Mine første hunder. |
 |  |  |
| Kjetil "Fjellrosa" Tveiti | Villreinsslakting ved Reksjåen | Jan med en elgokse på 280 kg. |
| Det startet altså med Zitas Nanita (Br.Ch. Riff – Br.Ch. Zitas Nanna) som kom til Norge som unghund i 1974. Nanita var en meget stilfull og dyktig pointer. Hun var en fantastisk viltfinner. Jeg startet ikke på alt som var av jaktprøver. Det rakk jeg ikke, da jeg var mer eller mindre jaktgal på denne tid og en gode del år framover. Først begynte reinsjakten, så var det rypejakt og så elgjakt. Men, hun oppnådde 3 x 1AK, engang CK som man også kunne få i AK tidligere, og noen vinnerklasseplasseringer. En gang Rolf Framnes og Jon Håverstad (settedommer) dømte henne oppe i Nåsi på Hovden, plukket hun fugl. Plutselig får jeg beskjed om å ta hunden i band for en stund, begrunnelsen var at de andre hundene måtte få sjansen til å finne fugl også. Den prøvedagen varte helt til kl. 20. om kvelden. Da ble det 1. AK og CK. Nanita hadde også en egen evne til å få fuglen til å trykke. Engang Kjetil (Fjellrosa) Tveiti og jeg var på rypejakt sent på høsten viste hun dette til gangs. Det var dårlig vær og rypene virket sky. De gode setterne til Kjetil fant fugl, men fuglen lettet, vi fikk ikke skutt. Så slapp vi Nanita, hun tok stand langt ute, Kjetil og jeg ladde haglene. Når vi nærmet oss hunden, begynner Kjetil og krabbe, jeg blir også kommandert ned på alle fire. Nanita holder sin fugl, Kjetil holder på hatten i den harde vinden, snur seg mot meg og visker: ”Jaggu er det pointeren som er fuglehund”. Vi fikk felt fugl begge to. Dette var ikke noe enkelt tilfelle med henne. Jeg opplevde flere ganger at det var kun hun som fikk fuglen til å trykke. Med til historien om Kjetil, kan det sies at han lenge før dette hadde en pointer etter Mørups Britta og Boga King. Mørups Mira som hunden hette, var i følge Kjetil en meget god hund, men ble ødelagt p.g.a. en litt for jaktgal eier. I februar 1977 ble Vestfjorddalens Ferry (Zitas Tim – Zitas Nanita) født. Jeg ville forsøke og konsentrere Zita-blodet, samtidig ble jo også Wassberg-blodet konsentrert via J.Ch. Black Luck. Denne parring ble ”godkjent” av Peter Jensen, men han advarte mot halsing. Ferry var en kolosal pointer tispe. Hun kunne enkelte ganger halse i søket, men det var sjeldent. Her var det en fart og stil som jeg aldri, verken før eller senere har sett maken til. Legenden Anders Wassberg, som jeg skal komme tilbake til, sa følgende om henne: ”Det er den beste tispe søks og stilmessig jeg har sett på mange herrens år.” Det gav jo inspirasjon til en ny og ung oppdretter. Av tidligre nevnte grunner, startet heller ikke Ferry på mange prøver. Men, hun fikk 1.UK m/ÆP. 1. AK og 3 x 1. VK. et CK. Jeg glemmer aldri da hun fikk 1.AK. Alf Løkken og Wiese-Hansen (den eldre) skulle dømme. Det var sjette dagen Ferry var ute den uka. På den tiden var jo prøve tiden 90 minutter for å få 1. UK. eller 1. AK. Hun gikk hele tiden på grensen til å være ute av hand. Plutselig står hun, langt ute. Wiese-Hansen nekter å bli med opp i standen, han skulle forlange hest neste gang han dømte den hunden påsto han. Jeg spurte om jeg var slått ut. Nei, var svaret. Så kommer Alf Løkken bort til oss, som er i en liten diskusjon. ”Jan, hunden din står.” sier han. Jeg forklarer problemet. Da, sier Alf. ”Jeg blir med deg.” Vi kom opp i standen. Fuglearbeide var i orden. Alf gliste, nå skal du bare gå om tiden. Jeg begynte å holde Ferry inne, men da protesterte Wiese-Hansen. Her skulle det vises søk og