En norsk familie i Sør-Afrika

Av Sofie Norgaard. Språklig justert av Bjørn Davidsen

---

Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til menyen for historisk interesserte

1. KAPITEL

REISEN FRA BERGEN TIL DURBAN

Mine foreldre reiste fra Bergen, Norge, i 1860. Min far, Daniel Nielsen, var kalt til å være assistent i den norske Schreuder-misjon i Zululandet.

Den gang var der ingen dampskip, heller ikke regelmessig seilskips-forbindelse med Sør-Afrika. Jeg var den eldste av to døtre. Da vi reiste fra Bergen, var jeg ikke fullt tre år gammel, og min søster Malle var ganske liten.

Vi reiste først til Glasgow. Der måtte vi vente seks uker, før vi endelig fikk være med et gammelt seilskip, en kullskute. Etter tre måneders reise ankom vi til Durban i august måned 1860. Hvor denne vakre by nå ligger, var det den gangen kun noen få små hus. I gatene, som nå er brolagte, gikk man og vadet i dyp, løs sand.

Da vi kom i land, var der intet gjestgiversted, hvor de trette reisende kunne hvile seg. Nei, derimot ble de henvist til et skur med tre vegger. Der måtte de bo til vognen kom fra Zululand for å hente dem til Entumeni. Det var der den norske misjonær Schreuder bodde. Foruten oss fire var der en annen familie, Carlsen, hans hustru og to barn, samt to ungkarer, og en pike som skulle til fru Schreuder. Vi var altså 11 personer i alt.

Tilbake til toppen

I OKSEVOGN TIL ZULULAND

Alle disse måtte nå stues sammen i en oksevogn. Denne var forspent med 16 okser. Året før hadde der vært krig mellom kongesønnene, Uketywayo og Umbulazi. På grunn av fler-koneriet i Zululand, hadde kong Umpande en masse hustruer. Derfor var disse prinsene omtrent jevngamle og begge syntes å ha førsterett som kronprins. Dermed ble det krig mellom dem. Den endte med at Uketywayo jaget Umbulazi og hans folk på Tugelafloden som løp over sine bredder. De fleste druknet.

Denne floden skulle vår vogn også over. Den gang var det lavt vann, så oksene svømte over med vognen. Tugelafloden danner grensen mellom Natal og Zululand.

På den andre siden kom vi gjennom slagmarken, hvor der ennå lå ben og hjerneskaller i mengder. Tenk bare hvilket uhyggelig syn det var for de stakkars bydamer!

Etter ankomst til Entumeni, ble vi anvist en rørhytte. Som følge av krigen var det hungersår blant de innfødte. Og siden vi var så mange i den ene vognen, hadde vi ikke kunnet ha med oss meget matforråd.

Kort etter vår ankomst, ble min søster Karen ble født. Det var nå så dårlig med vår matforsyning at vi hver aften og morgen måtte gå med en skål for å få litt maismel og litt melk hos fru Schreuder. Schreuder hadde en mengde kveg, over 100. Så fikk far kjøpt seg en ku hos de innfødte, men han fikk ikke beholde den. Schreuder mente nemlig at denne kuen kunne være kommet fra en gård som var smittet av kvegpest. Far måtte derfor slakte den. Men hvorledes skulle vi komme av med så meget kjøtt i et så svært varmt klima? Man måtte grønnsalte det, og enda ble det skjemt før man fikk spist det opp. Stakkars far, hans prøvelser begynte allerede den gang.

Da mor lå i barselseng, ble hun så trett av å spise grøt uavlatelig. Vi hadde en liten zulupike, som var leiet til at passe oss barn. Hun hette Petyase. Henne sendte mor med en kaffekopp hen til noen gamle zulukvinner for å be dem gi henne litt "inkobe". Dette er tørre maiskorn, kokt hele. Disse lå hun og tygget på, istedenfor barselmat.

Tilbake til toppen

MISJONÆR SCHREUDER FRELSER FRA SLANGEBIT

Schreuder hadde blant annet studeret medisin og hadde med seg alle slags legemidler. Dette kom nå godt med for meg. En søndag ettermiddag tok mor og far seg en tur ut for å spasere på en av bakkene, mens Petyase passet oss hjemme. Vi gikk omkring i haven og plukker noen ville bær her og der.

Her er en busk! Jeg så et modent bær og stakk min lille hånd inn for å plukke det. Med ett gav jeg fra meg et skrik, og min sorte barnepike så en giftig slange fjerne seg. Hun ble forskrekket, tok Malle på armen og drog meg i den ene hånden. I all hast løp vi inn til Schreuder. Der fortalte hun at en slange hadde stukket min hånd. Schreuder gav meg en sterk motgift. Deretter brente han slangebitet med et glødende jern. Så sendte han bud på mine foreldre som kom og bar meg hjem. Det var en meget giftig slange kalt "Imamba". Hadde jeg ikke fått hjelp så hurtig, hadde jeg mistet livet.

Men nå ble jeg etter en tid, ganske frisk. At Schreuder kunne frelse folk fra slangebit, ble snart kjent både vidt og bredt. Like etter dette ble en zuluhøvding bitt av en slange, og Schreuder ble hentet i hast. Han tok far med seg, og høvdingens liv ble spart. Nå vil man vel tro at han ble så takknemlig for det at han hadde gitt sin velgjører en gave. Men nei; han kom en pen dag og forlangte et ullteppe. Hvorfor skal vi gi deg et teppe? Å jo! Du har jo frelst mitt liv, nå tilhører det deg. Derfor må du nå beskytte det, så det ikke fryser ihjel. Slik er zuluens takknemighet.

Tilbake til toppen

ZULUENE VIL KJØPE FORFATTERINNEN

De innfødte har et slags sukkerrør, som de planter imellom maisen. Dette er de svært glade i, og kan tygge en hel masse av det; de svelger kun saften. Dette sukkerrør ble bundet i bunter, og så bar de disse på hodene og brakte det til salgs. En dag kom der en hel flokk. Der var fem av dem, som bar sukkerrør. De ville mor skulle kjøpe det, og hun spurte hva de ville ha for det. I de dager var der ikke penger blant zuluene; penger kjente de ikke til. Derimot handlet de ved å bytte varer, for eksempel blått bomullstøy, ull- og bomullstepper, glassperler, snusrør, kniver og messingringer.

Da mor spurte hva de ville ha for sukkerrøret, ja kan dere gjette det? De ville kjøpe meg, mammas eldste datter, så skulle jeg vokse opp blant dem. Og en god dag skulle der komme en prins, med 100 stykker kveg og kjøpe meg til kone. Dermed kunne det ha blitt en god spekulasjon for dem.

Jeg forstod litt zulu, og fant snart ut at det var meg de var etter. Nå kunne dere kikket under mors seng. Der ville dere sett en forskrekket liten pike krøpet sammen. Men naturligvis tenkte ikke mor på å selge sin pike til de sorte, nakne mennesker. Å nei da, men de var nokså sinte for det, og mor hadde en hel dyst med dem før de gikk sin vei.

Zuluene må alltid betale brudens far for hans datter, når de vil gifte seg. Den gang var den alminnelige pris 10 stykker kveg. Og hadde mannen meget kveg, kunne han ta så mange koner han kunne betale for, og siden selge sine døtre. For det kveg han da fikk, kunne han så få seg flere koner. Disse konene underholder mannen. Han bare jager og renner rundt til de forskjellige hjem, hvor han kan få hjemmebrygget øl å drikke. Imens må konene hakke den hårde mark opp med hakker og forvandle den til maishaver, samt plante søte poteter og gresskar. Når dette er modent, høster de det og bærer det i kurver på sine hoder til nærmeste handlende og bringer utbyttet til sin mann.

Men først legger de naturligvis til side sitt vinter-forråd. De trenger jo ingen klær, for de går omtrent nakne. Mennene har noen strimler skinn om hoftene, pikene noen perlefrynser omtrent 3 til 4 tommer lange. Og de gifte koner har et kort skjørt opp til knærne, som er garvet av en kuhud. Dette varer nesten hele livet. Deres seng er en stråmatte, som legges på gulvet, en trekloss tjener til hovdepute og et bomullsteppe utgjør hele herligheten. I blant kan de handle til seg en yard bomullstøy, som de binder om skuldrene, og en snusdåse som bæres i et hull i øreflippen.

Tilbake til toppen

LEOPARDEN OG SMÅLAMMENE

Vi var to år på Entumeni. I denne tid bygde far en stor ny kirke. Murstenen var håndlaget, og treverket saget i skogen med håndsag. Etter de to år fikk han ordre om å flytte til Empangeni. Det var langt nede i et feber-distrikt. Pastor Larsen var der den gang, men skulle forflyttes til en ny stasjon Entlasatye.

Men nå må jeg fortelle at mine kjære foreldre, samt de øvrige misjonærer, fikk posten kun en gang om året. Tenk bare, vente tolv måneder på brev fra sine kjære foreldre.

Likeledes fikk de sin husholdnings-forsyning bare en gang i året. Misjonen hadde kun en vogn. Denne skulle betjene alle misjonærer og hente deres forråd i Durban. Det tok den gang en ukes reise hver vei. Om sommeren kunne den ikke gå, for da løp alle elver over sine bredder. Og den gang var det verken båt eller bro over dem.

Vi pakket altså sammen og reiste til Empangeni med oksevognen. Reisen tok tre dager. Kan dere tenke dere hva det betød å reise i de dager? Ingen banete veier, kun fotstier, opp bakke og ned bakke. Dessuten sidebakker som hellet så meget til en side at vi alle måtte ut og gå til fots av frykt for at vognen skulle velte. Det har også hendt at vogner har veltet og trukket oksene med seg ned i dypet, hvor de ble drept eller lemlestet.

Far og en zulu måtte på slike steder feste lange, sterke lærremmer til vognen. Så måtte de gå oppe i bakken og av alle krefter holde vognen fra å velte. Andre steder ble vi sittende så fast i myrer at oksene ikke kunne trekke vognen ut. Da måtte all vår frakt eller last bæres over på tørr grunn igjen. Etter det kunne det hende at oksene fikk vognen ut tom. I elvene var det ofte så meget vann at oksene måtte svømme, så alt vi kunne se var nesen og hornene opp av vannet. Da kunne det hende at vannet kom inn i vognen til oss.

Der ble ikke brakt noe fôr til oksene. Derfor måtte vi spende fra og ligge stille 1 til 4 timer, mens oksene fikk gresse på marken. Etter tre dager ankom vi altså til Empangeni, hvor pastor Larsen og frue så vennlig tok imot oss. De hadde ingen barn selv, men det varte ikke lenge før vi barn fant veien til dem.

Vi fikk byttet til oss noen stykker kveg her, så vi hadde det nødvendige av melk og smør. Så kjøpte vi også en del får til å slakte i blant, fordi et større kreatur var for meget og kjøttet bare ville bli skjemt. Snart hadde fårene de nydeligste pene lam, som vi alle, men da især Malle var meget glad i. Alt hun fikk skulle absolutt lammene se.

Så en søndag morgen: Det var Malles geburtsdag, og mor hadde strikket henne noen pene stripete strømper, som lammene jo også måtte se. Jeg tror hun da var 4 år. Så løp hun opp til fårehuset. Ja, hus måtte de jo ha, for det var et fælt sted med rovdyr, som i blant drepte dem for oss. Denne morgen kom Malle helt forskremt tilbake og sa: "Mamma! Alle fårene ligger på jorden, og der er blod alle steder."

Da løp vi av sted alle sammen og ganske riktig: en eller flere leoparder hadde brutt seg i gjennom stråtaket og drept hvert eneste et. De hadde bare suget blodet ved å bite over strupen på dem og deretter latt dem ligge. - Dette var kun en liten forsmak på de trengsler som ventet mine foreldre på dette sted.

Tilbake til toppen

EN LITEN GRAV

Kort tid etter forlot Larsens oss, og vi ble alene. Men et enda verre tap ventet oss. Vår kjære Malle skrantet litt en søndag, men var likevel ute en tur med oss i marken og spaserte og plukket ville blomster. Det var slik en varm, nydelig dag. Men den aften var hun verre, og om natten meget urolig. Neste morgen hadde hun en slem hoste, og det viste seg å være strupehosten.

Klokken 12 mandag døde hun i mors armer under et anfall av hosten. Stakkars mor min, så langt borte i hedninge-landet, tusener av mil borte fra sin kjære mor, alene, bare hun og far.

Der var intet tømmer eller bretter å få. Det eneste middel ble å ta en kiste som var brakt fra Norge med klær i. Denne ble nå benyttet som Mallemor sin likkiste. Alene måtte disse to sørgende foreldre vandre til kirkegården, en liten plass nede i haven som far valgte til begravelsested og siden innhegnet.

Før Larsens reiste, hadde vi fått en liten søster til, som ble kalt Martine.

Tilbake til toppen

2. KAPITEL

OVERFALT AV ZULUENE

Blant de mange besværligheter en misjonær fant, var folkets uhyre uvitenhet en stor prøvelse. Som før sagt, forstod de seg ikke på penger. Selv til tjenerlønn måtte benyttes handelsvarer. Tidsrom hadde de ingen forstand på. De forstod når det var sommer og vinter, men hadde ikke årstid eller månedstall. En måned ble regnet etter himmelmånen, og heller ikke da ble det rett.

For eksempel: Om de var tinget eller festet på tre måneder, kunne de godt få seks uker til å bli tre måneder - og så forlange sin betaling. Det tok lang tid før de forstod at en måned var 30 dager. Ville man ikke betale dem fordi bare det halve av tiden var forløpt, så rente de hjem og samlet en hær. Den kom så bevæpnet, syngende sin krigssang og omringet vårt hus, slo inn vindusrutene med krigsklubber, trampet ned våre blomsterbed og ødela ellers alt de kunne. Hva kunne vel far gjøre alene mot så mange hundrede ville krigere? De hadde ingen skytevåpen, kun klubber og spyd. Vi trakk oss tilbake i huset, og bak lukkede dører anropte vi vår Gud om bistand. Han sviktet oss aldri i nødens time.

Når så zuluene hadde rast fra seg, kunne mor gå ut til dem og prøve å tale dem til rette. Zuluene i de dager hadde respekt for hvite kvinner. Det hørtes ikke om zuluene at de drepte kvinner, unntatt under usedvanlig store krigs-tilfeller. Således kunne mor med sitt sagtmodige og tålmodige vesen nesten alltid tale dem tilrette til slutt, så de gikk sin vei i fred.

Tilbake til toppen

DE INNFØDTES OVERTRO

Det var nesten intet fremskritt evangeliet gjorde i de dager. Gutter kunne nok ha lov å arbeide hos den hvite mann, men de måtte ikke kle seg i europeisk drakt. Det ble straks oppfattet som et tegn på frafald. Men pikene fikk neppe lov av foreldrene å tjene; de skulle jo ha 10 stykker kveg for dem, når de ble gift. Ble de så kristne, tenkte de at de ville miste de 10 stykker kveg.

I blant disse sorte damer kunne også en bli forelsket i en ung mann som intet kveg hadde. Kom der så en gammel mann med et halvt dusin koner allerede og hadde de fornødne kveg, så ble hun ofte tvunget til å ta den siste. For å unngå dette, kunne de i blant forsøke flukt. Da ble der en hel jagt etter henne. Så kom de også til misjonsstasjonen for å se om hun var skjult der. Dertil var de så overtroiske at de trodde vi kunne trolle og gjøre henne så liten at hun kunne skjule seg på de mest umulige steder. Mor hadde brakt med seg en klokke, en av dem med blyvekter hengende på kjeder og som ble trukket opp hver dag.

En gang etter at de hadde søkt alle steder, banket med sine køller på våre senger og på kne kikket under samme, fikk de se vår klokke. Og nå måtte de absolutt se innvendig i klokken. Vi kunne jo ha gjemt henne der inne!

En gang var der en ung mann, som ville bli en kristen. Da de forstod dette hjemme, kom de for å hente ham, men han ville ikke gå. Etter mange forsøk lot de ham i fred. Så kom der en tid senere en mann hjemmefra. Han fortalte "Wanga" at slektningene hjemme ikke ville bry seg om ham mer, men la ham være i fred. Så ble det snakket om ditt og datt, og så lot mannen "Wanga" følge seg et stykke på veien. Det var den siste dag vi så til ham. Gjetergutten kom om aftenen hjem og fortalte at ikke langt utenfor stasjonen, i noen busker, lå en myrdet mann. Hodet var hugget av, likeledes armer og ben. Der har naturligvis ligget menn i bakhold og ventet og som, da den første hadde lurt ham med seg så langt, har overfalt ham og myrdet ham.

Zuluene tror meget på trollom. Er noen syk, er det en annen som er årsak til det, og da er der lukte-doktorer som kan lukte ut hvem den skyldige er. Doktoren sitter med føttene i kors under seg, så kaster han omkring en hel del små fugle-klør, småsten osv., og så slår han på jorden med køllen og skriker: "Iswa! Iswa!" som betyr: "Hør! Hør!" Så skal da åndene gjennom alle disse småting vise ham hvor den skyldige er. Disse "doktorer" vet nå gjerne om den syke eller den sykes slektninger har en eller annen uvenn, og denne får da gjerne skylden for sygdommen. Han blir da drept med sine koner, hans kveg røvet og hans døtre tatt til fanger. Ja, endog om været er der overtro. Skulle et langt tørrvær inntreffe, når kornet mest trenger regn, så er det en eller annen som hadde naglet ned skyene, så de ikke kunne regne. Dertil mener de at der brukes store trenagler, som drives under et eller annet formular ned i jorden.

Vi hadde nettopp en lang tørke, da en Natal-kaffer ble sendt til far med et brev. Brevet var bundet til et rør, som budet holdt i hånden. Selv var han kledt i en lang hvit skjorte. Å se en sort mann i denne tilstand måtte absolutt være tegn på at han var en trollmann. De ble snart enige om at denne fyren hadde naglet skyerne.

Da han så med svar på det brev han brakte, bega seg på tilbakeveien, var der en hel flokk som ventet på ham. De ville slepe avsted med ham for at han skulle vise dem, hvor disse naglene var som holdt skyene fra å regne. Da stakkaren var uskyldig, ble det ham en umulighet. Han slet seg løs og kom tilbake til far, men hans forfølgere var like i hælene på ham. Han klynget seg til fars arm. Forgjeves søkte far å overbevise dem om at budet var uskyldig. De bare skrek at han måtte dø. Nå tok de mannens arm. Far har alltid vært en sterk mann; han hjalp budet på sin side, men med ett var der en som slo far i ansiktet med sin kølle, så han falt og slapp taket. Da han kom til samling, var de borte og det stakkars budet med. Han kom aldri tilbake til sitt hjem, heller verken så eller hørte vi noe fra ham. Så det er sikkert at de tok livet av stakkaren.

Tilbake til toppen

TRE FEBERPASIENTER

Vi bodde som jeg nevnte, i et feberstrøk. Mor, Karen og jeg ble liggende syk, lille Martine var kun seks måneder, og måtte nå tas fra brystet. Her var jo intet sted å kjøpe patteflaske og ingen doktor eller pleierske å få. Der stod nå far alene med tre feberpasienter som snart fantaserte i villelse, og et diebarn å passe. Til henne fikk han en blikk-kopp som han stakk huller i, og ved hjelp av en messingtråd fikk hengt fra taket. Dermed kunne han sette vår lampe under og på denne måten varme barnets mat som han gav henne med en teskje. Min stakkels far, nød og trengsel fulgte ham alltid i hælene. Av alle på misjonsmarken fikk han tømme den bitreste kalk.

Her gikk han nå alene dag og natt med alle disse syke; måtte selv være doktor, pleierske, amme og husholder. Det hadde vært uutholdelige dager for ham, hadde han ikke selv hatt en ualminnelig helbred. Jeg var først på benene, men kunne jo ikke være til noen hjelp, da jeg selv bare var fem og et halvt år gammel. Men mor og Karen ble det verre med. Lille Karens seng stod ved siden av mors. Mor var nå så svak at hun ikke kunne løfte sin hånd.

Tilbake til toppen

ATTER EN LITEN GRAV

Far var i kjøkkenet en dag for å lage litt i stand. Mor lå og så på lille Karen i sin vugge. Da merket hun en forandring over det så elskede lille vesen. "Akk min Gud, må jeg miste denne også? Min lille må dø, og jeg orker ikke å kalle på hennes far." Ja, døden var der, og om noen få minutter lå Karen der i et livløst legeme, og mor ble bevisstløs.

Tenk dere dog min fars følelser, da han et øyeblikk etter kom inn, og til sin skrekk fant, som han trodde, to døde. Litt etter kom mor til bevissthet, men Karen var vandret hjem, hvor ingen sorg og sykdom er.

Hva skulle man nå gjøre? Der var ikke flere kleskister som var store nok. Karen var jo omkring to år gammel. Ingen bretter var det heller. Hva skulle denne hårdt prøvede mann gjøre for å begrave sitt lille barn? Kun en ting kunne han gjøre: Svøpe den lille i et laken og deretter rulle henne i en stråmatte.

Han grov alene hennes grav; alene bar han den kjære byrde til graven og senket den ned i det siste hvilested. Så tilbake igjen til den syke hustru og gråtende diebarn.

Med Guds hjelp kom mor omsider på benene igjen. Så kom der en dag bud fra Schreuder med deres årlige post og brever fra de kjære i hjemlandet.

Et skip var atter ankommet og med det kom flere nye misjonsprester. Schreuder skrev at en av disse skulde komme og besøke oss, samt meddele mine foreldre den hellige nattverd. Tenk etter så lang tid mellom bare sorte, ville folk skulle man nå få se og tale med en av sine egne! O, hvor gledet mor seg til dette besøket, hun pyntet og kokte, selv om hun ennå var meget svak.

Lørdag aften kom pastor Landkjær (Kielland), og søndag var en gledesdag for det meget bedrøvede par. Da kunne de gå til Guds bord sammen og siden samtale om både gammelt og nytt. Tidlig mandag morgen reiste pastor Landkjær tilbake til Entumeni, hvor han hadde en ung hustru og en liten sønn. Der skulle han nå bli og lære zuluspråket, for senere å overta denne vår stasjon som prest.

