Gunnar Garbo:

Fra okkupert til okkupant

Verdens mektigste militærformasjon kan selvfølgelig gjennomføre okkupasjonen av Irak uten bistand fra ni norske stabsoffiserer. Når regjeringen insisterer på å ha dem der også etter 30. juni, er det en moralsk og politisk støtte til George W. Bush. USAs president skal fortsatt kunne nevne Norge når han søker å gi inntrykk av bred oppslutning om krigspolitikken.

Denne støtten bør vi frata ham.

Regjeringen innledet arbeidet med norske styrkebidrag før det forelå noen FN-hjemmel til en slik operasjon. Nå rettferdiggjør den bidraget med at Sikkerhetsrådet siden har bedt andre medlemsstater om å medvirke til å skape stabilitet og trygghet i det krigsherjete landet. Dette er riktig. Men det bør tilføyes at rådets resolusjoner, som særlig retter seg til land i regionen, først og fremst peker på behovet for bistand til nasjonal institusjonsbygging, humanitært hjelpearbeid, gjenoppbygging og langsiktig utvikling. Norge kunne derfor med fordel bidra med andre krefter enn soldater.

Jens Stoltenberg legger vekt på at soldatene våre trengs i Afghanistan. Men det gis ganske andre og sterke grunner til at vi bør avslutte vår militære innsats i Irak.

For det første vet vi at USAs og Storbritannias angrep på Irak var hva folkeretten stempler som en forbrytelse mot freden. Angriperne gikk til krig uten FN-mandat, uten at Irak truet verken dem eller andre og uten sannferdig begrunnelse. Et slikt angrep utgjør, for å sitere Nürnberg-dommen fra 1946, ”den egentlige internasjonale hovedforbrytelse, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser i det at den omfatter alt det onde som er oppsamlet i disse”.

Enkelte prøver på den slags onder har vi sett på fjernsynsskjermen de siste dagene, ved glimt av den torturen og nedverdigende behandlingen som okkupantene har utsatt fangene sine for. Militærapparatet har tydeligvis fulgt opp propagandakrigen til Bush, som fornedret fienden til medlemmer av ”ondskapens akse”. Derfor er ikke fangevokterne alene om ansvaret. Som det heter i artikkel 3 i Haag-konvensjonen om landkrigføring, er en krigførende part ”ansvarlig for alle de handlingene som blir begått av personer i dens væpnete styrker”. Dette rammer den øverste ledelsen i USA.

Men verst er det kanskje at den myndigheten USA i dag tiltar seg i Irak, går langt ut over de rettigheter og plikter folkeretten tillegger en okkupasjonsmakt. De hovedprinsippene dette gjelder, er uttrykt i landkrigreglementets artikkel 43, som sier at okkupasjonsmakten ”skal bruke alle midler den rår over til å gjenopprette og trygge offentlig orden og sikkerhet så langt som mulig, samtidig som den skal respektere de lovene som gjelder i landet, med mindre den er absolutt hindret i det”. Det skal med andre ord absolutte hindringer til for at okkupantene har lov til å bryte ned landets egne institusjoner eller i det hele tatt gripe inn i sivile forhold for å ivareta annet enn sine militære interesser.

Disse prinsippene utgjorde en gang det rettslige grunnlaget for den norske motstanden mot den tyske okkupasjonen. Høsten 1940 sluttet Høyesterett seg til dommer Helge Klæstads utredning om de rettslige følgene av den nazi-tyske invasjonen. Høyesterett fastslo at okkupanten i følge folkeretten bare utøver en midlertidig militær myndighet bygget på våpenmakt. Det lå derfor ”utenfor okkupantens folkerettslige myndighet å oppheve gamle eller innføre nye politiske organer eller systemer eller i andre henseender å oppheve eller endre landets forfatningsmessige institusjoner”.

Med norsk støtte undergraver den amerikanske okkupasjonsmakten nå for full kraft de prinsippene som vi kjempet for under den tyske okkupasjonen i Norge. Det gjelder for eksempel opphevelsen av politiske partier, stengningen av opposisjonell presse, avskjedigelsen av embedsmenn ansatt av landets lovlige regjering, oppnevningen av et regjeringsråd som vedtar de konstitusjonelle endringene okkupanten krever, opphevelsen av nasjonal markedsbeskyttelse og overdragelsen til amerikanske firma av kjempekontrakter som blir betalt med irakisk oljeproduksjon. Overfallsmakten organiserer nettopp en fullstendig omlegging av landets forfatningsmessige institusjoner – og tar seg selv betalt for det.

Bush har nå endret begrunnelsen for overfallet. Målet er angivelig å frigjøre de menneskene som er blitt utsatt for bombene hans.

Bomber og brudd på folkeretten egner seg dårlig til å spre slike verdier som frihet, folkestyre, rettssikkerhet og respekt for menneskerettighetene. Vi bygger ikke retten ved å krenke den. Men det gis rettmessige og fredelige virkemidler til å fremme disse verdiene. Aller viktigst er det kanskje at folkestyrte land viser ved sin egen praksis hva demokratiet kan være verd. Vi kunne selv leve opp til de demokratiske verdiene i vårt eget land. Vi kunne arbeide for å praktisere dem også på det internasjonale plan, slik at de fattige landene blir med i den internasjonale beslutningsprosessen på like fot med oss, og slik at de ser at ressursene i verden etter hvert blir fordelt rettferdig.

Dernest kunne vi styrke de virkemidlene FN gradvis har utformet for å fremme menneskerettighetene, dels ved opplysningsarbeid, men også ved å bruke FNs granskingsorganer til å overvåke hvordan alle land – ikke bare de som tilhører ”ondskapens akse”, men også for eksempel USA og Norge -, overholder de sivile og politiske rettighetene, pluss de økonomiske og sosiale, som vi gjerne overser. Dette dreier seg om internasjonale konvensjoner som praktisk talt alle land har forpliktet seg på. Det er derfor fullt legitimt av FN-systemet å bruke alle tilgjengelige diplomatiske og politiske virkemidler for å stemple regimer som nekter folk disse rettighetene og påvirke dem til å følge en menneskeverdig praksis. Og det går an å supplere virkemidlene ved lovlige vedtak.

Det er en svak unnskyldning for den norske unnfallenheten overfor supermakten at medlemsstatene i Sikkerhetsrådet i etterhånd har rettet seg etter det faktum at angriperne nå har herredømmet i Irak. Som vi ser, skaper okkupasjonen likevel innbitt motstand. Den opposisjonelle terroren i verden minsker ikke, men øker, når den blir møtt med statlig terror. Det blir neppe slutt på blodbadet i Irak dersom ikke USA overlater all – all - fremmed myndighet i landet til FN og godtar en kort og fast frist for å trekke okkupasjonsstyrkene ut. Selvsagt skylder angriperne samtidig å yte erstatning for de skadene de har voldt. Så får verdensorganisasjonen bistå med oppbyggingen av de institusjonene som det irakiske folk selv ønsker, sammen med land som ikke har deltatt i bruddene på folkeretten.

Slik bør det gå. Og på bakgrunn av statsminister Bondeviks forsikring om at regjeringen arbeider for ”styrking av folkeretten og FN som fredsorganisasjon”, skulle man kanskje tro at den ville gå i bresjen for disse målene. Men det er tydeligvis viktigere for den norske regjeringen å stå på god fot med dem som undergraver både folkeretten og FN

(Klassekampen 26. mai 2004)


Tilbake til kampanjens hovedside.