TRENINGSTIPS
Noen forslag til innlæring av ulike øvelser
Husk at noen av treningstipsene i hovedsak er basert på metoder som var mer vanlige for noen år tilbake.
Meny:
Gerapokalen
Her
er litt om GERA-pokalens bakgrunn fra 1976:
Det har lenge vært et ønske å sette opp en pokal til årets mestvinnende hund i lydighetsprøver, på linje med BAMSE-statuetten. På bakgrunn av dette ønsket, har NKK`s hovedstyre vedtatt å sette opp en pokal til årets mestvinnende hund i LYDIGHETSPRØVE KLASSE III. Pokalen er blitt oppkalt etter Odd Frisch`s riesenschnauzer GERA VAN STEDEKE, som var den store stjerne i lydighetsprøvene`s (eller Obedience som betegnelsen var dengang) barndom. Hun vil dessuten være kjent fra oppvisninger rundt omkring, bl.a. på sirkus, og nedla et stort PR- arbeid for dressuren vår her i landet. Statuetten for GERA-POKALEN er som følgende:
GERA-POKALEN settes opp årlig til årets mestvinnende hund i lydighetsprøve klasse III. Pokalen settes opp første gang i 1976. GERA-POKALEN vinnes av den som i løpet av året sammenlagt oppnår høyeste poengsum etter 5 NKK-utstillinger . Har 2 eller flere hunder samme poengsum sammenlagt, vinner den hund som har høyest poengsum på 1 av de 5 NKK-utstillingene o.s.v. nedover. Kun 1. premie teller med i konkurransen. GERA-POKALEN deles ut ved årets siste utstilling. (Kilde: hundesport 1/88).
Den høyeste kjente* sammenlagte poeng - sum noen gang har Svein Christiansen. Han oppnådde med Schæferhunden "Vanja" 941,5 poeng av 960 mulige. Pokalen ble overført til Klasse Elite i 1993. Etter den tid har Øystein Ødegård med "Leo" 927,00 og 920, 83 poeng som er de to høyeste til nå. Men det ser altså ut til at Sveins rekord, gjennom alle tider, blir stående en god stund til!
Ekvipasjer med mer enn en Gerapokal: Tidenes syv høyeste gerasummer:
|
* alle plasseringer er med forbehold om endringer fra tidligere til nå ukjente geravinnere og poengsummer. |
Jørgen Stiansen fra Fredrikstad har forøvrig vunnet Gera-pokalen med færrest stevner. Han deltok kun på tre Nkk stevner det året (1986?) men det holdt til å sikre seg pokalen.
Du får det du forsterker, ikke det du mener å forsterke Bob Bailey |
Kan ellers fortelle at Jørgen og Svein knivet et år om gerapokalen og det hele skulle avgjøres på Nkk, Sjølyst. Svein ledet klart og var så sikker på å vinne at han dro inn uten hund. Men Jørgen ville det ikke slik. Han gikk knallgodt og overtok ledelsen. Svein var påmeldt , men hunden var altså i Moss. Jørgen viste stor sportsånd og alle ble enige om at de skulle vente til Svein fikk brakt hunden til Oslo... med drosje. Men dessverre for Svein.. Jørgen ble ved pokalen det året. Etter den tiden het det seg på skøy at Svein hadde reist på stevne og "glemt" hunden hjemme.
 |
Sveits Vm 95
Svein som lagleder til venstre. Frode og Ingar med Dino. Vi ble forøvrig nr. 5
|
En feil et er uhell. To feil er en trend. Tre feil er en livsstil Morgan Spector De dyktigste trenere har skjønt det: Timing, belønning, frekvens og kriterium |
| Doggie-zen : Selvkontroll så får du det. |
Hva er Doggie - Zen?
Doggie - Zen er ett uttrykk i forbindelse med trening av hund. Det oppsto i USA i forbindelse med klikkertrening for ca. 10 år siden. Det er inspirert av av Zen - buddhisme.Zen er buddhismens filosofi om full mental kontroll og at alt man avstår i fra mens man lever, får man belønning for i neste liv.
For vårt bruk i hundetrening kommer belønningen langt raskere. Om hunden avstår fra noe så oppnår den noe positivt - ganske med det samme.
Doggie-Zen brukes altså i læringen av hunden for å:
- beherske seg selv.
- lære at den må avvente for å få noe bedre.
En filosofi
Det begynner med at hunden skal se på deg å spørre om lov til å ta godbiten du holder i hånden, eller ligger på bordet, før du sier "vær så god".
Om hunden vil lukte på en flekk, må den spørre deg om lov før du gir tillatelse. Belønningen blir da et den får lukte/snuse. Samme gjelder ved møte med andre hunder. Vil den bort for å hilse, må den f. eks. sette seg og pent spørre deg om lov til å hilse. Belønningen blir da at den får hilse. Det er meget viktig at den på ingen måte for hilse uten at den først har spurt om lov.
Dette er en snarvei egentlig til en "Lydig" hund fordi hunden spør deg alltid og da har du plutselig meget fin kontroll i hverdagen uten at du egentlig har gjort så veldig mye for å få det.
Det første steget
Silja og Sara går fri ved foten
1 2 3 4
1. Kontakt før start. En posisjon som Sara må holde ca. 20 sekunder
2. Tiden er omme og det gjøres klart til start. Sara er fremdeles "på nett"
3. Det første steget og Sara mistet litt av kontakten. En vanlig feil som må trenes bort.
4. Her har de gått et par meter og Sara er igjen på nett.
Dette er en helt klassisk feil og man må under innlæringen fokusere spesielt på det første steget fordi hunden har lett for å miste konsentrasjonen akkurat der.
Øvelsene kan deles opp i momenter og for å øke hundens intensitet kan man begynne med siste moment først og belønne bare det. NB: for å ha glede av baklengskjeding må hunden kunne alle del - momenter og du må ikke ha brukt aversiver under innlæring.
Jackpot!
Når man kjører hele kjeden riktig vei til slutt, så gir man hunden "jackpot" Den får alt som er igjen av godbiter, lek, julekveld osv. Det kan man gjøre for å belønne en ekstra god prestasjon også.
Baklengskjeding av innkalling med stå og dekk.
Forlat hunden i "dekk" og gå ca. 10 meter unna. Kall inn til utgangsstilling og dersom hunden kommer i raskt tempo, tillat innsitt - klikk og gi skikkelig god forsterkning. Dette momentet repeteres minst 4 ganger på rad.
Forlat hunden i "stå" og gå ca. 20 meter unna. Kall inn og dersom hunden kommer i raskt tempo, tillat at hunden "dekker" der momentet vanligvis utføres. Dersom rask dekk så kall inn til utgangsstilling. Dersom raskt tempo, tillat innsitt, klikk og gi en skikkelig god forsterkning ved avslutning. Dette momentet repeteres også 4 ganger på rad.
Forlat hunden i "dekk - gå ca. 30 meter unna. Kall inn og kommer den i ønsket fart ,tillater du den å stoppe i "stå" Kall inn dersom stå momentet var slik du ønsket. Kall inn og kommer den i ønsket fart, tillater du "dekk". Var dekk momentet slik du ønsker, så kall inn og var tempo slik du ønsket, tillat innsitt og avlutt med "jackpot" og fri
Å belønne siste momentet bare fører til at hunden øker sin forventing mot slutten og den syns det er gøy.
Fremadsending med dirigering.
Legg hunden midt i ruta, ev. ved target og gå tilbake til øvelsens utgangspunkt. Start gå mot hunden og utfør vendinger som innlært og kall inn hunden på tilbakevei mot utgangspunktet. Avslutt korrekt, klikk og belønne. Gjentas 4 ganger på rad.
Sett hunden ved stå markør og gå til øvelsens utgangspunkt Send den ut i rute med ev. stå eller dekk kommando og fortsett øvelsen som vanlig og avslutte med klikk og belønning. Gjentas også 4 ganger på rad.
Kjør øvelsen i sin helhet til slutt 1 gang og avslutt med jackpot og fri.
Bare momenter som hunden kan må brukes i kjeden. Ta ev. det svake momentet ut og tren på det separat til det er befestet og generalisert, og putt det så tilbake.
På samme måte kan man baklengskjede øvelsene i sin helhet også under testfasen. Begynne med siste øvelsen i programmet og belønne bare den. Ha bare med øvelser hunden kan.
Generelt:
Husk på at hunden bare skal få lov å fortsette dersom den gjør alle momenter korrekt. I motsatt fall avbrytes kjedingen og man må trene mer på momentet. For hver kommando vi gir hunden så gir vi den også mulighet til å få lov å fortsette mot sluttforsterker. Utførelsen blir selve nøkkelen for å få den tillatelsen.
Brakar åpner kjøleskapet, tar ut flasken og gir den til mor!
Betyr å gradvis forme en atferd i små steg
om gangen. F. eks. kan du lære hunden din å utføre mange fine ting. En bekjent av meg har
lært hunden sin å hente brus i kjøleskapet, gå tilbake å lukke døren. Dette er slett
ikke vanskelig om man gjør det gradvis eller shaper
Vil du lære hunden din å hente opp noe fra gulvet, kan du begynne å gi belønning
hver gang den ser på gjenstanden. Det er viktig at godbiten er liten og veldig god så hunden virkelig opplever det som å bli belønnet for å se på gjenstanden på gulvet. Etter noen ganger slutter du å gi belønning og avventer til hunden finner på noe nytt som den tror skal få godbiten fram igjen. Den går nærmere og kanskje legger snuta på den og vips… dukker godbiten opp igjen. Slik kan du forme atferd bit for bit helt til hunden tar opp gjenstanden, kommer til deg med den og legger den i hånda di! (Shaping)
Unngå å gi hjelp!
Viser du hunden hva den skal gjøre, så tar innlæringen lengre tid og premierer heller ikke hundens eget initiativ. Den venner seg til at du hjelper den og blir ikke så kreativ som den blir når den må finne ut av ting på egen hånd (labb)
Ting endrer seg!
Vi er midt i et generasjonsskifte med læringsmetoder som spriker i ulike retninger.. en så lenge. Før var det ”sitt” så trykket man hunden på rompa så den motvillig ble satt ned , og det hadde den dessverre lett for å fortsette med. Nå lar vi hunden selv finne ut at den må sette seg for å bli belønnet og når den skjønner at sitt = godbit, kan vi sette ord på hva det heter. F. Eks sitt! Atferden
”sitt” er da under stimuluskontroll...
Birk og Brakar trener på å sitte rolig over tid
Å klikke er populært og effektivt. Klikket i seg selv er ikke vesentlig, men heller signalet som sådan. Poenget er å klikke nøyaktig i det øyeblikket hunden utfører ønsket atferd, for så å forsterke med godbit eller annen formålstjenlig forsterker. Før man klikker i treningsøyemed, må det befestes.
Klikk og gi hunden en liten ekstra god godbit . Bruk litt tid på dette til hunden gir deg sin fulle oppmerksomhet når den hører klikket. Da er det befestet og klart for bruk til innlæring av ønsket atferd. Vent til den selv tilbyr deg atferden du vil forsterke. Klikk i samme øyeblikk det kommer og gi godbit. Når hunden begynner å bli trygg på atferden og utfører den slik du ønsker, kan du fortelle hva den heter, f.eks. "sitt" Husk at når du kommanderer må hunden alltid utføre handlingen. For å lykkes med det sier du det i det samme hunden skal til å sette seg allikevel..
Flere hovedforsterkere
Det kan være lurt generalisere klikket til med en en forsterker. En ballglad hund kan klikkes i den du kaster ballen. Litt deilig kos og klapp setter mange hunder stor pris på så klikk gjerne for det også! Har du ikke med deg godbit, kan du altså forsterke med noe annet... smart!
Unngå å gi hjelp.
Det er viktig at hunden selv "oppdager" hva den må gjøre for at du skal forsterke handlingen med et klikk. Den blir kreativ og ivrig og du kan si det slik at det egentlig er den som trener deg i å få deg til å klikke. Husk at et befestet klikk forteller om riktig handling, så du bare lurer deg selv om du bruker klikket for å påkalle hundens oppmerksomhet. Du får oppmerksomhet ja, men forsterker samtidig det hunden drev med når du klikket.
Et klikk en beskjed
Du kan bare klikke en gang pr. beskjed du ønsker å formidle, men du kan godt forsterke flere handliger etter hverandre
Legg tilrette forholdene.
Det er også en hjelp kan man si, men egentlig ikke det man mener når man ikke skal hjelpe hunden. man sikter mer til lokking med godbit over nesen og slike ting. Går du inn til en fortauskant el. for å befeste rett sitt, så er ikke det hjelp, men tilrettelegging.
Sett på forsterkningsord.
Ved å klikke lærer hunden at jobben er gjort. Ofte ønsker vi at den skal fortsette å jobbe etter vi har rost den. Da kan du betinge et ord som kommer føre klikket og som du kan variere tiden på. F. eks "bra!, "dyktig" Da ansporer det hunden til å ytterligere anstrenge seg for å oppnå sluttmomentet med et klikk og forsterker. Klikket er et treningsverktøy som du etter hvert kan legge bort og du står tilbake med kommandoordet. Så lenge du klikker skal du alltid forsterke.. Man hevder at godbiten etter klikket alltid skal gis inne ved fører. Min erfaring er at det ikke alltid er nødvendig. Ved bruk av targetstikk kan man klikke øyeblikket før hunden finner godbiten som ligger der. Men kanskje jeg ikke driver med ekte klikkertrening? I så fall klikketrener jeg, eller trener med klikker.
Ros.
Vi har ofte hørt at vi må rose hunden med lys stemme og korrigere med mørk. Dette får å få en nyansert stemmebruk. Resultatet er at mange går rundt og "piper" til hunden sin. Hunden blir i utgangspunktet ikke glad av å få ros, men du kan betinge et ord som en sekundærforsterker. "Bra" = godbit. men en klikker er et langt bedre redskap en stemmen vår er. En helt vanlig ting er at vi forstyrrer hunden med vår måte å vise glede på og ikke minst den evinnelige klaskingen i siden. Det blir bare støy og mas for hunden. Føler du at du må rose og klappe så vent heller til læringsmomentet dere trener på er over.
Momenter du kan bygge opp lydighetsøvelser på:
Hvilke
øvelser kan vi begynne med?
-
Å starte med noen utvalgte grunnferdigheter/råmateriale som samtlige
lydighetsøvelser bygger på er lurt!
-
stående foran
-
sittende i utgangsstilling
-
under marsj mens fører går baklengs fra hunden
-
gradvis over lenger tid og med forstyrrelser
-
berøre target stick med snuten
-
musematte med labben
-
post-it lapp med snuten
-
forskjellige avstander
-
fra stående foran fører
-
fra liggende (sitte opp)
-
på avstand (i bånd)
-
under marsj mens fører går baklengs fra hunden
-
for å be om lov/tillatelse til en fordel
-
rygge foran fører
-
rygge ved førers venstre fot inntil en kant
-
rygge ved fot uten vegg
-
rygge baklengs i en firkant
-
komme på plass fra foran fører
-
komme på plass fra høyre/venstre/bakfra
-
vendinger på stedet
Gallopp mot fører:
-
spontan gallopp mot fører (på tur osv)
-
spontan gallopp fra medhjelper
-
når fører går baklengs
-
når fører går rett fram
-
i alle vinkler og gangarter
-
lenger og lenger tid og med forstyrrelser
-
på forskjellig underlag
-
fra stående/sittende foran fører
-
fra utgangsstilling
-
fra under marsj når fører går baklengs fra hunden
-
på avstand
-
på forskjellig underlag
(obs.: lurt å fri shape mye hvis vanskelig med dekk!
