Artikler fra supporterklubbens medlemsblad ’News From Paradise’ i 1997:
Det er nå (mai
1997) tretti år siden Celtic som første britiske lag vant E-cupen for
serievinnere. Her er historien til laget som har stått for en av tidenes beste
prestasjoner. (En musikalsk hyllest av
The Lisbon Lions).
THE LISBON LIONS
Av Bent Uvaag
Johansen
"The Lisbon
Lions" er et begrep - ikke bare i britisk fotballhistorie, men over hele
den fotballinteresserte verden. Inneværende sesong er det 30 år siden Celtic
nærmest sensasjonelt slo Inter Milan i finalen i Europacupen for serievinnere
(turneringen som i dag går under "Champions League"). Kampen ble
spilt 25. mai 1967 i Portugals hovedstad Lisboa (derav kallenavnet "The
Lisbon Lions"), og Celtic vant 2-1 etter scoringer av Tommy Gemmell og
Stevie Chalmers. Celtic imponerte en hel fotballverden med sin positive
holdning og sitt offensive spill, mot et italiensk mesterlag som var mest kjent
for å legge ti mann i forsvar. Celtic utspilte Inter Milan, og beviste en gang
for alle at det var mulig å spille angrepsfotball av høy klasse også på de
britiske øyer.
Tidenes
beste klubblag
Det britiske månedsmagasinet "Total Football" kåret i sin
februarutgave "The Lisbon Lions" til tidenes beste britiske klubblag.
I tillegg til å vinne serievinnercupen vant Celtic i jubelsesongen 1966/67 både
den hjemlige ligaen, ligacupen og FA Cupen, samt Glasgow Cup, reserveligaen og
reserveliga-cupen. Seniorlaget vant dermed alt det stilte opp i, totalt syv
troféer! - En slik prestasjon vil ikke bli gjentatt på 1000 år av et britisk
lag, skriver magasinet videre. Celtics lag fra 66/67-sesongen vant kåringen
foran 85/86-utgaven av Liverpool (vant "The Double" i England denne
sesongen), Arsenals meget gode mannskap i 34/35-sesongen med legender som Ted
Drake og Cliff Bastin på laget og Manchester United som forsvarte de britiske
aner ved å vinne serievinnercupen sesongen etter "The Lisbon Lions".
På de videre plassene fulgte Nottingham Forest (79/80), Tottenham (60/61),
Wolverhampton (54/55), Leeds United (73/74), Everton (84/85) og til slutt på en
"hederlig" tiendeplass rangers (34/35).
Jock
Stein
Da Celtic ansatte den tidligere
Celtic-spilleren Jock Stein som manager 31. januar 1965, hadde ikke klubben
vunnet et trofé siden ligacupseieren i 1957 (den legendariske 7-1 seieren over
rangers 19. oktober), og man måte tilbake til 53/54-sesongen for å finne siste
liga- og FA Cup-triumf. Allerede i sin første sesong som manager førte han
Celtic til triumf med FA Cup-seieren over Dunfermline. Veien mot toppen var i
gang! Stein førte Celtic frem til ligaseier i den påfølgende 65/66-sesongen, og
klubben fra Glasgows østkant var for første gang klar for spill i E-cupen for
serieveinnere (Celtic hadde riktignok spilt to sesonger i cupvinnercupen med to
semifinaler (63/64 og 65/66) som resultat). Sesongen 66/67 skulle vise seg å
bli den reneste parademarsjen for Jocks Steins mannskap....
Spillerne
De fleste av spillerne som spilte i finalen i Lisboa var på plass på Parkhead
før Jock Stein overtok som manager, men det er likevel ikke mye tvil om hvem
som skapte "The Lisbion Lions". Faktisk var det bare Jim Craig og
Willie Wallace som ikke var på plass på Parkhead da Jock Stein ble manager. Jim
Craig studerte ved Glasgow University og spilte på det skotske universitetslandslaget
og kom til Celtic like før Stein tok over roret - han debuterte ikke for Celtic
før 13. november 1965 i ligakamp mot St. Johnstone. De øvrige ni spillerne fra
"The Lisbon Lions" var allerede godt etablerte på laget. Wallace ble
kjøpt fra Hearts i desember 1966 for £28.000 (dengang klubbrekord). Han ble
kjøpt inn som "cover" for John Hughes og toppscorer Joe McBride (som
forøvrig var Steins første kjøp som Celtic-manager, fra Motherwell for 22.000
pund i juni 1965). McBride hadde vært fast på laget helt siden starten på
jubelsesongen, og inntil han brakk ankelen mot Aberdeen på selveste julaften
1966 hadde han scoret 18 ligamål på 14 ligakamper. Første gangen heltene fra
Lisboa spilte sammen var 14. januar 1967 mot St. Johnstone på Muirton Park.
