Hovedsiden
   "Måje"
   Om oss
   Rasehistorie
   Adferd
   Lydighet
   Førstehjelp
   Bilder
   Linker
   Gjestebok
   E-mail

Lydighet med Akita.
av Hanne Kjelsberg.

Jeg har blitt spurt om jeg kan ha et innlegg om lydighet på NAK`s klubbside, og det takket jeg selvfølgelig ja 
til. For øvrig et stort framskritt og et positivt tiltak.
Akita er ingen typisk lydighetshund, men en lydig hund betyr nødvendigvis  ikke en konkurransehund.
Når det er nevnt, så vil jeg påpeke at ikke alle mennesker egner seg for konkurranselydighet heller.
Og innen en rase kan det være noen individ som er tyngre å jobbe med i forhold til andre. Verd å tenke på; 
-hvis du har tenkt å konkurrere. Velg en best egnet valp
Lydighet er en nødvendig del av et hundehold og en flott aktivisering,…..- så lenge det ikke dreier seg om 
”ufine” metoder, og eller forlengere for tapt eller mangel på egen selvfølelse.
Lydighet er gøy, og det har betydning for ditt lederskap om du så vil ha en turkamerat. Det er nyttig, og bedrer 
synet for hundehold blant de som ikke holder hund.

Mange mener at Akita ikke er en førstegangshund, og jeg er til dels enig, men hva vil det egentlig si?
At noen har erfaring med annen type hund før de går til anskaffelse av en Akita, behøver nødvendigvis ikke å 
bety at de er kvalifisert til å ha en . 

Jeg tror at uansett hvilken hunderase du velger deg, så er det viktig å sjekke hva du går til før du kjøper en. 
Jeg tror også at det beror på deg som menneske å kunne velge rasen. Om du er en førstegangs hundeeier 
eller ei. Det bør være en som virkelig bryr seg, og er villig til å lære litt om en hunds væremåte.
En som ikke tror at dette er en søt ”kosebamse”, men heller ikke en tøff "machohund".
Balansegang, glede, bevissthet og konsekvent innlæring er gode stikkord å ta med seg.
Simpelthen en som er glad i hund, og hva det innebærer og gir av utfordringer.
I dette innlegget kommer jeg  ikke så mye inn på  de forskjellige enkeltøvelsene. Kanskje en skuffelse for 
noen, men jeg synes det er best med individuell jobbing, og det finnes mange bøker om emnet. Hvor det gis 
masse råd og  tips om ulike fremgangsmåter.
Dessuten er det mange individuelle forskjeller på hundene. Det som fungerer fint for noen behøver slett ikke å 
passe for andre.
Etter 27 år med hund, og derav minst 15 år med spisshund har jeg funnet min rase. Akita.

Spisshunden Akita er spennende å holde på med, og mye på grunn av at den har mange gode instinkter
oppe i dagen.
Den er svært observant,  lærenem, allsidig og behagelig i sitt vesen. Selv om den noen ganger kan virke det
motsatte. Adferd og forståelse for det er det jeg liker å jobbe ut i fra, og så absolutt en nødvendighet med vår rase for å 
kunne lykkes best mulig. Det må være grunnlaget å bygge videre på  for all innlæring.
At jeg har valgt å konkurrere med noen av mine Akita er en del av utfordringen  i det å leve sammen med 
hunder. Dessuten så synes jeg at Akita`n skal brukes til noe.
Man unngår faktisk en del ”problemer”, hvis de får lov til å bruke hodet til noe positivt. En får et realt lederskap, 
og unngår understimulering. Hundehold er ikke bare fysisk trening.
Jeg er opptatt av å formidle forståelse for rasen og avlive en del myter og uforstand.
Jeg er klart imot å dyrke kun skjønnhet fremfor en god fysisk og psykisk helse. Det kommer svært sjelden noe
godt ut av det.
Dette innlegget tar for seg  en ”bitteliten” brøkdel av helheten, og en mulig  fremdrift for resten av jobben.
Det er egne erfaringer om hvor man kan starte for å få til et samarbeide med sin Akita.
Legge ”lista” for et hyggelig  liv i sammen.

