[team løver] [hovedside artikler]

Ingos trofaste sekundant Nisse Blomberg knytter hansker før en trening. Trolig i Grossinger, USA før VM-matchen i 1959. Publikum kom for å se svensken trene.

12.01.10: Ingo vs Hein Ten Hoff på Ullevi 28. august 1955

I sommer stoppet Ragnhild og jeg på By the Way i Nes i Ådal på vei hjem fra hennes hytte i Heidal. det er en flott kafeteria med god mat, men Nes i Ådal er jo ikke akkurat verdens navle. Ja, det er vel så mye det motsatte jeg kan tenke meg.

Alle som jobba der var svensker! Jeg spurte en av dem om fenomenet: "Ja, sa han og gliste, dette er midt i "ingenstads".

Tenk det, svensker som kafeteriapersonell i Nes i Ådal!

Det var ikke akkurat sånn da jeg og min generasjon vokste opp. Da var Sverige et land som telte, med Tage Erlander, folkhemmet, Volvo og Saab og Scania Vabis. Krona sto i 1.40 norske og nordmenn dro til Charlottenberg for å handle "godis".

De hadde idrettsstjernene også. Vi hadde Brenden og Kuppern, men de hadde Sixten Jernberg. Og så hadde de Ingo, Ingemar Johansson, på vei mot verdensmesterskapet i tungvektsboksing. Det var noe som telte den gangen, for en gang i måneden sto det verdensrankingliste i Busken. Der var Floyd Patterson mester. 1. utfordrer var feks Eddie Machen. Så var det briten Henry Cooper på tredje eller fjerde og så var det en svenske som klatret, Ingemar Johansson.

Den svenske storhetstida er genialt skildret i filmen Mitt Liv som hund, som kuliminerer med VM i fotball i 1958 der Sverige spiller finale mot Brasil og riktig nok taper, 2-5, men likevel. Og med VM-kampen i 1959 som Ingo vant. Filmen anbefales.

Ingo hadde blitt pepet ut i OL-turneringen i 1952 der han rygget for den svære amerikaneren Ed Sanders. Han fikk ikke en gang utdelt sin sølvmedalje. Den kom mange år senere.

Ingo brydde seg lite om det. Han gikk over til profesjonismen umiddelbart etter Helsinki og slo seg jevnt oppover Europalisten med bar overkropp.

I 1955 bokset han seks kamper og vant alle. 12. juni slo han tyskeren Gunther Nurmberg KO i 7. runde i Dortmund. Nurnberg var tidligere Europamester. De ville ha en kamp til det året, og under tvil ble tyskeren Hein Ten Hoff kontaktet. Han var svær, 105 kilo og hadde gått kampen ut mot Joe Walcott, da verdensmester fem år tidligere.

Hein Ten Hoff var noe opp i åra og utvilsomt på retur. Men han klarte seg bra. Tyskeren tok ikke Ingemar på alvor. Det gjorde ikke sekundanten heller. Hoff trente i Hindås utenfor Gøteborg og sekundanten sa til pressen: "Fortell meg hvilket sykehus Johansson skal ligge på så vi kan sende blomster".

Utenfor Sverige var Ingo fortsatt en relativt ukjent størrelse. Ringdommeren Andrew Smythe ble hentet fra Irland. Han sa: "Ten Hoff er en størrelse. Det vil være en sensasjon om Johansson slår ham".

17 000 mennesker møtte opp på Ullevi denne fine augustkvelden. Dette var en match som bragte penger i kassa for team Johansson.

I Veien til VM-ringen forteller Ingemar: Ten Hoff gikk rett på meg for å kortslutte matchen. Jeg vek unna. Han drev meg inn i tauene, men jeg vred meg ut igjen og hadde ham der jeg akkurat hadde vært. Jeg slo et par krysslag før jeg satte en venstre krok i magen hans. Han bøyde seg fram og da kom min høyre automatisk, den traff han klokkerent på haken. Han deiset i golvet.

Ringdommeren telte, og Hoff vaklet op på 10. Men han var ferdig og kampen ble stoppet. Den første runden var ennå ikke over.

Det var Hoffs 43. proffmatch. Ingo mente at han selv hadde vært litt heldig.

"Jeg tror han var den farligste til da".

Ingemar - og Sverige var på vei mot stjernehimmelen. Det var tider, og noe å misunne nabolandet - storebror.

Ingo vs Hein Ten Hoff 28. august 1955 på Ullevi Gøteborg

http://svtplay.se/v/1371225/ingo_knockar_hein_ten_hoff_1955