”Atterljom” er et blad som Botnan Historielag gir ut til hvær jul.

Utgave 2005 er 24. årgang. Gledelig er det at bladet stadig finner veien til nye lesere. Bladet har gjennom årene gjennomgått en ”ekstrem forvandling” og fremstår nu som et profesjonelt blad som blir etterspurt langt utom bygdas grenser. Hva ligger i dette navnet? har mange spurt. Navnet kan vel forståes som et ekko. I denne sammenheng har man vel tenkt seg at innholdet skal virke som et ekko om tidligere tider i bygda, folket og levemåten til de slekter som kommer etter oss.

Botnan har gjennom tidene vært ei avsides grend i Vemundvik kommune, (Nu Namsos) inntil de fikk broforbindelse med resten av verden. Før den tid var det bare sjø- og fjellveien. Grenda måtte vel høre hjemme under begrepet ”grisgrent strøk”. Innbyggertallet var ikke all verden. Det er derfor bemerkelsesverdig hvor god grobunn det har vært for foreningsliv her. Her har vært et aktivt idrettslag, sangkor osv. Blant de lagene som alle støtter opp om er selvsagt historielaget som etter hvert omhandler hele det som ble kalt ”Nordre Vemundvik.” Laget legger ned et stort arbeid for å bevare fortidshistoria for de kommende slekter med dette julebladet.De som steller med dette er vel stort sett folk med tilhørighet til den ”gamle grendi” Botnan. Jeg har selv som utflytter og ensom svale hatt gleden av å bidra med noe stoff i de fleste årene bladet er utgitt. I år har jeg fått på plass en ny serie om utflyttere ”Hvor ble det av dem?” Selvsagt ikke all verden å øse av for den som utvandret som 16-åring, men en del henger da igjen i ”de små grå”. Gledelig har det vært å se at flere utflyttere har meldt seg på i spaltene etter hvert. Det ligger også noe i det at vi som ikke har sett hverandre siden vi tråkket våre barnesko nu kan treffes til en mimrestund i Atterljoms spalter. For de som måtte lese dette anbefales  bladet på det beste.

Helt til ut på høsten (2005) så redaksjonskommitèen for seg at det lå an til å kunne bli "stofftørke"  for bladet denne gangen. Da utgaven gikk i trykken kunne de meddele at det ble stoff tilgode noe som de kaller "REIRÆGG" til neste utgave. Det er da med glede man ser at nye bidragsytere fortsatt kommer til.  I sin spede begynnelse var vel bladet stort beregnet for folket i grenda Botnan. Ganske snart omfattet det også resten av "Nordre Vemundvik". Enn vidre fant vi også stoff fra fjellbygda Salen som er den spredte bebyggelsen rundrt Salvatnet, et område som hører til Fosnes kommune. Nu er det fast bebyggelse bare i Straumen. I årets utgave ser vi at Søndre Vemundvik har kommet sterkt med.

Fortsatt kan "Atterljom" anbefales på det beste.

I redaksjonskomitèen er nu: Hans J. Hvoslef. Kristian Foss, Reidulf Saksen, Leif Bruun Aune, Grethe Aaneng, Monica Asp Lyng og Bjørn Thore Mohrsen. 

Historielagets styre er nu: Kjell O. Lien, leder. Einar Asp, nestleder. Laila Bergum, kasserer.
Brynhild Vemundvik, sekretær. Dordi Bruun, styremedlem.

 Adresse Alhusstrand, 7800 NAMSOS.

Tar med en essens av hva man finner i årets utgave:

Sildefiske på Halsosen.

Det er her Helge Jakob Hals som forteller om det store sildefisket som foregikk i fjorder og viker i gamle dager. Det var stort sett notbrukene som håvet inn storparten.  Denne leveveien tok sin slutt under og etter krigen da det etter hvert kom større båter med snurpenøter og gjorde rent hav. Etter hvert tok de silda før den kom inn i fjordene.


Fossiler på tur.

Hjalmar Hammerstrøm, meg og Gunnar Bjørkmo

I mangel på historisk stoff fra gammel tid i Botnan og Vemundvik ellers ble dette mitt bidrsg denne gangen. Fossiler står  for Gunnar Bjørkmo, Mo i Rana (83) og meg (78). Vi har lagt oss til den vane å besøke heimbygda sammen en gang hver sommer og tenker å fortsette med det noen år til.

