Reisebrev fra Leonberg 2005

Hvert år, siste helg i september, blir det avholdt klubbutstilling i Leonberg i Tyskland. Leonberg er den byen hvor opprinnelsen til vår kjære rase startet. Borgemesteren i byen ønsket å avle frem en hund som lignet på løven i byvåpenet. Ved å blandet St. Bernhard, Pyreneer og New Foundlander fikk han resultatet vi i dag kjenner som Leonbergeren. I ettertid må vi si at vi er veldig fornøyd med resultatet.

Leonberg's byvåpen

Leonberg er en hyggelig liten by som ligger litt øst for Stuttgart, ca 800 km ned i Tyskland.

I år var det mange norske ekvipasjer som satte kursen mot årets store begivenhet – den Tyske Leonbergerklubbens 25 spesialutstilling. Ca 280 hunder var påmeldt til årets show – deriblandt 12 norske representanter for rasen. Vi som reiste var :
Unni og Olav fra Brummundal med Niklas (Aldibara’s Starring Niclas Cage), Toril og Glenn fra Skien med Stitch (Terr-Leon’s Stitch), Murri (Skjærgaardens Muru Muru Nut) og Poci (Terr-Leon’s Pocahontas I Kesatuuli). Inger Marie fra Hole med Paco ( A Son O’A Lion), Christina fra Oslo med Bimbo (Aldibara’s Starring Marilyn Monroe) og Vita (Aldibara’s La Traviata the Opera), Tone fra Kristiansand med Basse (Skjærgaarden’s Crunchy Calabash Nut), Nee Mee ( Skjærgaardens Squaw of NeeMee Poo), Nam Nam ( Skjærgaardens Warm Indien Red) og Dixie (Skjærgaardens Crunchy Pecan Nut). Anett uten Catja og Vigdis uten Pillan og Corsica :o)

Første fellesstopp var i Mellendorf et stykke nedenfor Hamburg torsdag kveld. Da hadde vi fra forskjellige kanter og utgangspunkt forsert Sverige og Danmark i løpet av onsdagen. Hotellet var for så vidt en gedigen trailerstopp – men betjeningen var veldig hyggelig og de er ekstremt hundevennlige. Vi fikk et eget rom i restauranten der det lå leonbergere rundt bena på oss mens vi spiste ;)

God stemning i Mellendorf

Noen av dem fikk til og med en innføring i å spise med gaffel i løpet av måltidet! Kjekt for førstereisekvipasjene å reise sammen med Tone og Christina som har gjort den samme turen flere ganger og vet hvor hundene får best service! Etter et godt måltid med utrolige mengder schwibel(løk) fortært ble det et par timer i hyggelig lag med god stemning før vi tok kvelden.

Fredag gjensto ca 60 mil av turen til Leonberg. Vi stoppet og spiste lunsj i en liten by som het Hammelburg. Da de fleste ikke var helt sikre på hva de bestilte endte det med et godt måltid for hundene…. De likte det i hvert fall – hva det nå enn var ;)

”Um sieben uhr bist wir in Leonberg” på hotell Kirchner. Der ble vi møtt av hotelldirektør Tomas Figge. Tone og Christina hadde ordnet med forhåndsbestilte rom da hotellet er fullbooket lang tid i forveien for denne helgen da alle Leonbergerentusiaster fra hele verden møtes til felles utveksling av tanker, ideer og hygge. På utsiden av hotellet er det fast samlingsplass for alle som skal bo der .Fredag ettermiddag sitter alle klar å ønsker alle tilreisende velkommen...

Utenfor hotel Kirchner. Venner fra USA, Canada, Sverige og Italia

. Senere er det fast rituale med felles middag inne på Kirchner Rundt middagsbordet er det blide mennesker fra alle verdensdeler. Vi hadde en kjempehyggelig middag med mange kjente og ukjente.

På lørdagen var det tid for å vise alle de førstereisende byen Leonberg . Vi spaserte fra hotellet i flokk og følge og det var nesten slik at det var trafikkfarlig med 11 leonbergere langs hovedveien opp mot gamlebyen. Fok holdt nesten på å kjøre av veien i sin iver for å se på hundene.
Vi spaserte til Stadtmitte (gamlebyen) hvor vi fikk linet opp alle hundene etter beste evne foran bystatuen.

