Selv om det nå er ny sesong, kan vi ikke helt gi slipp på forrige sesongs fantastiske seriemesterskap. Her er slik 9 mai 1998 fortonet seg for David Quigley - en glasweger som i yngre dager spilte for Celtic opp til juniornivå på slutten av 70-tallet, sammen med bl.a. Charlie Nicholas. David har de siste årene jobbet i Norge, og bor nå i Stavanger. Han er medlem av supporterklubben vår, og til tross for sitt tilhold i Norge, har han sesongbillet på Celtic Park - for, han er hjemme annenhver helg, og sørger for at det passer med Celtic’s hjemmekamper...

Av David Quigley

De fleste av dere er sikkert ikke så interessert i å lese fra en side i min dagbok, men som en av dem som har gått igjennom ti harde og pinefulle år, vil jeg gjerne få dokumentere denne veldig spesielle dagen i mitt liv, og fortelle historien til den som vil høre på.

Jeg våknet i 06-tiden, og ble liggende å stirre i taket en halvtime før jeg innså at det ikke var mulig å få blund på øynene igjen. Magen velter seg, og jeg begynner å svette. Jeg strekker ut armen - og den skjelver som et aspeløv. Jeg føler meg nesten som et vrak, og det til tross for at jeg ikke så mye som rørte en drink i går! Klokken er halv syv - kona og ungene sover - og jeg står opp og kler på meg for å gå meg en tur. Jeg har følelsen av at jeg ikke klarer påkjenningen lenger. Jeg holder på å eksplodere. Jeg er så desperat at jeg i mitt innerste nesten ønsker at Tommy Burns fortsatt var manager, for da ville vi ikke vært i denne situasjonen nå…

På vei opp til den lokale sjappa på hjørnet møter jeg fire (!) andre som jeg vet er Celts, og de har sikkert som meg ikke sett dagen på denne tiden av døgnet før! På vei tilbake ber jeg "Hail Mary’s" og alle andre bønner jeg kommer på i farten. Det har aldri falt meg inn å be for meg selv, så jeg ber for alle Celts på kloden om at dette må bli en dag som kan minnes med glede.

Min kone har også våknet når jeg kommer hjem. Og hun ser på meg, og bare rister på hodet. All ære til henne for det, for hun vet bedre enn å si: "Det er bare en fotballkamp". Frokosten står på bordet - så kanskje hun ikke skjønner så mye likevel… Like fullt setter jeg meg ned og stirrer på den en stund, for å gjøre henne glad, før hun rydder maten av bordet igjen, og forteller at jeg må ringe min bror Kevin.

Kevin er noen år yngre enn meg, og er trolig enda mer hektet på The Bhoys enn jeg. Han er fortsatt ungkar, og sier alltid til vår mor at hans liv står stille inntil Celtic har vunnet ligaen igjen. Da først vil han vurdere å finne seg en partner og slå seg til ro.

Klokken er blitt 09, og etter noen flere telefoner har jeg fått samlet en gjeng og fikset en taxi. Vi er på vei til Gallowgate i Glasgow! Første stopp er som vanlig "Mekka" over alle puber: Baird’s Bar. Og der inne er det så fullt at vegger og tak ser ut til å sprenges - i hvert fall føles det sånn. Noen synes det er for fullt (!), så etter én øl bærer det over gaten til Hoops Bar. Etter enda en øl begynner jeg å føle meg litt mer komfortabel. TV-skjermene viser videoopptak av gamle berømte Celtic-kamper, og syngingen blir mer og mer intens. Atmosfæren begynner å bli elektrisk. Vi bare MÅ vinne i dag.

I baren selger de sine standard Hoops Bar skjorter, men med en liten ekstra logo sydd på: "Celtic - Premier League Champions 1998". Ikke et menneske kjøper den skjorten. Jeg spør jenta bak bardisken hvor mye den koster, og hun svarer ti pund. Ingen dårlig pris, men for mye for en skjorte man kanskje må kaste et par timer senere. Jeg har fortsatt denne rivende følelsen i meg om at det hele kan ende i tårer.

En av gutta har avtale om å møte noen andre på Joanna Dee’s, og overtaler oss andre til å bli med når han lokker med at ‘Billy Reid Flute Band’ skal spille der. Å gå dit, viser seg å være et genitrekk. Jeg har hørt mange gode fløyte-band tidligere, men ikke på en så trang og fullstappet pub. Å høre "Sean South" og "Crossmaglen" fylle lokalene ga meg frysninger langt inn i ryggmargen. Nå har jeg plutselig fått følelsen at vi kommer til å vinne i dag. Noen av gutta tar med seg ølen ut for å sitte i solen, men ikke jeg, dette er hvor jeg hører hjemme.

