Del 3) Med Tullemor til Tiriltoppen. Tullemor er det første mennesket Guro og Erle har blitt ordentlig kjent med. Nå har Tullemor fått leilighet på Tiriltoppen og Guro og Erle hjelper med flyttingen

Del 4) Personligheten. Tullemor er dagmamma for Guro mens Erle går på vaktmesterskole hos Bjørn på Tiriltoppen. Men en dag har Tullemor fått en til å være dagmamma for.

Del 5) Det mørke kottet. Guro og moren har bodd lenge på pensjonatet. Nå har de fått beskjed om at de snart må flytte. Erle håper at hun skal få arbeid som vaktmester på Tiriltoppen, men det er visst ingen som tror at hun, en kvinne, kan klare en slik jobb. Det er en på pensjonatet som blir lei seg hvis Guro må flytte, og det er sjømann Andersen. Guro er ofte innom den gamle sjømannen om kvelden, når hun og moren Erle er tilbake fra Tiriltoppen.

Del 6) Mye på en gang. Erle har fått jobb som vaktmester på Tiriltoppen, og Guro og moren må si farvel til vennene på pensjonatet.

De som er med i serien

Guro- Eline Simonsen Haga
Erle - Ane Hol
Andersen - Øyvind Øyen
Pensjonatvertinnen - Gerd Wiik
Tullemor - Nøste Schwab
Bjørn - Arne Lindtner Næss

Sendt i 1980, 1983, 1989

Bøkene om Guro

Guro 1975
Guro og nøkkerosene 1976
Guro alene hjemme 1977
Guro og fiolinen 1978
Guro og Lille-Bjørn 1979
Guro på Tirilltoppen 1980
Guro og Frydefoniorkesteret 1981

Anne Cath Vestly om Guro

Så kom Guro. Det var en hard fødsel, men Guro satt på toget sammen med Erle og reiste til byen. Så svært mye mer visste jeg ikke om dem da, men det har jeg ikke gjort med de andre jeg har skrevet om heller. Etter hvert ble jeg kjent med dem, og jeg kom over angsten jeg hadde hatt. Det ble mange barnetimer om Guro (7 bøker). Jeg tror jeg visste hvordan Guro hadde det. Hun hadde mistet faren sin og var på vei til et fremmed sted. Da Erle endelig skjønte at hun kunne bli vaktmester og få et arbeid hun likte, og også leilighet, lysnet det litt for dem begge to selv om det var mange vanskeligheter til å begynne med. Så kommer historien om Bjørn og Lille-Bjørn, Erles tvil om hun skal våge å gifte seg med Bjørn. Hvordan vil Guro ta det? Vi hører litt om livet på Tirilltoppen, Guros venner; Sokrates først og fremst, og så Ellen Andrea. Fiolinen ble en god venn for Guro. Det ble den for meg også, for da Guro hadde fått fiolin av Tullemor og Bestefar Andersen til jul, gikk det opp for meg at jeg måtte vite litt om det instrumentet jeg også hvis jeg skulle greie å skrive om en liten pike som skulle lære å spille. Så vi begynte begge to, og ingen av oss var noe vidunderbarn.

Guro var den siste jeg skrev om, trodde jeg, og tok pause igjen. Bøkene om Guro heter: Guro, Guro og nøkkerosene, Guro alene hjemme, Guro og fiolinen, Guro og Lille-Bjørn, Guro på Tirilltoppen og Guro og Frydefoniorkesteret.

Alt var så skremmende ute i verden. Iskaldt snakk om atomopprustning ved siden av alt vi hadde fra før av, forurensning både i luften og i forholdet mennesker og stater imellom.

Guro

Først er Guro og moren hennes som heter Erle, nokså alene i den store byen, men så blir de kjent med en dame som heter Tullemor, en mann som heter Bjørn, og en hund som kalles for personligheten. Først vet ikke Guro og Erle hvor de skal bo, men til slutt finne de ut av det. Først bodde de nemlig på pensjonat, og så kom de til Tiriltoppen. Der hender det mye rart, blant annet blir Erle stilt overfor både store og små vanskeligheter som hum praktisk som hun er, alltid greier å løse.

Utdrag fra boken

Kapittel 1

Guro satt på toget, og hun var veldig stille. Men inni hodet hennes var det ikke stille, for hun tenkte på så mye på en gang. Hun tenkte på alt hun hadde vært med på i dag, og så tenkte hun på det hun så når hun kikket ut av togvinduet, og enda tenkte hun masse på at mor hadde tårer i øynene ennå, fordi hun hadde vært lei seg da de reiste, og så hadde hun sagt mange ganger at det var leit hun var blitt så forkjølet, for hun ville ikke at guro skulle skjønne at hun gråt.  