Tilbake til toppen

DEN DØDE VÅKNER

Mor ryddet og ordnet i huset. Ved middagstid var hun meget trett og la seg på sofaen for å hvile middag. Hun sovnet, og far lot henne sove litt utover ettermiddagen. Da ble han litt urolig, men laget henne en god kopp kaffe, som hun likte så godt. Han brakte den inn da hun våknet. "Mama, her er en kopp kaffe. Har du nå sovet godt?"

Hun stirret på ham som om hun ikke forstod ham. Så rakte hun hånden ut etter koppen, men var så svak at hun slapp den i gulvet. Far som trodde hun ikke var riktig våken ennå, hentet en annen kopp. Men hadde han ikke passet på, så hadde den også gått samme vei. Nå ble han urolig og følte på hennes panne. Den brente som i feber, og pulsen var også urolig.

Nå fikk han henne i seng. Atter hadde han en meget syk pasient. Hvor lenge hun var syk, har jeg glemt at spørre mor om, og nå er hun hos Gud, hvor ingen mer kan høre fra henne. Men det vet jeg at en dag mens far atter var i kjøkkenet, kanskje varmet han melk til den minste. Da kom der en underlig følelse over henne. Hun tenkte med seg selv: Ak, nå dør jeg. Da far kom inn igjen, var hun død. Ak ja, det kors var tungt å bære. Han følte pulsen og lyttet ved hjertet, han åpnet øyelokkene og satte en finger på øyenstenen, men hun var og ble død.

"O, min Gud!" sukket far, "at hun også skulle utånde mens jeg var borte. Ikke et siste blikk eller ord å trøste en. Ak, hvorfor var jeg ikke ved hennes side i det siste øyeblikk! Hvor meget, o Gud, skal jeg ennå bære?"

Hva skulle han nå gjøre? Å bære et barn til graven alene, var en ting. Men en voksen kvinne ble jo en annen ting. Og hva skulle han vel lage likkiste av? Jo, denne gang får mellomdøren omdannes til kiste. Men alene! Ak, der gikk og kom zuluer hver dag. Men zulumenn i de dage rørte aldri ved et lik. Kvinnene måtte utføre denne plikt. Og da de siden måtte holde seg innelukket som urene, var det ikke å tenke at de ville gjøre noe slikt for fremmede.

Han måtte se at få en flink løper og sende ilbud til Schreuder og hente en av de andre assistentene. For god betaling fikk vi en som lovet å løpe og gjøre reisen på korstest mulig tid. Da budet kom til Entumeni, ble der sorg. Mor var meget avholdt. Schreuder lot ringe med kirkeklokken. En assistent, hr. Tosland, ble øyeblikkelig sendt ned til hest. Han kom ned om aftenen den tredje dag.

I mellomtiden hadde far vasket det kjære legeme, og ville svøpe det inn det beste han kunne. Men han kunne ikke glemme at hun skulle utånde mens han var ute av værelset. Mens han nå tørket av henne, syntes han at en liten flekk hvor hjertet ligger, ikke var slik som det øvrige legeme. Det syntes å være litt bløtt ennå, mens det hele legeme var kaldt og dødt. En tanke fór gjennom ham: Tenk om hun nå skulle være skinndød! Han fikk ingen ro for denne tanke. Og da Tosland kom, rådførte han seg med ham om hvordan man best kunne bli sikker i denne sak.

Til slutt ble de enige om å legge et trekkplaster på brystet og leggene. Der var spanskflue i huset. Av denne laget de nå et plaster, og så ventet de begge med bange hjerter. Og tenk, etter en tid trakk der virkelig vannblærer opp. Men intet tegn på liv var å se. Så stakk de hull på blæren og la et sepeplaster på. Dette trekker svært, og på det rå kjøtt må det ha trukket forferdelig.

Å, kan dere tenke dere en mere spennende time enn da disse to stod der og holdt pusten og ventet! Mismodige var de nå i ferd med å gi opp håpet, men se! "Var ikke det en sakte skjelven på øyelokket? Nei, det var bare en innbilning." Med ett lyder et rop: "Papa! Papa frels meg, huset brenner, frels mig!" Ropet kom fra den døde. Øynene var vidåpne og fylt med angst. Begge ble som lammet av skrekk. Det uventede kom så hurtig til slutt at de ikke kunne fatte det. Men så gikk far hen og sa til mor: "Nei, Mama, det er ikke huset som brenner, men dette såret her. Du har vært så meget syk at vi la spanskflue på deg, og siden sepesalve." Hun så tankefull på ham. Så pirket hun med fingrene i plasteret og sa ganske naturlig: "Ta dette av og legg talgduk på, det vil kjøle såret."

Fra den stund var hun ganske ved sin forstand. Men det tok ennå lang tid før hun kom til krefter.

Ved å måtte ligge så lenge på ryggen hadde mor fått et stort sår på ryggen ved krysset, så stort som en tallerken. Hun bar merke av det til sin død 44 år senere.

Da hun ble trett av å ligge på siden, måtte far legge puter på gulvet og forsiktig løfte henne opp og legge henne i knælende stilling framfor sengen en liten stund hver dag. Hun kom seg nå dag for dag, og til vår store glede ble hun så frisk at hun kunne overta sin huslige gjerning.

Men der ble ikke noen lang hvile for far. De smittsomme småkopper brøt ut mellom zuluene. Der ble nå en stimmel uten like. Fra tidlig om morgen til sein kveld kom de for å vaksineres. Pappa hadde en del vaksine, og siden måtte han ta den fra armen på dem som først ble vaksineret. Han fikk nesten ikke tid å spise. Zuluene var ville av skrekk og nå kunne ingen, bortsett fra den hvite mann, hjelpe dem.

Mange døde som ikke hadde vært vaksineret i tide. Andre kom seg igjen, men var nesten ukjennelig av arr.

Vår gamle hytte var nå så forfallen at den måtte rives ned og bygges om. Vi flyttet bort i skolehuset. Der bodde vi i en ende, mens den andre enden om aftenen var benyttet til skoleundervisningen for de sorte, som arbeidet for oss, og en og annen som kunne komme av nysgjerrighet.

Om søndagen ble det holdt oppbyggelse for de få som ville komme. I de dage kunne ikke zuluene benytte benker å sitte på; det var ubekvemt. De kom da inn, nakne, som alltid, og satte seg på huk. Etter småkoppene kom der flere både menn og kvinner om søndagen.

Vårt nye hus ble nå ferdig og vi flyttet inn. Ikke lenge etter kom pastor Landkjær med hustru og barn og bodde i det av Larsen forlatte hus. Det ble nå hyggeligere for mine foreldre, som fikk passende omgang og venner.

Tilbake til toppen

EN NORSK GUDSTJENESTE

En søndag morgen var vi hos Landkjærs. Om søndagen pleide nemlig disse fire norske å samles for felles å lese Guds Ord på sitt morsmål; senere kl. 11, var gudstjenestene i skolehuset, men på zuluspråket som ingen av dem var særdeles mektige i. Denne morgen hørte vi et forferdelig spetakkel mellom prestens høns. Vi var så vant med ville dyr og slanger at far tok geværet med og løp ut for å se. Da far kom til hønsehuset, fant han en svær slange som holdt på å beslime og svelge høns. Den hadde allerede en hel mage på seg. Far skjøt slangen. Så tok han sin lommekniv og rev magen opp på den, tok to høns ut og kastet dem bortover gården. Deretter halte han slangen avsted. Det var en "python", eller som vi derute benevner den slags, "Boa constrictor". Den sorte tjener tok skindet av; det målte 15 fot og 9 tommer. Jeg har siden sett samme slags slange 17 fot lang.

Men det morsomme ved dette eventyr var at da vi så oss om etter de to hønsene, var der kun en tilbake. Den annen hadde etter at den en stund hadde tørket i solen, kommet til live igjen. Nå gikk den der og klukket, som om et besøk i en slanges mage ikke var av noen betydning. Den la egg og oppdrog kyllinger lenge etter dette.

Omkring denne tid fikk vi en liten søster til. Henne kalte vi Caroline etter mor. Fru Landkjær, som var ung og uerfaren, gjorde dog sitt beste for å hjelpe og stå mor bi. Men vi fikk ikke beholde Caroline særlig lenge, da hun allerede i en alder av trekvart år ble syk av dysenteri. Snart ble hun så dårlig at der kun var et lite håp.

O, hvor far og mor bad til Gud om at de måtte få beholde dette kjære lam. Men den gode hyrde så visst at hun ville få det bedre hos ham i hans fåresti, fri fra all plage. Akk, hvor ofte i mitt brokete liv har jeg tenkt på henne, og ønsket at det den gang hadde vært meg som fikk gå hjem.

Hun døde, og da vi nå hadde prest til stede, ble den lille kirkegården innviet og jordspåkastelsen forrettet på alle tre gravene. Allerede mens Caroline levede, fikk mor samme sykdom. Den kom hun til å lide av i sju lange lidelsesfulde år.

Tilbake til toppen

3. KAPITEL

I SKOGEN ETTER TØMMER

Schreuder bestemte nå at far skulle bygge en kirke og en ny bolig til presten. For å få trematerialer til det, måtte man reise ut i en skog langt borte og felle og sage trær. De er alle hårde, da ingen gran-, lerke- eller furu-trær vokser derute.

Det ville nødvendiggjøre et to måneders opphold i skogen. Far trodde at en luft-forandring ville gjøre den syke hustru godt, likeledes Martine som slett ikke var så sterk. Så ble det bestemt at vi alle skulle på skogtur. Vi hadde nylig fått vår års-forsyning, matvarer og handelsvarer. Vi tok med oss to måneders forsyning, lukket huset, endog skrudde dører og vinduer fast. "Umbube", en tjener vi hadde hatt i lengre tid og som vi hadde tillit til, skulle bli tilbake i sin egen hytte tett ved vår, og passe huset og kreaturene. Dessuten hadde han hyrde-drengen.

Jeg var nå i mitt niende og Martine i sitt fjerde år. Da vognen var pakket, satte vi avsted over ganske ubanede veier. Der hadde vi atter utallige farer og besværligheter å gjennomgå. Men jeg vil ikke trette leseren ved atter å beskrive disse. Jeg vil bare fortelle en liten hendelse som står levende i min erindring.

Det var den ettermiddag da vi nesten var ved reisens mål. Det var deilig vær og vi kom kjørende ned en bakke. Alt var grønt og skjønt. Det var intet som varslet oss at borte på neste bakkeskråning var en myr. Vi kjørte dit, men snart begynte oksene å synke, deretter vognen til helt under akslene. Oksene kunne ikke trekke mere. Mor og vi barn krøp nå ut av vognen og stod omkring på torvtuftene. Mor og Martine gikk forsiktig over sumpen fra tuft til tuft. De kom vel bort på god jord igjen og fortsatte veien opp bakken. Jeg som alltid ville se alle ting, stod der og gapte. Med megen møye fikk man oksene fra vognen foran og festet trekktauet under vognen bak. På den måten fikk oksene fotfeste igjen og kunne trekke vognen ut baklengs.

Lenge ville ikke hjulene ut av myren. Men da de kom, ble det med et rykk. Vogn og okser var flere hundrede fot borte, før jeg fikk sanset meg. Da begynte jeg å løpe; tenkte ikke mer på å søke gress-tuftene. Snart fant jeg at mine ben var i myren opp til knæerne. Der stod jeg og ropte og trakk av alle krefter, fikk en fot ut, men skoen stod igjen i myren. Slik arbeidet jeg uten å komme lenger, inntil mor kom tilbake og viste meg hvorledes jeg skulle gjøre det. Så kom jeg ut av min nød, men hadde mistet både hatt og sko og var oversmurt med søle og leire helt opp til knærne.

En halv time etter gjorde vi holdt ved en zulugård. Disse er anlagt slik: Først blir en kveginnhegning bygget av stolper og greiner; den er bygget i en rund ring, med en åpning kun stor nok til et kveg om gangen. Utenfor denne ring er det bygget runde hytter med en dør eller åpning kun tre fot høy. Man må derfor legge seg på kne og krype inn på hender og føtter. Utenfor disse hytter er et annet høyt gjærde rundt det hele. Det er som beskyttelse mot ville dyr.

Denne gården var ganske nær skogen. Vi leide en hytte der og satte inn alt vårt tøy. Far ville bruke vognen og oksene neste dag for å kjøre til skogen og hugge ut en vei, samt finne ut hvor det beste tømmeret var og hvor vi skulle slå leir disse to månedene.

Vi sov i hytten den natten. Men reisen hadde overanstrengt mor; hun ble meget dårlig den natten og måtte holde sengen neste dag.

Tilbake til toppen

EN LITEN PIKE SOM SKULLE KOKE POTETER

For ikke å bruke for mye av middagstiden til å koke middag, ble det bestemt at en stor gryte skulle fylles med søte poteter og at opptennings-materiale og ved skulle legges til rette. Når klokken så var 11, skulle jeg sette en fyrstikke til. Dette var jo på jorden ute i gårdsrommet. Deretter skulle jeg etterfylle med ved, og stikke med en gaffel i potetene. Når disse var kokt, skulle jeg skubbe all ild bort fra gryten med et trestykke. Det var jo tilsynelatende en lett nok jobb for en 9 års gammel pike.

Alt gikk godt til potetene var kokte. Da løp jeg hen til hyttens dør, knelte ned og sa til mor: "Nå er de ferdig, mamma." Tenk dere min forundring da mammas svar lød slik: "Barn! Barn! gå bort fra hytten, du brenner jo."

Dermed sprang jeg opp og fikk nå se at mitt kjole-skjørt, som var av bomullstøy, var i lys lue. Jeg sprang og skrek og hoppet og skrek som en gal. Alle kvinner i gården var dratt ut på markene med sine barn. For zuluene spiser ikke middag. De har kun to måltider om dagen; om formiddagen mellom kl. 9 og 10 og om ettermiddagen mellom 5 og 6. Mennene var ute på jakt. Kun to oldinger satt utenfor innhegningen og solet, snuset og småsnakket. Disse to kom til på mine rop. Men da der ikke var noe vann, var gode råd var dyre. De tok derfor uten videre fatt i meg og rullet meg fram og tilbake i den løse sanden i gårds-rommet. Dette slukket flammen. Siden gned de ilden ut av restene på mitt kjoleskjørt og mine kjoleermer med sine bare hender.

Min ene hånd var stygt forbrent. Men ellers slapp jeg helskinnet fra det, fordi jeg hadde hjemmevevet ullundertøy som flammen ikke fikk tak i. Jeg satte meg ned og lente meg mot gjerdet. Der fant far en forbrent liten pike som han nesten ikke kunne kjenne igjen. Underskjørtet mitt var jo fullt av sand etter den rulling jeg var blitt utsatt for. Kjolen min hang i forbrente filler fra belte-stedet. Ansiktet mitt var sotet og skittent fordi jeg hadde grått både av skrekk og den verkende hånden.

Det var ille nok for far å komme hjem og se meg slik. Men hva har det vel vært for min kjære syke mor å ligge der inne i hytten og vite at jeg brente! Hun måtte jo også ha vært engstelig for at jeg kunne ha kommet hytten for nær med min brennende kjole. Hytten var tekket over med gress helt ned til jorden, så det kunne lett ha hendt at jeg hadde satt fyr på hele gården, og mor og Martine med.

Gud holdt sin beskyttende hånd over oss og avverget en større fare.

Tilbake til toppen

HELE ÅRSFORSYNINGEN STJÅLET

Da mor ble så vidt bedre at hun kunne gå oppe, flyttet vi inn til skogen. Teltet ble tatt av vognen og satt på jorden. Dette ble nå vårt oppholdssted i to måneder, mens far og de sorte tjenerne felte trær. Med oksene ble tømmerstokkene dratt hen til en grav som det var lagt to stolper over. Tømmerstokken ble rullet bort på disse til den lå på midten langs graven. Stokken ble merket ved at et snøre ble strukket langs den. Far stod oppå stokken og en zulu nede i graven. De hadde en lang sag. Den ene holdt i skaftet oppe og den andre i håndtaket nede. Så saget de opp og ned. Slik ble alle materialene både til preste-bolig og kirke saget. Og ikke bare til bygningene, men til benker i kirken, til dører og vinduer, til pekestol og døpe-font og alterinnhegning - alt som far selv seinere laget.

Mens far saget, holdt driveren med oksene og en annen zulu på å kjøre plankene ut på marken utenfor skogen. Der ble de stablet opp for å tørke.

Det var forresten meget morsomt å bo her i skogen. Der var fuglesang og insektenes stadige summing om dagen. Og om natten kunne vi høre ulver og hyener hyle omkring oss.

Trærne i disse skogene er korte, krokete og meget harde å arbeide med. Man fikk neppe mer enn en tømmerstokk av hvert tre. Derimot kunde der være mange som var svært tykke. Der var ett som far og alle fire zuluene spente om med armene ved å holde hverandre i hånden - og enda var det bare så vidt de rakk rundt om stammen.

Men nå var det vel på tide at bekymringer banket på døren igjen. De var aldri lenge borte av gangen. Slik var det også nå. For mens vi hadde det så hyggelig, kom det bud fra Landkjær med brever. Det ene var fra Landkjær selv. Han hadde jo lovet å holde øye med "Umbube" og vårt hjem, mens vi var borte. Nå skrev han at "Umbube" hadde anført en røverbande og brutt seg inn i huset og røvet fra oss alt som kunne bæres. Hele vår siste årsforsyning var tatt. Like så alle våre handelsvarer som ble brukt istedet for penger til å lønne våre tjenere med og til å kjøpe de fornødenheter vi trengte hos de sorte. Alle våre beste klær og våre sengklær var stjålet. Alle kister var brutt opp. Til og med senge-madrassene var tømt ut på gulvet og trekket tatt bort.

Da vi kom hjem, så vi et tomt hus. Vinduene var knust og dørene åpne. Det var en vanskelig situasjon for oss. Vi fikk kun betaling en gang om året, og kun en gang kunne vi få ting opp fra Durban. Nå ble det å spare og knipe på det lille som var tilbake fra skogturen, lappe og stoppe på våre klær til de var som Josefs kjortel av mange farger.

Far håpet at kongen ville hjelpe ham å få noen av våre saker tilbake, samt straffe tyvene. Da han hadde en okse som var opplært til ridning, la han sin hjemmelagete sadel på den og la ut på en lang og besværlig reise opp til kongsgården. Det gjør meg ondt å tenke på hvilke lidelser far måtte utholde på den reisen. Meget mat kunne han ikke bære med seg på okseryggen. Der satt han under Afrikas drepende solhete med lite eller ingen mat og mange mil mellom hver gang han fant vann å drikke. Natten måtte han tilbringe alene i det ville eller på en gård blant ukjente ville zuluer. Etter mange besværligheter kom han endelig til kong Umpande, fikk audiens og klaget sin nød til ham. Kongen var vennlig nok og lovet hjelp. Men alt han gjorde var å sende et par krigere med far for å lete etter "Umbube". Man hadde fått rede på hvor han var å finne. Man fikk også fatt på ham og tok ham med tilbake til kongen. Men på veien fikk han leilighet til å løpe sin vei. Dermed var reisen forgjeves.

Trett, utslitt og syk kom min far hjem fra den lange reisen med uforrettet sak. Det var en stor skuffelse for mine foreldre. Det ble et hardt år med hensyn til utkomme. Selv om mor var svært syk, der hun gikk og slepte med kronisk dysenteri, gjorde hun sitt arbeide alene for å spare tjener. Ja, hun var også med og plantet og luket maisen som vi seinere selv høstet og malet på en håndkvern til mel. Det brukte vi til brød, grøt og suppe.

Tilbake til toppen

HVORDAN VI FANGET ROVDYR

Leoparden og hyenen besøkte oss også iblant og tok våre unge kalver. Og da zulukveget ikke lar seg melke uten kalv, mistet vi dermed melken.

Iblant fikk man fanget disse slemme rovdyrene. En slags felle ble bygget av sterke pæler som ble satt i jorden tett sammen. Det så ut som et telt, da pælene gikk sammen i toppen. Bak var det et bur hvor ei geit ble satt inn. Fremme var der en åpning med en falldør som ved hjelp av snorer var festet til en ulvesaks inne i huset. Når så rovdyret kom og hørte geita, gikk det rundt omkring for at komme inn til den. Når den fant døren, gikk inn og rørte ved snoren, slo døren igjen og ulven var også i saksen.

Jeg glemmer aldri en jeg så. Den hadde i sin fortvilelse bitt seg selv til blods, så den var et grusomt syn. Straks man fant de fangete dyrene, ble de skutt.

Far måtte nå i gang med sine bygninger. Først måtte han brekke ut gråstein til grunnmuren, så forme murstein og få den satt i ovn og brent; så mure opp veggene, bygge takverket, tekke taget med langt gress, så plastre og hvitvaske veggene, deretter lage dører og vinduer og i kirken arbeide benker, prekestol o.s.v.

Nå til dags er der visst ikke mange menn som kan utføre så mange fag og gjøre det godt også. Så vidt jeg husker, var min far den som fikk ordre om å gjøre ting når det skulle gjøres fint. Alt dette tok jo tid, fordi far var alene. Zuluene kunne bare hjelpe som handlangere.

Da disse arbeidene var ferdige, kom der ordre fra Schreuder, som hovedmann ved misjonen i Zulu, at far skulle flytte tilbake til Entumeni. Da den gamle hytte vi før bodde i der oppe forlengst var falt ned, måtte far først reise opp på sin okse og finne husly for oss.

Tilbake til toppen

ILDEBRANN

Men det var sant. Her burde jeg fortalt om noe som hendte før far reiste.

Jeg drømte en natt at vi hadde en fryktelig storm. Jeg hørte hagelbygen som pisket på taket. Da våknet jeg og så at hele stuen var lys, og at det jeg i søvne tok for hagel-storm, var en forferdelig knitring og braking av ildebrann.

Vi hadde på denne tid to zuluer i arbeid, den ene som hyrde og den annen til å bære vann, hugge ved og luke i hagen. Disse to bodde i en hytte som de var vant med hjemme. Disse hytter har en liten fordypning midt på gulvet hvor de legger glør når aftenen er kjølig; så sover de alltid på gulvet. Formodentlig har de sovnet mens ilden brente på ildstedet, og så i søvne kommet for nær ilden med sine tepper - og på den måten satt fyr på hytten som var dekket med strå fra gunnen av.

