Kilder om sjøfolk ved Statsarkivet i Bergen

Av Yngve Nedrebø, SAB (skrevet 1990-91, justert og lagt ut juni 1999)

Tilbake til menyen for historisk interesserte

Ved utgangen av 1988 var bare 16.192 nordmenn registrert som sysselsatte på norske skip, og av disse igjen var bare vel halvparten, 8.579, å finne i utenriksfart. Vi må 150 år tilbake for å finne lavere tall på norske sjøfolk i handelsflåten (1841: 14.026), og den gang regnet man nok kun med sjøfolkene som var utenriks. De høyeste nivåene har sysselsettingen i utenriks skipsfart nådd i 1870-årene, mellom 1905 og 1909 og mellom 1959 og 1968, hver gang med nær 60.000 sjøfolk.

Tilbakegangen i tallet på norske sjøfolk og omleggingen av norsk skipsfart gjennom de siste årene har nå fått følge av nedlegging av offentlige institusjoner og kontorer som har vært knyttet til sjøfarten. De lokale sjømannskontorene ble lagt ned ved utgangen av 1988, og arkivmaterialet overført de respektive statsarkiver.

Statsarkivet i Bergen (SAB) overtok våren 1989 arkivet etter det lokale sjømannskontoret. Det avleverte materialet går helt opp til nedleggelsen ved utgangen av 1988, med unntak for registerkortene som gjelder aktive sjøfolk fra årene 1986-1988. Disse er plukket ut, og overført til arbeidskontoret, "på grunn av beregning av arbeidsløysetrygd".

Med denne siste avleveringen har Statsarkivet i Bergen nå inne i overkant av 100 hyllemeter med arkivsaker som gjelder sjømenn og sjømilitær utskriving. Materialet spenner i tid fra 1704 til 1988. Hele perioden gjennom er det rullematerialet som dominerer både i volum og i viktighet.

Siden midten av 1860-tallet har den norske sjømannsmisjon spilt en viktig rolle for norsk sjøfolk. Sjømannsmisjonen har overførst sine eldre arkiver til SAB. I det arkivmaterialet ligger det også mye stoff til belysing av norsk sjømannshistorie.

Ved SAB har vi gjennom flere ti-år arbeidet med å gjøre kilder tilgjengelige på edb. Ideologien bak registreringsarbeidet var først og fremst det å skulle redusere slitasjen på sentrale kilder, samtidig som vi kunne få effektivisert vår egen saksbehandling, og åpne et stort personalmateriale for forskning.

Det første prosjektet vi var med i, var emigrantprotokollene for Bergen 1874-1924. Seinere har vi lagt inn skifteregistrene, men har konsentrert det meste av innsatsen på bergenske kilder. Vi har samarbeidet med bl.a. Historisk Institutt, Bergen og RHD, og har avsluttet registrering av kirkebøkene for Bergen fra 1660-tallet til utgangen av 1911. Dette er en serie av prosjekter som har pågått i over 20 år, og der vi etter hvert har tilgjengelig rundt 1,5 millioner personregistreringer, og da i all hovedsak personer i byen Bergen.

Det er selvsagt mye stoff å finne om sjøfolk i folketellinger og kirkebøker, men vi har også lagt inn registeret over sjømenn i Bergen distrikt 1869-1948, undersøkelskommisjonens rulle 1803-05, og matrosrullene fra siste halvdel av 1700-tallet.

Tilbake til toppen

For å vise litt av hva dette materialet kan gi av opplysninger, skal vi presentere de viktigste seriene med ruller:

1704:

Det ble i 1704 satt opp manntall over "Alle Jordbrugende Bønder, med deris Sønner og Tieniste Drengers Nafne og Alder" i marin-legdene i Bergen stift etter ordre fra stiftamtmannen. Oppsettet for disse rullene avviker lite fra det man hadde hatt i manntallet i 1701. I innrulleringssjefens arkiv står rullen for Sunnmøre, de øvrige er å finne i stiftamtmannsarkivet.

Mellom 1704 og 1740 er det ikke bevart materiale i arkivet etter Innrulleringssjefen i Bergen, men virksomheten i perioden var stor nok. Mye arkivmateriale ble sendt til Sjøetaten i København gjennom krigsårene 1710-1720, da Bergen Werbing skaffet Flåten flere tusen matroser.