Lurt å friste med godbit foran
men fjerne den hvis hunden kryper, klikk for å tåle denne fristelsen)
-
foran fører
-
under marsj når fører går baklengs fra hunden
-
fra sitt og fra dekk
-
bli sittende
-
bli liggende
-
bli stående
-
fryse labb eller nese mot et target og vente
-
se opp/blikkontakt for vær så god
-
stå med ryggen til en belønning for vær så god
-
komme i utgangsstilling – vær så god
-
sitte i utgangsstilling mens man lokker med godbit
-
holde fast på apport mens man lokker med godbit
Hold fast:
-
sittende eller stående foran fører
-
i utgangsstilling
-
under marsj og springmarsj
-
under innkalling
- med forskjellige gjenstand
Slippe:
-
bytte leker frivillig
-
stoppe drakamp/lek ved passiv fører
Hoppe:
-
ved siden av fører
-
fremad hopp (evt. til musematte)
-
tilbake hopp
-
forskjellige hinder
-
fra forskjellige vinkler
-
en pinne i hver hånd
-
to pinner på gulvet
-
flere pinner (opp til 6)
Forslagene er laget av Merete Andersen og Canis
Forsterke
Husk at hunden alltid skal ha belønning for hvert moment i læringsfasen. Når den mestrer det, går du over til variabel belønning og du skal sette sammen flere momenter i rad, så skal belønningen komme til slutt.... når den kommer. Altså; la hunden få arbeide uforstyrret så lenge den ikke er ferdig med siste moment. Ikke nøle med å gå tilbake til momentene igjen om ikke øvelsen fungerer slik du ønsker.
Vi hører ofte at vi må rose hunden med lys stemme og korrigere med mørk. Hørt det før? Ikke hev stemmen men venn den til en jevnt lavt tonefall i kommandoer når dere trener. Kommuniserer du med hunden din med ærlig engasjement vil stemmeleiet og de øvrige signaler du ubevisst sender ut være nok fordi hunden leser deg som en åpen bok!
Vi er vel enige om at vi må lage noen hverdagsregler for hunden vår. Lag de få men tydelige så de synes. Hvordan vi praktiserer de er individuelle, men konsekventhet er viktig. Den beste måten er å forebygge uten å gi for mye oppmerksomhet rundt feil atferd. Mye bedre å spare den til hunden er flink!
Positiv og negativ forsterkning.
Dette virker på både dyr og mennesker.
Negativ = unngåelse
Treffer du på en bekjent ute og vedkommende begynner å prate om ting du ikke setter pris på eller ikke liker, så blir du trent i å unngå vedkommende ved senere anledninger. Om det regner kan du dra paraplyen ned foran øynene og late som du ikke ser vedkommende eller du er veldig opptatt med et eller annet og håper møtet ikke blir noe av.
Denne læringsformen heter negativ forsterkning og henger sammen med det du opplever som negativt med vedkommende og du unngår møter… om du kan. Unngåelsen blir positiv forsterket av at forventet ubehag uteblir.
Samme måte er det om du plumper uforvarende ut i en sølepytt og blir ubehagelig våt på bena. Hva lærer du? Ja visst! Du lærer å unngå sølepytter av frykt for å bli våt på bena og du kan vandre videre tørr og god på føttene.
Positiv = oppsøkende
Positiv forsterkning er motsatt. Treffer du en person ute som sier ting til deg som du liker, gir deg ros for du ser så godt ut eller noe annet, så vil du gjerne treffe vedkommende igjen. Ved senere møte oppsøker du vedkommende og tar initiativet til å prate. Du har blitt trent og lært med positiv forsterkning.
Putter du en krone på en spilleautomat og vinner, så er det positiv forsterkning. At du fikk gevinst fører til at du gjerne vil gjenta atferden.
Straff fører ikke oppsøkende atferder.
Noen husker sikkert skolestua med spanskrør, rapp over fingre osv. og det var ment for å avlære en viss atferd. Men hjalp det? Nei selvfølgelig ikke. Den metoden førte til unngåelse. For å skape varig positiv innlæring må man bruke belønning eller forsterkninger av de gode atferder man ønsker å beholde. De atferdende som ikke blir forsterket, blir vanligvis borte av seg selv!
Setter man en tyv i fengsel, så lærer vedkommende, først og fremst, ikke å la være å stjele, men heller hvordan man kan unngå å bli
tatt neste gang.
Allerede som barn blir vi påvirket av disse læringsformer og smarte foreldre vet å
utnytte dem. Den beste måten for å positiv forsterke en ønsket atferd er å belønne den som en overraskelse.
Sier du til 14 åringen at ;”Kommer du hjem før kl 22 i kveld, skal du få 100 kroner i belønning”, så ligger det rom for spekulasjoner og usikkerhet på hva som egentlig er i gjære. Kommer tenåringen hjem før kl. 22 helt av seg selv, så vil 100 kr. som belønning av den atferden føre til at den gjerne gjentas. Straffen ved å bli lengre ute er at belønningen uteblir
På oss mennesker er uteblivelse av forventet belønning og ignorering av de verste former for straff og uhyre effektiv. Tenk om du ikke får lønningen din etter en månedens hardt arbeidde! Og så bli ignorert når du klager! Kan du tenke deg verre straff? Og den spilleavhengige som satser alt på et kort og så uteblir gevinsten! Det er virkelig straff som svir!
I trening av hunder bruker vi positiv forsterking av de
atferder vi ønsker og fravær av belønning og ignorering (time out) som
”straff”.
Ofte er det kommunikasjonssvik mellom hunden og de som eier den. Hunden sier en ting og du hører ofte noe annet. Om omvendt. Når det ringer på døren og hunden varsler, så roper du kanskje ”TI STIILE” Hunder kanskje hører: ”JA JEG SKAL HJELPE DEG Å SKREMME DEM VEKK”! Hverdagen ville bli mye lettere om dere snakker samme språk. Problemet er av vi er alt for opptatt av å straffe, rykke i line, gape, rope og hoje osv. Lær heller hunden din hva den skal og kan gjøre, så overser du hva den ikke skal, så formes atferdende letter av seg selv.. F. Eks. vil en hund som bjeffer på alt og ingenting mye lettere la det være om du trener den til å bjeffe på kommando. Da lar du ganske enkelt være å bruke kommandoen når du ønsker den skal være stille! Det heter å få atferden under stimuluskontroll.
(Stimulus er vanligvis et utløsende tegn, eller kommandoord)
Et av de mest vanligste spørsmålene og hvorfor:
Jeg har lært at man skal bruke godbit i treningen, men nå vil ikke
hunden min gjøre noen ting hvis ikke den ser godbiten. Hva har jeg gjort galt?
Spørsmålet er berettiget og mange opplever nettopp dette. Årsaken ligger i gal bruk av godbit. De som gir råd om å bruke godbit i treningen, burde også gi en veiledning i hvordan og hvorfor.
Til å begynne med vil synet, og/eller lukten av godbiten være triggeren som får hunden til å tilby deg atferder du kan velge å forsterke eller overse. Men man må over en liten terskel og vente til hunden tilbyr atferden du ser etter uten synlig godbit. Lukten er i seg selv trigger nok!
Du må også være klar over at bruk av godbiter har to hensikter. Den skal forsterke ønsket handling og betinge både ros hva du kaller den atferden hunden gjør. Etter hvert som godbiten trappes ned vil din ros og kommando bli det som får hunden til å utføre atferden i håp om en godbit eller jackpot. Det er feil å tro at hunder utfører handlinger bare for å tilfredsstille oss. Den gjør det først og fremst for å oppnå belønning. Mat eller belønning/forsterkning.
Læring av sitt
Punkt 1.
La hunden bli klar over godbiten . Etter å ha prøvet en del ting som ikke førte fram vil den etter hvert også sette seg og akkurat når den gjør det så klikker du og gir en godbit. Når hunden har lært sette seg slik du ønsker, kan du sette ord på det. F.eks. "Sitt" Kommando ordet sies da i forkant handlingen og når du ser hunden er på vei til å sette seg. Godbiten gis i det samme hunden har inntatt sittende stilling.
Punkt 2.
Godbiten skjules inne i hånden og du følger nøye med på hunden så du får sagt "sitt" klikket og forsterket i forbindelse med at den setter seg uten synlig trigger. Noen ganger drøyer det så det er om å gjøre å ha is i magen. Når du ser trygg kobling mellom ord og handling, setter du atferden på variabel belønning.
Punkt 3.
Behold kommando - ordet uendret og du kan begynne å forvente eller bruke negativ straff nå hunden ikke utfører handlingen. Setter ikke hunden seg når du sier sitt, så går den glipp av belønning og du kan ta 10- 15 sekunders "time - out". Vend deg litt bort og overse den. Neste gang setter den seg når du ber den om det!
Punkt 4.
Når hunden har innarbeidet motor for arbeidsvillighet, gis godbiten bare en eller annen gang i løpet av treningsøktene. Hunden skal aldri vite når. Noen påstår at godbit hver syvende gang er med på å holde intensiteten oppe. Det er mulig at det stemmer. Selv pleier jeg ikke å telle dette så nøye.
Dette er malen i innlæring basert på klikketrening Hunder er forskjellige og godbit som forsterkning kan, for noen, ikke fungere. En ball, pinne eller annen forsterkning kan da gjøre samme nytten. Så bytt gjerne ut ordet godbit med "forsterkning". Du er i alle tilfeller helt nødt til å finne noe som hunden din reagerer med glede på, nettopp for å klare å forsterke ønsket handling. Om du i det daglige strør om deg med godbiter og annet snacks uten mål og mening, vil effekten av godbit i innlæringen avta og mulig bli helt borte. Derfor kan også ros ha sin begrensede effekt fordi vi går og tjattrer med hunden hele dagen. I alle fall gjør jeg det!
Hvorfor kommer hunden tregt og
motvillig på innkalling?
Hunden min kommer i gangfart og knapt nok det. Ofte må jeg rope på den flere ganger før den reagerer. Hva har jeg gjort galt?
Hunder får lett minnesilder på tidligere erfaringer med de kommandoer vi gir. Hvis hundens erfaring med kommandoen for innkalling er negativ, vil ulysten vises tydelig ved at tempoet er labert. Ved at den negative konsekvensen uteblir i konkurransesituasjonen så forsterkes vegringen. Vi kommer også her tilbake til grunn - malen som sier at vi må finne en metode som får hunden til å utføre øvelsen slik vi ønsker at den skal være. Det første du må gjøre er å kartlegge de kommandoer og andre forhold som er innblandet i den negative innkallingssituasjonen. Når det er gjort, legger du alt som ikke fungerer i glemmeskuffen og starter med nytt. Nye forhold, nye kommandoer og framfor alt; ny holdning fra deg. Trener du med aversiver, så må du altså, om hunden vegrer, bruke det i lydighetsringen også.
Hvis tempoet er labert kun i en konkurranse situasjon og ikke under trening, er det også din holdning som gjør utslaget. Det er ikke lett å gjøre noe med nervøsitet, men vi skylder oss selv og hunden såpass at i et treningsopplegg, så må også dette med å holde konkurransenerver under kontroll inngå. Poenget er at, om de kommandoord du bruker ikke høres ut som vanlig, så skjønner ikke hunden hva du mener. Tonefallet er vel så viktig som selve ordet!
Her kommer noen forslag til treningsopplegg:
Ikke tren fordi du føler at du må. Vent til du merker at hunder er motivert og på hugget som det heter. Når hunden løper i langline og koser seg med sitt, så avventer du til den kikker bort på deg og så later du som om du har noe veldig spennende som du vil ha for deg selv. Hunden kommer nysgjerrig bort til deg for å se og så forsterker du det!
Som med alle øvelser, så læres også innkalling inn med fri hund og basert på hundens eget initiativ til å ville komme til deg. Kall aldri inn hunden om du ikke er hundre prosent sikker på at den kommer til deg slik du ønsker den skal. Om du en eneste gang opplever tilbakefall til gamle synder, vil det du har oppnådd av forbedringer bli redusert.
Hvorfor tygger hunden min på
apporten?
Jeg har et stort problem med at hunden min tygger på apportbukken.
Hvorfor gjør den det, og hvordan skal jeg få det bort?
Det kommer litt an på hvordan øvelsen er lært inn. Når hunden tygger på apportbukken eller neseprøven, så kan du også legge merke til at tempoet hjem heller ikke så veldig målbevisst. Du skal huske at for hunden vil det mest naturlige belønning er å få beholde "byttet". Selv om du belønner hunden etter avlevering, så vil det ofte ikke oppveie nok.
Lær hunden å sitte med apporten i munnen, og legg på kommando for "hold fast" ved den minste antydning til tygging. La hunden gå fri ved fot med apporten i munnen, eller la den ha den i munnen under innkalling. En hund som vanligvis kommer i hundre på innkalling, vil ikke ha tid til å tygge på apporten. I det samme hunden er i ferd med å ta opp apporten/neseprøven, så kall den inn med vanlig innkallingskommando. F. eks. "På plass". Etter at hunden har kommet inn med apporten, så kan du i starten sløyfe innsitt og avlevering, men ha en tilsvarende gjenstand som du kaster. Ikke bry deg med den hunden har i munnen. For noen fungerer det kanskje bedre å ta ifra hunden apporten og kaste den umiddelbart. Hva hunden gjør med den da, er opp til den selv.
Forvirret? Ikke hvis du leser videre! Husk at for hunden er den beste belønning å få beholde byttet. Så la den få lov til det da, men ikke før avlevering/hjemkomst. Etterpå er det lov. Resultatet blir at ut og inn blir en ren transportetappe mot hovedbelønning etter avlevering/hjemkomst. Flokkfølelsen styrkes!
Tenk deg selv! Sier jeg til deg at; "Om du henter den hundrelappen der borte til meg, så skal du få de to hundre kronene jeg har her"! Selvfølgelig er du lynrask ut og inn, og finner slett ikke tid til å leke(les tygge) på hundrelappen du bringer meg. De to hundrelappene du får som belønning av meg, kan du selvfølgelig gjøre hva du vil med. Stadig forvirret? Send meg E-mail
Her er et forslag fra Arne-Kr. Ovlien
Hei!
Det er spennende at noen legger ned tid og innsats i slike sider. Det finnes
ikke mange på norsk. Lykke til!
Tilbake til øvelsen apport - jeg ville ikke valgt denne metoden, men som du
sier det finnes mange veier til mål. Det finnes dessverre alt for mange
kjeksene, tyggende og fyrstikkproduserende apportører.
Har i forbindelse med Asker HK, NRH og HV sett og trent mange øvelser som
bygger på en god apportering.
Bruk av forsterker (ball, kong, .....) som belønning for utført handling
fungerer utmerket for mitt vedkommende.
Overført til øvelsen apport vil det si at det å transportere en gjenstand inn
til fører betyr at den kan byttes i en forsterker som har stor betydning for
hunden. Apportgjenstanden er i utgangspunktet bare et middel for å oppnå noe
som er enda bedre. Dette skaper liten konflikt når gjenstandene kan være
farlige for hunden (lightere, gassbokser, glass ....).
