Jesus: Anne, du tilhører meg. Du er dyrebar i mine øyne. Jeg forlot de 99 og gikk etter deg, den ene jeg hadde mistet. Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det da jeg fant deg igjen?

Anne: Jeg vokste opp i en familie der man trodde på Gud, din Far og vår Far. Mine besteforeldre var kristne, skjønt av den gammeldagse sorten, som leste lange bønner for maten og var veldig religiøse. Det var blant annet ikke lov å strikke eller sykle på søndag. Men de kjente deg Jesus.

Jeg ble døpt til ditt navn i Metodistkirken i Trondheim. Hjemme var det mest lære og lite åndelig liv. Men jeg gikk på søndagsskole i Frelsesarméen og ble sendt på kristne sommerleirer hvor jeg fikk lære om deg. Jeg kom tidlig i konflikter hjemme, og begynte å rømme hjemmefra midt i tenårene. Mor taklet ikke dette. Det endte med at jeg ble gravid og giftet meg 17 år gammel. Jeg levde ikke slik jeg burde, Jesus. Jeg fikk en sønn. Ekteskapet sprakk fort, og i det neste forholdet ble jeg gravid igjen uten å være gift. Jeg gikk med guttebarnet til kirken for at han skulle bli velsignet i ditt navn, men presten ville ikke døpe ham, fordi han vart født i "hor", som han sa. Da vendte jeg ryggen til kirken og til Gud. Jeg bygde opp min egen rettferdighet og syntes nok den burde holde. Jeg ble rødstrømpe.

Jesus: Ja, det er dessverre mange mennesker som tror at deres egen rettferdighet holder innfor vår Himmelske Far. Men der er det bare den rettferdigheten som jeg vant på korset, da jeg døde for dine synder som holder. Og den fåes for intet bare man tror på meg. Hva hendte så Anne?

Anne: Jeg fikk senere en datter, og giftet meg med hennes far en stund etterpå. På min 30 års dag fikk jeg lunge og hjertestans, jeg vet ennå ikke hva som skjedde, men jeg ble i all hast kjørt til Namsos sykehus, og det sto om livet. Jeg var bevisst, men de kunne ikke få kontakt med meg, og jeg kunne ikke røre meg og fortelle dem at jeg hørte at de drev på å få liv i meg. Jeg ropte en lydløs bønn til Gud, og ba om å få leve. Så sovnet jeg, og våknet neste dag, i fin form.

Jesus: Vi hørte ditt rop i himmelen Anne, du ble svart av din trofaste himmelske Far. Han sendte engler for å ta seg av deg.

Anne: Det takker jeg deg for i dag Jesus. Hadde du ikke svart, så hadde jeg i dag vært fortapt i all evighet. Ekteskapet ble tøft, og etter 9 år hoppet jeg av. Jeg hadde store problemer og dro hjem til mor. Jeg ville bare ta mitt liv og syntes hele livet var ødelagt. Jeg hadde rotet til så mye. Alle de tre barna var spredt rundt omkring. Jeg bestemte meg for å prøve å kjøre utfor veien med bilen, men jeg hadde ikke mot til å gjennomføre det. Gud spøkte i underbevisstheten, og jeg tenkte på det jeg hadde lært på søndagsskolen, jeg torde ikke å dø, fordi jeg var redd for å gå fortapt.

Jesus: Jeg hadde vært med deg hele tiden Anne, selv da du sa at du ikke så meg, så så jeg din sak, jeg ventet bare på den rette tiden. Du hadde vært min, og hadde kommet bort fra meg, fordi uforstandige mennesker, som er satt til å forvalte mitt ord og mine bud, ikke kjenner meg slik de burde og støter mennesker bort fra meg, istedet for å dra dem til meg. Du vet det Anne, at jeg kom for å frelse syndere, ikke rettferdige? Og at det er de syke som trenger lege, og ikke de friske?

Anne: Ja det vet jeg nå Jesus. Jeg fikk meg deretter en hybel, og der flyttet jeg inn med den yngste gutten på 16. Jeg som hadde hatt hus på 200 kvadratmeter, hytte og bil og en stødig økonomi sto nå på bar bakke, uten flere eiendeler enn det jeg gikk og sto i. I nabolaget bodde en enslig mor med to sønner på min sønns alder. Guttene ble kamerater, og jeg ble invitert hjem til moren, som var en kristen.

Jesus: Tror du dette var tilfeldigheter Anne?

Anne: Nei Jesus, jeg skjønner nå at det var du som ledet meg dit. Jeg ble invitert med på møter i Pinsemenigheten i Trondheim. En kveld var det en som talte i tunger, tolkningen var rett inn i mitt liv. Gud sa til meg at han hadde ventet på meg og lett etter meg i mange år. Jeg brøt sammen, og gikk frem den kvelden og vendte tilbake til min Frelser Jesus, 35 år gammel.

