Hovedsiden
   "Måje"
   Om oss
   Rasehistorie
   Adferd
   Lydighet
   Førstehjelp
   Bilder
   Linker
   Gjestebok
   E-mail

Om oss.

Navnet kennelen har er foruten dialekt fra Toten en side som bygger på en "kjørv"-d.v.s. ei "tugge" en "smørje" av rot, men som da opprinnelig stammer fra tull på lina med kjørehunder.
For at man da skal kunne fortsette må ha godt gemytt på sine hunder slik at de ikke skader andre eller seg selv Og uansett dette "surret" klarer man å finne en vei ut av det hele, og man kjører videre.
En lærer av de feil man begår, og tar erfaringen videre og fortsetter.
Ideologien er at alle kan gjøre feil. Basisen er godt gemytt, men en gjør hva man kan for å rette det opp og følge det som er vanlig "hundeetikk"

Tenk for 30 år siden fikk jeg min første hund etter da og ha "mast" på mine foreldre i nærmere to år.
Jeg forelsket med nemlig hodestups den gangen i to Dobermann på et fjell i Vestre Slidre hvor jeg tilbrakte år etter år med mine foreldre.
Jeg trasset og jeg gråt, men akk hvor fornuftige mine foreldre var. Jeg fikk valget mellom Papillon og Mellompuddel. Valget falt på sistnevnte, og slik kom min aller første herlige hund til meg sammen med min far på toget fra Kolbotn.
En kan ikke gå i alle detaljer gjennom så mange år, men en ting lærte Sunline`s Frankie Boy meg.
Så å si ingenting er umulig med hund ,og denne hunden gjorde alt jeg satte meg fore.
Jeg kan nevne noen ting i korthet.
Han var med og fange inn rømt mink, og de aller fleste vet hvor hissig den kan være.
Han hoppet opp på ryggen min mens jeg syklet - sånn uten å lært inn det på forhånd.
Vi trente agility lenge før det var påtenkt - sammen med meg på sklia og den gangs hoppehindre og rariteter.
Jeg tror faktisk det finnes et opptak av det via en nabo.
Han satt på hesteryggen, og han voktet meg da jeg var treg ut av senga.
Slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige.
Han var den første hunden som jeg hadde med på en eneste utstilling,- hvor vi ble ”slått ut” av en engelsk import husker jeg.
Men han gjorde et godt inntrykk på dommeren, og vi fikk masse ros. Stas det for ei jente på 11 år.
Vi fikk revansj også , for Frankie vant hundeveddeløpet som ble arrangert etterpå, og vi fikk ei fin bok om Helge Ingstad.

I mine seinere år har jeg gått tilbake til denne tiden, og den lærdommen sammen med en god porsjon barnlighet(som har en tendens til å bli borte underveis?) har hjulpet meg langt av gårde, og gjør det fortsatt.

Så fikk jeg etter noen år min egen Dobermann, først en godgutt fra omplassering som het Rapp. Rapp ble og stilt en gang for en tysk dommer et sted i Oslo, og jeg husker fremdeles at det sto i kritikken hans:” …en godt bygget hannhund, av den gamle sorten” - så da endelig min egen valp som ble kalt Lord(Nicedob`s A`Lord). Han var for så vidt grunnen fordi jeg hadde opplevd en Doberman som var rolig og stødig på alle måter, og jeg likte ikke den begynnende tendensen/utviklingen innen rasen som jeg så litt for mye av etter hvert. (En kan ikke skrive så en fornærmer folk heller.)
At han gjennom alle år også skulle bli en årsak til at jeg sluttet med rasen visste jeg jo ikke da.
Men jeg lærte han og kjenne - og han var en aldeles herlig brukshund og ikke minst stødig inne i hodet sitt.
Så etter 17 år med denne rasen, og hvor jeg ble i tvil om målene…begynte og se etter alternative raser som kunne passe meg.
Lord var den første hunden som jeg virkelig begynte å få skikkelig smaken på å reise rundt med på uts., og han gjorde det stort sett rimelig bra med 2 x cert, og og ganske mange CKèr og HPèr, og plasserte seg flere ganger.
Jeg husker spesielt en gang i Tønsberg hvor Tore Edmund dømte rasen.
Det var utrolig mange påmeldt, og jeg ble mer og mer nervøs,- fordi den ene etter den andre gikk ut med ”blått”, og jeg var helt svimmel når det var vår tur.
Men det gikk heldigvis bra, for han var den første som fikk ”rød sløyfe” den dagen, og som gikk videre.”



Tankene var mange, men en periode hadde jeg ulike "kjørehundraser" som bl.a. Siberian Husky.. og hvorfor de har dårlig rykte skjønner ikke jeg.?
De er de mest vennlige vesener en kan tenke seg, og jeg lærte enormt om atferd.
Dette med samarbeide og flokktilhørighet spesielt.
Enda kan jeg ta meg selv i å savne denne friheten med disse hundene, og alt det ga meg av naturopplevelser og ikke minst sammen med funksjonshemmede barn.
Så hver gang det går et program på TV om hundekjøring sitter jeg klistret til skjermen.
Det burde si en del.
Dessverre ble det slik at det to vintrer var elendige vinterforhold, og det og ha en masse livsglade hunder innestengt alt for mye p.g.a forholdene holdt jeg ikke ut.
Doberman tispa Exgate`s Bagheera fikk jeg mens jeg hadde Lord, og det var hun som jeg hadde helt til slutt.
Hun var en utrolig snill og kjærlig hund, men Lord sin rake motsetning når det gjaldt ro. Hun hoppet og ”spratt” nesten bestandig, og sto for det meste av ”underholdningen” når det kom folk. Men hun klarte sjelden og skremme noen.
Det var aldri kjedelig med ”Baggen” til stede, og jeg husker mang en pussig episode med henne.

Lenge hadde en venn av meg holdt på og fortelle meg at jeg burde da virkelig ha en AKITA.
Det var hund til meg "esse"!
Lenge tok det før jeg skjønte det!?
Men så kom da omsider min første valp til gården, og forunderlig nok begynte jeg virkelig og lure på hva jeg hadde anskaffet meg for hund.
Denne hunden het Kenzoku Atszi, og hadde en "på-bryter" ett eller annet sted, og det var bortimot det eneste.
Man satte valpen ned på gresset så gikk den rett frem, og holdt på med sitt.

Denne lille valpen som vanligvis burde gå i beina dine, og komme når du roper ble en merkelig omvending for meg.
Med sin "utspekulerte" væremåte, og i tillegg "Per Ulv - takter" måtte jeg virkelig sette meg ned og revurdere alt det jeg hadde lært tidligere om hund. Makan!

I årenes løp har en høstet masse i utstillingsringen og bruksarbeide som LP, men ikke minst har det gitt mange gode og nære venner som en kan samarbeide med.
Venner som hjelper og gir støtte når ting går tregt, og "hyller" en når en har nådd sine mål.

En har enkelte ting rennende i blodet, men uten tillit og velvære fra disse er man ikke gleden nær.
Takk skal dere ha alle sammen.

Hanne.