Veien til ligamesterskapet!
- en oppsummering av 1997/98-sesongen
Av Bent Uvaag Johansen
1997/98-sesongen ble en jubelsesong uten like, med seier i Ligacupen for første gang på 15 år, og ikke minst ligamesterskapet. Den nye treneren Wim Jansen bygde sitt eget lag basert på godt skotsk håndverk ispedd skandinavisk kompetanse. Organiseringen ble radikalt lagt om og Celtic fremsto som et mer taktisk klokt mannskap. Forsvaret var pottetett, uten at det gikk utover det offensive - Celtic anno 1997/98 var aldri noe kjedelig lag.
Juli
Ganske overraskende ansatte Celtic den relativt ukjente nederlenderen
Wim Jansen som ny trener etter Tommy Burns. Nytt av sesongen var også
todelingen av den tradisjonelle britiske "managerrollen". Nå mønstret
Celtic en daglig leder (Jock Brown) til å ta seg av det administrative,
og en trener (Jansen) til å ta seg av alt rundt laget. For første
gang ansatte Celtic en trener som verken var irsk eller hadde spilt for
klubben. Jansen’s første kjøp var Darren Jackson fra Hibernian.
Senere fulgte hans gamle elev fra Feyenoord, svensken Henrik Larsson, og
den gode midtbanespilleren Craig Burley fra Chelsea, samt den franske forsvarsspilleren
Stephane Mahe fra Rennes og målvakten Jon Gould fra Bradford.
August
Sesongen startet heller dårlig for Celtic med tap i de
to første ligakampene mot presumptivt dårligere motstandere.
Forrige sesongs store spiller, Paolo Di Canio, forlot Celtic etter lang
tids diskusjon med herrene McCann og Brown om sin kontrakt. Italieneren
ble byttet mot nederlenderen Regi Blinker fra Sheffield Wednesday. Forsvant
gjorde også den unge spissen Chris Hay (til Swindon) og veteranen
Pat Bonner, mens Jorge Cadete ble lagkamerat med Dan Eggen i spanske Celta
Vigo. Mye av artisteriet fra forrige sesong var altså borte. Celtic
gikk videre i UEFA-cupen etter to dramatiske kamper mot østerrikske
FC Tirol. Etter å ha tapt 1-2 borte, ble det skikkelig målfest
hjemme på Celtic Park. 6-3 sto det til slutt på lystavla, og
Celtic var videre.
September
Den første "Old Fim-kampen" ble avlyst grunnet Dianas dødsfall
i Paris, mens spissen Darren Jackson måtte gjennom en hjerneoperasjon.
Man kan trygt si at september måned startet dramatisk! Dansken Marc
Rieper ble kjøpt fra West Ham for å forsterke midtforsvaret,
og dannet etterhvert en meget sterk duo med Alan Stubbs. Liverpool ventet
i UEFA-cupens første runde, og kampene mot klubber fra "storebror"
England er alltid populære. Celtic viste seg fra sin beste side i
begge kampene, men etter to uavgjorte var "Europa-eventyret" dessverre
over for denne gang. Liverpool gikk videre på flere scorede bortemål,
men etter alles mening var Celtic det beste laget i de to oppgjørene.
Etterhvert fikk Jansen fart på mannskapet også i den hjemlige
ligaen, og Celtic klatret stadig på tabellen etter den dårlige
innledningen.
Oktober
Fremgangen i ligaen fortsatte. Hearts ble slått 2-1 på
Celtic Park, og Celtic nærmet seg toppen av tabellen. Nevnte Hearts
hadde en meget god sesong, og for første gang på lenge var
det tre klubber som syntes å kunne kjempe om ligatroféet.
Celtic’s kaptein Tom Boyd spilte sin 50 landskamp for Skottland, mot Latvia,
og skottene hadde stø kurs mot Frankrike. Darren Jackson var klar
for spill igjen etter den vellykkede hjerneoperasjonen.
November
Celtic slo Dunfermline 2-0 i Ligacupens semifinale, og var dermed klar
for finalen på Ibrox. Motstander var Dundee United, som på
sin vei hadde slått ut rangers. Celtic utspilte sin motstander og
vant 3-0 etter scoringer av Rieper, Larsson og Burley. Det var første
gang på 15 sesonger at Celtic gikk til topps i denne turneringen,
og Jansens første triumf som Celtic-trener var et faktum. Celtic
kjøpte den meget gode midtbanespilleren Paul Lambert fra Borussia
Dortmund for £1,7 millioner. Grunnet flyttingen av sesongens først
Old Firm fra september, måtte Celtic spille to ganger mot rangers
i løpet av ti dager. Celtic tape 0-1 på Ibrox. Takket være
Alan Stubbs’ gode hodespill i siste minutt, ble det 1-1 på Celtic
Park. Måneden ble skjemmet av at Tosh McKinlay skallet ned Larsson
på trening i forkant av Old Firm kampene, og veteranen har trolig
spilt sin siste kamp i Celtic. I november åpnet også den nye
Celtic Superstore, og arbeidene begynte med å bygge ut den siste
kortsiden på Celtic Park. Den nye kortsiden vil få det klingende
navnet "Jock Stein Stand". Kapasiteten vil bli over 60.000 ved åpningen
i august 1998.
