Jeg heter Ingunn Ottesen Hodne, er i skrivende stund 20 år, og jeg har Asperger syndrom. Diagnosen ble ikke stilt før jeg var 17. Jeg vil skrive litt om hvordan det har vært å vokse opp med Asperger.

 

MITT MÅL MED Å SKRIVE OM MEG OG MITT

ASPERGER SYNDROM:

-Vil gi opplysninger om hvordan det er å leve med Asperger syndrom, hvordan det har preget meg i forhold til venner, skole og andre områder i livet.

-Hvordan mangel på innsikt og forståelse har gjort at livet har vært vanskeligere enn det burde vært – fordi andre ikke visste eller forstod hvorfor jeg var slik jeg var -og kanskje jeg ikke forstod det helt selv heller.

 

 

NOEN KJENNETEGN VED ASPERGER SYNDROM:

-Personene har normal intelligens, men har autistiske trekk

-Veldig avhengig av faste rutiner, stabilitet og forutsigbarhet

-Behov for å ha mye tid for seg selv

-Kan reagere på lyder

-God på fakta; husker veldig godt

-Må gjøre ting i "riktig" rekkefølge

-Må gjøre ting ferdig før en begynner på noe nytt

-Vansker med å se andre personer inn i øynene.

 

 

Jeg ble født den 17. mars 1983 i en by på Vestlandet. Eldst av tre søstre. Da jeg var 4 år flyttet familien til et tettsted, hvor vi bodde i åtte år. Der begynte jeg på skolen, og gikk på skole der i nesten fem år. Fem relativt greie år i skolen, bortsett fra svømmetimene.

Svømmetimene skulle bli et mareritt for meg, et mareritt som

varte i mange år. Jeg hadde vannskrekk, og var veldig redd og usikker

i bassenget. Bråk, hylende unger, plasking med vann, mange høye

lyder som gjorde meg skremt. Uforutsigbarheten på hvordan timen

skulle gå, - hvordan jeg skulle komme meg gjennom den, skapte stor,

dyp fortvilelse hos meg.

 

Jeg maste mye om å få slippe, ba mamma kontakte skolen, men regelverket gjorde at jeg ikke kunne slippe. Og den som fikk svi for det, var mamma. Det var henne jeg rettet sinnet mitt mot. Jeg husker svært godt den enorme lettelsen det var da det var slutt på svømmeundervisninga på ungdomstrinnet. Et mareritt var over.

Reaksjonene mine og fortvilelsen min var nok forsterket pga Asperger syndrom, men det var det ingen som skjønte da. Jeg led meg gjennom svømmetimene i mange år.

 

Etter påske i 5. klasse, begynte jeg på en ny barneskole. Det var greie lærere, bra miljø, og jeg fikk ei god venninne. Her var det ingen svømmeundervisning.

 

Men tiden gikk, og ungdomsskolen stod for tur. Min eneste gode venninne begynte på en annen skole. Ingen nære venner igjen. Følte meg utenfor, oversett og glemt. Var ofte veldig lei meg, og hadde lyst til å gråte. Jeg prøvde å få nye venner, men klarte det ikke. Noen ertet meg og var plagsomme. Andre overså meg. Jeg ble gående alene.

Friminuttene var verst. Jeg ønsket noen å være sammen med, men gikk for det meste alene. Jeg stod mye stille og så på de andre. Lærerne la nok merke til at jeg var alene, men gjorde ingen ting med det. Jeg hadde lyst til å si fra, men gjorde det ikke. Jeg var redd for reaksjoner fra klassen. Jeg kunne ikke se for meg at jentene ville være venner med meg.

Selvfølelsen min var helt i bånn, og jeg følte meg hjelpeløs. Jeg ville jo så gjerne ha venner, men klarte ikke å få noen. Jeg trengte hjelp til å opprette sosiale relasjoner.

Inne i klasserommet var det noen elever som skrev ekle ting om meg på tavla, og jeg opplevde at flere lærere ikke gjorde noe med det. Jeg var ikke flink til å si fra på egne vegne på skolen, og sa heller ikke noe om det hjemme.