Noe av det første jeg hørte om Akita var at den var sta, egenrådig og ikke kunne slippes løs. Den var også 
aggressiv mot alle andre hunder.
Jeg hørte i grunnen mest negativt. Hvor lite omgjengelig den var, og at enkelte ting var helt umulig å lære  den,….så det kunne jeg like godt la være.
Jeg skal ikke påstå at på enkelte områder har den en viss begrensning, og at andre raser kan egne seg 
bedre. Slik er det med det meste her i livet. Men en bør iallfall ikke gi opp før en har forsøkt.
Noen individer, mennesker som dyr egner seg og fremhever gode egenskaper til enkelte ting bedre enn 
andre. Det betyr ikke at resten er udugelige.

Hva er egentlig sta og egenrådig?
I en hunds verden eksisterer ikke dette ordforrådet.
Så  hvorfor stikker hunden fra deg, og står på tjue meters avstand og viser deg ”finger`n”?
Hvordan skal du løse det?
Få hunden til å forstå at du egentlig ikke er sint, men ønsker at den skal komme til deg og jobbe sammen 
med deg. Høre på deg.
Først er det viktig å lære seg litt om adferd, og dernest sette seg inn i sin egen rase. Være litt nysgjerrig .
Hvilke rasetypiske trekk på den mentale siden har den? Hvilke instinkter er typisk? Akita er for eksempel
ngen gjeterhund.
Men merk deg allikevel at du skal behandle din hund som ett selvstendig individ, og ikke gå ut i fra at den er  lik alle andre innen sin rase.
Hvordan er for eksempel ditt eget kroppsspråk? Hvilke signaler sender du ut? Hvilke forventninger har du til 
hunden ? Er du ”modig” nok til å vise litt ydmykhet og tålmod?
Jobbe mot et mål i motgang som i medgang….ja, så har du kommet et lite stykke på vei.

Når vi  går til anskaffelse av hund så er vi ofte svært flinke til å legge ned hyppige forbud ut i fra et 
menneskelig ståsted, og ordet nei er det første ordet en  valp lærer seg.
selvfølgelig mener jeg ikke at den ikke skal lære nei, og at den skal ha lov til alt mulig. Tvert om! Men noe
skjer underveis.
Vi godtar nemlig mange ”unoter” når valpen er liten også. Og en del av det kan nok revurderes.
For eksempel er det helt greit at den løper fritt rundt og ”koser” seg., og gjerne det meste av dagen når vi er 
hjemme. Den er jo så søt der den ”stabber” i vei, og vi kan ha god samvittighet når vi kommer inn igjen med 
en sliten valp. I tillegg er den stort sett grei å kalle inn.
Har du forresten tenkt over hvor flink en valp er til å avlede oppmerksomheten din?
Etter at du for eksempel har bedt valpen din roe seg ned. Hvor mange ganger tolererer du at den går bort til 
vannskålen for å drikke?

Er den like tørst hver gang?
Når valpen ”tyter” inn på soverommet og vil ligge der i sammen med oss, eller kommer i skade for å oppsøke 
oss på badet når vi står der i bare "netton”, eller legger seg ved middagsbordet.
Nei, der går altså grensen!

Vi bruker i det hele en masse energi på å fortelle hunden at den skal gå vekk i fra oss, og ligge på avstand.
Helt motsatt av det som er normal adferd hos en hund, og vi belønner utfartstrangen. ”Tulle” rundt vel og lenge 
uten krav. Helt til den dagen kommer da den ønsker å utvide revirgrensene ytterligere og den nevnte finger`n
begynner å synes.
Hvorfor ikke belønne og utnytte det en hund ofte gjør av seg selv? Fortsette der mor slapp.
Belønne det som vi kan ha stor nytte av seinere, og kanskje endre grensene noe?
Ta ulven og dens flokk for eksempel. Hvis en ulvevalp ikke lystrer de voksne eller følger flokken. Raskt blir 
korrigert ,og går en uviss skjebne i møte hvis den ikke følger med flokken sin..
Hunden og du lever i en menneskeverden, men farene er ikke mindre av den grunn, og det er nå kjekt å kunne 
stoppe den fra å for eksempel løpe rett ut i veien.
Det er vel naturlig å først lære hunden at den skal være hos deg. Flokken. Den skal ikke ha lov til å gå noen 
steder før du har gitt den tillatelse.
Dette kan du starte med så fort som mulig. Start inne og i rolige omgivelser.
Forsøker hunden å gå vekk etter at du vennlig men bestemt har lagt den ned ved føttene dine,….så hold den
igjen.

