Historie |
 | Her kan du se en videosnutt som bl.a. ble vist på NRK om rypejakt på Møsvannstangen midt på 80-tallet. Klikk HER |
 |  |
| Jan med to storgangere i fjellet: Vestfjorddalens Paco og Firefall. Sistnevnte var meget høyt premiert som unghund i USA. Han hadde også vunnet et Derby. | Firefall i stand. Som kjent skal ikke hundene reise fugl i USA. På spørsmål til dressøren av Firefall, Randy Anderson, fikk vi beskjed om at Pete (som var hundens kallenavn) kom nok til å reise, men da kunne vi bare glemme å få ham rolig i oppflukten igjen senere. Randy hadde helt rett. Pete reise hardt og meget presist og var rolig første gangen, men så var også "det løpet" kjørt. En slik hund må man ha i fra syvukers alderen og ikke begynne med ham på nytt når han er to år gammel. |
 | Også denne hunden - en storganger og viltfinner av Guds nåde i fjellet. Legg merke til hans høyreiste stil i standen. Felles for disse tre Pointere er at de virkelig har satt spor etter seg i den videre avl. |
 |
Ole Ivar Frømyr og Kvithovdlias Nazze vant Guldpokalen. |
| Nazze vant suverent Svensk Guldpokal i 2005. Hun vant p.g.a. glimrende vindbruk og meget gode viltfinneregenskaper. I tillegg hadde hun perfekte fuglearbeider, som i en vinnerklasse hadde kvalifisert til Cacit. I moren Bjørkas farslinje ligger Ole Ivars gamle gode travere som Ch.Jo Kjells Isa og Dobb. Ch. Silva (Bjørn Solheim), J.Ch. Hopfossens Dart. Samt J.Ch. Quvartens La Toya og Vestfjorddalens Dreng. Alle hunder som Ole Ivar har jaktet mye med, og som han karakteriserer som topphunder, som tålte noen dager i fjellet. I Bjørkas morslinje finner vi igjen en av Ole Ivars gamle gode stjerner , Caligula. Og blod fra Knut Hansens kennel Affern. Stammor her var jo Vestfjorddalens Carmencita som var etter Vestfjorddalens Bitten og Vestfjorddalens Jim. Nazze's far er Ole Ivars uslitelige Vestfjorddalens Paco. Dette var sjette gang kennel Vestfjorddalen har oppdrettet en av foreldrene til en Guldpokalvinner. Som begge sine foreldre avler Paco meget godt. Akkurat som sin far er det andre gang han har avlet en Guldpokalvinner. En annen hund fra kennelen som ser ut til å avle meget godt, er Vestfjorddalens Black Jack. Det har resultert i at Peter Mattsson har valgt å ta turen helt i fra Gällivare, for å foreta en gjenparring mellom Jack og den gode tispen Black Luckys Smokie Mohawk (S.JCh. Black Luckys Gun - Dobb.Ch.Black Luckys Copiad). Parringen har blitt foretatt i nyttårshelgen. Kullet med Jack og Vestfjorddalens Pepsi (N.J.Ch. Vestfjorddalens Kawa - Firefall), ser også meget lovende ut. Rolige avbalanserte valper, som viser topp jaktegenskaper i tidlig alder.Det vil også bli foretatt gjenparring mellom Jack og Pepsi i løpet av 2006 . Pepsi's eier Morten Brendengen, har både sett og ført Jack utallige ganger i fjellet, og ikke minst har han sett valpene i sistnevnte kull. For begge valpekull etter Jack, kan det vises til referanser. | Enkelte mener at man ikke skal foreta gjenparringer. Man kommer ikke videre påståes det? De som påstår dette, kjenner ikke pointerhistorien. Noe jeg vil bevise med noen eks. I to kull tidlig på 60 tallet mellom Boga King og Mørups Britta, kom først Mørups King og så Mørups Conny. Begge kanon hunder. Om Conny kan man lese at hun på en stor prøve var den eneste som kunne gi rapphøns-spesialisten Black Luckys Pajsa jevnbyrdig konkuranse. Pajsa var etter Ørmøgas Ajax og Int. J.Ch. Black Luckys Royal Daughter.Samme kombinasjon gjentas flere år senere. Her dukker J.Ch. Black Luckys Lola opp. En viktig avlstispe hevder enkelte røster. Det er forøvrig helt korrekt. Lola hadde to kull med Edo del Bocia. Fra første kull kan jeg huske King som var en meget stri herremann, men det kom noen bra hunder etter ham. Rassla som Roar Ødegård førte fram til noen premier kom også fra dette første kullet. I det andre kullet som for avlen ble det viktigste, dukker Guldpokalvinner 1977 Black Luckys Raj og broren, samme års derbyvinner Black Luckys Royal Joker opp. Raj avler med Jämtens Songa, Ørjan Bromee's stjerne, S.J.Ch. Jämtens Rivi. Etter flere parringer mellom Joker og Songa kommer blandt annet Dobb.Ch. Jämtens Lix, neste gang Jämtens Hugå og senere Dobb.Ch. Jämtens Pe. Gudskjelov