Budskapet til hunden er at det å finne en gjenstand som kan transporteres inn
til fører betyr at forsterkeren dukker opp, og/eller at fører blir veldig
fornøyd.
Takk for nå!
Hvorfor liker ikke hunden min
seg under konkurranser?
Når vi trener er det fart og presisjon på hunden min, men under
konkurranser blir den daff og umotivert. Hva kommer dette av?
Dette er et helt vanlig problem som mange utøvere sliter med. Det kalles "Lp syndromet". Mange trener kun hunden og glemmer seg selv i treningsopplegget. Er du nervøs vil du vanskelig kunne gi hunden de samme signaler du får til på trening under mer avslappede og forutsigbare forhold. Hunden befinner seg i en situasjon den ikke er lært opp til å utføre momenter/øvelser i. Bruker positiv straff (aversiver) i treningen så vil hunden altså kunne oppleve at ev. "feil" i ringen blir forsterket fordi den der ikke får straff.
Hunder vil lett ta i bruk minnebilder fra valpetiden for å dempe hva den oppfatter som aggressiv atferd. Du har kanskje oppdaget at hunden blir veldig leken og ivrig etter at du har vært sint på den? Det skyldes den erfaring den har fra valpetiden at lek var fullstendig fri for aggressivitet. Noen hunden kan også vise større iver om føreren er nervøs. De klarer ikke helt å skille nervøsitet og sinne hos sin fører. Når en slik hund er i aksjon i ringen med en nervøs fører kan poengene bli høye. Et paradoks egentlig når vi vet at iveren er aggresjons dempende signaler.
Du må altså lage et treningsopplegg som inkluderer både hund og eier. Fortell deg seg selv om og om igjen at det er ingen grunn til å være nervøs. Prøv å se det fra den lyse siden og ha det gøy inne i ringen. Om du trives i ringen og kanskje går med en forventning, så er det mulig å snu nervøsiteten til en positiv forventning.
Det er viktig å ikke ha overdreven respekt for dommeren. Husk at de fleste av dem ikke har fått til noe særlig selv med egen hund. Det er kanskje derfor de har blitt dommere? Se på deg selv som ringens hovedperson og at dommeren er din ydmyke tjener som skal gi deg honnør for din innstas.
Så fra nå av kjære venn, gå inn i ringen og ha det gøy. Altså de samme
forholdene som på trening, så skal du få se. Ev. poeng får du se på som bonus!
INNLÆRING:
Øvelsen består av 2 deler, og de trenes på separat. De må være befestet, hver for seg, før de settes sammen til en helhet.
Del 1:
Hund og fører leker sammen med en fille, ball, eller annen forsterkning som deretter settes opp synlig ca. 25 m. borte. Bruk en forhøyning og legg gjenstanden på. Dette skal hunden se blir gjort. Ta med hunden, i line, og marker mot den synlige gjenstanden. Når hunden blir oppmerksom på den, slippes den løs uten kommando. Fører løper etter når hunden er framme og roser. Hund og fører fortsetter med å leke med gjenstanden (fille e.l.) Etter noen gangers repetisjon, setter fører på en kommando for "gå ut" før hunden løper mot gjenstanden. Denne "leken" gjentas over tid og i forskjellige retninger.
Når dette er befestet, byttes synlig påvirkning med en skjult. f. eks. godbit, ball el. Neste steg er å sette en markør foran påvirkning. Etter hvert er markøren alltid på linje mellom hund og påvirkning. Påvirkningen bak markøren tas bort og skal bare ligge der tilfeldig. Vitsen er at hunden skal tro at det kan ligge noe der, men skal aldri vite når. Fører skal i starten alltid være sammen med hunden ved markøren for å forsterke sin ros.
Nå er tiden kommet til å kommanderes hunden i "stå" ved markøren og fører fjerner seg rolig bakover og bort fra hunden. Så gjentas kommando for "gå ut" samtidig som fører viser retningen mot en ny opphengte gjenstand. Fører må forflytte seg ut fra hunden i ulike retninger slik at retningen blir variert, fortrinnsvis høyre eller venstre. Gå videre først når denne fasen er blitt befestet.
Del 2:
Dirigering:
La hunden "stå" igjen ved markør, og fører går rolig ut og legger apporten til f.eks. Venstre. Gå rolig nærmere hunden og stå 2- 3 meter framfor. Gi tegn og kommando "venstre apport" Gi belønning, ros og fri ut hunden. Tren inn en retning om gangen og gå videre til motsatt når venstre er blitt befestet, eller begynner å bli det. Øk gradvis avstanden opp til 10- 15 meter mellom fører og hund når dirigeringen skal foretas.
Når høyre/venstre er befestet, begynn å legg ut begge apportgjenstandene. Blir hunden usikker, så gå tilbake til høyre eller venstre igjen og tren videre før to igjen blir lagt ut.
Når hunden er sikker ved samtidig utlegg, kan fase 1. og fase 2. settes sammen til en helhet.
Etter hunden har fått sin gjemte belønning ved markøren, gå alltid etter og ros.
Gå tilbake til utgangspunktet og dirigere hunden videre.
Begynn nå med en medhjelper til å legge ut apportgjenstandene slik at hunden ser utlegget.
Om hunden feiler på et moment, gå heller tilbake i treningen en å korrigere et moment som ikke er befestet.
For å generalisere må man bytte treningsplass og miljøer fra tid til annen.
Sett ut en markør i korrekt avstand fra hunden ca. 10 meter, og la hunden sitte igjen mens fører viser hunden en godbit ball, el. Gå raskt ut og legg forsterkningen bak markøren slik at den blir usynlig. Klapp samtidig kraftig i bakken bak markøren for å markere plassen. Dette for å forebygge at hunden går over i søk. Gå så tilbake til hunden og vis retningen og send ut hunden mot markøren. Løp etter og forsterke rosen.
Dette pleier å være en grei og enkel måte å lære hunden å gå ut til markør. Etter gjentatte ganger pleier hunden greit å mestre dette momentet. Forsterkeren bak markøren skal etterhvert bare være der en gang i mellom, men hunden skal aldri vite når.
Begynn å kommandere hunden i "stå" og "bli" ved markøren før den får ev. godbit.
Dirigering:
Sett ut på forhånd en større markør i den retning fra ståmarkør man ønsker å trene på. F.eks. venstre. Bak denne legges apportgjenstanden skjult.
Kommander hunden "venstre apport" og vis retning mot den litt større markøren. Når hunden framme og finner apportgjenstanden, går man over til vanlig apportering med avlevering og det hele.
Når venstre er befestet, går man over til høyre og befester denne siden også. Etterhvert legger man apportgjenstanden synlig foran markøren. Under innlæring lar man ev. tvil om retning bli hundens oppgave. Den har ingen annen mulighet for å finne apportgjenstanden en i anvist retning. De oppgaver som hunden selv løser etter egne anstrengelser vil befeste seg på en positiv måte.
Så må man kombinere høyre/venstre og la hunden bli sikker i valget før man setter ut en tredje markør i midten med en apportgjenstand foran. Har man nå drillet skikkelig i høyre/venstre, er det stor sannsynlighet for at hunden overser den i midten. Etterhvert gjør man markørene mindre og mindre, for så å bli helt borte.
Lær hunden å holde fast apportgjenstanden i 1-3 sekunder. Hunden skal sitte. Når fører putter apporten inn i munnen så gjøres dette fra siden av munnen. Husk å gjenta kommando for "apport" og for "slipp", når apporten føres inn og tas ut.
Vær konsekvent med at hunden skal holde fast uten å tygge helt fra starten.
Opptre rolig og med stor sinnsro for å gjøre hunden trygg i startfasen. Bruk godbit og husk å rose. Begynn å gå bort fra hunden og øk gradvis tiden og lengden. Husk å gjenta kommando "apport". Har man en hund som er helt propell og konsekvent nekter å få apporten lagt i munnen, så vurdere andre metoder. Det er i alle fall viktig å følge opp og gjennomføre den metoden man velger.
Hunden skal stå og apportgjenstanden føres inn i munnen. Det forutsetter nå at hunden kan holde den fast. Kommander hunden i "sitt". Pass på at apporten stadig holdes fast uten tygging. Forsett med godbit og ros.
Start forsiktig å gå enten fra holdt eller fra stå. Gå bare 1 - 2 meter og bruk line. Ikke bruk "på plass" kommando, men gjenta kommando for apport. I den grad det er nødvendig- forsett med godbit og ros.
Begynn å varier mellom korte og lengre strekninger. Veksle mellom vanlig marsj og løp, og legg inn sitt, fortrinnsvis under marsj. Gjenta kommando for apport om nødvendig.
Tren innkalling mens hunden holder apporten i munnen. Begynn med kort avstand og øk lengden gradvis. På dette nivået er det nødvendig at hunden holder apporten uten å tygge og at fører føler seg trygg på at den ikke blir spyttet ut. I den grad det er nødvendig: gi godbit og ros.
Hunden oppfordres til selv å åpne munnen og strekke seg etter apporten.
Gradvis økes avstanden hunden må strekke seg, for så å legge den på bakken. For hver gang hunden har grepet apporten, skal den tilbake på plass.
Gradvis økes avstanden inntil normal avstand-10-15 m. er innlært.
Eller:
Start med å oppfordre hunden til en drakamp om apporten. La hunden "vinne" i begynnelsen, men ikke la den få anledning til å stikke av med den. Ta tilbake apporten og fortsett drakampen.
Etter noen ganger "vinner" føreren byttet hver gang og ev. bytter med en ball el. som hunden får beholde. Parallelt trener man på opptak av apportbukk ved at man legger den på gulvet eller bakken og oppfordrer hunden til å ta opp og legge den i eiers hånd.
Her hjelper vi til så apporten havner i hånden og ikke faller ned på bakken. Samtidig med dette gir vi hunden ballen i bytte.
Etterhvert som hunden blir sikker i opptaket, varierer man avstanden man kaster ut apporten. Så går man over til å forlange innsitt og avlevering før et ev. bytte.
Hunder tenner som regel lett på denne leken og metoden er etter manges mening en lettere måte trene inn øvelsen på.
Eller:
Ha apportbukken skjult under jakken og gjør hunden oppmerksom på den. Vær ivrig slik at hunden blir nysgjerrig. Ta apporten bort og forsett med noe annet. Gjenta dette noen ganger.
La hunden få lukte på apporten og ta den bort igjen. Etterhvert har dere en drakamp om "byttet". Si "takk" og ta den bort igjen. Denne leken må befestes før videre avansement.
Kast apportbukken og la hunden løpe etter den. Bare kort og ha den i bånd. Det skulle ikke forundre meg om hunden tar opp apporten og kommer bort til deg for å ha drakamp. Gjør den det ikke, så fortsett med de foregående momentene en stund til.
Generellt: Apportering bygger på hundens jaktatferd. Ønsker man å styrke et moment, må man se hvor det hører hjemme. F. Eks. vil tempoet tilbake være relatert til hundens flokkfølelse. Det vil i praksis si at kaster du en ball bakover for å øke tempoet, vil hunden gå direkte over i jakt/forfølgelse og noen styrking av flokkfølelse skjer ikke. Varig økning av tempoet skjer altså om hundens flokkfølelse styrkes. Gi forsterkning etter avlevering. La gjerne hunden få tilbake "bytte". Da er jaktatferden med på styrke flokkatferd.
Om hunden vegrer på metall, går man tilbake og begynner med samme fremgangsmåte som ved apportering.
En annen fremgangsmåte er å bruke en metallapport med påfestet gripealternativ, f.eks. lær e.l.
Annenhver gang man trener, klipper man bort litt av læret. Man får på denne måten en gradvis tilvenning til metallet.
Ved kulde må metalles varmes i hånden før avkast.
Vær ekstra forsiktig under innlæring og avlevering for å unngå vegring og ev. skade.
GENERELT:
Fører må forvisse seg om at hunden har forstått hva det er vi ønsker.
Det er viktig å føle at momentet vi øver inn er befestet før vi avanserer til neste.
Å gå tilbake å begynne på nytt kan ofte være nødvendig. Selv elemtære momenter kan gå i glemmeboken og trenger å friskes opp.
Treningen skal være morsom og givende såvel for hund som for fører. Hundens flokkatferd må være godt utviklet og relatert til øvelsen
Man må ta hensyn til hundens naturlige bevegelsesmønster når man starter innlæringen. Bruk mykt underlag, f.eks. gress el. Start med hunden i utgangsstilling og be den å ligge. Gå ut i front bare rett foran hunden.
Vis den en godbit/forsterkning og påvirke hunden til å sitte opp. Det kan hjelpe å føre godbiten fram og over hodet på hunden. Den vil følge etter og sette seg opp. Sett så på en kommando fra nå av og gi godbit/forsterkning ved ønsket adferd. Husk i fortsettingen å gi kommando ros og forsterkning i nevnte rekkefølge. I begynnelsen er det godbiten(forsterker) som er utløseren og kommando/ros som er forsterkeren. Når ønsket adferd begynner å befeste seg, minskes frekvensen av godbit, og kommandoen blir utløseren. og godbit en mulig forsterker. Samme prinsipp gjelder i all betinget innlæring.
Pass på at hunden ikke får avdrift. Det er lettest å lære den å sette seg opp ved å trekke forbena bakover inntil bakbena. Det gjør den naturlig ved denne metoden. Bruker vi godbiten i motsatt rekkefølge ved ned dekket fra sitt, (godbiten foran hodet og ned til bakken)vil hunden legge seg men forbena forover og hunden havner på nøyaktig samme plass. Øk gradvis avstanden og varier med befestede avstander. (Klasse II -5 meter.)
Ikke tren serier. Er 2 de sittmomentet ikke like bra som den første, har man gjort det en gang for mye.
Når hunden mestrer disse to variantene med fører i front, og momentene er befestet, kan vi trene inn stå momentet. Det lønner seg å begynne med hunden i sitt.
Vis hunden igjen godbiten/forsterkeren og forsiktig påvirke hundens bakpart opp i stå. Forbena skal stå i ro. Med påvirkning menes at man forsiktig fører en hånd inn under hunden lår og lett dytter oppover. Ikke bruk makt, men vær tålmodig og bruk tiden. Legg merke til hundens egen motor og ros riktig bevegelse. Pass på å gi godbit/forsterker ved fullstendig bevegelse.
Når ståmomenter fra sitt er befestet, bruker man samme fremgangsmåte i stå fra dekk.
Så på kne i front og påvirke hunden forsiktig, under låret/magen, til å reise seg rett opp.
Er ståmomentet befestet fra sitt, pleier det å gå greit også med denne varianten. Sitt fra stå gjøres likedan, men vær obs. på hvordan hunden setter seg. Fører vi godbiten igjen oppover foran hodet vil den sette seg med bakkroppen i ro og vi får ingen avdrift.
Eller:
Ikke ha hunden under kommando, men ha den gående rundt deg. Vis den godbiten/forsterker
og vil hunden ha den må den selv finne ut hva den må gjøre.(skinnerboksen). Er det "sitt" vi skal lære den, kommer belønningen i det samme den setter seg. Etterhvert blir godbiten utløseren til sitt momentet. Så setter vi på en kommando og gradvis minsker frekvensen av godbit. Kommando blir igjen utløser og godbit en mulig forsterker.
Samme prosedyre med ståmoment, men da må selvfølgelig utgangspunktet være i fra sitt eller fra liggende. Det er ikke like enkelt å kontrollere avdrift med denne metoden. Kombinert med fysiske sperrer kan det bli lettere for hunden å unngå avdrift. Trappeavsats, bord, o.l.