Guro skjønte godt at hun ikke skulle skjønne det, så hun sa: "du må ha skjerf på deg, så du ikke blir mer forkjølet." Mor smilte til henne og sa ja, og da skjønte guro at mor skjønte, at guro skjønte, at mor ikke var forkjølet i det hele tatt, bare at de skulle late sånn, for at guro ikke skulle bli lei seg for at mor var lei seg. 

Guro var lei seg hun, men det skulle hun bare være inni seg akkurat nå.  

Derfor satt hun og tenkte på dem hun hadde sagt adjø til i dag, og så tenkte hun litt på den røde bussen som hadde kjørt dem til stasjonen. Den hadde liksom vært den aller siste hun hadde sagt adjø til. Bussen hadde kjørt dem dit, og så hadde den snudd og reist hjem igjen - uten dem. 

Men da var toget kommet, og Guro og mor fikk det travelt med å finne seg en plass, og heldigvis hadde de fått vindusplass - begge to. De satt rett overfor hverandre og kunne kikke ut hele tiden, og da fikk tankene noe nytt å streve med, for der lå det hus, og der lå det hus, og inni husene bodde det mennesker, og Guro lurte på hvordan akkurat de menneskene så ut, - og så var det jorder som var hvite - og skog, og kanskje inni den skogen stod det en elg, og den måtte ikke gå ut på jernbanelinjen, for da kunne den bli overkjørt. Så var de forbi skogen, og der lå det en ny stasjon, og på stasjonen stod det folk som skulle ut å reise. Kanskje kom det inn noen her til dem ? Da faren til Guro hadde ligget syk hjemme, hadde han sagt: "egentlig skulle en rekke å bli kjent med alle mennesker i hele verden, Guro, men det er ikke greit å få til. 

"Da måtte vi reise bestandig, da" sa Guro, "og si goddag goddag nå er jeg kjent med deg. " 

"Til alle land i hele verden", hadde far sagt. "vi kunne ikke få gjort noe annet hele tiden. Men Guro, hvis du vil bli ordentlig kjent med deg selv, så kan du gjette hvordan andre mennesker har det, og da kjenner du dem litt, vet du." 

Guro syntes hun var blitt ganske godt kjent med seg selv, så det kunne godt komme inn noen her nå til mor og henne. Mange av dem som kom inn på toget, gikk forbi og fant seg andre plasser, men der var det en dame og en ung jente og en liten gutt, og de kom hit, 

"Er det ledig her?" Sa damen.  

"Jada", sa mor. "jeg skal bare flytte bort vesken min." 

Så satt de der og sa ingenting. De voksne så ut av vinduet, men den lille gutten så på Guro, og Guro så på ham. De riktig nistirret på hverandre, og gutten gjorde seg veldig rar i fjeset. Det var nok fordi han hadde lyst til å hoppe opp og ned og kanskje dytte til Guro littegrann og løpe fort sammen med henne. For det er mange måter å bli kjent med hverandre på, og det er bare voksne som hilser sånn høytidelig og sier: Mitt navn er --- og sånt.  

Gutten satt og skar grimaser, og hvis du ikke vet hva grimaser er for noe, så vet du sikkert hva det er å geipe med munnen og knipe sammen øynene og knytte hele fjeset sammen som et skrukketroll.  

Alt dette gjorde gutten på en gang, og Guro måtte nesten smile, bare nesten, for hun skulle nok vise at hun også kunne. Hun skulle finne på enda rarere fjes. Mor som satt på samme side som gutten, så ikke grimasene hans, men hun så Guro og ble helt forferdet. "Neimen Guro da!" sa hun. Guro så på henne. Hun ble liksom litt forstyrret, for nå hadde hun hatt det så fryktelig travelt med å lage de rare fjesene. 

Hun glemte mor fort igjen og stakk begge tommeltottene I munnvikene og dro dem ned. Da så hun skummel ut, for det hadde hun gjort mange ganger før -- foran speilet. 

"Guro, nå må du ta deg sammen!" sa mor. 

Da våknet liksom Guro og så på mor en gang til. Mor var blitt annerledes, bare fordi det satt noen fremmede her. Hun snakket til Guro med streng stemme og var morsk I fjeset. 