Desember
Harald Martin Brattbakk ble første nordmann i Celtic FC. Dette
skulle vise seg å bli Jansen’s siste kjøp som Celtic-trener,
og med nordmannens egenskaper foran mål var nå laget komplett
i manges øyne. Forventningene til Brattbakk ble skrudd i været.
Resultatmessig var desember en god måned for Celtic, med unntak av
tapet mot St Johnstone i romjulen.
Januar
Januar startet på best mulig måte for Celtic, med 2-0 seieren
over rangers i den tradisjonsrike Nyttårskampen. Dette var Celtic’s
første seier mot rangers på ti oppgjør, og Celtic spilte
en av sine absolutt beste kamper for sesongen. Målscorere var midtbaneduoen
Burley og Lambert - hvorav sistnevntes mål var en riktig perle. Celtic
gikk greit videre i den skotske FA-cupen med 2-0 over Greenock Morton der
Brattbakk scoret sitt første mål for Celtic. Andreas Thom
og Gordon Marshall forlot Celtic til henholdsvis tyske Hertha Berlin og
Kilmarnock.
Februar
Kampen om ligamesterskapet begynte for alvor å tette seg til,
og det skulle vise seg å bli en "thriller" til siste spark. Celtic
vant i alt fem kamper og spilte én uavgjort denne måneden.
Den uavgjorte kampen var mot Hearts på Tynecastle, og dommer Bobby
Tait kom i fokus da han uten noen som helst grunn la til fem minutter slik
at Hearts utlignet på overtid. Nevnte Tait skulle senere vise seg
å spille en avgjørende rolle (mot sin egen vilje!) i kampen
om ligagullet... Brattbakk skrev Celtic-historie da han som første
Celtic-spiller på ti år scoret fire ganger i en ligakamp. Celtic’s
4-0 seier over Kilmarnock på Celtic Park 21 februar var Haralds største
dag i Celtic-trøya så langt.
Mars
Celtic forsatte å kapre viktige poeng i kampen om ligagullet,
og spesielt 1-0 seieren borte mot Aberdeen var meget viktig. Toppkampen
denne måneden var hjemmekampen mot Hearts som til slutt endte noe
skuffende 0-0. Skulle dette nok en gang glippe... Trøsten fikk være
at Celtic fortsatt toppet tabellen. Stephane Mahe ble båret av banen
med en alvorlig kneskade og var ute for resten av sesongen. Et mirakel
at dommer Bobby Tait (denne mannen igjen) kun la til 39 sekunder i denne
kampen, hvor det hadde vært så mye skadeavbrekk! I slutten
av måneden lekket avisen Sunday Mail at Wim Jansen hadde en klausul
i sin kontrakt om at han kunne forlate Celtic etter én sesong -
selv om kontraktens varighet var tre år. Spekulasjoner om at Jansen
ville benytte seg av denne muligheten ble plutselig "hett" i media.
April
To avgjørende oppgjør mot rangers skulle vise seg å
dominere innledningen til April. Først tapte Celtic 1-2 mot rangers
i FA-cupens semi-finale for deretter å tape 0-2 i ligaen på
Ibrox en uke senere. Dermed gikk rangers forbi på tabellen
med ett mål i målforskjell... Det viste seg at Hearts ikke
greide å følge opp den gode sesongen så langt, så
kampen om ligagullet sto nå nok en gang mellom Glasgow-gigantene.
Celtic’s juniorlag vant Glasgow Cup etter å ha slått rangers
3-0 (!) på straffer i finalen.
Mai
Inngangen til mai ble meget spennende - for å si det mildt! rangers
tapte overraskende 0-1 for Kilmarnock på Ibrox etter at dommer Tait
(ja, du leste riktig) hadde lagt til nærmere åtte minutter
for at hans favorittklubb rangers skulle vinne... Skjebnens ironi var at
Kilmarnock scoret seiersmålet fem minutter på overtid! Celtic
på sin side bevarte spenningen ved bare å spille 1-1 borte
mot Dunfermline dagen etter. Celtic skulle avslutte hjemme mot St Johnstone,
og ville med seier avgjøre ligagullet på egenhånd. rangers
reiste til Dundee Utd, men selv med seier var de avhengig av hjelp fra
Saints. Larsson ga Celtic tidlig ledelsen 1-0, men på denne dagen
spilte Celtic så nervøst at ingen på Celtic Park
tok noe for gitt. Ikke før Brattbakk la på til 2-0 i annen
omgang. Da kunne jubelen endelig slippe løs - ligagullet var sikret!!!
Kun 48 timer etter at ligamesterkapet var et faktum, annonserte Wim Jansen
sin avgang. Han hadde, som media hadde antydet, valgt å benytte seg
av sin klausul i kontrakten, og forlot Celtic etter kun én sesong.
Jansen kritiserte McCann/Brown, og la ikke skjul på at han kom dårlig
overrens med sine overordnede.
Matthew Marr's meldinger
Hvis det er riktig som det sies, at en uke i politikken kan være langt som et år, må en uke i fotball være en hel evighet. Eller hva skal vi si om situasjonen på Celtic Park. Bare dager etter seriegull og dans på roser, er klubben på ny kastet inn i kaos. Og hvor unødvendig dette kaoset synes. Vi er jo mestere! Og vi kan si det uten å engste oss over mistede poeng og misbrukte sjanser. For første gang på et tiår er Celtic Football Club skotske Premier mestere. Vi burde nå feire og feste, og befinne oss i den syvende himmel fordi vi har vunnet et så viktig mesterskap som hindret våre rivaler i å sette rekord med ti-på-rad. Nå kan vi si det med oppriktighet: Celtic er tilbake!
