|
Hjem Gjestebok Mine bilder Strengsdalssida Landskapet i Strengsdal Strengsdalsvannet Bruk av Strengsdalvannet Steinalderboplass i Strengsdal |
|
|
Den 30 juli 1997 kom det en endelig bekreftelse på at det har vært steinalderboplass i Strengsdal. Da fikk jeg tilsendt diplom og brev fra Universitetets Oldsakssamling.
I diplomet, som er utstedt til undertegnede står følgende: « UNIVERSITETETS OLDSAKSAMLING I OSLO vil på det beste takke Grethe Jorunn Horn for boplassmateriale fra Strengsdal , 77/1, 84 Nøtterøy k., Vestfold, som museet har fått som gave. Funnet kan dateres til eldre steinalders nøstvedtfase, ca 6800-4700 f. Kr.»
Diplomet er datert 28 juli 1997 og undertegnet av Håkon Glørstad konsulent.
I tillegg til diplomet er det vedlagt et hyggelig brev og to bilder som viser et representativt utvalg av de innleverte gjenstandene. I brevet begrunner Glørstad dateringen slik:
«Boplassmaterialet fra Strengsdal må sies å være av typisk nøstvedtkarakter. Spesielt er mikroflekkene og håndtakskjernen som er avbildet til høyre på det ene fotografiet typiske. Ved siden av øksene, på første linje på det andre fotografiet, ligger en stikkel. Stiklene ble brukt til å bearbeide harde materialer som horn og bein. Fra nøstvedtkulturen er det ikke kjent pilspisser, kun mikroflekker som ble satt inn i skaft av tre eller bein. Disse kalles flinteggspyd. Stiklene var et viktig redskap i denne arbeidsoperasjonen, og dette redskapet sammen med mikroflekkekjernen, viser at også på Strengsdalsboplassen har produksjon av flinteggspyd funnet sted.
Øksene er trinnøkser, eller overgangsøkser mellom trinnøkser eller nøstvedtøkser. Nyere forskningsresultater tyder på at disse øksene hører med til den eldste delen av nøstvedtkulturen, noe også boplassens høyde over havet tilsier. Boplassmaterialet fra Strengsdal er et svært viktig bidrag til museets samlinger fra Nøtterøy. Både eldre og yngre steinalder på Nøtterøy er dårlig kjent. Vi er derfor glade for at funnet nå kan innlemmes i museets samlinger.»
Så langt Håkon Glørstad .
En dyp, god tilfredshet fylte meg da jeg leste dette. Endelig hadde jeg fått bekreftelse på noe jeg har «visst» siden jeg var ganske ung. Det har vært steinalderboplass i Strengsdal. Her sto det «Strengsdalsboplassen» svart på hvitt. Meget gammel var den også.
Det boplassområdet som skal skrives om her, ligger på gården Strengsdal gnr. 77, bnr. 1 i Nøtterøy kommune. Som en ser ligger denne boplassen på den eldste gården i Strengsdal. Funnet er i sin helhet gjort på dyrka mark. Undersøkelsesområdet ligger rundt det vi kaller Knatten. Knatten er egentligto åkerholmer, som ligger 50 meter over dagens havnivå. Nord for Knatten skråner terrenget svakt ned mot Strengsdalsvannet. Bak Strengsdalsvannet ser en Vardås og Skrafskjæråsen. I øst og vest er Knatten innrammet av åser.
Jeg har tegnet inn 50 meters koten på kartet. Da blir det som jeg her kaller for «Strengsdalsøya» en øy av ganske anseelige dimensjoner. Den strekker seg nesten fra Vrengen i sør til Kjønnerød i nord. Fra Skauen i vest og langs åsen, litt opp for der Strengsdalveien går i dag, i øst. Mye av området sør for boplassen ligger på 55-60 meter. Dette har antagelig skapt litt ly for storhavet den gang det var bosetting her.
