[team
løver] [hovedside artikler]
Thomas Eriksson gnistret til fra tid til annen utover på 1980-tallet. Her tar han seiersgesten i Davos sesongen 1986-87 etter å ha vunnet den prestisjefylte tremila i alpebyen.
14.01.10: Thomas Erikssons vidunderlige dag i Kollen 20. februar 1982
Sverige var utvilsomt verdens beste langrennsnasjon på 1980-tallet og hadde en rekke gode utøvere. Wassberg og Svan dro det tyngste lasset, men bak dem var det en gode løpere, som Jan Ottoson, Erik Østlund, Benny Kohlberg, og etter hvert, Torgny Mogren, Lars Håland og Christer Majbeæck. I hele denne perioden var imildertid Thomas Eriksson fra Domnarvets IF i Borlænge med, i en merkelig berg-og dalebane av en karriere, nedturene skyldtes i stor grad sykdom. Og noen stor skøyter var han ikke. Der kom også hans bitreste nederlag.
Det var klassisker Thomas Eriksson var og kanskje hadde karrieren fått et annet forløp om ikke skøytingen hadde kommet midt på 1980-tallet. Han hadde en gudbenådet teknikk i den klassiske stilen.
Eriksson er født i 1959 og slo gjennom i Svenska Skispelen i 1980, altså som 21-åring. Her vant han tremila foran russeren Ivanov og en annen unggutt, Tor Håkon Holte. Eriksson avgjorde også stafetten for Sverige, han slo Ove Aunli og Norge på målstreken.
Men det skulle bli åpningsdagen i Oslo-VM 1982 som skulle bli Erikssons lykkedag. På flott vinterføre og i strålende vær klinket den unge svensken til fra start, omtrent som Lundbæck hadde gjort i Sapporo-OL ti år tidligere. Bare nordmannen Lars Erik Eriksen fulgte passeringstidene til Thomas. Disse to tok da også gullet og sølvet, mens amerikaneren Bill Koch gjorde en svær opphenting mot slutten av rennet. Publikum forundret seg over amerikaneren med skøytetrikot og en merkelig lue som i tillegg ødela sporet med hyppige skøytetak. Det holdt til bronse.
Eriksson ble syk etter tremilsgullet, som Lundbæck i 1972, og gikk ikke mer i VM.
Så kom det to mislykkede sesonger og Eriksson falt ut av A-gruppa i Sverige. Landslagstrener Åke Jønsson hadde imidlertid tro på dalmasen og skysset ham inn i VM-forberedelse før VM i Seefeld 1985. Mesterskapet huskes for skøytekaoset og er nok et mesterskap Eriksson helst vil glemme.
Vi fikk tak i en av de involverte i stafetten i Seefeld den gangen, som skulle bli et slikt mareritt for tremilsmesteren fra Oslo, og Pål Gunnar Mikkelplass husker omtrent hva som skjedde:
" Vi hadde Monsen på første og han gjorde jobben. Jeg tror svenskene hadde Ottoson, men er ikke helt sikker. Så var det jeg som gikk og svenskene, som var storfavoritter, hadde Wassberg. Det var et vanskelig løp fordi traseen ikke var beregnet for skøyting, det var smalt og vanskelig å komme forbi. Men jeg klarte meg bra og vekslet over til Tor Håkon. Han hadde Thomas Eriksson rett foran seg. Tor Håkon hadde tatt skøyteteknikken bra, men det hadde ikke Eriksson. I en av de første motbakkene klarte Tor Håkon å komme forbi Eriksson som datt, tror jeg, og stivna totalt. Derfra og inn tapte svensken enormt med tid og Sverige var ute av gullkampen. Nå sto det mellom Italia og oss, og på siste tråkket Ove (Aunli) til noen hundre meter fra mål, distanserte Ploner og sikret gullet. Vi var verdensmestere, det hadde gitt store odds på forhånd!"
Eriksson fikk en knekk der. Han ga imidlertid ikke opp og gnistret til fra tid til annen. Blant annet i Davos før jul i 1986, der han vant tremila. Så var han med i Lahti i 1989 og gjorde sine saker bra på 15 km klassisk, ble firer der i et renn som Kirvesniemi vant foran Mikkelsplass.
Thomas Eriksson var også med i Val di Fiemme 1991, et mesterskap som på mange måter betød slutten på den svenske epoken. Eriksson gikk på det svenske laget som tok sølv i stafetten. Gunde Svan abdiserte og ryddet plass for en ny skikonge, Bjørn Dæhlie.
Med andre ord, en karriere i med og motgang for Thomas Eriksson, men hans flotte 3-mil foran tusener av nordmenn den 20. februar 1982 gjør at han huskes i Norge. Det var et glitrende løp.
Se hvordan gutta går klassisk på tremila i Oslo 1982. Det skuffes på!