Irskesjøens

Kort Historikk
Irsksetteren i Amerika er i dag delt i to forskjellige grupper, hvor den største
gruppen er organisert gjennom Irish Setterklub of America, ISCA, som igjen
er medlemsklubb i American Kennel Klub. Her er det 1700 medlemmer, men
størstedelen driver med Showdogs. Ca 10 prosent av klubbens medlemmer
driver med fieldtrialhunder, slik at det er ca. 170 aktive jaktprøvedeltakere i
dette miljøet. De har et utpreget godt samarbeid med de som driver
med show og lydighet, og den ledende oppdretter av jaktprøvehunder,
Ken Ruff er 1.st vice precident i ISCA. I dette miljøet drives det svært seriøs
avl på renavlede irske settere for jakt, og de har samme utgangspunkt
blodsmessig som den andre delen av miljøet, som driver med det de kaller
red settere organisert i American Field Stud Bok. American Field Stud Bok er et
registreringsregister som ikke er anerkjent av Amerikansk Kennel Klubb eller
av FCI, fellesorganisasjonen for de europeiske kennelklubber, og dette skyldes
at de tillater kryssningsavl mellom rasene etter gitte kriterier. Hovedskillet der
disse miljøene gikk hver sine veier skjedde i 1972, hvor en del valgte å bli i
ISCA, mens en annen del anført av den ledende oppdretter Ned Le Grand
etablerte The National Red Setterklubb, og hvor de startet med å krysse inn
engelsksetter. En viktig stamhund for begge miljøer var tispen AKC Field
Champion Askew`s Carolina Lady. Hun er stamhund i The National Red Setter-
klubb, og er også en form for stamhund i ISCA når det gjelder fieldtriallinjer.
Redsetter miljøet er svært lite i USA, og de har totalt ikke mer enn ca 50
medlemmer. Slik jeg ser det har den delen som valgte å være tro mot den
renrasede irske setter gjort den beste jobben, og de har i dag topp jakthunder
av rene linjer som har et godt eksteriør og riktige farger. De hundene jeg har
sett fra Redsetter miljøet er lite homogene, de har tydelige spor etter krysning
både med engelsk setter og pointer, og de har mistet både edelheten og særpreget
som skal være kjennetegnet på en irsk setter. Et eksempel på dette er dessverre
kennel Zan Sett som vi har fått hunder fra til Norge tilbake i 1984. Det finnes
imidlertid seriøse oppdrettere i dette miljøet som har bygget videre på Ned Le
Grands  irske settere. Den ledende av disse er Dr. Roger Booser. Han er førtids-
pensjonert veterinær og driver et seriøst og meget vellykket oppdrett. Hans field
trial championer Desperado og Bearcat er blant de mestvinnende hundene på de
store åpne prøvene i American Field miljøet, hvor slipptiden er 3 sammenhengende
timer ! Han valgte dessverre å registrere sine hunder i American Field Stud Bok
ved bruddet i 1972, og har siden blitt i denne organisasjonen. Vi har imildertid
en tispe fra hans oppdrett i Norge. Hun heter US Dixie Girl og befinner seg hos
Elin og kennel ”US”. Det skal bli spennende å se hva hun kan gi oss i avl .