Tone med Basse og Dixie, Christer med NeeMee, Unni med Niclas, Bimbo, Vita, NamNam, Jenny med Dimma, Lena med Paco og Glenn med Poci, Stitch og Murri

Etter en pause på iskremkafeen hvor Jenny fikk utfoldet sitt dessertbehov dro vi ned til Pomeranien garden. En flott plass - masse nydelige blomster rundt et slott med flott utsikt over byen

NeeMee og Basse i blomsterhagen

Lena og Paco foran slottet

Etter denne turen hadde vi en rask tur innom Leosenteret der vi traff Anett og Toril som hadde sittet på unionsmøtet hele dagen mens vi andre gikk rundt og koste oss. Så ble det en drøy times turboshopping før vi reiste til klubbhuset hvor vi fikk satt opp teltene slik at de var klare til neste dag.

På lørdagskvelden var det duket for middag hos ”Ungareren”. Etter å ha prøvd seg frem gjennom årene har Leonberg-veteranene kommet frem til at dette er stedet å bestille bord for om lag 50 leonbergentusiaster fra mange forskjellige land. Foruten oss fra Norge var det folk fra Danmark, Sverige, Amerika, Finland, Canada og sist men ikke minst den britiske legenden Fred Inwood og hans kone Jenny.

Fred og Jenny

Det ble en kjempehyggelig kveld sammen med koselige mennesker med samme lidenskap for våre kjære leonbergere ;)

Søndag morgen bar det i vei til utstillingsområdet! Det ble mange spekulasjoner om hvem som skulle dømme hvilke klasser. I Leonberg får man ikke vite det før selve utstillingsdagen. Ryktene gikk på lørdagskvelden og mange trodde de hadde funnet ut hvem som skulle dømme de forskjellige hundene – det viste seg at nesten alle hadde tatt feil :o)

Etter at alle hadde funnet ut hvor de skulle være ble det turbotempo! Bedømmelsen foregikk i syv forskjellige ringer. I alt var det 174 voksne hunder og 96 yngre hunder som skulle konkurrere om Clubsieger og Clubjugendsieger. Nødvendigvis et behov for mange ringer og mange dommere. Først ut var Inger Marie med Paco, Christina med Carlos og Glenn med Stitch i championklassen som skulle dømmes av italieneren Guido Perosino.

Glenn og Stitch

Guido Perosino bedømmer Paco...

Dommerene bruker lang tid på individuell bedømming. Dette mefører utfordringer for Tone og Christina som hadde med seg flere hunder. På et tidspunkt skulle Tone ideelt sett vært i tre ringer samtidig! :o)
Takket være hjelpsomme brummundøler og tålmodige samarbeidsvillige dommere lot det seg gjøre. Championtispene startet samtidig med hannene der Toril var med Tussa, Tone med Bimbo og Toril med Poci.

Bimbo i farta!

Toril med Tussa i ringen

Toril med Tussa, Tone med Bimbo og Torill med Poci i championklassen

Den klassen ble bedømt av Gerhardt Zerle. Da bedømmingen av alle championene var unnagjort gjensto et ganske oppsiktsvekkende resultat…. Alle de fire championhannene var skandinaviske og de to første i championtispeklassen var norske! Toril med Poci gjorde som speakeren sa og forlot ringen for å få stempel i passet hvilket resulterte i at hun ikke fikk være med i konkurransen om plasseringene…. Den eneste skuffende opplevelsen den dagen.

Basse var nestemann i åpen klasse der han skulle bedømmes av Guido Perosino.

Tone med Basse (Passe :o)

I enkeltbedømmingen gikk det kjempefint men han passet seg fra plassering. Tone meldte derfor pass (:o) og stormet videre til unghundklassen der Line Woldmo hadde steppet inn med NeeMee.