På denne turen ble Gunnar med meg hjem til Levanger hvor han aldri hadde vært før. Han var også interessert i å besøke Falstadskogen. Jeg visste at han til tider hadde begått noen åndsverker i verseform. Siste kvelden hos meg  foredrog han noen rørende vers for meg.
 

Gunnar B.

Er du min venn?

Er du min venn, så si det. Du behøver ikke så mange ord.
Kanskje et smil, et håndtrykk betyr mere enn du tror.

Er du min venn så vis det en dag som jeg trenger deg som mest
En dag som jeg er riktig nedfor for du kjenner meg best.

Er du min venn så spør meg, kanskje jeg kan hjelpe deg.
La ikke din stolthet forby deg Å ta imot hjelp fra meg.

Er du min venn så følg meg et stykke på veien den dag
jeg forlater denne verden fra stress, uro og jag.

 

Helge Andreas.

Vi har i de fleste utgaver hatt fornøyelsen av å lese Helge' husk og fortellerevne. En eller annen fra red.komitèen har da intervjuet ham. Det er rent utrolig hva han har lagret av det han har opplevd eller hørt av de eldre generasjoner. Helge ble, på forslag fra Historielaget, tildelt Namdalsavisa's lørdagsblomster som den ubestridte mestselgende privatperson av Atterljom.



Skogadrivar'n Anton - - - -.

Her er det Torstein Myrvold som forteller og Grethe Aaneng som skriver.

Det regnes opp en del kjentne botninger som var såkalt "skogadrivere". Det var de som tok på seg drifta for skogeierne og som sto for kjøringa frem til lunningsplass. Det nevnes Johan Reinbjør, Johannes Brøndbo, Osvald Aaneng og Anton Myrvold som var far til Torstein.

I denne solide artikkelen er det Anton det stort sett handler om. Han hadde stort sett sitt virke i Røykliskogene. Denne eiendommen har skiftet eiere gjennom tidene.I 1938 var det skibsreder Alf Mohn fra Oslo som overtok og siden har den vært i familien Mohn's eie. Enda på den tiden var det dårlig boforhold for de som arbeidet i skogene. Dårlig også med kostholdet. Dette var noe Mohn merket seg og så til å få gjort noe med. Han fikk bygd opp tre uvanlig store skogskoier. Ei ved Tjettvatnet, ei ved Tverelva åg ei ved fremre Røyklikjønn. Det var Alf Strøm, Aksel Bjørgan og Øisten Waagø som utførte bygninsarbeidet. Disse hyttene var tilrettelagt for kokkelag, så det
ble en ganske annen tilværelse å være skogsarbeider.

Før hogstmakinenes inntreden i skogbruket i skogrike Namdalen var det mange som hadde skogsarbeid  som en viktig del av sitt levebrød. Nu er tigersvansen og barkspaden en saga blott og dermed slitet også for både kar og hest.


Namn i området - - - -.

 Her er det lokalhistorikeren Kolbjørn Gåsvær fra Jøa som forteller om de mange navn som man finner i Nordsunna, Blikengfjorden og Botnan. Vi får også der forklart bakgrunnen for de mest vriene navna.


På grensevakt i 1905.

Hundreårsminnet om 1905 kunne ikke gå ubemerket hen heller i "Atterljom". Det er Monica A. Lyng som har snappet opp et intevju som avisa "NAMDALEN" hadde med fhv. Fanejunker Johan Hals (bildet) fra Vemundvikk i anledning hans 70-årsdag. Hals forteller at  han lå ute på grensevakt hele sommeren 1905. De fordrev tiden en tid med vanlig eksersis og ved grensen øverst i Meråker
da det begynte å "spisse seg til". Det var bestemt at de norske ikke ikke skyte først. De så svenskene komme over grensa, men da de så de norske snudde de og trakk seg tilbake. Hals antok at også svenskene var pålagt å ikke skyte først heller. Men likevel var moralen stor i de norske styrker og de aktet å forsvare seg med æren i behold. Om svenskene gikk til angrep skulle det ikke bli noen billig fornøyelse. "Men heldigvis", sier Hals, "det gled over. Og 1905 er i grunnen et vakkert minne på begge sider av grensen, et minne om fred og fordragelighet".