Men, hva skal vi så si om herr Jansen? For å være helt ærlig, fortoner det seg som en farse. Det er helt klart begått feil på begge sider i konflikten, men tabloidavisene har utbasunert at McCann og Brown er de slemme guttene, mens Jansen er snill som et lam. Så naiv er jeg ikke, at jeg går på den sort/hvit fremstillingen. Det er helt klart også noen gråsoner, om ikke flere, med i bildet. Selv om det er svært beklagelig at Jansen nå har forlatt oss, kan man ikke annet enn å spørre hvor hengiven han egentlig var til Celtic. Han har tross alt brutt kontrakten med sine fem siste arbeidsgivere, og det var han selv som sørget for å få med klausulen om at han kunne forlate Celtic etter ett år. Likevel tror jeg også McCann og Brown har en del å svare for, ikke minst i forbindelse med påstandene om at Jansen ikke fikk støtte til å anskaffe noen av de spillerne han ønsket seg. Nå på lørdag (23 mai) skal Celtic-fansen ha en aksjon utenfor Celtic Park for å kreve Brown og McCann’s avgang. Jeg er ikke helt sikker på Brown, men å avsette McCann vil være meningsløst og uberettiget. Alle disse andre millionærene kan si hva de vil, men det var McCann alene som med egne likvider reddet Celtic for fire år siden. Alt vi har oppnådd siden dengang - ligamesterskap, cupmesterskap, ligacupmesterskap og ikke minst et 60.000-kapasitet stadion - kan vi takke ham for. Folk burde vite at noen av gribbene som sirkler både ham og Celtic Park, som f.eks. Brian Dempsey, bare er der for sin egen skyld. Slik jeg ser det, har ikke Dempsey gjort annet for Celtic enn å skape trøbbel. Jo raskere folk innser dette, jo bedre.
Jeg tror og håper at det innen rimelig tid atter vil bli ro i rekkene på Celtic Park. For å sitere en treffende replikk fra en reporter i ‘The Scotsman’: "Celtic vil snart få en ny trener av topp kvalitet sammen med tre-fire nye klassespillere, samtidig som de kan folde ut Ligaflagget på et ferdigbygget stadion av ypperste europeisk klasse. Og så vil jakten på to-på-rad begynne". Det er slik vi må se det, og prøve å overse svartmalingen fra tabloidavisene.
Når det gjelder valget av Jansen’s etterfølger, tror jeg de fleste Celts her i Skottland ikke har gjort seg opp noen mening ennå. Det henger sammen med mange uromomenter rundt klubben for øyeblikket, og da i første rekke furoren der fraksjoner av fansen har gått voldsomt ut mot McCann og Brown. Derfor har ikke alle riktig fått tenkt gjennom hvem som vil være Celtic’s beste valg som ny trener. Personlig tror jeg det er et generelt ønske om å ansette en utenlandsk trener. Ideelt sett ønsker folk en mann med et kjent navn og renommé, men siden Jansen var temmelig ukjent for de fleste da han ankom Paradise, vil nok de fleste godta nesten hvem som helst bare han virker tilsynelatende kompetent og med et visst potensial for suksess.
At våre spillere har sans for humor og ikke går av veien
for å gi noen stikk til rangers, viste de i jubelscenene etter seieren
mot St Johnstone. Da spillerne skulle opp på en platting - som var
kjørt ut på banen - for å heve ligapokalen én
etter én, hadde de på seg en offisiell seriemester-trøye.
Straks den seremonien var over, og før æresrundene skulle
påbegynnes, skiftet spillerne til en T-skjorte de selv hadde laget
til anledningen. På brystet av T-skjorta lød teksten: "Celtic
FC, Champions, 1Ø in a row" (der ti-tallet hadde fått strøket
ut nullen). Men, det var likevel ikke det mest kuriøse, for på
ryggen sto nemlig følgende kryptiske melding: "Smell the glove!"
(lukt på hansken, red.anm.), illustrert med tegningen av en hanske…
På spørsmål fra journalister svarte spillerne bare at
forhistorien var for spesiell til å forklares. I avisene etterpå
hadde ivrige journalister gravd frem gamle filmsitater o.l. for å
prøve å tolke betydningen - men, uten å finne sammenhengen.
En tid etterpå var det likevel noen av spillerne som ikke klarte
å holde seg lenger, og lekket historien til avisene. Årsaken
til den kryptiske meldingen går tilbake til Nyttårskampen,
der Celtic slo rangers 2-0 på Celtic Park. Etter kampen hadde en
meget amper Andy Goram sparket opp døren til Celtic-garderoben,
og ropt i desperasjon: "Dere kommer aldri til å vinne ligaen. Denne
hansken her har løftet ligatroféer. Det nærmeste dere
kommer er å lukte på den!", og dermed kastet han keeperhansken
inn i garderoben før han forsvant. Dette var tydeligvis en hendelse
som gjorde inntrykk på våre spillere, og som de ville minne
Goram om da oppgjørets time var over!