Tilbake til toppen

Rullene 1740-1804:

Hovedrullene for sjølegdene i Bergens stift omfatter menn (oppsittere, husmenn og ugifte mannskaper) mellom 16 og 50 år som var tjenestedyktige og kunne skrives ut til sjømilitær tjeneste.

I rullene fra 1750 av er det gitt opplysninger om fødested til den enkelte person, men ofte bare utfylt med "søelegd" eller "landlegd".

Ekstrarullene er en parallell serie til hovedrullene og dekker kystområdet i stiftet. Her skulle man registrere dem som var tjenesteudygtige på grunn av alder eller andre årsaker, samt de unge under 16 år. Guttene ble ført inn i rullen allerede i sitt første leveår. Til grunn for registreringene lå opplysninger fra rodemennene, og fra 1777 av også prestenes avskrifter fra kirkebøkene.

Matrosrullene er som navnet indikerer oversikter over innrullerte sjømenn. For å vise litt om hvilke opplysninger som lar seg finne, kan vi gi følgende utdrag fra den eldste matrosrullen for Bergen:

"3. Elias Jonsen, (fød) i Torvestad sogn, 29 år, gift, enr. 1 Marts 1759, faret 14 aar tilforn, høy vext, brunt haar, drognet med Isach Morthensen Buchoff 1762". 8. mars 1763 ble det i hans sted innrullert en ny matros under samme nummeret: Aadne Ingebrigtsen fra "Stav. Leehn", som hadde gjort to reiser tidligere.

Rullen har 948 nummer, men tallet på matroser synes å ha vært i kraftig tilbakegang på 1750-tallet, og bare rundt 650 nummer ble brukt. Da må vi tro at den bergenske flåten må ha krympet sterkt, for ved inngangen til 1700-tallet hadde mønstringsrullene 1.597 matrosnummer.

Styrmanns- og skipperrullene er fra først av kalt ekstraruller for Bergen by, og inneholder opplysninger ikke bare om skippere og styrmenn, men også om de borgersønnene ("De Fornemme Bemidlede Borgeres Børen") som seilte som volontører. Det spesielle med volontørene er deres alder. De var ofte bare 8-9 år gamle på sin første tur.

Rullen er delt i avdelinger for skippere, styrmenn og volontører. Som nr. 25 blant skipperne finner vi innført 3. januar 1771 Ole Clausen, født i Bergen, gift, 29 år, kortvokst og undersetsig, med parykk, "førende Galj. Jfr Susana dr 19 Comerce Læster, bemandet med 5 Mand". Fra 1777 er hver reise anført i rullen: 21. juli 1777 drog han fra Bergen til Frankrike, med retur 3. oktober, 4. februar 1778 seilte han til Frankrike på ny, nå med hjemkomst 8. mai, 24. juli samme år påny til Frankrike, med retur 12. oktober, 13. mars 1779 nok en gang til Frankrike, og hjemme igjen 25. mai. 26. juni 1779 gikk turen til Spania, med hjemkomst 20. september. Til disse opplysningene om utseiling og hjemreise hører mønstringslister med navn på sjømennene om bord.

Tilbake til toppen

Rullene 1803-1805:

Ved forordningen "angaaende Søe-Indrolleringsvæsenet i Norge" 3. juni 1803 ble grunnlaget for utskrivingen til flåten lagt fullstendig om. Fra nå av skulle all militærutskriving i landdistriktene ligge under krigskommissærene, mens alle menn som bodde i kjøp- eller ladesteder, og ikke hadde borgerskap eller var embetsmenn, eller var født som sønner av slike, skulle høre under innrulleringssjefenes jurisdiksjon.

For å få en skikkelig kartlegging av mannskapsressursene i byene, ble det nedsatt egne undersøkelseskommisjoner. Undersøkelseskommisjonen i Bergen la i 1804 fram en foreløpig rulle med innpå 5.500 navn, og i januar 1805 ble denne revidert og supplert, slik at den endelige rullen har 7.420 registreringer. Her er det med utførlige opplysninger om den enkeltes fødested, om eventuell militærtjeneste, og opplysninger om sjøfart. Det er gitt referanser til tidligere registreringer i byens ruller, og det er gitt tilvising til de rullene innrulleringssjefen opprettet på grunnlag av undersøkelseskommisjonens arbeid i 1805. Undersøkelskommisjonens ruller blir følgelig bindeleddet mellom det gamle og det systemet.