Det er viktig at du følger nøye med uten å sitte som på nåler, og bevarer roen selv om du må være rask. Dette 
er tvang, men ingen utukt, så vær snill å holde deg unna nakkeskinnet. Ta heller et tak rundt hunden og trekk 
den tilbake mot deg. At den vil protestere er mye mulig, og blir den ekstra frimodig kan du koble den i bånd, 
men unngå ”nykk” i halsbåndet. Sett den ene foten på båndet, og gjør det samme som nevnt ovenfor. Båndet
skal kun hindre hunden i å løpe for langt unna deg.  
Hver gang hunden viser tegn , eller roer seg ned skal den ha en positiv tilbakemelding i form av godsnakk, 
rolige stryk/klapp og bruk helst en godbit. En kombinasjon av disse tre er å anbefale.

Etter hvert vil du oppdage at den slapper mer av. Den begynner å forstå poenget og blir mer komfortabel med 
situasjonen.  Den tar øyekontakt med deg og du kan begynne å legge på en frikommando eller for eksempel 
”legge seg”. Du kan også belønne øyekontakten med en ekstra godbit.  
Hunden skal like å ligge ved deg, og etter hvert automatisk gå dit av seg  selv. Og ikke gå før du har gitt den 
lov eller du selv reiser deg og går.  
Et tips kan være at du etter hvert f.eks. bruker sitt, øyekontakt, og et tillatelsesord ved døra, bilen etc.  
Det er ikke sikkert at hunden lærer dette på en dag, men gjør du dette riktig og gjentar det med korte 
mellomrom tar det ikke lang tid.  
Det er svært viktig at du gradvis stiller mer krav og øker fristelsene ,for særlig valper lærer raskt, og like fort å utnytte en situasjon .
For eksempel når du får besøk, når ungene kommer hjem, når du er på besøk hos venner, venter på bussen ,
på miljøtrening etc.
Det betyr ikke at det å hilse på andre mennesker er forbudt, men du legger bare på et lite krav først , som
dens leder.  

Variasjon av plasser/steder og forskjellig påvirkning er viktig. At du også lar det gå litt lenger tid før du 
belønner er en del av det å komme seg videre. Det betyr ikke at du skal slutte helt å vise at du er fornøyd, men 
rett og slett for å unngå at hunden etter hvert kun jobber for deg når du står med en godbit i hånden.  
Hele poenget med all belønning er at hunden etter hvert aldri skal vite når den kommer, men den skal ha det.  
Den største ”synden” vi begår er at vi svært ofte er inkonsekvente. Det gjelder å følge med hjemme som på 
trening, og forvente det samme.. Vær konsekvent. Slik lærer hunden raskest.  
Den skal selvfølgelig ha fristunder, men litt mer styring utenom selve treningsplassen skader ingen Akita.  
Det andre jeg var inne på, som vi noen ganger har lett for å avlære tidlig ….kanskje ubevisst, men allikevel 
verd å tenke igjennom. Er å følge etter deg.
Kan du ikke se igjennom fingrene med din ”blygsel” på badet, bekymringene med hår og avhengighet på 
soverommet, ”utøy” i maten og redsel for stjeling fra matbordet?  
Det blir sjelden noe problem seinere. Du tar jo styringen og hunden innordner seg etter rang.  
Adferdsmessig er det helt naturlig å vente på  ”tur”, og er et språk som hunden lett forstår.  
Kan du ikke simpelthen belønne  hundens vilje og lyst til å følge deg, og være hos deg?  
På hundens språk heter det flokktilhørighet.  Den er viktig å stimulere og vedlikeholde hos en Akita, og en nøkkel til videre innlæring.  
Det er jo svært ofte dette vi nekter dem. Er det riktig? Er det noe rart at vi noen ganger får trøbbel med 
innkalling når de blir litt eldre?  