Mor og hun skulle holde sammen ! Det hadde mor sagt da de flyttet, og var lei seg for at far ikke var hos dem mer, og lei seg for alt på en gang. " Du og jeg skal være gode venner og hjelpe hverandre," hadde hun sagt. " Vi skal være akkurat som to gode kamerater, og vi skal nok finne ut av det." Guro slappe seg ende ned på gulvet, akkurat som en liten sekk. - Det luktet ikke noe godt her nede. Det luktet varmt fra rørene som varmet opp her inne I toget, og det var sølete på gulvet etter mange støvler som hadde vært våte. Der var det en til som deiset ned, og det var den lille gutten. Han dunket bort I Guro, og Guro dunket igjen. 

Så var det mange ben som reise seg på en gang, og enda var det så trang plass mellom bordet og benken, ble gutten heist opp igjen. Støvlene til mor vandret ut fra sitteplassen ved vinduet, og høyt er oppe hørte Guro mors stemme, og den sa: "Unnskyld, jeg må visst gå fori dere og rundt bordet, skal jeg få henne opp igjen. 

Der ble Guro også heist opp igjen og satt bestemt og litt hardt ned på benken igjen. Den fremmede damen puttet en hvetebolle I munnen på gutten og mumlet: Var det ikke det jeg sa, at hvis du skulle få være med til byen, så skulle du sitte stille. " Mor satte seg ned på plassen sin igjen og så ut. Det gjorde Guro også, men det var vrient å se ordentlig, for øynene hennes var blitt våtem, og først så hun masse stråler rundt trærne og så så hun nesten ingenting. Det rant av nesten hennes også. Det fikk hun tørket fort bort, så ingen skulle se det. 

Da hun hadde sittet slik en stund, ble øynene hennes tørre igjen, og da så hun bort på den fremmene damen og sa: "Mor er ikke forkjølet!" 

Damen så litt forbauset ut, men så sa hun: " Å nei, men det er mange som er det nå. Det er så mye influensa blant folk at en kan bli helt redd." 

Mor var liksom blitt litt hjelpeløs I øynene da Guro snakket, men så smilte hun og så:" Nå er det visst du som er blitt forkjølet I stedet, Guro. Vil du ha et stykke brød med egg på?" Guro så ut og tenkte litt. Så kikket hun bort på mor. 

"Ja, vi er skuls nå," sa mor. Hun sa det alminnelig, og da skjønte Guro at mor hadde skjønt at begge to hadde vært sånn mot hverandre som en ikke skulle være når en var gode venner. " jeg er sulten," sa Guro og så på smørbrødene. 

Hun var liksom helt plutselig blitt sulten, og så var hun glad. Hun var så glad som når far hadde kalt henne folungen, fordi hun var så flink til å løpe. Det var det beste hun visste å løpe så fort, sånn at hun nesten fløy, Av og til hadde far sagt: Folungen fort som en vind. Da var det blitt et helt navn av det, og noen ganger hadde han sagt, Guroungen min - og da frøken gjespersen, det var når hun var trett, og sinnatagga, det var når hun var sint, og når hun var enda sintere, sa han kruttet.  

"Var det godt, Guro?" sa mor. 

"Mm", sa Guro. " Den gutten kan også få." 

"Han har visst mer enn nok med bollen sin, han," sa damen," og siden dere har vært forkjøla, er det kanskje best at vi ikke blander maten." 

Guro nikket alvorlig, men mor holdt på å smile og holdt lommetørkleet foran munnen, men Guro kunne se at øynene hennes hadde det svært morsomt inni lommetørkleet. 

Mor tok seg sammen og sa:" Skal dere til byen dere også? "For nå var de voksne blitt kjent med hverandre over forkjølelsen og ungene sine og alt sammen. 

"Ja , vi skal følge datteren vår," sa damen. " Hun skal til byen og begynne på fabrikk, og så får hun heldigvis bo på hybel hos noen vi kjenner. Det er ikke bare spøk å sende dem av gårde. Det er visst mye fælt inne I byen. Jeg har sagt at hun ikke må snakke med fremmede, og ikke gå med veske, for det skal være veskenappere der og allting." 

"Å, ikke begynn med det der igjen, da" sa datteren. 

"En må bruke vettet," sa mor. "Men det er nok I byen som alle andre steder. De fleste er greie, men så er det noen som ikke riktig har funnet ut av det. Men slik er det jo på landet også, bare at I byen er det flere av alle slag."  