Wallace ble satt inn som spiss for en skadet Hughes, og spilte for første gang
sammen med spisspartner Stevie Chalmers. Det merkelige var at "The Lisbon
Lions" ikke spilte sammen igjen før 19. april (en drøy måned før finalen i
Lisboa), da Hughes nok en gang var skadet.
Arbeidsoppgaver
Styrken til Jock Stein var å få det beste ut av hver spiller til enhver tid.
Han gav spillerne helt spesielle arbeidsoppgaver, og det eneste som betydde noe
for ham var at spillerne fylte rollen og gjorde det han hadde bestemt - uten å
bry seg om det tilskuerne eller pressen sa. Taktisk sett var han forut for sin
tid - Stein innførte systemene 4-2-4 og 4-3-3 før noen på de britiske øyer
hadde hørt om det. En spiller som Jimmy Johnstone fikk frie tøyler til å
praktisere sitt enorme tekniske repertoar. - Vi trente med ball hele
tiden, sier Johnstone, og fortsetter: - Så snart treningen
startet, var ballene på banen. Vi kunne trene syv-åtte forskjellige balløvelser
på hver trening. De enkelte spillerne hadde sin spisskompetanse, og Stein
var flink til å sette sammen et lag med individualister som fungerte som en
enhet. Bobby Murdoch og Bertie Auld, for eksempel, var begge flinke til å vinne
ballen og gi presise pasninger. Johnstone var som nevnt i besittelse av en
enorm teknikk og ballbeherskelse. Sidebackene Jim Craig og Tommy Gemmell hadde
sin styrke i det offensive spillet med overlappinger av klasse. Kapteinen Billy
McNeill var "konge" i lufta.
Veien
mot triumfen
Celtic spilte sin første kamp i serievinnercupen mot Sveitsiske FC Zürich 28.
september 1966. De 50.000 som hadde møtt opp på Parkhead fikk se Tommy Gemmell
score Celtics første mål i serievinnercupen - Celtic vant til slutt 2-0 og Joe
McBride var mannen bak den andre scoringen. En uke senere - på Jock Steins 44
årsdag 5. oktober, vant Celtic returen mot sveitserne med 3-0. Gemmell laget to
mål og Chalmers det tredje. - Vi vant lett, uttalte Stein, og la
til: - fordi vi fikk lov til å spille fotball i kveld. Dette var
utvilsomt begynnelsen på noe stort. Celtic avga sitt første poeng i
1966/67-sesongen (alle turneringer inkludert) hjemme mot St. Mirren 2. november
(1-1). Til da hadde "The Bhoys" 20 seire på rad, slått rangers både i
ligaen (2-0, Bertie Auld og Bobby Murdoch) og i ligacupfinalen 29. oktober (1-0,
Bobby Lennox). Det første trofeet var sikret... Franske FC Nantes var Celtics
motstander i 2. runde. Jock Stein uttalte før trekningen fant sted: - Jeg
har ingen spesielle ønsker foran trekningen. Det spiller ingen rolle hvem vi
møter. Vi må spille bedre enn motstanderen likevel. Første kamp gikk
30. november i Frankrike og Celtic kunne reise hjem med en komfortabel 3-1
seier etter scoringer av McBride, Lennox og Chalmers, selv om Nantes tok
ledelsen tidlig i 1. omgang. Dagen før returoppgjøret på Parkhead kjøpte Jock
Stein Willie Wallace fra Hearts, men Stein var ikke villig til å endre på det
faste spissparet Chalmers og Lennox. Celtic vant nok en grei 3-1 seier
(Johnstone, Chalmers og Lennox) og var klar for kvartfinale.