100 år siden vi ble "kvitt svensken"

Dette er en lang og fyldesgjørende   utredning om bakgrunnen og forhandlingene som førte til at en krig som ingen ønsket ble avverget i 1905. Denne artikelen har sitt opphav av i et kåseri og et foredrag som Hans Chr. Hagen holdt i det aktuelle feiringsåret.


En utferd

Forfatteren her undertegner seg bare for Ø. Selv om jeg har en mistanke ville det da ikke være rett av meg å røpe det som aner meg.

I midlertid, lørdag den 8.oktober 2005 da vi husker at været var så godt ble han fristet til å ta seg en "utferd". Han kom til Sørengekorsen og tok av veien, trolig mot venstre, innover mot Foss, hvor hans evetyrferd egentlig startet. Ved Røyklia passerte han et skilt, et pekte mot Tverelva og det
andre mot Salvatnet. Videre inne i Røyklidalen traff han på en veibom som også markerer grensa til Fosnes. På retur stoppet han ved brua over Røyklelva. Han tok en runde i landskapet på utkikk etter den tidligere boplassen Ganesvikhaugen. Etter litt feiling og nye søk fant hanen slags sti som bar preg av menneskelige fotefar. Sporene hadde sin forklaring, Her var det altså en Solør-familie i sin tid slo sin rot.

(Ja, de fleste av oss søker gjerne til våre røtter, men etter hvert som vi
søker tilbake kommer vi til nye veikryss, ikke sant? Anmerkning T.S.)


Ledsåk - dè è heim dè -

Har inledningsvis at fjellbygda Salen etter hver har kommet sterkt med i "Atterljom".
De fleste gårdene  var bebodd av slekter i flere ledd, mens andre gårder skiftet drivere flere ganger. Her er det Johanne Wester Bogen som forteller til Grethe Aaneng som skriver.



En goværsdag sommeren 1934 er Peder Eiden med motorbåten sin og ei pramme på slep er på tur innover Salvatnet fra Salsnes til Ledsåk med flyttelass. Det var familien Wester bestående av 8 persøner, 2 kyr og diverse bohave som var på flyttefot fra Overhalla til Ledsåk. Familiefar Adolf hadde hatt skogsdrift der i to vintre og valgte nu å ta med hele familien. Hesten og utstyr var igjen siden sist vinter. På folk i dag virker dette som et rent vågestykke. Lastebil til Namsos, ei frakteskute derfra til Salsnes, hestetransport over til Salvatnet og videre med motorbåt med pramme på slep.
Slikt finner ikke folk på for å skaffe seg en levevei i dag! Det vil føre for langt å minimere alle gleder og bekymringer familien opplevde på Ledsåk jennom de årene de bodde der. Artikkelen må bare leses! Men nevnes må likevel at Johanne som da var 16 år var den som måtte ta imot tvillingene
som mor Trine fødte 13. juni 1937.  Ingen var hjemme på nabogården. Omsider fikk de bistand av Jenny Reppen i Straumen. På mitten av 1940.tallet begynte de å snakke om flytting igjen. Det ble da til at de forpaktet prestegården på Otterøya. Og så var det på'n igjen med flytting. Det var nok mest trasig for de som på en måte hadde vokst opp der. Dragningen til Ledsåk bar de med seg. På 1970-tallet får de leie husene på åremål. Det ble mye arbeid med husene etter at de hadde stått ubebodd i mange år, men alt strevet overskygget alt ved å kunne være på Ledsåk igjen

 For som sagt i overskrifren: "Ledsåk- de' e' heim de' ".


