Kristen Skjeldal har skiene klare, mens deler av søskenflokken er opptatt av fotografen.

29.12.05: Den siste langrennaren - om Kristen Skjeldal og snø.

 

Gudmund Skjeldal har skrevet ei bok om broren sin - og snø. Underveis når

Skjeldal de store høyder. Slik jeg følte det, han når høydepunktet midt i boka, og

det som kommer etterpå, fengsler deg ikke på samme måte. Men bevares.

Som kjent var Gudmund Skjeldal også på elitelaget i langrenn. Han holdt på å vinne 5-

mila i Kollen da Prokurorov vant første gang, var det i 1993? Deretter fikk han samvittighets-

kvaler for sin deltagelse i toppidretten og prioriterte studiene.

Han har skrevet en rekke fine debattartikler om skisport, bl.a i Skisport.

 

Gudmund tar utgangspunkt i en hendelse under femmila i Kollen i 1991. Sture Sivertsen

har tatt igjen Kristen Skjeldal, som rett før har vunnet 30 km i Lahti. Sture bommer på

ei drikkeflaske. Kristen kjører opp på siden av kameraten og gir han flaska si, uten hensyn

til at han selv trenger de dråpene.

Dermed stiller Gudmund det eksistensielle spørsmål:

Hvorfor gjorde Kristen dette?

For god for denne verden? For god for toppidrettens verden? Og hvorfor fortsetter han da år

etter år, selv om seirene internasjonalt  tilsynelatende ikke står i forhold til den tiden han

legger ned?

Gudmund er filosof - og derfor er denne boka "en annerledes idrettsbok". Delvis lykkes

han med å framføre sitt budskap, delvis blir det litt vanskelig å henge med. Og delvis er

jeg uenig med Gudmund.

 

Han beskriver en togreise mellom Oslo og Voss, der han passerer steder som Hokksund,

Vikersund og Bromma. Her flyter assosiasjonene. Selvsagt om ski.

 

Det allerede omtalte høydepunktet i boka synes jeg er beskrivelsen av oppveksten på

Skjeldal. Om den gamle ungkarene Peter Skjeldal som var ivrig skiløper før krigen og

deltok med heder i Vestlandske Skistemne. Godt opp i åra, nær de 50, møter han Marie

 fra Bergen som er kristen og på vei ut på misjonsmarken i Tanzania. Hun drar, men

kommer tilbake. Peter har ventet, hva annet skulle han gjøre, og håpet. Marie får for

 seg at Gud er av den oppfatning at hun skal gifte seg med Peter. Det skjer.

Så kommer barna i rask rekkefølge, "Skjeldal-banden". Den siste, ei jente da Peter er

58 år. Han beskriver det som sin største idrettsbragd.

Med hjemmesydde skidresser, design Marie, og skipar som de møysommelig hadde lagt

penger til side for å kjøpe, farter de rundt på skirenn - ofte med traktor, men også med

rutebussen. Bil hadde aldri Peter Skjeldal.

Oppvekst: Kristen er nummer 14 og diskuterer antagelig tømmerpriser med

broren, som det står. (jfr Børretzen)

Men sjelekvaler altså. Skirenn ble arrangert på søndag formiddag. Peter har også blitt

kristen og finner en løsning. Han har søndagsskole for barna, men starter grytidlig med

den. Siden skirenn. Alt i orden.

Gudmund har også en fin skildring av forhold mellom søsken, hvem som aper etter hvem, og

hvem som tyner hvem. Der var ikke Kristen av veien. Dette er Freud, og da fikk vi lært

litt om det også!

Mot slutten av boka er det et kapittel om omleggingen av Kollen-femtien, langrennsjef

Hermod Bjørkestøl og naturvernmannen Gjermund Andersen, bosatt i Skotselv, får

skylda for den. Med en viss hjelp av upålitelige vintrer.

Kristen ventet forøvrig også lenge på sin Solrun Samnøy, som han traff under en

 innebandykamp i KRIK, kristen idrettskontakt. Hun reiste til Mongolia. Men den

staute skiløperen ventet, og møtte opp i Vossabunad på trappa da hun kom tilbake.

Da var det gjort.

Partien om oppveksten på Skjeldal kunne ikke Edvard Hoen skrevet bedre. Det er til å

få tårer i øya av. Jeg fikk det. Jeg tenker på alle de bortskjemte drittungene med

ambisiøse foreldre jeg har møtt i langrennsmiljøet. Som har hatt hauger med dyrt

utstyr. De ble aldri til noe.

Mens Kristen Skjeldal ble den siste langrennaren.