De to svarte prikkene viser funnstedetene
Til sammen er det innlevert ca 130 enkeltfunn fra «Strengsdalsboplassen». Funnmaterialet er delt inn i to av undertegnede og oldsakssamlingen.
1. Strengsdal (nordfeltet) 45 meter over dagens havnivå.
2 . Strengsdal (sørfeltet) 50 meter over dagens havnivå, ligger ca 100 meter syd for nordfeltet.
Nordfeltet.
Funnet på nordfeltet består av pilspisser, en halv flintøks, flere avslagsskraper, flintavslag som muligens har vært brukt som redskap, og flintavslag som er så små at de antagelig ikke har vært brukt til noen ting. På flere av tingene er det små fine hugg langs eggen for å gjøre den skarpere. På dette stedet er også funnet en mikroflekkekjerne og en håndtakskjerne, begge er i flint. (Se sitat Glørstads brev). Navnet mikroflekkekjerne har den fått fordi det var mikroflekker som ble tatt ut av dette emnet. Mikroflekkene er små «fliser» i flint, ofte bare et par cm lange og noen millimeter brede De ble brukt til å lage flinteggspyd. Glørstad skriver at denne spydtypen er eldre enn pilene som er hugget i flint. Mikroflekkekjerner er altså det som ble igjen av flintknollen når det var hugget så mange mikroflekker som det gikk an. Håndtakskjerne er også en mikroflekkekjerne, men de har en annen form. På dette feltet har jeg bare funnet gjenstander og avslag av flint. Flinten er av blank god kvalitet, antagelig den samme som leder ved Universitetets oldsaksamling Erling Mikkelsen, kaller senonflint i sin magistergradsavhandling om steinalderboplassen i Frebergsvik i Borre. Jeg velger å henvise og sammenligne litt med denne avhandlingen, fordi jeg ser at mye av det jeg har funnet i stor grad ligner det som er gjengitt her. Funnet i Frebergsvik er også gjort på nesten samme høyden over havet.
Sørfeltet.
Det som skiller dette funnet fra funnet på det nordre feltet er gjenstandene. Det vil si type, utseende og steinsorten i gjenstandene. Dessuten er materialet fra dette funnet mer rikholdig. Her er det funnet økser sannsynlig i diabas og andre steinsorter også flint. Disse øksene har forskjellige former. En del mikroflekker er også funnet på dette feltet, samt to meisler De sistnevnte er prikkhugget, med slipt egg. Det er også funnet mange avslag og en del redskaper i flint. Imidlertid er denne flinten matt og grovere enn flinten på det nordre feltet. Avslagene ser også ut til å være større og grovere på det søndre feltet. Dessverre sitter jeg ikke inne med kunnskaper til å si så mye om gjenstandene. Det får være opp til fagfolk å si noe mer om dette. Hvem veit, kan hende det kan bli en eller annen form for utgraving en gang. En mulig oppgave kunne være å sammenligne funnmaterialet med Frebergsvik i Borre. Bare å sammenlikne med det som er beskrevet, tegnet og avbildet i boka om Frebergsvik har for meg vært meget spennende.
Nå som Strengsdalsboplassen er et faktum, har jeg lyst å gi et tilbakeblikk på søkingen etter boplassmaterialet.
Forut for brevet fra Oldsakssamlingen, ligger mange års intens leiting etter boplassmateriale på et område, hvor jeg alltid har ment det må ha vært steinalderbosetting. Aldri har jeg klart å akseptere at det ikke hadde vært steinalderbosetting på Nøtterøy fordi en ikke har gjort noe funn som kunne vise dette. Det har vært for tynt kildemateriale å trekke slutninger på.
I 1979, den dagen Nøtterøy historielag hadde sin første tur til bygdeborgen på Leirfjell, viste foredragsholder Lasse Jahnsen meg et kart hvor han hadde tegnet opp strandlinja på Nøtterøy slik den var i eldre steinalder. I Strengsdal, gikk denne linja i li-kanten like ved der jeg bor. Jordet inntil li-kanten tilhører gårdsnummer 77 bruksnummer 1 i Strengsdal. Disse jordene strekker seg sørover på høyre side av veien like etter du har passert Strengsdalsvannet når du kommer innafra.