Vanskelig
kvartfinale
I kvartfinalen skulle Celtic møte det jugoslaviske mesterlaget Vojvodina Novi
Sad. Dette laget holdt langt høyere klasse enn de lagene Celtic til da hadde
møtt i serievinnercupen. Spesielt bortekampen skulle vise seg å bli tøff, og
Celtic gikk på sitt første tap så langt i jubelsesongen. Tommy Gemmell og John
Clark misset en avklaring og Stanic lot seg ikke be to ganger. Celtic tapte 0-1
i en tøff batalje. - Vi burde ikke ha tapt, uttalte Jock Stein
etter kampen, og fortsatte: men vi vet at vi er et bedre lag enn dem, så det
er ikke noe grunn til at vi ikke skal vinne neste uke. Vojvodina satte
et stort press på Celtic i omkampen, og det tok en hel omgang før Jock Stein
fant en taktikk som kunne stoppe gjestene. I pausen beordret han John Hughes
fra høyre til venstreving, for å avhjelpe Jimmy Johnstone som ble vel lett mot
store jugoslaver. Sakte men sikkert kom Celtic inn i kampen og vant til slutt
2-0 etter en taktisk meget godt gjennomført omgang. Chalmers og McNeill scoret
for Celtic. McNeills mål kom i kampens siste minutt, da han gikk opp på et
hjørnespark og nikket ballen sikkert i nota. Et fullsatt "Paradise"
eksploderte, og festen forsatte ut i de små timer... - Vojvodina er uten
tvil et av de beste lagene vi har møtt i europacupspill. Laget oste av klasse
og hadde ikke et svakt ledd, har Tommy Gemmell uttalt etter å ha lagt
støvlene på hylla.
Klart
for Wallace
Toppscoreren Joe McBride var ute av spill grunnet det nevnte ankelbruddet mot
Aberdeen. Det skulle vise seg at skaden var så alvorlig at han aldri mer fikk
spille i den grønn-hvite drakten. McBride spilte bare 55 ligakamper for Celtic,
men scoret likevel hele 54 ligamål! Jock Stein satset på Chalmers og Lennox på
topp, og flyttet John Hughes til venstreving. Nykommeren Willie Wallace fikk
fortsatt ikke spille, men hans tid skulle komme... Wallace var en annen
spillertype enn McBride - ikke så giftig foran "kassa" riktignok, men
bedre teknisk og ikke minst hurtigere. Celtics semifinalemotstander var
tsjekkiske Dukla Praha - hærens lag. Første møtet ble spilt på Parkhead 12.
april, og denne gangen ble Wallace foretrukket fremfor Bobby Lennox som spiss.
Dukla var et meget godt lag, og overrasket Celtic ved å satse offensivt på
bortebane. Celtic tok ledelsen i det 27. minutt ved Jimmy Johnstone - Bertie
Auld vant ballen på midtbanen og passet til Wallace som skjøt. Wallaces skudd
ble blokkert, men lille, kjappe "Jinky" Johnstone oppfattet raskt
situasjon og scoret fra kloss hold. Tsjekkerne utlignet minuttet før hvilen ved
Strunc, og skapte dermed ny spenning. Wallace gav Celtic ledelsen 2-1 etter 59
minutter, etter godt forarbeid av Tommy Gemmell. Seks minutter senere fikk
Celtic et frispark og Bertie Auld gjorde seg i stand til å ta det. Auld
"lirket" ballen til Wallace som skjøt ballen kontant i nettet fra 20
meter. I returoppgjøret i Praha var det et meget defensivt Celtic-mannskap som
entret banen. Dukla hadde flere gode scoringsmuligheter, men "The
Bhoys" fra Glasgow forsvarte seg godt. - Dette var et nervepirrende
oppgjør, uttalte Tommy Gemmell etter kampen. Siden Lennox ble
foretrukket fremfor Hughes, stilte Celtic for første gang i turneringen med det
laget som etter hvert skulle få klengenavnet "The Lisbon Lions".
"The
Treble" et faktum
Kun fire dager etter bortekampen mot Dukla Praha ventet Aberdeen i den hjemlige
FA-cupfinalen. Celtic vant greit 2-0 foran 126.102 tilskuere på Hampden Park,
etter to scoringer av Wallace. Det harde kampprogrammet tok på, og tre dager
etter FA-cuptrimfen spilte Celtic en "hengekamp" hjemme mot Dundee
United, og gikk på sitt eneste tap i hele 66/67-sesongen. Gjestene fra Dundee
ble for sterke og vant 3-2. Celtics mål kom ved Wallace og Gemmell. I
bortekampen mot rangers 6. mai avgjorde Celtic ligamesterskapet etter 2-2 på
Ibrox (Johnstone 2). Denne gangen var også "The Lisbon Lions" på
banen. Faktum er at Celtic spilte med det laget som skulle bli europacupheltene
kun fire ganger i løpet av sesongen (inkl. finalen i Lisboa).