Så er det endelig tid for å gå opp mot stadion, og igjen kan jeg føle at selvtilliten begynner å svinne ettersom vi nærmer oss målet. Hva om…!!! Jeg tør ikke engang tenke tanken helt ut.

Oppe ved stadion får jeg atter tilbake litt av den gode følelsen. Jeg har siden lest i en avis at det før kampen var tyst og nervøst utenfor stadion, men den som skrev det kan ikke ha vært ved nordre langside! Ti minutter før kampstart, og hele stadion rister i takt med alle som danser, og "A Soldier’s Song" blir sunget så høyt og hjertelig som jeg aldri har opplevd. Nok en gang får jeg ånden over meg. Vår dag skal komme. Vår dag er her.

Trappen opp til øverste dekk er alltid lang, men i dag må noen ha båret meg, for jeg er på toppen uten å huske å ha tatt ett skritt. Så er det de få skrittene ut mot seteradene før Paradise åpenbarer seg for meg, med en atmosfære jeg knapt kan huske å ha opplevd. Hele stadion er et hav av grønt og hvitt, og lydnivået - ja, hva kan jeg si om lydnivået - det er ubeskrivelig, og nesten ikke til å tro. Jeg finner setet mitt, og alle vi som har sittet sammen en lang og pinefull sesong gir hverandre omfavnelser. Vi prøver alle å støtte hverandre: Det er nå det skal skje, det skal skje, det bare skal skje! Så kommer spillerne ut på banen, og det som allerede fortoner seg som et grønn/hvitt frådende hav, eksploderer. Og etter "huddle’n" øker volumet enda mer, og når kampen blåses igang øker volumet med enda flere decibel. Hva enn som nå vil skje, kommer jeg aldri til å glemme denne utrolige atmosfæren. Den var helt spesiell, og kampen har bare såvidt begynt.

St Johnstone’s keeper er ute i feltet og gjør en klarering, men den er ikke særlig god. Paul Lambert tar ned ballen perfekt og serverer den videre til Henrik Larsson. Kom igjen Donnelly, gjør deg spillbar nå! Men Henke Bhoy, han som ble sendt fra himmelen, har andre tanker. Et kvikt steg innover på banen finter bort en forsvarer, ett steg til og han har en luke. Og så lar han ballen fly. Jeg visste det i det øyeblikk ballen forlot hans søte fot, den ballen søker nettmaskene. Festen har begynt. Jeg og sidemannen, Harry, hopper opp og ned i vill glede mens vi omfavner hverandre og brøler: "Vi har klart det, vi har endelig klart det!". Det er det reneste kaos rundt oss. Vi har fått den åpningen vi bare kunne drømme om. Nå er det bare å punktere kampen ved å score det andre målet, så vi endelig kan kvitte oss med disse hersens nervene - men det skjer ikke! Noen forteller meg at St Johnstone truer, men jeg vet ikke om det er riktig, for jeg tør ikke åpne øynene… Dette kan bare ikke skje oss igjen.

Pause og 1-0. Dette kommer til å bli de lengste 45 minuttene i mitt liv. John Higgins kommer ut på banen og viser frem sitt nyvunne trofé som verdensmester i snooker, og det gir tankene et kjærkomment avbrekk fra en ytterst nervøs tilværelse. Ingen snakker om den andre kampen oppe i Dundee. Jeg venter på pauseresultatene fra høyttaleranlegget, men de kommer aldri. Det kan kun bety at the Huns leder, men det betyr ingenting, fortell meg at det ikke betyr noe.

Andre omgang er rotete, men Celtic ser ut til å ha kontroll. Så gjør keeperen plutselig en kjemperedning fra Donnelly, og nervene er igjen tilbake så det monner. Det er kanskje ikke vår dag allikevel. Så plutselig skjer et bytte - Harald Brattbakk kommer innpå. Jeg har tilbragt timer i puber på å diskutere Brattbakk, og alltid hevdet at han bør få en sjanse. "Han kan bli meget nyttig", forkynner jeg, "bare vent og se". Å som jeg håper at det skal skje akkurat nå!