Eller:
Metoden bygger på at hunden kan sitte på plass og dekke sitte opp på kommando.
Fører må her lære hunden opp å stå fra utgangsstilling og fra dekk. De andre variantene kan den fra før.
Fører bøyer seg i knærne og fører venstre hånd på utsiden og under buken på hunden. Kommander "stå" og reiser seg opp og leder hunden med seg opp i stå. Fri nå ut og avreagere.
Bruk samme fremgangsmåte ved stå fra dekk. Disse momentene må være befestet fra plassposisjonen før fører veldig gradvis beveger seg ut i front. Ta bare ganske små, for hunden, umerkelige steg og varier med de som er befestet. Når hundens bevegelser er befestet med fører i front, kan man kombinere med tidligere metoder.
Generalisering:
Varier alltid kombinasjoner i alle befestede avstander og i ulike miljøer. Bruk godbit bare en gang i mellom men ikke etter noe mønster.
Innkalling er en øvelse som i hovedsak bygger på hundens valpe og unghundtrening på nettopp innkalling. Med dette som utgangspunkt, settes hunden igjen på kommando. Vis hunden en leke(pipedyr) godbit el. lignende. Kall inn hunden og fører bøyer seg ned og mottar hunden i front og frir ut med belønningen.
Medhjelper:
Viser hunden treghet i innkallingen, benyttes en medhjelper til å sitte bak hunden og holder igjen. Fører står på avstand og lokker inn hunden, men medhjelper holder igjen slik at hundens motor øker turtallet mot fører. Mens turtallet er på topp kaller fører inn og medhjelper hører dette og slipper. Hunden lykkes i å fare mot fører som en rakett. Om man ønsker å befeste et godt tempo, så roser man mens tempoet er tilfredsstillende.
Når hunden beholder lik fart helt inn til fører kan man begynne på innsitt. Fører bøyer seg ned og mottar hunden og lokker den til å innta utgangsstilling. La hunden sitte rolig noen sekunder før man frir ut. Avstanden man kaller inn på, må varieres fra kort til langt hold.
Som ånden i fillehaugen:
Sett hunden igjen på sitt og gå ut til et f.eks., hushjørne el. Kall inn hunden og hopp til siden. Du blir plutselig borte .Ikke vent å se om hunden kommer. Fortsett og løp og lokk hunden etter. Man må løpe helt til hunden henter en igjen. Fri så ut og lek. Bruker man denne metoden for å befeste tempo, må man løpe etter innkalling. Hvis man står rett bak hjørnet, vil hunden etterhvert skjønne det og sette ned tempoet før den når hushjørnet. Det kan også i denne varianten brukes en medhjelper som holder hunden.
Eller:
Hunden sitter igjen på "sitt" og fører kaller in hunden og snur seg og løper bort. Også her må man løpe til hunden henter igjen fører.
Fører kan også etter innkalling kaste seg ned forover og gjemme ansiktet i gresset. Ha en godbit i hånden som hunden får søke opp etter innkomst. Etterhvert trenes innsitt.
Det er greit og kombinere alle varianter, men fører må velge den metode som passer nettopp til "sin "hund.
Klasse 2.
Slik kan du trene øvelsen trinn for trinn:
Det er to viktige momenter i øvelsen; hunden skal komme i god fart og den skal stoppe raskt på kommando.
Delmomenter:
1. sitt og bli - 2. Innkalling fra sitt - 3. Stå og bli - 4. Innkalling fra stå.
Trinn 1. Om hunden ikke sitter når du ber den om det, kan du få en medhjelper til å holde. Sett deg ned foran hunden og gjem belønningen bak ryggen. På din "vær så god" starter hunden i din retning. Pass på at du kun tar fram belønningen etter hunden har startet.
Trinn 2. Nå legger du forsterkningen på bakken bak hunden og den skal løpe til deg som en rakett for å få "vær så god". Medhjelperen fjerner godbiten om hunden prøver å stjele den. Husk at du må bygge på avstanden til hunden. Gå skritt for skritt unna så du kommer på ca. 15 til 20 meter. Gradvis legger du også forsterkningen lengre bak hunden og når den løper til deg, også på lang avstand, med forventning om "vær så god", så går du videre til;
Trinn 3. Så er det å stoppe raskt i full galopp da. Husk to ting!! Aldri kommandere stå eller belønne om hunden ikke kommer slik den gjorde i trinn 2. Aldri kommandere stå eller belønne om den stopper av seg selv. Om hunden gjør noe av dette, avbryter du bare øyeblikkelig. Finn på noe annet en stund og prøv igjen. Legg belønningen bak hunden , gå i fra og kall den inn. Belønn den bare når den kommer som en rakett og setter seg på plass. Gjenta to ganger.
Legg så belønningen bak hunden og gå ifra 25 meter ca. og kall den inn. Mitt på strekningen, sier du tydelig; "vær så god" hvis hunden er i full galopp. Det er ikke uvanlig at hunden blir litt overrasket til å begynne med og bruker litt tid på å forstå "spillet". Etter noen få ganger vil hunden være helt på nett når du sier "vær så god" og bråbremse for å løpe tilbake til belønningen. Og det er nettopp denne bråbremsen vi er ute etter å få befestet så bruk litt tid på akkurat det. Legg inn "stå" og la hunden stå gradvis liten periode (tell ned fra 2, så fra 3, 4 , 5 og videre opp til 10 sekunder f.eks.) før du gir den; "vær så god".
Det er en naturlig del av læringen at hunden kanskje vil prøve å trave under denne treningen. Den prøver seg fram hva som raskest fører den dit den vil. Da må du bare sørge for at traving (avbryt øvelsen) IKKE fungerer, men kun full galopp! Signalordet du har brukt for "kom", kommer kun når den er i full galopp og signalordet du har brukt for "stå", kommer kun når den tverrstopper. Ser du hunden har en tendens til å trave, går du tilbake til trinn 1.
Trinn 4. Nå skal hunden galoppere fra "stående" og inn på plass. Gå fra den i stående stilling med belønningen liggende bak. Gå litt lengre i fra en vanlig fordi det øker sjansen for galopp. Kall den inn og belønne med "vær så god", men altså kun om den kommer i full galopp. Det er altså derfor du må begynne med økt avstand. Så kan du gradvis minske avstanden til du er på vanlig avstand. Det er lurt og lære hunden å galoppere fra stå selv med så liten avstand som et par meter.
Når alt dette er i boks er det på tide å kjede alt sammen til en vanlig øvelse i klasse II. "
Baklengskjeding av "Innkalling med stå".
Sett hunden i stå, med belønningen bak den og gå ifra 15 meter. Kall inn og den kommer inn på plass som en rakett. Belønn etter å ha telt ned fra 5 med; "vær så god"". Gjenta dette tre eller fire ganger. De "kommandoord" du bruker har blitt en sekundærforsterker.
Så er det bare å kjøre hele øvelsen i sin helhet fra begynnelsen. Sett den igjen fra vanlig avstand og kall den inn. Si "stå" midt på strekningen, men i stedet for å si;"vær så god", kaller du den videre inn og belønner bare når den har kommet og satt seg på plass. I denne fasen er det lurt å bruke "Jackpot" Dvs. skikkelig belønning med ekstra snadder, lek ol.
Men på konkurranser da? Jo du må gradvis legge belønning bak lengre unna og også begynne å variere vinkelen den legges på. Mange legger jo fra seg en ball ol. utenfor ringen når de er på stevner, så det får du nytte av her. (Lurt å la hunden se du legger en ball i veska di før du entrer ringen.) Men i stedet for å la hunden løpe til den etterøvelsen, utsettes det til alle øvelser er ferdig. Da sier du etter å ha takket dommeren for god dømming; "vær så god" og dere løper ut av ringen begge to til belønningen.
Lurt å trene på:
Husk det er lurt "trene" trinnene med et menneske som beveger seg og løfter armer og den slags stående i nærheten ("dommeren") og at hunden venner seg til at personen kan snakke.
Obs! Ikke bruk "vær så god" eller andre betingede ord om hunden ikke er skikkelig i farta. Ikke la den få belønne seg selv ved å få anledning til å stjele belønningen. Husk å ikke la hunden få fortsette med noe du ikke er skikkelig fornøyd med.
Klasse 3 og elite.
Det samme gjelder også for denne varianten. Både "innkalling" og "stå" og "dekk", må være grunnfestet hver for seg før de kombineres med innkalling. Når man kombinerer, må man igjen fri ut etter momentet med ev. forsterkning. Det lønner det seg å ta momentene rett før fører, og man må veksle på stå og dekk. Ikke la det bli mønster som hunden kan kjenne igjen. Ved kombinering så ikke bry deg så mye om "bli - fasen", men se heller på hva som gjør at hunden stopper/legger seg raskt. F. Eks. kan en ball eller annen forsterkning være nok. Å bli stående er senere ganske mye lettere å trene inn.
Et eksempel:
Har man vanligvis et godt tempo på innkallingen, og man prøver å kombinere med stå/og eller dekk, for eks. to ganger på rad, og man den tredje gangen tar en ren innkalling og oppdager at det er en senkning av tempoet, så er ikke innkallingstempoet befestet nok. Slutt og kombiner og tren bare rene innkallinger. Fokuser på momentene og forsterkning direkte i tilknyttning til disse. Gi kommando "stå" og kast en ball over hode på hunden. Ikke bry deg om at den snur og løper etter den. Metoden fører til at hunden får innebygd en god "moter" i momentet.
Alt. 1.
Luktdiskriminering
La en hjelper holde frem to pinner. En nøytral og en du har tatt i. Så klikker du og belønner når hunden sjekker den rette. Når den glatt reagerer kan du legge dem på bakken/gulvet og apportere den fra kort avstand. Når dette er befestet, begynn å la hunden søke etter pinnen i ulike situasjoner.
La en medhjelper legge ut 4-5 nøytrale gjenstander i en sirkel- ca. 10- 15 meter fra fører -og med en avstand på ca. 20- 30 cm. mellom gjenstandene.
Medhjelper går tilbake til fører og henter pinnen som skal søkes og legger denne, uten å forstyrre eiers luktbilde, ut blant de øvrige gjenstandene.
På førerens kommando skal hunden ut til samlingen og finne "sin" gjenstand og bringe denne tilbake til fører.
Ved befestet adferd byttes en av gjenstandene ut med en trepinne tilnærmet lik førerens apportpinne, men med et nøytralt luktminne. Ettersom vellykkede søk befester seg, byttes gradvis flere av gjenstandene ut med like trepinner. Samlingen kan også ligge på linje, og dette må varieres i treningen. Kommer hunden tilbake med feil gjenstand under innlæring, unnlater vi å kommentere og forholder oss passive. Prøv på nytt etter 5 minutter og klikke og belønne om hunden lykkes denne gang.
Alt. 2.
Start med hunden i bli sittende og gå ut ca. 10-15 meter og marker med hånden på 4- 5- ulike plasser med avstand på ca. 20- 30 cm. Markeringsplassene må være i litt høyt gress el. lignende. På en av plassene legges igjen en gjenstand med eiers luktbilde. La hunden løpe ut og søke opp gjenstanden. La hunden få arbeidsro om den søker effektivt, og legg opp treningen slik at det er lett å lykkes i søket. Husk å gi klikke når hunden markerer på pinnen og bytt med en ball når du får den i hånden
Etter hvert skal hunden inn på plass og avlevere før klikk belønne eller bytte.
Når dette er befestet, legges en luktfri gjenstand, tilnærmet lik søksgjenstanden, ut synlig for hunden, i tillegg til den skjulte apportgjenstanden. Det er normalt for hunden å sjekke den synlige, men ikke ta den opp. Er første del befestet vil hunden fortsette ut og søke opp "sin" gjenstand.
Etter hvert øker vi antall synlige gjenstander og lar apportgjenstanden av og til også ligge synlig blant de øvrige. Kommer hunden tilbake med feil gjenstand under innlæring, unnlater vi å kommentere og forholder oss passive. Prøv igjen etter 5 minutter og klikk og belønne om hunden lykkes denne gang.
Alt. 3.
Denne metode går ut på at hunden direkte får velge sin pinne bland de øvrige 5 like. Har hunden på forhånd lært å søke tidligere kan man med denne metode raskere lære øvelsen. Ser man at hunden skal til å plukke opp feil pinne, ignoreres det.
Klikke og belønne ved riktig opptak og bytt med en ball el. lign- etter avlevering. Husk at bytte må skje raskt så hunden ikke rekker å begynne å tygge.
GENERELT:
Om formålet med øvelsen er, for hunden, å finne "sin" pinne, kan den føle at jobben er gjort og tygging kan lett bli resultatet. Tempoet tilbake kan også bli redusert.
Formålet med øvelsen, for hunden, er å avlevere rett pinne til fører og selve søket og momentene ut og inn bli rene transportetapper. Vi får raskt tempo ut og inn og ingen tygging.
Klikk og belønning vil forsterke det momentet hunden utfører.
Husk alle momenter må være lært og utført slik du vil ha dem før du kjeder momentene til full øvelse.
Fremadsending Klasse III og
Elite
Alt. 1.
Vis hunden et attraktivt mål, ca. 30- 40 meter borte. Bruk et objekt eller en medhjelper som hunden er glad i. Velg en kommando for "gå ut".
I startfasen skal målet være synlig for hunden, men i overgangen bytter man på synlig/ikke synlig annenhver gang.
Gradvis blir målet mer og mer usynlig. Hensikten er altså å befeste et tenkt mål hos hunden. Bruker man medhjelper, kan denne, i starten, poppe frem når hunden er framme og belønne. Når denne delen er befestet, settes det ut en markør ca. 15-20 meter ute og i hundens fartsretning. Av og til lar man denne markøren være selve målet for utsendelsen.
I starten legg en godbit på toppen, og senere i skjul bak markøren Klapp i bakken bak markøren for å markere plassen. Gradvis går man over til at markøren oftere er hunden mål, og så kan man kommandere hunden "stå" og la den bli stående noen sekunder før man gir godbiten og frir ut.
Etter denne fasen skal ny utsendelse fra markør skje i rett vinkel høyre eller venstre fra markør.(I forhold til fører.) Man går nå tilbake til nybegynnerstadiet for utsendelse, men nå med stående hund ved markøren. Ønsker man å gå f. eks. til høyre gir man kommando for "høyre" og viser hunden men arm og aktivt kroppsspråk den nye retningen. Umiddelbart etter kommando "høyre" dukker det igjen opp et synlig mål for hunden, men nå i riktig anvist retning.
Dette gjentas til hundens forståelse av kommando og atferdsmønster er befestet. Ved venstre retning brukes nøyaktig samme fremgangsmåte. Når begge er befestet hver for seg, kan man begynne å kombinere dem. La dette befeste seg før videre avansement.
Nå er tiden kommet for å sette ut en markert firkant og den skal nå erstatte tidligere mål for utsendelsen. Legg et synlig mål i bakkant av firkantens sentrum. Når hunden når målet sitt, er fører der og viser en begeistret holdning og roser. Hold julekveld før hunden fries ut.
Etter noen gjentagelser vil hunden se på ruten som selve målet for utsendelsen, eller den kan føre til målet.
Gå tilbake til utsending til ståmarkør og gjenoppfriske den delen en tid, før man begynner å kombinere dem.