Den
store finalen
En uke før E-cupfinalen i Lisboa, mottok Jock Stein utmerkelsen "British
Manager of the Year" for annet år på rad. Mandagen før finalen, etter en
helg med avslapping, trente Celtic på Parkhead. Uken i forveien hadde laget
kombinert hard trening med avslapping på treningsbanen Seamill, og på tirsdag -
to dager før finalen - dro spillerne til Portugals hovedstad Lisboa, hvor
finalen mot Inter Milan skulle spilles. Hele 15.000 Celts tok turen fra Glasgow
og Skottland til finalearenaen i Lisboa, der de lagde et karneval av beste sort
- i grønt og hvitt. Torsdag 25. mai 1967 kl 18:30 (norsk tid) med 56.000
tilskuere på stadion, var det klart for den store finalen.
Celtic stilte med
følgende mannskap:
1. Ronnie Simpson, 2. Jim Craig, 3. Tommy Gemmell, 4. Bobby Murdoch, 5. Billy
McNeill (kaptein), 6. John Clark, 7. Jimmy Johnstone, 8. Willie Wallace, 9.
Stevie Chalmers, 10. Bertie Auld og 11. Bobby Lennox. Inter hadde vunnet den
gjeveste europacupen så sent som i både 1964 og 1965. I de finalene hadde det
erke-defensive Inter-laget slått de store underholdnings- og publikumslagene
Real Madrid og Benfica, og dermed dannet skole for den defensive spillestilen.
Jock Stein hadde likevel lovet at Celtic skulle spille offensivt.
Manager-legenden Jock
Stein viste i denne viktige kampen, kanskje mer enn i noen annen, hvilket geni
han var. Uansett hvem motstanderen var, klarte han å legge opp taktikken og
lagorganiseringen slik at Celtic i en eller annen form kunne spille sitt
offenive spill på sine premisser - så også mot verdensstjernene fra Inter. Men,
ikke nok med det: I tiden før finalen hadde italienske medier gått ut med en
sjarmoffensiv overfor det portugisiske vertskap, for å få det
"nøytrale" publikum til å støtte Inter. Argumenter som at både
Portugal og Italia var latinske land, og dermed burde stå sammen som brødre,
ble brukt. Jock Stien visste om dette, og hadde et mottrekk; driblekunstneren
Jimmy Johnstone! Som en blond rødtopp av blekeste Glasgow-slag, var lille
"Jinky" veldig ulik latinere. Med sine ekstreme dribleegenskaper
visste Stein at "Jinky" kunne bli en publikumshelt, og kanskje være
den som kunne få de "nøytrale" til å støtte Celtic. Taktikken fra
Stein var derfor at alle Celtic-spillerne i begynnelsen av kampen skulle prøve
å gi ballen til unge Johnstone, hvorpå denne skulle utføre sine dribleraid som
best han kunne. Lille Jinky måtte tåle mye juling av robuste italienere, men
taktikken holdt stikk!
Inter tok imidlertid
ledelsen etter kun syv minutter - Jim Craig felte Cappellini bakfra like
innenfor 16-meteren, og den tyske dommer Kurt Tschenscher pekte på
straffesparkmerket. Mazzola sendte Ronnie Simpson feil vei og nettet sikkert. -
Det passet oss godt at de fikk straffe så tidlig, uttalte Tommy Gemmell
etter kampen, og fortsatte: - fordi de da la seg bakpå og skapte rom for
oss. Celtic presset italienerne bakover gjennom hele omgangen og skapte
en del store scoringsmuligheter, der Bertie Auld var nærmest med en heading i
tverrliggeren. Stillingen ved pause var likefullt 1-0 til Inter.
Celtic dominerte kampen,
men klarte ikke å skape så mange store sjanser som et slikt spillemessig
overtak skulle tilsi. Jock Stein hadde imidlertid merket seg at italienerne
hadde relativt små problemer med høye innlegg foran mål, så i andre omgang fikk
spillerne beskjed om å slå flate innlegg. Dette skulle få avgjørende betydning…
Celtic fortsatte å spille
offensiv fotball etter hvilen og Bobby Murdoch og Bertie Auld tok kommandoen på
midten. Tommy Gemmell utlignet til 1-1 etter 63 minutter, da han møtte et flatt
innlegg fra back-kollega Jim Craig og satte ballen i mål fra 16 meters hold. -
Like etter at jeg hadde scoret, hang italienerne med hodet. De leste skriften
på veggen, sa Gemmell etter kampen. Celtic fortsatte presset, og det
var fullt fortjent da Stevie Chalmers sikret seieren fire minutter før slutt. -
Jeg fikk en pasning fra Bertie, sa Chalmers strålende etter kampen, og
fortsatte: - to forsvarere kom i mot meg, jeg gikk forbi begge og passet
ut igjen til Bobby Murdoch, som skjøt og jeg styrte ballen i nettet.