Bygdefolkets levesett før og nu

Dette er en artikkel skrevet av før omtalte fanejunker Johan Hals i 1936. Artikkelen bærer tydelig preg av at det er bondesamfunnets levekår det snakkes om. Det var jo en kjent sak at det var rimeligere forhold på gårdene enn for plassfolk. Her er snakk om "naturalhusholdning" . De måtte i stor grad leve av den grøde jordbruket gav dem, men de måtte også holde igjen på konsumet. Det måtte også selges en del av grøden som jorda gav for å greie ut med stående utgifter og ting de måtte innom butikken for å skaffe seg og slike ting var det ikke snakk om å ødsle med. Det var enkelte ting det ikke ble spart på. Det fantes båt og sildgarn på de fleste gårdene. For en bondefamilie med tjenestefolk var det vanlig å sikre seg fire tønner sild om høsten. Poteter var ikke noen problemvare. Etter hvert kom også diverse grønnsaker på moten. Det hevdvundne flatbrødet var også vanlig på gårdene der det ble avlet korn. Flatbrødbaksten var som ei onn hvær høst, det skulle også bakes lefse i samme slengen. Likeså var det med grauten som var en vanlig kveldsmat. Hals nevner også at sild delvis var brukt til kvelds, noe som måtte være upraktisk like før man skulle gå til sengs. Fisk av alle slag hadde de som bodde ved sjøen rikelig adgang til. Et vesentlig moment im i jordbruket var også å se fremover mot uår så vel på sjø som på land. Hals mener at det skiftet i kosthold som kom etter 100-årsskiftet 1900 ikke var vare til det beste for folkehelsen generelt.

Fangene på Solnesset

Det er utflytteren Dagny Hoff som har funnet frem noen dikt som hun skrev
ned som ungjente. Slik hun bodde ved landeveien var hun daglig vitne til den
umenneskelige behandlingen rissiske fanger fikk av "herrefolket" når de dro
forbi fra Solnesset til sin "arbeidsplass" oppi Hammarenghaugan. Det er vel
noen hvær av oss som var vitne til denne tragedien, men ingen av oss har vel
greid å skildre det slik som ungjenta har gjort det.

 

40 år siden sameulykken i Dunderlandsdalen

Vondt å minnes sier Aksel Toven


Dette er er en artikkel skrevet i NA av Olaf Haukø 2. juli 1988.

Selv mo jeg har fått det på avstand, er det forferdelig vanskelig å snakke om den fryktelige kjøreulukken  i Dunderlandsdalen 5. juli i 1948. Det kan ikke beskrives med ord hvor fælt det var å se den ene etter den andre av kammeratene forsvinne i den flomdigre elva, mens jeg var ute av stand til å hjelpe. Aksel Toven blir fjern i blikket når tankene vandrer tilbake til den tragiske bussulykken for 40 år siden. En ulykke som bare 5 av et reisefølge på 21 samer slapp fra det med livet i behold. De var på heimreise fra Reindriftsamenes lansmøte i Tromsø da ulykken skjedde. Bussen punkterte på et forhjul og havnet i elva 10-15 meter nedenfor veien. De som etter hvert hadde kravlet seg  på land måtte stå som vitner og se at resten av følget forsvant nedover elva. Kona til Toven, Lisa, var blandt de omkomne. Hun ble funnet en og en halv mil nedenfor ulykkesstedet.

Jeg fikk kjøre med politiet til Mo i Rana. Jeg glemmer ikke hvor nedstemt jeg ble da jeg kom til hotellet hvor et middagsbord var dekket for 21 stykker og ventet på oss.

5. Juli 1988 skulle det hodes et 40-årsminne etter ulykken, Men Toven gruet seg for å reise med buss eller tog og håpet at det skulle ordne seg med privatskyss.

("Atterljom har også med et klipp fra Rana Blad der også ulykken er omtalt.)



Tanker på et legekontor anno 2005

Det dreier seg her om en artikkel skrevet av Randi K. Martinsen om medisinske rågjærder og kjerringråder i gamle dager.

Man gikk ikke til legen før man var "ordentlig" syk. Ble folk innlagt på sykehuset var det meget alvorlig. På denne tiden var det de sterkeste som overlevde. F.eks i Botnan og omegn var det en del folk som drev med det vi nu kaller "Alternativ medisin" Det kunne dreie seg om blodkopping og
årelating. Ved blodforgiftning var meitemark et probat middel. Det viste seg som regel en rød stripe på underarmen. Man la da en mark på tvers over stripa hvorved stripa soppa og i beste fall gikk tibake. Marken ble omsider kvit og døde og ble utskiftet med en ny. I de fleste hus sto det en kopp med tjære på ovnen, den hadde desinfiserende virkning på luftveisifeksjoner. Martinsen beretter videre om en hel masse råd til selvhjelp, men advarer folk mot å tukle med slike ting. Kontakt din fastlege, selv om det ikke kan sammenlignes med familielegen som møtte opp hos pasienten.