Som nevnt har jeg av en eller annen grunn ment at det må ha bodd folk i Strengsdal lenge. Dette er basert kun på intuisjon, et meget suspekt fenomen innen all forskning. Det har vært en del hoderisting og godmodige smil når jeg har fortalt om min kullsviertro på steinalderbosetting i Strengsdal. Drømmen om å finne noe som kan vise at det har vært folk tidlig her ute, har jeg båret med meg fra barndommen.
Etter at Lasse Jahnsen hadde vist meg kartet, begynte jeg å leite i det aktuelle terrenget. Det var fortrinnsvis flint jeg kikket etter. Andre materialer la jeg ikke større vekt på den gangen. Egentlig var jeg vel ikke helt klar over hvor jeg skulle se, heller ikke hva jeg skulle se etter. Antagelig kunne jeg for lite. Derfor fant jeg da heller ingen ting.
Jeg gikk og leita i mange år. Leitinga foregikk om høsten når onnearbeidet var ferdig og fram til jordet var tilsådd om våren. Var det vintre uten snø, så søkte jeg etter flint da også. En dag viste Strengsdalsbonde og grunneier Finn Fitje meg en flintknoll som han hadde funnet på «Knatten», den lille åkerholmen som ligger lengst sør på jordet eller «Sørienga» som det het da jeg vokste opp i Strengsdal på 50-tallet. Flintknollen var ganske stor. Noe bearbeidet gjenstand var det ikke, men det var oppløftende å se at det var flint på området.
For omtrent 10 år siden hadde jeg med en svensk arkeolog Lena Bergils ut på samme jordet.. Jeg fortalte henne om steinalderens strandlinje. Lena Bergils kikket seg rundt og pekte på en liten forhøyning vest på jordet, ca 150 m nord for «Knatten». Forhøyningen var tydelig i terrenget og skrånet ut mot jordet mot nord, øst og sør. Mot vest var lia jeg tidligere hadde kikket i.
«Let her», sa fru Bergils. Samme høsten, da åkeren var pløyd opp, begynte jeg å tråle dette området med nesa mot bakken og bikkjene i hælene. Første året fant jeg ikke noe, men det var jeg jo vant til, så det gikk bra.
Leitinga etter boplassmateriale har som nevnt foregått i ganske mange år. De siste 10 årene, ganske systematisk. Metoden har vært observasjon og plukking av materiale jeg har sett i overflaten. Det er ikke gravd for å finne materialet.
Metoden jeg har brukt hele tida er å gå fram og tilbake og se ned i bakken. Noen ganger gikk jeg øst-vest andre ganger syd-nord. Grunnen til dette var at da hadde jeg forskjellig innfallslys, og det var lettere å se strukturen i overflaten på jordet i sidelys. Det første feltet jeg undersøkte var på 20x30 meter. Etter hvert ble undersøkelsesarealet utvidet, men samme metodikken er blitt brukt.
Høsten 1991, gikk jeg som vanlig med nesa vendt mot jord. Av og til tok jeg noen sveip litt uten for det oppmålte området. Denne ettermiddagen var jeg over på østsida av jordet, litt nord og øst for det stedet jeg pleide å leite. Som vanlig hadde jeg plukket opp atskillige steiner bare for å se på dem og legge dem pent ned igjen. - Nede på bakken fikk jeg øye på noe som så ut som et nedblåst bjerkeløv, men det var noe som sa at det var det ikke. Jeg bøyde meg ned og tok opp en liten bit av stein, børstet av den og så fort at det var en pilspiss av flint med litt av tuppen brukket av. Den var for meg utrolig vakker. Andektigheten jeg følte da jeg løftet den opp kan ikke beskrives. Her sto jeg med en nydelig bearbeidet gjenstand i handa, som var kanskje 4-5000 år gammel. Hvordan var den kommet hit? Var det en veidemann som hadde bommet på sitt bytte, eller hadde han slengt pila fra seg fordi tuppen var brukket. Om den var brukket før eller etter den forlot eieren sin får jeg selvsagt aldri svar på.