Ilden må ha begynt ved utgangen, den lille tre fot høye døren, slik at de ikke kom ut. Vi hørte hvordan de skrek og jamret seg i smerte og fortvilelse. Der var intet vann, for bekken var et godt stykke borte. Far gjorde hva han kunne for å hjelpe dem, men ilden hadde fått overmakten før noen våknet. Landkjær kom også til, og til slutt fikk de trukket stakkerne ut av flammene. Men de var fryktelig forbrente. Den ene døde etter flere dagers grusomme lidelser, og den andre bar store skrammer og arr til sin dødsdag. Min stakkars syke mor pleide dem med omhu. Det var da den siste var helbredet at vi skulle flytte.

Far red sin okse til Entumeni, men det var ikke lett å få hus. Der var flere familier som nå hadde antatt kristendommen og hadde da bygget seg europeiske hus på 2-3 værelser. Hos en av disse fikk far leie et værelse. Der skulle vi bo, mens han bygget vårt hus.

Så kom han tilbake, men vi kunne bare få vognen til et lass. Og da vi selv skulle sitte og likeledes sove i vognen på reisen, ble der ikke stor plass til våre møbler. Møblene hadde naturligvis ikke tyvene hatt bruk for. Far hadde dessuten fra tid til annen i sine fritimer arbeidet oss et og annet nyttig møbel, som vi ikke hadde lyst å sette igjen. Men hvordan skulle vi få det med? Jo, far fant råd. I de fem år vi hadde bodd der, hadde flere av våre oksekalver vokst opp. Noen var allerede temmet til å bære åk. Når han fikk temmet to til, hadde han seks okser. Han lagde en sterk slede, slik at våre tremøbler kunne legges på den. Med tre-møbler mener jeg slike som ikke ville ta skade skade om de kom under vann ved kryssing av elvene. Vi hadde jo stoler og en sofa som var stoppet. Disse var brakt fra Norge og de tog vi med på vognen.

Tilbake til toppen

DA OKSEN SKULLE TEMMES

I blant går det nokså godt å temme okser. Men den ene av våre var litt for voksen, og gav dem megen møye. Til slutt tok den sorte driveren og festet en stor tornebusk til et langt tau. Deretter lot han oksen løpe og trekke dette treet til den ble trett og tam. Der var gjerde rundt vårt hus og vår hage. Og ute på marken var der intet den kunne skade.

Jeg var nå 10 år gammel og lille Martine kun fem. Hun var liten og sykelig, og dengang ikke en passende lekekamerat. Jeg følte meg ofte så usigelig ensom. Da vandret jeg ned på den lille kirkegården, satt ved mine søstres graver og talte med dem: "Hvorfor har dere latt meg være her alene? Nå har jeg ingen å leke med. Akk, hvorfor skulle dere nå gå hen og dø, slik at jeg ble så ensom?" Slik klaget jeg. Og så smatt jeg gjennom gjerdet og ut på marken og plukket ville blomster til å pynte gravene med.

Denne morgen da oksen ble sluppet løs, hadde jeg atter vandret dit ned og gikk og plukket blomster. Jeg ante ingen fare, før jeg så en sint okse like bak meg. Jeg styrtet mot gjerdet, men for sent! Oksen hadde innhentet meg, slo meg overende og sprang over meg. Busken, som hadde to tommer lange torner, fikk nå tak i klærne mine. Og med måtte jeg, enten jeg ville eller ikke. Nå bar det avsted over mark og sten, myrtuer og grøfter, til jeg ikke sanset mere.

Da jeg kom til meg selv, lå jeg alene langt fra hjemmet, med kjolen i filler. Først da den revnet, kom jeg løs fra tornetreet. Hendene mine og ansiktet var fulle av skrammer og blod, der tornene hadde stukket og revet meg. Jeg gikk nå hjem igjen og krøp tilbake under gjerdet ved kirkegården. Jeg kom hjem akkurat da mor ville sende bud og be meg komme til middag. Skal si hun ble forskrekket da hun så meg i den tilstand: "Nei barn! Hvor har du nå vært?" Ikke å undres, jeg var jo omtrent ugjenkjennelig med min lasete kjole, kloret og blodige ansikt, løse hår og uten hatt. Den hengte visstnok igjen på treet, for jeg hadde mistet den på min ufrivillige ferd.

Da jeg hadde fortalt hvilken fare jeg hadde vært i, ble mine foreldre så glade for at jeg var sluppet fra med livet.

For oksen ble dette en god lekse; den ble så tam som et lam, og var en av våre beste okser. Vi var nå nesten ferdige, og etter hvert kom den siste aften i vårt gamle hjem.

Den aften så jeg far og mor vandre arm i arm til kirke-gården. De ville ennå en gang besøke de tre små graver, hvor deres kjære små sov den siste søvn.

Akk, hvor ofte hadde jeg ikke vært der nede, og funnet min kjære lidende mor sitte gråtende på en av disse små graver. Da krøp jeg hen til henne og la hodet mitt i hennes fang og gråt med henne.

Nå gikk de dit for siste gang. De ville nok helst være alene denne gangen, så jeg ble hjemme. Hvem vet hvilke tanker og følelser som rørte seg i deres hjerter denne siste aften ved gravstedet? Ingen vet det, uten Gud, deres kjære Far. Han hørte nok de bønner som de sendte opp til ham den aften.

Neste morgen ble vi ferdige. Sleden var lesset med senger, bord, bøtter og baljer. Det øvrige ble lagt på vognen. Så krøp vi opp og forlot Empangeni for bestandig.

Vi kom over Umtlatuse-floden. Et stykke lengre borte stanset vi for å overnatte. Vi fikk gjort opp ild og satt kjelen over. Snart var den duftende kaffe ferdig. Vi spiste til aftens under den stjerneklare himmel, mens "lyktemennene" danset fra busk til busk og gresshoppene holdt sin aftensang.

Også vi holdt vår aften-andakt, i det vi alle istemte fars yndlingssalme: "Nå hviler mark og enge." Deretter holdt far bønn og takket Gud som hadde ført oss så langt, samt ba ham bevare oss fra alle farer. Så krøp vi i seng oppe i vognen, hvor vi snart sov godt.

Neste morgen var vi atter på veien.

På denne reisen kom vi forbi Etyowe, hvor vi stanset og besøkte den elskelige familie pastor Oftebro og frue. Disse har nå lenge nytt den evige hvile hjemme hos Gud. Der var også en annen familie, en skolelærer Kyllingstad, som vi ble kjent med den gang og siden ble venner med for hele livet. De var unge den gangen og hadde visst ikke mer enn to små barn.

Derfra tok det kun en dag å komme til Entumeni, hvor vi flyttet inn i det værelset som far hadde leiet hos en omvendt zulu ved navn Benjamin.

Nå skulle far bygge oss et hus av stolper og flettverk, tekket med strå. Men først måtte han i skogen og hugge stolper og sviger å flette med. Først satte han stolpene i jorden og bygget taket som ble tekket så snart nok strå var kommet til veie. Det var ingen lek å få nok av dette. Det vokste ikke på ett sted; man kunne få en bunt her og en der, så man tilbakela mange mil for å få et lass. Stolper, sviger, takverk og strå måtte fars "6 kalver" (som Schreuder kalte våre unge okser) trekke hjem fra skogen på en slede. Når en mann er alene med en zulu til hjelp, så går det ikke så fort å få alt ferdig. Når veggene var ferdige, skulle de påklistres inne og ute med leire, for å holde vind og regn ute.

Tilbake til toppen

MOR BYGGER HUS

Schreuder hadde gitt far to måneder fra den tid vi fikk ordre om å flytte, til den tid huset skulle være ferdig. Far var en meget flink arbeider. Men reiser med "opplærning" av oksene og ferdiggjøring av sleden og seletøyet, som ble laget av hjemmegarvet oksehud, tok jo sin tid. Så det ble vel ikke mer enn fem uker far hadde til å bygging av huset. De to månedene var forbi akkurat da taket var tekket, stående på stolper. Et lite verandaværelse var såvidt ferdig, slik at det kunne påklistres med leire. Men nå fikk han ordre om å dra til Etyowe og bygge kirke der.

Dypt skuffet og nedstemt kom far hjem og fortalte dette til mor. Stakkars mor, hun fikk ikke sove denne natten bare for gremmelse. Å leve så lenge hos dette fryktelige menneske, var ikke å holde ut. Far måtte nå reise; med tungt hjerte så hun ham dra avsted, ridende på sin okse.

Hver natt kom kveget ut; vårt var sammen med Benjamins. Han burde satt sitt gjerde i god stand, men dette gjorde han ikke. Og konen sa alltid at det var vårt kveg som brøt seg ut, skjønt alle var ute. Natt etter natt ble det dundret på døren: "Missise, se zi pumile isinkomo." "Frue, kveget er ute igjen," og så fulgte skjellsord og eder uten like. Dermed var mors søvn over for den natten, og ennå mer sørget hun over det halvferdige huset.

En natt hun lå våken og tenkte fram og tilbake, kom denne tanke til henne: "Men nå, Caroline, hvorfor skulle ikke du kunne gjøre huset ferdig ved hjelp av en zulu?" Som tenkt, så gjort. Neste dag laget hun opp litt niste. Og med matspannet i hånden, gikk jeg med henne og Martine bort til huset, som lå to mil borte. Vår zulutjener tok oksene og sleden; de kunne ikke gå snarveien med oss, men måtte gå en lengre vei rundt. Vi ankom til huset og mor fikk zuluen til å lage leire og plastre på det lille værelset. Jeg hadde stor moro av å kaste leire på veggen med hendene.

Mor hadde en stor murskje som hun glattet det med. Mens veggen tørket, reiste vi til skogen. Mor tok sitt strikke-tøy med for å oppmuntre zuluen. De liker ikke å arbeide. Og sender man en alene, så vil han helst legge seg til å sove. Da vi kom til skogen, ble oksene fraspent. Jeg ble tilbake som gjeter-jente, mens mor og Martine gikk med zuluen inn i skogen. Det tok nesten hele dagen å få et lass hjem. Denne gangen var det materialer til en kvegfold vi skulle hente. Da vi hadde fått vårt lass hjem, var det tid for å spasere tilbake igjen. Det tok mange dager og mange lass, før vi fikk nok. Vi skulle jo ha kalve- og fårehus også. Da vi så hadde nok, gikk vi i gang med kvegfolden. Denne kunne zuluen bygge, mens mor var oppsyns-mann eller bestyrerinne.

Endelig var den ferdig. Og en stor gledesdag var det for oss, da vi kunne legge det nødvendigste på sleden og flytte bort i det lille værelset som nå var tørt. I vindusåpningen hadde vi spikret et stykke hvitt lerret, og til dør var det hengt opp en matte.

Tilbake til toppen

4. kapitel

HVORDAN VI HOLDT UDYRENE BORTE

Benjamin hadde en nydelig hund som het Golida. Denne var så glad i mor at den fulgte oss til "Entembeni". Det er på zuluspråket "Håpet", og det var det navn mor ga vårt nye hjem. Benjamin kom gang på gang for å hente hunden. Men så snart han slapp den løs, kom den alltid tilbake. Han ble lei av å hente den, og så fikk vi beholde den. Vi var glad, for der var mange ville dyr som kom krypende rundt om natten.

Mens Golida var borte, hadde de tatt kalver fra oss i kalvehuset om natten. Etter at vi fikk beholde den, ble det ikke så mye skade av de ville dyrene. Mor hadde en jernstang og en blikkanne stående ved døren. Når Golida gjorde alarm, sprang mor ut av sengen og banket med jernstangen på blikkannen. Dette skremte natterøverne bort.

Tilbake til toppen

DET FINE VÆRELSET

Nå da vi bodde her, fikk vi zuluen til å flette flere vegger og innrette resten av huset til værelser.

Mor husket at hun hadde sett et gammelt vindu i et uthus hos Schreuder. Han var nå blitt biskop, og bispinnen hadde en husholderske ved navn frøken Vedeler.

Mor gikk til biskopen og sa til ham:

"Jeg kom for å be Dem gjøre meg en tjeneste."

"Ja, si hva De ønsker. Dersom jeg kan, vil jeg nok hjelpe," sa Schreuder.

"Det var bare dette her: Biskopen har et gammelt vindu liggende på stall-loftet. Vil De la meg få det gamle vinduet?"

"Javisst må De det, madam Nielsen. Jeg har hørt hvor modig De har tatt på Dem å gjøre huset ferdig. Men hvordan i all verden vil De få vinduet inn alene. Det er jo et snekkerverk?"

"Å, det blir nok en råd," sa mor, "jeg kan ikke se gjennom lerretsvinduet, derfor ville jeg så gjerne ha et med glass. Jeg får det vel inn på en eller annen måte, håper jeg."

"Ja, ta det bare," sa biskopen, "De er en modig kvinne. Min hustru og jeg tar oss en tur ut en av dagene."

Da mor skulle gå, sa biskopen: "Jeg skal sende en av mine folk for å bære vinduet."

Så kom mor hjem så lett om hjertet som hadde hun vunnet en stor seier.

Men da vinduet kom, akk, så var det for lite. Men mor ville ikke gi seg, hun. Ved å spikre store trestykker i vindusåpningen, fikk hun den til slutt så liten at vinduet passet på en måte.

Nå hadde vi da vinduet. Og zuluen ble sendt ut for å grave hvit jord. Slik fantes her og der i jordgrøfter som regnet hadde vasket ut.

Denne jorden ble rørt sammen med vann, og så "kalket" mor våre mørke vegger med den. Dette gjorde værelsene lysere. Det ble nesten hvitt, da det ble tørt.

Men den hyenen! Uff, hvilket uhyggelig hyl den har. Den kom ikke mere nær nok til å skade oss. Men den gikk omkring ikke langt fra huset vårt. Når vi hørte den hyle, pleide vi barn å putte hodet under teppet. Og så lå vi der og skalv og innbilte oss at den kunne springe opp på taket og rive gresset av og hoppe ned i sengen og ete oss opp, slik den hadde gjort med våre små kalver. Det var mange år før vi kom over den skrekken som disse hylene satte i oss hver gang vi hørte dem.

Biskopen, bispinnen og frøken Vedeler kom virkelig hen for å besøke oss. Og da de hadde sett seg om, var de storlig forundret.

"Nei, madam Nielsen, De er et rent vidunder. Hvordan De har kunnet gjøre så meget, er mer enn jeg forstår!"

Etter litt mere samtale, gikk de hjem igjen.

Men nå skulle vi få en stor glede. Far ville besøke oss. Hans arbeidstid var fra solopgang til solnedgang. Ingen fridag hadde han, bortsett fra søndag. Skulle far besøke oss, måtte det være ved månelys.

Før han var ferdig til reisen lørdag aften, var vel klokken blitt 9. Så hadde han et seks timers ritt på okseryggen, før han kom hjem engang på morgensiden. Søndag hadde de to prøvede ektefeller så meget å snakke om. Vi spaserte sammen til kirken, selv om det var gudstjeneste på zuluspråket. Søndags-natten måtte han forlate oss, for om mulig å komme tilbake til Etyowe såpass tidlig at han fikk en times søvn før han måtte på arbeid.

Slik reiste han om natten begge veier, og måtte altså vente med sitt besøk til fullmåne.

Ja, det var moro når far kom hjem. Han var så flink å leke med oss barn. Vi fikk ri på hans rygg, mens han løp rundt på hender og føtter og lekte hest. I blant var han bjørn og brummet og jaget oss så vi fløy over både bord og stoler som var i vår vei. Ja, det var fornøyelige stunder.

Men så kunne han også være streng, altfor streng. Skulle vi ha tukt, var det ikke med noen lett hånd han brukte riset.

Mor var en meget flittig kone. Hun var aldri lykkelig uten hennes fingre var i full gang. Da der ikke var butikker hvor vi kunne kjøpe materialer, ble det i blant vanskelig å få nok arbeide. Men mor fant alltid noe.

Hun hadde brakt med seg seks stoler og en sofa, som var stoppet. Men trekket var utslitt, og mor kunne ikke få tak i ordentlig trekk. Hun likte å holde sitt hus så nett og rent som mulig.

Vi hadde mange små lammeskinn (av små lam som døde), samt små geiteskinn. Disse hadde hun fått tjeneren å bearbeide, til de ble myke. Og nå skar hun dem i firekantede stykker, bare to tommer hver vei. Så sydde hun et hvitt og et sort sammen til de var store nok å dekke stolsetet. Deretter ble det kantet og bundet om stolens føtter med bånd. Da de seks stolene var ferdige, så de nydelige ut.

Så var det sofaens tur. Til denne brukte hun skinn av villbukker som hun billig hadde byttet til seg fra de innfødte. Nå skar hun dem i striper. Der var en grå villbukk og en mørkerød eller brun - en stripe av hver. Det ble også fint.

Men hva skulle hun gjøre med gulvet? Jo, hun fikk hvite og sorte kalveskinn. Disse skar hun en fot i firkant og sydde tepper over hele gulvet. Til slutt var det bare det simple bordet igjen. Det skulle vel også pyntes opp! Hun hadde hvitt bomullsgarn. Og av dette heklet hun et fint bordteppe. Nå skulle dere ha sett hvilken fin stue det ble! Biskopen og bispinnen syntes det var det peneste værelset de hadde sett. Når de fikk fremmede, ble disse alltid brakt hen for å se madam Nielsens "bestestue". Det var noe så eiendommelig at alle måtte beundre den flid og utholdenhet som den svake, lidende kvinne hadde utvist. Det var ingen lek for de magre, svake fingre å sy disse skinnene sammen med nål og tråd.

Misjonen hadde nå fått eget misjonsskip, som var kalt "Elieser". Naturligvis var det bare et seilskip. Da kaptein Larsen en gang besøkte "Entumeni", ble også han av biskopen brakt hen for å hilse på mor, og se hennes stue som han beundret svært.

Tilbake til toppen

MER OM ZULUENES LEVEVIS OG SKIKKER

Det var ikke alltid man kunne få tjenerhjelp, fordi zuluene ikke var så interessert i å tjene; det var så lite de hadde bruk for. Klær brukte de jo ikke, bare noen strimler med skinn. Pikene var glade i glassperler av alle kulører. Av disse, som de byttet til seg fra europeerne, laget de frynser og bånd. Og disse båndene ble bundet om pannen, om armene, om benene og beltestedet. Da syntes de, tross deres nakenhet, å være riktig fint pyntet. Mennene brukte også perlestas om hender, armer og ben, og fjær i håret. Husleie og skatter hadde de ikke. Der var ingen som var landeiere utenom kongen. Og han lot folket bygge og bo hvor de helst ønsket, og hakke sine maishager hvor det beste landet var. Slik kunne en gård ha maisåkre flere steder, en her og en der, kanskje en halv mil fra hverandre. Disse lå ganske ubeskyttet og uten gjerde. Hyrdedrengen måtte passe på at kveget ikke kom inn der og anrettet skade.

Når de bygger, så setter mennene opp treverket til hytten. Dette må kvinnene hjelpe å bære hjem på sine hoder. Når "skjelettet" til hytten er ferdig, må kvinnene oppsøke, skjære og bære hjem gress til tekning. Dette må de flette i tykke, grove matter som blir festet på hytten. De begynner nede og ender oppe i toppen.

Skal en ny åker dyrkes, er den beste jord gjerne der hvor der er litt ung skog. Mennene hugger ned de små trærne og buskene. Men siden må kvinnene hakke og plante, høste og selge. Når kvinnen går på arbeide om morgenen med barn på ryggen og hakke over skulderen, kommer mannen en stund etter med sin snusdåse og en lang stokk. Så setter han seg i skyggen av et tre. Dersom noen av kvinnene er dovne, går han ned og pryler dem med sin stokk.

I blant blir han trett av å sitte der i solheten; så går han hjem for å ta seg en lur. Med ett setter alle kvinnene seg ned, mens en av de unge piker står på vakt. Nå kommer snakketøyet i gang, snusdåsene blir tatt ut av hullet i øreflippen, barnet løst fra ryggen; og mens barnet dier, snuser og prater mødrene. Den som står vakt avløses av en annen. Og så snart mannen er å se på avstand, springer alle på føttene og arbeider på liv og død.

Som jeg før nevnte, betaler mannen 10 stykker kveg for sin kone. Der finnes ikke skilsmisse etter ekteskapet. Mannen har fullmakt over konen. Hun er kjøpt og betalt, og er hans slave, så lenge hun lever. Når sønnen vil gifte seg, er der gjerne voksne søstre. Disse blir da solgt. Og for kveget som fåes for søsteren, kan det nå kjøpes kone til broren.

Det er kun når en mann ingen søster har og intet kveg har arvet at han må ut og arbeide til han får nok til 10 stykker kveg. Før kvegpesten kom i landet, var kveg billig - en mann kunne ha fra 10 til 50 koner. Det var da helst høvdinger som hadde fra 20 til 50 hustruer. Kongen hadde flere hundre.

Pikene får jo lov å velge den de liker, eller endog elsker, dersom han har 10 stykker kveg. Men har han ingen, og en gammel "knark" med et halvt dusin kommer og vil kjøpe henne, må hun gå til den gamle. Kanskje har han nok en gang solgt en datter. For dennes kjøpesum vil han nå få seg en ung kone til. Jeg fortalte dere hvordan en zulugård er bygget. Det er derfor der er så mange hytter i en gård. En hytte for hver kone, og en for mannen; den er i midten. Er der så voksne sønner, har de en hytte for seg.

Jeg må her fortelle om en pike som jeg kjente. Hun ble gift og hadde en sønn. Da hennes mann døde, falt hun som arv til sin manns bror, og ble hans kone. Med ham hadde hun en datter "Nogufa". Da "Nogufa" var 15 år gammel, var hennes bror forelsket i en pike og ville gifte seg. Han var en doven, hjerteløs fyr. Der var også en gammel, gråhåret mann som ville gifte stakkars lille "Nogufa". Hun hadde derimot avsky for denne gamle mannen og ville ikke ha ham. Piken må gi sitt samtykke, før kveget blir overleveret. Da nå broren absolutt ville ha fatt i sin søsters kjøpesum, plaget han sin mor så lenge at hun måtte gi sitt samtykke til å tvinge lille "Nogufa" til å gi sitt.

Hun ble innelukket i en mørk hytte, uten mat og drikke. Her lå hun innelukket alene natt og dag i noen dager, til hunger og tørst tvang henne til å gjøre hva som helst for å komme ut. Hennes vilje var nå knekket, og hun ble den gamle mannens slavinne - og broren fikk da sin kone.