Gammelt etasjehus ved Skjerivatnet

Det er Britt Kongsmo og Roald Ottesen som skriver, og vel også har foreviget dette høyhuset  for fugler. Det begynte vel med at fugler med sterke nebb hakket seg gjennom bark og ved for å få tak i de næringsrike larvene der inne. Ved en energisk innsats fra mindre fugler ble disse hullene  inntatt
som rugeplass er.
 

________________________________________________________

Og her kommer noen av mine tidligere små produkter til "Atterljom".

 MINNER OM "EN MØRK KVELD".

De som har lest "Atterljom" gjennom årene vil kanskje huske min beretning om vandringen fra Røyklia via Hende, Saksa, Storskaret og Helsåa til Straumen. De første årene sammen med far og delvis sammen med samen Jakob Nursfjell og siden som den ensomme vandrer over fjellene i unge år.

Straumen regner vi som vår slektsgård fra 1830 og utover.

Det var da Jakob Christian Holmstad, rådsdreng på Hammarsøya, kom til gården og giftet seg med enken Anne Elisabet som også hadde sine aner på Hammarsøya. Gården ble opp gjennom tidene bebodd av mange mennesker, oftest tre generasjoner samtidig. Men fra tiden før 1930 ble folketallet betydelig redusert, delvis på grunn av "naturlig avgang" og ellers at de yngre reiste ut for å finne seg et levebrød på mer sentrale steder. Da jeg første gang kom til denne avsides gården på mitt første sommeropphold var det bare to igjen. Farfar Johan Petter og onkel Albert. Farfar hadde etter en tragisk periode bare tre vesentligheter for sitt liv: Arbeid, mat og søvn. Onkel Albert, som så vidt hadde berget livet da det sto på som verst, var mer en mann i pakt med tiden. Han ble da mitt holdepunkt, noe som kom til å prege meg resten av livet.

På en slik plass var det smått med noen form for underholdning. Det var lenge før det fantes en radio i huset. Men merkelig nok der fantes et bra opplag av bøker og blader. Det hadde sin årsak i at det var stor skogsdrift i området. Om våren når skogsfolket dro hver til sitt lå det igjen mye lesestogg i koiene, og dette tok onkel vel vare på. Når roen senket seg over gården leste han ofte høyt for meg. Jeg lå da som regel på kjøkkengulvet med et klesplagg under hodet og sugde i meg det meste av det som ble lest. Best av alt husker jeg et dikt av Arne Paasche Aasen. Det sto i et arbeidermagasin. Et dikt som han kalte "En mørk kveld". Han beretter her om en hendelse da han vokste opp hos sine besteforeldre på Steinkjer. Jeg må vel kunne si at dette gjorde så sterkt inntrykk på meg at det vel også ble en av mine sterkeste opplevelser i barndommen.

Og onkel leste så her: 

Det var vinter over byen. Belgmørk kveld i januar. Med en tomsekk på en kjelke dro jeg ut med gamle bestefar. 

Kjekk bestefar som tok med seg lille Arne ut på en aketur i vinterkvelden, tenkte gutten på kjøkkengulvet. Men det skulle vise seg at det var ganske andre ting denne turen kom til å dreie seg om. Og onkel leste videre: 

For han visste om et nybygg i en fornem og fin alleè, og der , på tomta bakom huset lå det flis og plankeved.  

Kjekk gutt denne Arne også som skulle hjelpe sin bestefar å trekke kjelken med vedsekken på. Og onkel fortsatte:

Alt var mørkt. De hvite stjerner stirret kaldt ned mot jord. Der bestefar gikk foran løp jeg etter i hans spor.  

Gutten som lå på kjøkkengulvet i den lumre sommerkvelden syntes han frøs på ryggen. Kanskje var de dårlig kledd også, og hjemme hadde de kanskje ikke ved heller. Og videre mintes Arne: 

Og her var tomta. Fjernt fra hørte vi en kirkeklokke slå, og vi bøyde oss og sanket all den ved vi så. 

Heldigvis så fant de da ved i alle fall tenkte gutten på kjøkkengulvet mens onkel fortsatte: 

Jeg så den gamle kroken med den trette slitne kroppnesten smilte som i glede når han tok et vedfang opp.