Vær tålmodig og jobb målbevisst.
Grunnen til at man lærer hunden høyre/venstre ut fra ståmarkør før man setter ut en markert rute, er at blir hunden for fokusert på firkanten i klasse tre varianten, og ikke har lært å gå høyre eller venstre på kommando, kan man få et unødig problem når man skal begynne å trene elite fremadsending, med ut til ståmarkør først.
Eller:
Hund og fører leker sammen med en fille, el. annen gjenstand, for deretter å henge opp gjenstanden på en skistav e.l. Dette skal hunden se blir gjort. Ta med hunden, i line, ca. 30 -40 meter og marker mot den opphengte gjenstanden. Når hunden blir oppmerksom på den, slippes den løs uten kommando. Fører løper etter når hunden er framme og roser.
Hund og fører fortsetter med å leke med gjenstanden(fille e.l.) Etter noen gangers repetisjon, setter fører på en kommando for "gå ut før hunden løper mot gjenstanden. Denne "leken" gjentas over tid og i forskjellige retninger.
Når dette er blitt befestet, legger vi til dirigering gjennom å kommandere hunden i "stå",
og vi beveger oss bakover bort fra hunden(ikke med ryggen til) Hunden skal stå 20-25 meter fra tidligere mål.(fille/skistav). Kommander hunden "gå ut" og vær aktiv i retningsangivelse.
Løp etter hunden ut til målet og ha julekvelden på nytt. Lær en retning av gangen før de kombineres.
Etter hvert som dette blir befestet, setter vi opp en markert firkant rundt fille og skistav. Dette målet gjør vi mindre og mindre, og fokuserer mer og mer på den markerte firkanten. Bruk markeringsklosser av ulike typer. Når hunden er sikker og befestet på å gå i "ruta" legger vi inn kommando "stå" eller "dekk". For mange kan det lønne seg å la hunden stå i firkanten under trening for å unngå at den legger seg automatisk når den er inne firkanten.
Belønning inne i ruten eller utenfor?
Trapper hunden ned tempoet før den har entret ruten, så ikke dekk eller la den stå inne i ruten, men la den løpe igjennom og fri ut med belønning på baksiden. Man må gå ut i fra at "stå" og "dekk" er befestet, så det trenes ikke så ofte på.
Om hunden ikke senker tempoet før den entrer ruten, så skal alltid belønning og forsterkning skje inne i ruten. Det er der hunden skal oppleve julekvelden. Faren med å belønne på baksiden er at hunden kan oppleve å få belønning for å gå ut av ruten og ikke inn. Dette må man se an og justere inn. Mange hunder som kun opplever belønning på utsiden av ruten, vil lett gå rundt på utsiden og vente på belønningen.
Eller:
Både utsendelse til markør og til firkant kan også læres inn med "Gyda" metoden.
Man starter på helt kloss hold fra f. eks. ståmarkør, og fokuserer på en godbit som er gjemt i bakkant. Men kloss hold menes 3 til 5 meter Husk alltid å markere på plassen bak markøren for å motvirke at hunden går over i søk. Det skal mye til at hunden ikke lykkes i å gå til den markerte plassen og finne godbiten.
Gradvis øker man avstand, kanskje bare med en halv meter i begynnelsen. Går man gradvis fram og tar det pent, er man oppe i normal avstand uten at hunden har merket overgangen.
Med gradvis menes i hunde terminologi at man hele tiden veksler mellom de avstander som er befestet, og at nye er, for hunden, umerkelig små. Denne måte å trene kalles for "Gyda", Metoden er markedsført under Gydanavnet av Nils Johannessen fra Bergen.
Ved overgang til dirigering høyre/venstre, går man ganske enkelt tilbake til kort avstand igjen, og bruker anvist retning fra ståmarkør.(Kort avstand fra ståmarkør til firkantens bakkant.)
Husk igjen å markere plassen for godbiten.
VEDLIKEHOLD
Hunden må kunne øvelsene og alle momenter må være befestet.
1. Bruk 2 oppsatte firkanter med en ståmarkør i midten. Normal avstand fra markøren og til
rutene.
2. Sett opp to firkanter på rad, se ill., og fokuser på at hunden skal gå forbi midten i den
innerste firkanten.
3. La hunden stå igjen eller send den ut til ståmarkør og kommander "bli stående".
Kast en ball videre ut til høyre, alt. venstre og kommander hunden i anvist retning etter
ballen.
4. Tren på helt kort avstand, med motivasjon i bakkant av midten.
Det er mange veier som fører til Rom, og spør man Eliteutøvere om hvordan øvelsen er innlært, så vil svarene variere. Det gjelder her som i alt annet hundearbeide, at man må selv, på eget grunnlag, finne den eller de metodene som fungerer for nettopp meg og min hund. De som ligger i topp sjiktet er alle individualister som finner på egne løsninger. De metodene som går igjen er ofte de som er beskrevet ovenfor.
LINEFØRING/FRI VED FOTEN
Positiv venstre
La hunden se du har en forsterker (ball, skikkelig snaddergodbit e.l.) og sørg for at kriteriet er rett. Dvs at miljøet rundt ikke må være for vanskelig eller krevende. Når hunden kommer opp til deg for å ta del i god-sakene, så snur du deg bort og later som du vil ha dem for deg selv. Gå vekk fra hunden og drei i retning så den havner på din venstre side. Når den er i absolutt rett posisjon belønner du den skikkelig med hva den kom for å få. Prøv å få til en meter eller to med perfekt fri ved fot. Slik kan du gradvis bygge opp øvelsen til hunden gjør øvelsen med vendinger, sakte mars og spring.
Bakpartskontroll
Bygger på at hunden har lært å sitte på plass. Bruk samme fremgangsmåte som før og la hunden se du har en mega - forsterker. Den skal ikke holdes synlig foran hunden men den skal vite den er der. Snu deg til høyre og belønne hunden for at den følger etter. Til å begynne med små steg om gangen og tilslutt for at den følger deg i hele vendingen og setter seg på plass. Samme med vending til venstre. Når hunden er i rett posisjon, ta et ørlite skritt bakover og belønne ethvert initiativ hunden viser til å rygge etter deg. Kanskje du må belønne at hunden bare flytter en labb i rett retning til å begynne med? Du kan med fordel bruke en vegg, fortauskant ol. for å unngå at den rygger skjevt. Vær obs på at hunden helst skal reise seg opp og faktisk gå bakover slik at den ikke bare aker seg på baken.
Når hunden glatt følger deg i alle vendinger og forflyttninger, er tiden inne til å øke skrittene forover til flere en et eller to. Gradvis bygger du opp øvelsen og belønner de momenter du vil ha. Når hunden først lærer seg bakpartskontroll går resten som regel ganske lett.
Viser hunden ingen initiativ til å følge, så må du se på om kriteriet er for vanskelig eller forsterkeren for dårlig, Hva med timing? Belønner du rett atferd?
Ikke tenk så mye på kommando til å begynne med, men bare forsterke de atferder du vil hunden skal utføre. Hva de ulike momenter heter kan du vente med til de er perfekt utført og minst 8 av 10 ganger.
Husk at du ikke må trene for lange økter, men slutte når hunden er som mest ivrig. Ta heller korte intense økter en lange og kjedelige
Gjøre hold.
Jeg regner med at du har trent sitt i andre sammenhenger, så nå er det bare å få hunden til å sette seg når du gjør holdt. Bruk fortsatt en kant om det har en tendens til å bli skjevt. Jeg pleier å bruke en liten hjelp i denne fasen selv om det egentlig ikke er å anbefale generelt. Hold venstre hånd med en skikkelig godbit i, inntill bukselommen, omtrent på høyde med hundens ører slik at den må sette seg for å komme i posisjon for å kunne få den. Dette er en "lett å ta bort" hjelper. Intet er bedre om du slipper denne hjelperen.
Når hunden helt er på nett med deg, så er det ganske greit å endre gang - art.. sakte og spring marsj
Vær obs på at du kun utfører momenter mens hunden er helt på nett. Ser den mer på omgivelsene, katten der borte, eller barna som sparker ball, så er enten kriteriet for vanskelig eller forsterkeren for dårlig. Ta kun de momenter dere mestrer med full kontakt og bygg ut gradvis derfra. Både hund og fører får derved bedre til å konsentrere seg om momentene og ikke andre ting. Husk at man hele tiden må tenke progresjon og stadig øke kriteriene smått og umerkelig
Med line
Bruk en forholdsvis kort line for å gjøre det lettere for hunden å følge. Ha hunden i utgangstilling og med så kort line at hunden ikke rekker ned til bakken for å snuse eller gjøre andre ting en å være på plass. Bruk samme fremgangsmåte som før, men ikke ta større bevegelser en at linen bare strammer seg litt. Så belønner du at hunden selv følger etter og det merker du på at linen slakker seg. Du kan bruke denne metoden når du går sakte marsj. Ikke bruk linen aktivt, bare ha den på men så kort at alle alternativer en å forholde seg til deg er borte. Gradvis som hunden sitter "klistret" slakker du båndet for til slutt å ta det helt av. Husk at hunden ikke skal føle noe som helst ubehag, men meningen er å gi deg full kontroll.
Det er viktig at dere mestrer alle vendinger og holdet med hunden i slakk line før du speeder opp tempoet. .
Klasse I
Det er en stor fordel å begynne med hoppemomenter i ulike varianter på enkle og lett håndterlige hinder. En grei måte kan være å sette opp et lett hinder mellom f. eks. gang og kjøkken. Så lokker man hunden over. Si "hopp" i det hunden forserer hinderet.
Under turer i skog og mark, kommer man ofte over naturlig hinder som det er greit å la hunden en oppgave med å forsere. Arranger det slik at det er lett og at ikke vegring får befeste seg. Husk alltid å si kommando for "hopp".
Etter hoppet skal det alltid være belønning og fri hund.
Gradvis lager man hoppoppgaven vanskeligere, men alltid tilpasset hundens læringsnivå.
Ved overgang til hopp i forbindelse med øvelse fri ved fot, er det lurt å gå sammen med hunden over hinderet og belønne .Sett også hunden på "sitt" foran hinderet og fører går på andre siden. Lokk hunden over og ta bort alternativet med å gå rundt.
Ved kombinasjon "fri ved foten", så belønner man i starten direkte etter hoppet. Gradvis går man noen meter lenger før man gjør holdt og avslutter.
Det er lett for hunden å bli programmert til å hoppe over hinderet uten at kommando er gitt. For å forebygge/avlære dette gjør man ganske enkelt høyre/venstrevending rett før hinderet og så tidlig at hunden ikke rekker å ta sats.
Det samme kan man også gjøre etter hoppet. Dette for å lære hunden å tilpasse hoppeintensiteten til førers gangetempo. Hunden skal altså kun hoppe på kommando for "hopp".
Klasse II
Hoppmoment fra klasse I, må være befestet. Ha hunden i line foran hinderet og gi kommando for "hopp". Start å gå med som i klasse I, men fører skal stoppe før hinderet og med linen "lede" hunden over hinderet. Det er ikke nødvendig å ha hunden under kommando i startfasen.
Kombinert med dette kan man sette hunden på ene siden og selv sitte på den andre og aktivt lokke hunden til å hoppe over Denne gleden med å hoppe må være befestet før vi begynner å kombinere med korrekt utgangsstilling og innsitt etter hoppet.
Er hoppesekvensen skikkelig befestet ut og tilbake, kan vi etter hoppet ut kommandere hunden i "sitt" og raskt "hjelpe hunden i posisjon. Fører må stå på siden av hinderet for å hjelpe til men momentet. Gradvis som hunden raskt og direkte setter seg på kommando, beveger fører seg gradvis tilbake til utgangsstilling og lar hunden selv løse oppgaven.
Det betinger at hunden har befestet reaksjon på kommando "dekk" og "bli" liggende med synlig fører på litt avstand. F. eks. klasse I. Start trening i et trygt miljø. Still opp i front mot hunden og inntil f. eks. et tykt tre, hushjørne el. lignende. Kommander "bli liggende" og "forsvinn" et øyeblikk for hunden. Kom tilsyne igjen før hunden rekker å forlate dekkposisjonen.
Tren bare korte økter omgangen og øk gradvis tiden i skjul. Gjør bare umerkelige små tidsforlengelser og varier med de tidsperioder som allerede er befestet. Ros hunden rolig i dekkmomentet.
Når det etter hvert er blitt befestet en tilstrekkelig tidsperiode hunden ligger "alene", kan det lønne seg at fører titter fram fra skjulet sitt i korte glimt for så å raskt forsvinne igjen.
En annen metode er å kaste tennisballer foran hunden. Er dekkmomentet befestet i utgangspunktet, vil tennisballene gjør at hunden ligger helt stille og følger intenst med på: " hva kommer nå?" Ball? - eller eiers "titt tei?" Hensikten med dette er altså å engasjere hunden selv om den ligger alene på kommando "dekk".
Øvelsen må etter hvert kombineres med andre hunder og i ulike miljøer. Selv om eier er i skjul, er det viktig at hunden er under oppsyn- hele tiden. Man kan ikke tillate seg å mislykkes i øvelsen. Gjør man det, går man tilbake i innlæringen og starter på nytt.
Under avslutningen av øvelsen kan det lønne seg å variere mønsteret. Fri ut hunden på avstand eller gå inntil og gi på nytt kommando "bli" og forlat den igjen.
Kombiner av og til med innkalling i dette siste tilfelle. Alt som er med på å bryte et ensidig mønster er tillatt brukt, men vær først sikker på at øvelsen som sådan er befestet.
Når fører forlater hundene er det lurt og trene på å dreie 90 grader noen meter fra hundene. Urutinerte hunder kan i et slikt tilfelle dreie seg mot den veien fører forsvinner.
Variasjon er med på å befeste sikre øvelser. Man kan her lettere se hva hunden er mest opptatt av: Fører, de andre hundene eller miljøet rundt seg.
Det betinger at hunden har befestet reaksjon på kommando "sitt" og "bli" sittende med synlig fører på litt avstand. F. eks. klasse I. Start trening i et trygt miljø. Still opp i front mot hunden og inntil f. eks. et tykt tre, hushjørne el. lignende. Kommander "bli" sittende og "forsvinn" et øyeblikk for hunden. Kom tilsyne igjen før hunden rekker å forlate sittposisjonen.
Tren bare korte økter omgangen og øk gradvis tiden i skjul. Gjør bare umerkelige små tidsforlengelser og varier med de tidsperioder som allerede er befestet. Ros hunden rolig i sittmomentet.
Når det etterhvert er blitt befestet en tilstrekkelig tidsperiode hunden sitter "alene", kan det lønne seg at fører titter fram fra skjulet sitt i korte glimt for så å raskt forsvinne igjen.
En annen metode er å kaste tennisballer foran hunden. Er sittmomentet befestet i utgangspunktet, vil tennisballene gjør at hunden sitter helt stille og følger intenst med på: " hva kommer nå?" Ball? -eller eiers "titt tei?" Hensikten med dette er altså å engasjere hunden selv om den sitter alene på kommando "sitt"
Øvelsen må etterhvert kombineres med andre hunder og i ulike miljøer. Selv om eier er i skjul, er det viktig at hunden er under oppsyn- hele tiden. Man kan ikke tillate seg å mislykkes i øvelsen. Gjør man det, går man tilbake i innlæringen og starter på nytt.