Tilbake til toppen

Rullematerialet 1805-1860:

Etter det nye systemet var det tre serier med ruller: ungdomsruller, hovedruller og ekstraruller.

Ungdomsrullene følger de nyfødte guttene som hørte under sjømilitær jurisdiksjon opp til 17 års alder. Rullene er ordnet rodevis etter bosted. Disse rullene fungerte som det rene folkeregister for unge menn. Som eksempel kan vi se på bokstav "o" under 9. rode: Bertel Olai Olsen, født i Domkirkesoknet 9. august 1835, bosatt i 9. rode nr. 114. "1846 6/6 udexp. til Nordland, Liste No 152, for at tjene hos Joh. Fr. Nielsen paa Aae i Dverberg Prgl. Westeraalen Fogd." Det blir gitt opplysninger om hvor den enkelte var satt i lære og lengden på læretiden.

Hovedrullene ble også ført rodevis. Bergen var delt inn i 24 roder. De innfødte ble overført i hovedrullen som 17 åringer, innflytterne etterhvert som de kom til byen. Hovedrullen omfatter alle vernepliktige i byen, dragere og bordarbeidsmenn såvelsom sjømenn. I hovedrullene ble de vernepligtige kun stående til de var 31 år, da de "for alder" ble overført til ekstrarullene.

Ekstrarullene omfatter vernepliktige over 31 års alder, dimmitterte landsoldater, og styrmenn og skippere. Om de vernepliktige som hadde landlig virke er det gitt få opplysninger, mens det er gjort nøyaktige innførsler om hver enkelt sjøreise for de sjøfarende. I disse rullene ble man stående til man ble slettet av sessionen, eller innrulleringssjefen kunne anføre dødsfall eller utflytting.

Årlige lister fra rodemestrene i Bergen og Stavanger lå til grunn for føringen av ungdoms-, hoved- og ekstrarullene. Rodelistene ligger bevart i arkivet opp til 1852. Her er det med opplysninger om flytting, ikke bare til og fra byene, men også mellom rodene innen byene. De fleste listene er ført med fire avdelinger, mannskapet er sortert på rulletype og bokstav for hver av de tre rullene, og så kommer det en egen avdeling for tilflyttede og nyfødte, altså de som var kommet som tillegg i løpet av det siste året.

Tilbake til toppen

Sjømannen.

Vi kan ta for oss en vilkårlig valgt sjømann og se hvordan vi kan følge ham i materialet. Matrosen Andreas Larsen, født 1778 i Bergen, finner vi på mannskapsliste 61/1812 som gjelder briggen "De Frue Catherine Elisabeth". Briggen seilte ut fra Bergen med 9 mann 12. mars 1812, og listen oppgir Fanø ved Jylland som reisens mål, men i vindstille 3 mil utenfor Silt Eiland ble skuten kapret og ført til England, der mannskapet endte i engelsk fangenskap ("prisonen").

Mannskapslisten i 1812 forteller at Andreas Larsen da var 33 år gammel, med månedshyre på 45 dalere, og innrullert i Bergens bys hovedrulle under 21. rode med kjennebokstav m1.

Det tillater oss å gå inn i hovedrullen på den oppgitte referansen. Her ser vi at han skal være født i KK 11. april 1778, og vi finner henvisning til de forskjellige turene han hadde gjort som sjømann.

Kirkeboken for Korskirken viser at den oppgitte fødselsdatoen er rett: Anders Bendix, sønn av kyppersvenn Lars Bendixen og hustru Berte Larsdatter, ble født 11., og døpt 16. april 1778 i Korskirken i Bergen. Han finnes seinere i kildene under flere navn, Anders og Andreas brukes om hverandre, og som etternavn er han snart Larsen, snart registrert som Bendixen. Sønnene hans er etter tur oppgitt med tre ulike etternavn: Andersen, Larsen og Bendiksen.

Under navnet Andreas Larsen hadde han giftet seg i Nykirken, Bergen som ungkar og kyppersvenn 6. november 1803 med Nilske Gurine Nielsdatter. De bosatte seg i 21. rode (Korskirkesoknet), og kildene tillater oss å følge dem fra hus til hus, først i nummer 133, seinere i nr. 100, nr. 109 og til sist i nr. 78. Da de fikk sønnen Lars Michael 25. august 1804 var faren bødkersvenn, da den neste sønnen Niels Christian ble født 1. desember 1806 var faren arbeidsmann, og da ekteparet fikk sin tredje sønn, også han kalt Niels Christian, født 20. desember 1810, var faren matros.

