|
APPENDIKS - Avisdebatten mellom Tron Øgrim og Carl Jørgen Kiønig Ibsens katastrofale slutt (Klassekampen 1. september 1992)
[INGRESS) Ibsen-festivalens 2. norske stykke er «Samfundets støtter». Og på premieren var publikum begeistra. De lo, klappa, reiste seg og klappa enda mer. Tron Øgrim Midt i denne glade folkemengden sto jeg og var litt sur. Jeg skjønte hvorfor de klappa (det gjør jeg ikke alltid, på National), men klarte ikke å juble sjøl. Jeg følte meg delt, akkurat som etter Fru Inger til Østråt. Hva er gærent, for meg? Spillet var stort sett okei, og særlig Per Theodor Haugen i hovedrolla som Konsul Bernick meget bra. Regien? Tja. Fort går det, og underholdende er det, vitsene står i kø, folk jubler jo. Men -. Mitt problem denne gangen er først og fremst Ibsens tekst! Så la oss se på den. Teater for reder-dødare Samfunnets støtter (1877) er et skarpt politisk stykke om råtne kapitalister i en småby. På overflata er de kristelige og tekkelige og sosiale. Men skrap, og du finner finansskandaler, seksuell råttenskap og uhemmet profittbegjær. Og noen kyniske kvinneundertrykkere. (Samfunnets støtter er første gang Ibsen gjør kvinnesak til et hovedtema.) Se på våre ledende borgere! sier Ibsen. Føler de seg trua, går de over lik... For har redere noen gang vært noe anna enn en bande som var villige til å gjøre penger på dødsskip? Dette er teater som må glede enhver reder-dødare - Jon Michelet og Alf R. Jacobsen bør komme seg på National denne høsten. Akkurat disse delene av teksten tenner publikum i 1992. De ler av vitsene om finansfolka på en måte som tydelig viser at de husker avisene fra i går! Ekstra pikant blir det på en premiere der kjente finansfjes sitter i salen. Men andre deler av teksten er ikke like bra. De beste skikkelsene i Samfunnets støtte (sic!) er skurkene og toskene. Sjefskapitalisten, Konsul Bernick, og de andre borgera. Deres hyklerske koner. Liberaler’n som er veldig for kamp og strid og høye idealer så lenge det ikke er alvor (Ibsen hata liberalere). Heltene er det verre med. De som skal representere Ungdommen, Arbeiderne, Kvinnene - alle Ibsen holder med - blir alt for bra. Det går så lenge det er handling og motsigelser og skandaler. Men når de holder lange programtaler, blir de for jævlig prektige alle sammen, rein radikal søndagsskolefortelling. Kvalmende slutt Aller verst er slutten. Der gjør Ibsen den katastrofale feilen at han lar sjefsskurken Bernick angre og bli snill. Sønnen (som han har slått) kona og gamlekjærsten (som han har bedratt) søstra (som han har undertrykt) arbeiderlederen (som han ville gi sparken) byen (som han har bedratt) osv. Alle forsoner seg me’n. Og med løfta panne og armene rundt sine kjære kvinner går Bernick inn i et nytt liv. Denne dypt urealistiske, kvalmende sentimentale og tåpelige slutten er av det aller dårligste Ibsen noen ganger skreiv. Jeg klarer ikke å lese den uten å svette. Den underminerer virkninga av den skarpe satiren som er hovedinnholdet i stykket. Kjapp underholdning Nå, Natonals oppsetning av dette vanskelige dramaet. Regissør er Carl Jørgen Kiønig. Ei sterk (og noen ganger svak) side hos ham er fantasi og sans for fart og spenning. Han tar vare på de vittige og satiriske delene av teksten, og lager ei kjapp, underholdende forestilling av det. Det er mange bra vitser her. Særlig Per Theodor Haugen og Erik Hivju (som Hilmar Tønnesen) får spille skikkelig på dem. Publikumsvennlig blir det jo - folk ler og ler. Kiønig er opptatt av å holde tempoet oppe. Jeg liker det bedre enn når veldig kunstneriske regissører lar oss sitte og se på no kjedelige greier som lissom skal være dypt. Men faren lurer her å. I verste fall kan ønsket om fart lede ut i den registilen jeg kaller «norsk jål og bråk», der teaterrøyk, eksplosjoner og nakne unge pupper skal skjule mangelen på gode ideer. Så ille blir det ikke her. Men jeg tror Kiønig følger et prinsipp som likner det Raymond Chandler brukte i kriminalromanene sine: «Når du er i tvil, sleng inn et nytt lik!». Kiønig slenger inn et gag, fx en akrobatisk vits. Noen ganger går det bra - når ablegøyene på scenen passer til teksten. Men av og til har Kiønigs vitser ingen naturlig forbindelse med handlinga. Dermed blir det kollisjon. Som når Adjunkt Rørlund som skal være en stiv og kristelig fyr plutselig gir seg til å rulle over scenen. Da skulle jeg ønske at Kiønig fantasi hadde vært styrt av litt bedre smak. Den største feilen Kiønig gjør er at han spiller slutten. Hele Ibsens fæle slutt, rett fram og på alvor! Jeg syns det er rein tortur. Kiønig, Kiønig, hvor er fantasien din? tenker jeg da. Du som gjør så mye rart, hvorfor ikke gjøre det her? Hva som helst hadde vært bedre enn dette! Mener jeg altså at teatret i dag skal sensurere Ibsen? Ja, sjølsagt, når Ibsen er dårlig! I et sånt tilfelle er det en instruktørs jobb å gripe inn i et klassisk stykke. Og fx bruke øksa - kutte tekst som blir for jævlig. Eller legge inn noe ekstra - fx dikte til ironi, der forfatteren desverre (sic!) ikke dikta det i originalen. Denne påstanden skal jeg forsvare i mårra. Da kommer åsså et par forslag om hva som kanskje kunne vært gjort med slutten. Konsul Bernick, som ikke fins (Klassekampen 2. september 1992) [INGRESS] Går det an å kritisere en regissør fordi han har vært lojal mot Ibsen, spør Tron Øgrim. Han mener ja, når teksten ikke holder mål. Øgrim kritiserte i går Nationaltheatrets nye oppsetting av «Samfunnets støtter», fordi den ukritisk spiller slutten i stykket. Her går han nærmere inn på Ibsens tekst. Samfunnets Støtter var viktig for Ibsens utvikling, fordi det betydde et gjennombrudd for ei ny form. I 1873 avslutta Henrik Ibsen sitt hovedverk (mente han): Keiser og Galileer. Et drama på 3-500 sider (avhengig av trykken) med oppimot 100 personer, mange av dem svært like. Stykket er nesten aldri oppført. Hovedverket blei kort sagt en flopp. Da tok Henrik ei tenkepause. Han innrømte aldri at noe var gærent med det gigantiske hjertebarnet. Men han ga aldri opp en måte å skrive på, og begynte helt på nytt. Hverdagsspråk Etter at Ibsen på 1860-tallet digrere, kom et kort drama på 60 sider. I 60-åra skreiv han bl.a. tre svære dramaer på (til dels nokså tunge) vers. Nå gikk han over til hverdagsspråk. Etter 25 år i antikken, middelalderen og romantiske avdaler, planta han handlinga trygt i en småby i samtida. Mens Henrik før likte mysterier, ånder og stemmer fra Gud, med moralske meldinger som kunne være nokså mystiske, er han nå klar og dagligdags. Dette er et av hans meget få stykker hvor ingen så mye som nevner et spøkelse eller ei hulder... Det holdt jo ikke lenge, da. Alt i 1879 (Et Dukkehjem) er spøkelsene tilbake igjen. For ikke å snakke om i 1881 (Gjengangere). Mens han før kritiserte feighet og dvaskhet sånn i det allmenne, med en adresse som var veldig lite tydelig, slår han til nå mot råtne kapitalister. Mens heltene før var underlige typer som Brand og kongsemner (Vidkun Quislings favoritter blant Ibsens skikkelser) blei det nå arbeiderlederen Aune og den opprørske frøken Lona Hessel. Ibsen blei politisk. det hadde han vært før også, f.eks. i De Unges Forbund (1869). Men da forsvarte han høyresida, nå er han radikal. I disse åra tiltrekkes han for alvor av sosialisme og kvinnesak og sånt svineri. Merk dere det, Klassekampenlesere! Noen intellektuelle trur de kan gjøre suksess ved å be omforlatelse og til høyre. Enkelte ganger i historia stemmer det. Men andre ganger er det helt feil: Ingenting gir større borgerlig suksess enn å være radikal forfatter i rett tid. Som Ibsen i 1877. Samfunnets Støtter blei hans internasjonale gjennombrudd. Det gikk på fem scener i Berlin - samtidig! Og dermed fortsatte han i samme spor til han døde. Og det blei mye bra: Gjengangere, Rosmersholm, Hedda Gabler - i alt elleve fantastiske stykker. Et upolert prøvestykke Så da må jo Samfunnets Støtter være Ibsen på topp, ikke sant? Men det stemmer ikke. For i