NANNA KIØNIG
Av Jan Dagfinn Monssen
Bakgrunn
Nanna Kiønig ble født i Saltdal den 15.februar 1876. Hun var datter av skogvokter Wilhelm A.Kiønig som ble gift med Arnoldine Nilsen fra Saltdal og bodde på skogvoktergården på Storjord. Wilhelm Kiønig kjøpte en stor eiendom i Junkerdal og eide også en eiendom på Storjord. Nannas oppvekst i øvre Saltdal fikk stor innflytelse på hennes senere kunstneriske virksomhet som maler. Som så mange andre kunstmalere ble hun påvirket til å skildre den natur som hadde gjort et sterkt inntrykk i barndommen. Skogvoktergården lå ensomt til i et lite bebygd og sparsomt befolket område med mektig natur og mørk skog. Oppveksten i disse omgivelsene gav næring til fantasien og hun bevarte troen på tusser og troll gjennom hele livet. Ingen steder i verden var fargene slik som i Nordland. Blåklokkene var blåere, markjordbærene rødere og mer aromatiske. Naturen var vakrere og menneskene kunne leve. De var mer himmelstormende og jeg er en av dem, sa hun. Nanna ble brakt til dåpen i kirken på en tømmerflåte på den strie Saltdalselva og flåten forliste. Det gikk imidlertid godt og hun fikk navnet Anette Karoline, som hun ikke ville bruke.
Pelle Molin
Skogvokteren ble i 1876 forstmester i Salten og etter å ha bodd en tid på Nygård på Rognan, bosatt på Jensvoll i Bodø. Her møtte Nanna den svenske forfatteren og kunstmaleren Pelle Molin som døde i Bodø i 1896. Pelle Molin forteller i brev til sin søster om stevnemøter med Nanna.
"Ute på hedens gräns bor en forstmesters blonda dotter, som kanske gifter sig med mig en vacker dag, om jag kan balansera till dess utan säkerhetsnät. Jag har icke träffat henne mer än två gånger sedan hon grät i mina armar framför den inhuggna helfiguren af en gammal prest i landskirkens stenvägg en månskenskväll. Dessutom mins du att jag berättade dig historien om Nan' Kiønigs kärlek till mig,... Du mins den verkligt vackra historien - ett novellmateriel! - om huru Nan' sökte upp mig i Bodö en kväll och hade mej att följa sig - och huru hon, utan hjälp från min sida, småningom kom fram med den gråtande ljufva och flammande berättelsen om sin kärlek."
At Pelle Molin gjorde et sterkt inntrykk på Nanna Kiønig fremgår av et brev hun skrev i en alder av 75 år i 1951 til forfatteren av en bok om Pelle Molin:
"En mørk, sen novemberkveld kom det som vi trodde var en mannlig luffer til forstmestergården, mitt barndomshjem. .. Dette var Molins reisekamerat.... Senere kom også Molin og jeg tror at jeg har mye å takke hans vidunderlige fantasi for som fant gjenklang i naturbarnets hjerne og at jeg aldri gav opp i min kamp for livet. Jeg blev, selv om jeg ennå ikke var voksen, som bergtatt av hans fortellinger, det var som å lytte til fantastiske eventyr. Hvor han kunne fortelle! Jeg kom senere i den samme stemning når jeg leste hans vidunderlige "Historien om Gunnel", som jeg fremdeles ikke kan lese uten å fylles med vemod. Mine kunstnergriller blev større med årene og mot min fars vilje trosset jeg meg fram på den smale sti under vanskelige forhold og sult. Pelle Molin stod alltid for meg med de gnistrende øynene og en vilje som ingen makt kunne hindre. Han var jo så vakker og så stolt i sin stilige samedrakt... Jeg gikk som i en drømmeverden etter hans besøk ...... han sa at når jeg ble voksen så skulle jeg dra med han til Paris og vi skulle opp i Eiffeltårnet for riktig å kunne kjenne oss ovenpå."
Hun hadde vilt, rødt hår og ble i Saltdal kalt "Fjelljenta"
(Tegning: Henrik Sørensen)
Utdannelse
Nanna Kiønig fikk en meget solid kunstnerisk utdannelse selv om hennes far ikke var begeistret for hennes planer. Faren ville at hun skulle gå handelskole i Oslo mens Nanna ønsket å bli kunstner; skuespiller eller maler. Hun kjedet seg på handelskolen og brukte heller tiden til å gå i kunstgallerier og på teater. Hun oppsøkte kunstnere for å komme inn i kunstnermiljøet og brukte skolepengene til å lese med skuespillere, bl.a. Bjørn Bjørnson som var sjef på Nasjonalteateret. Hun kom så inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gikk deretter 2 vintre i lære hos den fremragende maleren Harriet Backer. Ved siden av sin virksomhet som maler drev Harriet Backer malerskole og hun hadde bl.a. som elever de senere så kjente malerne Ludvig Karsten, Nikolai Astrup, Henrik Lund og Søren Onsager. Også nordlandsmalerne Michaloff Wigdehl, Elise Danielsen og Gerdt Rusaanes gikk i lære hos Harriet Backer.
I denne tiden traff hun en ung teolog og giftet seg med han. De flyttet til Setesdal og her levde Nanna Kiønig noen år som prestefrue. Dette livet ble for stille for henne og hun pakket kofferten og reiste tilbake til kunstnermiljøet i hovedstaden uten å bry seg med noen formell separasjon eller skilsmisse.