Tanken på følelsene som strømmet gjennom meg der på jordet, får meg fremdeles til å grøsse på ryggen av fryd. Pilspissen var så fantastisk blank og fin. Så skinnende og glatt lå den der i handa mi. Fine merker etter et huggeredskap var risset inn som bitte, bitte små spor på begge sider av pila. Spora er et par millimeter breie og ca 5 millimeter lange. For en presisjon. Eggene på pila er jamne og fine, og den dag i dag skarpe som bare det. 10-12 års leiting hadde endelig gitt et resultat. Du gode! For en glede! Det var som om denne pilspissen gav meg ny kraft og mot til å fortsette med det jeg hadde begynt på: Å finne en steinalderboplass i Strengsdal.
Stolt over funnet mitt fattet jeg som sagt nytt mot. Jeg var klar over at denne pila kan hende hadde tilhørt et jeger som dro forbi, og ikke kunne brukes som noe indisium på en steinalderboplass, men noe i meg sa at jeg ikke skulle gi opp. Å finne en pilspiss var i allfall ikke noe bevis for at det hadde vært boplass der. Allikevel hadde en eller annen, på en eller annen måte mista denne pila en gang for lenge, lenge siden.
Høsten og våren 1992 og 1993 går med like intens leting på samme område som tidligere, men ikke noe åpenbarer seg disse to årene. Heller ikke våren 94 er det noe å oppdage. Jeg må innrømme at på daværende tidspunkt, begynte jeg å stille spørsmål om det var noen vits i å holde på med dette. Kanskje jeg skulle bruke tida til noe som var mer synlig. Kanskje jeg skulle gjøre alvor av å begynne å plassere på kartet alle de steinbrudda som jeg visste om på denne øya? Dette er imidlertid ei anna historie som ennå ikke er avsluttet.
Endelig en dag på høsten 1994 gjør jeg mitt andre funn. Det er også en flintgjenstand. Denne ser ut som en liten kniv, men også den har små hugg på hver side, eller som det heter på fagspråket: retusjering. Nå får jeg blod på tann, nå begynner det virkelig å bli gøy. Da jeg noen uker seinere finner ei lita skrape, også denne i flint, er jeg i ferd med å ta av. Ivrig setter jeg i gang med mere leiting, for det kan komme snø snart. Og det gjør det.
Våren 1995 plukker jeg opp noen avslag i flint, en halv flintøks, noen skraper. Jeg vet at flintavslag betyr at her har det mest sannsynlig vært hugget i flint. Det vil igjen si at flinten er bearbeidet på stedet.
Våren 1996 sitter jeg med ca 20 gjenstander, mesteparten fra det nordre feltet. Jeg er ikke helt sikker på om dette er nok materiale til å fastslå om det har vært bosetting, så jeg bestemmer meg for å forsøke å finne mere.
Høsten 1996 pløyer ikke bonden, Finn Fitje opp mer enn den søndre delen av jordet. Dette medfører at området der jeg til nå har leita, ligger tilgrodd, og da er det umulig å se noe som ligger på bakken.
Fremdeles synes jeg at det er for spinkelt funnmateriale. Spørsmålet blir da, hva gjør jeg nå?
Jeg trives med å gå på jordet og leite. Det er morsomt og samtidig utrolig avslappende. Ikke minst er naturen og kulturlandskapet svært vakkert i dette området. Derfor bestemmer jeg meg for å starte metodisk leiting på et område hvor jeg bare har kikket sporadisk tidligere. Området som nå er pløyd opp, ligger ca 100-150 meter lenger syd, og litt høyere enn stedet jeg har leita på før. Nå er jeg på 50 meter over havflata, og er svært usikker på om det er noe å finne her. Finner jeg noe, så må det være gammelt. Jeg har funnet noen avslag i flint her tidligere, og noe som ser ut som ei øks. Seinere viser det jeg å være ei øks.