kunsten er det ofte sånn at gjennombruddet for ei ny form åpner dører, men sjøl ikke blir det beste. Som andre håndverkere måtte Ibsen prøve seg fram før han nådde toppen. Og Samfunnets støtter er en sånn uferdig øvelse. Vi ser det, fordi vi har seinere, bedre verk å sammenlikne med. Stykkets minste feil er alt for mange roller (19!) og for mange personer i alt for nær slekt med hverandre. Ingen stakkars tilskuer kan holde oversikt! På premieren snubla jeg over en proff slektsforsker, tilmed han bomma på minst et punkt. Seinere lærte Ibsen å kutte ned. Et Dukkehjem har ni roller, Gjengangere fem, tilmed En Folkefiende med sitt folkemøte bare elleve. Dessuten er personene tydelig ulike, så vi slipper et sånt forvirrende kaos av like typer som i Samfunnets Støtter. Ei anna sak Ibsen måtte lære, var å ikke argumentere for sitt syn i lange, ha-stemte taler, men gjennom handlinga sjøl. Ibsen har f.eks. sin første kvinnesakskvinne, Lona Hessel, i dette stykket. Hun er best når hun handler: «Går med mannfolkstøvler i regnvær», vasker seg i ansiktet midt på torget og har sunget på kafeene i USA! Sånt er det flukt over. Men når hun holder lange taler, faller stykket. Les Gjengangere og se hvor mye bedre Ibsen fikk fram moralen gjennom handlinga, bare 4 år etter. Bernick og virkeligheten Den største katastrofen er slutten. Hovedpersonen, Konsul Bernick, vil sende et råttent skip til havs for å drukne en fiende. Men hans egen lille sønn er med! Redninga kommer som et mirakel. Da faller Ibsen i den fella at han lar Bernick angre og bli snill. Sånn dreper han sin egen ironi med en vammel «hæppi end». Det ironiske er at han hadde gjort nøyaktig samme feil før. I «Olof Liljekrans» (1858) er Alvhild sveket av Olof, som vil gifte seg med en annen. Hun hevner seg med å stenge seg alle dørene i bryllupsgården og brenne alle inne. Denne praktfulle slutten blir ødelagt av at Ibsen lar bakvinduene være åpne så ingen dør. Olof angrer og de to blir gift. Seinere skamma Ibsen seg sånn at han ikke tok stykket med i sin samla verker. Likevel gjør han samme feil i 1877. Slutten får Samfunnets Støtter til å stupe i asfalten som et stort forsikringsselskap. Noen påstår at den er ironisk ment, men det er bare tull (akkurat som det er tull å hevde at Brand er en satire retta mot kristen fundamentalisme). Ibsen kunne ikke bedre, dessverre. I 1877. Slutten i Olof Liljekrans er usannsynlig, psykologisk sett (Du gifter deg ikke med henne som prøvde å brenne deg inne). Men den i Samfunnets Støtter er verre, fordi den er sosialt umulig. Etter at Ibsen først har kritisert kapitalistens dobbeltmoral som en del av systemet - sånn må han være for å svinge seg opp - gjør han det til et spørsmål om personlig ærlighet. Stå fram og vær ærlig, så kan du forsone deg med alle. Med familien din, med arbeiderne, med samfunnet du har bedratt. Vi veit at det er en helt kunstig løsning. Ingen av de store spekulantene i Norges-historia har noengang sagt «alt» og bedt om «forsoning» - ingen Jahre, ingen Reksten, ingen! Det ville også vært meningsløst. Milliardene de raska til seg fra statskassa, altså fra samfunnet (skoler og sjukehus...) ville likevel vært borte. Konsul Bernick fins ikke og kan ikke eksistere. To år etterpå hadde han lært. Noras mann Helmer står til slutt i samme situasjon som Konsul Bernick. Katastrofen trua, redningen kom som et mirakel. tenk om Helmer da hadde bedt om unnskyldning og forsont seg med Nora! Heldigvis svikter Helmer. Nora går, og dermed får Dukkehjemmet den geniale, tragiske slutten som har sikra det en varig plass i verdenslitteraturen. Det fins minst to mulige utganger av Samfunnets Støtter, som begge hadde vært bedre både som drama og realisme: - Enten at katastrofen skjedde. Det råtne skipet gikk ned med mus og mann. Og hva gjør Bernick etterpå? - Eller at Bernick blir redda fra katastrofen, angrer ingenting, og prøver å fortsette som før. Likevel var Ibsens slutt kanskje den best mulige - for å slå gjennom i Tyskland i 1877. For hvem gikk i teater i Berlin? Jeg tror det var liberalere og moderate sosialdemokrater. Altså et publikum som var mot spekulanter og kristen moral. Men drømte om at alle problemer kunne løses innafor ramma av det eksisterende samfunnet. Bare kapitalistene gjorde sjølkritikk i store taler! Seinere, da Ibsen slutta med snille slutter, laga tyskera bråk. Et Dukkehjem forlangte de endra. Og Gjengangere blei forbudt. I 1992 må vi isteden kreve en ny slutt på Samfunnets Støtter. Fordi teatret ikke er et museum. Vi er ikke tyske liberalere fra 1877. 