Av de 7-8 lærerne klassen min hadde, var det bare én som til slutt tok affære. Da fikk jeg et tilbud i friminuttene om å være på et klasserom sammen med noen andre elever. Gruppa var i starten lærerstyrt. Vi spilte kort, pratet og tok opp aktuelle temaer. Jeg fikk venner i denne gruppa, følte meg verdsatt og ble trygg og glad. Var på rommet i hvert friminutt. Læreren trakk seg til slutt ut av gruppa, og vi klarte oss selv.

Først i november andre året ble hjemmet kontaktet, og informert om tilbud i friminuttene. Jeg hadde ikke sagt noe hjemme, syntes det var for vanskelig å snakke om det. Det må sies at fagene stort sett gikk greit. Det var den sosiale situasjonen som ikke var som den skulle. Jeg var hjelpeløs i det.

Det jeg hadde ønsket meg, og som hadde hjulpet meg i denne situasjonen var:

1. Lærerne burde pratet og tatt kontakt med meg mye raskere den høsten, enn det de gjorde. 

2. Læreren skulle gått sist ut av klasserommet, og låst døra. Elevene skulle ventet på gangen til læreren kom til ny time. Da hadde en del av mobbingen som skjedde i klasserommet vært unngått.                                                       

Gjennom hele skolegangen min likte jeg "tradisjonell" undervisning best, fordi jeg var avhengig av struktur, forutsigbarhet og faste rutiner. Jeg måtte gjøre ting i "riktig" rekkefølge, og jeg måtte gjøre en ting helt ferdig før jeg begynte på noe nytt.

Derfor ble innføringen av L97 ikke noe positivt for meg. Prosjektarbeid, mer samarbeid med medelever, selvstudium, mer ansvar for egen læring, mindre struktur over skolehverdagen, gjorde at dagene mine ble tyngre og jeg slet mer enn før. De fleste likte prosjektjobbing. Jeg gjorde det ikke.

I løpet av ungdomsskoletiden, ble det også opprettet en ansvarsgruppe med møter ca. en gang pr. måned. De som var med der var en psykolog fra BUP, representanter fra skolen, mamma og jeg.

 

Så var jeg ferdig med grunnskolen, og skulle over i videregående. Da begynte jeg på Grunnkurs Helse- og sosial.

Jeg slet i begynnelsen med "bivirkninger" etter årene på ungdomsskolen. Visste på en måte ikke helt hvordan jeg skulle ta kontakt med andre fordi jeg var redd for å bli avvist. Ingen fra ungdomsskolen kom i klassen min. Men utover høsten fikk jeg nye venner. Jeg følte at jeg ble godtatt, og stort sett forstått av de andre elevene i klassen. Jeg klarte å være åpen på det at jeg var litt "spesiell". Jeg synes jeg fikk bra oppfølging, og det ble tatt hensyn til mine spesielle behov. Det første året på videregående var et bra år.

 

Andre året ønsket jeg å begynne på Barne- og Ungdomsarbeiderfag (BUA). Men der kom jeg ikke inn med en gang. Jeg kom først inn på hjelpepleierlinja, men takket nei. Så kom jeg inn på helseservicefag, men jeg takket nei til det også. Jeg ville inn på BUA. Mye fortvilelse og frustrasjon. Jeg hadde bestemt meg for BUA, og klarte ikke å forandre på det. Til slutt gikk det i orden, og gleden var stor. Fikk noen nye venner, og det var et greit klassemiljø, men jeg hadde det ikke så bra som på grunnkurset.

I november det året fikk jeg stilt diagnosen Asperger syndrom. Sa fra til lærerne, men følte at jeg møtte lite forståelse der når ting ble vanskelige for meg. Det skuffet meg. Noen var med i ansvarsgruppen rundt meg.

