|
|
Denne artikkelen er i nr. 1, 2006 av Alternativt Nettverk. www.altnett.no
Opprindelig fra det danske holistiske bladet Nyt Aspekt nr. 3, 2005 www.nytaspekt.dk
Når hjertet åpner seg, merker vi dets innhold - på godt og vondt.
For å kunne oppleve dyp kjærlighet og glede må vi kunne romme usikkerhet og sårbarhet.
Det krever hjertets mot.
Av Lars Harrekilde
"Jeg lukker øynene og merker kjærligheten smyge seg inn i mitt hjerte under omfavnelsen. I en jevn strøm løper tårene nedover kinnene og inn i mitt hår, som jeg ligger dér. En myk, varm og flytende fornemmelse fyller min kropp. Det er en usigelig fred i hjertets fullbyrdelse. Samtidig med følelsen av velgjørende kjærlighet har jeg lyst til å gråte."
De fleste voksne kjenner til å gråte av lykke, når vi fylles med den kjærlighet, våres hjerte har lengtet etter. Barn derimot spør uvilkårlig: Hvorfor gråter du? Vi voksne gråter på grunn av kanskje årtiers lengsel, men også fordi når kjærligheten går inn, går sorgen ut. Det gjelder også den andre veien. Ofte holder vi oss tilbake, kontrollerer oss, så vi ikke bryter ut i uhemmet gråt, men våger vi å gi slipp og gråte vrangen ut, da kommer forløsningen.
Når vi våger å åpne hjertechakraet, åpenbares dets innhold på godt og vondt. Jo dypere kjærlighet, glede og fred vi ønsker å oppleve, jo mer åpent må hjertet være, men samtidig vil vi komme i kontakt med tilsvarende dypere hjertesorger, og å oppleve dem krever mot. Belønningen for hjertets mot og åpenhet er dypest sett ubeskrivelig. Den er kjærlighetsmystikerens dyrebare kronjuvel – et hjerte fylt til bristepunktet med vakker, frydefull, lykksaliggjørende kjærlighet og usigelig fred.
Vi ønsker (bevisst eller ubevisst) å bli elsket som den, vi er, men samtidig er vi redd for ikke å bli elsket, hvis andre får se, hvordan vi virkelig er. Derfor våger vi ikke vise oss hudløst ærlig, slik som vi er. Spesielt ikke de sider av oss som vi synes er svakheter, utiltalende, sårbare eller sider av oss, som vi fordømmer.
Vi viser helst kun de gode, sterke, positive sider av oss og gjemmer resten bort – kanskje også for våres kjærlighetspartner. Ofte vet vi enn ikke selv, hva vi dekker over, så det kan være et element av frykt og angst, når et annet menneske kommer tett inn på oss – f.eks. under en lang og dyp øyenkontakt.
Da kan vi oppleve det, som om den andre ser rett igjennom oss, og det gjør oss utrygge, for tenk hvis partneren så noe ”stygt”, som vi kanskje enda ikke selv visste, vi inneholdt. Derfor får vi kanskje trang til å avbryte kontakten ved å se bort. Dermed lukker vi også av for kjærligheten, og det, som skulle være en mekanisme for å sikre oss kjærlighet, er vent om og forhindrer oss nå i å bli elsket dypt.
Våger vi derimot vise våre svakheter eller noe annet sårbart i oss, da har vår partner muligheten for å vise sin kjærlighet til oss på et tilsvarende dypt plan. Skjer det, kan vi få den gave å bli elsket dypere, enn vi elsker os selv – og vi har muligheten for å få en opplevelse av ubetinget kjærlighet.
Lukker vi denne kjærlighet inn i vårt hjertes dyp, er det ikke sikkert, at trengslene er forbi. Når vi blir møtt med kjærlighet og ømhet på våres aller mest sårbare område, kan vi endog bli aggressive, fordi vi nå kommer enda dypere inn i ”såret”.
Aggresjonen er en forsvarsmekanisme, som skal forhindre oss i å bli såret her, hvor vi er helt hudløse. Tillater og aksepterer begge parter aggresjonen, vil den spille seg ut, til det ikke lengre er energi i den. Fordi vi blir møtt med tillit og trygghet, kan healing av dette dype sår i hjertet skje som fullendelse av prosessen.
For at hjertet kan åpnes og forløsningen skje, må vi altså våge å bli sårbare, våge oppleve det traumatiske og våge å gi slipp, overgi oss og åpne oss – og det er det, som krever hjertets mot. Det er dog ikke kun i de følelsesmessig mest intime situasjoner, vi har behov for dette mot.