Jesus: Jeg taler ofte til mine bortkomne barn på dette viset. Jeg har gitt min kirke gaver, slik at jeg ved den Hellige Ånd, som er min og Faderens Ånd, kan tale til dere. Denne kvelden hadde jeg gjennom mange omstendigheter ledet deg dit for at du skulle forstå at jeg elsker deg, og at jeg vedkjenner meg deg, uansett hvor mange synder du hadde begått.

Anne: Det har jeg sannelig erfart Jesus! Siden har Faderen gitt meg alt tilbake. Det har vært sterke stormer over mitt liv, men du har vært trofast Jesus. Du har satt meg fri fra depresjoner og helbredet meg fra Bulemi, som jeg hadde slitt med siden tenårene. Du er sannelig den store Lege. Jeg var sykelig opptatt av utseendet og vekten min. Nå er jeg bare opptatt av hvordan jeg kan leve mitt liv for deg Jesus.

Jesus: Hvordan opplevde du å ta i mot meg på ny Anne?

Anne: Det var vidunderlig, det var som å komme hjem. Jeg har så mye å takke deg for Jesus. Ikke minst fordi du har tilgitt meg syndene mine, for de er mange, og fordi du elsker meg så høyt enda jeg bare har sviktet deg. Jeg har fått alt jeg ønsket meg, en kristen mann, en meningsfyllt tjeneste og en retning i livet, fred og glede har du gitt meg Jesus.

Jesus: Det gir jeg til alle som vil komme til meg og leve i meg og vandre i mitt ord. Velsignet være du mitt barn. Når din tid på jorden er over, så skal du få skue meg ansikt til ansikt, og du skal bli forvandlet til mitt bilde, som er Faderens endelige hensikt med hver eneste menneskebarn på denne jord. I mellomtiden får du vandre i tro og ikke i beskuelse og forbered deg på det evige liv som er hos Faderen og som er gitt alle mennesker som tror på Sønnen.

Anne: Takk for det Jesus, du er skjønn og dyrebar for meg. Jeg elsker deg Jesus!

Jesus: Geir, du er perlen som jeg mistet, og jeg solgte alt for å kjøpe deg. Jeg betalte med mitt eget liv for at du skulle bli min. Fortell om hvordan du ble funnet av meg?

Geir: Jeg vokste opp uten å kjenne deg. Jeg er, som de fleste nordmenn, døpt og konfirmert, men kristendom hadde jeg et negativt bilde av. Det var livshemmende og snevert, uinteressant og irrelevant for meg. Slik var det hele min oppvekst og store deler av mitt voksne liv. Jeg begynte å drikke ganske tidlig, allerede i konfirmasjonsalderen drakk jeg meg stupe full. Da jeg var 17 og ferdig med realskolen ville jeg bare reise til sjøs. Det var min eneste ambisjon her i livet. Jeg ville ut i friheten, tjene penger og leve 'livet'.

Jesus: Var det frihet på denne veien?

Geir: Tilsynelatende til å begynne med. Jeg hadde ingen bekymringer, og livet var herlig. Jeg tok utdannelse, ble gift og reiste ut som telegrafist. Etter hvert utviklet jeg et ganske unormalt drikkemønster, men jeg ville ikke høre snakk om at jeg hadde noen problemer på noe vis. Jeg hadde også et liberalt syn på alt som hadde med moral å gjøre, og ble rasende og provosert når jeg ble presentert for den kirkelige moral. Jeg spottet og hånte, for det var en sterk utfordring til min egen livvstil.

Jesus: Så livet begynte å bli tøft?

Geir: Jeg hadde slitt med selvmordsproblemer siden jeg var i 16 års alderen. I februar 1973 var jeg lettmatros på en tankbåt. Jeg ble full og skulle på nattevakt. En halv time ute i vakta bestemte jeg meg for å ta livet mitt, for jeg hadde så mange problemer, og syntes at ingen var glad i meg og brydde seg om meg. Jeg gikk akterut og hoppet over bord. Det var på kysten av Vest-Afrika, utenfor kysten av Sierra Leone, ca. 1000 sjømil fra land og med ca. 2000 meter havdyp under meg.

Jeg lå en hel natt og en hel dag i havet, 15 timer totalt, og ble sent på ettermiddagen plukket opp av en annen norsk båt, helt "tilfeldig". Jeg havnet på psykiatrisk i Cape Town og ble forelsket i en gift kvinne der. Til slutt ble jeg sendt hjem med følge og ble nektet utreise til sjøs til jeg hadde gjennomgått psykiatrisk undersøkelse. Psykologen stilte en masse tåpelige spørsmål, og jeg kom meg gjennom det ved å svare de "rette" tingene. De fant ut at jeg var frisk. Jeg har papir på at jeg er rett !

