Klubbens adresse:
Wiksten Trebåtklubb
Hjorteveien 6
3160 Stokke
      
Tlf. 33 33 71 89

Mer enn 400 trebåter har far og sønn Wiksten velsignet norskekysten med i løpet av 60 år. I 1987 var det slutt. Da dukket en ung mann opp og ville gjøre trebåten til levevei. 30-årige Ivar Hesselberg fikk en kjempesjanse og fant drømmeyrket.

Ved besøk på Wikstens Båtbyggeri på Risøya i Stavern sto en 26 fots plattgatter på beddingen under oppbording. Uvitende om at den blir til på overtid står den der på eikekjøl. Andregenerasjons båtbygger Hroar Wiksten gjorde nemlig sitt sorti i 1987 og solgte lokalene på Torstrand i Larvik hvor flere hundre båter hadde sett dagens lys.. Den siste Wiksten-båt var laget og ingen flere Wiksten-hender ivret etter å forme lerk og eik til sjødyktige farkoster.
50 år etter at Hroars far Gustav Wiksten startet eget båtbyggeri i Larvik i 1937, skulle sønnen nyte livets aftenstund, ispedd små fisketurer med sjarken - den siste båten han bygget før han heiv tampen i land. Og i ledige stunder skulle han pusle litt med vedlikehold og reparasjoner av den mangfoldige Wiksten-flåten på Vestfold- og Telemarks-kysten. Men at det ble med tanken, vitner den åpne motorbåten om. Lediggang passet båtbygger Wiksten dårlig. -Jeg elsker å bygge båt, kunne ikke tenke meg å drive med annet, sier mannen som nok hadde vært bondemann i Estland, om ikke skuddene hadde falt i Sarajevo.

Dansk tyv
Det hadde seg nemlig slik at Gustav Wiksten rømte fra Estland rundt 1916 for å slippe tjeneste i den russiske hær. -Far fikk hyre på en båt som gikk på Amerika, møtte en danske og seilte sammen med ham i flere år. Men engang under landlov i en amerikansk havneby ble vennskapet satt på prøve. Far våknet en morgen rundstjålet for alt han eide - av dansken! Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ned til havna for å bomme mat og finne en vei ut av elendigheten. Redningen ble en norsk båt som skulle til Larvik og som tilbød far hyre.
Gustav Wiksten kom til Larvik i 1920. Her ble et kortere ferieopphold til et livslangt virke som båtbygger, først som ansatt ved Stavern Båtbyggeri fra 1923 hvor han overtok som innehaver i 1929, og siden som selvstendig båtbygger da han etablerte Wikstens Båtbyggeri i 1937. Den første Wikstenbåten, en 18 fots snekke i lerk, ble satt sammen av gründeren hjemme på Langestrand, med 8-årige Hroar som tilskuer. Senere samme år flyttet Gustav virksomheten over i lokaler på Vestre Halsen i Larvik hvor en rik produksjon av båter, hovedsakelig snekker, skulle finne sted frem til 1955. -Lokalene lå langt fra vannet, i Skiringsalgate, og de var så kalde vinterstid at "støtten" frøs fast i hendene når vi klinket. Derfor det var litt av en overgang å flytte inn i nybygde lokaler ved vannet i Strandgata på Torstrand i 1955, minnes Hroar Wiksten.

Koggmakeren
Det er ikke store ord og fektende geberder som preger herr Wiksten. Mannen som har fremelsket så mye vakker, dunk-dunk-ende treynde at en annen i hans sko ville hatt endeesen pekt mer oppover enn nedover, som en stolt Wikstenbåt-eier uttrykte det. Selv ser Hroar deg i øyene, men kommer det en kameralinse i mellom, synker blikket. Han sparker litt i treflisene på gulvet som han ellers står så støtt på, og sier:
-Hø! Ska' du ta enda fler, før vi rekker å trykke på utløserknappen. Hvorfor dvele ved hans person - her er da båter nok å fotografere, mener båtbyggeren og peker med en ru båtbyggerhånd mot opplagshallen. Og hans henders bedrifter har saktens brakt folk mye sommerlig glede, ja endatil gjort en og annen fisker til lags - jevnlig i årene siden han som 17-åring bygde sin første båt i 1945. Det var året da den 3-årige læretiden hos faren var over. Svenneprøven var en 21 fots kogg med 4 hk FM. I årene som fulgte fortsatte Hroar hos faren frem til 1955, hvoretter de to drev båtbyggeriet i kompaniskap til 1970.
Wiksten-duoens basisprodukt var i mange år motorkoggene, eller snekkene. I Stavern er farkostene tallrikt representert ved bryggene, ja, langs store deler av Vestfold og Telemarks-kysten er disse båtene et velkjent innslag. Særlig karakteristisk for Wikstens snekker er krysserhekken - eller "høneræva" som er den folkelige term.
-Jeg så løsningen første gang under en båtmesse i Gøteborg, og da den første koggen med krysserhekk var ferdig i 1952, eksploderte etterspørselen etter slike båter. Krysserhekken har den fordelen at man får større bæring akterut i forhold til spissgattede båter. Dessuten er roret mer beskyttet når man velger en slik akterende, forteller Hroar, som med innføringen av "høneræva" endret selve begrepet på Staverns-koggen.