100 år gamle floskler er ikke godt teater. Og da har vi rett til å kreve endringer i åssen tilmed en Ibsen spilles. Sjølsagt. Øgrim, Øgrim, da.... (Klassekampen 8. september 1992) [INGRESS]
Kritikerne vil ha sine egne oppfatninger og
fortolkninger av roller og Siden det er god takt og tone i Norge at kunstnere ikke svarer på kritikker, skal jeg unnlate å ta opp det du skriver i din anmeldelse. Men bare forundre meg over at du har så forutinntatte meninger om menneskets karakter at du hevder at «en stiv og kristen fyr» (adjunkt Rørlund) ikke kan flørte med en ung jente ved å krabbe (ikke «rulle») på gulvet. Det er omtrent som å si at marxister må oppføre seg på en bestemt måte - og altså ikke utføre handlinger som er «ikke-marxistiske». At Rørlunds handlinger ikke stemmer overens med din oppfatning, bekrefter dessuten noe jeg lenge har mistenkt norske kritikere for: De vil ha sine egne oppfatninger og fortolkninger av roller og stykker vist på scenen. Først da er det riktig. At en slik holdning vil føre til et fullstendig dødt teater, later ikke til å bekymre dem stort. Motforestillinger Men i føljetongbetraktning [sic!] din den 2. september avslører du til de grader uvitenhet om forskjellen mellom å lese en tekst og å spille denne teksten på teater, at jeg synes det kan være grunn til å komme deg i møte med noen motforestillinger. Den første feilen du gjør, er å beskrive byggmester Aune som en av Ibsens helter. Du glemmer at Aune også har vært villig til å sende hele mannskapet på «Indian Girl» i den visse død for at hans posisjon i samfunnet som arbeiderleder skal kunne opprettholdes (og det kan vel neppe betegnes som heltemodig). Det er bare en tilfeldighet i handlingen (sønnen Olav [sic] rømmer, og konsulens hustru ber Aune om hjelp for å finne ham), som gjør at han ikke blir klart medskyldig i den ugjerningen konsul Bernick står bak. Her er vel Aune og konsulen «to tjuer på samme marked». At det kanskje er lettere for å mobilisere sympati for Aunes udåd enn for konsulens, er en annen sak. Men nettopp denne handlingen tyder på at Ibsen ikke opererer entydig med helter og skurker - heller ikke i dette stykket. Ibsens oppfatning av virkeligheten er tydeligvis mer kompleks enn din. Det kan neppe være en alvorlig mangel i seg selv ved et stykke at det har mange roller og kompliserte familiebånd; Shakespeare har nesten alltid de samme konstruksjonene. Ibsens problem i «Samfunnets støtter» er at han ønsker å beskrive et nettverk av omstendigheter - både samfunnsmessige, økonomiske, moralske og familierelaterte - som er med å drive kapitalisten Bernick så langt ut i desperasjonen at han er villig til å ta livet av sin beste venn og 18 andre for å redde sin posisjon i samfunnet. Når du sier at Ibsen burde gjort dette på en annen måte, så er det selvfølgelig mulig å vurdere det, men gjør du ikke egentlig den feilen at du etterlyser et annet stykke? Og det preges [sic] også hele din vurdering av slutten i stykket. Jeg er langt på vei enig med deg at slutten neppe er - i det minste entydig - ironisk ment (slik f.eks. Horst Bien argumenterer for i sin bok «Ibsens realisme» hvor han vurderer muligheten av at konsul Bernicks bekjennelse er hans største skurkestrek), men du tar konkret feil når du hevder at konsul Bernick tilstår alt og blir snill. I sin tale nevner han ikke [med] et ord at han nesten har tatt livet