Kampen ebbet ut, og Celtics kaptein Billy McNeil kunne løfte pokalen over hodet
som det synlige bevis på at Celtic var europacupmestre for serievinnere.
Jubelen sto i taket i Lisboa, og hjemme i Glasgow ville jubelen ingen ende ta.
Folk stormet ut i gatene og fortsatte feiringen til langt på natt. Celtic var
ikke bare det første skotske og britiske triumflag, de var også det første
nordeuropeiske lag til å løfte det gjeveste E-cuptroféet. Celtic hadde brutt
den latinske dominans som hadde vedvart i de årene E-cupen hadde eksistert!
- Vi kan ikke
klage. Celtic fortjente seieren. Selv om vi tapte, var kampen en seier for
fotballen,
uttalte Inters trener Herrera etter kampen. Sjelden har så få ord, sagt så
mye...
THE LISBON LIONS
Spillerpresentasjon
Celtic benyttet totalt
15 spillere på veien mot triumfen i Lisboa. Foruten de 11 som spilte selve
finalen ("The Lisbon Lions") spilte Joe McBride to kamper (mot Zürich
hjemme og Nantes borte) og scoret ett mål (mot Zürich), Willie O'Neill spilte
de fire første kampene som høyreback (O'Neill driver i dag Bairds Bar i Glasgow),
John Hughes spilte fem kamper (mot Zürich hjemme og borte, mot Vojvodina hjemme
og borte samt mot Dukla Praha hjemme) og Hugh Gallagher spilte mot Vojvodina
hjemme. Alle spillerne er født og oppvokst innen en radius av 45 kilometer
fra Parkhead (!) - dette ga spillerne og fansen en ekstra tilhørighet.
Ronnie
Simpson
Ronnie Simpson startet sin lange keeperkarriere i Queens Park, og debuterte på
Glasgow-laget allerede som 14-åring. Han representerte Storbritannia i fotball
under de Olympiske Leker i London i 1948. Mange år senere ble han den eldste
debutanten på det skotske landslaget, da han debuterte i 1967, 36 år gammel.
Totalt spilte han fem kamper for "The Tartan Army". Simpson ble født
i Glasgow 11 oktober 1930. Matt Busby prøvde å hente ham til Manchester United
som 20-åring, men Simpson valgte å forlate Queens Park til fordel for Third
Lanark. I februar 1951 bestemte Simpson seg likevel for å flytte sørover. Etter
syv sesonger som Newcastles førstekeeper, ble han i 1957 alvorlig skadet og spilte
ikke fotball på to sesonger. De fleste mente at han var ferdig som
fotballspiller, men Simpson nektet å legge støvlene på hylla og i oktober 1960
gikk han gratis til Hibernian. Nesten fire år senere, i september 1964 ble han
solgt til Celtic for 2.000 pund. Ironisk sett var Jock Stein manager i Hibs den
gangen, og tok beslutningen om å selge Simpson. Simpson bygde seg opp i Celtic,
og ble etterhvert en meget habil sisteskanse. Hans noe slentrende og uortodokse
stil gjorde ham til en kultfigur blant Celtic-fansen. Simpson ble kåret til
Årets Spiller i Skottland 1967. Han ble på nytt alvorlig skadet, mot Ayr 13
oktober 1969, og ble i en alder av 39 år tvunget til å legge støvlene på hylla
for godt. Etter sin aktive karriere, fungerte han i en kort periode som trener
og talentspeider for Celtic, før han ble manager i Hamilton Accies fra oktober
1971 til september 1972.
Jim
Craig
Craig er en av de ytterst få toppspillere som har greid å kombinere høyere
utdannelse med fotballkarrieren. Han var i Celtic allerede som juniorspiller,
men valgte å fullføre sitt tannlegestudium før han skrev under profesjonell
kontrakt med Celtic som 22-åring, i januar 1965. På det skotske
universitetslandslaget var Craig det naturlige kapteinsvalget og han var også
et stort talent i friidrett, men valgte å prioritere fotballen og studiene.