Dette året hadde jeg til sammen ni lærere. Det er mulig at de ble informert om at jeg hadde Asperger, men jeg følte aldri at noen tok hensyn til det. Etter jul skjønte jeg at jeg hadde valgt feil linje også. Det var veldig tungt å innse dette, men jeg lærte at det er lov å velge feil, og at et "galt skoleår" ikke er bortkasta.

Jeg fullførte året, tok de eksamener jeg skulle, selv om eksamensdager opplevdes veldig vanskelig for meg. Dagen før eksamen, forberedelsesdagen, satt jeg nesten 13 timer i strekk, avbrutt av 3-4 små matpauser. Jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg ønsket meg den dagen. Jeg følte at jeg trengte endel hjelp og struktur over den dagen også, men opplevde å ikke bli forstått på det. Alle lærerne gikk hjem før alle elevene var ferdige.

På eksamensdagen satt vi 60 elever i gymsalen. Det ble veldig urolig rundt meg og det var vanskelig å konsentrere seg. Lyder kan for meg virke veldig forstyrrende. Jeg burde vært i et lite rom. Sensorene "bråkte" fælt, de gikk fram og tilbake på gulvet hele tiden. Bare det var nok til at jeg slet mer enn de andre, men ingen tenkte på det.

Som avslutning på dette skoleåret, skulle klassen på Danmarkstur. Jeg er, som nevnt, veldig avhengig av forutsigbarhet. Jeg må vite hva som skal skje. Jeg følte at jeg fikk altfor lite informasjon fra skolen. Det ble så utrygt for meg at få dager før avreise, ble jeg syk. Jeg fikk elveblest, feber og mye utslett. Jeg bestemte meg for ikke å dra.

Så måtte jeg fortelle mamma hva problemet mitt var. Hun ringte og snakket med en lærer. Da først ble jeg kontaktet, og jeg fikk alle detaljene og vissheten om hva som skulle skje på turen. Da bestemte jeg meg for å bli med allikevel. Jeg fikk en kraftig kur mot elveblesten, og jeg dro av gårde, og opplevde en alle tiders tur. Elveblesten kunne vært unngått hvis skolen hadde tatt min Asperger på alvor.

Dette ble mitt siste år på videregående skole. Jeg valgte å slutte etter dette året.

 

TIDEN ETTER SKOLEN

 

Da skolen var slutt, flyttet jeg hjemmefra. Jeg var heldig og fikk meg leilighet i et bofellesskap med utvidet omsorgstilbud. Da sommeren var over, fikk jeg, via Aetat, jobb på et apotek. Tiden der skulle vise seg å ikke bli særlig god for meg. Fikk lite opplæring, og ingen oppfølging. Fikk to kontaktpersoner, men det fungerte ikke. Følte at det var et greit miljø der, men jeg følte meg likevel utenfor. Dagene gikk veldig opp og ned. Jeg ble der bare i fire uker. Jeg var lettet da jeg sluttet. Mitt første møte med arbeidslivet, hadde ikke vært positivt.

Deretter gikk jeg arbeidsledig i to måneder. Så kom jeg i kontakt med Arbeid med bistand, og 01. november fikk jeg jobb ved Spesialpedagogisk tjeneste. Arbeidet mitt der består av å kopiere, laminere, bake, hjelpe førskolegruppa litt. Her trives jeg bra og har det godt..

 

 

Avsluttende ord

 

Hvorfor valgte jeg å skrive denne lille fortellingen om meg selv?

-Jo, jeg håper du har fått et lite innblikk i hvordan et lite Asperger-menneske kan ha det. Du kommer sikkert til å treffe på Asperger-mennesker du også på din vei gjennom livet.

-MØT OSS MED FORSTÅELSE.

 

 

I diktet "Livet", har jeg skrevet ned tanker om livet.

Livet

Livet er mangfoldig.

Sorger og gleder.

Tårer og smil.

Gråt og latter.

En labyrint.

En lang vandring.

Fra et lys til et annet.

Reisen er ofte lang.

Men noen ganger blir den

kortere enn man regner med.

Vi fødes og vi dør.

Sånn er livet.

                                                                                                                                                                    Oktober 2003