- Jackie McNamara viser fronten av spillernes t-skjorte |
- Den "kryptiske" meldingen på ryggen. |
Som om ikke McCann har gjort seg nok upopulær blant deler av fansen gjennom avgangen til Jansen, er det ting som tyder på at han nå kan bli enda mer upopulær hvis ryktene er sanne om at han vil intensivere sin ‘Bhoys Against Bigotry’ kampanje, i et forsøk på å gjøre Celtic enda mer kommersielt stuerene. Det blir sagt at McCann vil registrere alle supporterklubber som spiller rebell-sanger på bussene sine, og som før kampene oppholder seg på puber som spiller denne musikken. Det hele virker noe suspekt, og kan like gjerne være rykter satt ut av McCann’s motstandere - men, man vet jo aldri med profittsøkende personer. Meningen er at disse supporterne i fremtiden skal bli nektet billetter til bortekampene. Vel, dette virker noe merkelig, så ta det med en klype salt.
For å vise hvor mye rangers-formann David Murray bryr seg om Celtic’s anti-bigotteri kampanje, viste han følgende syn på katolikker. rangers har nylig gått til det revolusjonære skritt å ansette en markedssjef med katolsk bakgrunn. Mannen er fra Dundee og heter Bob Brennan, og hadde tidligere en toppstilling hos de skotske whisky-distilleriene. Han tok sin utdannelse ved Law Academy som er en katolsk skole, og på denne skolen gikk også ‘Radio Scotland’-reporteren Jim Spence. Spence ble positivt overrasket over rangers’ nye ansettelse, og ringte direkte til Murray for å si at han var glad klubben hadde ansatt en fra sin gamle skole. Murray var tydeligvis ikke like imponert, og svarte surt: "Du er vel ikke en av disse Fenian drittsekkene du også!" (Fenian er et gammelt navn på irske katolikker). "rangers Against Bigotry", er ikke det et uttrykk man bare elsker å høre!
Selv om vi forventer utvikling på de fleste fronter i skotsk fotball, er det noen ting som aldri endres. rangers vil forbli i sin middelalder og deres spillere likeså, og uansett hvor neandertalaktig deres oppførsel vil være, kommer Celtic likevel ikke til lykkes på PR-fronten. Uansett hvor lyst det kan se ut, kommer det utspill fra Celtic Park som kan kaste skygge over selv et ligamesterskap. Men så lenge vi kan beholde plassen på toppen, gjøre en god figur i Mesterligaen og se at rangers fortsetter sin nedtur, vil livet være ganske ålreit.
Hail! Hail! Keep the Green Flag flying!
Av Harald Harsson
For inntil få år siden var det nærmest utopi at en nordmann skulle spille for Celtic. Etter at Morten Wieghorst banet vei for skandinaver i Celtic, fikk vi altså denne sesongen for første gang oppleve en nordmann i vår kjære klubb. Harald Martin Brattbakk er hans navn, og vi er ikke så rent lite stolte over her å kunne bringe et eksklusivt intervju med denne historiske person. En takk til hans kone som gjorde intervjuet mulig via Internett.
1. Hvordan var overgangen fra RBK og norsk fotball til Celtic
og skotsk fotball?
Den var merkbar, men ikke for stor til at det ble et problem. Jeg kom
jo fra en storklubb til en annen storklubb, selv om Celtic selvsagt er
større. Jeg visste at det ville ta litt tid å venne seg til
skotsk fotball. Den største forskjellen var vel kanskje at interessen
for Celtic er enormt mye større enn for RBK.
2. Hvordan ble du mottatt av spillerne/ledelsen da du kom til
klubben?
Jeg ble tatt veldig godt imot av alle sammen. Jeg fikk tidlig inntrykk
av at dette var en gjeng med spillere som ville kjempe sammen om hvert
et poeng, og det fantes ikke noen som skilte seg ut som stjernespillere.
3. Hvem av spillerne føler du at du kommer best ut av
det med?
Etterhvert har jeg fått god kontakt med Henrik Larsson, noe som
kanskje skyldes at det er litt enklere å være sammen med noen
som man føler at man har noe felles med. Men ellers må jeg
si at jeg går godt overens med alle spillerne.
4. Hva har du likt best etter overgangen til Celtic, og hva har
du likt minst?
Det beste er vel at jeg får lov til å spille for en klubb
som har en så stor skare av supportere som følger med oss
i tykt og tynt. Og det er alltid morsomt å spille på enorme
Celtic Park. Det jeg liker minst er måten media skal dekke hver eneste
ting som skjer i klubben. De skal lage skandaler ut av alt.
5. Hvor i Glasgow (eller omegn) har du fått deg bolig?
Jeg og min kone bor i Newton Mearns som ligger et stykke utenfor byen.
For meg tar det ca 15 minutter å kjøre inn til stadion.
6. Hva synes du om Glasgow by?
Det er en fin by, men ikke akkurat en turistby. Man må lete litt
selv, om man vil finne noe interessant. Fordelen med Skottland er at det
er ikke så langt til andre byer med flere severdigheter, som f.eks.
Edinburgh.
7. Hvordan synes du det har vært å vende seg til
den glaswegiske dialekten (selv engelskmenn har problemer med den)?
Etterhvert har det gått bare bedre og bedre. Nå hender
det at jeg vet hva man skal si på skotsk, men har problemer med å
vite det engelske ordet, eller oversette det til norsk!
8. Det blir sagt at man må ut for å se hvor godt
man har det hjemme. Hva er det du savner mest fra Norge og Trondheim?