I undersøkelseskommisjonens rulle 1803-1805 finner vi Andreas Larsen som bødkersvenn i 21. rode nr. 133. Det er vist til den eldre hovedrullen for Bergen fol. 91, og han ble innført i det nye systemet i hovedrullen under 21. rode som nr. "mm".

I hovedrullen ser vi at Andreas Larsen først hadde debutert som matros 30 år gammel, da han 15. desember 1808 drog til Lofoten. Hvorfor valgte han å skifte yrke? Trolig ligger mye av forklaringen i konjunkturene. Arbeidsløsheten hadde steget i Bergen fra 1807, samtidig som vi ser at lønnene til sjøfolkene gjorde et kraftig hopp oppover under krigen. I årene som fulgte etter at han hadde fått sitt patent gjorde han flere reiser:

5. juli 1809 til Finnmark

14. april 1810 til Tromsø, med retur 16. okt.

22. november 1810 til Lofoten, med retur 4. juli 1811.

12. mars 1812 drog han ut fra Bergen med briggen "De Frue Catherine Elisabeth" under kaptein Jens Jensen Juhler på reise til Fanøe ved Jylland, turen som endte i prisonen i Yarmouth 15. april 1812.

Ved folketellingen i Bergen 1. april 1815 finner vi Andreas Larsen oppført under 21. rode nr. 109 som "Matros paa Reisen", med kone og to sønner. I rodens manntallsrulle nevnes han til og med året 1816. I til- og avgangslisten for 1817 står det at han etter begjær ble meddelt fripass på grunn av alder. Det er ikke oppgitt i rullen når Andreas Larsen var vendt tilbake til Bergen, men det må ha skjedd en gang tidlig på høsten 1815. Han gikk sammen med sin kone til nattverd i Korskirken høsten 1815, og konen hans ble besvangret ca. september 1815 samme år, barn:

14. juni 1816 Philip Fredrik, bødkerarbeidsmand Andreas Larsen Nilske Gurine Nielsdtr. m 21-78 KK (død)

6. november 1817 Philip Frederik, bødkerarbejdsmand Andreas Larsen Nilsche Gurine Nielsdtr. m 21-78 KK (død 6 uker gml.)

28. juli 1819 Philip Frederich, bødkerarbeidsmand Andreas Larsen Nielske Gurine Nielsdtr. m 21-78 KK

Selv om bare en av de tre Filip Fredrikk-ene er registrert som begravd, må samtlige tre ha dødd som småbarn. Ingen av de tre er kommet inn i sjømannsrullene.

I årene som fulgte har vi funnet lite om familien i kildene, før mann og kone 23. juli 1846 flyttet inn i Søfarendes fattighus. Andreas var trolig på det tidspunktet syk, for det ble et kort opphold for Andreas på fattighuset. Allerede 8. desember 1846 ble det utgiftsført 5 spd 8 sk. I regnskapet til Anders Larsens begravelse. Men enken hans, Nilske Gurine "Bendixen" ble boende på fattighuset i mange år, og døde på Søfarendes 11. juli 1860, 82 år gammel.

De sønnene som levde opp lar seg følge i rullene. Lars Martin ble som spedbarn registrert i Ungdomsrullen for Bergen under kode "21-b1", mens broren havnet i "22-E". I 1821 ble Lars Martin overført til hovedrullen "21-n", det er der anmerket at han i 1824 var bødkersvenn, samt at han 29. august 1827 fikk permisjon til å reise til Nordland for å tjene Jonas Falk på Andenæs i Vesterålen. I 1836 ble han overført til Ekstrarulle "21-L", men uten at han kan ses å ha vendt tilbake til Bergen. Broren Nils Christian ble også bødkersvenn. Han var overført til hovedrullen i 1828 som "22-Æ", og oppgis da bosatt i 22. rode nr. 35. 22. mai 1838 fikk han permisjon for å reise til Sunnmøre, og det er det siste vi ser til ham i byens ruller.

Tilbake til toppen

Denne gjennomgangen på personnivå illustrerer tre poeng:

1) Et tettmasket nett.