Mer dårlig spill, før Tom Boyd vinner ballen, løper 25 meter før han sender en perfekt løpeball til McNamara. Noen bak meg ropte et eller annet, men jeg hørte ikke, fordi jeg så Brattbakk løpe som en vind på vei mot rommet bak de to midtstopperne. Jackie har sett ham, og sender avgårde en perfekt markkryper. Alle reiser seg, Harald kan ikke misse nå, og gjør det heller ikke. Helt kald setter han ballen til side for keeper, og vi på tribunen går helt berserk. Alle omfavner hverandre, og jubelen synes å gå inn i evigheten.

Det blir alltid sagt at det største øyeblikk man kan oppleve her i livet, er fødselen til sine barn. Jeg har selv tre ghutter, som jeg elsker over alt, og jeg hadde den store glede av å være tilstede ved samtlige fødsler. Sant nok er det noen helt fantastiske og følelsesmessige sterke øyeblikk, MEN de kommer ikke i nærheten av hva jeg føler nå som Celtic har vunnet seriemesterskapet, og forhindret rangers i å ta ti-på-rad!!! I ti lange år har jeg altså ventet, og nå har det skjedd. Det har ikke helt gått opp for meg ennå…

Spillerne mottar sin velfortjente hyllest, men for å være helt ærlig så synes jeg ikke dette er deres dag, for dette er vår, fansens, dag! Jeg ønsker nå å komme meg så fort som mulig tilbake til kompisene på vår lokale pub. På vei ut treffer jeg på en dame som sier dette er hennes første fotballkamp. Min første tanke er. "Hvordan i huleste fikk du tak i billetter", men så tenker jeg, "håper du ikke tror at alle kamper er som dette".

Utenfor stadion råder det glade vanvidd av euforisk atmosfære, der folk synger, danser og omfavner hverandre - samtidig som folk går og klyper seg i armen for virkelig å forsikre seg om at dette er sant.

Jeg kom meg tilbake til vår lokale pub, og derfra og ut må jeg tilstå at mitt minne begynner å bli nokså svevende. Én tanke husker jeg likevel at jeg hadde utpå kvelden: "Lurer på hvor mye disse skjortene koster på Hoops Bar nå?!".

De som er gamle nok, husker sikkert det kjente pressebildet fra Vietnam-krigen, der en skrekkslagen liten jente helt uten klær flykter fra napalm-bomber. Dette bildet gikk verden over, og fikk åpnet øynene på verdensopinionen om krigens vanvidd. I fjor var det et bilde fra N-Irland som gikk verden over på nesten samme måte. Det viste en liten gutt i en blodig Celtic-drakt, med frykt i blikket og bærende på sin livløse lillesøster - i et forsøk på å unnslippe Orange-ordenens marsj-terror. Selv konservative amerikanske finansaviser bragte dette bildet på sine førstesider. Mange håpet at verdensopinionen igjen skulle vekkes, og øve press mot den primitive Orange-ordenens herjinger.

Orange-ordenen ble dannet i 1795, for å demonstrere protestantenes overlegenhet i forhold til katolikkene, ved å minnes slaget ved elven Boyne i Irland (12 juli 1690), der den katolske kong James II ble slått av protestanten Wilhelm av Oranien ("William" eller "Billy of Orange" på engelsk) - derav navnet på ordenen. For riktig å markere sin egen fortreffelighet, ble det arrangert marsjer, de såkalte Orange-marsjene. Marsjdeltagerne iførte seg en orange sash (skulderplagg), samt bowlerhatt, hvite silkehansker og paraply under armen (slik overklassen brukte). Men viktigst av alt, var at marsjene skulle følge ruter gjennom katolske områder, slik at katolikkene skulle forstå hvor underdanige de var.

Nå som vi er på vei inn i et nytt årtusen, vil enhver utenforstående stille seg undrende til at mennesker kan oppføre seg så primitivt mot sine granner. Enda mer underlig er det at slik opptreden får forekomme i en stormakt som i så mange andre anledninger ynder å opptre som et verdenspoliti mot nasjoner de mener ikke følger humane spilleregler. Kanskje Storbritannia burde rydde opp i egne rekker før de selv beordrer boikott av andre nasjoner for brudd på menneskerettigheter ol! Problemet er at få, om noen, tør å øve politisk press mot en stormakt. Derfor var håpet at fokuseringen mot Orange-ordenens menneskefiendtlige oppførsel skulle få problemet på dagsordenen, men dengang ei. Denne sommeren har vært minst like ille som tidligere år. Uskyldige menneskeliv har igjen gått tapt, og mest tragisk var det med tre små søsken som ble offer for ordenens blinde hat mot annerledes tenkende. Selv ikke disse tragiske dødsfall, som satte en hel verden i sjokk, dempet aggressiviteten hos Orange-mennene, som ufortrødent fortsatte sin kamp for sine marsj-rettigheter. Ikke engang en beklagelse ble gitt - som om det skal være en selvfølge at katolske liv må gå tapt når Orange-ordenen slåss for sine middelalderskikker.