Stakkars bestefar òg tenkte gutten på kjøkkengulvet og kjente en tåre i øyekroken.

Frosten bet i våre kinn. Våre never ble som is der vi famlet under sneen etter spon og høvelflis. Men her var ved som kunne varme og vi fylte sekken bra. Da, med ett en stemme ropte mot oss som vi sto og skulle dra.

Gutten på kjøkkengulvet kjente nok et tåre i øyekroken. Nu var de vel ille ute bestefar og lille Arne. For stemmen som de hørte var faretruende:

Hei du gamle usle vedtjuv! Det er vel best du stanser litt!

Det du drar på der i sekken hører meg til, det er mitt!

Å, for en forsmedelighet! Tatt på fersken gamle bestefar. Øynene til gutten på kjøkkengulvet fløt nu over av medlidenhet med de to med vedsekken.

Den fremmede tok sekken og han tømte den og sa: Her har du tomsekken din rakker! Se å kom deg her ifra!

Tårene til gutten på kjøkkengulvet fløt nu uhemmet. At det går an å være så ubarmhjertig med en fattig stakkar. Gutten greide ikke lenger å holde hulkingen tilbake.

Halvt i ørske kom vi unna som to skadeskutte dyr. Tung var veien som vi vandret hjem, til bestemors komfyr.

Stakkars bestemor òg tenkte gutten på kjøkkengulvet og følte det som om det var hans egen bestemor som sto der og hutret ved en kald komfyr. Den store poeten mintes videre hvordan denne opplevelsen hadde naget ham videre ut gjennom livet:

Dette er mange vintre siden, men i alle disse år har jeg båret dypt i sinnet et åpent blodig sår. Og jeg vet, jeg glemmer aldri denne kveld med snø og sno Da en tomsekk på en kjelke var det tunge lass vi dro.

Onkel la bladet fra seg og jeg hørte han si: "Ker det e som feili dæ gut? Ligg du der å gret?"

"Omlag 50 år senere fant jeg igjen dette diktet i en samling dikt av A.P.Aa. Og jeg skal villig innrømme at det kom noen tårer igjen, da også. Nei, ikke alt forandrer seg med årene, ikke sant?"

EN SLITSOM TUR.

Det måtte vel være i de første krigsårene at det ble bygget tre skogstuer i Moens eiendommer i Røykliområdet. Jeg mener at det var min far som påtok seg denne jobben. Sammen med seg hadde han to tømmermenn fra Vikna. Den første stua ble bygget ved Tjettvatnet. Min bror, Knut, og jeg var bare gutongan den gangen, men var med som tømmerhoggere. Johanes Brøndbo stilte med hest og støtting for å bringe tømmeret frem til tomta. Som bolig brukte vi det gamle seterskjulet som stod der.

Den andre stua ble satt opp ved Tverelva i Røyklibotnet og den tredje ved Røylikjønna. Jeg var ikke delaktig i noen av de siste. Men jeg husker at da det lei seint på høsten og at stua ved Tverelva skulle tas i bruk ble det vanskeligheter med å skaffe en komfyr. Det ble snakk om en stor, gammel komfyr som sto i en skogstue i Svartdalen kunne flyttes. Far tok på seg oppgaven sammen med Karl Oppland. I tillegg skulle Knut og jeg være med. Vi hadde en stor skikjelke som var "tatt vare på" etter at franske tropper forlot Namsos. Vi hadde også ei stor pramme. Tidlig en morgen var skikjelken plassert på tvers på prama og man gav seg i roinga hen mot Svartdalen. Det var alt en del snø så vi hadde også med oss ski. Vi fant hytta og komfyren. Den ble lastet opp på kjelken og fraktet ned til sjøen. Det ble en god del bry å få plassert både kjelken og komfyren og fire mann. Men det bar da i roinga innover Blikkengfjorden og i retning Røyklibotnet. Kommet vel forbi Jegtvika traff vi på iskanten. Klarte et stykke å slå oss råk, men omsider ble isen for tykk. Løsningen ble nu at mannskapet tok på seg skiene og trakk pramma opp på isen. Det lei langt på dag da vi tok land i Tverelva. Sulten begynte å melde seg da den sparsomme nisten var fortært tidligere på dagen. Om ikke alle, så i hvert fall jeg, begynte også å bli dyktig sliten. Etter at ildstedet var plassert var det å ta på hjemturen. Det gikk greit å trekke pramma nu. Vi fant også råka som vi hadde slått opp.