Under avslutningen av øvelsen kan det lønne seg å variere mønsteret.
Fri ut hunden på avstand eller gå inntil og gi på nytt kommando "bli" og forlat den igjen.
Kombiner av og til med innkalling i dette siste tilfelle. Alt som er med på å bryte et ensidig mønster er tillatt brukt, men vær først sikker på at øvelsen som sådan er befestet.
Fører må ha:
- Plan og system i innlæringen. Lurt å føre logg.
- Tålmodighet
- Evne til å motivere og inspirere
- Tydelig og konsekvent kommunikasjon
Primærforsterker
Er noe hunden vil oppå F.eks. godbit, ball ol. Enkelt sagt er det noe som skal dekke et primærbehov. Om du ser hunden ikke vil ha forsterkeren, betyr det at det ikke er primærforsterkeren i den situasjonen og du må finne noe bedre. Du kan si det slik at det du ser hunden ivrer mest for å oppnå... det er primærforsterkeren der og da. Andre primærforsterkere kan være ulike jakt - leker, klapp og kos. Verbal ros i seg selv er vanligvis dårlig egnet fordi hunden ofte opplever det som støy og mas. Vi mennesker har også ulike primærforsterkere som penger, mat og familie.
Sekundærforsterker
Er et signal, tegn som varsler om at primærforsterkeren er underveis, Det
brukes for å forsterke et moment, en atferd, eller deler av en atferd. Sekundærforsterkere
kan være; Klikkelyd, utvalgte ord som "bra" eller "dyktig".
Et tegn eller en kroppsholdning. Vi har også sekundærforsterkere som
lønnslipp (betyr penger) og lignende ting som vi vet fører til noe mer. En
typisk sekundærforsterker er det lille plinget på spilleautomaten som
forteller at nå får du gevinst.
Timing
For at hunden skal forbinde hva den gjorde med
belønningen, må den komme mens den gjør atferden. Om vi bruker godbit
(primærforsterker, og innen vi får tatt den opp av lommen, så er det
vanligvis for sent. Belønningen kan sammenlignes med å fotografere. Det du
belønner er det du får på bildet. Da er det lettere å bruke en
sekundærforsterker. Den er mer eksakt (klikk=bilde) og du får litt tid til å
fiske opp godbiten.
Belønne ofte
For å opprettholde en atferd må den i starten belønnes ofte. Senere kan du trappe gradvis ned men ikke fortere en at du ser hunden beholder iver og intensitet.
Å legge tilrette
Ofte er hunden mer opptatt av miljøet rund seg
en den er av deg og når du skal lære den noe, så kan du ikke være i en slik
setting. Gå et annet sted hvor det blir lettere å få hunden på nett. Husk du
må lykkes i minst 8 av 10 forsøk.
Vær passiv
Hunder lærer hele tiden og den er kjapp til å
snappe opp signaler fra oss og det blir ofte en bremsekloss. Vi mener det jo
godt der vi danser rundt og viser vår glede ved at hunden endelig fikk det til
det vi har ventet på så lenge. Akk - ja! Det avlæres fort vanligvis fordi
hunden blir forstyrret av at du utfører den reneste krigsdansen med rop av
støy. Vær rolig og passiv og konsentrere deg om å belønne hunden.
Krigsdansen kan du heller utsette litt til læringssituasjonen er over!
Hva med kommando - ord?
Vi må sette ord på den atferden vi vil hunden skal ha. Derfor venter vi med det til vi er fornøyd. Setter hunden seg akkurat slik du ønsker den skal? Ja da er det på tide å fortelle hva det heter. F.eks. "sitt" Klikk og belønning. Så kobler du bort klikk og belønning og bruker bare ordet. Setter hunden seg når du ikke sier "sitt" så får den ikke noe. Setter den seg når du sier "sitt" får den belønning. Slik vil den koble ord/handling
Den lyttende hunden
Hunder som har lært at du er rolig og passiv blir mer årvåken og følger mer med. Du kan kommunisere med ørsmå tegn og det holder med å hviske. Veldig behagelig.
Trene hele tiden
Hunden lærer hele dagen hvert minutt. Læring er en pågående prosess og ikke noe den bare gjør mandag og torsdag. Momenter/atferder griper du fatt i når som helst og hvor som helst.
Hva er det vi lærer den?
Husk at det vi sier når hunden utfører noe, det er hva den lærer atferden heter. Hopper den opp på folk og du ønsker å trene det bort, så er det vanlig at vi roper "nei" i den den planter bena i brystkassa. Ja vel! Hva lærer den? Jo at å hoppe opp heter nei! Mye av det gale våre hunder gjør heter nei og vi ber den om det i tillegg. Ganske forvirrende.
Klikke seg baklengs inn i framtiden
Den enkleste måten å forklare hvordan
klikkertrening fungerer, må være og gå noen år tilbake i tid,
til et helt annet dyr enn hund.
Prøv å sett deg inn i følgende situasjon: Du får i oppdrag å trene en delfin til å hoppe igjennom en
ring oppe
dykke.
Du kunne selvfølgelig prøvd å senke ringen i
vannet og håpe på at delfinen tilfeldigvis skulle svømme
igjennom så du kunne belønne den med en fisk.
Problemet er bare at det ikke er sikkert et utrent dyr
nærmer seg ringen i det hele tatt. Du kunne gitt
prosessen et ekstra puff ved å kaste ut fisk hver gang den
svømte i retning av ringen. Hvis du klarte å
beregne dette riktig, ville delfinen sannsynligvis snart
svømme igjennom ringen. Du kunne kanskje også klart
og heve ringen, og fått delfinen til å hoppe opp av
vannet og igjennom ringen. Disse tingene vil delfinen
gjøre, på grunn av at den får mat som belønning.
Problemet med denne metoden er at du ikke får
gitt delfinen fisken i akkurat riktig øyeblikk. Selv om du kaster fisken i det
øyeblikket delfinen hopper igjennom ringen, er det ikke sikkert den legger
merke til den med en gang. Det kan hende den tror den er blitt belønnet for å
svømme vekk fra ringen, noe som blir totalt motsatt av det du prøver å få
til.
Her er det klikkeren eller en annen betinget lyd, for eksempel en fløyte kommer
inn. Ved å klikke (eller lage en annen utvalgt lyd) rett før fisken blir
kastet i vannet, lærer delfinen å assosiere denne lyden med mat. Den vil snart
begynne å se seg om etter fisk når den hører klikket.
Når det er helt klart at delfinen skjønner sammenhengen, kan treneren begynne
å lenke sammen lyden med en spesiell øvelse. I stedet for bare tilfeldig å
kaste fisk ut i vannet, venter han til delfinen svømmer i retning av ringen.
Ved å repetere dette, lærer delfinen at ved å utføre en bestemt øvelse,
kommer det fisk! Det som faktisk skjer, er at delfinen begynner å se på deg
som en ”godteluke”. En luke som kun enkelte øvelser kan åpne. Den tror den
bestemmer i treningen, og vil prøve å gjøre sitt beste for å åpne luken.
Nettopp dette er en av fordelene med klikker metoden. Du får et dyr som glad og
fornøyd viser fram kunnskapene sine. Den har ikke blitt tvunget til å lære,
men er med på å forme øvelsen selv.
Vi vil vel alle ha en hund som er glad og lykkelig? En hund som synes det er
moro og være sammen deg, som synes det er moro og jobbe og lære nye ting?
De signalene vi tradisjonelt bruker når vi
skal lære hunden vår noe, er hjelp med hender eller kroppsspråk, eller vi
bruker litt fysikk - for å få hunden dit vi vil. Vi hjelper den til å utføre
det vi vil den skal gjøre. Ikke uvanlig at vi kjefter og roper NEI FY!! Osv. Og
så får den godbit eller annen belønning og man sier ”bra” og ”dyktig
hund” når vi har vist den hva vi ville den skulle gjøre. Vi burde egentlig
belønnet oss selv for vi har vært flink og gjort jobben for hunden. Den har
bare latt seg styre av oss og trenger slett ingen belønning. Problemet er altså
å fortelle hunden akkurat HVA den gjorde riktig og akkurat NÅR den gjorde det.
Kanskje gjorde den akkurat den lille ekstra tingen du har ventet på så
lenge... hvordan skal du forklare at det var akkurat DET du mente? Dette er
ganske viktig og en STOR fordel med klikkeren. Med den kan du snappe presist og
lynraskt en atferd eller del av en atferd som du har jaktet på ut av en større
sammenheng. Flott til bruk i pirkete lydighetsøvelser. DER fikk jeg huka den -
endelig!
Hva slags lyd du bruker, er ikke så viktig. Det som er viktig er at den er klar
og tydelig og skiller seg ut fra andre lyder. Det kan være et ord eller et
klikk med tungen, men klikkeren er å anbefale fordi den lager to presise klikk
som er skarpere og tydeligere enn både tungeklikk og ord. Og det er en lyd
hunden ikke hører ellers.
Ok, det var lyden. Hva slags belønninger vil hunden jobbe for? Du kan bruke
flere typer belønning/forsterker. Godbiter er helt klart den tingen som
motiverer hunder best generelt. Men vil du ikke gi den godbiter, kan andre ting
godt brukes, ball, kong osv, men det viktige er at hunden nærmest blir
elektrisk når den forstår at belønningen kommer. Lek og drakamp kan også være
gode forsterkere.
Ja vel, da har vi lyden og vi har forsterkerne. Men hva er det egentlig som
skjer? Har vi ikke alltid lært at vi ikke skal fòre hunden med godbiter? At
godbiter gjør hundene masete og distraherte. Mange sier at de ikke kan bruke
godbit fordi hunden maser og de får ikke roet den eller lært den noe. Ja det
stemmer nok når man hele tiden bruker av seg selv og fører an for hva hunden
skal gjøre eller ikke gjøre. Du er nødt til å ha overskudd for å mestre det
og selv da blir det rotete og man mister kontrollen. Det er her klikkeren igjen
kommer inn. Hunden lærer at å mase kommer den ingen vei med, men å gjøre det
du ber om, DET utløser forsterkningen.
F. eks. kan det i en situasjon nettopp være
å roe seg ned. Eller kanskje kaste et blikk i din retning, kaste et blikk på
apportbukken, ”you name it!” Du plukker på øverste hylle hva du ønsker å
lære hunden. Det en ”masete” hund gjør er jo ikke annet enn å tilby
atferd. Det må jo være himmelrike for en aktiv hundetrener, og du kan lære
hunden din mange artige triks eller nyttige ting i hverdagen, som for eksempel
å hente noe fra kjøleskapet…
En vel så viktig ting er at hunden ikke
trenger din støtte eller hjelp når den ikke vet hva den skal gjøre. Den går
ikke over i passivitet eller demper når du er nervøs eller litt utafor. Den
fortsetter å jobbe selvstendig for å få deg til å åpne godteposen. På den
måten får du utrolig mange muligheter!
Litt
om praktisk bruk av klikker
Klikkerprinsippet bygger på læringspsykologi
som er utarbeidet av fagfolk og har i utgangpunktet ikke noe med hund å gjøre.
Den er generell for alle dyr og mennesker. Noen av mine akvariefisk kommer som
en rakett når jeg banker på lokket - jeg har lært dem innkalling. Belønning
som dukker opp av tomme intet helt overraskende, har veldig god effekt på
akkurat den atferden som utløste den. Det er en annen fordel med klikkeren; du
kan ha godbitene i lomma. Straff er også en viktig del av denne læringspsykologien.
Men her opererer man med ignorering og negativ straff, dvs. man fjerner noe
hunden vil ha, for eksempel godbitene. Uteblir belønningen man forventer, så
er det en av de sterkeste straffer vi kan få. Et rykk i båndet eller klyp i øret
på hunden er positiv straff (tilføre et ubehag) kombinert med negativ
forsterkning (fjerne ubehaget slik at opphøret blir forsterkende). Snur du
ryggen til hunden og fjerner godbiten, så har den straffen samme effekt, men på
en mye mer positiv måte. Hunden prøver enda hardere neste gang, like glad og
fornøyd.
Tradisjonelt har man i mange år brukt etologi
som bakgrunn for vår omgang med hunden. Etologi er læren om dyr i sitt
opprinnelige og naturlige miljø. Så har vi studert ulv og sett på
flokkstruktur og språk og kopiert den til våre hunder med en flokkleder og
hierarki. Dette synes jeg også er viktig og bruker det for alt det er verdt. Prøver
hunden å stjele middagen min så kommer den biten tydelig fram ja! Men jeg
isolerer nå denne biten vekk fra trening og læringspsykologien. Du bør lese
Karen Pryor sin bok ”Ikke skyt hunden” Der ser du hvordan man kan trene sine
venner, få barnet til å legge seg om kvelden, komme hjem tidligere, trene sin
samboer eller ektefelle, en utrolig nyttig bok!
Ord,
signal eller kommando
Til å begynne med så skal du ikke tenke så
mye på ord/signal/kommando for øvelsen, men vente til hunden utfører øvelsen
korrekt. Man navngir bare det perfekte. Og når ordet for handlingen er sagt, så
må du få til den tilhørende korrekte atferden innenfor den tidsrammen du
velger, jeg pleier å si 2 sekunder. Det får du til ved å avvente til du ser
hunden skal til å gjøre det allikevel, så ordet…klikket og godbiten. Trenig
med klikker vil automatisk lære hunden at momentet er utført eller øvelsen er
slutt. Har du klikket og gitt godbit, så ikke fortsett. Det kan være lurt å
legge på et fortsettelsesord, f. eks ”bra” eller ”dyktig”. Så venter
du noen sekunder og lar hunden utføre neste moment, klikker og gir godbit.
Disse ordene vil forsterke hundens iver etter å nå sluttpoenget med klikk og
godbit, evt. ”Jackpot”.
Disse fortsettelsesordene er jo herlige å ta
med inn i lydighetsringen. Tradisjonell bruk av ”BRAA” vil bety at hunden
lett slutter å jobbe for å få sin belønning. Men her kan det bety; ”ja
bra, bare fortsett så kommer belønningen snart”. Og husk, aldri klikke uten
å gi godbit. Har du klikket og utelater godbiten så bryter du kontrakten med
hunden og ting smuldrer opp. Ikke bruk klikket for å få hundens oppmerksomhet.
Du får det, men forsterker samtidig det den holdt på med når du klikket. Var
det å være uoppmerksom så skjønner du selv..
Baklengskjeding
er en effektiv måte å trene for nøyaktighet, glede og
presisjon som klikkertrenere benytter seg av. Alle momenter som inngår i en
atferdskjede (full øvelse) må være innlært positivt for å kunne
baklengskjedes, ellers vil ikke hunden glede seg til neste moment. Hvert moment
må også være slik du ønsker det. Du begynner med siste moment og utfører
dette minst fire ganger på rad. Klikk og belønn godt til slutt. Så inkluderer
du foregående moment og sluttfører øvelsen derifra. Etter sigende skal man
gjenta hvert moment fire, fem ganger. Når du så er ved starten av øvelsen, kjører
du alle momentene i sin helhet, med Jackpot til slutt. Du går lykkelig hjem
etter å ha vunnet 2000 kroner på spilleautomaten for krona du fikk igjen etter
handleturen. Gøy å gå i butikken da!
Satt
i system.
- Legg
hunden i dekk og gå i fra 10 meter. Snu deg og stå i front (siste moment i
øvelsen), kall inn hunden, er farten slik du ønsker; klikk og belønn godt
(gjenta 4 ganger).