Da rangers FC ble stiftet i 1873, var Orange-ordenen vel etablert. Som enhver ambisjonsrik organisasjon sørget ordenen for å ha medlemmer sentralt plassert der viktige beslutninger tas. Så også i rangers, som skulle bli protestantenes fotballstolthet i Skottland. Siden har rangers og Orange-ordenen så og si gått hånd i hånd. Klubbens anti-katolske holdninger er ingen hemmelighet, og i 1983 ble rangers etterforsket av FIFA for sin sekteriske politikk. Men, dessverre for FIFA fant de ingen beviser til påstandene så tiltalen frafalt. Selvfølgelig hadde ikke rangers skrevet ned sine religionsdiskriminerende statuttter. Med både Orange-menn og medlemmer av det spesielle skotske frimureriet i ledende posisjoner opp gjennom alle år, blir det sagt at rangers sine uskrevne sekteriske retningslinjer følger Orange-ordenens ed. Noe forkortet går denne eden (og rangers’ statutter?) som følger: "Jeg skal aldri ansette katolikker i noen stillinger, så lenge det finnes protestantiske alternativer. Jeg skal aldri støtte katolske foretak, men vil i stedet gjøre alt i min makt for å bryte ned Pavens makt. Jeg skal aldri inngå avtaler med katolikker, eller andre grupper som underminerer protestanter. Jeg skal aldri stemme på eller gi støtte til noen katolikk, men kun støtte protestantiske alternativer. Jeg skal til enhver tid etterstreve at protestanter får ledende stillinger." Osv.

Selv om det alltid vil være et visst hemmelighetskremmeri rundt Orange-ordenen, og selv om deres innflytelse på rangers ikke står nedskrevet i noen statutter, er alliansen mest synlig når Ibrox Park vederlagsfritt blir utlånt til Orange-ordenen, og sågar har vært utgangspunkt for flere av ordenens marsjer. Det er likevel ikke bare i rangers’ ledelse at det har vært Orange-medlemmer. Opp gjennom årene har også en stor andel av spillerne kommet fra Orange-familier, og sympatisert med hva ordenen står for. Ordenens sekteriske sanger, som fansen synger under kampene, blir også tradisjonelt sett brukt av spillerne når de feirer sine mesterskap. Så sent som for to år siden (da rangers sist vant et mesterskap…), måtte politiet til slutt bryte inn for å få spillerne til å slutte å synge disse sangene, fordi de kunne høres i bakgrunnen på TV, som sto utenfor garderoben med intervjuer. Det kan bl.a. også nevnes at da rangers i 1972 paraderte sin Cupvinner-cup pokal på Ibrox, ble det etterpå levert en rapport fra en politimann som var forferdet over at rangers-spillerne sang så mange sekteriske Orange-sanger under feiringen av sitt trofé.

For best mulig innflytelse holdt det ikke bare å være representert i klubbens ledelse, så ordenen sørget også for å ha sine menn i det skotske forbundet. På den måten ville også rangers unngå kritiske spørsmål angående deres teologiske apartheidpolitikk. Orange-representasjonen i forbundet har naturlig nok ikke vært like synlig som i rangers, men den har alltid vært der i større eller mindre grad. Man kan jo spørre hvorfor en av forbundets dommere med et irsk-klingende etternavn mistet sin dommerlisens pga "ekstremt dårlig dømming", etter at han hadde gitt Celtic et billig straffespark mot Hibs. Mens andre dommere som gang på gang foretar tvilsomme avgjørelser i favør av rangers, eller i disfavør av Celtic, stadig får gode skussmål i forbundets dommerevaluering. I den nevnte FIFA-etterforskingen av rangers i 1983, var da også forbundet i søkelyset, men alle tiltalepunkter frafalt pga manglende beviser. Når dommerne først er nevnt, er det vel ingen hemmelighet at heller ikke dommerstanden er fri for Orange-menn. Selv blant dagens dommere er det flere som er observert i Orange-marsjer, og som endatil har blitt arrestert for bråk under slike marsjer! Er det da så rart at Celts til tider føler seg som levende fotballmartyrer!