Nu begynte sulten å bli temmelig ekkel. Vi landet hos folket i "Litj-Jegtvika" for å spørre om muligheten for en matbit. Mat var det ikke godt om der heller, men jeg husker at vi fikk rikelig med melk som gav nye krefter.

Det ble enighet om å lande på Sørenget for å gjøre roturen kortest mulig. Så var det å spenne på seg skia og legge kursen for Vemundvikmyra. Jeg hadde mitt fulle hyre med å holde meg våken på den skituren. Innover mot myra gikk far først, så Knut, Karl og jeg til slutt. Far og Knut tok av fra veien når vi var kommet hjem, mens jeg i søvne fortsatte etter Karl som skulle et par hundre meter lenger. Han oppdaget snart at han fortsatt hadde en forfølger og fikk vekket meg. Da var Knut allerede på tur etter for å hente meg.

Jeg har mang en gang spekulert på hva denne operasjonen gav i rede penger?

Ja, så mangt har forandret seg med årene, ikke sant?

GOD JUL!

EN OPPLEVELSE UNDER KRIGEN.

En merkelig historie hadde jeg en gang i 1943. Like ved veien ved Hammarenghøgda hørte jeg en svak plystrelyd. Jeg så noe som rørte seg i buskaset et stykke unna vegen, og ville undersøke dette nærmere. Det viste seg å være en polsk fange i løytnants uniform. Han snakket tysk og viste tegn til å ville bytte klær med meg. Situasjonen var litt kinkig, for vi visste jo at det også fantes "falske profeter" på markedet denne tiden. Men fyren så nok så avmagret ut, og det luktet fange av han. Uten videre parlamentering var vi i klesbyttingen, og snart var løytnanten over alle hauger. Hva skulle så jeg gripe til? Kunne ikke ta meg tilbake til Vemundvikmyra i bare underspretten, så jeg tok på meg polsk ballongbukse og jakke og la til fjells.

En må vel i ettertid si at det var dårskap å utsette seg for slikt i disse dager. Jeg vakte den aller største oppsikt da jeg kom hjem i denne habitten. Fikk da høre at jeg ikke kunne være rett på en eneste flekk. Det var til å skifte fortere enn svint. Men før så skjedde ville min bror, Knut, avbilde meg i dette kostymet. Og så skjedde. For anledningen også iført et luftgevær som fantes i huset. Bildet, som var et kjært minne, har kommet på vidvanke med årene.

Den polske løytnanten har jeg aldri hørt mer til, naturligvis. To mennesker fra hver sin kant av verden og med hvert sitt språk krysset veier og skjebner der på Hammarenghøgda. Man ytet den hjelp man var i stand til uten tanke på konsekvensene. Vi var sammen i 5-10 minutter, og så aldri mer til hverandre.

Våre veier krysset bare en gang.

INGEN BLIR FATTIG AV Å GI.

Ekstraforpleining hørte med til sjeldenhetene i trettiåra. Men opplevde virkelig noe slikt en viss tid. Min noe eldre kamerat, Gunnar Bjørkmo, gjette buskapen hos Anker og Åsta Ganes på gården Myra like ved Sørenget skole. Han fikk stadig med seg en rikholdig matpakke på jobben. Denne ble broderlig delt mellom oss. Dette førte til at Gunnar måtte be om mer mat. Åsta var ikke knipen av seg så volumet økte etter hvert.

Matmor syntes kanskje denne gjeteren var litt av en storetar. Senere filosofier har sagt meg at hun nok skjønte sammenhengen, men levde ut ifra tankegangen om at ingen blir fattig av å gi.

KLAPPSKAILLIN OG SAMVETTIGHEITA.

Dette er en mathistorie fra trettiåra som har brent seg fast i minnet. Jeg var en gang innom gamle Marie Vemundvik for å hente melk. Hun hadde nettopp stekt brød. Slik skikken var den gangen hadde hun også stekt en liten sånn flat sak oppå ovnen, en såkalt "klappskailli". Denne pakket Marie i en gråpose og ba meg ta med hjem til mor. På veien hjem ble fristelsen så alt for stor. Jeg tok et durabelt bitt av det ennu varme bakverket! Før jeg var hjemme hadde jeg tatt enda et---!