- Plasser
hunden i stå og gå i fra 20 meter. Snu deg og stå i front. Kall inn, er
tempoet slik du ønsker kommanderer du hunden i dekk etter ti meter. Er
dekkmomentet slik du ønsker, kall inn, er tempoet slik du ønsker; klikk og
belønn ved avslutning.
- Legg
hunden i dekk og gå ifra 30 meter. Snu deg og stå i front. Kall inn, er
tempoet slik du ønsker kommanderer du den i stå etter 10 meter. Er ståmomentet
slik du ønsker, kall inn, er tempoet slik du ønsker, kommander den i dekk.
Er dekkmomentet slik du ønsker så kall inn, er tempoet slik du ønsker,
tillat innsitt og så - avlutt øvelsen med Jackpot!
Hvis hunden ikke utfører et moment i kjeden korrekt, så stopper du hele greia og hindrer hunden å fortsette til slutten. Poenget er at hunden ønsker så inderlig å komme til sluttpoenget og få sin belønning og det kan gå over stokk og stein noen ganger. Sett den i bilen eller finn på noe annet. Er det svake momentet bare en arbeidsulykke, kan du prøve igjen f. eks etter 10 minutter. Kanskje hunden ikke kan momentet godt nok enda. Ta det svake momentet ut av kjeden og tren på det separat til det fungerer slik du ønsker. Så putter du det tilbake i kjeden. Du kan også kjøre kjeder med færre momenter, men poenget er altså at de må fungere og være lært inn positivt. En kjede ryker jo om det er et svakt ledd der.
Variabel forsterkning
Dette er jo kjent stoff for deg vil jeg tro og er særdeles viktig også i klikkertreningen for å opprettholde intensiteten og for å få tak i kun de aller beste prestasjonene! Etter en periode med nyinnlæring kan du slutte å gi belønning hver gang og la hunden leve i håpet. Også klikket må du få over på variabelen. Hold tilbake klikket – kun når det er ekstra bra kommer det! Hunder som lever i håpet, jobber som besatt.
Du putter stadig vekslepengene på spilleautomaten når du ikke vet når du vinner, kan jo hende det skjer snart igjen!
Denne måte å trene på er så givende både for
hund og eier at hvis man først har kommet inn i ideologien, så blir man hekta.
Man ser jo at det virker og hunden gløder av iver! Noe jeg setter pris på er
at den utfører øvelser/momenter etter eget ønske - uten føringer og hjelp
fra oss (husk det er vi som blir trent). De har en ledig kroppsholdning med frie
bevegelser og man ser ikke ”smiskeatferd” som aversivtrente så ofte får.
Jeg snakker av egen erfaring!!
Aversiver = Fellesbegrep for trening med fysisk straff og ubehag.
·
Positiv
belønning = tilføre en godbit eller annen belønning hunden gjerne vil ha
·
Positiv
forsterkning = atferd som fører til at belønning kommer blir positiv
forsterket.
·
Positiv
straff = tilføre et ubehag.
·
Negativ
straff = fravær av godbit eller belønning
·
Negativ
forsterkning = atferd som fører til at positiv straff uteblir blir negativt
forsterket
Kilder: Karen Pryor (Ikke skyt hunden), Merete Andersen og Canis
Lær deg å kontrollere dine konkurransenerver, men først litt om hvordan...
du får hunden din til å yte max på lydighetsprøver!
Først av alt sett deg ned å ta en liten gjennomgang med deg selv om hva du ønsker og hva du mener er realistisk å oppnå! Prøv å se dine treningsmetoder i et nøytralt lys og vær ærlig. Still deg noen kritiske spørsmål: Hvem er den aktive parten når vi trener? Er det hunden som kvitterer på at jeg er aktiv og at jeg lar meg lure? Er det hundens eller min egen innsats jeg forsterker? Du skjønner at når du på trening er aktiv, spinner rundt og roser i hytt og pine, så trener du egentlig hunden din til å bli passiv! Den aktivitet du ser hunden kvitterer med er bare en refleks av din egen innsats! Hunden blir hjelpeavhengig og når du over tid, på trening, har stimulert hunden til passivitet på den måten, så er det helt logisk at den kvitterer med passivitet på konkurranser. Du er ikke lenger den strikkmotoren som holder den i gang! Denne trenden må du snu! Du skal fra nå av bli passiv når du trener. Ikke lokke og lure hunden til å gjøre ting! Stå stille og observere hunden. Når den selv, fordi den er "på nett" tilbyr deg et atferd, eller en del av atferd som passer med en øvelse du skal lære den , kvitterer du med å gi den belønning som bør være en skikkelig godbit eller annet den omtrent går i spinn for å få! Ikke ros, klapp eller på annen måte forstyrre læringsprosessen, bare forsterke den. Hunder har i utgangspunktet ikke behov av å få ros! Vanligvis er det bare støy for dem. Og som sagt, du stimulerer til passivitet! Husk at man ikke skal kommandere hunden til å utføre øvelser. Man skal gi den tillatelse og det er egentlig en himmelvid forskjell..
Ikke straff. Om du, under trening, bruker positiv straff eller aversiv betingede ord når hunden gjør "feil" ,så havner du lett i en ond sirkel. Du må fortsette ¨bruke og kan ikke tillate deg å la være å bruke det om hunden feiler. Her er en stor kilde til feil-læring. Om du så opplever at hunden under en konkurranse gjør feil, så vil feilen oppleves som riktig fordi du der ikke får straffet den! Samme feil og atferd vil bli en gjenganger på konkurranser! Syns du det er ok å ha det slik? Nei det tror jeg ikke! Så! Slutt å rose hunden....slutt å straffe den....bli en passiv tilskuer og la hunden stå for den aktive delen.. både på trening og konkurranser! Kan du egentlig tenke deg noe mer artig en å iaktta en oppfinnsom hund som jobber med iver og glød?
Ærlig
talt!
Toalettet er et av de
mest besøkte rommene på et lydighetstevne. Småtissing og nervøs mage (eller
verre) er vanlig blant deltagere.
Selv de med mest erfaring.
Hvis tanken på å gå i ringen gjør deg svett i hendene og
magen protesterer, så er det på tide å gjøre noe med det slik at du lærer deg å
mestre det.
En viss spenning er helt normalt og litt adrenalinpåvirkning er med på å gjøre
deg skjerpet ovenfor oppgaven. Men om stress og nerver gjør at du går rundt i
”tåka” bør du overveie forandringer
slik at du klarer å konsentrere deg.
Det er to grunner til å løse problemet. For det første;
du er ukomfortabel og sporten din var jo ment å være gøy! For det andre, og det
viktigste; Du skylder hunden din å være tilstede 100 prosent!
Lydighet er teamwork .Du og hunden er et team og du er
lederen. Som teamleder er det ditt ansvar å være der for din hund. Den
fortjener det.
En leder som er fraværende på grunn av nervøsitet(redsel)
er årsaken til at hunden sender ut dempende signal. Den opplever situasjonen
som farlig!
Så hva gjør du med det?
Her er noen tips:
Forbered deg selv og hunden skikkelig før Lp stevnet.
Tren gjerne med en treningspartner slik at dere kan sette dere selv i konkurransemodus
og føle trygghet ved å bli kommandert. Tren på ulike plasser og i ulike miljøer
for å lære hunden å generalisere og for ikke å bli en bakgårdsperfeksjonist.
Ta gjerne med hunden rundt på Lp stevner uten selv å
delta. Da kan dere gjøre dere kjent med miljøet på en positiv måte. Ikke minst
hunden lærer seg at der er trivelig å være der uten en nervøs leder.
Utført atferd gjentar seg! Det betyr i sin tur at deltagelse på stevner som skjer i ”tåka”
fører lett til gjentagelse. Bryt derfor det mønsteret.
Skal du ikke ut som første deltager, er det lurt å se på
hvordan kommandering foregår og hvordan øvelsene utføres. Ikke prøv å lære
hunden noe nytt. Det den ikke kan dagen før stevne, får du ikke lært den!.
Den gode følelsen
Idrettsfolk gjør det! De
leter etter den gode følelsen. Det bør du også gjøre. På stevneplassen, så sett
dere ned i ro et usjenert sted og se for deg i ditt indre en vellykket trening,
eller et vellykket stevne du var på. Prøv å lete opp den gode følelsen du
hadde. Prøv å få frem så mange detaljer som mulig og gå igjennom minnebilde
steg for steg. Jo viktigere en konkurranse er desto mer viktig er det å finne
den ”gode” følelsen. Har du hatt mulighet til å se en eller to ekvipasjer før
deg, så kan du da overføre positive minnebilder fra tidligere til dagens
konkurranse. Er du første deltager, så må du klare deg med mindre minnebilder,
men det virker allikevel.
Les om idrettspsykologi. En bok som er mye brukt, er
”Best når det gjelder” av Willy Railo. Man skal tro på seg selv og egne
ferdigheter. Da tør man også håpe på å vinne og det skaper forventning mer en
frykt for å ikke få det til.
Positiv fokusering.
Ikke vær redd for at
ting ikke fungerer. Man får lett en negativ forventning og den slår vanligvis til.
Husk at stort sett så går det som man forventer!
Tenk heller på ting som kan gå godt! Gled deg til
tryggheten i øvelser dere mestrer og glem det som er usikkert.
Tør du være ærlig å si til deg selv at; ”Dette er vi
flike til! Dette kan vi!” så vil forventningen om et vellykket stevne være en
uvurderlig drahjelp.
Beskytte deg selv mot negativ kritikk!
Mange slenger med leppa og en negativ
kommentar har lett for å bli slengt ut.
Hev deg over det og tenk
på at det er ofte basert på misunnelse og også ofte ren ubetenksomhet. Det er
ikke alle mennesker som vil deg vel. Forhåpentligvis er de i mindretall. Søk
til et aktivt miljø! Lagkamerater og treningskompiser er viktige
støttespillere. De sitter ringside og gir sin støtte underveis. Det er viktig
for tryggheten at du føler denne støtten.
Kildehenvisning: Cheryl May. news1@ksu.edu
En ting er sikkert. Hunder gjør hva som lønner seg for dem. All atferd du
ser den har, blir opprettholdt av en forsterkning eller det er en medfødt
genetisk atferd . Man kan f. eks ikke avlære hunden å bli redd i en gitt
situasjon så lenge triggeren er tilstede. Skyldes redsel en akutt hendelse, kan
man trene den bort igjen.
Se
på hva hunden faktisk gjør i situasjonen og så forholder du deg til det. Det
blir fort slitsomt å hele tiden prøve å bortforklare og analysere. Om
vi nå skal forholde oss til læringsfilosofi og lar hunden få være hund med
sine medfødte egenskaper, det bør vi, så blir det faktisk mye enklere.
Hvorfor
lærer ikke min hund?
Jo da, klart den lærer. Det er en pågående prosess hele tiden vi egentlig
ikke får gjort så mye med. Da utnytter vi heller de muligheter dette gir oss
Vi står altså nå tilbake med læring. Alt annet er nå ryddet av veien.
La oss se på hvilke forhold vi har å forholde oss til.
De er ikke mange... bare noen få. Enten det gjelder hund,
menneske, katt eller "what ever", så har vi kun få grunnleggende
prinsipper. Hva er det?
1. Hva belønnes?
Vi snakker om presisjon egentlig og det handler om å knytte fordelen, eller belønningen direkte til atferden. Ofte vil slik belønning komme presis om man finner en løsning av seg selv. Når du tilfeldig trykker på rett knapp, åpner luken seg. Du lærer ganske fort hvilken knapp som er den rette og lar de andre være. I hundemiljøer snakker man om "timing"
Et
eksempel på dårlig timing er om du ønsker å forsterke at hunden ser på deg
og akkurat i det du gir den belønningen, så oppdager den en katt som fanger
dens oppmerksomhet. Da forsterker du at den ser på katten.
"Bra"!
Hundeeiere
går ofte med lommer fulle av godis som de belønner med. problemet er at det er
lett å "bomme" Man kan bruke en ord, signal som varsler om at
godbiten kommer. Det er populært å bruke en "klikker". En liten boks
som laget en klikkelyd. Vi mennesker har også slike "betingede
forsterkere" Lønnslippen din er en slik. Den varsler ufortrødent at nå
kommer det penger på konto. Når du stopper på rødt lys, vil det oransje
lyset, når det komme være en betinget forserker i den situasjonen fordi det
varsler om at nå kan du straks kjøre.
Så da bruker vi dem selvfølgelig
Det er
lettere å forsterke en atferd, eller bit av en atferd med et ord, klikk eller
annet signal en det er å fikle med godbiter som selvfølgelig ikke er klar
akkurat da. Når du har forsterket atferden med et "bra", så har du
litt tid til å finne fram god sakene. Ser du? pengene dine kommer jo ikke på
konto før dagen etter lønnslippe vanligvis.
Det første vi tar tak i på våre lydighetskurs er at vi lærer hundeeierne å
slutte med å mase eller lokke på hundene sine for å få dem til å følge
med. For hva er det som skjer når vi maser på hundene for å få dem til å følge
med, eller lokker med en godbit for å få dem til å se på oss? Jo, vi
forsterker det hunden gjør akkurat når vi vi lokker/maser på den – den ser
på noe helt annet enn oss! Det er derfor bedre å vente til hunden selv velger
å se på oss. Da kan vi belønne eller starte treningen. Dette blir etterhvert
en god sirkel. Hunden må se på oss for å få oss til å starte med den
morsomme treningen. Dermed forsterker vi at hunden tar kontakt hele tiden mens
vi trener og vi får en god sirkel.
Hvis du har problemer med å få hunden til å følge med under trening er det
ofte fordi du har havnet i en motsatt ond sirkel. Hunden følger ikke med, du
lokker eller maser og forsterker dermed (ubevisst) at hunden ikke følger med,
du må dermed lokke eller mase enda mer osv. Ettersom hunden ofte ser på deg når
du maser (men ikke ellers blir din egen mase-adferd også forsterket! Det er
ofte vanskelig å komme ut av en slik uvane…
Vi kan fortsette å finne eksempler på lignende tilfeller. Hvilken adferd
forsterkes når hunden kommer i dårlig fart på innkallingen og vi springer fra
den ”for å få opp farten”? Vel, når hunden kommer i dårlig fart skjer
det noe morsomt (du springer vekk fra den). Resten kan du tenke deg til selv.
På fremmadsendingen i brukskonkurranser har mange problemer med at hunden snur
seg mot fører og ”vingler” i stedet for å gå rett fram (såkalt ”schäfer-vingling”).
Dette skyldes som oftest at hunden ofte får innkallingssignalet når den snur
seg mot fører. Eller at hunden når den snur seg får en ny kommando om å
fortsette framover. Begge deler vil forsterke feil adferd – nemlig at hunden
snur seg mot oss. Nok et eksempel på dårlig timing!
Under runderingstreningen har mange problemer med at hunden slipper
bringkobbelet for tidlig når den kommer inn med melding. Hvis man da lar hunden
påvise figuranten likevel vil man forsterke hunden for å slippe for tidlig.
Elendig timing!
