Ufattelige grusomheter
06 des 2007 17:26
[
Humør: varm og utslitt
]
[
Akkurat nå: slapper jeg av
]
Vi er tilbake fra en to dagers tur. Den var slitsom, vi dro herfra klokka
sju i går, og måtte opp klokka fire i morges. Men det er ikke det jeg sikter
til når jeg valgte denne tittelen.
Turen var stort sett viet krigshistorie
fra sørøstasia. Det er et forferdelig kapittel, som vi som mest har hørt om
tyskere, nazister og grini, ikke vet så mye om.
I hvertfall ikke jeg. Før
nå.
Vi dro fra Hua Hin i feststemning - 5. desember er kongens fødselsdag.
Vi passerte byens tempel mens munkene var ute og samlet inn dagens matrasjon
(de lever av almisser, og har ikke lov til noe annet), som sikkert var ekstra
generøse på en slik dag. Mange andre var også allerede ute, kledd i gule t
skjorter med kongelig emblem. Og på veien nordover passerte vi mange små og
store feiringer. Ingen tvil om at kongen er umåtelig populær her i landet.
På veien passerte vi også et av kongens utallige palasser, på toppen av en
klippe. Det lå der og glitret i sola, og guiden fortalte at der var filmen The
King and I tatt opp i sin tid.
(Edit: Guiden sa virkelig dette - men jeg
tviler på at det stemmer. Denne filmen er basert på en bok, som igjen er
basert på dagbøkene til en kvinne som var engelsklærer for barna til kong
Mongkut omtrent på midten av attenhundretallet. Beskrivelsen hun gir av sitt
virke ved hoffet er et godt stykke fra sannheten, og ikke særlig populær her i
Thailand. Filmen er faktisk forbudt.)
Første virkelige stopp på turen, var
ved begynnelsen av jernbanen som ble bygd av allierte krigsfanger og mer eller
helst mindre frivillige, lokale arbeidere under krigen. Her lå det en stor
grotte, som ble brukt til sykehus for krigsfangene - det var noe kjøligere
inne i grotten enn utenfor - og den hadde dessuten en liten bak-grotte som ble
brukt til likhus.
Nå til dags er ddet verken syke eller lik her- en stor
buddha-statue i den største grotten og bare flaggermus i den minste.
Landskapet var vakkert, lunsjen var god - og vi hadde enda ikke skjønt
hvilke grusomheter vi skulle få gjenoppleve.
Vi kjøpte oss en liten bok -
The Death Railway, the true story, som vi leste på veien videre. Beregnet på
turister, men med autentiske foto og kortfattet tekst.
Japan hadde, i
likhet med Hitlers Tyskland, ambisjoner om verdensherredømme. Det er kanskje
slik(heldigvis?) at de som mener seg berettiget til verdensherredømme også
tror de er usårlige og uangripelige. Japan okkuperte det meste av sørøstasia,
og deres neste mål for okkupasjon var India. Forsyningslinjene begynte nå å
bli lange - og US Navy gjorde farvannet utrygt for dem når det gjaldt å føre
forsyninger fram sjøveien. Så de trengte et alternativ. Dermed ble arbeidet
med jernbane fra Thailand til Burma satt igang. Arbeidskraften var krigsfanger
fra Australia, USA, England og Holland - og noen andre. Vi så til og med et
par dansker på kirkegården som vi kommer til senere. Og ikke minst - og enda
mange, mange flere - lokale arbeidere fra Thailand, Burma og Kambodsja, som
led -om mulig -enda mer vondt enn krigsfangene.
Ikke at jeg påberoper meg
2 g viten om militær strategi - men hadde de bare drøyd med å bombe Pearl
Harbor til de var ferdig med jernbanen - så hadde de jo sikkert fått bygge i
fred - og Hitler hadde gjort det bedre i Europa også...
Jaja, takk og pris
for deres dumhet, ellers hadde vi kanskje fortsatt marsjert under hakekorset.
Neste stopp var Hellfire Pass.
Dette var en av de aller mest
forferdelige strekninger på jernbanen. Her kuttet man seg gjennom det massive
fjellet med håndkraft. I dag er det bygd et museum her. Et museum som
inneholder svært lite av konkrete museumsgjenstander - fordi fangene ikke eide
noen ting. Men bygningen inneholder en beretning i ord og bilder av hvordan de
hadde det - og man kan gå en tur ute i terrenget på opptil 4 km, for å se
bergskjæringen og gå langs stiene hvor fangene vandret for å komme til
arbeidet. Fulgt av beskrivelser på øret, på ønsket språk, av matrasjoner
(dårlige, 400 kalorier pr dag...), arbeidsforhold (forferdelige),
helsetilstand (kolera, dysenteri, malaria, pellagra, beri-beri, mishandling og
tortur).
Da vi kjørte derfra var vi stille og slitne av flere grunner.
Vi kjørte et stykke til før vi kom fram til overnattignsplassen vår.
Den gjorde også inntrykk - av mange grunner. Vi kjørte inn en bevoktet
port. Innenfor var det en speiderleir, så jeg begynte å lure på om vi skulle
bo i telt ...
Videre innenfor åpenbarte det seg en stadig mer praktfull
hage. Vi kjørte og kjørte...