Nå var jeg hellig klar over at i denne forfatning kunne jeg ikke komme hjem med denne almissen. Det kunne medføre uante følger. Jeg grov bakverket ned i en snøskavvel for senere å anløpe der når det skrek i tarmene.

Denne episoden plaget meg i mange, mange år. Her hadde jeg gjort meg til kjeltring for noe som flere skulle nytt godt av. Det ble meg også et tankekors at mor aldri kom til å takke Marie for denne givnaden. Men intet så galt at det ikke er godt for noe.

Den nagende samvittigheten var en god lærepenge.

ORIGINALT YTTERTØY.

I de fleste tilfeller i min barndom var bonden en lystig rev. Han tok poteten opp med grev. Potetonna var den onna vi unger satte minst pris på å være med i. Vi kunne synes at radene ble milelange. Det samme var også tilfelle med dagene som tok til i grålysningen og varte til tussmørket falt på. Man hører så ofte og nostalgisk at før i tia, da vi var unger, da var i alle fall været så mye bedre. Jeg kan forsikre at det var så langt fra tilfelle i potetonna den gang. Den gangen var det skralt med noe tett yttertøy. Vi skar hull for hode og armer i salpetersekker og iførte oss som vern mot regn og delvis sludd. Vi holdt oss tørre over ryggen, men du verden for et ubekvemt arbeidstøy det var!

POTETOPPTAKEREN

Potetopptakere kom det en og annen av med tiden, men i første omgang kan jeg huske bare en. Den befant seg på Alhus som den gangen var bygdas gammelheim. Gården hadde den gang stort sett samme areal som i dag. Der hadde de ganske stor potetåker for å dekke behovet for den store husholdningen. Der var også ganske stor besetning av griser på fjøset, noe som også krevde sitt fra åkeren. Det var mest som en lek å plukke poteter etter denne tohestes hjulvispa. Men når man skulle velge seg arbeidsplass i potetonna var det alltid valgets kval mellom Alhus og de andre gårdene. Hos bønder flest var det nemlig godt kosthold, mens en ikke alltid kunne si det samme om Alhus, der kommunen var vert og arbeidsgiver.

MOTORSYKLER

Om det var smått med biler, så var det heller mindre med motorsykler. Fra min spede barndom kan jeg huske bare en. Den var det kjøpmann Johannes Dahl i Namsos som eide. Familien Dahl hadde landsted her ute, og i sommerhalvåret kunne vi se han og fru Gyda ankomme iført den karakteristiske skinnlua og motorsykkelbriller. Dette indikerte fart. Min bror og jeg kunne oppholde oss ganske lenge ved veikanten for å oppleve denne begivenheten. Det var kanskje sant og si ikke bare dette fartsvidunderet vi ventet på. Ofte satt Gyda med to bananer i handa som hun slengte til oss i forbifarten. Det kunne også til tider dreie seg om noen druer i en gråpose. Og slikt var ikke dagligvare i stua på svaberget må vite. Denne sykkelen til Dahl var sikkert av den lette typen, for vi kom omsider under vær med at i de bratte og skarpe svingene på begge sider av Havikskaret måtte fru Gyda og berganssekken forlate sin plass på baksetet og traske beinveies gjennom svingene.

DA FLYENE VAR I KJØMDA

Fly så vi ikke så helt sjelden i siste del av 30-åra. Flygere var det enda ikke så mange av. Ikke flere enn at vi mente å vite navnet på de fleste, og var på en måte dus med dem. Flyene gikk ofte så lavt og sakte at vi mente å kunne se pilotene og kjenne hver enkelt av dem. I fantasien ble det også så vi identifiserte oss med dem. Det var navn som Viggo Widerøe, Boye Slütter, Henning Tønsberg, Tor Solberg og Gisken Jakobsen. Omsider hadde de alle sine dobbeltgjengere her nede i grenda. Selv yndet jeg å være Tor Solberg. Fornavnet hadde vi felles og dessuten bodde jeg på Solberg.

Tilbake til hjemmesiden