|
De aller fleste av oss er så heldige at vi vet hvem mor og far er. Mange kjenner godt sine besteforeldre, men få har møtt sine åtte tippoldeforeldre. Slektsforskning hanldler om jakten på forfedrene, og er en hobby i vekst. For noen blir letingen en ren besettelse. For andre kan det være et springbrett til historien og et utgangspunkt for å kunne forstå samtiden, kanskje også seg selv.
.
Målet med slektsforskning, eller genealogi som fagfolkene kaller sin profesjon, er ikke å vise at vi stammer fra Olav den hellige eller Karl den Store. Mange gjør nok nettopp det, men de færreste kan vise det. Selv dem som mener de kan, må stole på kilder av varierende kvalitet.
Slekten har ikke samme betydning som før. Stammesamfunnet er en saga blott, i alle fall i Europa, men lenge var det å kjenne sin slekt den beste form for forsikring. Det finnes mange eksempler i historien på misforståelser når det gjelder avstamning, for ikke å nevne direkte svindel som har forekommet for å oppnå fordeler. Kong Sverre er bare én av flere personer fra den norske kongerekke vi i dag setter spørsmålstegn ved. Skepsis og kildekontroll er derfor første bud for den som vil finne sine røtter.
Begynn med de nærmeste
Den som starter med slektsjakt fra grunnen av bør aller først begynne med sine nærmeste. Snakk med foreldre, besteforeldre og andre eldre slektninger. Få dem til å fortelle det de vet om sine forfedre og tidligere tider. Det gjelder ikke bare å vite navn og årstall, noe av gleden ved slektsgranskning er å vite litt om den tiden menneskene levde i, hvordan den enkeltes liv fortonet seg og hvilke spesielle egenskaper de hadde. Slike opplysninger blir vanskeligere å skaffe jo lenger tilbake i tid vi kommer. Gamle fotografier bør identifiseres og samles før det er for sent, man kan besøke gravsteder for å finne årstall for fødsel og død. På mange loft, i kjellere og pappesker, finnes brev eller notater som kan ha historisk interesse. Men uansett hvor vi henter informasjonen, skriftlig eller muntlig, er det viktig at vi noterer hvor opplysningene er hentet fra, og når og hvor kilden var tilgjengelig. En opplysning som ikke kan føres tilbake til kilden, vil garantert skape hodebry ved en senere anledning. Diktafon eller kassettspiller er nyttig for å dokumentere muntlige kilder. Samtidig får man nøyaktige referater.
|
|