I Bergen gir kildene rundt år 1800 gir oss et ganske tettmasket nett til å samle informasjon på personnivå. Mange av kildene er bygget opp systematisk for å gjøre det vanskelig å stikke seg bort. Det betyr at vi med relativt liten innsats kan følge personene gjennom hele livsløpet. I Bergen har vi i tillegg edb-registrert kirkebøkene og en rekke folketellinger, slik at vi kan være med på å bygge ut det finmaskete nettet.

Tilbake til toppen

2) Yrkesmobiltet.

Det andre hovedpoenget Andreas skal vise er at sjømannsgruppen ikke kan betraktes som en fast gruppe. I Bergen finner vi personen som matros den ene året, mens han året før og etter var daglønner, bordarbeidsmann eller bøkker. I undersøkelseskommisjonens rulle 1803-1805 finner vi vel 1.200 personer i Bergen med termene sjømann/matros/styrmann/skipper som "næring", men av disse var bare 529 "på reise", mens 230 var "hjemme", og resten var "forhen i sjøfart".

Tilbake til toppen

3. Geografisk mobilitet.

Det tredje poenget er mobilitet. Bergen var en by av innflyttere, der vi nesten til enhver tid finner at 50-60 prosent av befolkningen over 30 år er født utenfor byen. Men samtidig ser vi at mange, i perioder svært mange, av de Bergensfødte flyttet bort. Vi ser eksempler på etappevandring, og i enda sterkere grad generasjonsvandring, der faren kommer til byen og sønnene flytter bort.

Som eksempel kan vi bruke tall fra 1865, da finner vi 8.000 innflyttere i Bergen, men like mange Bergensfødte andre steder i Norge. Når vi samtidig vet at flere hundre bergensere var dratt ut av landet viser dette at utflyttingen fra Bergen i årene like før 1865 har vært sterkere enn innflyttingen. Det samme vil vi utvilsomt også finne når vi får stablet på beina et skikkelig statistisk materiale over utflyttingen fra Bergen f.eks. mellom 1740 og 1775. Og sjømennene var naturligvis en mobil gruppe, men langt fra den eneste i byen.

For å få et rimelig pålitelig bilde av utflyttingen fra Bergen på 1700-tallet kan vi analysere skiftejournalene. Foreløpig har vi bare tre spadestikk, bygd på årene 1729, 1740 og 1766. For de siste to årene bygger jeg på tallene til Reidar Visser, som i en mellomfagsoppgave i historie har tatt for seg flyttingen fra Bergen. Utlandet og spesielt Holland stod som mottaker av storparten av flytterne fra Bergen i 1729 (76%). Men dette endret seg raskt. I 1744 gikk knapt halvparten av flytterne til utlandet, mens Nordland og de øvrige norske byene var i ferd med å overta som reisemål. Og i 1766 var bare rundt 35% av de utflyttede bergenserne utenfor Skandinavia, og Nordland var da blitt viktigste mottaker av bergensere. Det skulle ikke by på store vansker å utvide materialet til hele perioden 1729-1800, og da skal vi ikke bare kunne vise ikke bare hvor bergenserne flyttet, men også gi tilnærmet eksakt volum på utflyttingen gjennom 1700-tallet. Nå kan vi bare antyde at utflyttingen gjelder noen tusen, men om det var 4.000 eller 8.000 får foreløpig stå åpent.

Det vi vet om 1600-tallet peker i retning av enda sterkere flytting, både inn- og ut, og der stod Holland - og i særlig grad Amsterdam - svært sentralt som reisemål for bergenserne som drog ut. Det er på 1600-tallet stadig vist til et gjensidig privilegium Bergen - Amsterdam fra 1523 - der borgerne i Amsterdam fikk rett til å ligge i Bergen og handle sommeren over uten å ta bergensk borgerskap, mens bergenserne hadde tilsvarende vilkår i Amsterdam.

En variant over temaet mobilitet:

Tilbake til toppen

Desertering.

Det materialet jeg kjenner fra Bergen viser store svingninger over i tid i volumet på "desertering" og tillatt utflytting. Det er åpenbart at det var en betydelig andel bergenske sjøfolk i utenlandsk tjeneste i de første tiårene på 1700-tallet. De eldste bevarte protokollene i innrulleringssjefens arkiv er fra 1740-tallet, og de viser minimal desertering. Innrulleringssjefen laget hvert år statistikk bygd på sine ruller. Som eksempel har jeg med kopi av tallene fra 1779. (20 utenlands med tillatelse, 104 uten tillatelse.)