De fleste kjenner mer til problemet med hjertets avlukning enn hjertets sårbarhet. Hjertet lukkes til etter en eller flere opplevelser, som er mer smertefulle, enn vi synes, vi kan klare. Disse opplevelser har oftest skjedd i barndommen eller i tidligere liv.
Avlukning er en vedvarende mekanisme, for dens oppgave er å beskytte oss mot ytterligere lidelse. Denne mekanisme er vi (sedvanligvis) ikke dagebevisste om, men vi kan oppleve dens virkning indirekte ved fraværet av hjertets positive kvaliteter – f.eks. årsaksløs glede, forbundethet med livet og ubetinget kjærlighet.
Selve det å gå framover på den åndelige vei krever også mot. Når vi utelukkende er fundert i personligheten (egoet), føler vi, at vi har fast grunn under føttene, at vi kjenner livets spilleregler, og at den verden, vi kjenner, er den, som finnes. Når vi begynner den bevisste spirituelle utvikling, er vi derimot klar over, at det er en annen verden – den spirituelle. Vi søker nå etter sjelen, vi søker å få gudskontakt, men vi har ingen eller kun sparsom erfaring med, hva det skal til for å finne den.
Etter hvert som vi begynner å gå den åndelige vei, oppdager vi, at vi må gi slipp på det kjente, dvs. personligheten og dens verden, lenge innen vi er nådd fram. Dette kan sammenlignes med å gå fra land og ut på en bro, hvor vi ikke kan se land på den andre side.
Turen over broen provoserer frykten i oss, da vi ikke lengre har fast grunn under føttene, og da vi ikke vet, hvordan det nye land (sjelens rike) ser ut – selv om vi kanskje har fått et enkelt syn av det, da ”været” en dag var klart. Interessant nok kalles den bevissthetstråd, som forbinder ånd, sjel og personlighet, også for en bro – regnbuebroen. Med andre ord krever det mot å bygge denne bro.
Utviklingen fra personlighetens trygghet bak sine skjold og til sjelens strålende, men nakne natur er beskrevet i en allegori om mot i Osho Zen Tarot. Kartet Mot, som tilhører den store arkana, viser en blomst, som har vokst opp gjennom noen bergsprekker. Reisen er lang og farefull for det frø, som bryter ut gjennom sitt skall, hvor det ellers kunne bli i sikkerhet i årevis. Det kjenner ikke blomsten i seg ennå og kan ikke tro, at det har potensialet til å bli en vakker blomst.
Men når først frøet lar spiren begynne sin vei, er det sårbart. Spiren må på sin farefulle vei bane seg gjennom jord, stein og berg. Frøets skall var hardt, men spiren er nå blottet, sart og myk. For at frøet kan utvikle hele sitt potensial, må det imidlertid gi slipp på sikkerheten og bli sårbart. En dag, når tiden er inne, vil spiren utfolde sine blader i solens velgjørende stråler og bli en vakker blomst.
Et annet sted i tarotboken sier Osho: ”Usikkerhet er den eneste måte å vokse på, å stå ansikt til ansig med fare er den eneste måte å vokse på, å akseptere utfordringen i det ukjente er den eneste måte å vokse på.” Tilsvarende sier Andrew Cohen: ”Face everything – avoid nothing” – dvs. vi må se alt i øynene og ikke prøve å unngå noe. Hvis vi virkelig vil leve fult ut og være frie, må vi både være forsvarsløse og fast besluttede på ikke å forsøke å unngå lidelse av enhver art.
Det krever vedvarende og kompromissløst mot, men når vi ikke ligger under for frykt, bryter livsgleden, friheten og livskraften fram i full blomst. Da vet vi, hva det vil si å leve. Når vi lever på denne måte, viser det seg ved, at vi våger å handle etter vårt hjerte og ikke etter konvensjoner, økonomisk trygghet osv.
Selv var jeg for noen år tilbake i tvil om, om jeg skulle si opp mitt rimelig vellønnede jobb uten å ha et nytt på hånden og flytte sammen med min daværende kjæreste i en annen del av landet. Under en meditasjon på, hva jeg skulle gjøre, merket jeg en dyp strøm av kjærlighet bli øst ut over meg og inn i hjertet. Da merket jeg, at jeg bare ville én ting, og det var å si opp og flytte.
Jeg sa opp jobbet med stoisk ro, for etter opplevelsen hadde jeg en dyp tillit, som sa, at det ikke kunne gå galt – uansett om jeg fikk et tilsvarende jobb igjen. Formelt og utvendig sett var jeg modig, men jeg visste, at jeg hadde sjelsoppbakning til beslutningen, og jeg handlet etter mitt hjerte. Etter tre måneders ledighet i den andre del av landet besatt jeg det, som var min drømmejobb på det tidspunkt.