Plattgatterne
De senere årene er det plattgatterne Hroar Wiksten har høstet mest anerkjennelse for. Utviklingen i linjer, størrelse, materialvalg og planløsninger for Wikstens plattgattere har vært betydelig siden Hroar bygde den første til seg selv på 1960-tallet. Personlig rekord i fot satte han med en storslått langturbåt med akterkabin på 36 fot levert til Skien i 1993. De særpregede båtene representerer en egen æra i båtbyggeriets historie, og ble innledet med byggingen av en 28-foting i 1977 som ble levert til Helgeroa. Klinkbygde (som alle Wikstenbåter), sjødyktige, funksjonelle farkoster med stort fartspotensiale selv med moderate motorinstallasjoner.
-I 36-foteren som gikk til Skien, står en 306 HK Volvo Penta TAMD 61A, og da jeg bygde en 35-foter til høyesterettsadvokat Bjørn Eidem i Oslo, var det kontraktsfestet at båten skulle gjøre minst 18 mil. Med en 270 HK Volvo Penta THAMS 70C bød ikke det på problemer. Vanligvis foretrekker jeg imidlertid Ford Sabb, som jeg har gode erfaringer med fra mange båter. Når det gjelder materialvalg, har jeg alltid vært litt utradisjonell. Vanligvis bygger jeg i lerk, og de store motorkrysserne i kombinasjon med edeltresorten afromosia som ligner teak, men som er hardere enn eik. Afromosiaen blir dessuten mørk gylden som teak uten å falme i solen. Lerken er dyr i innkjøp, men har den egenskap at den trekker minimalt med vann og derfor sjelden råtner. Besparende er det dessuten at lerken trenger to strøk olje, mens furu må ha 25 - 30 før den er mett.

På nytt i Stavern
I 1970 overtok Hroar Wiksten driften av båtbyggeriet. Faren fortsatte som ansatt til sin siste arbeidsdag i 1974 - i sitt 80. år. Da Hroar ti år senere skulle trappe ned, la han siste hånd på sjarken han skulle ha som combi-fiskebåt og solgte lokalene i Larvik. Et tilbud fra Marinteknikk AS på Risøya i Stavern kunne han vanskelig takke nei til. Wikstens Båtbyggeri gjenoppsto i nye lokaler med en standard vesentlig bedre enn den gamle.
At Hroar var fullt bestemte på å drive i beskjedent omfang og uten ansatte, affiserte dog ikke kundene. Sjarken ble ferdig sommeren 1989 og en stund etterpå solgt. Siden har Wiksten bygget en 36-foting, en 22 fots åpen fiskebåt, en 24 fots snekke med vindskjermer og 22 fots åpen snekke. I alt fem båter, inklusive den 26 fots plattgatteren han nå bygger for Arthur Buchardt, best kjent som Wenche Myhres husbond. I tillegg har Wiksten stadig reparasjonsoppdrag, blant annet på båtene i vinteropplag i hallen vis-á-vis båtbyggeriet.

Wiksten-arven
For virkelig å bryte med sine forsetter, "ansatte" Hroar Wiksten 30-årige Ivar Hesselberg fra Larvik i desember 1992. Wikstens egne barn var ikke eslet til å bli båtbyggere, mens Ivar på sin side søkte etter en båtbyggerarv å føre videre.
-Jeg tok kontakt med Hroar i forbindelse med restaureringen av en 22 kvm nordisk krysser som jeg kjøpte sammen med en kamerat for flere år siden, forteller Ivar Hesselberg. -Hroar ga råd og en hjelpende hånd med en del trearbeider. Vi fikk god kontakt og det ble til at jeg spurte om å få jobbe en stund i båtbyggeriet. Var litt usikker på hvor jeg ville og hadde vært innom litt av hvert, blant annet den maritime høyskolen i Tønsberg, uten helt å finne det rette. Arbeidet i båtbyggeriet hos Hroar virket forløsende på min trebåtinteresse, også med hensyn til klassiske treseilere. Jeg er nemlig oppvokst i plastseilbåt og har seilt veldig mye. Men det er å bygge trebåt jeg vil, og det lærer jeg hos Hroar. Vårt felles ønske er at jeg etterhvert overtar båtbyggeriet og at Hroar får sin arbeidsplass hos meg så lenge han vil. På det viset har jeg leksikonet ved siden av meg hele tiden, sier Ivar Hesselberg lurt.
-Jeg har ingen formell bakgrunn i båtbyggerfaget, men etter et halvt års prøvetid hos Hroar, kom jeg til at erfaringen og innsikten jeg får her er vel så verdifull som den de mer formelle institusjonene kan tilby, avslutter Ivar Hesselberg, som nå tar sikte på fagbrev som trebåtbygger. Og det bør han nok ha, han som skal føre Wiksten-arven videre.