I årene 1911-13 gikk Nanna Kiønig på Statens Kunstakademi under Christian Krohg. Hun var også elev hos Oda Krohg. Sin formelle utdannelse avsluttet hun ved en malerskole i Stockholm i 1915. Senere tok hun et års studieopphold i Tyskland. I 1918 ble hun kjent med den svenske kunstmaleren Ture Holm i Berlin og de slo seg sammen. Etter oppholdet i Berlin bodde de to år i Ture Holms hjemby Stockholm. Deretter dro de til Telemark hvor de bodde flere steder. I 1922 skaffet de seg bolig på Dalen. De flyttet i 1934 til Seljord og bygde eget hus som ble kalt "Tussehaugen".
Anekdote
Overgangen fra Nordland til Oslo var neppe helt enkel for Nanna Kiønig. Det fortelles at hun la seg til en vane å vanke på konditori. Som de andre unge damene ba også hun om å få det notert så lenge. Da hun en dag ble presentert en regning på over hundre kroner,ble hun fortvilt og ba om utsettelse. Hun torde imidlertid ikke skrive hjem om hjelp. Etter å ha grublet hele natten fant hun på å skrive til kong Oscar og forklare sin nød. To dager senere kom det brev fra kongen med 100 kroner som hun skulle betale bløtkakene med.
Inspirasjon
Den nordnorske kunstmaleren Einar Berger mente at Nanna Kiønig fikk sine første impulser og trangen til å skape noe i farger fra det hun opplevde som barn. Hun kom i kontakt med naturens mektige elementer når stormen raste over fjellene og ned gjennom furuskogen som smalt og knakte av stormens veldige kraft. Hennes far tok henne ofte med på turer gjennom de lange skogstrekningene. Disse opplevelsene satte fantasien i sving og Einar Berger skriver videre at dette "ga henne en stålvilje til å ville noe og kjempe seg fram til å gi noe av naturens storhet til menneskene."
"Fra enkelte av bildene raser en storm imot en. En får mest lyst til å slå frakkekragen opp for å hytte seg", skrev en kunstanmelder i Verdens Gang og fortsatte " et vilt rødt hår, en malerkittel, en stemme med klang fra Nordland, ord som strømmer med rivende fart, livlige, likefrem heftige bevegelser". "Hele Nordlands særegne natur koker og bruser i henne", fortalte hennes mann. "Når hun maler, er hun rent som gal. Hun kan arbeide uavbrutt i fire, fem timer, hun unner seg ikke et øyeblikks hvil. Jeg tør ikke engang snakke til henne. Så faller hun sammen."
"Det er livet jeg søker, livet som trosser alt. Jeg vil gå min egen vei om så verden skulle falle over meg", sa Nanna Kiønig selv. "Jeg maler på inspirasjon. Jeg har aldri vært påvirket av noen."
Virke
Debututstillingen til Nanna Kiønig fant sted i Christiania (Oslo) Kunstforening i 1919. Her viste hun en rekke landskapsmalerier som ble holdt i kraftige farger utført med brede uvørne strøk. Hun hentet ofte motivene sine fra Telemarks fjellbygder etter at hun og Ture Holm slo seg ned her. Fram til sin død i Seljord i april 1954 stilte hun og Ture jevnlig ut sine malerier på separatutstillinger i Østlandsområdet, bl.a. på Rjukan og Gjøvik. Hvert år hadde de utstillinger i Sverige og solgte godt.
Telemark har spilt en viktig rolle i norsk malerkunst. Landskapet og miljøet ble sett på som karakteristisk norsk og inspirerte malere som I C Dahl, Adolph Tidemand, Fritz Thaulow, Christian Skredsvig, Thorvald Erichsen, m.fl.
I midten av 1920-årene var det Henrik Sørensen som ble interessert i å male i Telemark og tiden fram til omkring 1945 har blitt kalt "Telemarksperioden" i norsk malerkunst. Henrik Sørensen hadde på denne tiden en dominerende rolle i kunstlivet i Norge og han samlet en krets av kunstnere rundt seg i Telemark. Her var kjente navn som Harald Kihle, Kaare Espolin Johnson, Harald Dal, Kai Fjell, Arne Ekeland m.fl. og også Nanna Kiønig.
Både Nanna Kiønig og Ture Holm var religiøst interessert og gav kunstverk til kirker og bedehus. De bidro begge til restaureringen av Vinje kirke.
Nanna Kiønig huskes fremdeles i Seljord som en omgjengelig og spontan person med omtanke for naboer og venner. "Nordlending var ho i hug og hått." Hun hadde sans for mystikk og poesi, og hun gav lett uttrykk for følelser og sinnstemninger på godt og vondt. Da Henrik Sørensen en gang omtalte henne som "Nordlands Trompet", ble hun rasende og gikk i rette med Sørensen. Hun ønsket å bli omtalt som "Nordlandsorkanen".
Kunsten
Nordlandsmaleren Einar Berger har gitt denne karakteristikk av hennes kunst:
"Nanna Kiønigs kunst er sterk og voldsom, og enkelte verker er gripende. Det er storm fra skogene og fjellene,som ennå raser i hennes indre,selv om motgangens piler ikke lenger kan såre henne. Men inni henne raser ennå den nordlandske vulkan... En treffer i henne det gode mennesket ennå oppfylt av nordlandsmystikkens evige lengsel til det land hun elsker og som ga henne det sterke og personlige uttrykk i sin kunst."
Høst i Solvågtinden
Det er den frie fargekunst som utfolder seg i et dekorativt flatemaleri hvor vi møter høsten på Tjernfjellet med utsyn mot Solvågtinden sett fra vest. Motivet er sett fra et sted sydøst for skogvoktergården på Storjord hvor Nanna Kiønig vokste opp. Den franske ekspresjonismen har hun antakelig lært å kjenne som en av Christian Krohgs første elever på Kunstakademiet i Oslo. Da Krogh begynte sin lærergjerning her, hadde han i de foregående år vært lærer på Akademi Colarossi i Paris.