Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

"How to trace your ancestors in Norway"

- i ny og elektronisk utgave

Av Yngve Nedrebø


Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til menyen for historisk interesserte

Tilbake til utgivelses-menyen

Hjem


Min første arbeidsdag i Statsarkivet i Bergen fikk jeg presentert to trykksaker som følgesvenner: Alf Kiil's "Arkivkunnskap. Statsarkiva", og Gunvald Bøe og Jan H. Olstad's "How to trace your ancestors in Norway" (trykt av Utenriksdepartementet som ledd i Norway Information).

"Kiil" var slett ikke lettlest, men svært rikholdig, og den fungerte glimrende som oppslagsbok. "How to trace " hadde imidlertid flere fordeler. Den var på 8 sider, klar og konsis, lett å få oversikt over - og av, og den gav en nybegynner gode tips om mange kilder, men også oversikt over amerikanske institusjoner og kilder. I tillegg gav den en fersk lesesalsinspektør tilgang til et nyttig engelsk ordforråd.

Begge følgesvennene har jeg siden hatt med meg, og jeg oppfatter fortsatt begge som gode hjelpemidler, selv om det gjennom årene har meldt seg behov for oppjustering. Liv Mykland er nå godt i gang med å lage den nye håndboken for statsarkivene, den oppdaterte "Kiil", som vil vise at det har skjedd mye med arkivtilfanget i statsarkivene i løpet av 30 år.

"How to trace " er trykt i ni utgaver opp gjennom årene, og det samlede opplaget er nå passert 100.000. Etterspørselen har økt. Tidligere gikk det fire-fem år mellom hver utgave med 10.000 i opplag (1980, 1984, 1989, 1993). I 1996 ble 9. utgave trykt, og opplaget økt til 20.000 eksemplarer. Men allerede etter to år melder UD at lageret er i ferd med å bli tømt!

Da Jan H. Olstad i juni 1983 ble bedt om å gjøre klar 6. utgave av "How to trace ", valgte han å levere stafettpinnen videre til meg, og jeg har derfor fra da av kommet til å følge brosjyren enda tettere enn før. Jeg følte at det var et ærefullt oppdrag, men samtidig krevende. Det ville være ille om man skulle komme til å ødelegge noe som hadde fungert så glimrende. Dermed var det naturlig at jeg valgte å være svært forsiktig, og det meste av Olstads tekst er fortsatt i god behold. En ekstra utfordring har det også vært at tallet på tekstlinjer lenge skulle være tilnærmet konstant. For hver tilføyelse ble det da nødvendig å fjerne tilsvarende tekstbit. Det virker i seg selv konserverende.

Det er likevel blitt plass til enkelte endringer. I 1984 kom det med et avsnitt om kart, i 1989 (da formatet var endret fra 8 sider i A4 til 32 sider i A5) kom det til et kapittel om nyttige oppslagsbøker og bibliografier, og det ble samlet en adresseliste bakerst. Til 1993-utgaven var det skrevet et nytt, kort kapittel om norsk utvandringshistorie. Men jeg valgte å trekke det ut, fordi den tilgjengelige spalteplassen ble for liten. 1996-utgaven var et opptrykk (med 20 sider i tilnærmet letter-format og med språklig fornying) av den fra 1993, og uten at jeg hadde fått teksten til revisjon. Kapittelet om informasjonsrevolusjonen og internett, som burde ha vært med i 1996-utgaven, kom derfor ikke på plass. Jeg fikk dessuten atskillig kjeft fordi adresseopplysningene ikke var blitt oppdatert.

Når UD nå konstaterer at også niende opplag er i ferd med å bli forbrukt, har behovet for en ny utgave meldt seg. Men samtidig har UD signalisert at man nå ønsker å fase ut den trykte utgaven, "som etter Departementets vurdering fyller et avgrenset opplysningsbehov snarere enn en funksjon i Norges-informasjonen." Man har da i stedet valgt å satse på en elektronisk versjon. Brosjyren har allerede i mange år ligget tilgjengelig på internett, men det har vært som en ren tekstgjengivelse, uten den oppbyggingen av linker som bør være naturlig for en elektronisk fil på internett.

Denne nye utgaven er nå på plass, og skal la seg finne på internettadressen http://digitalarkivet.uib.no/sab/howto.html.

Nytt i denne utgaven er kapittelet "Using the World Wide Web", og med internettadresser der disse har latt seg finne.

En elektronisk utgave har flere iøynefallende fordeler. Den lar seg lett oppdatere, og man sparer utgiftene til trykking. Men like klart er det at vi vel aldri vil komme til det punktet der en helt kan regne med å klare seg uten papirversjon. Nå er det selvsagt enkelt nok å hente den fra nettet, men jeg ser likevel ikke helt bort fra at det kan være aktuelt å finne trykkeri til den.

Tidligere har det vært atskillig arbeid forbundet med å få oppdatert opplysninger til "How to trace ". Brev og spørsmål måtte sendes i øst og vest, og i beste fall kom det tilbake svar fra halvparten. I internettalderen er dette blitt mye enklere. Nå er det gjort på noen timer å reise fra web-side til web-side fra første til siste institusjon i denne brosjyren. Bare noen ganske få av institusjonene mangler på www. 

Tilbake til toppen

Tilbake til menyen for historisk interesserte

Les om: Norske utvandreres reiseruter

Hjem