"De bor kanskje i byen, De, da," sa damen, " og har bare vært på ferie ?" 

"Neida, vi har bodd på et lite sted vi," sa mor, "men nå skal vi flytte til byen. Først skal vi ta inn på et pensjonat til jeg har funnet et arbeid og et sted å bo." 

"Ja, da er det ikke greit," sa damen, "og slettes ikke når en har noen med seg." Hun så bort på Guro. 

"Det skal nok gå," sa mor, "men spennende blir det den første tiden. Før hadde jeg noe familie der inni vyen, men nå har de flyttet til en liten by vestpå, så nå har jeg ingen." 

"Men vi skal bli kjent med alle folk," s Guro. 

"Nå stopper toget igjen," sa damen. " jeg synes ikke det gjør annet enn å stoppe. Hva heter det her da `Bessby, ja det er en koselig plass det. 

"Får jeg lov til å stå der ute? Sa Guro. "Jeg skal ikke gå noen steder." 

"Det kan du godt," sa mor, bare du lover å holde deg fast." Nå var hun akkurat slik hun pleide, og Guro var så vidt borte I armen hennes, for da sa hun liksom at hun var fornøyd med moren sin. 

Da Guro fikk stå der ved vinduet, ville gutten også. Det var fin plass til dem begge to. 

Noen ganger huket de seg sammen og satt helt nede ved gulvet. Toget ristet og ristet, så det var vanskelig å holde balansen, og etterpå stod de på tå, og det var også vrient, og noen ganger la de alle ti fingren på vindusruten og kikket ut, og da ble alt så rart. De snakket ikke noe videre sammen, men de gjorde de samme tingene, og da ble de ordentlig kjent med hverandre. 

Guro skulle ønske at han også skulle til byen og bo samme huset som henne eller huset ved siden av, så kune de leke sånn uten å si noe hele dagen og løpe masse. 

Der stoppet toget, og Guro spurte: "mor hva heter det her ? "Kulpen", sa mor.  

"Kulpen, Kulpen, Kulpen" sa gutten. Han hadde tungen langt inni munnen når han sa "kulpen", og da ble det så rar lyd. 

"Kulpen, Kulpen, Kulpen," sa Guro også, og så lo de begge to. 

"Det var da to søte glade barn," sa en mann som hadde kommet på toget her på Kulpen. Han satte seg ned på den siste plassen som var ledig hos mor og de andre. 

"Det er fint de ble så gode venner," sa mor. "De begynte med å skjære grimaser til hverandre." 

"Hmhm", sa mannen, "Tenk om vi voksne skulle gjøre sånn, når vi ville bli kjent med noen." 

Da begynte mor å le, og damen og datteren som skulle til byen lo og mannen selv knegglog og dro liksom latteren opp, så han nesten ikke fikk puste, 

Det ble et ordentlig lurveleven og da glemte den lille gutten å holde seg fast og datt på gulbet og slo seg og blødde neseblod. Han skrek så all latteren stanset og ble aldeles borte. "Kanskje det er best dere kommer inn og sitter hos oss igjen," sa mor. "Vi må ikke være helt utslitt når vi kommer til byen, vet du, Guro." 

Der var det igjen, Nå hadde Guro nesten glemt det. Mor og hun skule flytte til den store byen som Guro ikke visste noe om. Mor visste litt om den og hadde fortalt, men Guro kjente den ikke for det. Jeg skulle ønske at toget aldri stoppet, tenkte hun, bare kjørte og kjørte, og så kunne vi bo her, og ligge og sove på benkene og spise mat, og den lille gutten skulle være med, og så skulle vi stå ved vinduet og si: 

"Kulpen Kulpen Kulpen" hele tiden. Mens Guro tenkte slik, sovnet hun og våknet ikke før alle var litt så urolige. Noen stod og tok på seg yttertøyet sitt, den lille gutten tviholdt til moren sin for han var visst redd for at han skulle bli glemt igjen. 

Nå var det sånn at de nesten ikke hadde tid til å kjenne hverandre, men da toget stanset, og han var blitt ferdig til å gå, snudde han seg og laget en bitte liten grimase, og så skjøte Guro at de kjente hverandre likevel. 

Moren tok et godt tak I hånden hans og ropte takk for følget til mor og Guro, og så skyndte de seg forbi vinduet I gangen og videre bortover, for de ville visst gjerne komme først ut av toget, " Skal vi også løpe" spurte Guro. 