Når første avdeling av kveget er betalt og et ungt par er forlovet, må piken reise til mannens hjem for å bli kjent hos hans slekt. Hun kaster over seg som slør et stykke tynt, blått bomullstøy og tar med seg en liten søster eller bror. Er det langt å gå, har hun gjerne en voksen bror som beskytter henne på reisen.

Ved sin tilkommende svigerfars hytte, kryper hun uten videre seremoni inn i denne og setter seg på gulvet med den lille ved sin side. Bruden må ikke tale til noe annet menneske enn den lille. Denne må besvare de fremmedes spørsmål eller annen samtale etter at hennes store søster har hvisket henne i øret hva hun skal si. Hennes forlovede kommer så inn og setter seg på huk, tar den tilsløredes hånd og betrakter henne gjennom sløret. Deretter begir han seg ut av hytten.

Når natten kommer, legger hun seg til å sove på samme sted med sin lille søster i sin favn. Neste dag begir hun seg tilbake. Nå blir bryllups-dagen bestemt. Kvinnene har ordre om å brygge en umåtelig mengde "Utywala", øl brygget av "Amabele", kafferkorn. Dette kornet blir malt av kvinnene ved å gni det på en stor stein med en liten rund stein som de har under begge hender. Og mens de kneler foran den store steinen, legger de hele sin tyngde på den lille og gnir fram og tilbake. De har en liten matte som legges foran den store steinen. Ned på den faller melet når det blir fint nok. Deretter kokes det til en suppe. Denne siles gjennom en slags pose, flettet av halm. Så settes gjær til, og ølet gjærer noen dager og er så ferdig til å drikkes. Det er fryktelig surt, og de kan drikke en mengde før de blir beruset. Når alt ølet er ferdig, blir et kreatur slaktet, og dermed er forberedelsen til bryllupet ferdig.

Alle naboer kan innfinne seg ubudne til bryllupet. Flere ildbluss blir tente, og kjøttet blir stekt på glør og båret fram på flettede brett. Man setter seg nå på huk i klynger, og kvinnene bærer øl og stekt kjøtt fram.

En mann i hver klynge er forskjærer; han skjærer kjøttet opp med sitt spyd. Og med sine fingre rekker han et stykke til hver av de omkring ham sittende menn. De mottar det med fingrene og putter det i munnen. I de dager hadde de intet salt, og ingen grønnsaker eller poteter var kokt til å spise med kjøttet. Kun kjøtt og øl var bryllups-bevertningen.

Når de hadde spist en stund, skulle der danses. Menn og kvinner danser ikke sammen som på europeisk vis. Gjestene stiller seg opp i en halv rund ring. Så springer et par krigere i all sin krigsstas: Skinnstrimler, kuhaler, fjær og perlestas, med sitt skjold (arbeidet av hårde ubarkede oksehuder), spyd og køller. Med disse i hendene springer og hopper hver mann for seg selv, mens de omstående nynner en slags sang og klapper i hendene til takt. Når et kull er trett, springer et annet inn i ringen. Så kommer kjerringenes tur. De flyr inn i ringen og gjør de mest narraktige bevegelser og geberder. Det er til å le seg syk av, og det kalles dans.

Pikene får også en tur. Og i blant dem kommer bruden inn hen imot kvelden. Mens hun gjør sine krumspring, bøyer brudgommen seg frem. Og med et langt og plutselig sprang, griper han bruden og fører henne bort til sin hytte.

Bryllupet holdes i mannens hjem. Nå er bryllupet til ende. Og etter at resten av kjøttet er oppspist og ølet drukket, bryter man opp og hver går til sitt hjem, skrålende og hujende for å skremme bort de ville dyr på deres vei.

Kommer noen på besøk i en gård om aftenen og man ikke hører han synge eller skråle i lang avstand, blir han ansett som en tyv og røver.

Nå får jeg si litt om deres tro og overtro. De har ingen særlig gudsdyrkelse, de tror der er onde og gode ånder. Der er også en liten slange, den er grønn. Og er den eneste som ikke er giftig. Denne blir kalt "Itlosie". Denne tror de har en god ånd i seg, og man ofrer til den ved at kaste hen i gjerdet et stykke kjøtt i blant.

Zuluene trodde ikke der var andre land enn Sør-Afrika. De som hadde sett sjøen og stranden der, mente det var enden av Jorden. Og da de hvite folk kom og ikke forstod deres språk, trodde de at vi kom like ut av sjøen. Og at sjøvannet hadde stoppet igjen ørene våre, slik at vi ikke kunne høre. Da man så lærte språket og litt etter litt gjorde seg forståelig for dem, var det fordi sjøvannet etter hvert rant ut av ørene våre.

Så tror de også at Jorden ikke har noen begynnelse, men at den ikke alltid har vært bebodd. Den store ånd ville skape mennesker. Så lot den et stort rør i sivet svulme opp, og en mann og en kvinne trådte ut av det. Disse formerte seg så lenge at ånden begynte å tro at Jorden med tiden ville bli overfylt. Først tenkte den det var best at de fikk leve i all evighet. Og for å stadfeste dette, bestemte ånden å sende en kameleon for å kunngjøre denne bestemmelsen til menneske-slekten. Men da denne var reist, kom ånden på andre tanker og bestemte at døden måtte komme inn i verden.

Der er to sorter kameleoner; en stor og sein og en liten og kvikk. Det var den seine som var sendt ut først. Nå ble en av det kvikke, hurtigløpende slaget sendt avsted for å forkynne om døden. Den bekjentgjørelsen som kom først, skulle stå ved makt. Og da den lille kvikke snart innhentet den seint-gående, kom døden inn i verden.

Tilbake til toppen

GEVÆRET AVFYRES

Zuluene ser med forakt på begge sorter kameleoner, fordi en løp for fort, og den andre ikke løp fort nok. Men likevel tør de ikke drepe dem. De var åndens sendebud, og kun ulykke ville følge den som drepte noen av dem.

Far så seg endelig nødt til å trekke seg som assistent. Oppsigelses-året var omme, og nå måtte han finne på noe å tjene brødet med; men først måtte huset vårt repareres.

Veggen mot uværssiden var så dårlig at regnet kom inn. Far tok og laget murstein for å sette opp en god brystvegg. Stråtaket var også råtnet, så det måtte tekkes om igjen. Denne gangen tenkte far det var best å kjøpe strået fra de innfødte, da han hadde en del handelsvarer liggende. Det ble kjøpt i bunter.

De innfødte bant den slags strå, eller som noen kaller det "Tambukko"-gress, i to slags bunter. Det er et slags fine rør som vokser her og der i klynger. Og for bedre å håndtere dem, binder de først små bunter som ble målt ved å sette begge pegefingrene sammen og begge tommel-fingrene. Denne størrelse kalles "Isitanga". Gresset heter "Isiconga" med en klikk med tungen hvor der er "c". Disse små buntene kunne de trekke med seg fra klynge til klynge inntil de bant dem sammen til "Inyanda". Denne ble målt ved å legge begge armene rundt, eller ved å favne dem. Deretter blir prisen fastsatt. Så mange "Inyanda" for et teppe eller en hakke osv. Der kom mange kvinner og barn med sine bunter og fikk sin betaling for dem.

Blant de som skar gresset var der en døpt innfødt. Han hadde i dåpen lagt fra seg sitt zulunavn og tatt navnet Eli i stedet. Eli kom også og ville selge gress. Han skulle skjære 50 "Inyanda". Far ville da hente dem for ham med sleden, siden han ikke hadde noen å hjelpe seg med å bære buntene. En dag kom han og sa at han hadde gresset ferdig så det kunne hentes hjem. Men da far med okser og slæde kom dit, var der kun 50 "Isitango". Far sa: "Dette er ikke rett, Eli. Du lovet 50 "Inyanda", og du kan ikke få samme betaling for 50 "Isitango". Så kom Far tilbake med tom slede.

Men Eli ville ikke skjære mere. Likevel ville han ha den betaling de først var blitt enige om, hvilket var et ullteppe. Han kom nå hver dag, forlangte og skjelte og holdt slikt spetakkel at mor, som nå var så dårlig at hun var sengeliggende, ble ganske nervøs.

Stakkars mor. I sju lange år hadde hun lidd av den slemme sykdommen. Hun var blitt så tynn og mager at hun var som et skjelett med klær hengt på.

Hun hadde i de sju årene forsøkt alle de midler Schreuder hadde anbefalt henne å bruke. Råd kom også fra Norge. Alt var prøvet, men intet hjalp. Nå var hun som sagt i sengen, og far var nokså mismodig.

I disse dager hadde vi ingen hjelp. Vi hadde ikke kunnet leie noen. Og da den omtalte mur var påbegynt, måtte den også gjøres ferdig.

Jeg var da far sin håndlanger. Eli hadde som sedvanlig plaget oss.

En aften sa far: "I morgen tar jeg geværet med ut på muren. Kommer Eli igjen, så fyrer jeg over hodet på ham, så blir han kanskje så redd at han blir borte."

Mor var så redd at far, uten å ville gjøre det, kunne komme til å skyte Eli og komme i vanskeligheter på grunn av det. Hun bad ham om ikke å gjøre det. Men far syntes noe måtte gjøres for å bli kvitt sin plageånd. Neste formiddag kom vi så høyt opp med muren at far måtte lage seg et stillas å stå på. Der stod han om ettermiddagen. En bøtte var hengt på et tau. I denne la jeg murstein eller leire etter som far hadde bruk for. Og så heiste han det opp med tauet.

Den ene del av veggen var opp til hans skuldre og han holdt på med den andre enden. Da med ett kom Eli settende. Med et sprang var han oppe på stillaset, tok geværet som lå på den høyeste del av muren, sprang ned og fyrte av så fort at vi stod som forsteinet. Lykkeligvis traff ikke skuddet noen av oss. Og da det var et gammeldags gevær med munn-ladning, var der kun en ladning i det. Da han ikke hadde mer ammunisjon, nøyde han seg med å ta geværet og forsvant mellom trærne.

"Marie," sa far, "gå straks inn til mor og fortell henne hvordan det gikk til, siden hun hørte skuddet og vil være engstelig." Så gikk jeg da inn for at berolige henne.

Tilbake til toppen

MORS MERKELIGE HELBREDELSE

Vi hadde kun et lite stykke mur igjen den aften da jeg måtte inn og stelle aftensmat, mens far fikk melke kyrne. En liten hyrdedreng hadde vi den gang. Den aften var mor meget dårlig, da jeg gikk til hennes seng for å si god natt. Hun holdt min hånd mellom sine magre hender og sa:

"Marie! Jeg har i dag fått tro at Gud har bønnhørt min bønn. Siden jeg ble liggende og der likevel ikke er noen hjelp for meg mer, har jeg bedt Gud hente meg hjem. Jeg kan jo ikke lenger være dere til noen hjelp og vil bli til møye og besvær. Nå tror jeg Gud vil hente meg i denne natt. Det var som noen sa til meg: Caroline! Dine bønner er nå bønnhørte! Kjære Marie, bli nå en god pike og vær som en liten mor for Martine. Vær tålmodig med henne. Vær snill og lydig mot far, og når jeg er borte, så bli du hans trøster. God natt Marie, det er visst for siste gang."

Jeg brast i gråt og omfavnet henne hulkende. "Mamma! Mamma! si ikke det. Å, hva skal der bli av oss uten deg. Vi kan ikke unnvære deg, mamma min." "Jo, Marie, Gud vil bli hos dere og hjelpe og trøste dere. La oss så få møtes en gang hos Gud. Gå nå Marie, du er trett og trenger hvile."

Far fordret alltid ubetinget lydighet. Derfor gikk jeg nå så nødig jeg enn ville, inn i neste værelse hvor vi sov. Men, tenkte jeg, ingen kan hindre meg fra å være våken. Jo takk, en innfant seg som også fordret ubetinget lydighet, og det var søvnen. Den lukket mine trette øyne så tett at jeg ikke våknet før neste morgen.

Så snart jeg mintes mor, var jeg ute av sengen og ville inn og se henne. Men jeg var så redd for hva slags syn som ville møte meg der inne at jeg stod og famlet med låsen. Da hørte mor meg og kalte: "Kom inn Marie." Hennes stemme var så mye fastere enn vanlig, og der lå så mye glede i den at jeg gikk hurtig inn.

Der lå mor og smilte i sengen. Før jeg fikk sagt noe, begynte hun: "Å, Marie, Gud er stor, han holdt ord. Mine bønner er riktignok bønnhørte, men ikke på min måte. Istedenfor å ta mitt liv, har han gitt meg liv. Marie, i natt ble jeg helbredet. Jeg sov så søtt i hele natt. (Det var første gangen på sju år hun hadde sovet hele natten.) Jeg føler det er Gud som har gitt meg min helbred tilbake."

"Å! Mor, tenk om det var så vel. Hvor deilig skulle det ikke bli!"

"Barn! Har du tro, skal du se Guds undere."

Far var ennå den tvilende Thomas. Han tenkte det var det siste blaffet før lyset slukkes for bestandig.

Været så truende ut, og vi måtte ut og gjøre vår mur ferdig. Det var nesten middag da vi kom inn.

Men tenk vår bestyrtelse: Da vi kom inn, satt mor fullt påkledd i lenestolen og strikket. Sengen hadde hun selv redd opp. Og hun hadde ordnet værelset så fint som det ikke hadde vært gjort på lenge.

Fra den tid kom hun seg dag for dag og ble stadig friskere og sterkere. Ved slutten av året sendte Gud oss tvilling-søstre som begge vokste opp. De har nå begge en stor familie.

Jeg vil gjerne tilføye at det ble en grundig helbredelse. For mor levde til hun ble både bestemor og oldemor. Og ikke en dag eller time kom sykdommen noen gang tilbake.

Tilbake til toppen

5. kapitel

TO SEKKER MED STRØMPER

Da far nå ikke hadde lønn, ble det ofte trangt nok.

Vi kunne jo til nød leve av det vi fikk i vår hage, men med klær og sko ble det verre. Vi barn løp for det meste barbeint, og far lappet og stelte på vårt skotøy, så vi kunne komme til kirken om søndagen. Mor rekket opp gamle strømpe-skaft og strikket strømper; men snart hadde hun ikke mere som kunne brukes til garn.

Misjons-vennene sendte årlig store kasser med tøy, klær og strømper. De mente naturligvis at det skulle de stakkars nakne zuluene ha. Men disse nakne folk ville ikke bruker klær. Og de som var døpt, og som kunne bruke dem, fikk dem ikke. For de måtte jo lære å gjøre seg fortjent til sine egne klær. Derfor stod der kasse på kasse på loftet hos biskopens; noe brukte de selv, annet benyttet de til sine tjenestefolk. De holdt jo alltid en fire-fem sorte piker og like så mange menn som tjenere. Bispinnen og frøkenen brukte aldri å stoppe strømper. Og da de sorte tjenere ikke kunne stoppe, ble de brukte strømper vasket og pakket i en sekk.

Bispinnen som kjente mors flittige hender, sendte en dag to piker til henne. Hver av dem bar en stor sekk. De kom inn i kjøkkenet, satte sekkene ned og skulle hilse fra fru Schreuder og spørre om mor ville motta disse.

Da mor tømte dem, var det alt sammen strømper med huller i hælene. Men mor så ikke på det. Hun så bare alt det deilige garnet hun ville få ut av dem. Og hun var så glad at hun falt på kne og takker Gud. Tenk hvor mange underskjørt, forklær og strømper hun nå kunne få strikket oss.

Tilbake til toppen

INGEN MORO Å VÆRE GJETERJENTE I ZULULAND

I Sør-Afrika gresser kveget ute hele året, skjønt vinteren på Entumeni kunne være rigtig kald; vi kunne få rimfrost og litt tynn is, men aldri snø. På grunn av de mange ubeskyttede maismarker som hørte til de innfødte, var det absolutt nødvendig å gjete kveget hele dagen.

Zulu-kveget gav så lite melk at man ble nødt å holde flere kyr for å få melk og smør nok til husholdningen.

Zuluene selv kjerner sjelden smør. Og det de kjerner, brukes usaltet til salve som de smører hele legemet med et par ganger om uken, hver gang de har tatt et bad i en av elvene. Klær vasker de aldri. Når de kjøper et par yard bomullstøy eller et bomullsteppe, blir disse, mens de ennå er nye, forsvarlig gnidd inn med fett. Først da blir de varme og lufttette.

De voksne bruker melken kun som tykkmelk. Søt melk er for diebarn. Ja, jeg har selv flere gange sett dem sitte med et seks uker gammelt barn og mate det med tykkmelk av en stor treskje. Denne var like stor som barnets ansikt, og tykkmelken var sølt over hele ansiktet og brystet. Ja nesten hele den nakne lille kroppen hadde tykkmelk over seg.

Foruten kyrne hadde vi våre okser, som nå var steget fra 6 til 14 stykker. Et alminnelig forspann til de tunge vognene, er 16 til 18 okser. Dertil hadde vi ungkveg og kalver, omkring 30-40 til sammen. Det ble en nokså stor flokk å gjete. Da vi en lang periode ikke kunne få leie noen gjeter, måtte mor og jeg byttes om å gjete. Når været var godt og varmt, tok mor Martine med seg, og sitt uunnværlige strikketøy. Så passet mor på at Martine fikk snu flokken tilbake om den kom for nær en maismark.

Jeg var da hjemme og gjorde husarbeidet. Vi måtte selv male vårt maismel på en håndkværn. Det var nokså hårdt arbeide, da maisen er fire ganger større enn et hvetekorn, og like så hård. Så måtte vann bæres fra bekken.

I regnvær og tåke var det min tur å gjete, da jeg var frisk og sterk som en bjørn. Da kledde jeg meg med en av fars gamle frakker, hans filthatt og en god stokk, samt litt niste i lommen og trasket avsted med kveget.

Men hvor stygge de var i regnværet, ganske som besatte. De vendte seg med ryggen mot været, og så løp de som ville. De skulle da ned i dalen hvor der var ly, men dessverre også maismarker. Og slik som jeg måtte løpe! Mine bare bein ble stukket av torner, eller en tå slo seg mot en stein, eller jeg måtte gjennom krattet for å snu kveget fra en åker. Jeg fikk da både hender og ansikt stukket og revet. For ikke å snakke om min stakkars kjole. Jeg har løpt til jeg nesten mistet pusten, og grått av smerte og ergrelse til jeg nesten ikke kunne se.

En dag som jeg minnes bedre enn de fleste, var en kald, tåket regnværsdag. Tåken var så tykk at jeg nesten ikke kunne skimte hele flokken min. Kveget hadde også den dagen løpt til de hadde trettet ut både seg selv og meg med. Endelig ved middagstid hadde de lagt seg ned for å hvile i le av en bakke. Da flokken var kommet til ro, fant jeg en hule. I den stakk jeg mine forfrosne og såre føtter og satte meg ned. Jeg var våt og frøs som en hund.

Hysj! Hva var det for en lyd gjennom tåken? Jeg løftet mitt hode og lyttet. Der var den igjen, og denne gang var det et rop: "Marie, Marie! hvor er du?"

Da sprang jeg opp, kulden og ensomheten var glemt. Hva gjorde min kjære mor her ute i dette været, så langt fra hjemmet? Atter lød ropet: "Hvor er du Marie?" "Her er jeg, mor!" Så gikk jeg etter lyden til jeg så en dunkel skikkelse komme til syne i tåken - nærmere kom den. Og her stod nå mor i fars store regnkappe. Hun var kommet for å gi meg et spann med god, varm suppe - og min yndlingsrett, tynne pannekaker.

Å, mor, min kjære mor. Ante du noen sinne til fulle hvor denne din velgjerning varmet, ikke bare mitt kalde legeme, men mitt hjerte og min sjel! Hvor det ble til et livsvarig minne, som også nå, da jeg selv er bestemor, står frisk i erindringen som et lyspunkt i mitt liv. Der hadde hun vandret om i tåke og regn og ropt og søkt til hun fant sin ensomme og forfrosne pike.

Så minnes jeg en annen dag med redsel. Det var tykk tåke, men ikke regn. Der var en ku denne dagen som skulle kalve. Far påla meg å holde nøye oppsyn med henne, ellers ville hun smite seg bort og søke seg et skjulested. For i nesten alle tykke kratt og dype daler fantes det leoparder, hyener osv.

Men det var ikke mulig for en person å være alle steder. Ut over ettermiddagen ble den urolig. Og mens jeg var på en annen kant for å snu noen flyktninger, så den sitt snitt til å stikke seg bort. Da jeg kom tilbake der jeg sist så kua, var den borte. Vi var nær ved en dyp dal, som var overgrodd med høyt gress som rakk en over hodet, samt alle slags slemme kratt og ville bringebærbusker. Denne dalen var så dyp at vi kalte den avgrunnen.

Et høyt vannfall tømte sitt brusende vann ned i dypet av denne dalen. En liten sti førte ned i den fra det stedet hvor jeg stod. Og da jeg var redd for den straff som ventet meg hjemme uten kua, forsøkte jeg å gå ned stien ved å henge meg fast med hendene i krattet.

Jeg var et godt stykke nede, men kunne ikke se spor av kua. Derimot hørte jeg den skrekk-innjagende lyden av leoparden ikke langt borte. Jeg snudde. Og med skjelvende knær forsøkte jeg å komme tilbake igjen. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg måtte nesten entre som en sjømann fra kratt til kratt, og var nesten utmattet da jeg kom opp.

Helst skulle jeg lagt meg ned på marken for å hvile, men den skrekk-innjagende lyden bakom meg gav meg nye krefter. Heldigvis hadde kveget holdt seg rolig, mens jeg var borte. Så jeg fikk dem snart i trav mot hjemmet, hvor jeg lot dem gresse til aftenen.

Da jeg måtte tilstå at kua var borte, fikk jeg god skjenn. Og jeg hadde vel gjerne fått litt mere, dersom jeg ikke hadde fortalt at jeg hadde gått et stykke ned i avgrunnen og var blitt skremt av leoparden.

Først trodde far det var et påfunn. Men akkurat da kom Schreuders gjeter for å varme seg, på veien hjem med sin flokk. Jeg hadde verken sett ham eller kveget. Og ikke visste han hvor jeg var. Men da han hadde hatt sin flokk på den andre siden av dalen, hadde også han hørt leoparden. Dette fortalte han om, mens han varmet sine hender på kjøkkenet. Slik ble det jo bevis for sannheten i mitt utsagn.

