NATOs bombing - to år etter
Av Arild Linneberg
Den 24. mars klokka fem om ettermiddagen er det to år siden NATO slapp de første bombene over Beograd. Milosevic hadde ikke villet skrive under i Rambouillet, NATO så ingen annen utvei enn å bombe, i menneskerettighetenes navn måtte man forhindre at serberne skulle fordrive kosovoalbanerne fra Kosovo. Slik lød den offisielle versjonen. To år etter burde det være tid for å gjøre opp foreløpig status, ikke minst tatt i betraktning den nye eksplosive situasjon på Balkan, nå i Makedonia.
Det nytter lite å være etterpåklok. Men det er viktig med en evaluering både av NATOs og Norges rolle. Hva ville man oppnå, og hva ble oppnådd? På hvilken måte og med hvilke midler?
Det uttalte formålet var å hindre etnisk rensning og bevare et multietnisk Kosovo. Men det fatale faktum er at serberne iverksatte fordrivelsen av albanerne fra Kosovo etter at NATO hadde begynt å bombe. Vi kan kanskje se bort fra NATOs kynisme i denne sammenhengen. NATO var blitt behørig advart på forhånd om at etnisk rensning ville bli iverksatt om NATO gikk til angrep, likevel gikk NATO til angrep. Det mest håndgripelige resultatet av bombeaksjonen var også etnisk rensning, nå med motsatt fortegn. Etter bombestans begynte kosovoalbanerne umiddelbart å fordrive ikke-albanerne fra Kosovo, i september 1999 er allerede over 200 000 serbere og sigøyerne fordrevet, 40 000 bygninger brent ned, klostre brent og plyndra, og 350 serbere tatt av dage under “freden”.
Med andre ord: NATOs viktigste mål med militæraksjonen blei slett ikke nådd. Resultatet blei stikk motsatt. Et multietnisk Kosovo er lengre unna enn på lenge.
Men vel så viktig: de midlene man brukte. Hva slags krig var det NATO førte? Man skulle bombe i 72 timer, het det seg innledningsvis. Det skulle være nok til å få Milosevic til å gi seg. Bombinga varte i 78 døgn. Man skulle skåne sivilbefolkningen, het det seg også. Men som i alle moderne kriger, var det befolkninga som blei ramma. I stadig større grad var det sivile mål som blei bomba. Etter to måneders bombing, den 22. mai, skriver Ljubisa Rajic i Dagbok fra Beograd, s.94. «Av de utpekte mål er, ifølge det amerikanske Center for International and Strategic Studies, bare 25 % militære, 15 % er luftforsvarsstillinger og 60 % er sivile. Nå er det praktisk talt bare sivile mål som bombes».
Det første eksempelet fra verdenshistora på terrorrbombing av sivilbefolkninga, var tyskernes bombing av Guernica i 1937 under den spanske borgerkrigen. Det fantes ikke ett militært mål i den lille byen med 7.000 innbyggere. Etter angrepet var 90 % av byen jevna med jorda. Å trekke en parallell til NATOs bombing i Jugoslavia kan virke uhyrlig, men det uhyrlige er at parallellen ikke er uhyrlig. NATO sønderbomba byer uten militære mål - som gruvebyen Aleksinac og den ungarske landsbyen Kupusina i Vojvodina. Novi Sad blei bomba 36 ganger og bruene over Donau ødelagt. Og som Rajiv skriver: «Det var ikke regjeringens bruer, det var våre». Og overalt, som i byen Nis: ødeleggelse av hele boligkvarterer, sjukehus, helsestasjoner, pensjonisthjem, lungesanatorier, barnehager, grunnskoler, universiteter, menighetshus, fengsler, grønnsakmarkeder. lagerplasser, drikkevannsforsyninger, husholdningsfabrikker. Dessuten: avishus og fjernsynsstasjoner - også opposisjonens.
«Bombingen må fortsette», var daværende statsminister Bondeviks gjentatte utsagn mens angrepene pågikk. Utenriksminister Vollebæk forsvarte til og med bombinga av fjernsynshuset i Beograd - med 16 drepte; en av NATOs mange krigsforbrytelser i eks-Jugoslavia. Allerede etter halvannen måned hadde bombinga påført større materielle skader enn under andre verdenskrig. NATO brukte dessuten forbudte våpen, som splintbomber og granater med utarma uran 230. Visstnok ligger det 11 000 splintbomber igjen, de ser ut som leketøy, og når de blir plukka opp av barn, sprenges barna i filler.
NATOs resultatliste er lang som et vondt år. Sønderbombinga av Serbias kjemiske industri har ført til enorme miljøskader med forgiftning av jorda og ødeleggelse av grunnvannet, og de langsiktige skadene som følge av bruken av utarma uran 230 er uoverskuelige. Fra Golfkrigen veit vi at uranisotopet 232 fører til alvorlige misdannelser hos fostre og en sterk økning i alvorlige kreftsjukdommer.
