BONDEVENNFORENINGEN I LYNGDAL

Bondevennforeningen i Lyngdal er av interesse, både fordi den var mektig innen amtsforeningen, og fordi det var her mye av motstanden mot Jaabæk og hans radikale linje startet, en motstand som senere ledet til bevegelsens fall.

Selskabet Bondevennerne i Lyngdal ble stiftet 23 november 1867, som den femte foreningen i Lister og Mandals amt, og som den første i Lister fogderi[1] . Ved stiftelsen hadde den 55 medlemmer, men var senere oppe i 138, og var en av de største i amtet.

Formann i det første styret var Søren Jaabæks stesønn, Erik Jaabæk, som var bosatt på Kvavik. Med i styret ellers var de to stortingsmennene Aanen Bergsager, som i følge referatet fra stiftelsesmøtet hadde bedt om fritak fra å være formann i foreningen, og Lars Foss, i tillegg til K H Bærentsen og C Qvelland.

Det var altså et solid mannskap Bondevennforeningen i Lyngdal kunne mønstre, og dette var nok en sterkt medvirkende årsak til foreningens sterke stilling.

Søren Jaabæk skulle oppleve mange problemer med lokalforeningen i Lyngdal. Det første kom da han i flere utgaver av Folketidende kom med forslag til programformuleringer for foreningene. I disse forslagene fremsto bevegelsen først og fremst som en sparebevegelse som hadde som et av sine mål å arbeide for bøndenes beste, og å opptre som et verktøy for bondestanden og dens interesser ved nominasjoner og valg.

Jaabæks forslag ble ikke uten videre overtatt av lokallagene. De utformet ofte sine egne “programerklæringer”, med varierende innhold og profil. Sparetanken gikk som en rød tråd gjennom programmene, men Jaabæks mer ideologisk funderte liberalisme var det få som interesserte seg videre for. De fleste var hovedsakelig opptatt av å understreke betydningen av arbeidet for å bedre bøndenes nærings- og livsvilkår, og ønsket å få dette klarere frem i programmene enn Jaabæk gjorde i sine formuleringer.

Her kommer foreningen i Lyngdal inn. Som tidligere nevnt var dette et mektig lokallag innenfor amtsforeningen, ikke minst fordi to stortingsmenn satt i styret. Og deres tilføyelse til Jaabæks opprinnelige programforslag:

“I det heletaget vil det være Selskabets Formaal at... I Særdeleshed vil man
søge at udfinde Midler til at bevare og forøge Gaardbrugernes Selvstendighet...”

falt i god jord hos de øvrige lokallagene, og Jaabæk selv bøyde av og endret foreløpig programmet i tråd med Lyngdalforeningens vedtekter.

Nå var selvsagt ikke denne uenigheten så dyp at det skulle være grunn til bekymring, og det er viktig å understreke at selv om det etter hvert utviklet seg et anstrengt forhold mellom foreningen i Lyngdal og Jaabæk, var de i den første perioden langt på vei enige om det politiske innholdet. Sparetanken, som Jaabæk kanskje er mest kjent for, stod sterkt også blant ledende medlemmer i Lyngdal-foreningen. Forskjellen lå først og fremst i at Jaabæks liberalisme var uten interesse for de ordinære medlemmene av bondevennbevegelsen.

Men etter hvert som Jaabæk med årene la seg på en mer radikal og opprørsk linje, kom det klarere frem at det fantes forskjeller hva angikk bevegelsens målsettinger. Forskjellen gikk mellom de som på den ene siden ønsket grunnleggende samfunnsendringer, som Jaabæk selv, og de som på den andre siden først og fremst var opptatt av å bedre bondestandens kår, og ikke var like opptatt av “høyere politikk”.

Det som førte til at det kom til et endelig brudd mellom Lyngdalforeningen og overbestyrelsen, var den velkjente “Sag Nr. 33. Om Mistillids Uttalelse mod Regjeringen Stang eller det Stangske Ministerium”

Sag nr 33, som ble sendt ut av overbestyrelsen i 1872 inneholdt to punkter: det ene gikk ut på mistillit til ministeriet Stang og det andre var, som en konsekvens av det første, krav om en regjering under ledelse av Johan Sverdrup. Gjennomgående kan man si at saken var en lang anklage mot regjeringen og det Jaabæk og hans tilhengere oppfattet som vanstyre. Mange moderate bondevenner ble skremt av Jaabæk og overbestyrelsens “regjeringsstorm”, og da saken kom opp i Stortinget stemte de to lyngdølene Bergsager og Foss mot forslaget. Det førte til at de falt i unåde hos Jaabæk, som ikke var kjent for å være nådig mot det han selv oppfattet som svikere. Et varig motsetningsforhold var skapt, og det skulle få følger ved nominasjonen før valget i 1873.

