Norge i militær tranedans
Av Arne Haugestad, rådsmedlem i Nei til nye NATOPå lederplass allerede i desember i fjor, etterlyser Dagsavisen politisk debatt om EU-hæren, NATO og Norge. Etterlysningen er like aktuell i dag.
Sovjetunionens og Warszawa-paktens oppløsning fjernet trusselbildet som i sin tid var årsaken til dannelsen av NATO. Mange håpet at tiden da var inne for full satsing på FNs politifunksjoner og kriseinnsats i verdenssamfunnet. Men tvert imot. Trusselbildet ble nå at NATO skulle forvitre av mangel på oppgaver. Samtidig ønsker den gjenværende supermakt USA ikke FN-innblanding i USAs globale interesser. Derfor ble «Nye NATO» til. Det «nye» er annektering av viktige FN-oppgaver som krisehandtering og internasjonale politioppgaver, jfr. alliansens strategiske konsept på NATOs toppmøte 24. april 1999.
I et foredrag på FN-dagen i fjor sa flaggkommandør Jacob Børresen bl.a.: «Omformingen av NATO innebærer noe dramatisk nytt både i alliansens historie men også i Norges historie. Fra å være en ren reaktiv allianse for militært forsvar av mandatområdet, er NATO blitt en proaktiv allianse for krisehandtering og intervensjon også utenfor mandatområdet. For Norge består det dramatisk nye i at norske militære styrker for første gang siden krigene på 16-1700 tallet settes inn i krig utenfor landets grenser.»
Gjennom EU-hæren blir også EU en proaktiv allianse for krisehandtering og intervensjon også utenfor mandatområdet, sterkt sammenfiltret med NATO.
NATO og EU tiltar seg rollen som globalt politi. NATOs strateginotat gir «rett» til å gripe inn f.eks. ved trussel mot den internasjonale fred og sikkerhet, ulovlig våpenhandel, fundamentalisme og ekstremisme. Tolkning og faktabeskrivelse er «vårt» bord, dvs. i praksis vestlige stormakter med globale interesser og ditto tradisjoner. Det kan handles uavhengig av mandat fra FN og OEEC. Dette innebærer også i strid med tilsvarende vedtak. Det forutsettes et tett samarbeid mellom EU og NATO, antakelig samhandling, eller utlån av militær- og planleggingskapasitet mv. I NATOs konsept fastslås, for bare å nevne litt, at man vil hindre «renasjonalisering» av forsvarspolitikken som forutsetning for enhetlig respons «på alle tenkelige eventualiteter». Deretter beskrives en totalt integrert militær struktur med alt fra kollektiv styrke/operativ planlegging, kommandoordninger, integrert luftforsvar, til stasjonering utenfor eget territorium, felles standarder for utstyr, øving og logistikk (forsyningstjeneste i videste forstand), samt felles og kombinerte «doktriner» som normalt betyr «tankegang».
Opplegget inviterer ikke til å stoppe på halvveien dersom hovedstrømmen følger USA. Selv de forsiktige fotnotenes tid er nok forbi. Mer enn 50 års erfaring forteller det.
Dersom en felles EU-aksjon volder alvorlige vansker for et deltakerland, skal EU-rådet finne en løsning som ikke strider mot aksjonen og dens effektivitet. Deltakerlandet kan da avstå, men uten å handle i strid med aksjonen og samtidig forsvare den i internasjonale fora!
Overfor EU har vi allerede reist fanen og kastet oss et hestehode foran selv medlemmene, med et drabelig overbud på 3.500 soldater til EU-hæren.
Den som tror på medbestemmelse og konfliktløsning ved samarbeid i maktens og prestisjens verden, bør lese Kosovo-rapporten fra regjeringens sikkerhetsutvalg. (Her fra Aftenposten 29.01.01 med overskrift «NATO plasserte Norge på sidelinjen.») Det heter bl.a.:
«Et av hovedproblemene for Norge var at uformelle organer utenfor NATO, særlig G8 og Kontaktgruppen overtok styringen på bekostning av NATOs egne organer. Resultatet var at NATO-landet Norge, i likhet med andre mindre land i alliansen, ikke bare havnet på sidelinjen - man risikerte også ikke å få informasjon.»
Det rettes også kraftig kritikk mot de forutgående forhandlinger med Milosevic. USA skred til verket med trusler, ultimatum og med innebygget tap av ansikt som ekstra uspiselig tilsetting. I dag vet vi at finsk og russisk diplomati fikk stanset bomberegnet på et grunnlag som overveiende sannsynlig kunne hindret krigen fra først av. Men den som har monopol på informasjon fra forhandlinger mv. styrer også premissene for krigen når den kommer.
Rapporten forteller om dyp uenighet i regjeringsapparatet. Forsvarsdepartementet ville ha flere alternativ utredet av NATO, bl.a. om bakkestyrker. Knut Vollebæk nektet. Dette kunne splitte alliansen.
Den vestlige verdens kunnskaper og rikdom trenges i fredsarbeid, ikke offensive utrykningsstyrker til fremme av våre egne interesser. Forvaltning av fredspris, fri for fortid i den tredje verden og relativt fristilt fra blokker i Europa, gir grunnlag for mekling og internasjonalt fredsarbeid. Det har vi allerede erfart i en viss grad.Det utrolige er at folk flest ikke aner noe om våre plikter. Vi skal ut og slåss - ingen vet mot hva, mot hvem eller hvor hen, men om nødvendig i strid med FN-vedtak, tross den store oppslutningen om organisasjonen i vårt land. Først var vi delaktige i å sette FN utenfor i Kosovo, nå deltar vi i vingestekkingen.
Politikerne tier. Flaggkommandør Børresen antydet, i tidligere nevnte foredrag, at tausheten var en ryggmargsrefleks fra den kalde krigens dager. For min del ser jeg for meg den store samforstand under et kvelende ullteppe og den enstemmige oppslutning om den betente bombing av Serbia og Kosovo, som igjen var en fødselshjelper for Nye NATO. Eller er det slik at tidsåndens etiske nihilisme ikke bare preger politikken innenlands, men også har overtatt utenrikspolitikken? Makta rår. Olje-Norge følger makta. Eller frykter vi fortsatt politisk stempling om noe kritisk om NATO slipper ut av munnviken. NATO og EU-hæren er i dag siamesiske tvillinger (selv om det kan endre seg). Går du for det ene må du gå for det andre? Kommer veien til NATO for Europeiske stater til å gå gjennom EU-hæren? For ikke å slåss i ørska må vi kanskje delta i EUs felles sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det krever medlemskap. Er dette Ja-sidens strategi bak de 3.500 soldater? Henvises vi til den nøytralitet Sverige forlot? Kanskje er det likevel best å tie eller snakke om bensinprisen.
(Dagsavisen 22. april 2001)