Disse to prosedyrene som jeg her har nevnt utgjør en promille av ditt og din hunds hverdag. 
Men hunden har lært ro og trygghet ved flokkens leder,  ”legge seg”, kommunikasjon via øyekontakt, følge 
deg, en ”frikommando”, og at du bestemmer igjennom et tillatelsesord.
Selvfølgelig kan du oppleve det vi kaller ”trass” og ungdommelig ”kåtskap” allikevel, men det er helt naturlig en 
del av oppveksten. Men jeg tror ikke at ”graden” av det blir så stor. Hvis du er litt mer bevisst.  
En hund har forskjellige perioder som den må igjennom, for eksempel forbrunst, løpetid og kjønnsmodening. 
Da ”koker” det litt ekstra med  hormoner i hodet på den. Akita`n har ofte dette tydelig fremme. (Akkurat som å ha en tenåring i huset, og noen er ”verre” enn andre.)  
Du kan da sikre deg med en langline når du trener ute for å unngå både frustrasjon og irritasjon, og at du ikke
belønner den for stikke av fra deg.  
Den kan slippes løs seinere for det og har ikke glemt det den har lært.
Et poeng kan være å ikke lære inn nye ting i nevnte perioder, og heller ikke holde på for lenge. Noen individer
bør en også la være å trene, for de er alle forskjellige, og du kan fort avlære det den kan godt fra før.  
Men har du for eksempel bedt den legge seg, ja, så skal du følge opp det, og ikke unnskylde den hele tiden..

Har du tenkt på at dette kan hjelpe mot og dempe utagering, ”jage-vekk-mentaliteten” seinere. Det naturlige 
flokk og beskyttelsesinstinktet, som vi  ofte har sett at er høyt hos Akita. Det enkelte kaller ”kamphund-instinkt” 
Jeg har erfart og tror at ved å tidligst mulig appellere til Akitaens flokkinstinkt, og sette konsekvente grenser 
på en skikkelig måte gir mest ”valuta” på sikt.  
I tillegg trene enkeltøvelsene korte og positive, gir rask læring.  
Akita er ingen typisk mengde ”-trene – terpe-hund”  
Og har du på forhånd bygget opp et gjensidig, respektfullt og godt forhold til deg, vil oppdage at den faktisk er
samarbeidsvillig. Og om du da må ”trå” til ekstra også vil merke at det har en langt større effekt, enn om den 
stadig opplever å bli fysisk korrigert. 

Innledningsvis nevner jeg blant annet at det er viktig med kroppsspråk og lære litt om adferd. Og da mener jeg 
like godt deg som  hundens sitt.  

Kan du tro at veldig mye av det du lærer hunden din, tar den  på din sinnestemning,  og dine signaler via  
kroppsspråket ditt? I tillegg blir den preget av det miljøet den lever i.  

Med en Akita  i huset er det  meget viktig å tenke igjennom dette, og følge med  på hva den gjør, hvorfor den 
gjør det og hvordan du som eier kan utnytte det til din fordel . Og at du er bevisst deg selv på samme måte.  

Som min instruktørlærer sa:” Når du skal jobbe med hund , er det viktig å bruke hodet og tenke , og ha en 
”verktøykasse”  å ta av.” Og han har så rett, for det er ikke alltid den samme gamle metoden hjelper deg.  

Mange ganger er ofte det enkle og det logiske,  det letteste, og  en behøver  ikke alltid. å ta i hunden  for å 
korrigere den. Det er mye mer utfordrende og gøy å finne andre veier og gå., og tro meg.. det er en like deilig 
følelse hver gang en lykkes med et mål.

Spesielt med en Akita,
lykke til.


Har du noen spørsmål rundt dette kan du gjerne ringe meg  tlf. 61 19 03 23  el.
E-post hakma@online.no