Craig ble født i Glasgow 30 april 1943. I begynnelsen av sin karriere var han
en av de travleste idrettspersonene i Skottland, der han pendlet mellom
forelesningssal og trening med Celtic. Han spilte høyreback i hele sin
karriere, og hadde sin styrke i det offensive spillet med gode overlappinger og
presise pasninger. I en alder av 30 år, valgte han å legge støvlene på hylla,
selv om han var frisk og rask nok til å spille på topplan ytterligere noen
sesonger. Craig fikk én landskamp for Skottland (1967).
Tommy
Gemmell
Var en moderne back-type, nærmest en vingback som elsket å gå fremover på banen
og legge sine presise krosspasninger inn i motstandernes straffefelt. Han
skapte mange scoringsmuligheter ved denne måten å spille på, og var selv en
målfarlig herreman som visste hvor målet sto. Skal visstnok være eneste
forsvarsspiller som har scoret i to E-cupfinaler! Glasgow-fødte Gemmell (født
16 oktober 1943) kom til Celtic i juli 1961, fra amatørklubben Coltness United.
Det var først etter Jock Steins inntreden som manager, Gemmell (som så mange
andre) begynte å blomstre. Stein likte hans offensive stil og robuste
taklinger, og Gemmell ble også snart en favoritt blant fansen på Parkhead. Gemmell
var kjent som en utadvendt og likandes kar, og kjørte ofte sitt enmannsshow til
stor glede for de andre spillerne da Celtic var ute og reiste. Gemmell
debuterte på det skotske landslaget i april 1966 og spilte totalt 18 ganger med
flagget på brystet. I desember 1971, etter mer enn 400 kamper for Celtic, ble
han solgt til Nottingham Forest for 40.000 pund. Gemmell avsluttet sin karriere
i Dundee, og hjalp klubben til ligacupseier mot sin gamle klubb i oktober 1973.
Han la støvlene på hylla etter 1976/77-sesongen, og ble manager i Dundee frem
til april 1980.
Bobby
Murdoch
Bobby kom til Celtic som unggutt, men ble leid
ut til amatørlaget Cambuslang Rangers. Som 17-åring ble han overraskende kalt
inn til kamp for Celtics A-lag, og fikk sin debut mot Hearts i ligacupen 11
august 1961. Celtic vant 3-1 og Murdoch scoret Celtics andre mål. Murdoch
spilte opprinnelig indreløper, men da Jock Stein kom til Parkhead ble han
omskolert til ballvinner på sentral midtbane. Han er født 17 august 1944 i
Bothwell i Lanarkshire (like utenfor Glasgow), og signerte sin første
profesjonelle kontrakt med Celtic i august 1959. Den fysisk meget robuste
Murdoch ble raskt en suksess som ballvinner på midten, og hans arbeidskapasitet
var upåklagelig. Han ble selve motoren i Celtic-mannskapet og ble kalt
"The Engine Room" blant fansen. Jock Stein har i ettertid uttalt at
Murdoch er den beste spilleren han noensinne har hatt gleden av å jobbe med!
Murdoch ble kåret til Årets Spiller i 1969. Som så mange andre Celtic-spillere,
ble hans tjenester ikke verdsatt av det skotske fotballforbundet, og det er
rett og slett en skam at han ikke fikk mer enn 12 landskamper. På sitt beste
var Murdoch en midtbanespiller av verdensklasse. I september 1974, etter
nærmere 500 obligatoriske kamper for Celtic, ble han solgt til Middlesbrough -
en klubb hvor han senere ble manager i perioden mai 1981 til oktober 1982.
Billy
McNeill
Celtics ubestridte ledertype og kaptein fra
1962 til 1975. Han kom til Celtic allerede i august 1957 fra juniorklubben
Blantyre Victoria for den symbolske sum av £250. Hans lange karriere har gjort
ham til tidenes mest dekorerte britiske fotballspiller, og fikk
hedersbetegnelsen MBE av dronning Elisabeth i 1975. McNeill ble født i Bellshill
i Lanarkshire 2 mars 1940. Totalt spilte han 787 obligatoriske kamper for
Celtic (hvorav 486 ligakamper), noe som gjør han til en av de største
Celtic-spillerne gjennom tidene. I begynnelsen av sin karriere var han også en
habil rugby-spiller, men valgte til slutt å satse for fullt på fotballen.