Da trekningen av UEFA-cupens kvalifiseringsrunder sto for tur i sommer, var den lille og fattige amatørklubben Shelbourne fra Dublin svært spente på utfallet - og håpet som de fleste andre mindre klubber på at de enten skulle trekke et storlag, for å kunne spise kirsebær med de store for en stakket stund, eller å trekke et veldig dårlig lag med håp om avansement. Da resultatet av trekningen var klart, ble deres optimisme fort snudd til fotvilelse. De hadde riktignok trukket et storlag, men laget var ingen ringere enn rangers; de største Irland-hatere og kompanjonger av den anti-irske og anti-katolske Orange-ordenen som nettopp hadde laget så mye bråk i N-Irland. Lille Shelbourne fryktet nesten for sin tilværelse, og prøvde først å forby bortesupportere til kampen. Men da grep UEFA inn, i kraft av sin arrangørstatus for turneringen, og krevde at bortelaget skulle ha sin andel av billettene - for idrett og politikk skulle ikke blandes… Med fare for å få fem tusen Huns og Orange-menn til lille Tolka Park, i tillegg til alle som ville følge i kjølvannet for å være med på "korstoget" til Irlands hovedstad, grep selveste borgermesteren av Dublin inn, og krevde at kampen måtte flyttes ut av byen - og ut av landet! Dermed endte Shelbourne’s Europacupdrøm i England - nærmere bestemt Prenton Park, hjemmebanen til Tranmere Rovers utenfor Liverpool. I meget ublide omgivelser ble det tøft både sportslig og mentalt, og til Ibrox var det ingen av fansen som torde dra. På Prenton Park var Shelbourne’s amatører nær en sensasjon, da de ledet 3-0 ut i andre omgang, men måtte til slutt se seg slått 3-5. Tenk hvilken symbolsk seier det ville vært, om de hadde klart å beholde ledelsen: ikke bare en seier mot en sportslig overmakt, men også en seier mot intoleranse og menneskeforakt for et hardt prøvet folk - en seier som kunne være det første symbolske skritt mot sekterismens (les: rangers og Orange-ordenens) fall!
 

PS! Som et apropos kan det nevnes at skribenten selv er protestant, men av den sorten som mener man ikke er noe mer høyverdig menneske av den grunn.

I en serie fremover vil vi ta for oss drakthistorien til Celtic, og se hvordan utviklingen har vært for dette symbolske plagg opp gjennom årene. Dette er første del, og tar for seg de berømte stripene.

Av Harald Harsson

Med 60-tallets smale striper, 70-tallets krage, 80-tallets grønnfarge og 90-tallets innvevde mønstre, kan man til en viss grad si at ringen er sluttet når det gjelder dagens versjon av Celtic-drakten. Meningene er mange om hvordan drakten bør se ut - og ikke se ut. Her er historien om hvordan drakten har sett ut.

De grønne og hvite stripene har blitt varemerket til Celtic opp gjennom årene, men i begynnelsen var det annerledes - helt annerledes. Da Celtic spilte sin aller første kamp, mot rangers den 28 mai 1888 (seier 5-2), hadde de en hvit trøye (uten striper!) med grønn krage, og på høyre bryst et rødt emblem med et grønt keltisk kors. Buksene var marineblå, og strømpene sorte. På slutten av 1930-tallet var det en diskusjon rundt posisjonen av emblemet. Noen mente det var på venstre side av brystet, og at lagbildet fra 1888 egentlig var speilvendt pga en feil under fremkalling av filmen. Etter en del frem og tilbake, og diskusjon blant dem som hadde vært med på den spede begynnelse, ble det til slutt bekreftet en gang for alle at emblemet satt på høyre bryst, og at det nevnte lagbilde var korrekt.

Da den skotske ligaen ble sparket i gang høsten 1890 (inntil da hadde det bare vært spilt cupturneringer), introduserte Celtic en ny drakt som besto av grønne og hvite vertikale striper, uten noe form for emblem eller klubbmerke. Bukse og strømper var ellers som før. Det var i denne drakten Celtic hentet hjem sitt første trofé, da de i april 1892 vant cupfinalen med hele 5-1 over Queens Park, datidens storlag i skotsk fotball. Første ligatittel ble også vunnet i denne drakten. Bare fem år etter sin tilblivelse, vant Celtic ligaen i 1893 - en bemerkelsesverdig bragd. Mot slutten av 1890-tallet skiftet buksene fra marineblå til hvite.