Jeg sluttet på sjøen og begynte å arbeide i land. Det var mye festing og drikking og andre utskeielser, til slutt var både familieliv, økonomi og nervene et eneste kaos. Jeg ville ta mitt liv og komme meg bort fra det hele.

Jesus: Men slik gikk det ikke Geir?

Geir: Nei, jeg var redd for hva som ville skje etter døden. Det var noe som holdt meg tilbake. I denne tiden leste jeg en masse filosofi, østlig mystikk, okkultisme og andre "paranormale" bøker. Jeg prøvde transendental meditasjon, det ga kanskje en falsk fred, men det var ingen snakk om at jeg levde feil eller at noe krevdes av meg, eller at det fantes noen svar på det jeg strevde med. Jeg ble bare mer og mer forvirret.

Jeg hadde en arbeidskollega som var kristen. Han "hadde" noe, var veldig bevisst på det han trodde på, og skilte seg ut fra de andre under lunch-samtalene vi hadde. Men jeg ville ikke bli kristen, det var for sært. Men i min lesing kom jeg over ting som hadde relevans til Bibelen, bl.a. Moses og tabernaklet og selvfølgelig Jesus. Jeg bestemte meg for å finne ut mer, men ikke fordi jeg ville bli en kristen. Jeg spurte min arbeidskollega om å få låne en Bibel.

Jesus: Du husker at jeg sa: "Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham." (Joh. 6:44). Og da fant du svaret?

Geir: Nei, ikke med det første. Jeg begynte som med andre bøker å lese fra begynnelsen, og et stykke ute i 3. Mosebok stoppet det opp for meg, jeg skjønte ikke et fnugg. Så jeg la Bibelen bort ... for en stund.

I denne tiden var det permisjoner og oppsigelser på arbeidsplassen, og jeg ble permittert, jeg hadde en midlertidig jobb en stund, men alt raknet. Kona og stedatteren var lei av min livsstil som også gikk ut over dem i sterk grad. Jeg ruste meg på hasj og alkohol og jobben hang i en tynn tråd. Jeg hatet meg selv intenst.

En kveld jeg var hjemme alene og hadde lagt meg i sengen, tok jeg opp Bibelen som hadde ligget på nattbordet noen uker. Jeg bladde opp "tilfeldig" og havnet på 1. Johannes brev. Jeg visste ikke at Johannes hadde skrevet noe brev, så det var nok til å fange min oppmerksomhet. Jeg begynte å lese.

Det skjedde noe merkelig, ordene talte til meg, til mitt hjerte. Det var som er røst proklamerte ordene for meg. Det ble satt navn på ting: "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss." Synd, det var et sterkt ord, men det var det som var sant om mitt liv. Diagnosen var stillt. "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene, og renser fra all urettferdighet." Det var håp! Det fantes en kur! Gud brydde seg om meg! Jeg gråt og leste, leste og gråt. Ordene ble hamret inn i mine ører og inn i mitt hjerte. Det var som om det sto en med myndig røst og talte høyt til meg. Det var mektig. Jeg leste hele brevet, alle 5 kapitlene. På slutten av brevet økte røsten i intensitet, og det siste verset ble hengende igjen, rungende i ørene mine: "Mine barn, vær på vakt mot de falske guder!"

Jeg var helt overveldet. Gud hadde talt til meg. Han fantes, og han levde, og han hadde talt til meg! Den kvelden ble hele mitt liv forvandlet. Ikke i ett nu, men en ny kurs ble staket ut, ett nytt håp var plantet, en ny tro var sådd. Jeg hadde ikke vært i forbindelse med noen kirke, ingen hadde vitnet for meg, Guds ord hadde gjort jobben. Hadde noen kristne kommet til meg i denne fasen og bedt meg vende om fra min synd, så hadde jeg kastet dem på dør! Den Hellige Ånd og Ordet er den beste evangelisten!

Senere ble jeg invitert med i kirken, la meg inn for behandling på Blå Kors klinikk, og begynte å bygge livet på nytt. Trondheim Frikirke ble et godt åndelig hjem de første årene.

Det har vært mange kamper, mye tårer og mange nederlag, men Jesus, du har vært trofast. Jeg har nå vært edru i snart 9 år. Du har også løst meg fra tobakken. Du har fridd meg fra urenhet og begjær. Men det er fortsatt mange ting igjen. Jeg er fortsatt et skrøpelig menneske, men du gir meg kraft ved din Hellige Ånd.

Jesus: Jeg har gitt et løfte gjennom min tjener Paulus: " ... jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag." (Fil 1:6). Jeg har vitnet til dere om at jeg " ... heter Trofast og Sannferdig, og … dømmer og strider med rettferdighet." (Åp 19:11). Hold fast på dette til enden Geir, og du skal få se meg som jeg er.