Neste morgen la far selen på pakk-oksen og lot meg løpe foran, for å vise ham hvor jeg sist hadde sett kua. Da vi kom til dalen, måtte jeg ned i den for å lete etter kua.

Å, hvor ulykkelig jeg var. Nede i krattet la jeg meg til å gråte. "La far vente," tenkte jeg, "han kan nå tro hva han vil, at jeg er gått for langt eller kommet til skade; det var til pass for ham," tenkte jeg i mitt onde hjerte. Så lå jeg der hvor ingen uten Gud kunne se meg, men ham tenkte jeg ikke på i det øyeblikk. "Akk! bare Leoparden ville komme nå og gjøre ende på meg. Jeg var jo den ulykkeligste pike i verden."

Så begynte far å kalle. Lenge ville jeg ikke svare. Han kalte mere og mere, og da harmen var ute av stemmen og engstelsen tok dens plass, svarte jeg nølende og begynte å klatre opp. Det var så bratt å krype tilbake at det nesten tok målet fra meg.

Hadde min lange uteblivelse gjort far engstelig, eller kanskje mitt tårefulle og forrevne ansikt vakte medlidenhet? Nok om det; han var en god kamerat resten av turen. Vi gikk en omvei og kom over elven ovenfor vannfallet og hen på den andre siden. Der ville vi opp på en høy bakke eller et fjell for å speide utover alle steder. Far hadde med seg en lang kikkert. Da vi kom opp på fjellet et stykke, kom vi over en hel flokk dyr, eller "villbukker" som far kalte dem. Disse satte på sprang da de så oss, og var snart forsvunnet i krattet.

På den høyeste topp av fjellet satte vi oss ned for å puste ut; vi kunne herfra se hen imot hjemmet.

Med ett fikk jeg øye på noe som beveget seg bortover stien som førte til vårt hjem.

"Far," sa jeg, "rett din kikkert på den stien mot hjemmet, der er noe på den."

Far så gjorde, sukket fornøyd, og gav meg kikkerten. Gjennom denne så vi vår ku med en liten kalv ved sin side; nå var de på vei hjem til kveg-innhegningen.

"Å, men hvor glad jeg er, far. Nå kan vi jo gå hjem."

"Ja, barn, nå går vi hjem."

Og ganske rigtig. Da vi kom hjem, stod kua der ved kveg-innhegningen med sin nye kalv, neppe et døgn gammel.

Nå måtte far reise fra oss en tid. Han hadde fått arbeid på Etyowe igjen, denne gangen for daglønn.

Men da han nå var sin egen herre, tok han lørdag ettermiddag fri for å ri hjem og besøke oss. Så reiste han igjen.

Tilbake til toppen

OMRINGET AV KRIGERE

Da far var ferdig på Etyowe, bygget han seg en egen oksevogn. Hjulene tok han på sleden og kjørte til Tugelafloden. Der var det nå en vognmaker som han fikk til å sette på jernbåndene. De øvrige jernbeslag fikk han med seg hjem. Han fikk også med seg bestilling på treverk til vognmakeri.

Da skogen var fri for enhver, tok far og kjørte hjem en del tømmer, som han fikk saget opp over sagegrøften hjemme. I blant kunne han ikke få noen innfødt som forstod seg på å føre den lange sagen fra undersiden. Dermed ble jeg opplært; jeg var vel en 15 år da. Mange ganger siden trakk jeg sagen. Da det bestilte treverk var ferdig, ble det lesset på vognen og kjørt til vognmakeren. Reisen dit tok for det meste en uke hver vei.

Senere måtte far reise til en annen stor skog, en dagsreise borte. Der måtte han holde sin egen husholdning i telt.

Martine, som nå var i sitt ellevte år, skulle være med ham. Hun kunne jo bli til litt hjelp og selskap i den ensomme skogen. Hun hadde nok bedre forstand enn å bruke kjolen til å løfte det varme lokket av gryten og brenne seg opp, slik som jeg gjorde.

Skogen som far skulle reise til, het "Itinsa."

Dagen kom da alt var omtrent ferdig til reisen, det stod bare igjen å pakke det godt i vognen. Den dagen far holdt på med det, kom der to zuluer og tigget om ammunisjon til geværer. Det var imot loven å selge dem skytevåpen og ammunisjon. Men i de senere år var der nokså mange handlende fra Natal, som reiste om i Zululand og kjøpte huder og kveg av de innfødte. Disse unnlot ikke å smugle inn skytevåpen.

Derfor kunne de innfødte ofte ha mangel på ammunisjon. Far hadde jo litt for sitt eget bruk mot ville dyr, men han ville holde loven og verken selge eller gi bort til de sorte.

Da nå disse menn, som far slett ikke kjente, kom og ville først kjøpe, siden tigge ammunisjon, stod far fast på sitt prinsipp. De fikk ingen.

Men som de plaget ham, og så utholdende som de var. De fulgte ham opp og ned, fram og tilbake hele dagen, til far ble trøttet ut og lei. - Da nå den ene til og med ville krype etter far inn i vognen, vendte far seg om og skubbet ham ned.

Det var det de hadde arbeidet for hele dagen. De hadde ventet på at far skulle legge hånd på dem, og nå var det nok. Den som hadde forholdt seg rolig, utbrøt nå, i det han strakte armene i været: "Ha! han har lagt sin hånd på en høvding." Far visste ikke han var høvding; der var intet ved hans utseende som skilte ham fra noen annen mann. Og nå fikk vi høre at han var høvding, og tillike sønn av den høvdingen som Schreuder og far i sin tid frelste fra slangebit. Som sagt, nå ble der først alvorlig spetakkel. Om far ikke gav ham all den ammunisjon han ville ha, og til og med en god bot, så skulle nok far få unngjelde!

Far syntes ikke han hadde gjort noe straffbart. Han forsøkte å forklare at han ikke mente noen fornærmelse, men at han ikke ville gjøre noe imot loven.

"Ja, hva er de hvite folks lov for oss. Nå har du forbrutt deg mot vår lov, som forbyr noen å legge uvennlige hender på en høvding. Du får nå betale din bot!"

"Nei," sa far. "Jeg har intet forbrutt, jeg slo deg ikke, jeg bare skubbet deg ned av vognen hvor du ikke hadde noe å gjøre." Da det begynte å bli mørkt, ble vi så glade da vi så dem gå sin vei. Vi trodde de hadde gitt seg.

Far hadde hyret en ung gutt til å være ved vognen som hyrde for oksene. Tidlig neste morgen ble Martine sendt etter denne gutten. Hans gård var vel en (engelsk) mils vei fra vårt hjem. Ved frokost-tiden kom Martine tilbake, løpende og blek.

"De kommer! De kommer!" skrek hun så snart vi kunne høre henne.

"Hvem kommer, barn?" sa far; men vi kunne nok lese svaret i hverandres ansikter, vi kunne omtrent ane det.

"Jo, zuluene kommer i hundrevis! Det kan jeg høre på deres skrål og krigssang."

"O, du kjære Gud, hjelp oss og stå oss bi i vår nød," ba min kjære Mor. Så sendte hun bud til Schreuder, om han som de anså for en annen høvding, ville komme over og tale dem til rette.

Far hadde innrettet et lite rom under taket. Zuluene hadde ingen anelse om dette rommet, da deres hytter alltid er enkle. Far pleide å sitte der i regnværsdager og lappe på vårt skotøy.

En mann kunne intet utrette mot flere hundre ville krigere, så mor ba far om å sette seg der oppe. Kanskje ville zuluene da tro at han var reist bort. Far ville nødig gjøre det. Men for mors skyld og de fire barn som ikke kunne unnvære sin forsørger, måtte han nå bestemme seg til det. Vi låste dørene og vinduene og ventet med angst at Schreuder ville komme oss til hjelp. Men forgjeves.

De ville krigere omringet vårt hus, hujet og skrek og forlangte at far skulle komme ut. Så slo de rutene ut og stakk hodene inn. De så bare mor og de redde barna.

"Han er borte, han er ikke her!" hørte vi dem si.

Da de nå trodde far var reist, ble de roligere, og mor og jeg gikk ut for å "kuluma indaba", "tale saken", med dem. Da jeg hadde tilbrakt alle disse år sammen med zuluene, hadde jeg lært deres språk flytende. Så nå kunne jeg tale det meget bedre enn mor, som jo hadde lært det som voksen. Og derfor gikk jeg nå ut som hennes tolk. Men det ble middagstid før vi endelig kom overens om å gi dem et ullteppe, noen lommetørklær og en okse å slakte, for at de skulle gå hjem.

Mor var glad for å bli kvitt dem, så hun gav dem det som var forlangt. Og så gikk de alle med skrik og skrål, larmende på deres skjold og svingende sine spyd, hen i hamnehagen. Der stod fortsatt vårt kveg, da vår hyrdedreng ikke våget seg ut med det. Men slik er deres ærlighet; istedenfor en okse til å slakte, tok de fire pluss vår beste ku med hennes kalv. Og med disse seks fór de avsted, hujende og skrikende. Mor og jeg stod tilbake, skuffet og motløse.

Nå tok hyrden det øvrige kveg til gressgangen. Og da vi var temmelig sultne, ble jeg sendt på åkeren for å hente grønne aks til middag. Mens jeg stod og rev bladene av maisaksene, ble jeg oppskremt ved å se en stor, utstafferet kriger stå foran meg. Og jeg som trodde alle var langt borte. Da han gjorde tegn til å ville gripe meg, svang jeg det store maisaks etter bladene og slo ham over nesen med det, så stykkene av akset fløy. Så sprang jeg min vei alt jeg orket. Først var jeg redd for at han skulle komme etter meg, men så husket jeg at det var en stor ydmykelse for en kriger å møte motstand og bli slått av en jente. Han ville aldri våge å tilstå for sine kamerater at han, en stor bevæpnet kriger, lot seg slå av en stakkars jente. Derfor var jeg nå ikke forundret over å se ham luske slukøret avsted.

Da han var gått, kom jeg ut av mitt skjulested og hentet mine aks. Jeg nevnte intet til mor om dette eventyret. Stakkars mor hadde hatt nok den dagen.

Til vår lykke hadde zuluene ikke tatt noen av våre trekkokser. Far fikk derfor spent for vognen etter middag og begynt på sin reise til skogen.

Den aften da jeg stod ved vinduet og så bortover mot nærmeste bakke, fikk jeg se en ung okse komme rennende. "Mor, her kommer en av de stjålne oksene!" "Nei, er det sant Marie?" "Ja, men se der kommer en annen og ennå en. Der er jammen tre okser kommet hjem igjen!"

Ja, slik var det. Vi kunne tenke oss at disse hungrige krigere straks etter hadde slaktet den ene oksen. Og mens de stekte den herlige stek på glørne, hadde de øvrige tre okser fått hjemlengsel og brutt seg ut av innhegningen.

Kalven hadde de naturligvis straks lukket inn, og kua ville da ikke forlate sin kalv.

Men det var jo oppmuntrende at disse tre oksene kom tilbake.

Tilbake til toppen

ENGELSKE TROPPER MARSJERER FORBI

Kong Umpande hadde vært død noen tid, og hans sønn, Uketiwayo, skulle krones til konge. Denne gangen skulle kroningen foregå på europeisk vis.

Guvernøren over Natal skulle utføre seremonien, og Schreuder, som biskop og mektig i språket, skulle også være til stede. Jeg tror nesten at den norske misjon gav kroningskåpen. I alle fall var den der hos Schreuder, og vi fikk se den; fint, sort klede, foret innvendig med rødt. Jeg tror bestemt at Kongen helst ville bruke vrangsiden ut, på grunn av den smukke røde fargen.

Flere hundrede soldater av de engelske tropper i Natal, skulle ledsage guvernøren.

Vi hadde aldri sett en europeisk militær, langt mindre et regiment. Og vi syntes nok det skulle være moro å få se dem; men de kom ikke vår vei, dessverre.

Hvilken glede ble det da ikke, da far en aften kom med oksesleden for å hente oss alle ned til skogen, da hovedveien gikk forbi denne, og vi kunne se dem marsjere forbi. Vi måtte avsted samme natt, og de skulle komme allerede neste dag. Men det var månelyst og varmt, så det ble en deilig tur. Jeg minnes ennå den deilige blå himmel-hvelving, bestrødd med utallige blinkende stjerner, og hist og her en lett sky som fór forbi Månen.

Disse små skyer minner meg alltid om en aften da Martine bare var en liten pike. Vi satt på verandaen og betraktet fullmånen. En sådan sky kom krypende over månen og skjulte den en liten stund. Da ropte Martine: "Mamma! Månen gikk inn til sin mor for å få seg en kopp melk!" Vi fikk oss alle en god latter av det, og jeg har aldri glemt det.

Neste dag ved middagstid, fikk vi se soldatene i deres røde og sorte mundering. Vi var litt skuffet, fordi de ikke lot hornmusikken spille.

Vi reiste så hjem igjen, opplivet og glade ved minnet om denne fornøyelige reise.

6. kapitel

FLYTTER TIL NATAL

Da mor ble frisk, var hun ofte ute som sykepleierske. Far var mye av tiden på tømmerkjøring. Da våre foreldre var borte, ble en gammel døpt zulukvinne leiet for å holde oss med selskap.

Som vi satt sammen ved skorsteins-ilden, kunne gamle "Nogutemba" fortelle oss mange zulu-eventyr. Flere av disse har jeg også nedskrevet, da de nok kunne være morsomme for barn.

Når noen i misjonstjeneste har vært i misjonen 10 år, har de rett til fri hjemreise. Far og mor tenkte nå å benytte seg av denne retten og vende tilbake til Norge. Derfor dro de en tur til Durban sammen. Mor ville selv velge seg ut noe tykt tøy, som skulle brukes til reiseklær. Men på veien kom de til å tenke på at de muligens ikke ville trives i det kalde Norden etter så mange år i Syden.

Da de så fikk se en gård i Natal som var til salgs på gode og billige vilkår, bestemte de seg for å kjøpe denne og bosette seg der - og la Norges-reisen fare.

Det lille far hadde spart på trehandelen, ble nå avbetalt på gården. Og med resten var de gamle folkene som solgte, villige å vente når det ble avbetalt i små terminer.

Da det ville ta litt tid før vi kunne flytte, kom mor på den tanke at hun ville gjøre handel med de innfødte.

I stedet for reisetøy, kjøpte hun varer som zuluene solgte: Skinn, huder og kveg. Disse varene tok hun med seg på vognen. Da hun kom til sitt bestemmelses-sted, sendte hun sin tjener ut til zulu-gårdene for å bekjentgjøre at hun ville kjøpe alt hva de hadde å selge, om de ville bringe det til vognen på stasjonen. Som før sagt, de tok gården, 200 acres, og så reiste de videre til Durban og derfra tilbake til Entumeni.

Nå ble mor hjemme, mens far reiste tilbake til Natal for å bygge oss en midlertidig rørhytte. Han bygget også en svinesti og kjøpte et par griser hos de gamle som hadde solgt oss gården. Deres hytte var falleferdig. Far ønsket heller ikke å bo på den del av gården, derfor bygget han nytt på et annet sted.

Så kom han tilbake etter det første flyttelasset. Og nå fikk jeg lov å være med ham ned og se vårt nye hjem.

Da vi kom dit, så far straks at svinene hadde vært forsømt av de unge guttene han hadde leiet til at passe dem. Man kan aldri stole på de innfødte uten når de er under oppsyn. Dersom de hadde forsømt svinene, hvor meget mere ville de ikke forsømme kveget som måtte gjetes. Hva skulle vi nå gjøre? Jeg var nesten sytten år, så jeg sa til far: "Jeg blir her og ser etter, og passer på at guttene gjør sin plikt!"

"Nei, vil du det, Marie? Tror du ikke du blir redd her alene hvor det ikke finnes europeiske naboer på flere mils avstand?"

"Nei far, jeg er ikke redd og kan godt være her alene."

Ja, så ble det slik. Far reiste hjem. Det ble likevel svært ensomt etter han var reist. En aften ble jeg frygtelig redd. Der var mange kaffer-gårder nær oss, bare fem minutters gange unna. (De sorte i Natal kaller man kaffere.) Jeg hadde låst døren og tent lampen. Med ett lyder det frykteligste skrik fra vår tjenerhytte; det var som om de var i største livsfare. Jeg hørte slag på slag, og for hvert slag jeg hørte, ble skrikene verre. Jeg trodde naturligvis at mine stakkars kaffer-gutter var blitt overfalt og myrdet. Snart kommer turen til meg, tenkte jeg, og stod der med hjertet i halsen og stirret på døren som jeg trodde noen snart ville sprenge. Men etter en tid ble det stille, og jeg våget meg ut i mørket for å se hva som var på ferde. Jeg så bort over mot hytten. Og der satt begge guttene nokså fredelige ved den lille ilden. Jeg spurte hva det var for slags spetalkel.

"Jo, frøken, vi gjorde selv alt dette spetakkel for å skremme deg." Døren til hytten var av hård oksehud, og på denne hadde de slått med sine stokker og skreket. Det var jo stygt av dem, men jeg var glad det ikke var verre.

Tilbake til toppen

DA VOGNHJULET GIKK ISTYKKER

En uke etter dette kom vognen med alle mine kjære. Så gikk de i gang med å forme mursten og bryte gråstein til vårt nye hus. Endelig skulle vi også få et godt mursteins-hus. Men mor måtte avsted igjen. Denne gang var det en svært lang reise. Martine var med, for de kjære Larsens ville gjerne få beholde henne hos seg et par år.

Mor skulle til en ung frue oppe ved kongsgården "Emathlabatini". Dessverre ble mor hindret av en stor elv som løp over sine bredder. Hun kunne ikke på noen måte komme over, før vannet gikk ned. Da hun kom til "Emathlabatini", var den unge kone død, fordi hun ikke fikk hjelp i tide. Det var hennes annet barn; begge barna lever ennå, en sønn og en datter.

Derfra reiste hun til "Entlasatye", pastor Larsens stasjon, hvor Martine ble tilbake.

Jeg glemte å nevne at da tvillingene var 4 år gamle, kom der en søster til. Henne hadde mor med seg.

På denne reisen gikk det ene vognhjulet istykker, og mor ble liggende der flere uker. Driveren måtte nemlig reise helt ned til Natal med hjulet, på en dårlig slede som driveren selv hadde fått i sammen.

Vi ble fryktelig redd da vi så sleden. Vi kunne jo ikke se hva som lå under seilduken. Den fryktelige tanke fór gjennom oss at det var mors lik, og at det var lagt på en slede for å komme hurtigere fram enn med den tunge frakte-vognen.

Vi takket Gud at det bare var et brukket hjul. Far tok straks fatt med å reparere det og sende det tilbake. I ventetiden hadde mor gjort god forretning. Hun kom tilbake med vognen lesset høyt opp med tørre huder og en liten flokk kveg gående ved siden av.

Dette ble solgt til god pris i Durban, og den første termin av gårdens kjøpesum ble betalt til fastsatt tid.

Med tiden ble vårt gode, store mursteins-hus ferdig, og far selv arbeidet de fornødne møbler. Da alt var ferdig, fikk far tjene litt med å reparere vogner for fraktemenn som kjørte forbi. Og nå lærte han seg å være sin egen smed også.

Fra å reparere vogner bar det til å arbeide nye vogner. Og da arbeidet jeg mange ganger ved hans side som håndlanger; jeg brukte sagen i timevis. Han hadde ingen sønn. Derfor måtte jeg, den eldste og sterkeste, være hans dreng.

Tilbake til toppen

SLEKTNINGER FRA NORGE

To år gikk. Da kom der brev fra min farbror i Norge. Det var meget dårlig for dem, og han bad nå sin bror om å hjelpe ham å komme med sin familie til Sør-Afrika. Far kjente ikke lenger sin egen bror. De hadde ikke vært sammen siden far som ungdom forlot sitt hjem på Sunnmøre for å reise i lære til Bergen. Der var han jo blitt gift - og hadde siden reist til Afrika. Han visste derfor ikke hvilken svak, gammel mann denne broren nå var blitt. Derfor brakte han seg selv et tungt kors på nakken.

Far hadde ingen penger, men nå hadde vi to spann okser. Så tok far og solgte det ene spannet, 18 okser, og sendte pengene hjem til sin bror som reisepenger for ham, konen og tre barn. Deretter bygget far et hus for dem med to værelser, på bakken bortenfor oss. Der kunne onkel gratis dyrke så meget jord han bare ønsket. Deres opphold og klær sørget far for, så lenge de bodde der. Det var til sønnen var gift.

Der var to gutter og en pike. Datteren ble hos foreldrene, mens guttene bodde hos oss. Det var snille gutter begge to. Den yngste, som da bare var 7 år gammel, var min yndling.

Atter noen år rant hen, med både onde og gode dager. En søster til var kommet, som nå var to år gammel. Vi var nå 6 søstre i live, av 9.

Tilbake til toppen

KRIG

I 1878 ble krig erklært av England mot Zululand. Kongen hadde ikke holdt de løfter han ved kroningen lovet England.

Under de før omtalte utluktninger av luktedoktoren, ble mange uskyldige dømt til å miste livet. Dersom de var så heldige å flykte og komme seg over Tugelafloden, var de straks på engelsk grunn og under engelsk beskyttelse. Da hadde ingen av kongens folk lov å røre flyktningen uten tillatelse fra de engelske. Men flere ganger var dette løftet brutt, idet kongens soldater innhentet flyktningene og drepte dem.

Der var nok andre grunner også. Men uansett, Zulukrigen ble erklært i 1878. Cetywayo, som var vennligsinnet mot misjonærene, sendte alle misjonærene ut av landet før krigen begynte, da man ikke kunne stole på zuluene i krigstilfelle. Kun en eneste misjonær ble i Zululand. Det var gamle Larsen og frue. (Martine var kommet tilbake før denne tid.) Men hos Larsens var en ung misjonær med kone og barn. Disse kom til å måtte flykte til fots og gikk gjennem mange hårde prøvelser før de kom i sikkerhet.

Vårt hjem lå kun fire engelske mil fra Tugelafloden. Landeveien gikk forbi vårt hjem, men en fjerdingvei unna. Vi kunne derfor se vogner og ryttere som reiste forbi.