Til 1903/04-sesongen endret Celtic til de grønne og hvite horisontale stripene, som vi kjenner så godt i dag. På engelsk kalles horisontale striper for "hoops" - og ett av Celtic’s noe merkelige klengenavn, The Hoops, er dermed logisk forklart. For de overtroiske skulle de nye horisontale stripene bety lykke; for året etter introduksjonen innledet Celtic sine berømte seks ligatitler på rad. I 1906/07 ble også "the double" vunnet for første gang.

Bortsett fra noen nyanseforskjeller i litt forskjellige typer krager, snøring/knepping i halsen, mørke strømper, stripete strømper ol, var Celtic-drakten så og si uendret frem til 1980-tallet. Det eneste som hadde skjedd frem til da, var at nummer ble innført (på buksene) rundt 1960 - lenge etter alle andre - og at klubbemblemet ble påført drakten fra 1978.

Etter så mange år med de grønne og hvite stripene, er disse blitt så innarbeidet, og en tradisjon i seg selv, slik at radikale endringer på dette området nok aldri kommer til å skje. Det eneste man kan tenke seg, er litt ‘eksperimentering’ med stripene. De første spede forsøkene på dette skjedde i 1982, da det ble lagt noen tynne ekstra-striper på hver side av hovedstripene, samt at grønnfargen ble litt mørkere enn tidligere. Personlig synes jeg dette er den "styggeste" Celtic-drakten - om det er lov å si noe slikt. Og det gjorde det ikke noe bedre at designet på den tiden skulle være trangtsittende trøyer og knøttsmå bukser… Trolig var jeg ikke den eneste som ikke syntes denne versjonen var så vakker, for etter tre sesonger kom de gode gamle stripene tilbake igjen.

I 1991/92-sesongen kom så et nytt forsøk på variasjon i stripene. Denne nye varianten kunne minne om en matrosdress, fordi de øverste stripene gikk i en fin vinkel over skuldrene. Kanskje litt ‘teit’ ved første øyekast, men egentlig en harmonisk løsning på ‘konflikten’ som oppstår når stripene fra ermene og kroppen møtes. Med denne drakten kom de kommersielle to-sesongsintervallene, der draktleverandørene fant ut at de solgte langt flere drakter om klubbene skiftet dem ut annethvert år. Samtidig så vel også klubbene en viss fortjeneste i dette.

Derfor varte ‘matrosdressen’ i bare to sesonger, før versjonen med de veldig brede stripene ble introdusert. Stripene var alt for brede til at fansen kunne sluke dem, så denne drakten ble aldri populær. En soleklar utfordrer til Celtic’s verste drakt gjennom tidene. Symptomatisk var det kanskje også, at Celtic under denne draktens periode var nede i sin dypeste bølgedal historisk sett.

I 1995 var det over og ut med de brede stripene, og fansen ventet i spenning på den nye drakten som skulle introduseres til cupfinalen samme år. Det var med stor lettelse fansen fikk se at stripene var blitt smalere igjen, selv om "fancy" designere hadde laget striper av forskjellig tykkelse. Det var på denne tiden at veve- og trykke-teknologien innen fotballdrakter virkelig hadde satt fart, og det syntes på den nye drakten. Alt mulig av Celtic-emblemer og tekst var vevd inn i stripene, slik at de så i overkant spraglete ut, men på avstand var i hvertfall alle enige om at den nye drakten var fin.

I fjor sommer var det så tid for å pensjonere ‘spraglestripene’, og igjen måtte vi vente i spenning på hva slags striper vi ville få. Resultatet var mer positivt enn mange hadde håpet å tro. Tilbake var de gode gamle jomfruelige smale stripene; alle med lik bredde. Designere kåte på fiksfakserier hadde til og med behersket seg til kun et diskré klubbemblem innvevd sentralt over draktflaten. Det er selvfølgelig et minus at det er for store flater til nummer og reklame, slik at vår magiske stripeeffekt blir noe forstyrret, men alt i alt er dagens drakt en klassiker. Og ikke å forglemme at den var den første som ble trukket ned over hodet på en norsk spiller… Men viktigst av alt; det var i denne drakten vi hindret rangers i å ta ti-på-rad!

Og snipp snapp snute, så var dette drakteventyret ute - men bare for to år om gangen.

