[team løver] [hovedside artikler]

Bilder fra 3-mila i Oberstdorf har jeg på negativer i kjelleren, men dette duger også, fra VM i Oslo 1982, det kan være stafetten eller 3-mila der.

26.01.10: Wassbergs vakreste løp, 3-mila i Oberstdorf-VM 1987

Gunde Svan og Thomas Wassberg var store, hver på sin måte. Som Grete Waitz og Ingrid Christiansen. Som Steve Ovett og Sebastian Coe. Eller Gunder Haegg og Arne Andersson. Eller som Thor Gotaas fortalte fra sitt møte med Arne Andersson, Andersson fortalte at han alltid fikk julekort fra Gunder på sine eldre dager, det var alltid adressert: "Til den stændige tvåan, Arne Andersson".

Rivalisering altså, med et muntert glimt i øyet.

I VM i 1987 var ikke Gunde helt i strekk, men var utrolig glad over stafettgullet. Det ble Wassbergs mesterskap. Egentlig vant han vel alt. Men han ble stående med to gull og to sølv på fire starter. Det var de distansene som ble gått den gangen.

VM i 1987 var det første store mesterskapet jeg var på for Fremtiden. Opplevelsen var stor, for meg som alltid har vært så interessert. Husker at jeg reiste nedover med en kar fra Oppland Arbeiderblad, Geir Olsen. Vi fløy til Munchen og tok tog til Oberstdorf derfra. Der sluttet vi oss til A-presseteamet på gasthauset som var leid, Zur der Muhle (Ved mølla). Det ble utrolige 10 dager.

Det var en mild vinter og grønne bakker i Oberstdorf det året. Skistadion var lagd i stand inne på sletta i skiflyvningsbakken, den ligger inne i en trang dal. Løypene gikk ut langs dalen og opp på den kuperte golfbanen. Det var tøffe løyper, på sine steder med stupbratte moter, det var slik det skulle være akkurat i det skøytinga hadde gjort sitt inntog. Jeg hadde med meg ski og kunne fyke rundt. Hadde et par lurvete Elan-ski som jeg fikk Bjørn Bakken i Swix til å fjerne klisteret fra, og så skøyta jeg. De var det beste, med mye skitt i snøen

3-mila var åpningsdistansen. Det ble en mektig opplevelse med Thomas Wassberg i hovedrollen. Det var utrolig varmt i sola og det rant vann i sporet.  Wasssberg holdt oppvisning denne strålende februardagen, det sprutet vann rundt skiene, han var en urkraft. Tidlig tok han ledelsen, ja han leda nok fra første stavtak. Det var alltid noe som imponerte meg ved Wassberg, det var den fine muskulaturen. Skidressen slang liksom litt rundt ham, dagens løpere er "pakka" på en helt annen måte. Etter hvert ble det bare et spørsmål hvor mye han ville vinne med. Det ble neste to minutter, større har vel ikke seiersmarginen vært i moderne tid. Den noe tvilsomme finnen Aki Karvonen tok sølvet, mens Sverige også tok bronsen ved elegante Christer Majbæck, han gikk jo litt "russisk".

I Mesternes Mester sier Wassberg at han regner dette som sitt største løp, han kunne bare gå, noen få tak inn på hver bakkekrone, og han var like pigg igjen.

Nordmennene gjorde det egentlig bra, jeg mener Ulvang og Mikkelsplass ble nummer fem og seks. Pål Gunnar hadde vært syk på forvinteren, men hadde rukket å komme i slag til VM. Det gjaldt ikke Tor Håkon Holte som kom til Oberstdorf, men returnerte til Norge etter noen dager uten å ha fått gå renn. De plundra, våre langrennsgutter, det året, men for Vegard og Pål Gunnar var dette starten på en opptur som for PGs de varte til og med 1989-sesongen.

Wassberg gikk den dagen visstnok på et par Fischer-ski som var en vanlig "butikk-ski", den var ikke plukket ut i skifabikken.

Så kom 15 kilometeren. Til stor overraskelse for alle kom en italiener i hovedrollen. Marco Albarello gikk "the race of his life". Om det skyldtes det nye fluorpulveret som italienerne var alene om i VM 1987 eller andre ting skal være usagt. Men det var Albarellos eneste store seier, han vant aldri et WC-renn. Thomas tok sølvet, mens Pål Gunnar havnet på den ergerlige fjerdeplassen, mener jeg å huske.

Norge fikk en gullmedalje i langrennsøvelsene. Den tok Anne Jahren fra Bærums Skiklubb og Evjebakken!!! Anne gikk et fremragende løp under vriene forhold, det var ising og det ble lagt ut bar i løypa på de høyeste punktene. Men Anne slo Marjo Matikainen, da var det jubel i den norske leiren. Og så fikk vi gull i kombinert ved Biri'n, Thorbjørn Løkken, etter en dramatisk opphenting inn mot stadion. Det var litt synd på Biri'n, han klarte ikke å takle oppstusset rundt sin person, og på denne tiden tok alt fullstendig av. VG var på toppen av sin aviskarriere, de hadde eget studio, og helikopter! Biri'n var med på alt, og slik fortsatte det. Det ble bråstopp.

Så var det femmila. Der fikk vi overaskelsen. Gamle Zolten hadde vært en snartur hjemme i Italia, hva han nå hadde gjort der? Wassberg sier at også dette var et av hans beste løp, men mot Zolten holdt det ikke. Takten til den gamle italieneren var forbløffende Sveitseren Grunenfelder tok bronsen. Husker jeg sto oppe på golfbanen den dagen også, Ivar Formo var der som norsk sekundant, og håpa vel på kamerat Oddvar som hadde sjokkert med å vinne 3-mil i skøyting i NM i Steinkjer noen uker før. Men Oddvar havna litt nede på lista.

Det var Oberstdorf-VM det, som huskes for Wassberg, og som han siden har sagt, etter 1987 hadde jeg tatt i mot Bragdgullet!

Her er mye av 3-mila:

http://www.youtube.com/watch?v=HsBTwRe1R-I