Tilbake til toppen

FIENDEN KOMMER OG FAR ER BORTE

I julen 1878 var der en leir med frivillige soldater, som kom fra Kapp-kolonien. Disse slo leir ved en elv som het "Nonoti", bare to mil fra vårt hjem. Våre fettere gikk med dit for å selge egg og smør til soldatene. Og da småguttene ikke var videre gode i det engelske språk, ble de snart kjent med en del av offiserene som var danske. Og det var ikke lenge før vi fikk besøk av dem.

I januar 1879 reiste de videre, og mange soldater reiste forbi på veien. I februar stod slaget ved Inyesane. Englenderne hadde undervurdert zuluenes tapperhet og ikke sendt soldater nok. Derfor led de også nederlag ved Inyesane, og Etyowe ble nå beleiret av fienden i hele to måneder. I denne tiden skrev man til England etter flere soldater.

De som hadde vogner og okser kunne i denne tiden tjene gode penger med å frakte for de militære. Far hadde kun et spann okser nå; derfor var han redd for å ta det eneste vi hadde, bort fra hjemmet. Sett at zuluene kom over Tugela, det var jo bare fire engelske mil, så var de hos oss. Hva skulle vi bruke til å flykte med, dersom fienden kom og vognen var borte? Far hadde stor familie å forsørge nå. Vår familie talte 8 mennesker, og vår onkels 5, altså 13 munner å sørge for. Av den grunn fant han det tungt å la så god fortjeneste slippe forbi.

Mor overtalte ham til å gå likevel, Gud ville nok skjerme oss. Og naboen som var enda nærmere grensen enn oss, ville nok gi alarm i tide. Kanskje fikk vi følge med dem de 12 mil til Stanger, vårt nærmeste tilfluktssted.

Far snakket med naboen som bodde midt mellom oss og Tugelafloden. Og så reiste han med den eldste fetter til Durban etter frakt. Den yngste fetter, lille Peder, ble hos oss.

Mor hadde for sine sparepenger forært far en hest. Da den gamle pakkokse så far ride på hesten og ikke mer benyttet oksen, la den seg ned ved bekken og døde. Mor sa det var sorg, men vi mente det var alderdom. Et par dager etter kom naboen farende i gallop til hest og stanset bare så lenge at han fikk fortalt oss at fienden hadde drevet soldatene tilbake, satt over Tugelafloden og var nå i Natal. Hans familie var allerede kjørt til Stanger, og han måtte skynde seg å innhente dem. Såvidt jeg husker var dette i februar måned.

Tilbake til toppen

PÅ FLUKT

Nå ble spørsmålet: Hvorledes skulle vi komme oss de 12 milene til Stanger med mor som ikke var sterk, og fire små barn? Jo, der var ingen annen råd enn å ta til fots.

Vi hadde den ene hesten, men mor hadde aldri vært på en hesterygg, skjønt Martine og jeg red ofte.

Vi ble dog enige om at hun måtte ride, og lille Peder holde tømmen og lede den i fotskritt. Så bant jeg min toårige søster på ryggen, som zuluene gjør med sine små, og tok den som var fem år ved hånden. Hun hadde en stor dukke i armene sine - zuluene skulle ikke få den. - Martine fikk sitt forkle fullt av ananas, til forfriskning på veien. Vi skulle ha bakt brød den morgenen, så vi hadde intet brød å ta med oss.

Tvillingene var mellem 8 og 9 år og vår kusine på samme alder. Onkel og tante bar begge hver sin sekk full av deres mest kostbare saker. Også vårt kveg tok vi med oss; vår sorte hyrde drev dem foran oss.

Lille Jakobine med dukken ble snart trett, så Martine fikk den minste på sin rygg og jeg tok Jakobine på min, samt ananasene i mitt forkle.

Da vi hadde gått to mil, kom vi til elven Nonoti. Vannet gikk langt over knærne når vi vadet, og bunnen var bestrødd med runde, glatte steiner. Jeg måtte lede hesten over; den snublet flere ganger, når de runde steinene gled under dens føtter. Vi hadde tenkt å sette barna på hesten og med denne gå fram og tilbake mens vi tok to barn om gangen. Men da hesten slett ikke likte å vade på så ujevn bunn, måtte jeg bære barna, en om gangen, på min rygg. Strømmen var temmelig sterk, så jeg måtte støtte meg på en god kjepp. På samme måte kom også Martine over med ananasene. Enda en mil gikk vi i den steikende midtsommersol. I Afrika er januar og februar de varmeste månedene.

En fare som lurte på oss i Nonotifloden, var krokodiller som ofte tok mennesker og kreaturer. Av den grunn var det også et vågestykke å vade over; hvem vet om ikke hestens urolighet skrev seg fra at den hadde anet en krokodilles nærhet? Kreaturer kan alltid føle deres nærhet, før mennesket ser dem. Mangen en kaffer er blitt slept avsted av dette uhyre. Og ikke lenge etter, akkurat da en mann hadde nådd land og skulle stige opp, hadde et av disse udyr innhentet ham og bitt hans fot av i sitt fryktelige gap.

Etter at vi hadde gått en mil på den andre siden, kom vi til et veikryss. Og på den andre veien så vi en oksevogn nærme seg i samme retning som vi skulle gå.

Både barna og mor var utkjørt av den fryktelige solhete. Og da vi så at vognen var tom, bad vi driveren om å få kjøre.

Vi visste at det ville bli vanskelig å få husrom i Stanger, så jeg sprang på hesten og red forut. Da jeg kom dit, vrimlet der av vogner og folk. De hadde alle flyktet fra sine hjem, men nesten alle bodde nærmere byen enn vi. De få som bodde litt lengre unna, hadde hatt hest og vogn og således kommet oss i forkjøpet.

Der var ingen riktig festning; men der var et fengsel. Og omkring dette var det et gårdsrom, omgitt av en høy mur. Oppe på muren var det festet istykker-slåtte flaskeskår i sement, slik at fangene ikke skulle forsøke å gå over. De vanligste fangene var kaffere, som for det meste var halvnakne og alltid barbeint. Dersom nå fienden kom oss på livet, skulle alle flyktninger som bodde utenfor muren i sine vogner og telt, i nødstilfelle komme innenfor denne mur mens slaget varte. For fienden hadde ingen kanoner som kunne ødelegge muren.

Vi fant noen flyktninger som bodde et par mil fra Stanger og hadde flyktet til fots på samme måte som vi. Da disse ikke hadde klart å finne nattely, fikk de bo i fengslet. På den tiden var det bare et par fanger i fengslet. Disse hadde man satt inn i en bak-celle, og overlatt de øvrige celler til disse husville flygtningene.

Da vi kom, var det seint på ettermiddagen, og alle tilflukts-steder var opptatt. Vognen vi hadde møtt, skulle reise videre til Durban. Mine søstre og min mor måtte derfor gå av, og satt nå der på marken.

Tilbake til toppen

I FENGSEL

Når vi har en ualminnelig varm dag i Sør-Afrika, er det vanlig at det ryker opp med plutselig storm, lyn og torden.

Også på denne ettermiddagen trakk det opp med mørke skyer, og det minste man kunne vente seg var en regnbyge. Således så det dårlig ut for mor og alle de seks små, dersom de måtte tilbringe natten i regn og mørke.

Magistraten kjente min far, og jeg gikk inn i rådstuen og nevnte mitt navn og fortalte ham vår nød.

"Nei, frøken, alle kroker er nå opptatt; her er folk som sover her inne i rådstuen på gulvet, bordene og benkene, jeg vet ikke et sted mere hvor dere kunne få ly." "Å, gode Mr. Jackson, min mor og de små blir helt sikkert syke, dersom de skal tilbringe natten ute i regnværet, som nå begynner å komme. Om vi ikke får ligge, så er vi tilfreds med å sitte hele natten, bare vi kommer under tak." Da jeg hadde sagt dette, vendte han seg til en herre som stod ved siden av. Og etter at de sakte hadde rådført seg med hverandre, sa han: "Well, Miss Nielsen, der er en celle som vi bruker som pakkhus for proviant i tilfelle vi blir beleiret. Det er fullt til under taket av oppstablede kasser, men i midten av disse er der en tom plass; det er nå det eneste hull jeg kan tenke meg. Dere får kanskje plass til å stå sammen."

"Takk, takk, Mr. Jackson, vi vil med glede benytte oss av dette."

Og nå fløy jeg av sted for å få dem inn, etter at en herre først hadde vist meg cellen.

Vi stimlet sammen der inne. Onkel og tante med sine sekker, tok opp litt mer rom enn vi andre.

Da vi så oss om, så vi at kassene var av forskjellige størrelser, de store på gulvet og en mindre rad ovenpå osv., helt opp under taket. Dette dannet et par trappetrinn på hver side langs lengden av værelset, som visst var en 10-11 fot langt. Onkel og tante brukte sine sekker som hovedpute og inntok plassen på gulvet. Den var akkurat bred nok til et menneske. Onkel la seg først ned, så la tante sin sekk ved onkels føtter. Mor med den minste, la seg på første hylle eller trappe-trinn, og kusinen med Jakobine på neste hylle. Ved mors føtter lå lille Peder.

På den andre siden lå først jeg selv med Martine ved mine føtter, så begge tvillingene på neste hylle. På dette hårde og snevre leie fikk vi såmen sovne. Dagens begivenheter og strabaser hadde gjort oss alle søvnige. Vi hadde vel sovet en times tid, da et tungt legeme med ett falt ned på meg, og derfra rullet videre og med et dump falt ned på onkel. Han ble vekket av sin søvn i stor forskrekkelse. Det viste seg å være den ene 9 år gamle tvillingen, som i søvne glemte at hun ikke var hjemme i sin seng og ville snu seg. Følgelig falt hun ut av sitt smale leie.

Da onkel kom seg av sin forskrekkelse og fant barnet oppå seg, ble han ikke videre blid. Men vi kunde ikke hjelpe for at vi lo - vi lo oss nesten syke, mens han skjente og brummet.

Så fikk vi henne tilbake opp på hennes leie, og atter sov vi rolig. Da kom et legeme plutselig ned over Martine og videre på tante på gulvet. Da det jo ikke kunne komme videre, ble hun naturligvis liggende der til vi fikk fatt på henne og fikk henne opp igjen. Jeg undres på hva nabo-cellens innbyggere tenkte om oss, som av disse grunner fniste og lo midt på natten, mens andre sov.

Vårt kveg hadde overnattet borte i noe kratt, og hyrdedrengen passet det om dagen. Neste morgen fikk jeg låne et spann og gikk for å melke. Så fikk vi sporet opp en baker og kjøpte brød. Brød og melk var nå vår føde hele denne dagen.

Så viste det seg at beboerne av nærmeste celle hadde bestemt seg til å gå hjem, da de jo ikke hadde lang vei tilbake i påkomne tilfeller. Vi ble da anvist denne cellen, som var ganske tom. Cellen hadde sementvegger og sementgulv, som var kalde som is å sitte og ligge på. Flere av barna ble forkjølte, da vi ikke hadde noe å legge under dem på den kalde sementen den første natten.

Man ser aldri kvinner melke hos de innfødte i Sør-Afrika. Og man blir så vant med den skikken at endog europeerne gjorde narr av meg, da jeg den følgende morgen atter kom inn med min melk. Kveget som nå følte seg mere hjemme, hadde den morgenen melket godt. Da vi hadde brukt det vi trengte til frokost, tok mor spannet og gikk inn i et stort telt utenfor festningen. Dette var benyttet som hospital, og flere syke og sårede soldater lå der. Mor visste at de ikke fikk annet enn kondensert melk i blikkanner. Derfor gikk hun fra seng til seng og gav dem hver sin kopp melk til drikke. De syke var så inderlig takknemlige.

Mor hadde enda noe melk til overs, så hun gav spannet til en herre som var sykepleier, og forklarte ham hvor han skulle levere spannet.

Vi satt på gulvet og spiste vår lunsj, da han selv kom med spannet, som han leverte og sa: "Takker så meget, kjære frue. Det er lenge siden de syke fikk en slik deilig drikk. Vi får dessverre ingen fersk melk her. Må jeg nå spørre, frue, om De med deres små barn bor her?"

"Ja dessverre," svarte mor, "det gjør vi nok. Min mann var fraværende da vi måtte flykte, så vi hadde ingen vogn hjemme. Vi bor 12 mil herfra og kunne ikke bære med oss noe til fots."

"Og mener De at Dere må sove uten noen som helst beskyttelse mot sement-gulvets kulde?"

"Ja, vi fant det temmelig kaldt siste natt, og noen av barna ble kraftig forkjølet. Men det er det intet å gjøre ved. Vi må vente til min mann på sin tilbakevei kommer forbi her."

Han så betenksomt ned for seg, rystet på hovdet og sa: "For galt, for galt!" Derpå vendte han om og gikk.

Bare en liten stund etterpå kom han tilbake, ledsaget av to menn. De var opplesset med så mange splitter nye soldat-tepper av ull, som de kunne bære.

Disse befalte han bærerne å kaste ned på gulvet. Og da de var gått, sa han som vi nå hørte var kommissær:

"Se så, frue, benytt disse så lenge De er her, det er Dem hjertelig unt, og barna kan nå sove varmt."

Han smilte da han så våre ansikter lyse av takknemlighet.

Da han var ute, foldet mor sine hender.

"Takk, takk, du gode Gud. Du vil ikke at din tjenerinne skal lide nød! Velsignet være ditt navn i evighet!"

Ja, mor var en sann, levende kristen, en ydmyk og tålmodig kvinne, en bønnekvinne, en troens heltinne. Bønnen og troen var hennes liv. Hver aften og hver morgen anbefalte hun oss alle i Herrens varetekt.

Melkepiken ble meget vennlig hilset etter dette, og daglig fikk de syke sin drikk med søt melk. I Stanger var det ikke meget å få kjøpt i de dager. Og ikke hadde vi noe sted hvor vi kunne koke noe. Derfor ble det mest brød og melk, som til sist ble nokså ensformig.

Inne i festningen, eller rettere fengselsgården, var en pumpe hvor militærkokken hentet vann hver dag. Han var en gammel, godslig mann. Og hver gang han kom forbi mens vi satt på gulvet og spiste vårt brød med melk til, kastet han mangt et medlidende blikk på oss.

En middag stanset han ved vår dør. Litt forlegen tok han hatten av, hilste og sa: "Gode frue, ta det ikke ille opp, men jeg har flere ganger merket at Dere bestandig spiser melk og brød. Siden jeg vet Dere ikke har noe sted å koke, tok jeg meg derfor den frihet å bringe Dem en kanne av vår varme kjøttsuppe. Jeg tenkte det kunne være litt forandring i dietten for dere." Dermed stakk han hånden ned i vannbøtten og hentet opp et mindre spann med deilig kjøttsuppe. Å! hvor glade vi ble. Mor takket ham hjertelig, og han følte seg visst godt belønnet av de små barns glade blikk.

Og hvilken deilig suppe! Har noe smakt så godt før, som dette smakte oss etter flere dagers diett på brød og melk?

Etter dette kom han hver middag med det lille spannet. Var det ikke suppe, så var det en duftende "stew". Barna vendte seg til å kikke om hjørnet, når tiden kom da han var ventende.

Tenk, vi fant aldri ut hans navn; han stanset aldri lenger enn nødvendig for å levere spannet, og han kjente visst ikke vårt navn heller. Ja, slik gikk det da Nielsens familie kom åtte dager i fengsel.

Tilbake til toppen

TILBAKE TIL HJEMMET

Da far kom, kjørte vi hjem med ham og fant at alt var det samme som da vi forlot det.

Vi hadde nokså mye moro av denne turen. Når vi var sammen med venner, kunne vi si til dem at vi også hadde vært i fengsel. Da åpnet de øyne og ører, og vi måtte fortelle dem om denne hendelsen - eller opplevelsen. Zuluene hadde vært over Tugela den dagen, men det var oppe ved "Rorkes Drift". Der satte de ild på soldatenes hospital og gjorde mye annen ulykke også. Men den håndfull tapre soldater som var der, fikk til slutt bukt med fienden og trengte dem tilbake. I tillegg fikk de frelst de stakkars sårede soldatene som var i det brennende hospitalet.

Det var samme dag som soldatene i Zululand, ved en festning som het "Isanthoane", ble forført av fienden til å gå dem i møte. Mens de fleste var lurt bort på falske premisser, kom zuluene og tok festningen. De drepte et helt regiment soldater, det 24. regiment, samt andre. Blant disse var mange både norske og danske - ialt over 1.200.

Hermed avsluttes beretningen om mine foreldres lidelser og skuffelser i Sør-Afrika. I mange år fikk de nå bo i fred og hygge på Entembeni. Barna vokste opp i tukt og Herrens formaning.

Tilbake til toppen

7. kapitel

FORFATTERINNENS KJÆRLIGHETS-HISTORIE

Den første del av denne boken slutter med å fortelle at der var brutt ut krig mellom England og Zululand. De britiske hadde undervurdert de innfødtes mot og styrke. De led et frygtelig nederlag.

Så ble det sendt bud til England at man trengte flere soldater.

Som nevnt var der også skandinaviske menn med i den britiske hær, og flere av disse ble kjent med Daniel Nielsen og hans familie.

Mens man ventet på hjelp fra England, var det at forfatterinnen av denne boken ble kjent med en dansk soldat, ved navn Hans Norgaard. Englenderne vant i denne krigen en større strekning av Sør-Afrika, og Hans Norgaard, som var kommet dit for å hjelpe dem, vant en norsk pike til hustru.

Tilbake til toppen

DANSKEN SOM IKKE DRAKK

En dag hadde assistent Nielsen kjørt til den britiske leir for å levere noe sukker. Han spurte døtrene Sofie og Martine om de hadde lyst til å være med. Det var de nok mere enn villige til. Det var nokså ensformig for de unge kvinner der ute i villnisset. Mens faren utførte sine forretninger og de to piker stod der og så seg rundt, kom flere av de danske og engelske soldatene gående forbi. De la særlig merke til en særdeles kjekk ung mann, som gikk opp og ned med gevær på skulderen som en skiltvakt.

"Han ser ikke ut til å være engelsk," sa forfatterinnen.

"Nei," svarte Martine. "Han er enten dansk eller norsk."

Nettopp da kom et par herrer forbi. De skulle ned på kroen og få seg et glass øl. I det den ene går forbi skilt-vakten, sier han: "Skal du ikke være med oss, Norgaard?"

"Nei takk, hr. Holm vet godt at jeg ikke besøker slike steder," lød svaret på dansk.

"Hørte du det, Martine, de talte dansk og han var ikke redd for å si at han ikke drakk. Det er en danske vi ikke har sett før."

Fru Nielsen var en streng avholdskvinne og Sofie delte hennes syn. Hun hadde lest en hel del med avholds-fortellinger. Intet under at den unge kvinne fikk høyaktelse for den kjekke danske avholdsmann.

Etterpå spiste faren og døtrene hos kaptein Sullivan. Da faren en stund etter hadde gjort seg ferdig til hjemreisen, og døtrene gikk for å møte ham, hvem andre stod ved hans side enn Norgaard. Nielsen sa: "Dette er sersjant Norgaard; han tjente meg som tolk da jeg ikke kunne få greie på fraktpengene og ikke kunne forstå dem som snakket engelsk. Norgaard hjalp meg og jeg fikk alt ordnet, så nå kan vi snart gå. Men først har jeg lovet å besøke Norgaards telt."

Så gikk de dit, og Norgaard trakterte dem med melk. Sofie tok opp en dansk bok og begynte å blade i den. Da sa sersjant Norgaard: "Liker De av å lese, frøken Nielsen?" "Ja," svarte hun, "jeg er svært glad i lesning, når jeg kan få norske eller danske bøker; men det er nokså vanskelig, og jeg forstår ikke engelsk godt nok til å lese engelsk."

"De kan gjerne ta den med hjem, frøken Nielsen, kanskje jeg kan få lov en dag til å ri over og besøke dere. Da kan jeg kanskje få låne litt lesestoff hos Dem."

På denne koselige måte begynte denne kjærlighets-historie der nede i Sør-Afrika.

Da krigen var slutt, ble Norgaard i Sør-Afrika - og med tiden ble der bryllup.

Tilbake til toppen

EN VOLDSOM KJØRETUR

En av de assistenter som kom ut med samme skip som Nielsens, het Ingebriktson. Han hadde en datter og to sønner. Datteren Louise var forfatterinnens eneste barndomsvenninne. Ingebriktson bodde på en farm i nærheten av Hermansburg, og de to familier besøkte hverandre av og til. Louise skulle være brudepiken og foreldrene gjester. Den ene sønnen var omkommet ved en ulykke. Den andre er prest i Norge.

To dager før bryllupet kom disse gjestene, da de måtte reise med oksevogn. Man kunne aldri vite når elvene kunne bli fulle av vann. Resten av gjestene var naboer.

Brudgommen kom den fjortende. Den neste dag skulle en misjonsprest komme, og hr. Nielsen tok to hester for å møte ham nede ved Tugelafloden.

Vi skal heretter la forfatterinnen selv fortsette.

Hans og jeg stod på en liten haug ved huset. Derfra kunne vi se utover vognveien. De kom der rask ridende. Men akk! Hva var det? Fars hest snublet, den fikk en fot i et hull. Og i det den snublet, ble far kastet av. Å, hvor redd jeg ble. Skulle vi istedenfor bryllup få sorg? Far lå der. Pastoren sprang av hesten sin og kom for å hjelpe ham. De var nesten hjemme da dette hendte, og mor kom dit før oss. - Takket være Gud; far kom seg opp, og med hjelp kom han seg hjem og i seng.

Han hadde ikke fått annen skade enn en sterk rystelse. Så da aftensbordet var dekket, var han i stand å komme tilbords med de øvrige.

Tilbake til toppen

BRYLLUP I VILLNISSET

Bryllupsdagen opprant med solskinn og varme. Klokken 11 formiddag stod vielsen i vår bestestue. Der gikk med to timer til taler og vers og skåling med te og kaffe - og all slags hyggelig samtale.

Klokken 3 holdt presten altergang i bestestuen, og alle voksne deltok. Men denne tjeneste var neppe over, før himmelen ble mørk av skyer, lynet spilte og tordenen rullet og regn kom øsende ned i strømmer.