McNeills styrke lå i hodespillet, hvor han var bortimot utilnærmelig, men han
hadde også kvaliteter langs bakken som gjorde ham til en nærmest komplett
midtstopper, og gikk betegnende nok under tilnavnet "Caesar". Jock
Stein satte stor pris på hans menneskelige egenskaper og McNeill var en meget
respektert kaptein for Celtic. Han ble kåret til Årets Spiller 1965, og spilte
29 ganger på det skotske landslaget. Veien var staket ut for McNeill og han var
et naturlig valg som Celtic-manager da Stein trakk seg tilbake i 1978. Før
dette hadde han vært manager for Clyde og Aberdeen. Han forlat Celtic i 1983
etter en personlig krangel med formann Desmond White (etter å ha ført Celtic
til ligamesterskap i 1979, 1981 og 1982, samt ledet klubben til FA Cupseier i
1980). McNeill valgte å reise til England og tok over som manager i Manchester
City og senere Aston Villa - uten spesiell suksess. I august 1987 var han
tilbake på Parkhead som manager og førte Celtic til "The Double" i den
berømte "Centenary Season" 1987/88. Klubben forsvarte
FA-Cupmesterskapet sesongen etter, men senere gikk det tyngre. McNeill ble
sparket som manager i 1991.
John
Clark
Clark var muligens den mest undervurderte spilleren blant "The Lisbon
Lions". Han glimret sjelden, men var alltid pålitelig som midtstopper og
makker til den mer kjente Billy McNeil, og fikk etterhvert kallenavnet
"The Brush" - børsten. Defensivt var Clark meget stødig, han spilte
på det han kunne og var sjelden eller aldri over midtstreken. Clarks styrke lå
i plasseringsevne og presise pasninger. Celtic hentet Clark fra Larkhall
Thistle som 17-åring (født i Larkhall, 13 mars 1941). Clark spilte for Celtic
frem til 1971 da han gikk til Morton. I september 1973 ble Clark ansatt som trener
i Celtic og senere som assistant manager under Billy McNeil. Da McNeil valgte å
forlate Celtic i 1983, forlot også Clark skuta og ble manager for Cowdenbeath.
Senere har han vært manager for Stranraer og Clyde - uten særlig suksess.
Jimmy
Johnstone
Lille "Jinky" vil for alltid bli
husket som den store kunstneren i Celtic-laget. Den rødhårede,
temperamentsfulle og kontroversielle høyrevingen med det store tekniske
repertoaret var meget populær blant supporterne på Parkhead. Johnstone ble født
i Viewpark i Lanarkshire 15 september 1944. Som gutt trente han mange timer
hver dag for å bli like god som sitt store idol, Stanley Matthews. Han var
ballgutt på Parkhead før han signerte for Celtic i 1961. Publikum forlangte det
uventede av Johnstone, og fikk som oftest valuta for pengene. Den lille vingen
kunne avgjøre en hel kamp på egenhånd når han var i slag. Johnstone var en
rebell utenfor banen, og Jock Stein hadde ofte problemer med Johnstone, men ga
ham nødvendig tillit og frihet til å utøve sine kunster. Det gikk mange
historier om Johnstone - han var visst redd for å fly, og etter Alfredo di
Stefanos testimonialkamp i Madrid sommeren 1967 ble Johnstone igjen med sin
familie og tok taxi tilbake til Glasgow, og leverte regningen til Celtic!
Johnstone spilte 23 landskamper for Skottland, og totalt ca 450 kamper for
Celtic. Han avsluttet sin karriere på "Paradise" i 1975, og spilte
deretter for San Jose Earthquakes i den nord-amerikanske ligaen, Sheffield
United, Dundee, Shelbourne, Elgin City og Blantyre Celtic.