Jeg synes ikke folkene og kulturen skiller seg så mye fra hva
jeg er vant med hjemmefra, så det største savnet er familie
og venner. Nå har jeg ikke vært hjemme siden 2 desember 1997,
så det skal bli godt å ta ferie.
9. Det er et relativt stort innslag av norske studenter og fastboende
i Glasgow. Har du hatt noe kontakt med noen av de norske miljøene
etter at du kom til Glasgow?
Nei, jeg har dessverre ikke hatt det.
10. Du er blant de få fotballspillere som har litt utdannelse.
Nå som du er i en by med to anerkjente universiteter, har du vurdert
muligheten til en høyere utdanning mens du er i Celtic og Glasgow
(slik f.eks. Brian McClair gjorde)?
Det er en mulighet som jeg har sett for meg, men jeg vet ikke helt
ennå. Men du skal ikke se bort fra at jeg kommer til å bruke
tiden til noe "fornuftig" mens jeg er her borte!
11. RBK og andre norske klubber er kjent for å drive fotball
på et vitenskapelig nivå, med bl.a. måling av oksygenopptak
mm. Hvordan er den vitenskapelige delen av apparatet rundt Celtic i forhold
til det du er vant til?
Det er faktisk ganske likt. Selv om det varierer med hvor ofte man
gjør slike målinger, finnes det et godt utbygd støtteapparat
som finner ut hvor god form vi er i.
12. Hvordan er treningene lagt opp, og kvaliteten på dem,
i forhold til RBK?
Treningene er egentlig veldig like. Det er selvsagt forskjell på
hvilke øvelser vi bruker, men størstedelen av treningen foregår
med ball. Dette tror jeg er viktig fordi det er jo tross alt fotballen
som man skal bruke!
13. Hvem av Celtic-spillerne har imponert deg mest?
Jeg er veldig imponert over det som Darren Jackson har prestert. Som
dere vet hadde han en hjerneoperasjon i fjor høst. Denne har han
kommet seg utrolig bra fra, og nå er han en av mine tøffeste
konkurrenter på laget.
14. Hvilken norsk spiller ville du helst hatt med deg til Celtic,
hvis du kunne velge?
Det var et godt spørsmål. Men jeg har jo mange gode erfaringer
med Mini, så han ville helt sikkert vært en av spillerne på
en slik liste.
15. Hva har dine skotske medspilllere fortalt deg om rangers
og deres tilhengere?
De har fortalt meg at rangers supportere er enda mer kravstore enn
våre. Dette synes jeg har vært tydelig i de kampene vi har
spilt mot dem også. Deres supportere har mye tydeligere vist sin
misnøye når ting ikke har gått som planlagt.
16. Har klubben advart deg om at det er visse områder i
Glasgow der Celts ikke bør ferdes?
Nei det har den ikke, men det er selvsagt ikke lurt for en Celtic-spiller
å ferdes i rangers-dominerte områder for ofte.
17. Hvordan var ditt møte med the Old Firm?
Det var en hyggelig opplevelse fordi vi vant 2-0. Og jeg spilte min
første kamp fra start. Men det jeg husker like mye som kampen selv,
var den utrloige stemningen på tribunen både før, under
og etter kampen.
18. Det er ifølge ryktene dessverre ting som tyder på
at Wim Jansen trolig kan forlate Celtic etter denne sesongen. Med din erfaring
så langt, kunne du anbefalt jobben til din tidligere trener
Nils Arne Eggen?
Ja, det kunne jeg. De to trenerne tenker fotball på en ganske
lik måte. Men Nils Arne kunne nok fått ordentlig skikk på
denne guttegjengen også.
19. Hvordan er ditt forhold til skotsk presse?
Jeg prøvde i begynnelsen å være imøtekommende
til pressen, men etter noen mindre hyggelige opplevelser med dem, har det
i alle fall fra min side blitt litt mer anstrengt. Men på den annen
side, jeg behøver hverken TV eller aviser for å spille fotball.
20. Du har nå spilt fotball sammenhengende i halvannet
år, føler du deg sliten? Og tror du dette kan være årsaken
til at dine prestasjoner har variert fra det helt superbe til det mer middelmådige?
Det er nok helt sikkert en medvirkende årsak til at prestasjonene
fra min side har variert, men det skal ikke være noen unnskyldning.
Jeg har hele tiden sagt at det gjelder å stå løpet ut,
så nå gjelder det bare å samle alle krefter til neste
sesong.
21. Hvordan har den spennende serieavslutningen vært innad
blant dere spillere - blir det til at man diskuterer situasjonen, eller
er alle så "profesjonelle" at slikt ikke er samtaletema?
Vi har hele tiden snakket om at vi kunne ha muligheten til å
bli seriemester. Selv om vi ikke har spilt like bra hele tiden, har vi
vært klar over at vi selv hadde muligheten til å avgjøre
dette racet. Derfor har vi vært flinke til å ta én kamp
om gangen.
22. Si litt om hvordan du opplevde det å bli seriemester?
Det kan bare beskrives med ett ord, UBESKRIVELIG! Opplevelsen av å
bli seriemester på hjemmebane i siste seriekamp var noe helt utrolig
spesielt. Jeg har i alle fall ikke vært med på en slik feiring
av et mesterskap noen gang!
23. Med hånden på hjertet, hva tror du om utfallet
hvis Celtic og RBK møtes i Mesterligaen til høsten?