"Nei, vi tar det med ro," sa mor. "Jeg har så tunge kofferter, vet du, og ikke har vi dårlig tid heller. Har du sekken din ?" "ja", sa Guro. I den sekken hadde hun de tingene som hun var mest glad I, en liten hest og en lommelykt, en traktor, og en liten hammer og en tøydukke og litt av hvert. 

Mor hadde to store tunge kofferter, og I de koffertene var alt av de skulle ha av klær nå den første tiden. Alt det andre de eide var satt på et lager, og det kunne de jo ikke flytte med seg før de hadde fått et sted å bo sånn ordentlig. 

"Vi tar en bil opp til pensjonatet," sa mor. Guro syntes det hende så mye på en gang at hun bare så på mor og koffertene. Hun måtte holde I den ene kofferten, for mor hadde ikke noen hånd til overs til å leie henne. Ute var det mange lyder og så mange folk og små gule tog som kjørte omkring her de skulle gå, for de hadde koffertlass, og noen av koffertene skulle av toget og noen skulle med toget. Det var liksom altfor mye på en gang. Mor kikket ned på Guro og sa: "Nå skal vi se om vi får en hyggelig drosjesjåfør på denne første turen din I byen." Det fikk de. Han hjalp mor med kofferten, og han småsnakket litt med Guro og han hadde radio I bilen, og fra radioen kom det musikk. 

"Det var vel fint," sa mor. "Nå sier byen velkommen til deg med musikk, Guro!" Sjåføren kjørte fort, enda det var så mange biler overalt, men han var nok veldig godt kjent her og visste akkurat hvor pensjonatet deres lå. Der stanset han, og Guro så opp på en stor murgård med mange vinduer og en stor port. Der gikk de inn, og så kom de inn I et litt mørkt rom, og det var portrommet, sa mor. Inne I det portrommet var det en trapp på hver side, og mor visste hvilken trapp de skulle gå, for det stod et skilt der: Pensjonat, stod det. 

Mor ringte på, og en dame kom og lukket opp døren og sa :"Velkommen hit. Nå skal jeg vise dere værelset." 

De gikk bortover en lang, lang gang, og enda Guro hadde sekk på ryggen og tunge støvler på bena måtte hun prøve å løpe bortover for hun hadde jo sittet stille I hele dag.  

Men da sa damen: "Det er best du ikke løper, for det er nok noen som hviler middag ennå. Vi tar som regel ikke imot gjester med barn her, for de som bor hos oss vil gjerne ha det litt rolig." 

"Vi skal nok huske på det," sa mor. "Gå pent og stille du, Guro." Damen lukket opp en dør og sa: "Vær så god, her er værelset." Mor takket, og så var det hun og Guro alene - og kunne se seg om. 

Det var en stor seng til mor og en liten sofa til Guro. Der skulle hun ligge om natten, og så var det et bord og en stol og et stort klesskap, og en liten kommode. 

Mor skyndte seg å ta bildet av far ut av kofferten, så liksom han var med dem, og så la hun noen av sine enge duker på nattbordet og det store bordet. Og kommoden og sa: "Nå ble det litt mer hjemlig her. Skal vi spise litt? Jeg har med karbonadekaker og en stor pære som du fikk av butikkmannen, og så sitter vi I sengen min etterpå og spiller svarteper. 

Guro så seg rundt. "Det kan vi ikke," sa hun, "for det er ikke noen ovn der." Sa de hadde spilt svarteper hjemme, hadde de gått bort til ovnen, og på innside av ovnsdøren var det så mye fin sot, og da kunne de lage sort nese på seg selv. 

"Da spiller vi vri åtter I istedet da", sa mor. "I morgen skal jeg få tak I en kork, og den kan vi brenne litt, så den blir sotet, og da kan vi spille svarteper." 

Først spiste de, og så stod de litt og så ut av vinduet. De så på alle bilene og menneskene og gatelysene og butikkvinduene. "En by er akkurat som et menneske," sa mor. " Det tar lang tid å bli kjent med den, og vi må aldri være sinte på den med det samme, for da blir vi aldri kjent med den, vet du." 

"Jeg ble fort kjent med den gutten på toget," sa Guro, "og jeg var ikke sint fordi om jeg laget skummelt fjes." 

"Neida," sa mor. "Nå setter vi ogg I sengen min." Det gjorde de. De satt I hver sin ende av sengen og spilte kort. 