Da jeg ankom Oslo fredag ettermiddag 22 mai, ble jeg møtt av Ulf Børke og Jan Trondsen. Den ettermiddagen foregikk i avslappede former sammenlignet med hva som var i vente. Først ble jeg kjørt hjem til Ulf, der jeg skulle bo i helgen. Hjemme hos Ulf fikk jeg møte hans samboer Hege og deres åtte uker gamle datter Johanna - to av de vakreste kvinnene jeg så under mitt opphold i Oslo. Jeg vil få komme med en spesiell takk til Hege, som lot meg få losji for helgen, og takk for at jeg fikk lov å holde lille Johanna slik at jeg kunne trene til det å bli bestefar, som jeg blir om ikke lenge. Etter ankomsten tok Ulf og Jan meg på en ‘sightseeing’ i Oslo, der jeg fikk se Akershus festning, og Holmenkollen hoppbakke som bokstavelig talt tok pusten fra meg. Jeg fikk også se den berømte Dubliner Pub, før ferden bar til Lillestrøm og Åråsen. Banen er ikke så stor som Paradise, og fasilitetene ikke like gode, men lidenskapen til Ulf og Jan sto ikke tilbake for noe da jeg fikk bli med inn i troférommet. Det var artig å høre de mange fotballhistoriene fra norske forhold. Jeg ble så tatt med til Martins Pub! Tenk, det var det jeg skulle bli født til; å få min egen pub. Vi ble servert Guinness av Bjørn Erling - en annen av mine bekjentskaper fra CSCNs Glasgow-turer. Så var det på tide å dra hjem til Ulf og få seg litt søvn før den store dagen med Supportercupen.

Jeg våknet av at Ulf dundret på døren. "Tragedien" var et faktum; vi hadde forsovet oss! Det var bare 25 minutter til vi skulle ha vært på Voldsløkka hvor de tapre norske Celts skulle kjempe for Celtic’s ære. Ulf kjørte som et uvær, og brøt fartsgrensen allerede før han forlot gårdsplassen. Ved siden av satt jeg med lukkede øyne og sammenknytte never, mens jeg ba mine bønner og håpet at vi fortsatt ville være hele når vi kom frem. Vi kom for sent, men vi kom frem med livet i behold. Uten vår støtte hadde Celtic tapt 0-1 i første kamp. Resten av turneringen gikk det bedre, men dette ble behørig dekket i forrige NFP, så jeg skal ikke gå mer inn på det her. Hvordan var derimot det sosiale aspektet? Det er her de norske Celts skiller seg fra alle andre: CSCN vant riktignok ikke turneringen, men det var ingen som slo oss når det gjaldt beste supportere, beste sangere, mest fargerike lag, det best utseende lag (det er i hvert fall hva Tor fortalte meg…), det eneste lag som kunne ta en skikkelig "huddle", det eneste laget med en skotsk "trener" - og ikke minst; vi var de beste til å drikke (skjønt jeg ble byttet ut mot slutten av den delen av tevlingen). Vi kan trygt si vi strødde glans over oss selv, og Oslo fikk føle at "The Bhoys were back in town!".

Den sosiale delen var utvilsomt det jeg satte størst pris, og det var fantastisk å få være sammen med så mange av dem jeg tidligere har møtt på supporterklubbens turer til Glasgow. Særlig var det hyggelig å få møte gode gamle Odd igjen. Han tok seg godt av meg, og lærte meg det som trengs å vites om Cubansk rom… Da det led ut på dagen, tok Leif og Eirik meg med til lunsj på en nærliggende pub. Eirik er en herlig kompanjong når det gjelder å ta "lunsj". Jeg ble også introdusert for Seamus fra N-Irland, og når du hører flytende norsk bli snakket med Belfast-aksent, da har du hørt alt! Min eneste beklagelse fra helgen i Oslo, var at jeg ikke fikk tilbragt mer tid med Seamus - vi var sjelebrødre. Av andre kjente på Voldsløkka var mine venner fra Kongsberg og Finnås, og Lars med peroksid-håret, Bent, Håkon (Norges svar på Lev Yashin), Jens med et smil som lyser opp hele ansiktet, Rune! Rune! Rune!, lille-Morten, store-Morten og Vidar den tause trauste. Og selvfølgelig fikk jeg møte Kjersti, som er et helt kapittel for seg selv. Først og fremst fordi hun bragte sjarme og naturlig skjønnhet til Celtic-gjengen, men også fordi hun tok seg så godt av meg. Alle dere andre som også gjorde dagen så spesiell for meg fortjener en stor takk. Neste gang dere kommer til Skottland, vil jeg mer enn gjerne få gjengjelde noe av den gjestfrihet dere viste meg.