Hva har vi å hente ?
Etter at undertegnede og Roy Robertsen besøkte det Nasjonale Mesterskapet for
irsksetter, er hovedinntrykket at vi var mektig imponert.  Mesterskapet gikk
over 7 dager, og var delt i tre klasser. Det var et mesterskap hvor profesjonelle
kunne delta, samt et mesterskap hvor bare amatører kunne delta, og det det var
Derby. Mesterskapene for voksne hunder var stort sett identisk, da det var de
samme hundene som konkurrerte under de samme prøvereglene. Den eneste
forskjellen var at det i National Amateur kun var amatører som førte hundene.
Eierne var da førere selv, og de hadde god peiling på hva de drev med.
Hundene hadde slipp som varte i en time, og de la stor vekt på utholdenhet og
intensitet. Søksmessig var de omtrent som våre, men de var ikke så strenge med
at hundene var borte i perioder. Hver fører hadde med sin egen speider til hest,
og hans jobb var å finne igjen hunden hvis den hadde stand eller var ute av hånd.
Grensen for hvor lenge de kunne være ute av syne var ca. 20 minutt. Støkk
ble slått  hardt ned på, og det samme gjorde blindstander. En gikk an, to var døden.
Hundene var kraftfulle og homogene som typer. De var kompakte og ikke  veldig store.
Pelsen var mørk, og de hadde et vennlig gemytt. De la også stor vekt på at hundene
skulle vende riktig opp mot vinden, og var nesten sykelig opptatt av hode og
haleføring i stand. En hund med rett eller lavereliggende hale vil ikke kunne vinne, ofte
vil den bli utslått. De ønsker høy hale og høyt hevet hode i stand og inngangen til fugl,
og vi så en rekke nydelige og svært intense fuglearbeid. De beste hundene var av et
utrolig bra kaliber, og jeg skulle gjerne eid og jaktet over dem. Alle er sterkt linjeavlet
på sunne og friske individer, og dette gjør at jeg tror de vil avle homogent og prege
godt på de egenskapene jeg er ute etter: Viltfinnerevne og tidlig og godt utviklet
standinstinkt, presisjon og djervhet i reising. Årsaken til at de er kommet lenger enn
oss på disse viktige områdene tror jeg skyldes at de har flere store oppdrettere som avler
mye og har raske generasjonsfremganger. De har gode avlsprogram med enkle mål, og
de kan dermed styre avlen mye tettere og mer planmessig en hva en oppdretter her
hjemme har mulighet til.

Hunder fra kennel Brophy`s
Ken startet sitt avlsprogram i 1972 basert på linjer fra Tony Barons Norab kennel og
fra Ed McIvors Ivor Glen kennel. Disse oppdretterne hadde hatt stor suksess på
jaktprøver med sine linjer i 1950 og 60 årene, og de oppdrettet en rekke fieldtrial
champions. Ivor Glen Ruben ble stamhunden i hans  oppdrett, og denne hunden
har hatt en sterk innflytelse i avlen. Han ble NFC , 2x NAFC FC AFC, som betyr
at han oppnådde 5 ganger jaktchampionat ! Han ble utelukkene stilt på åpne
prøver for alle raser, dog unntatt det nasjonale amerikanske mesterskapet for irsk
settere som er lukket. Denne hunden har de linjeavlet på i flere generasjoner, og
dette kombinert med outcross fra andre ledende linjer, har gitt en lang rekke av
jaktchampioner over de siste 30 år. Hunder fra Brophys oppdrett har vunnet det
nasjonale Amerikanske Mesterskapet for Profesjonelle og Amatører hele 23 ganger
siden 1979 !!

Importer på vei til Norge ( sæden er nå på plass 01.03.2003)
Etter å ha gjennomgått blodslinjer og stamtavler, samt ridd og sett hunder i felten i
8 dager, har jeg bestemt meg for å importere sæd etter tre av de beste
hannhundene der borte. Alle er sterkt linjeavlede Brophyshunder, og de har
dokumentert seg i avl med svært gode resultater. Brophys Centerfielder er
trippel jaktchampion og vinner av det Amerikanske Mesterskapet i 1990. Han er
far til en rekke jaktchampions og er vel den beste avlshunden i USA de siste 10 årene.
Fra han får vi inn et begrenset antall parringer. Vi har også bestilt sæd etter to av
hans sønner, hvor den ene, Brophys Iowa Boy er fraen far-datter parring etter
Centerfielder. Han har vist meget gode avlsresultater, og avler sterkt  og tidlig
standsinstinkt, samt hunder med meget bra stil og høy hodeføring. Vi fikk se flere
utmerkede avkom etter han, og vi får inn flere parringsdoser. Den andre sønnen er
Brophys Absolute Power, også han trippel jaktchampion med gode avlsresultater. Disse
importene skal i første omgang brukes på egne tisper, og dette er et samarbeid
mellom kennel Irskejsøens, Tydalens og Heggelifjellet. Roy Robertsen er også med på
prosjektet, og han tar muligens inn en ung hannhund i tillegg til disse importene. Vi regner
med å ha sæden på plass innen nyttår, og har allerede klarert alle krav og forutsetninger,
da disse hundene er rabiesvaksinert, DNA testet og i tillegg testet for PRA og røngtet
for HD. Dersom det er noen som har seriøs interesse av valp etter disse, vennligst
kontakt en av oppdretterne for nærmere informasjon.

Kennel Irskesjøen, Jan Arild Kingswick, Mob: 975 15361

Kennel Tydalen, Bjørn Olsen, Mob: 952 31819

Amerikanske Irsksettere for jakt og prøver ....