Willie
Wallace
Kom til Celtic som en etablert spiller fra Hearts i desember 1966, for dengang
klubbrekord 28.000 pund. Han ble nærmest kjøpt som en reserve for toppscorer
Joe McBride. Wallace, født i Kirkintilloch (forstad til Glasgow) 23 juni 1940,
begynte sin karriere i Stenhousemuir i 1958. Senere flyttet han til Raith
Rovers og derfra til Hearts i 1961, hvor han bl.a. var lagkamerat med den
norske legenden Roald "Kniksen" Jensen. Wallace skulle vise seg å bli
en verdig erstatter for McBride, selv om hans scoringsrate ikke kan
sammenlignes med McBrides. Likevel, Wallace er den skotske spilleren med flest
scoringer i europacuphistorien, med sine 18 fulltreffere (tre av dem for
Hearts). Han fikk syv landskamper for Skottland. Etter 135 ligakamper og 88
ligamål for Celtic, ble Wallace ganske overraskende solgt til Crystal Palace i
oktober 1971. Han ble verdsatt til £30.000 i en avtale som også førte John
"Yogi" Hughes til Selhurst Park. Wallace avsluttet sin karriere i
Dumbarton, og jobbet senere som trener for Ross County og Dundee før turen gikk
til Australia og treneroppdrag for Sydney-klubbene Apia og Leichhardt.
Stevie
Chalmers
Med sine 158 ligamål er Chalmers en av etterkrigstidens største måljegere for
Celtic (bare Bobby Lennox' 168 mål er bedre). Han var en typisk
"all-round" spiss med hurtighet og målteft som sine fremste
egenskaper. Til tross sin beskjedne fysikk, skapte Chalmers mye uro i
motstandernes forsvar. Chalmers ble født 26 desember 1938 i Kirkintilloch, og
begynne sin karriere for Kirkintilloch Rob Roy i 1953. Ferden gikk så via
Adamslie Park før han stoppet i Celtic i februar 1959. Chalmers debuterte for
Celtic kort etter og forble klubbens førstevalg som spiss i hele glansperioden
på 60-tallet. Totalt fikk han fem landskamper for Skottland. Et benbrudd i
ligacupfinalen mot St Johnstone i 1969 satte en stopper for Chalmers
Celtic-karriere, men to år seinere spilte han en håndfull kamper for Morton og
Partick Thistle. Senere har Chalmers vært en ivrig golfer og har flere gode
plasseringer i det skotske amatørmesterskapet å vise til.
Bertie
Auld
Bertie Auld dannet en fremragende midtbaneduo med Bobby Murdoch, og var en av
de mest populære spillerne blant fansen. Han ble født 23 mars 1938 i Maryhill
(Glasgow), og kom til Celtic i mars 1955. Opprinnelig var Auld venstreving, men
det var som indreløper han gjorde størst suksess. Hans start i Celtic-drakta
var ikke den beste, og spilte det meste av 1956/57-sesongen på lån for
Dumbarton. Selv om han var landslagsspiller for Skottland, fikk Auld lov til å
forlate Celtic i 1961 til fordel for Birmingham. Overgangssummen var £15.000.
Auld spilte finalen i UEFA-cupen (dengang Messebycupen) for Birmingham mot AS
Roma i 1961 og vant senere ligacupen med samme klubb i 1963. Celtic kjøpte ham
tilbake i januar 1965 for £12.000, og han ble en umiddelbar suksess. Auld
spilte med klasse og var en viktig brikke i Celtics gode mannskap på slutten av
60-årene. Totalt spilte Auld tre ganger for det skotske landslaget. Auld forlot
Celtic for andre gang i mai 1971 og endte sin karriere i Hibernian. Senere var
han manager i sin barndoms favorittklubb, Partick Thistle, samt Hibernian,
Hamilton Academical og Dumbarton. I dag jobber han som barkeeper i populære
Baird’s Bar!
Bobby
Lennox
Bobby Lennox er Celtics mestscorende spiller i etterkrigstiden, med 168
nettkjenninger - meget imponerende av spiller som ikke var en typisk
"centre forward". Han kunne spille spiss eller venstreving. Til
Celtic kom han i september 1961 og i mars året etter debuterte Lennox for
Celtic mot Dundee. Lennox ble født i Saltcoats i Ayrshire (rett syd for
Glasgow). Han var meget rask og hadde god teknikk samtidig som han visste hvor
målet sto. Landslagsspiller ble han også, med totalt ti opptredener for
Skottland. Lennox scoret mange spektakulære mål, og hans solo-raid i FA
Cupfinalen mot rangers i 1969 er nok det som blir husket best. I 1978 satte han
kursen over til USA og spill for Houston Hurricane, før han returnerte tilbake
til Skottland og hjalp Celtic med å vinne ligamesterskapet i 1979 og FA Cupen i
1980. Lennox ble tildelt æresbevisningen MBE i 1981, og ble samtidig trener for
Celtics reservelag.
Fra NFP nr 3 og 4, sesongen 1996/97.