Tone og NeeMee i fint driv

Den klassen ble bedømt av Maria Kerekes fra Ungarn. En klasse med over 30 stykker – og dommeren forlangte MYE løping rundt i gjørma! Igjen var det to skandinaviske hunder på de to første plassene. Nee Mee nummer 1 og svenske Jenny’s Dimma nummer to.

For de med bare en hund ble det tid til shopping, sosialt samvær og fotografering! Utrolig hva man kan få kjøpt med bilde av en eller flere leonbergere på :o) I bagasjen hjem var det alt fra paraplyer, klær, lommebøker og lightere…. Euroene fikk ben å gå på! Det mest minneverdige produktet man kunne få kjøpt var produsert av styret i den engelske leonbergerklubben. Det var en kalender med ikke bare hunder - men særs lettkledde representanter fra styret i forskjellige positurer!! En kuriositet av det sjeldne slaget som fremkalte en god latter!

Utenfor klubbhuset

Anett, Torill og Glenn tar seg en pust i bakken

Vita og Dixie stilte i åpen klasse som ble bedømt av Albert Hellener der begge fikk Excellent men plasserte seg ikke videre. Det var en stor klasse med 29 delteagere. 14 av dem fikk excellent i kritikken.

Christina med Vita og Tone med Dixie i åpen klasse

To klasser som gikk relativt fort for seg var mellomklasse og zucht-klasse. Sistnevnte er en klasse der det stilles med avlshunder eiet av oppdretter. Christina og Niklas ble nummer to i mellomklassen for Peter Cjenek fra Østerrike mens Tone med Nam Nam vant zucht-klassen for Willi Güllix.

Olav og Niclas

Tone med NamNam i ringen

På ettermiddagen når bedømming og plasseringer var unnagjort skulle mange av de norske hundene presenteres i æresringen. I alt fikk syv av våre norske leonbergere hedersbevis i form av pokaler. I det hele tatt var Skandinaviske hunder meget godt representert i æresringen.

Inger Marie og Paco i æresringen

Tone og NamNam i æresringen

Tone med Bimbo i æresringen

Tone med NeeMee i æresringen

Olav med Niklas i æresringen

Vi fikk også opleve tidenes første norske hund som ble BIR der nede – gratulerer til Toril, Ole og Tussa!!

Toril med Tussa - Clubsieger 2005

Og i år som i fjor gikk jugendsieger tittelen til Tone og Skjærgaarden’s kennel. Skjærgaarden ble også nr 3 i oppdretterklassen og fikk hederspris med eneste par klasse :o)

Tone med NeeMee og Basse i parklassen

Skjærgaardens kennel i oppdretterklassen

Slitne og fornøyde satte vi kursen nordover igjen etter utstillingen. Etter et par timers kjøring innlosjerte vi oss på ”Gasthof zum Biber” sammen med Lena, Jenny og Christer fra Sverige og Birthe og Sven fra Danmark. Der hadde vi en trivelig kveld der vi skålte for alle pokalene!
Stemningen var som alltid god i godt selskap :o)

Hyggelig Skandinavisk avskjedsmiddag på Gasthof zum Biber

Gutten i røyken - Olav :o)

Vår blide leder - Anett :o)

Tone og Christina studerer menyen

Vi tok farvel med svenskene som skulle reise av gårde tidlig på morgenen og alle sov nok som steiner den natten!

Etter en god frokost og tur med hundene bar det hjemover retning Norge! Planen var i utgangspunktet å ha en overnatting til på tur hjem… men etter en avstemning ble det avgjort at vi skulle ta hele siste etappen i et jafs! Det viste seg å kanskje ikke være det klokeste valget - det ble en strabasiøs ferd som varte helt til neste dag.

Håper vi med dette reisebrevet har klart å beskrive hvor fantastisk vi syns denne reisen til Leonberg er . Ikke alt lar seg beskrive - det må oppleves .
Og når man på toppen av det hele får med seg en slik bonus i form av gode plasseringer og annerkjennesle for våre norske leonbergere er det så absolutt verdt reisen .
Og det inspirerer selvfølgelig til å reise ned igjen neste årJ

Ved pennen; Inger Marie og Tone med samtykke fra følgende : Christina, Anett, Vigdis, Unni og Olav, Toril og Glenn