samarbeid. Gudskjelov så gikk det bra, sjøl om hunden til tider fortsatt gikk helt på kanten. Nederst på kritikken står det. ”Ferry har krefter til nye 90 minutter.” | Ferrys kullbror, Vestfjorddalens Jim, var også en fantastisk stilmessig og meget god hund. Det høyeste på Jim i søket, var snuten. Jim’s eier var Gunnulf Lisland. På denne tid var det ingen krav om apport i VK. Jim fikk også 3 x 1. VK. Han vant blant annet Sør-Norge prøven. Hadde han blitt lært apport, så hadde han vært N.J.Ch. På Sør-Norge prøven bommet skytteren, og man la ikke ut fugl på denne tid. Men, det ble felt for ham i en annen stor finale, og han nektet å apportere, og åkte selvfølgelig ut. Det er ikke langt mellom ”himmel og helvete.” Jim ble far til noen gode hunder i Norge. Han ble også far til en Gullpokal vinner i Sverige. Det var to fra samme kull som konkurrerte om pokalen da. Ferry hadde tre valpekull, det ene kan vi glemme. Det første var med Black Luckys King. (Edo del Bocia – J.Ch. Black Luckys Lola). Det ble tre VK hunder her. Jeg fikk 1.UK m/æp på den ene, Vestfjorddalens Bitten. Så ble hun gitt bort til P.O. Brekke mot at jeg skulle ha et kull på henne. Hun fikk i Brekkes eie 1. AK. og også 1. VK., før hun ble kjørt i hjel av toget. Kullsøsteren Kaisa til Ørnulf Gustavsen, vant ærespremien i AK på N.P.K.s prøve på Kongsvold. Hun ble også premiert i VK. Den tredje VK hunden var Zico til Aslak Digernes. Zico gikk flere ganger til topps i VK. Også han ble far til en Gullpokalvinner. En annen hanhund i kullet Ferry-King, Vestfjorddalens Tim ble kjøpt av D.P.K. Han ble skutt p.g.a. alt for dårlig kontakt i søket. Dette med kontakten gjaldt for- øvrig omtrent hele kullet. Vel, uansett Tim ble brukt på Søndermosens Vixi. Her kom det 4 VK hunder. Søndermosens Vivi som en het, vant en vinnerklasse med Cacit,og ble mor til debyvinner Bimmer 2. Begge disse eides av Jan Rasmussen. Aksel Knutsen kennel Søndermosen beholdt selv Julie, som det kom noen bra hunder etter. Videre ble Søndermosens Tina vinner av klubbens egen åpen klasse og stammor i kennel Astrup til Åge Christiansen. Den fjerde VK hunden ble hanhunden Rex til Svend Rasmussen. Kanskje danskene burde hatt noen flere parringer på Tim før de skjøt ham? Jeg skulle jo ha et kull på Bitten, det ble med morens kullbror, altså Vestfjorddalens Jim. Det ble bare 4 valper som levde opp. Vestfjorddalens Carmencita til Knut Hansen fikk 1. UK.på prøve og ble stammor i kennel Affern og mor til U.Ch. Afferns Marthe som var en særdeles god hund og avlstispe. Brekke beholdt Vestfjorddalens Snaps som var en meget god viltfinner. Hun vant vel 5 x 1. VK. Engang fikk hun også Cacit. Hun var ikke av eksteriør bra nok til en 1. AK. for å bli J.Ch.. Hun hadde svak hd. på en hofte og ble ikke avlet på. Hadde også et kull på Vestfjorddalens Kaisa (kullsøster av Bitten), faren her var halvbroren, Vestfjorddalens Ry (Ferry – Hugå). Fire av avkommene fikk 1. premie på prøver, to tok steget opp i VK. Men , dette kullet kan man glemme, det fantes ikke samarbeid. Eks: Beholdt en tispe selv, på våren da hun var 9 måneder, ble hun sluppet i fjellet sør for Møsvatn, i Telemark fylke. En måned etter på fikk jeg beskjed om at det var kommet inn en pointer tispe i Nummedal. Jeg kjørte over, og ganske riktig det var min hund. Dette er på nord siden av Møsvatn, og i Buskerud fylke, det er jo ikke slike tullinger vi skal ha. Klikk her for stamtavle til Ferry |
 |  |
| Vestfjorddalens Jim | Vestfjorddalens Ferry |
 | |
| Zitas Nanita | |
