro igjen og han fortsatte ferden utover.
   Fra den dagen lovte han seg selv at han skulle se seg godt for når han tok ombord ballaststein, og ikke ta stein med tang på. Etter denne opplevelsen har han aldri vært plaget med slikt spetakkel i båtene sine.

Tilbake

En gang for mange år siden var det en konge som rådde over øyene Leka og Vega. Da han døde, gammel og mett av dage, overlot han riket til de to sønnene sine. De bosatte seg på hver sin øy  og levde lenge i fordragelighet og godt naboskap. Men etter noen år begynte han som hadde arvet Vega å murre, han mente brorens arv var mer verdt siden det var så god skog på Leka, mens det ikke fantes et eneste tre på Vega. Tre var et viktig materiale på den tiden, så han ble mer og mer misfornøyd. Det endte med at han en sensommerdag tok med seg mennene sine og rodde over til Leka hvor de satte fyr på skogen. Det hadde vært en varm og fin sommer, ilden fikk godt tak og etter et par dager var all skogen lagt i aske, og de svarte fjellene var blitt rødglødende og sprukne av den intense heten.  Slik bar det til at Leka fikk de rustrøde fjellene sine

Tilbake

Skibskista som ble borte på Solsem

    For ein sytti - åtti aar sidan var der paa Solsem berre ein tre - fire gardar. Folket arbeide og slost saman, især slost. Naar dei slog saman nede i Hopenget, dalen der elvi renn, var det so visst at daa vart det og slagsmaal. Dei kunde aldrig verta einige um merket.
    So vart det ein haust det braut laus eit frygtelig uver. Det verste veret i mands minde. Det fortelljes  at der laag ein mand paa likstraa, men stormen rista likbordet saa liket vart liggande skjævt. Um natti høyrdest eit nødskott gjennom stormen, men aa setja baat paa sjøen i slikt ver var no reint aa freista Vaarherre. Ut yver natti tok uveret av, og ikkje høyrdest fleire nødskott. Fyrr da det ljosna av dag skulde gamle Trine, legdekjæringen paa ein av gardene, aat torvskjulet efter torv. Daa fekk ho tak i noko kaldt, klamt. Ho lyfte lykti og lyste paa det. Det var ein daud mand. Han hadde kryaa seg upyver og inn i skjulet, og daa hadde han kje greid meire, stakkaren. Da det tok til aa lysne av dag, kom ein flokk folk up fraa sjøen. Daa dei kom til gards    fortalde ein av dem paa gebrokent norsk, at han heite Mandelin og var kaptein paa ein finsk tremaster, som um natti var forlist ute i millom øiane. Det einaste dei hadde berga var grisen. Dei slagta den nede paa fjæra um morgenen, og steikte flesk av han til frokost. Finlendarne vart værande paa Solsem nokre dagar. Kapteinen hadde mista skibskista si. Han sa; at den som finn henne, vart inkje fattig, korkje han eller ætti hans, um han bar seg klokt aat.
    I flokk og følge rodde folk utyver for aa sjaa vraket. Kor det laag veit eg inkje, men det fortælles at daa sjøen fall trilla det heilt um paa sida, og det hev vorre lasta med krusty, for det var kvitt av krusty og krusbrott paa botne umkring.
    Sidste kvelden finlendarne var paa Solsem, feira dei vist eit større avskildsgilde. Nok er det, dei drak og slost so blodet flaut. Men kapteinen var ein stille kar. Han vart glad i ei jente der, fortælles det, men daa ho var forlova før, vilde ho inkje ha noko med han aa gjæra, og han reiste daa saman med dei andre. Vraket vart liggande til storm og uver braut det sundt. Men skibskista aat kapteinen vart vist funne av ein mand paa Stein. Han byrgja ialfall ein stunn efter aa gaa klædd i svært fine klæde, og som kapteinen sa; korkje han eller ætti hans hev vore fattig sidan.

                   Tilbake                                            Tilbake til Leka

Haugtussen

Haugen ligg ein fjerdings vei upp fraa Stordalen, og er ein plads under ein storgard her i Namdalen. Der uppe budde han Mons og ho Kari kjerringa hans. So vart det ufred i landet, og Mons laut sigja farvel og draga i krigen. Ufreden varde i mange aar og ho Kari høyrde ikkje noko fraa han Mons. Endelig var krigen slutt, men ingen Mons kom heim. Kari syrgde hardt over tapet av mannen sin, for ho trudde han var fallen i krigen.
Tidi lekjer alle saar, segjer eit gamalt ordtak, so vart det med dette og.
Kari vart kjendt med ein guttrave nede fraa bygdi, og dei vart samde um aa gifta seg. Det var um vinteren brudlaupet skulde staa, og det skulde vera hjaa bruri etter gamal skikk. Det er ingen køyreveg upp til haugen paa sumarstid, derfor høvde det best aa halda   det um vinteren, so fekk dei køyra like til kyrkja. Men so hende det so rangtat den dagen brudlaupet var at han Mons kom heim. Ovanfor haugen er der eit bratt flog som alle skilauparar skyr, men der satte han Mons beint utfyre, og runde like nea til garden. Han rusla ind, men der var ingen heime. Mons var trøyt etter fjeldferden og la seg ned paa til aa saava. Daa folket kom heim fraa kyrkja og kom inn, laag Mons i senga og sov. Han vakna av all støyen fraa folket og la paa dør, og dei saag han aldrig meir. Sidan var det sume som saag ein høg mand som fór aa rusla paa dei gamle hustuftene der uppe, og dei trudde det var han Mons. Han fekk daa namnet Haugtussen, men det er svert lenge no sida han er sett.

Tilbake