Brudepar og gjester hadde bestemt seg for å reise neste dag, men dette ble en strek i regningen. Neste morgen ble vi underrettet om at alle elver løp over sine bredder, så ingen kunne reise. Nå fikk prest, brudepar og alle gjester bli der så lenge. Vi hadde det meget hyggelig. Presten som var ung, var en mester til å få i stand alle slags morsomme leker, så tiden ble slett ikke lang. Det gikk åtte dager før elvene var gått ned så pass at vognene kunne gå over. Far og mor skulle på en forretningsreise til Pietermaritzburg. Og da det var samme vei så langt som til Durban, så skulle de reise med oss i oksevognen.

Da nå alle vognene var forspendte, ble salmen: "O, tenk når engang samles skal de frelstes menighet," istemt av oss alle. Og da den var sunget, satte vognene seg i bevegelse og reiste hver sin vei.

Nonotifloden var noenlunde bra, skjønt der var mere vann enn alminnelig.

Men da vi kom til den store Umvotifloden, da var det akkurat så meget at oksene kunne svømme. Opp på sidene av vognen, der hvor teltet begynner, var det hengt en seng. Opp på denne ble alt tøy lagt som kunne skades av vannet. Så holdt vi oss fast i teltet og satte føttene på vognsiden for at unngå å bli våte, da vannet kom helt over vognbunnen. Alt vi kunne se av oksene, var hornene og nesen som de holdt over vannet mens de svømte.

Tilbake til toppen

EMIGRANTER FRA NORGE

På disse tider bestemte den engelske øvrighet å danne en norsk nybygger-koloni nede ved Umsimkulufloden. Hver familie hadde tillatelse til å bringe med seg en gutt og en pike gratis. Flere enslige kom på den måten til Natal med disse norske emigrant-familier. Så snart familiene var landet, hadde de jo ikke bruk for eller råd til å holde hvite tjenestefolk. Så en og to av gangen kom nå disse norske menn og kvinner til Durban. Blant emigrantene var også en gammel bekjent av min far. Han visste at jeg var gift og bodde i Durban. Dermed kom disse unge menn og kvinner, som ikke kunne tale engelsk ennå, direkte til oss. Min mann hjalp mennene så godt han kunne, og en etter en fikk de arbeid. Pikene måtte jeg ta meg av, reise med dem til den nye tjeneste og akkordere om lønnen osv. Når de hadde en fridag, kom de til meg; var de uten tjeneste, kom de hjem til meg, og jeg hjalp dem til nye.

Alle begynte å kalle meg sin mor, enda noen var eldre enn jeg var. Men alle oppførte seg godt, var meget godt likt som tjenestepiker, enda meget bedre enn de engelske. Det ble snart allminnelig å se i annonsene i dagsavisen: "Ønskes en pike, norsk foretrekkes."

En av dem som leide værelse hos oss, var en ingeniør som het Hesselberg.

Der ble mye snakk om en ny jernbane som skulle bygges fra Pietermaritzburg til Ladysmith.

Det ble fortalt hvor gode penger man kunne tjene ved små kontrakter på jernbanen. Hans sin lønn var akkurat nok til vårt daglige utkomme. Husleien var dyr, og vi ønsket vi kunne spare eller tjene så meget sammen at vi kunne få oss eget hus en gang. Derfor var det en stor fristelse for Hans, da Hesselberg sa at om Hans ville bli med ham, skulle de nok få seg noen gode kontrakter. Det ble så bestemt at Hesselberg skulle reise til Pietermaritzburg og forhøre seg. Så snart utsiktene var lyse, skulle han skrive til Hans som da skulle gi en ukes oppsigelse hvor han arbeidet, og så ta de par skilling vi hadde i sparebanken og kjøpe proviant og verktøy.

Hesselberg reiste og snart kom det brev om at Hans skulle komme. Da han måtte gi en ukes oppsigelse, tok det litt over en uke før Hans kom til Pietermaritzburg. Til sin store skuffelse fant han at Hesselberg hadde lurt ham. Denne hadde nemlig mottatt et meget fordelaktig tilbud om å følge med som ingeniør og landmåler, og hadde forsømt å skrive eller telegrafere og stanse Hans. For han kunne ikke ta noen kontrakt alene. Dermed stod han der med en hel del proviant og verktøy, som han ikke hadde det minste bruk for. Han måtte nå selge disse til halv pris og gå i gang å søke arbeid. Men i Pietermaritzburg var det ikke noe å få, for en som ikke hadde lært noe håndverk.

Det var heldig for meg at jeg hadde leiefolk og kostgjengere, for dermed kunne jeg selv svare husleien og mitt eget opphold.

Da Hans ikke kunne få arbeide, måtte han ta det første som bød seg, nemlig å reise med landmålerne og være som en slags tjener, koke, passe teltene, gjøre innkjøp osv. Hans sa til dem at han var gift. Da mente de at om jeg ønsket det, kunne jeg jo komme som kokk. Og da ville vi begge få betaling.

Der var åtte menn å koke for. Hans skrev om jeg hadde lyst til å komme. Så lenge Hans var alene, skulle han få 4 pund måneden og kosten. Men når jeg kom og overtok kokingen, skulle jeg også få 4 pund. Det ville jo ikke bli noen utgifter for oss, og 8 pund i måneden for oss begge, ville jo bli en pen liten sum i en 6 måneders tid.

Jeg bestemte meg for å reise, men først måtte jeg gi en måneds oppsigelse på huset. Så det ble om lag fem uker før jeg var ferdig til å reise til min mann. Det meste av våre møbler hadde jeg solgt; mitt lille orgel, en gave fra min mann, fikk jeg en venn til å passe for meg.

Wallace var navnet på hoved-ingeniøren. Han hadde sagt til Hans at vi kom til å bo i telt kun en måneds tid. For han hadde leiet en gårdsbygning og at det der var et lite pent hus som vi kunne bo i. Derfor mente jeg at en måned i telt bare kunne være moro.

Først måtte jeg dra med toget til Maritzburg - derfra skulle jeg forsøke å komme videre med en postkjerre. Den tok bare posten, men der var plass til fire passasjerer, to og to med ryggen mot hverandre. Jeg skulle bare kjøre en dag med postkjerren. Derfor kunne jeg bare få være med hvis det traff seg slik at der ikke var nok passasjerer for hele strekningen ved avgang. Av den grunn kunne jeg ikke få billet, men måtte komme reiseferdig hver morgen til posthuset. Var der en ledig plass, skulle jeg få den. Var der ingen, måtte jeg gå tilbake. Jeg bodde en halv mil fra posthuset hos en bekjent av oss. Morgen etter morgen innfant jeg meg med min tunge sekk, og gang på gang måtte jeg gå skuffet tilbake, da der var fire passasjerer som skulle være med hele veien.

Endelig en søndag morgen ble der plass til meg. Der var kun en herre som skulle være med den dagen.

Vi satt med ryggen mot hverandre. Jeg begynte å ane hvilken kjøretur dette ville bli, da kusken tok fatt på en tykk, bred lærrem med krok i hver ende og heftet den fast i kjerren. På begge sider var den spent framfor mitt bryst, en annen ble på samme måte heftet i bakryggen. Disse skulle hindre oss fra å bli kastet ut av kjerren under kjøreturen. Man tenker seg seks viltre hester, forspent en slik kjerre med kun to hjul, som straks sprang i firsprang over ujevne veier, opp bakke og ned bakke, over stokk og stein, over grøfter og myrtuer.

Annen hver time sto der nye hester ferdige, så det var bare å spenne dem for - det tok ikke fem minutter. Så bar det avsted igjen i flygende fart. Man måtte holde seg fast i kjerren med begge hender. Enda ble man dumpet så hodet kom imot teltspilene så man fikk buler. Eller man ble dumpet bakover, så man slo hodet sammen med sin reisefelles så det svartnet for øynene.

En slik fryktelig kjøretur har jeg ikke hatt verken før eller seinere. Mine fingrer dovnet bort og senene i armene stivnet. Man satt med "livet i halsen", som man sier. For ofte så det ut til at vi skulle velte kjerren og ende nede i avgrunnene. - Ved middagstid ble det gjordt holdt en halv time, for at vi skulle få oss noe å spise.

Det var med stor vanskelighet jeg fikk mine stive lemmer ned av kjerren for å gå inn til middag. Og enda verre å komme inn i kjerren igjen - for igjen å dunkes og støtes i hele fire timer til.

Ved firetiden kom vi til et sted som kaltes Westen. Her skulle jeg forlate kjerren. Min mann var der for å ta imot meg. Og glad var jeg, som nå trodde jeg var ved reisens mål. Vi fikk litt å spise på hotellet. Så sier Hans: "Ja, nå må vi se å komme oss avsted, om det ikke skal bli mørkt for oss på veien!"

"Å Hans, vi har da vel ikke langt igjen å gå?"

"Jo, vi har nok en fire engelske mil å gå til leiren."

Mitt mot sank, jeg var så trett, så sår og forslått. Hvordan skulde jeg klare fire mil til fots? Jeg tok min manns arm, og vi satte avsted. Det viste seg at der ikke en gang var en fotsti. Bortover markerne i langt gras bar det. I Sør-Afrika har vi ingen skumring. Så snart solen går ned, er det straks mørkt. Nå kom mørket på før vi var halvveis, og vi hadde ingen lykter. Steiner og tuer og huller skjulte seg i det lange graset. Her snublet jeg over en stein, og der sank jeg ned i et hull. Det røk opp med sterk vind som blåste like imot oss, så vi nesten mistet pusten. Den pisket kjolen rundt beina mine, så jeg nesten ikke kunne komme frem. Vi kunne se ilden i leiren på lang avstand - og imot denne styrte vi kursen i mørket.

Endelig nådde jeg ganske utmattet vårt telt. Og med takknemlighet kastet jeg meg på sengen som var redd opp på gulvet. Jeg kunne ikke røre meg mer den kvelden. Hans gikk ut og fikk fatt på en kopp te og en tallerken varm kjøttsuppe. Oppe i landet på denne tiden av året som var vår vinter, kunne det være så kaldt at der var is på vannet.

Neste morgen skulle jeg begynne som kokk, men jeg var alt for syk.

Den turen var så anstrengende at jeg falt i en smertefull sykdom. Å, hvilke smerter jeg hadde! Jeg trodde bestemt jeg skulle dø. Min mann pleiet meg så godt som det lot seg gjøre. Der fantes ikke doktor nærmere enn Maritzburg, heller ikke medisin. Om natten var det kaldt, og vi hadde ikke tilstrekkelig med tepper. Så fikk Hans fatt på noe seilduk som han sydde sammen. Da vi fikk dette ovenpå de øvrige sengeklærne, ble det noe varmere. Så snart jeg kom meg så meget at jeg kunne sitte på fraktvognen, ble alt lesset opp og vi flyttet leir. Vi kom til Harving hvor vi stanset en tre uker. Og nå måtte jeg ta fatt på mitt arbeide. Det var så men ikke lett. All koking måtte utføres på åpen mark i jerngryter, da der ikke var kjøkken eller komfyr. Et lite telt var satt opp til å oppbevare alt matforråd og en stor pakkasse var mitt bord. Et stort pent telt var satt opp til å spise i for disse herrene, og et fint firkantet telt var innrettet som en bestestue hvor de satt om aftenen, røkte og snakket.

De skulle jo ha sin middag hver aften, og satt et par timer ved bordet mens vi måtte enten fryse i forrådsteltet eller sitte ute ved ildstedet og vente til de var ferdig. For deretter skulle de oppvartes med kaffe i besteteltet og få alt dekketøyet rent og satt bort. Så måtte jeg oppvarte deres gjester som kom stadig vekk. De bodde i et annet firkantet telt som var møblert som den fineste sovestue.

Hans måtte holde i orden alle soveteltene, foruten dette siste, samt måtte se til at jeg fikk vann og ved nok osv.

Så skulle vi flytte igjen. Vi spurte en av herrene om det nå bar til farmen. "Å nei," mente han, "det blir nok en tid ennå før vi kommer på farmen. Nå skal vi ned til Bushman River og slå leir."

Ved bredden av denne flod var en liten landsby. Vi kom dit lørdag aften og skulle stanse til mandag. Vi fikk oss et værelse på hotellet. Den ene av våre vei-ingeniører var gift, og hans hustru og to barn bodde her. De het Martins. Søndag var vi borte og hilste på Mrs. Martin. Hun hadde en sønn og en datter. Datteren som var den yngste, kunne vel være en fire år gammel og var det vakreste barn jeg noen sinne har sett. I landsbyen ble hun bare kalt "Det vakre barn". Mandag bar det av sted ned ved floden. Som vanlig kom vi så langt bort fra folk som mulig. Teltene ble satt opp og vårt daglige strev begynte.

Hvor ensformig og ensomt dette livet var! De stolte ingeniører hadde ikke et vennlig ord til oss. Vi var ansett bare som tjenere. Endog Hesselberg, som i sin tid hadde vært glad for å bo hos oss og omgås på like fot, endog han var blitt så kry at han knapt kunne si god morgen engang. Han kjente oss ikke lenger nå, etter at vi som følge av hans råd og gode løfter hadde miste en stabil plass og et hyggelig hjem. - Nei, nå var vi blitt hans tjenere, og var ikke verd å se på.

Om søndagene ble jeg melankolsk og ville bare gråte. - Da hadde vi hatt det så hyggelig i Durban: I kirken to ganger, og så besøk av venner om ettermiddagen - eller vi gikk selv ut en tur og hilste på våre venner. Andre kvelder hadde vi som oftest sang eller musikk, eller vi tok en spasertur om bord i noen av de mange norske skip, hvis kapteiner vi ble kjent med på forsamlinghuset. Og nå! Her hadde man intet sted å gå. Endog i teltet var det nesten uutholdelig. For middagssolen stakk så varmt at vi måtte beholde hatten på der inne. Midt på dagen ble vi stekt av solheten, om natten frøs vi av kulden.

Den eneste glede vi hadde, var posten når den brakte oss brever fra foreldre, søsken og venner.

Det led nå imot våren, og da begynte de plutselige torden-stormene som kommer omtrent uten varsel. Nesten alltid kom disse om ettermiddagen.

Jeg som skulle ha god varm middag ferdig til aftenen, kom derfor ofte i en lei knipe. Da jeg kokte på marken og intet tak hadde over ildstedet, kunne disse plutselige stormene komme med lyn, torden og hagl, og så øsende regn. De varte omtrent et par timer, så skinte solen klart igjen. Men min middagsmat fantes det da ikke et spor av; alt var gått med regnvannet ned i floden. Nå var all veden våt og det ble en sein og vanskelig gjerning å få ilden til å brenne igjen og mat ferdig i rett tid. For hos de herrene fantes det ingen unnskyldning. Alt måtte være parat til rett tid.

En søndag ettermiddag kom min mann ganske alvorlig og meldte at "Det vakre barn" var druknet i Bushmanfloden.

"Å nei, Hans, er det sant? Hvordan kunne det skje? Stakkars Mrs. Martin, hvor skrekkelig."

"Jo, hun var sammen med foreldrene en tur ut og spaserte. De satte seg ned for å hvile og tale sammen. I mens sprang den lille piken omkring og lette etter ville blomster som hun brakte sin mor. De første hun kom med, var for korte. Og da hun så at hennes mamma ikke kunne holde den lille buketten, sprang hun av sted for å finne andre.

Foreldrene satt en stund til. Så tenkte de det var på tide å vende hjemover, og begynte å rope på henne. Da de ikke kunne se henne og ikke fikk noe svar, ble de urolige og gikk hver sin vei for å lete.

Moren nærmet seg floden. Der var en av disse vann-pyttene som blir stående med vann i etter at floden har svømmet over og er gått ned igjen. Og der, på det stygge luktende vann fant hun den lilles hatt. Hun ga et gjennomskjærende skrik og besvimte. Da faren kom til, så han også hatten. Og ved å undersøke vannpytten, fant han det lille legemet ganske dødt."

Arme Moder! Jeg fikk lov å gå inn neste dag. Aldri har jeg sett en slik skrekkelig fortvilet sorg. Hun var nesten fra forstanden, klaget og jamret at hun alltid kunne se den lilles hatt. Så bebreidet hun seg selv for ikke å ha holdt bedre øye med sin lille. Ja, det var skrekkelig, og det gjorde meg nesten syk å være vitne til det.

Da den lille var begravet, vendte vi tilbake til vår leir.

Vi hadde bodd der i fire måneder, i hvilke vi hadde døyet mye ondt. Da kom det ordre om at vi endelig skulle flytte til farmen. Vi var glade. Nå skulle vi komme i hus og da fikk vi naturligvis ordentlig kjøkken. Dessuten hadde Wallace sagt at der var et lite hus til vår rådighed. Kanskje vi nå endelig skulle få litt hygge.

Vognene ble lesset, og vi fikk ordre om å reise med dem til farmen. Herrene ble tilbake i landsbyen "Estcourt" og skulle komme neste dag til hest. Ja, det var da bare tre herrer, Wallace - hovedmannen og hans sekretær, samt en syk venn som alt lenge hadde bodd i leiren hos dem.

Vi fant en stor en-etasjes bygning. Farmeren og hans familie hadde den ene halvdel, den del av huset hvor kjøkkenet var. Wallace hadde leiet den andre halvdel, og der var intet kjøkken. Vi spurte farmeren hvor det lille huset var som var tiltenkt oss. Han pekte ned over gården: "Det må være det kafferhuset der, han mener. Men ingen hvite mennesker kan bo der, før det blir gjort i stand."

Vi tok turen ned for å se på det. Gulvet som hadde vært jord, hadde man hakket opp, formodentlig for å lage et nytt. Men nå lå der store klumper som en pløyet mark. I vinduene var glassrutene knuste, og døren hang og slang og hadde ingen lås. Veggene var tilsmurt med alle slags styggheter. Som farmeren hadde sagt oss, kunne ingen flytte inn slik det nå så ut. Vi gikk tilbake og spurte farmeren hva han ville råde oss til; et sted måtte vi jo sove. Han sa: "Der er et lite veranda-værelse. Jeg vil tro at Wallace lar dere bo der, mens det lille huset blir satt i stand."

Så fikk vi våre sengeklær inn der og sov nokså godt. Neste morgen var vi tidlig oppe og lesset alle møblene av vognen og fikk dem satt i orden i værelsene. Ut på ettermiddagen kom de tre herrene, og Mr. Wallace virket godt fornøyet med alt. Men så kom han til det lille veranda-værelse, hvor våre sengeklær ennå lå. Han rynket pannen. Så kalte han på en av kafferne sine og sa: "Jim, lukk opp det vinduet og kast de tingene ut på gården." "Men Mr. Wallace da," sa jeg, "hvor skal vi sove?" "Der," sa han og pekte på kafferhuset. "Vet Mr. Wallace hvordan det ser ut?" "Ja, det gjør jeg." "Vet de virkelig at gulvet ligger som en pløyet mark?" "Å ja." "Vet De at der ikke er glass i vinduet, ingen hengsler og lås for døren?" "Det kan dere selv stelle på senere." "Men hvor skal vi bo i mellomtiden?" "Dere får bo der eller sette opp teltet igjen."

Vi valgte det siste. Men å sette telt opp på god hård mark, er en ting. Å sette det opp hvor jorden er løs som sand, fordi den har vært dyrket i mange år, det ble en annen ting. Først kunne man nesten ikke få de tre-nagler som teltet spennes ut med, til å holde i den løse jord. Dernest kunne man ikke få noen grøft til å stå åpen rundt teltet og ta mot regnvannet. Da jorden var så løs, fyltes den like snart som den ble gravet.

Vi hadde nå regntiden. Snart kom der flere dagers regn. Og da den løse molden hadde tatt inn så mye som den kunne, kom vannet ovenpå og gikk i strømmer som fylte vårt telt. Vi hadde bygget oss en slags ramme til seng, slik at den i det minste var tørr. Men den varte lenge, denne regnværsturen. Den varte i to uker, og der var over en fot med vann inne i teltet, så vi måtte hoppe fra kasse til kasse for å komme tørr i seng.

Som ventelig var, kunne jeg ikke holde lenge ut i slikt, så jeg ble syk. En annen ting som jeg har unnlatt å nevne, var at jeg atter måtte koke ute. Vi fikk et slags skur over ildstedet, men selv ble jeg våt ved å gå frem og tilbake.

Der kom ingen arbeidsfolk for å stelle på vårt hus, og Hans hadde fullt opp og fikk ingen tid. Derfor tenkte vi det var best å reise tilbake til Durban. Vi tenkte jo at vi hadde en pen liten sum til gode. Men vi hadde ikke fått noe skriftlig om vår lønn. Og vi hadde ikke hevet noe av den, da vi ikke hadde bruk for det. Vi mente vi kunne få alt under ett.

Nå, da vi ville gå i fra ham, ble han gal. Og da Hans gikk etter vår lønn, fikk han kun lønn for en person. En av oss hadde arbeidet alle disse fem måneder, arbeidet for intet. Det hjalp ikke at vi minnet ham om hans løfte; mere fikk vi ikke. Det ble en stor skuffelse for oss. Istedenfor 40 pund, hadde vi nå bare 20. Det ville ikke vare lenge, dersom Hans kom til å gå ledig noen tid i Durban.

Vi leide en oksekjerre og fikk våre saker til nærmeste hus langs hovedveien. Der ville vi vente til en eller annen fraktvogn kom forbi, som kunne ta oss med.

Da vi hadde ventet noen dager, kom der en vogn lesset med havrehøy i bunter, som skulle selges i P. Maritzburg.

Vi fikk lov til å ligge og sitte oppå lasset. Etter et par dager kom vi til P. Maritzburg, og derfra tok vi jernbanen til Durban.

Martine tjente hos en engelsk familie som husholderske, og hun var sjeleglad for å ha oss i byen igjen. Først måtte vi leie hus. Mens Hans forsøkte å finne et passende hus, reiste jeg opp til mine foreldre for en ukes tid.

Tilbake til toppen

8. kapitel

MIN MANN REISER TIL GULLMINENE

Da vi hadde oppholdt oss en stund i Durban, kom der rykte om at der var oppdaget gull i Barberton. Tre andre herrer fikk overtalt Hans, så han atter sluttet sitt arbeide og lånte noen penger i tillegg til de få vi hadde spart. Til Barberton i de dager var det vanskelig reise. Der var ingen jernbane og ingen post-forbindelse, ingen handelshus, så gullgraverne måtte ta alt med seg. - Den ene var norsk og het Greenstad, de andre var brødrene Bengstrøm, svensker.