Hjelpeavhengighet
I alle treningsmetoder der man bruker noen form for hjelp eller påvirkning vil
man også risikere å forsterke feil adferd. Idet hunden får påvirkningen vil
den som oftest være passiv. Og dermed forsterker man nødvendigvis passivitet
hver gang man bruker hjelp i treningen. Når man skal lokke en hund ned i
liggende fra sittende stilling vil hunden bli forsterket for å vente passivt i
sittende stilling – det er jo da vi viser den godbiten! Man unngår som oftest
varige problemer med dette hvis man er flink til å ta vekk hjelpen gradvis så
fort som mulig. Men at hjelp stort sett forsterker passivitet er det som er
grunnlaget for hjelpeavhengighet. Hunder som er hjelpeavhengige har rett og
slett blitt forsterket for å være passive for ofte.
Når vi bruker hjelp eller påvirkninger gjør vi dette for å få fram adferd
som vi ønsker å forsterke hos hunden. Men det er viktig å huske at all hjelp
og alle former for påvirkning også fungerer som forsterkere for det hunden gjør
idet den får påvirkningen. Feil bruk av hjelp regner vi derfor også som
timing-problemer ettersom vi ofte forsterker feil adferd.
Konklusjon
Hvis du har et treningsproblem må du se om riktig adferd blir forsterket. Du
skal passe på å forsterke så presist som overhode mulig. Det mest effektive
er å bruke en betinget forsterker. Du må også passe på at du ikke ubevisst
forsterker feil adferd ved å bruke for mye hjelp, lokke/mase på hunden eller
gi kommandoer på feil tidspunkt.
2. Kriterier = hva må hunden gjøre for at vi skal forsterke?
Å sette gode kriterier er noe som skiller gode hundetrenere fra de andre. Et
kriterie er det hunden må gjøre for at vi skal belønne.
Alle hundeeiere setter kriterier for hunden hele tiden selv om de fleste kanskje
ikke tenker på det. Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal
kunne trene 10 meter fra andre hunder på hundeklubben. Vi setter kriterier når
vi forventer at hunden skal gå et to timer gammelt spor på et nytt sted og
finne sporpinner som er 4 cm. lange. Vi setter et kriterie når vi forventer at
hunden skal gå 30 meter fri ved foten før vi belønner. Vi setter et kriterie
når vi bestemmer oss for å rundere 4 blindslag før hunden finner en figurant.
Vi setter et kriterie når vi bestemmer oss for å belønne hunden hvis den
kommer på innkalling i gallopp (men ikke belønne hvis den kommer i trav). Vi
setter kriterier hvis vi bestemmer oss for å trene inn de enkelte delene av en
øvelse hver for seg før vi prøver hele øvelsen sammensatt. Vi setter et
kriterie når vi forventer at hunden skal kunne være hjemme alene i 8 timer
uten å ødelegge noe i huset. Og vi setter et kriterie når vi roper på
unghunden når den er på full fart mot en annen hund.
Uansett hva vi gjør under trening vil det være mange kriterier som hunden må
leve opp til for at den skal bli belønnet. Det som skiller vellykket
hundetrening fra mindre god hundetrening er hvor fornuftig vi setter opp disse
kriteriene.
Treningen blir mest effektiv hvis vi setter kriteriene slik at hunden lykkes
(=gjør riktig slik at den blir belønnet) så ofte som mulig. Denne regelen
gjelder for all trening som bygger på positiv forsterkning (folk som trener med
negativ forsterkning vil heller sette kriteriene slik at hunden ofte gjør feil
slik at de får sjansen til å korrigere hunden – dette er også et bevisst
valg med hensyn til å sette kriterier).
Kriteriene bør derfor settes så lavt som nødvendig i starten av treningen.
Deretter er kunsten å øke kriteriene gradvis slik at hunden hele tiden greier
å leve opp til de nye kriteriene (og dermed blir belønnet for riktig adferd).
Dette er ikke alltid lett (spesielt siden det er så forsterkende for oss
hundeeiere å gå (for) fort fram i treningen), men det er nøkkelen til
effektiv hundetrening!
Hvis man øker kriteriene for fort greier ikke hunden å gjøre det vi
forventer. Dermed får vi ikke forsterket riktig adferd, og treningen går ikke
framover.
Hva hvis man øker kriteriene for sakte? Dette kan noen ganger være like ille.
F.eks. ser man eksempler på hunder som bare trener alene uten forstyrrelser til
de er 2 år gamle. Eierne får da kjempeproblemer når de først begynner å
trene sammen med andre hunder (øker kriteriene). Vi ser også at mange hever
kriteriene for sakte når de forsøker å shape inn en øvelse som hold fast
(apport). Hvis man belønner hunden for mange ganger for bare å ta apporten i
munnen uten å holde den fast litt lenger, vil man ofte få store problemer med
å komme videre fra at hunden tar apporten til at den holder den i noen sekunder
(spesielt hvis dette kombineres med litt dårlig timing).
En tommelfingerregel er at når hunden lykkes 4 av 5 ganger er det på tide å
heve kriteriene (men det kommer litt an på øvelsen…). Kriteriene bør ikke
heves mer enn at hunden har en realistisk sjanse til å klare det nye kriteriet.
På våre kurs kjører vi ofte en praktisk oppgave der deltakerne skal lære
hunden å bli sittende/liggende selv om de drar hunden i halsbåndet. Dette er
en oppgave i praktisk kriteriesetting. Deltakerne får ikke lov til å snakke
til hunden, kommandere den eller bruke noen former for hjelp. Det eneste de får
lov til å gjøre er å belønne hunden når den gjør ting riktig frivillig.
Elevene starter da kanskje med å belønne hunden for å sette seg frivillig. Så
belønner de gjentatte ganger for at hunden blir sittende. Så begynner de
gradvis å heve kriteriene. Først kan de begynne å bevege litt forsiktig på båndet
og belønne hvis hunden fortsatt sitter. Så kan de dra veldig forsiktig i båndet
og belønne i det samme hvis hunden fortsatt blir sittende. Så kan de fortsette
å dra gradvis hardere og hardere i båndet (ta det med ro, de får ikke lov til
å rykke, de skal bare dra med en viss styrke, og hunden liker etterhvert å bli
dratt i halsbåndet ettersom dette jo fører til belønning). Målet er at
deltakerne skal øke kriteriene så gradvis at hunden gjør så få feil som
mulig.
Kriterier bør alltid være dynamiske. Man må under hele treningsøkten se an
hunden og kanskje både øke og senke kriteriene flere ganger i samme treningsøkt.
Man bør også være forberedt på å forsterke flere forskjellige adferder selv
om man egentlig trener på en bestemt øvelse. Hvis man egentlig trener på
”sitt” med valpen sin bør man også være forberedt på å belønne bare at
hunden ser på deg av og til.
Konklusjon:
I hundetrening setter vi kriterier for hunden hele tiden selv om vi ikke tenker
på det. Å sette optimale kriterier gir mest effektiv trening. Hvis treningen
ikke går så fort framover som du forventer er ofte årsaken at du setter for høye
kriterier (eller kanskje for lave, selv om det erfaringsmessig ikke er så
vanlig). Den beste løsningen er som oftest å unngå å filosofere over hvorfor
hunden ikke greier det – bare senk kriteriene på en eller annen måte! Når
hunden igjen viser framgang øker du kriteriene gradvis igjen.
3. Forsterkningsfrekvens = hvor lenge må hunden jobbe mellom hver belønning?
Tidlig i innlæringen bør forsterkningsfrekvensen være høy. Dette gir raskest
læring. Når du begynner å belønne sjeldnere bør du gå veldig gradvis fram.
Hvis ikke risikerer du at adferden ”bryter sammen”.
Forsterkningsfrekvensen henger nøye sammen med kriteriene. Hvis man setter for
høye kriterier (forventer for mye av hunden) blir ofte resultatet at hunden
sjelden lykkes og dermed blir det også lang tid mellom hver belønning
(forsterkningsfrekvensen blir altfor lav). Resultatet er ofte at hunden heller
begynner å lete etter forsterkning andre steder enn hos hundeeieren. Den kan
begynne å kikke etter de andre hundene, på fuglene eller alt annet enn eieren.
En av de vanligste feil som hundeeiere gjør under trening er at de forsterker
altfor sjelden. Resultatet blir deretter. Folk er ofte mye mer opptatt av å
lokke på hunden for å få den til å gjøre det de vil (se avsnitt om timing)
enn å faktisk forsterke hunden når den gjør det. Hvis man greier å sette
kriteriene så lave at hunden lykkes ofte vil forsterkningsfrekvensen bli høy,
og man får hunder som følger med hele tiden. Innlæringen går fort, og det er
lett å trappe ned belønningen gradvis senere.
Under kontakttrening vil vi gjerne at eierne belønner minst hvert 5 sekund til
å begynne med. Hvis det går lenger tid mellom hver belønning gir vi eierne
beskjed om å senke kriteriene, f.eks. ved å gå lenger unna de andre hundene,
eller i ekstreme tilfeller starte hjemme på stuegulvet. Der greier selv den
mest ”vimsete” hund å se på eieren en gang i blandt, og det er alt vi
trenger for å komme igang. Deretter gjelder det å øke kriteriene, og også
forsterkningsfrekvensen, gradvis.
Konklusjon
Høy forsterkningsfrekvens gir raskest innlæring. Når man senere vil ha hunden
til å jobbe lenger for hver belønning bør belønningsfrekvensen senkes meget
gradvis. Det er viktig å sette kriterier som tillater oss å holde en optimal
forsterkningsfrekvens. Disse to punktene henger nøye sammen! Hvis treningen din
går tregt framover bør du bestandig se på om dette kan skyldes at du belønner
for sjelden eller at du har trappet ned belønningsfrekvensen for fort. Løsningen
er som regel å belønne oftere igjen før du igjen trapper ned belønningsfrekvensen.
Eller du kan også se neste avsnitt…
4. Forsterkningskvalitet = hvor hardt er hunden villig til å jobbe for
forsterkeren?
Forsterkningskvaliteten er det fjerde punktet du bør se på hvis du vil
effektivisere treningen din. Vel, mange ganger er det egentlig det første du bør
tenke på. Jo mer effektive forsterkere du har til disposisjon under treningen,
jo større potensiale har du for å gjøre treningen effektiv.
En hund som er en skikkelig ”belønningsjunkie” (”gal”etter godbiter,
ball, kong, fille eller andre leker) er en våt drøm for alle som driver med
bruks og lydighet (og sikkert mange andre aktiviteter også). Hvis man vil drive
med en hundesport på toppnivå bør man derfor velge hunder som med høy
sannsynlighet har slike lyster (eller der dette lett kan utvikles). Slike hunder
blir som oftest skikkelige ”arbeidshester”. Det er egentlig upresist å si
at vi vil ha hunder med stor arbeidslyst – det vi vil ha en hunder som er
enkle å forsterke effektivt. Hunder som er enkle å forsterke er enkle å trene
effektivt (og motsatt!).
Forsterkningskvalitet bør ofte sees i sammenheng med forsterkningsfrekvens. Jo
høyere kvalitet på forsterkeren, jo fortere kan man trappe ned
forsterkningsfrekvensen uten at adferden bryter sammen. Vi ser ofte at
runderingshunder som virkelig elsker å leke med figuranten tåler å søke svært
lenge uten å gjøre funn.
På hunder som er ”gale” etter forsterkeren har hundeeieren stor feilmargin.
Eieren kan ofte sette ”klønete” kriterier og forsterke ”altfor” sjelden
– hunden vil vise framgang i treningen likevel. Med hunder som derimot bare er
sånn passe interessert i belønningen har man mye mindre feilmargin. Her må
eieren passe på øke kriteriene meget gradvis, og trappe ned
forsterkningsfrekvensen meget gradvis. Eiere av slike hunder kan egentlig trene
mye mer fornuftig enn eiere av ”superhunder”, men likevel kommer de ikke
like raskt fram i treningen (verden er ikke bestandig rettferdig!). Det er ikke
uten grunn at politi, tollvesen og seriøse utøvere innen forskjellige
hundesporter er svært nøye med å velge ut riktige hunder til utdannelsen. Å
bruke tiden på dårlige hunder er svært lite effektiv bruk av verdifull
treningstid.
De som ikke er fullt så ambisiøse og sliter med hunder som kunne vært bedre
emner kan også gjøre mye for å bedre forsterkningskvaliteten. Man kan finne
bedre godbiter, vi kan gi flere godbiter, vi kan belønne lengre, vi kan bli
flinkere til å leke med hunden osv. Små forbedringer på dette punktet vil som
regel gjøre store positive utslag i treningen.
Å utvikle interessen for forskjellige typer forsterkere er noe av det viktigste
vi kan kan gjøre i valpe/unghundtiden. Ofte får vi folk på kurs der
oppdretteren har gitt streng beskjed om at eieren ikke skal leke med valpen. Det
kan godt tenkes at slike hunder blir rolige og greie familiehunder, men de blir
også ofte hunder med sterkt begrenset potensiale for læring som følge av
dette. Det er jo trist hvis eieren etterhvert får interessen opp for lydighet
eller annen trening.
Konklusjon
Ved å kjøre høyere kvalitet på forsterkeren får man større treningseffekt
pr. repetisjon. Å bruke lang tid på å belønne kan imidlertid føre til at
man får gjennomført færre repetisjoner, så det blir hele tiden en
vurderingssak hvor bra man vil forsterke. Hvis treningen går tregt er
kvaliteten på belønningen noe av det første man bør se på. Dette gjelder
spesielt hvis man trener i situasjoner med forstyrrelser (konkurrerende
forsterkere!) eller adferder som krever store anstrengelser fra hunden (f.eks.
rundering).
Oppsummering
Hvis man vil forbedre treningen sin (og det vil vel alle) skal man hele tiden prøve
å forbedre seg på en eller flere av disse 4 punktene:
• Timing - hvilken adferd blir forsterket? Kan jeg forsterke mer presist?
• Kriterier - hva må hunden gjøre for å bli forsterket? Kan jeg sette mer
optimale kriterier?
• Forsterkningsfrekvens - hvor ofte blir hunden forsterket? Kan jeg sette en
mer optimal forsterkningsfrekvens?
• Forsterkningskvalitet - hvor effektiv er forsterkeren jeg har å tilby
hunden? Kan jeg forsterke bedre?
Hundeeiere som lykkes med hunden sin gjør det fordi de er flinke med hensyn til
disse 4 punktene. Hundeeiere som mislykkes gjør det fordi de ikke trener
optimalt med hensyn til disse 4 punktene. Uansett hvilken treningsmetode eller
filosofi man sverger til er man underlagt disse ”tyngdelovene” for læring…
Hver eneste lille forbedring på en eller flere av disse punktene vil gjøre
treningen din mer effektiv. Helt perfekt blir det aldri, men hvis du hele tiden
konsentrerer deg om å forbedre deg på disse 4 punktene vil du gjøre det bedre
enn de fleste.
Fordelen med å å ha disse 4 punktene å gå etter er at du vet konkret hvor du
skal lete hvis du står fast i treningen. Det er ikke lenger nødvendig å finne
opp alskens fantasifulle (bort)forklaringer på hvorfor ting går galt. Man
slipper å gjette seg til hva som foregår inne i hodet på hunden. Man må også
slutte å skylde på at hunden er ”ukonsentrert” eller andre
bortforklaringer. Hunden kan ikke noe for vår timing, eller våre kriterier.
Derimot kan du selv konsentrere deg om å forsterke mer presist, heve eller
senke kriteriene, forsterke oftere/bedre osv.
Tilbake til hovedsiden Tilbake til toppen av siden