Jeg tror at det vil bli en jevn kamp. De individuelle ferdighetene
er litt bedre utviklet i Skottland enn hjemme i Norge ennå, men man
kan jo aldri undervurdere lagmaskineriet til RBK. Jeg ville satset på
et målrikt uavgjortresultat 3-3, hvor jeg scorer alle tre målene
for Celtic!
24. Hva var ditt favorittlag som ung?
Mitt favorittlag ute i Europa var Manchester United. Da jeg spilte
på småguttelaget til Kolstad, spilte de største heltene
på Kolstads seniorlag i 5. divisjon.
25. Hvem tror du vinner fotball-VM, og hvordan tror du Norges
innsats vil være?
Jeg tror Frankrike kan bli en av de helt store slagerne i dette VM,
men man skal jo selvsagt aldri avskrive Brasil. Spania blir også
sterke. Men jeg holder altså en knapp på Frankrike. Når
det gjelder Norge, tror jeg man skal være realistisk og håpe
på å gjøre det bedre enn i VM i USA. Går vi videre
fra gruppespillet tror jeg alt kan skje.
Ingen etterbruk uten henvisning til kilden.
News From Paradise
Innledning: Lørdag 9 mai vant Celtic ligamesterskapet. Denne dagen vil alle Celts bevare i hjertet, som dagen da vi endelig vant tilbake ligatittelen, og gjorde slutt på den uutholdelige rekken av nederlag som førte til at rangers nesten klarte ti-på-rad. De norske Celts som var i Glasgow den helgen, vil bære vitnesbyrdet om de enorme gledesscener som utspant seg da The Tims utløste den største festen som har funnet sted på Glasgow’s østkant siden sist gang vi vant serien. Jeg har opplevd denne følelsen mange ganger før, siden 1966 da Jock Stein førte oss til våre ni titler på rad. Hver gang fikk jeg tårer i øynene da spillerne i de grønn/hvite stripene uttalte at mitt folk ikke skulle bli sviktet. Og hver gang vi vant en cup eller et ligamesterskap, kom den samme uttalelsen om at vi alltid ville være der, for vi er ett med vårt lag. De andre lagene lærte at det å spille mot Celtic var å spille mot et lag som representerte en hel kultur, og for å kunne vinne mot dette laget måtte de også vinne mot denne kulturen og dets folk. Hver gang mine helter kunne presentere et nytt trofé, ble mine øyne fylt med tårer for det de representerte. Da jeg sto på den mektige østre svingen i Paradise, på sesongens siste dag, gråt jeg. Men denne gangen var det annerledes. Dette var ikke slutten på min sesong, for da spillerne paraderte ligatroféet foran 50.000 elleville tilhengere, vandret mine tanker mot vest - hvor et stykke unna Glasgow Lufthavn ligger. Derfra skulle jeg den påfølgende torsdag begynne mitt livs eventyr…
Torsdag 14 mai er en dag jeg alltid vil oppbevare i mitt skattkammer av gode minner. Dette er dagen da min "magical mystery tour" til det forgjettede land som heter Norge begynte. Dagen da jeg bød farvel til min kone Mary, vår hund Leon og min familie for å fly av sted inn i morgensolen for å begynne mitt eventyr i landet med snødekte fjelltopper, dype daler og akrobatiske fossefall. Gjennom enger så grønne at den kjente irske sangen som heter "The Forty Shades Of Green" burde vært omdøpt til "The Forty One Shades Of Green".
Fra øyeblikket da Helge Larsen møtte meg på Sola flyplass, Stavanger, begynte min "magical mystery tour". Med hver dag som opprant, følte jeg meg mer og mer i en annen verden, som for meg var et eventyr. Jeg bodde hos Helge på toppen av en haug, på den lille plassen Børøy i Finnås, på øya Bømlo. Ut fra mitt soveromsvindu kunne jeg se den krystallblå fjorden funkle i morgensolen, og stillheten ble bare brutt av Helge som forbannet katten, som stadig sto i veien for hans ben. Akkurat som Helge, var også katten noe eksentrisk - den hadde nemlig ingen hale! Og ingen var i stand til å fortelle meg hva som hadde skjedd med halen. Kanskje var den tatt av et eventyr? Helge synes å eie, eller i alle fall være involvert i, det meste av Bømlo, og han virker også å ha relasjoner til annethvert menneske på øya. Jeg var stolt av å kunne si at jeg var en venn av Helge.
På søndagen skulle jeg få oppleve norsk ligafotball på nært hold. Vi tok ferge over til fastlandet og kjørte til Haugesund for å se kampen mot Lillestrøm. Harald, Øyvind, Tommy og Jan Frode hadde tatt turen fra Oslo for å støtte "Kanarifuglene". Siden mine nye venner fra Bømlo holdt med Haugesund, ville jeg nødig skuffe dem, så jeg holdt med Lillestrøm i første omgang og Haugesund i annen omgang. Lillestrøm vant kampen 2-0, så vi tok oss noen drinker om kvelden og alt endte vel.
Så var det 17 mai og nasjonaldagen! Det var for meg en vidunderlig dag, som jeg fikk dele med venner, familie og naboer av Helge, samt våre langveisfarende venner Harald og Øyvind, og ikke å forglemme Helges bror Gunnar med sine to sønner. Utpå ettermiddagen tok Gunnar meg med på et "fjordcruise" i sin motorbåt. Da vi skulle hjem igjen, bestemte vi oss for å ro tilbake til land, for så å gå den siste biten. Det er derfor absolutt ingen sanhhet i ryktene om at vi gikk bensintomme midtfjords!