"Liksom vi er på ferietur," sa Guro. 

"Og så har vi det hyggelig sammen," sa mor. 

"Og det eri kke på liksom, men på ordentlig," sa Guro.

Guro og nøkkerosene

Erle har blitt vaktmester i Blokk Z på Tiriltoppen, og nå flytter hun og Guro fra pensjonatet nede i byen. Guro blir kjent med en liten gutt som også kommer flyttende. Han heter Sokrates, og enda han er like stor som Guro, må hun passe litt på ham og trøste ham, for Sokrates er litt redd for de andre barna.
Erle har mye å gjøre når hun er vaktmester, for huns kal ikke bare holde ordne i vaskekjelleren og fyren og søplesjakten, hun må holde litt greie på menneske i blokken også. Da er det godt at hun har Guro og Tullemor til å hjelpe seg.
Guro ser på alle dem som reiser på ferie, og så begynner hun å leke at hun også skal på en liten reise. Det er en sånn drømmelek: Bjørn kommer og henter dem, og så skal de bile til en hytte Bjørn har på Kulpen. En gang får den leken liksom helt i stykker, men så, en dag hender det noe..

Utdrag fra boken

Guro alene hjemme

Guro er ikke alene hjemme i hele boken - bare i begynnelsen. Det går mot jul, og Erle og Guro reiser på besøk til Gampetreff. Det var der de bodde før.
De får bo hos tante Rundtomkring, og Erle får ordentlig ferie. Det var bra, for var så sliten før jul. Hun skulle hjelpe Andersen å pusse opp en leilighet. Alle tror han skal bo sammen med en gammel kamerat. Det tror Guro også. I slutten av boken får både Guro og du som leser greie på hvem den kameraten er.

Utdrag fra boken

Guro og fiolinen

Guro har fått fiolin av Tullemor og bestefar Andersen. Det er som heter Allan som skal lære Guro å spille på den. Heldigvis har Guro en sotet kork hjemme, så hun kan lage kinnskjegg på seg selv og leke at hun er Allan - og lære bort litt til Sokrates.
Ellers kan du lese om da alle på Tiriltoppen skjønte at de var så glad i skogen sin, og til slutt blir du med Erle og Guro til Kulpen. De skal reise dit for å tenke over noe - og hva det er får du vite helt på slutten av boken.

Utdrag fra boken

Guro og Lille-Bjørn

Det er bygget en ny skole på Tiriltoppen. Den ligger like ved skogkanten og er sånn akkurat passe stor.
Guro er ikke skolepike enda, men hun blir veldig godt kjent med den skogen, for det er et vaktmesterhus der og hvem er det som skal bo i det huset ? Det er Guro, Erle, Bjørn og Lille-Bjørn.
Det er mange andre som du kanskje kjenner fra før i denne boken, både Tullemor, bestefar Andersen og så Personligheten da. Han har nesten to kapitler for seg elv og enda kan du lese om Esmeralda Vaskemaskin, en stortromme, en fløyte, en klarinett, en obo, en fagott, en trompet, en trekkbasun, en kontrabass og et glass med erter.
Men det som blir det mest spennende er hvordan Erle, Bjørn, Guro og Lille-Bjørn liker å bli en stor familie.

Utdrag fra boken

Guro på Tirilltoppen

Når små og store spiller i Tiriltoppen Frydefoni er de gode venner og har det fint sammen, men når folk på Tiriltoppen skal bli enige om en vei, blir det verre - i alle fall til å begynne med.
I denne boken blir Guro kjent med en pike som heter Ellen Andrea, og både Guro og Lille-Bjørn drar til sjøs - men begge to kommer hjem igjen til Tiriltoppen.

Utdrag fra boken

Guro og Frydefoniorkesteret

"Den ufullendte" av Schubert er et vanskelig musikkstykke for små fiolinfingre. Guro strever med de riktige grepene - Frydefoniorkesteret skal spille i Konserthuset, sammen med musikere fra andre borettslag. Derfor har Guro sommerfugler i maven.
Erle og Bjrøn, Tullemor og Bestefar Andersen er også spente der de sitter i salen. Bestefar Andersen er henvist til rullestol. Han har vært uheldig og har brukket lårhalsen. Sokrates har det heller ikke lett denne gangen. Han strever for å lære alle sine lekser utenat. Inntil Erle oppdager at han trenger briller. Da blir det lettere. Bestemor til de åtte ungene har også problemer, men løser dem på sin egen originale måte.