Da snøen smelter våren 1997, begir jeg meg ut på jordet igjen. Snøen og regnet har vasket jorda vekk fra steinene på jordet, og nå ligger gjenstandene der bare og venter på å bli funnet. I løpet av våren finner jeg flere økser og to meisler, antagelig i diabas. Dessuten finner jeg skraper, stikler, mikroflekker, mikroflekkekjerner og masser av avslag, alt i flint. Til slutt sitter jeg med 120 gjenstander. Etterhvert er jeg temmelig overveldet. Det er vanskelig å fatte at nå har jeg gått her og tråkka i årevis og funnet lite. Merkelig at det dukker opp så mye nå. Nå er jeg rimelig sikker på at dette må ha vært en boplass her.
Nå føler jeg at tiden er inne til å ta en telefon til oldsakssamlingen. Dette skjer i begynnelsen av mai 1997. En meget hyggelig konservator Heid Gjøstein Resi hører på mitt ærend. Da hun får høre hvilken høyde gjenstandene er funnet på, henholdsvis 45 og 50 meter over dagens havnivå, karakteriserer hun det som «ekstremt spennende». Hun vil gjerne komme å se på funnet, samtidig som hun tar med seg en fagkonsulent.
Den 27. mai 1997 kommer Heid Gjøstein Resi og Håkon Glørstad fra Oldsakssamlingen for å se på funnet og funnplassen. Andre som er med er grunneieren Finn Fitje, Tore Paulsen min fetter og interessert støttespiller og undertegnede. Egentlig har jeg gruet meg til dette, for jeg veit at en ikke skal plukke fornminner opp av jorda. Men hvordan skal en kunne påvise noe hvis en ikke har noe å vise for seg.
Det blir en uforglemmelig dag og et meget hyggelig besøk. Besøket starter med at jeg viser dem funnmaterialet. Dette er oppbevart innendørs. Alt jeg har funnet er sortert i to avdelinger, og består av funnmateriale fra henholdsvis nordre og søndre felt. Noe som gleder meg stort er begeistringa fra fagfolkene. Funnet blir karakterisert som meget rikholdig, og det er ikke tvil om at dette er boplassmateriale. Litt ros vanker det også på den som har funnet det.
Knatten og området omkring viser seg fra sin vakreste lysegrønne side denne maidagen. Kornet har spiret og stikker noen få centimeter over bakken . Lufta er frisk og fuktig, og det damper litt av jordene. Det er godt å være i Strengsdal denne dagen.
Heid Gjøstein Resi gir utrykk for noe av følelsene når hun skuer ut over terrenget ned mot Strengsdalsvannet, da hun utbryter. «Det er klart de slo seg ned her». Merkelig, det er det samme jeg alltid har tenkt. Godt å få en alliert. Vi vandrer en stund rundt i alt det lysegrønne. Jeg påviser funnstedene. De blir tegnet inn på kartet, og mens vi rusler rundt der finner vi enda flere gjenstander, blant annet ei øks. Disse innlemmes i samlingen. Jeg håper på en datering av boplassen der og da, men Håkon Glørstad vil gå gjennom materialet først. Jeg får beholde det noen uker til, men i slutten av juni kommer han og henter det. Å levere fra seg dette er vanskelig. Aller verst er det å gi fra seg den første tingen jeg fant: Pilspissen. Den som hele tida var inspirasjonskilden min. Det var den jeg plukket fram når jeg var på nippet til å gi opp. Ofte hadde jeg den i lomma - følte at den gav meg kraft.
Den 30. juli kommer brevet fra oldsakssamlingen med datering av boplassmaterialet og mange rosende ord. Min oppgave er fullført. Nøtterøy har fått steinalderboplass, men jeg skulle så gjerne hatt tilbake «Pilspissen min».