Neste dag satt jeg på med Gunnar og hans to sønner til deres hjem i Kongsberg. Norges skjønnhet tok nesten pusten fra meg da vi kjørte fra vest til øst - på smale veier langs ville fjorder, og så oppover og oppover til vi møtte snødekte fjell, hvor vi så utspringet til fossene som slynget seg ned i avgrunnen med slik kraft og majestetisk preg at det for alltid har lagt seg på minnet mitt. Vår reise varte hele dagen, og ikke et sekund var det kjedelig eller slitsomt. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha tryllet frem et så fantastisk skue av naturskjønne perler som åpenbarte seg for mine øyne. Turen fra Bømlo til Kongsberg tar vanligvis syv timer, men denne gangen tok det tolv timer fordi jeg ustanselig ba Gunnar stoppe bilen for bedre å kunne nyte naturopplevelsene, og forevige dem. (Norges Reiselivsbransje sier de har en stilling ledig til deg, Martin! red.anm.)
Jeg bodde hos Gunnar og hans kone Inger Johanne under resten av min "magical mystery tour" (bortsett fra helgen i Oslo). Den vennligheten jeg ble tildel hos familien Larsen på Kongsberg gjorde meg rørt og samtidig lykkelig. De ønsket ikke at jeg skulle lage noe stort nummer av min takknemlighet, men jeg vil i alle fall benytte anledningen her nå, og si en stooor takk til Ola, Elisabeth, Jens Helge, og mamma og pappa.
Da torsdagen kom, var det Harald Harsson som skulle ta seg av meg. Jeg fikk oppleve Drammen, og det redaksjonelle hovedkvarteret til ‘News From Paradise’. Om kvelden fikk jeg møte Haralds foreldre da vi besøkte dem i deres hjem i Sundvollen, ved Tyrifjorden. Haralds mor var den perfekte vertinne, og disket opp med den lekreste middag - til tross for at vi ankom noe senere enn avtalt. Den kvelden gikk dessverre alt for fort, men jeg visste at mine to nye bekjentskaper var noe utenom det vanlige.
Det ble sent før vi var tilbake i Kongsberg, og neste morgen skulle jeg passere Drammen igjen - på vei mot hovedstaden for å møte Ulf og Jan. Helgen skulle nemlig tilbringes i Oslo, hvor jeg skulle være Celtic SCNs æresgjest under Supportercupen. Min Oslo-visitt må vente til senere, for der fikk jeg så mange inntrykk at det vil være en hel historie for seg selv. Så gå ikke glipp av siste del av min "magical mystery tour" (dvs at dere må fornye medlemskapet for å få med avslutningen. red.anm.) Arbeidstittelen på neste del er: "Hvordan overleve en helg i Oslo med Ulf Børke", eller alernativt: "På tøfler i Oslos uteliv" (eller kanskje: "Oslo sett fra en trappeoppgang"…). Jeg sier ikke mer, så kan dere vente i spenning!
Jeg vet at mange av dere norske Celts gjorde mye for at jeg skulle få muligheten til å reise til Norge, så til alle dere vil jeg gjerne få si tusen hjertelig takk! Og jeg vil si takk til alle de hyggelige menneskene jeg fikk møte. Og til dem jeg ikke fikk møtt; vel, det er en glede spart til en senere anledning. Som sagt er jeg er ytterst takknemlig og ydmyk over den generøsitet og vennlighet deres viste meg under mitt opphold. Jeg må også få si at jeg er veldig stolt over å ha så mange venner fra et så vennlig land.
Våre to land har trukket hverandre i VM, og min største glede ville være om vi begge kunne gå videre til sluttspillet - men, jeg er ikke helt sikker på om Norge klarer å slå Brasil!!!
"God bless"
"The wee man"
(Fortsettelse i neste nummer)
Glasgow-tur med SERIEMESTERSKAP!
Av Marius Holmsen
Dette må være verdens vanskligste oppgave; å prøve og beskrive hvordan det føltes etter ti magre år med lidelse, for så endelig å se vårt kjære stolte Glasgow øst lag hente hjem ligaflagget! Hvilke ord og hvilke superlativer kan dekke den enorme følelsen - å strekke armene høyt over hodet i det en svever ned Gallowgate i en eneste strøm av jubel, gledesrus og utmattelse. Vi heldige utvalgte som fikk bivåne denne enorme Celts-dagen var Helge, Gunnar, Jan Frode, Harald og undertegnede. Med oss kom også to journalister fra Haugesunds Avis - hvilken kamp å debutere på Celtic Park! Men, allikevel, for å få ordentlig utbytte må en nok ha lidd seg igjennom de siste års uendelig lange rekke av skuffelser. Da først vil man kjenne den eneste virkelig deilige følelsen på jord; Mesterfølelsen! Celtic betyr så enormt mye mer enn bare fotball, og derfor blir det en enorm følelsesutladelse når man klarer å slå den bitre fienden fra Ibrox…
På fredag møtte vårt norske følge opp på Willow Hotel i Glasgow, etter å ha fulgt forskjellige reiseruter til vår "hellige" by. Det kommer nok neppe som noe sjokk at det var en godt "bedugget" gjeng som skrek og sang seg småhese på Brazen Head den kvelden. Bare som en oppladning til det som skulle skje neste dag…
Så var den store dagen kommet. Alle i følget våknet tidlig, for sommerfuglene begynte tidlig å fly den morgenen. Celtic hadde den siste tiden fomlet seg til et utgangspunkt som var som skapt for Valium-produsentenes store glede. Kl 11 sto vi som tente lys utenfor MacConnell’s, hvor vi skulle møte vår venn Martin med billettene. Til vår store glede viste det seg at også Eivind fra London hadde fått skviset inn tid til kampen mellom en tjenestereise og et styremøte i Luxembourg (!), og viste med det sin store Celts-karakter bare ved å dukke opp under slike omstendigheter! Vi prøvde oss senere på både Baird’s Bar og Brazen Head, men det var så fullt begge steder at det var umulig å bevege seg inn. Derfor endte noen opp på Hoops Bar, mens resten av gjengen benyttet anledningen til å være tidlig ute på stadion for å få med seg hele stemningen.