Her må jeg legge inn et godt ord om det stoffet sjømannsmisjonen samlet inn ved hjelp av sjømannsprest Barmann rundt 1905. Han skrev om "Rømingens og dens årsaker", hadde lang personlig erfaring ved norske utestasjoner, og samlet inn et omfattende ststistisk materiale fra årene 1870-1900. Som eksempel har jeg med kopi av hans tabeller over deserteringer fra Oslo og Drammen innrulleringsdistrikt.

Tilbake til toppen

Hva innbyr sjømannsarkivene i SAB til?

Jeg har latt datamaskinen hente ut noen enkle statistiske fra databasene: I 1875 finner jeg 164 menn som skippere, jekteskippere og kapteiner. Jeg har inndelt dem etter fødested, og finner at knapt halvparten (74) var født i Bergen, men bare to var utlendinger, en svenske og en danske. Av de resterende var 20 fra Midhordland, 16 fra Møre og Romsdal, 9 fra Agder, 8 fra Sunnhordland, 7 fra Nordhordland, 5 fra Hardanger, like mange fra Rogaland, 4 fra Sogn, 4 fra Nordland osv. Vi ser tydelig nok den økende graden av lokal rekruttering, en tendens som går tilbake gjennom et par hundreår. Alderssammensetningen på skipperne viser at:

Skippere i Bergen 1875. Fordeling etter alder.

Skippere i Bergen ifølge undersøkelseskommisjonens rulle 1803-05. Fordelt etter fødested:

Problem: to helt skilte typer skippere: jekteskipperne skulle ha vært behandlet som egen gruppe. Men vi ser at tallet på skippere var gått betydelig tilbake fra 1803 til 1875. Stadig mer lokal rekruttering.

Kildene tillater oss også å se på spørsmål som gjelder avlønning. Vi kan ta for oss en bunke med mannskapslister:

Månedslønn 1805.

Årene 1805-1812 var vanskelige. Danmark-Norge var trukket inn i krigen i Europa. I perioder var norske havner under blokade. Mange norske sjøfolk endte som fanger i prisonen, og dermed var det nødvendig å rekruttere nye sjøfolk. Disse måtte lokkes, for de mange fangene viste hvor farlig det kunne være å seile som sjømann, og da måtte lønningene heves. Parallelt kom det en periode med inflasjon, slik at lønnsøkningen neppe gav særlig stor økning i kjøpekraft.

Månedslønn 1812:

Pengeverdiene ble endret gjennom omlegginger 1814-1816. Riksdaleren forsvinner, og etter 1816 introduseres spesiedaleren.

Månedslønn 1823:

Tilbake til toppen

I 1860 kom det en ny grunnleggende endring i føringen av rullene. Lov om verneplikt og utskriving av 12. oktober 1857 hadde i §10 bestemt at ethvert tinglag samt enhver kjøpstad skulle utgjøre et særskilt loddtrekningsdistrikt, og at det for hvert distrikt skulle føres egen mannskapsrulle (§11). Disse rullene skulle føres ved krigskommissariatene. Rullene hos innrulleringssjefen blir følgelig fra 1860 av rene sjømannsruller. Bergen innrulleringsdistrikt omfattet fra 1860 til 1911 kretsene Stavanger, Skudesnes, Haugesund, Bergen og Florø, med egne ruller for hver enkelt krets. I Statsarkivet i Bergen ligger rullene for Stavanger, Skudesnes og Haugesund fra 1860 opp til begynnelsen av 1870-årene, samt maskinist- og fyrbøterrullen for Stavanger og Haugesund 1883-1890.

Sjøfartshovedrullene er kretsvise ruller for sjømenn i utenriksfart som hadde oppnådd graden "halvbefarne" (minst 12 måneder i utenriksfart etter fyllte 15 år). Fra 1883 blir disse rullene delt i to serier, A-serien for matroser, B-serien for maskinister og fyrbøtere.

I Sjøfartsannotasjonsrullene skulle man føre mannskaper i utenriksfart som var under den militære utskrivingsalder (22 år), eller ikke hadde oppnådd grad som "halvbefarne". Her skulle også utlendinger føres inn.

Fram til 1869 ble det ført egne skipper- og styrmannsruller, seinere er disse ført i de vanlig sjøfartshovedrullene.