Da jeg våknet søndag morgen, hadde jeg ingen anelse om hvor jeg befant meg, men etter hvert som øynene åpnet seg og slapp dagslyset inn, kunne jeg skimte konturene av Harald og Helge i døråpningen. Da forsto jeg at jeg fortsatt var i Norge! Hvilken del av Norge hadde ikke gått opp for meg ennå. Harald sa det var på tide å stå opp, men jeg nektet å røre meg fra sengen før jeg visste hvor jeg var. Jeg prøvde frenetisk å finne hode mitt, og da jeg fant det midt mellom skuldrene, var det fortsatt noe numment. Jeg slang bena på gulvet, men bommet og falt tilbake i sengen. Der ville jeg ligge til noen satte gulvet tilbake der det skulle være. Så kom Ulf til døråpningen, og forsikret meg om at gulvet lå akkurat der det alltid har ligget. Til slutt kom jeg meg opp og ut i stuen, hvor jeg ble møtt av Harald, Øyvind, Helge, Jan, Bent og Ulf som brølte av latter da jeg med ustøe skritt grep etter veggen. Da latteren stilnet, ble jeg fortalt hele historien fra kvelden før: Jeg husker som sagt at jeg var på Supportercupen, og at vi siden dro hjem til Ulf for grilling og Celtic-fest. Og jeg har noen vage minner om at vi heiste Celtic-flagget mitt til topps i Ulfs flaggstang, og jeg husker alle de gjestfrie norske Celts som stadig hadde drinker å by på… Så stopper det. Så jeg ble fortalt om den syngende trikketuren ned til sentrum, og jeg kan knapt tro det når de latterfullt forteller at jeg gikk ut på byen i tøfler! På Dubliner Pub likte jeg bandet så godt at jeg slo lag med dem på scenen. Det likte visst ikke vaktene, som ikke ville bli med da jeg tilbød dem mikrofonen for en fulltrøkk versjon av ‘Fields of Athenry’. Da det var stengetid, var det ingen som kunne finne meg! Harald så for seg marerittet det ville bli å ringe min kone Mary for å fortelle at de hadde mistet lille Martin. Det endte selvfølgelig godt, og jeg ble funnet i trappeoppgangen på andre siden av veien. Noen sier jeg satt og sov der, men det nekter jeg å tro, og de 15 kronene som lå ved siden av meg kom sikkert ikke fra folk som syntes synd på meg, men hadde nok bare falt ut av lommen min - eller… Så kommer minnet litt tilbake igjen, for jeg husker at vi gikk til et torg, hvor Ulf og Harald pratet med en fremmed i en bil. Etter hvert ble også de andre med i diskusjonen, og jeg ble stående alene. Under diskusjonen var det stadig noen som så over mot meg mens de pratet og gestikulerte, og plutselig slo en tanke ned i meg om at de kanskje var i ferd med å prøve å bli kvitt meg. Jeg fikk også et glimt av sjåføren i bilen, og han var av asiatisk avstamning, så det slo ned i meg at kanskje skulle jeg kidnappes eller bli forlatt. Var dette nordmennenes hevn fordi jeg hadde drukket opp drinkene deres…! Senere ble jeg imidlertid fortalt at det dreide seg om en pirat-taxi, og at føreren ikke var så lysten på å slippe en liten fordrukken skotte i tøfler inn i bilen. Men, det gikk bra det også.

Etter å ha kommet til hektene igjen utpå søndagen, var det på tide å pakke sakene og forberede hjemreisen. Mens jeg pakket fant jeg fort ut at det var kommet til flere nye ting i pargaset: en Bobby Sands nål, et republikansk magasin, en t-skjorte med logoen til "The Irish-American Society" og et Lillestrøm-skjerf. Celtic-flagget mitt, hang derimot fortsatt i Ulfs flaggstang. Ja, gudene må vite hvor jeg egentlig var den lørdagskvelden! Det er blitt sagt at det ble filmet med video fra festen, så det kan fortsatt hende jeg får den virkelige versjonen etter hvert, men inntil jeg får se videoen holder jeg meg til den versjonen jeg nå har fortalt dere.

Takk til dere alle, og god natt! "God bless"
 

"The wee man"