Nervene lå i tykke lag utenpå oss ved avspark, men hjertespesialistene ved akuttmottaket i Glasgow pustet nok i likhet med oss godt ut da Henke klinte inn det første målet allerede etter to minutter. Spillet var ikke så mye å rope hurra for, ettersom Celtic-spillerne syntes å ha minst like mye nerver som oss, og gjorde mye rart man ikke er vant til å se garvede spillere gjøre. Særlig i andre omgang da meldingen om at rangers ledet sin kamp hadde nådd spillerne. Det var ikke så veldig mye Saints klarte å stelle i stand, men for oss på tribunen fikk vi nesten hjertestans hver gang de hadde ballen på vår halvdel. Men, så kom drømmen, Brattbakk ble byttet inn, og bare ti minutter senere brukte han farten sin, kom seg inn i midten, og fikk et drømmeinnlegg fra McNamara som han bare kunne bredside inn i målet. Og sånn som det tok av…! Derfra og inn sto hele stadion, og sangene drønnet mellom betongveggene, så det sikkert kunne høres helt til Ibrox, der 30.000 Huns var samlet for å se rangers sin kamp mot Dundee United på storskjerm! Det må ha gått dem gjennom marg og bein, og "lidelsene" var sikkert forferdelige...
For oss og over 50.000 Celts på tribunen var det en nytelse av en annen verden. Det var ekstase! En flokk gale nordmenn stormet i likhet med titusener av lykkelige Celts inn på Paradise’s grønne gress - åh, hvilken følelse. Etter kampen var det karnevalsstemning ned Gallowgate og forbi alle de overfyllte Celtic-pubene. Vi kom ikke inn ett eneste sted, så vi måtte iaktta festen på gaten, men vi var ikke alene om det. Til slutt kom politiet med hester for å rydde gatene ved Barrowlands, og vårt følge ble da litt delt. Hukommelsen er rimelig gåen, men jeg VET det var moro! Brazen Head var bare ubeskrivelig, da vi først kom inn etter en liten stopp på Heraghty’s. Selv en natt på et hardt gulv i en høyblokk i Gorbals var som tusen madrasser. For vi var mestere!
Det var etter den nevnte uplanlagte natt borte fra hotellet og resten av reisefølget, at undertegnede fikk ideen om å besøke en av Glasgow’s mest beryktede rangers-puber: the District Bar! Som sagt så gjort. Med en stor genser utenpå Celtic-drakten, ble en taxi praiet til dette som kan sies å være fiendens hovedkvarter. Vel inne på puben fikk jeg stotret frem til en som kom bort til meg, at jeg var en norsk rangers-supporter. Det syntes han var kult, og spanderte en øl på meg. Det var da hans kamerat plutselig oppdaget min store tabbe. Dagen før hadde jeg nemlig kjøpt den irske avisen An Phoblacht, som jeg nå hadde glemt befant seg i min baklomme. Kameraten til han jeg pratet med, gjorde denne oppmerksom på dette, og dermed ble tonen en helt annen! Hadde det ikke vært for at jeg var norsk, ville jeg blitt drept på stedet, men han ga meg en sjanse, pekte på ugangsdøren og ba meg forlate lokalene snarest. Jeg bare stormet på dør, og løp heldigvis på en taxi rett utenfor. Den ble bestilt rett til trygge omgivelser på Brazen Head, hvor jeg heldigvis traff på resten av reisefølget, som allerede var i god gang med fortsettelsen av feiringen. Det tok naturlig nok litt tid før jeg fikk overbevist dem om min bedrift. Da de så gjorde, måtte det innrømmes at å sette livet på spill på den måten, var minst like dristig - om ikke enda dristigere - enn da Harald i høst gikk i Celtic-drakt gjennom Ibrox og Govan på samme ettermiddag som to Celts ble drept i det samme området. Men, til alle andre frarådes det sterkt fra å prøve å slå noen av disse (dum-?) dristige "rekordforsøk"!
Resten av feiringen forløp problemfritt, bortsett fra Helge som
sjekket opp en glaswegisk dame han helst ikke burde ha truffet… Mangt kunne
vært sagt om den saken, men vi sparer Helge for det. Etter tidenes
tur med supporterklubben kom vi hjem fattige på stemmebånd,
men ytterst beriket i ånd og sjel. Gutta fra Haugesunds Avis hadde
klart å gjøre en svært bra jobb innimellom alle festlighetene,
og presenterte en god helside om vår unike tur.