Mellom 1860 og 1875 kom det en sterk vekst i tallet på norske sjøfolk (fra 33.000 til 60.000). I samme periode begynte "rømingsvesenet" å ta seg opp. Titusenvis av norske sjøfolk valgte å forlate sine skip i utenlandske havner for å få høyere hyre eller bedre vilkår i utlandet. Sjøfartshovedrullene og annotasjonsrullene gir opplysninger om hvor og når deserteringen skjedde, og er slik ofte eneste kilde til opplysning om denne formen for emigrasjon.

Innrulleringssjefene hadde gjennom 1800-tallet gradvis mistet sine militære oppgaver. Ved den nye loven om utskriving og verneplikt 19. juli 1910 ble det bestemt at innrulleringssjefs-embetene skulle nedlegges ved utgangen av 1910. Kontorene fortsatte imidlertid sin virksomhet stort sett som før, men fra 1911 av med en mønstringssjef som leder. Skillet mellom kretser og overordnede distrikter ble også stort sett fjernet. I de byene det ikke var egne mønstringskontorer, ble oppgavene håndtert av arbeidskontorene.

Tilbake til toppen

Med hjemmel i lov av 27. juni 1947 om tiltak for å fremme sysselsettingen, ble det i 1948 (kgl. res. 30. april 1948) bestemt at det skulle opprettes et sentralregister for sjømenn under Industri-, Håndverk- og Skipsfartsdepartementet. Samtidig ble det bestemt hvordan sjømennene skulle registreres ved de lokale sjømannskontorene. De gamle krets- og distriktsrullene skulle nå erstattes av to sett med registerkort, et hovedkort ordnet etter løpenummer for registrering av personalia og på- og avmønstringer, og et hjelpekort som skulle inngå i et alfabetisk register.

Det nye systemet ble tatt i bruk fra 1. november 1948. Seinere er systemet modifisert noe, ved at hovedkortene er ordnet etter fødselsdato i stedet for etter løpenummer.

Hovedregisterkortet skal inneholde de samme opplysningene som den enkelte sjømanns sjøfartsbok: navn, fødselsnummer, registreringsnummer, fødested og fødselsdato, adresse, navn på nærmeste pårørende, opplysninger om utdannelse, praktisk opplæring og sertifikater, opplysninger om militærtjeneste, og ved hver enkelt påmønstring: dato, navn på skip, stilling, påmønstringshavn, avmønstringshavn og dato, fartstid innenriks og utenriks, samt eventuelle merknader (sykdom, hjemsendelse m.m.).

Tilbake til toppen

Edb-registre:

Sjømannsrullene, og i enda høyere grad registrene til disse, har vært i jevnlig brukt opp gjennom årene. De manuelle registrene er langt på veg bladd i filler. Fortsatt ligger bruksfrekvensen høyt, spesielt i de yngre delene av materialet. Vi har derfor fått edb-registrert sjømannsregistrene for Bergen 1897-1948 (ca. 32.000 navn). Vi vil nå utvide edb-registeret bakover, slik at vi får skikkelige registre for rullene tilbake til 1860.

Tidligere har vi fått lagt inn i databaser kommisjonsrullene 1803-1805 for Bergen og Stavanger. De fungerer som nøkler for såvel det eldre som det yngre rullematerialet.

I tillegg til det rene rullematerialet er det i Bergen sjømannskontors arkiv en serie med mønstringsjournaler 1860-1964. Disse gir opplysninger om utgående skip med navn på skipper, skipets drektighet, det oppgitte reisemål, og dato for registrering, tilsvarende for ankommende skip. Til disse journalene er det bilag: metervis med hyrelister, med navn på sjøfolk, opplysninger om hvor de var rulleført, og hvilken stilling den enkelte var hyrt for.

Det er heller ikke av ny dato at innrulleringssjefen hadde ansvar for tilsyn med sjøfolkenes sosiale kår. I Bergen har vi regnskaper og korrespondanse for kassen for "uheldige sjømenn" 1808-.

Fra slutten av 1700-tallet ble innrulleringssjefen også overlos, med den følge at det ligger atskillig materiale om losvesenet i dette arkivet.

Som for nesten alle andre arkiver i et statsarkiv, vil Alf Kiil's bok "Arkivkunnskap. Statsarkiva" (1969) gi utfyllende opplysninger.

Digitalarkivet (http://digitalarkivet.uib.no/) gir nå brukerne anledning til å søke direkte i matrosrullen 1755-1800, og i undersøkelseskommisjonenes 1803-1805 Stavanger og Bergen.

Tilbake til toppen