Vi var kommet til Home Phu Toey. Nettstedet gir dessverre ikke noe inntrykk av
hagen eller området. For dette stedet var helt spesielt. Det er eid av en
Thailandsk riking som nok har funnet ut at penger bør brukes til noe positivt.
Derfor engasjementet i speiderbevegelsen - og resten av eiendommen er gjort
til et slags "retreat-hotell" hvor grønnsakene dyrkes økologisk på eiendommen,
alt skal være så nær naturen som mulig (dusjen på rommet var "ute" dvs taket
var åpent, men det var anstendige vegger rundt. Jeg stod på en steinhelle og
vannet forsvant mellom pukkstein rundt hella...) Inne i dusjen var det store
planter, og over var nattehimmelen.
Dessverre kom vi så seint at vi rakk
ikke på noen som helst måte å se hele hagen. En del av hagen er dedikert som
et minnesmerke over Edward "Weary" Dunlop - en australsk lege som var
krigsfange under krigen på den selvsamme jernbanen. Denne rikingen traff Weary
på åttitallet - da han og noen andre krigsveteraner satt i en båt på elva, så
eiendommen, trodde det var et hotell, og ropte inn til eieren: How much for a
beer here?
Eieren svarte at han ikke solgte øl, men dersom de ville legge
til, skulle han med glede servere dem en kald øl. Det ble starten på et
vennskap som varte til Dunlop døde på nittitallet en gang.
Det var oppført
mange bygninger i hagen med memorabilia fra jernbanebyggingen, og ikke minst
svært mange tegninger av John Chalker. Særlig Kjersti - som er så god til å tegne
selv - var fascinert av disse tegningene. Vi ble inne i dette huset lenge
etter at alle andre hadde gått opp for å dusje og gjøre seg i stand til
middag, men guiden sa at hun synes det var hyggelig at vi var så interesserte
og ventet på oss..
Og det var virkelig en enestående dokumentasjon av hva
som hadde foregått - tegnet - svært godt - av en som var der.
Og gjemt i
et hemmelig rom i operasjonsbordet, av legen Dunlop.
Da vi kom ut var det
mørkt, og ikke mulig å se noe mer av hagen. Men dette er et sted jeg kunne
tenke meg å komme tilbake til.
Middagen var nydelig, og proprietæren selv
kom bortom og spurte hvordan vi hadde det. Han er en eldre mann. Vi får håpe
at han har sikret arvefølgen- for dette er et sted som fortjener bevaring for
ettertiden- uten å gjøres om til disneyland. Ved middagsbordet fikk alle de
kvinnelige gjestene en rose fra hagen...
I
resepsjonen hadde han stolte fotografier av diverse kongelige høyheter som har
besøkt stedet. Ingen av vår norske kongefamilie (de har noe til gode) men
flere av de andre nordiske kongehusene.
Vi var så seint tilbake på rommet
at det ikke var noe varmt vann igjen i naturdusjen, men vi tok det igjen neste
morgen.
Klokka fire...
Grøss og gru.
Men vi skulle rekke et tog.
Så vi gikk ombord på toget som den dag i dag ferdes på en del av dødens
jernbane - selv om den delen av den som forbinder Thailand og Burma er
demontert av politiske grunner. (Visstnok har et pengesterkt, japansk firma
tilbudt seg å gjenreise den - som en "unnskyldning" - men det ble IKKE godt
mottatt lokalt)
Vi satt på toget sammen med skolebarn og lokalbefolkning,
og gikk av straks etter at vi hadde passert broen over Kwai. I mellomtiden
hadde vi sett en praktfull soloppgang og fått betydelig tresmak i baken - det
var vonde treseter, ja...
Og broen over Kwai eksisterer ikke. Det som er
beskrevet i filmen er ikke helt riktig, selv om mye av historien er sann. Det
er - og var - flere broer over Kwae Noi, og mange broer ble bombet av allierte
når krigen begynte å gå deres vei.
Blant annet den jernbanebroen vi
passerte.
Nå ble vi geleidet over i longtailbåter, og fikk en frisk tur på
elva- fram til et praktfullt tempel.
Godt med et avbrekk i elendigheten -
her var det gullforgylte buddhaer og flott utsikt for alle pengene. Og et lite
foredrag om buddhistisk praksis fra vår sjarmerende lokalguide som nesten het
Julia.
Hun sa at hun pleide å kalle seg det når hun hadde skandinaviske
turister, ellers trodde vi at hun het juleape.
Buddhaen var stor og veldig
gullforgylt - og utsikten praktfull.
Deretter var det tilbake til
grusomhetene på "JEATH war museum". Der så vi en genoppbygging av hyttene som
fangene bodde i - full av tegninger (vår venn Chalker igjen), avisutklipp og
fotografier.
Deretter en tur på en av de tre allierte krigskirkegårdene.
Hvor det ligger tusener på tusener av graver for menn - stort sett i
tjueårsalderen - som døde av sykdom og mishandling som krigsfanger langs
dødens jernbane.
Det er på mange måter et tankekors at gårsdagens
grusomheter er nåtidens turistattraksjoner.
Men vi må ikke glemme
heller.