av et snes mennesker. Og vi får aldri vite om han noengang kommer til å innrømme det. Det vi vet, er at to andre karakterer i stykke [sic] har tilstrekkelig kunnskap om dette til å forstå det - nemlig fullmektig Krapp [sic!] og byggmester Aune - og følgelig vil kunne ha et pressmiddel mot konsulen. Men at du avskriver Ibsen enhver tvetydighet, synes jeg er naivt. Riktignok kan man si at Ibsen er fanget av sjangeren «lystspill/komedie» - og den krever en slag «Hæpi end» - det er ikke en tragedie han har ment å skrive. Men Ibsen er nok mer dreven enn det kan synes ved første øyekast. Stykkets to siste replikker tyder i det minste på at konsul Bernick har langt å gå før han virkelig kan forstå hva Lona Hessel mener med «sannhetens og frihetens ånd». Dessuten legger konsulen ut flere poeng i talen og at han fortsatt er villig til å drive forretningen slik han alltid har gjort. Langt på vei er jeg enig at teatret skal stå svært fritt i å fortolke og bearbeide klassikerne - noe vi da også har gjort kanskje uten at du har oppfattet det. Men når du hevder at Ibsen gjør en «feil» ved å la konsulen komme med sin erkjennelse, så er du helt på jordet. Gjennom hele stykket har Ibsen jobbet med at presset fra Lona og konsekvensene av de disposisjoner Bernick gjør, skal føre til en selverkjennelse hos «det kapitalistiske svinet» Bernick. Ditt ønske om at Ibsen heller burde latt skipet med sønnen og alt gå til bunns, har ingen ting med stykket å gjøre - heller ikke sjangermessig. Bare en urdårlig forfatter ville skrive et satiriske [sic] lystspill av denne typen med den slutten du «anbefaler». Eller ville du kanskje heller hatt en slags «oppfølger» til stykket a la oppfølgere til «Et dukkehjem»: Hva skjer med Nora? Hva skjer med konsul Bernick? Belærende Du hevder også at det er en umulighet at en samfunnstopp ville gjøre det konsul Bernick gjør. Men det er ikke poenget hos Ibsen. (Uansett kan vel vi ihvertfall [sic] være enig om at det ville være en sensasjon om noen hadde gjort det i dag). I denne påstanden avslører du en realismeforventning som ikke hører hjemme i stykket. Ibsen sier heller: Hva om noen virkelig hadde gjort dette? Og så får tilskuerne trekke sine egne konklusjoner. Fiksjoner i litteraturen eller på teatret er ikke avhengig om «de finnes i det virkelige livet». Det blir et håpløst krav til all kunst - og minner mest om samfunnsteoretikeres belærende holdning om hvordan de skal skrive og om hva. Så til din påstand om at det er umulig å spille slutten «slik Ibsen har skrevet den». Mine spørsmål blir umiddelbart: Hvordan har Ibsen skrevet den? Og hvordan skal den fortolkes og spilles på en scene? Det vet vi ikke noe om før vi prøver å se hva som kan gjøres med Ibsens tekst formidlet gjennom skuespillerne og deres handlinger på en scene. teksten som lest litteratur - og fortolket av Øgrim - har liten interesse i denne sammenheng. Dette synes å være noe du glemmer. Du var riktignok på en av de lukkede prøveforestillingene - hvor kritikerne egentlig ikke hadde adgang i det hele tatt - hvor vi gjorde et forsøk på spille Ibsens «naive slutt slik den står». Vi var alle enige om at det var umulig. Og det forundrer meg stort at du på premieren ikke kunne oppfatte forskjellen - når tydeligvis mange andre gjorde det. Og vi spiller ikke teksten slik den er skrevet hos Ibsen heller. Flere strykninger, endringer osv. er gjort mot slutten, nettopp for å kunne finne den riktige dobbeltheten i teksten. Ikke for å «endre Ibsen», men for å bekjempe vår noe fastlåste Ibsen-tradisjon (som ofte operer [sic] med sementerte oppfatninger av stykkenes innhold og mening), og finne fram til «dagens Ibsen» - det som vi litt flott kunne kalle det som er i Ibsens ånd. Og fikk du ikke med deg at en av skikkelsen i stykket [Krap] som vet at konsul Bernick nesten er blitt morder og gjentatte ganger har forsøkt å forhindre konsulen, faktisk kommer inn i rommet igjen helt til slutt? Det står ikke hos Ibsen.
|