Mer enn femten hundre sivile blei drept av NATOs bomber. Hvor mange som vil dø i etterkant av bombinga som konsekvens av den, får vi aldri vite. For ikke å nevne følgene av den psykiske terrorren. Hvem kan forestille seg hvordan det er å oppholde seg i 10 timer i døgnet i gjennomsnitt i bomberom i 78 døgn i strekk? Det gjorde Beograds befolkning. Jeg anbefaler lesning av Ernest Hemingways For whom the Bell tolls for den som vil vite hvordan det føles å bli utsatt for ett eneste luftangrep.Et kapittel for seg var progandakrigen. Milosevics ensretting av mediene har vi hørt mye om. Men NATOs styring av vestlige medier burde interessere oss mer. NATO løy om bombemål og om bruken av utarma uran 230. Nyhetene fortalte oss om treffsikre bomber. Men i en notis i Aftenposten sist sommer kunne vi lese at «flesteparten av bombene britiske RAF-fly slapp under Kosovo-konflikten bommet på målet», og «for enkelte typer bomber var treffprosenten ikke høyere enn to prosent». Det skyldtes visstnok dårlig vær.
Men verre: de historiene som blei brukt for å legitimere angrepene. Fra det amerikanske UD utgikk det påstander om 500 000 savnede og drepte albanere pr. 19.april. Det gikk forlydender om Trepca-gruvene som en enorm massegrav, og fra høyeste NATO-hold blei det trekt forbindelser til Auschwitz. Serberne massakrerte albanere på linje med Pol Pot på «the killing fields». Den 16.mai kan William Cohen etter sigende dokumentere minst 100 000 drepte, omtrent samtidig med at NATO påstår at en hel kolonne med 35 000 albanske flyktninger er forsvinni.
Men så? Ei uke før bombestans rapporterer britisk UD at 10 000 albanere er drept. Men den 31.oktober har Haag-domstolens Carla del Ponte sikrere tall: 2108 totalt drepte og omkomne med ulik etnisk bakgrunn i de viktigste 150 undersøkte av 400 antatte massegraver. «Ikke flere drepte enn i NATOs bombing», skriver Ljubisa Rajic, men legger til: «Selv én drept er for mye. Og selv én løgn er for mye. Men både lik og løgn går i glemmeboka som så mange ganger før».Hva oppnådde NATO - for 31,6 millarder pund, eller drøyt 410 milliarder norske kroner, som bombinga kosta, ødeleggelsene ikke medregna? Bortsett fra 13 ødelagte av 95 påstått ødelagte serbiske tanks - og en rasering av Serbias infrastruktur? Den serbiske arméen blei ikke mer satt ut av spill enn at den nå kan settes inn igjen der NATO-bombinga hadde som mål å «hakke den i småbiter», som nåværende generalsekretær i NATO, George Robertson uttalte det i krigens første fase.
Resultatet av NATOs aksjon kan avleses av situasjonen på Balkan nå. Den albanske UCK-geriljaen som NATO valgte å støtte, har hele tida hatt som mål å gjøre Kosovo til en egen albansk stat. Balkan-eksperter advarte NATO om dette, samt om at den situasjonen som nå foreligger, ville oppstå: at albanerne ville vende seg mot både NATO og KFOR, og at konflikten på Balkan ville spre seg, blant annet som følge av albanernes ønske om et Stor-Albania.Men nå er i alle fall en internasjonal styrke på plass i Kosovo for å overvåke freden? Som et resultat av NATOs aksjon? Det absurde er, at den KFOR-styrken som nå er utstasjonert, er på nivå med den internasjonale styrken Milosevic ville godta før NATOs bombing. Det eneste kravet var at styrken ikke skulle være styrt av NATO og USA. Det godtok ikke USA og NATO. Hvorfor ikke? Det får vi aldri svar på. Men det behøver vi heller ikke for å si at hele bombekrigen med dens fatale følger kunne vært unngått, dersom NATO og USA hadde gått med på dette. Den etniske rensninga, først fordrivelsen av kosovoalbanerne, dernest av serberne, heller da ikke ha skjedd. Kosovo kunne uten NATOs aksjon fortsatt ha vært multietnisk.
Isteden opplever vi offensivene fra de albanske militsene UCK og UCPMB. Hvorfor er de ikke blitt avvæpnet, slik fredsavtalen forutsa? Nei, det var på grunn av Milosevic, må vite; han provoserte fram svar fra den albanske geriljaen, het det seg. Nå er det ikke lenger noen Milosevic å skylde på. Og nå har vi fått vite sannheten: det var CIA som stod bak. Med andre ord har NATOs ledende land ikke bare et stort ansvar for den forfeilede bombeaksjonen, men også for den nye opptrappingen av krigen I Makedonia.
Men dette skal visst ikke diskuteres, like lite som utfallet av NATOs aksjon. At den var fullstendig feilslått, skal forties. For i motsatt fall blir vi også nødt til å ta den prinsipielle diskusjonen vi forlengst burde ha tatt: hvorvidt vi vil være med på NATOs nye strategi - med angrepskriger utenfor alliansens eget territorium, uten FN-mandat og i strid med folkeretten. Det norske forsvaret er allerede under full omlegging med tanke på slike operasjoner. Erfaringene med den første av NATOS «out-of-area»-aksjoner burde imidlertid ikke gi mersmak: resultatet av NATOs selvoppnevnte rolle som verdenspoliti på Balkan er i seg selv det sterkeste argumentet mot NATOs nye strategi.
(Bergens Tidende 24. mars 2001)