at Arne Bromee' gjentok parringene, så vi i allefall fikk Hugå. Eller hva? Hugå ble ikke brukt mye i avl. Men, han har virkelig satt spor etter seg. En meget nyttig hund. Takk Arne. Et siste eks .på når gjenparringer har gitt reultater. Peter Jensen Kennel Zita, foretar på første halvdel av 70 tallet, to parringer mellom Br.Ch. Riff og Br.Ch.Zitas Nanna. I første kull kom nr.2 i derby Zitas Clay til Gerhard Wolff. Clay ble senere solgt til USA. Her kom også meget gode Zitas Tika som ble høyt premiert i P. Boysen Skourups eie. I neste parring kom Zitas Martell som også tilhørte Gerhard Wolff.. Martell ble nr. 3 i derby og meget høyt premiert i vinnerklassene. Han avlet også meget godt. Kullsøster til Martell var min egen stilige viltfinner Zitas Nanita, som altså er stammor i min kennel. |
 |  |
| Vestfjorddalens Scott, født 17/10 - 05 | Vestfjorddalens Black Jack - Vestfjorddalens Scotney og sønnen Vestfjorddalens Scott. |
| Grand National USA 2007 - En fantastisk opplevelse i USA 2007. Det var en stor opplevelse. Først så ble det en form for ”avklimatisering” på vårt luxushotell, Peabody, i Memphis. Når vi først var her så måtte vi jo besøke Elvis’ Graceland. Det var imponerende. Ute i hagen stod hans private jetfly. Her var det luxus overalt, som vel bare enkelte kjendisser kan oppleve. Når vi kom til Graceland, så gikk våre tanker øyeblikkelig til vår gode venn Trond ”Aron” Thorvaldsen. Trond er som de fleste vet en vell meritert herremann med både pointere og settere. Men, at han er en av Nordens beste Elvis’ tolkere vet de færreste. Når han med sin dype melankolske stemme med skikkelige vibrasjoner drar i gang: ” IN THE GHETTO”. Ja, da mener vi som har opplevd ham, at han uten tvil er bedre enn orginalen. Trond, vi manglet bare deg, doktoren og Pekka her. Etter Graceland så gikk turen ut til Ames Plantation, hvor altså Amerikas mest prestisje fylte prøve gikk. Otto lurte på om man bare red til hest på prøvene i dette landet. Men, det gjør man ikke. Sender forøvrig med bilder hvor man ser at det kan være tøffe terreng både for hester og hunder her hvor denne prøven går, og har gått i over 100 år. Legg merke til at halene på hestene ofte er knytt opp. Det er p.g. a. at håra ikke skal henge seg opp i alt kjerret. De hester som i tillegg hadde rødt bann på halen, skulle man ikke ri for nære, da de kunne sparke. Merk dere også at hestene ble spylt etter at de hadde vært ute en runde. De var temmelig sølete da. Hundene her skulle uten tvil ha stor jaktlyst for å holde fart og intensitet oppe i tre timer. | Dette er udiskutabelt. Når det gjaldt søket, kunne man vel satt på spissen, sjele litt til våre vinterprøver. Hundene feide kjapt over de åpne veggetasjonsfrie markene, og la seg tydelig på vinden for å finne fugl, da de nærmet seg veggetasjonen. Det var dårlig med fugl her nå. Men, vinneren Funseekers Rebel fant tross alt fugl 6 ganger. Etter å ha vært ca. en uke vekk i fra Memphis satte vi kursen tilbake. Vi var da innom en meget hyggelig proffesjonell trener, Buddy Smith. Han viste oss hvordan han holdt på med hundene. Han brukte forøvrig ikke el.band i fugl, kun om en hund dro avgårde, eller jaget hårvilt. Legg merke til The Buddy Stick som han hadde fått satt i produksjon. Det var en glassfiber stang, som blandt annet fungerte som line, og som han også satte foran hunden i stand så den ikke gikk fram. Samtidig da stilte han halen og hodet på hunden i den høyde han ønsket. Her skal jo som kjent ikke hunden reise fugl. Han holdt også på med en tønne, hvor hundene ble lært opp til å være rolige, eller så datt de ned, her også holdt han på med å justere hode og hale på hundene. Vi skal ikke le, dette var en kar som tydeligens viste hva han holdt på med. Hverken Staffan eller Jan er i tvil om at denne karen, glatt, hadde dressert en hund slik vi skal ha den. Fra Buddy Smith gikk turen tilbake til vårt berømte hotell, Peabody, hvor vi ”ladet” opp til hjemreisen. Etter en falsk brannalarm ca. kl. 01.00 en natt, havnet vi på den berømte Bill Street i Memphis. Her gikk det i blues overalt, og det svingte skikkelig, det skal jeg love dere. Hele turen var en kjempe opplevelse, og den gav mersmak. Se billedgalleriet HER |