Ved nominasjonsmøtet i 1873 var det nemlig to fløyer som stod skarpt mot hverandre, og Jaabæk satset stort på å få inn “sine menn”, som han visste ville støtte opp om hans linje. Nominasjonen, som var svært jevn, endte med at Bergsager og Foss ble kastet som stortingsmenn.[2]

Mange av Jaabæks radikale tilhengere og lojale følgesvenner følte stor bitterhet overfor de to lyngdølene, og spesielt gjaldt dette Bergsager. En av Jaabæks mest trofaste våpendragere Chr. Gundersen Ve fra Tveit skrev i et brev til Jaabæk av 8.9.1873 følgende om Bergsager:

            “Gamle Aanen mathematisk
            sin fordel utregne kan.
            Nu vil han ret aristokratisk
            stemme som den store Stand ...”[3]

Innholdet i dette diktet henspeiler på Bergsagers gode evner innenfor matematikk, samtidig som det ligger en svært bitter brodd i bunn, på grunn av hans stemmegivning under behandlingen av Jaabæks mistillit til Stang.

Dette bruddet lot seg ikke hele, og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt etter 1873 er ikke lenger for en bred folkebevegelse å regne. Det var de radikale som hadde fått overtaket og som førte arbeidet videre, men ”grasrota”, den ”vanlige”, moderate bondevenn var nå borte, og det for godt.

Søren Jaabæk selv trakk seg fra amtledelsen i 1874. Hans stesønn Erik Jaabæk fortsatte derimot som medlem av styret. Som en kuriositet kan det nevnes at en annen lyngdøl, den da 24 år gamle Abraham Berge, samme år startet sin politiske karriere som sekretær i amtsstyret. I 1883 endret amtsbondevennbevegelsen navn fra Lister og Mandals Amtsbondevennforening til Lister og Mandals Amts Venstreforening, fortsatt med Erik Jaabæk som styremedlem, og ble på ny en politisk kraft i amtet, men det er en annen historie.

Aanen Olsen Bergsager (f. Eikeland) (1808-79), var opprinnelig fra Hægebostad, men kom til Lyngdal som lærer og kirketjener på begynnelsen av 1840-tallet. Han var ordfører i kommunen 1844-47, 1849-57 og 1862-74. Videre var han innvalgt på Stortinget i flere perioder fra 1847 og utover, sist 1868-73.

Lars Foss (1811-97) var ordfører i Lyngdal 1858-59 og medlem av Stortinget 1868-73.

Erik Jaabæk (1831-1911) var fra Halse og Harkmark og stesønn av Søren Jaabæk. Han kom til Kvavik i 1855. Han var i mange år medlem av Bondevennenes overbestyrelse, og var styremedlem i Vest-Agder Amtsbondevennforening i 1883, da denne gikk over til Amtsvenstreforening. Videre var han styremedlem da Lyngdal Venstre ble stiftet i 1893. I motsetning til Bergsager og Foss brøt han altså ikke med sin stefar i 1873. Jaabæk var ordfører i Lyngdal i 1882-93 og 1902-04.

1. Aktiviteten i foreningen i Lyngdal (registrert i Folketidende og Jaabækarkivet ved Statsarkivet i Kristiansand). Tallene gjelder antall møter i det aktuelle året

I alt er det registrert 13 møter. Etter 1872 er det ikke registrert aktivitet i foreningen.

2. Ved nominasjonen i 1868 ble Bergsager valgt med 40 (av 50) stemmer, som nr. 3, mens Foss ble valgt med 36 stemmer, som nr. I 1870 ble Bergsager valgt som nr. 2 med 48 (av 51) stemmer, mens Foss var nr. 3 med 46 stemmer.

Kilder:

Eikeland, Sigurd: Lyngdal fra istid til nåtid, Lyngdal 1981
Lian, Oddleif: Lyngdal II, Lyngdal 1984
Slettan, Dagfinn: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt, Oslo-Bergen-Tromsø 1974
Slettan, Dagfinn og Try, Hans: Bondevenene. Jaabækrørsla 1865-1875, Oslo 1979

[1]Lister og Mandals amt bestod av to fogderier, Mandal og Lister. Grensen mellom de to gikk, langs kysten, mellom Sør-Audnedal og Lyngdal
[2]Lars Foss ble til slutt første varamann til Stortinget 1873-76
[3]Se Dagfinn Slettan: Søren Jaabæk og bondevennbevegelsen i Lister og Mandals Amt, Oslo-Bergen-Tromsø 1974