Jeg hadde litt penger tilbake; men man skulle jo plukke gullklumper som man plukker bær, så han skulle snart sende meg penger nok. Dagen for avreise kom snart. Man skulle ta en liten kystdamper og reise til sjøs så langt som til "Delagoa Bay". Derfra skulle man leie sorte bærere til å bære reisegodset, og gå til fots i sju dager.

Jeg fulgte dem ned på bryggen. Med tungt og bedrøvet hjerte så jeg dem reise bort. Så gikk jeg alene hjem igjen. - Ukene gikk; det ble smått med utkomme for meg.

Tilbake til toppen

FÅR BUD AT HAN VAR ETTERLATT ALENE DØENDE

I seks uker, som for meg var som seks måneder, hørte jeg ikke et ord fra de reisende. Så en morgen kom der en fremmed herre gående. Han stanset og spurte om jeg var mrs. Norgård. Jeg svarte: "Ja!" Og da han stod nølende og forlegen, begynte jeg å tenke at det var en besynderlig herre. Jeg var glad vi stod ute i gården, så gamle madam Van Damme kunne se oss. Men så slapp det ut av ham: "Jeg er nettopp kommet tilbake fra Barberton gullmark". "Å, er De det! Kanske De traff min mann der?"

"Ja, jeg så dem der oppe!"

"Akk! Har De kanskje brev til meg?"

"Nei, frue, jeg har en hilsen fra den eldste Bengstrøm at deres venn Greenstad døde av feberen sju dager etter ankomsten!"

"Å nei! Tenk er Greenstad død; det var da riktig sørgelig." Jeg stod en stund og tenkte på den kjekke, store unge mann som nylig var i beste helbred, og nå var begravet. Men så tenkte jeg med ett: Men min mann! Hvorfor sendte han meg ikke et brev? Hvorfor unngår denne herre å nevne ham? "Å, si meg dog, hva feiler min mann? Hvorfor fikk De ikke brev fra ham til meg? Å! Er han også kanskje død?" "Den yngre Bengstrøm lå farlig syk da jeg reiste!" "Men min mann da! Kan De ikke besvare mitt spørsmål! Er min mann syk også?" "Ja, frue, han var døende da jeg reiste; det er nå 10 dager siden, så han er visst dø nå!"

"O du store Gud! Min elskede mann død der oppe alene i villmarken. Og jeg som ikke engang fikk pleie ham. Men hør nå her, hvorledes kan De så bestemt tro at han var død?"

"Jo frue, der var intet håp som vi kunne se. Han lå der i et lite telt på ødemarken. Der fantes ingen doktor, ingen medisin og ingen pleie, uten John Bengstrøm, som også hadde sin bror å pleie. Greenstad døde like ved siden av ham."

Akk! Mitt hjerte var nær ved å briste. Min elskede ektefelle! Skal jeg aldri se deg mere, aldri høre din stemme, ikke engang få passe din grav?

Da jeg hadde grått noenlunde ut, gikk jeg ned og fortalte det til madam Van Damme, og hun var meget bedrøvet. På sitt franske språk sa hun: "Min Gud! Slik en god ung mann."

Tilbake til toppen

VAR DET HANS GJENFERD SOM VISTE SEG?

Min søster var nå gift i Durban og mor var uventet kommet på besøk til henne. Jeg bad den gamle om lov til å gå en stund til min søsters hus.

"Ja, gå du, stakkars kone, gå!" -

Ved moderhjertet kunne jeg atter få gråte ut og fortelle henne det. Hun forstod så godt å trøste.

"Tap ikke motet så snart, Marie. Denne herren hadde jo ikke sett ham dø. Så lenge der er liv, er der håp. Er han død, vil nok Bengstrøm skrive så snart der blir anledning. Gi bare ikke opp håpet, før du er ganske viss i din sak. Der er ingen ting som er umulig for Gud, min Marie. Han kan godt lege ham, selv om alt håp i menneske-øynene er ute. Legg din sorg på ham, han skal gjøre alle ting vel. Håp kun det beste!"

Utrolig trøstet av min mors forstandige ord, vendte jeg tilbake til mitt ensomme hus, hvor hun snart besøkte meg. Men da hun var reist, var alt så tungt og tomt.

Jeg tenkte dag og natt på min mann. Og med håp om håp ventet jeg lengselsfullt på brev; men intet kom. Jeg begynte å tenke at John Bengstrøm også hadde fått feberen, og da kunne han jo ikke skrive. Slik gikk en måned i den mest pinlige uvisshet.

En morgen henimot klokken 9 - jeg skulle sette i stand noe tøy, men arbeidet falt meg ut av hendene og jeg hensank i grublerier.

I dette værelse var vinduet og døren på en og samme vegg. Dersom noen kom, måtte de først forbi vinduet for å komme til døren. Som jeg satt hensunket i grublerier, fór en kjent skygge forbi vinduet. Og i døren stod med en nesten tom sekk over skulderen, han som en gang var min unge, kjekke mann. Jeg ble så forskrekket at jeg syntes nesten som det var hans gjenferd. Jeg kunne ikke røre på meg og ikke si et ord - satt kun og stirret på ham.

"Marie, kjenner du meg ikke igjen?"

Jo, det var ham, hans velkjente stemme. Nå fikk jeg liv og sprang opp med slik iver at han siden i spøk fortalte våre venner, at jeg ville kaste ham på dør.

"Å Hans, Hans, jeg trodde det var ditt gjenferd. Jeg har jo hørt at du var død."

"Ja, Marie, det var ikke langt ifra."

Men jeg ville ikke at han skulle fortelle ennå.

"Sett deg i lenestolen, mens jeg koker en kopp kaffe og du får noe å spise."

Tilbake til toppen

HVORDAN HAN KOM TILBAKE

Da han hadde spist, og vi begge var blitt noe roligere, så fortalte han følgende:

"Etter at den herren som kom her, var gått fra Barberton, var vi begge meget syke, Alf Bengstrøm og jeg. Men jeg var nok verst. Mens jeg var syk, hadde jeg en fryktelig hjemlengsel. Og når jeg raste i feberfantasier, kalte jeg uavlatelig på deg. Jeg syntes du ikke ville komme til meg, enda jeg var så syk. Så kom noen reisende forbi teltet. Bengstrøm fant ut at den ene var doktor og bad ham komme inn og si sin mening om de syke. Da de kom utenfor igjen, sa Bengstrøm: "Han med det lyse håret, sier han vil reise hjem. Den vognen som står der, reiser snart tilbake, og han vil reise med den. Hva tror doktoren?"

"Han reise! Ja, det gjør han nok, men han reiser en annen vei. De kan like gjerne se Dem om, og se om her finnes noe å lage likkiste med."

Dermed reiste doktoren videre. Men Hans hadde vært ved sans og samling. Og da han hørte at han skulle dø, kom der en sterk vilje opp i ham. "Nei, jeg vil ikke dø, jeg reiser hjem til min hustru." Men til de andre nevnte han ingenting, men passet sjansen da Bengstrøm var borte fra teltet, å komme seg opp på hender og knær og krøp ut av teltet, og bort til vogndriveren som stod der. De var snart ferdige til å kjøre. Hans tigget og bad denne sorte driver så ynkelig om å løfte ham opp i vognen og ta ham med. Lenge ville han ikke, men til slutt tok han og lederen og løftet ham opp i vognen.

Så sendte han driveren inn etter sin vadesekk, som ikke en gang hadde vært åpnet siden de kom dit, og derfor var pakket. Siden lå Hans som halvdød på vognen. Men da de kom så langt opp i høylandet at de fikk en annen luft, begynte han å føle seg bedre og kom seg nå dag for dag. Etter et par uker kom de til en boer-landsby som het Utrecht. Her fikk han tilbakefall og ble meget syk. Vognen forlot ham der i hotellet og reiste videre. Der var ingen jernbane og ingen postvogn. Da han etter en hel uke begynte å tenke på å komme videre, var der ingen måte å reise på. Det hadde kostet ham atskillig på hotellet, så hans penger var omtrent slutt.

Endelig hørte han om en gammel boer som hadde to hester, som begge skulle til Dundee. Han spurte ham om han ikke kunne få ri den ene hesten så langt.

"Hvor meget vil du betale for det?"

"Mine penger er omtrent forbi, jeg har ikke mere enn et pund tilbake!"

"Vel, gi meg det pundet, samt den nye lærvadesekken og de lange støvlene der, så kan du få ride med den."

Det var en uforskammet pris, men slikt kan man vente av boere av den lavere klasse. Det var jo kun en dagsreise. Og hesten skulle utover likevel. Det var ikke som hadde han leiet den spesielt.

De ankom til Dundee - en annen boer-landsby - og herfra fikk Hans komme med en vogn som skulle til Maritzburg. Han var så heldig på veien nedover å treffe sammen med en bekjent av seg, en danske, som reiste motsatt vei. Denne lånte ham så mange penger at han kunne ta jernbanen fra Maritzburg til Durban. Klærne hadde han måttet legge i en kornsekk, og det var disse han hadde på skulderen da han som et gjenferd stod der i døren.

Ja, her var han nå, men med nedbrutt helbred og ingen penger. Vi skylte til og med de pengene han lånte, da de reiste oppover. Men jeg tenkte ikke noe på det den gangen. Jeg var bare sjeleglad at jeg hadde ham levende tilbake.

Om ettermiddagen, da han hadde hvilt ut, tok vi en tur til min søster Martine. Kan tro hun og hennes mann var forundret over å se Hans levende.

Men den natten tok feberen ham igjen. Den ligner Madagaskar-feberen, med den unntakelse at Hans mistet sans og samling. Han visste ikke lenger at han var hjemme og at jeg var hos ham. Han var atter alene i teltet ute i villmarken og usigelig klagende lød det gang på gang:

"Sofie! Min Sofie, hvorfor vil du ikke komme til meg. Hva har jeg gjort, siden du ikke vil komme? Sofie, å, kom dog!"

Mens tårerne trillet ned over ansiktet mitt, klappet jeg hans ansikt og hode, sa til ham at jeg var hos ham, at han nå var hjemme hos meg. Men han trodde vel det var John, for han skubbet meg bort og klaget:

"Gå vekk, jeg ønsker Sofie må komme, å Sofie kom dog."

Jeg kunne ikke forlate ham og hente legen, og jeg hadde ingen å sende. Slik måtte jeg sitte ved hans side uten å kunne gjøre noe og bare høre på hans klager.

Neste morgen, så snart Madame Van Damme var oppe, ropte jeg ned til henne om hun ville sende sin kaffer etter legen. Da denne kom, syntes Hans å være bedre. Han kjente meg nå, og husket at han var hjemme. Han kjente også doktor Schultze og kunne fortelle ham, hvordan han hadde det.

Doktoren sa meg at jeg måtte forberede meg på mange slike turer, da den slags feber ville henge ved ham i mange år. I mellomtiden ville han føle seg nokså vel og kunne nok også arbeide, om han fikk arbeid. Men disse turene ville komme med lengre mellemrom i flere år.

Dette var ikke videre oppmuntrende, men vi fikk nå finne oss i det.

Etter to måneders søking etter arbeid, fikk han endelig en jobb på jernbanen igjen. Men feberen kom nokså ofte og holdt ham hjemme et par dager av gangen, så vi var redd for at han til slutt ville miste jobben.

Gamle doktor Schulze var en god mann. Han talte med formannen om å finne Hans en plass på jernbanen i Pietermaritzburg, hvor luften var bedre.

Snart ble han forflyttet til Pietermaritzburg.

Atter måtte vi forlate et hyggelig hjem og mange kjære venner i Durban og begynne et nytt liv mellom helt fremmede.

I den tiden vi bodde i Durban, var der en tid en berømt engelsk prest som var en storartet taler. Vi hadde i blant gått for å høre ham, og var blitt personlig kjent med ham. Han hadde fått et bedre kall i P.Maritzburg. Og den første søndag vi var der, oppsøkte vi pastor Russels kirke. Der var nesten ingen norske i P.Maritzburg, så vi gikk i den engelske kirken så lenge vi var der.

Så snart gudstjenesten var omme, kom pastoren bort og hilste på oss og bad oss velkommen. Så gjorde han oss kjent med flere av kirkens beste folk. Han sa til dem at vi var venner fra Durban som var kommet hit for å bo. Han ba noen av damene besøke oss i løpet av uken. Det gjorde de. Og det varte ikke lenge før vi hadde mange gode, kristelige venner. Prestens hustru foretok hvert år et lengre besøk hos sine slektninger i Durban. Da flyttet vi begge ned til prestens, for at jeg kunne styre huset for ham og barna. Da vi ikke hadde barn ennå, var jeg jo fri og ledig og kunne hjelpe ved alle kirkefester. Dessuten sluttet jeg meg til kvinne-foreningen. Det varte ikke lenge før jeg ble bedt om å ta en klasse i søndagsskolen. Dette ble meget hyggelige dager. Jeg tør kanskje si at det var de to lykkeligste år i hele mitt liv. Mine små elever ble så glade i meg, og deres barnlige kjærlighet var meg en stor glede.

Men skjebnen vil aldri la meg være lykkelig lenge av gangen. Etter to år oppdaget man nemlig Johannesburg gullmarker. Noen av de rike kirkefolkene ble snart mine-eiere. En av dem tilbød Hans det dobbelte av den lønn han hadde på jernbanen, om han ville reise opp til deres mine, Stanhope, og arbeide der. Vi skulle få fritt hus og brensel også.

Lønnen han hadde i P.Maritzburg var temmelig liten. Man kunne akkurat leve av den, når man ikke hadde ekstra utgifter.

Men her må jeg fortelle litt om et barn som jeg hadde tatt til meg. Da vi forlot Madame Van Damme i Durban kom der en ung norsk familie i vårt sted. De var fra de emigranter som kom til Unsimkulu. Konen hadde en liten søsterdatter hos seg. Hennes mann led av tæring. Og vi hadde ikke vært i P.Maritzburg lenge, før vi hørte at han var død. Det har nok vært galopperende tæring. Konen fikk den også, og ikke lenge etter døde hun. Lille Sofie stod der da ganske alene, uten venner og slektninger som kunne ta seg av henne. Hun var da bare sju år gammel. En bareier ville ta henne, så hun kunne vokse opp og bli en barjente, skjenke sprit i skjenkestuen. Men da vi gjennom brever hørte dette, bestemte vi selv å ta henne.

Tilbake til toppen

GULLMINENE VED JOHANNESBURG

Som sagt, Hans tok imot tilbudet. Dermed skulle vi snart forlate dette sted, hvor vi hadde vært så utrolig lykkelige. Forlate de kjære venner, og verst av alt, skilles fra mine søndagsskole-elever.

Jernbanen gikk bare så langt som til Ladysmith - der fra skulle Hans ta postvognen.

Johannesburg gullmark er virkelig en mark. For helt ulik de fleste gullminer, er der ingen fjell, ikke en gang en ordentlig bakke. Rett på den flate marken hadde man funnet såkalte "gull-reefers" stikke fram her og der. Ingen trær så langt øynene kunne se, unntatt de som var plantet ved et eller annet boerhjem.

Det var med tungt hjerte og en anelse av ufred jeg fulgte med Hans til jernbanen. Å, hvor nødig forlot jeg dette sted, hvor vi begge hadde vært så lykkelige. Jeg følte som om vi aldri mer ville bli så vel tilfreds på noe annet sted.

(Forfatterinnen reiste seinere etter sin mann i følge med en engelsk familie. Det var en overmåte ubehagelig reise. Norgård mistet jobben sin, da bestyreren fikk en hel del av sine egne landsmenn å gi arbeidet til. I denne perioden fødtes den førstes datter. Norgårds hadde kjøpt en eiendom og holdt 24 kostgjengere.)

En søndag morgen ble vi vekket av at Sofie kastet voldsomt opp og var i brennende feber. Legen ble straks tilkalt, men hun ble bare verre. Vi tilkalte enda en lege, men ingen av dem kunne gjøre noe. Feberen ble til hjerne-betennelse og hun hadde store smerter.

Allerede tirsdag var hun fra forstanden og kjente ingen av oss. Med spebarn på armen, 24 spisegjester og den syke å pleie, ble det nok så utmattende. Jeg hadde da en kaffer til å besørge det grovere kjøkkenarbeide, men han var slett ingen kokk. Noen av nabokonene kom og satt hos den syke om dagen, mens jeg besørget matlagingen og bevertet spisegjestene. Vi fikk også litt våkehjelp om natten. Men da der intet annet værelse var å legge seg i, kunne jeg umulig få sove i samme værelse med min kjære, lidende pike.

Allerede torsdag oppgav legene håpet. De mente hun ikke ville leve til klokken 12 den natten. Vi satt hos henne hele natten. Bare en gang fikk hun et glimt av forstand. Hun åpnet øynene og så på meg ganske forstandig: "Mor, hvorfor gråter du?" Det var alt. Øynene var fremdeles åpne, men forstandens lys var borte igjen. I denne stilling lå hun hele fredag, og den påfølgende natt. Først lørdag formiddag klokken 11 kom fredens engel og løste båndet, og tok den lille rene sjel hjem til seg, hvor ingen sorg finnes, ingen sykdom og savn. Salig er den som dør i Herren. Hun var en elskelig liten sjel og er sikkert hos Gud. Akk om også jeg hadde fått hjemlov den gang. Hvor megen sorg, nød og savn jeg hadde blitt spart. Men som gullet foredles i ilden, slik skal jo sorg og motgang foredle oss. Som bemerket en gang før, de sorger som har knust og smertet mest, blir ikke nevnt i denne boken.

I det varme klimaet ble liket begravet allerede søndag. Hun var elsket av alle som kjente henne, og der var et stort følge til graven.

Å! hvor jeg savnet den lille vennlige sjel - det ble så tomt og øde uten henne. Lille Trine var da 6 måneder gammel og Sofie pleide å si: "Å mor, hvor morsomt det vil bli når lille Trine kan gå, og hun og jeg kan gå ut på marken og plukke ville blomster sammen!" Men det ble der intet av for henne på jorden.

Tilbake til toppen

9. kapitel

REISER TIL MATABELELANDET

Det var ved disse tider at Matabelelandet kom under engelsk besittelse. Store farmer ble solgt til dem som ville våge seg inn i midten av Sør-Afrika. En venn av min mann i Johannesburg skrev at han hadde kjøpt en farm på 3.000 acres av en av brødrene Bertelsen fra Kapp-kolonien. Nå, da han var ungkar og ikke ville reise så langt og bosette seg alene, spurte han om vi hadde lyst å komme med. Jeg kunne styre husholdningen og min mann arbeide på gården med ham. Han ville betale alle omkostninger ved reisen, så vi ikke skulle få utgifter med den.

Vi tok imot tilbudet, men måtte vente da man i regntiden om sommeren ikke kunne komme over flodene. Der fantes ingen broer og ingen båter eller ferger på denne reise, heller ingen jernbane. Vi skulle foreta den fire måneder lange reisen med oksevogn.

Deres vinter her er vår sommer der ute, og i april kom oksevognen for å hente oss til Johannesburg, hvor hr. Jensen først ville proviantere vognen og komme med.

Driveren og lederen som brakte vognen ned, forlot oss der. Han hadde ikke mot til å foreta så lang en reise, og lederen gikk med ham.

Oksene, liksom hester, har sine bestemte plasser i spannet. Især kommer det meget an på lederne og bakoksene. Men da vi endelig fikk leie oss en kaffer som ikke var driver, så visste de jo ikke hvilke okser som var vant til å gå som ledere, eller hvilke som var vant med trekkstangen. Følgelig kom oksene på feile plasser i spannet. Det lille vi hadde fått sammen av møbler, ble solgt på auksjon - intet utenom sengeklær og vårt tøy ble tatt med.

Vi hadde vel kjørt en halv mil da vi måtte over en vanskelig bekk. Den var steinet og hullet. Nå kom det an på om lederne holdt sine plasser. Gjorde de det, ville nok de øvrige okser trekke. Men så snart lederne strammet på trekketauet, vendte de brått om og kom tilbage til vognen. Oksespannet bestod av 16 okser, så man kan nok tenke seg at det nå ble en forvirring og alt seletøyet kom i uorden. Oksene slet både remmer og stropper i stykker, og det var med stor møye vi fikk orden på det igjen, slik at vi kunne fortsette reisen. Det var ettermiddag da vi forlot Standerton, og nå ble det snart mørkt. Derfor spente vi fra for natten.

Tilbake til toppen

MED OKSEVOGN 1.400 MIL

Jeg vil ikke trette dere med for mange gjentakelser. Dere vet allerede fra første del av min fortelling, hvor mange vanskeligheter der er ved å reise med oksevogn. Bare to hendelser av denne art vil jeg nevne her.

I løpet av den annen dag kom vi til en flod som måtte vades over. Der var kun mellom to og tre fot vann i denne. Men nedgangen og oppgangen var temmelig bratt. Vi kom ned i floden. Men da vognen var halvveis i vannet, støtte et av hjulene mot en stein. Da nå lederne skulle hjelpe å trekke, slo de seg vrange som dagen før, og kom vadende og plaskende tilbake mot vognen. Denne gangen gikk det helt galt da min mann og kafferen som holdt tauet på lederne, måtte plaske omkring i vann til langt over knærne. Men et par kaffere som kom gående, hjalp til med å få oksespannet i orden igjen, slik at de begge kunne ta fatt i tauet.

Ved en oksevogn er der alltid et tau fra de to oksene som er ledere. En kaffer går hele tiden og holder dette tauet i hånden for å holde oksene på rett vei. Men så snart oksene skulle trekke, vendte de om, slet begge kafferne med seg som fluer. Disse lå nå og sprellet og blåste i vandet, så man nesten ikke kunne holde latteren tilbake, så komisk så det ut.

På andre siden var en boerfamilie. Mannen som så at vi var i knipe, kom med sin lange svøpe for å hjelpe til. Da der nå kom en lang svøpe på hver side, og de to fremmede atter hang i tauet, ble der slikt smell med svøper og skrål at oksene ble forskrekket. Dermed trakk de vognen ut av vannet og opp den bratte elvebredden før vi visste ord av det. Det var nå blitt seint, og vi stanset for natten på boerens farm.

Kanskje noen vil like å høre litt om boerne her?

Det er to slags boere. Ordet "boer" kommer av "bure", som ganske enkelt betyr bonde, ikke bare gårdbruker, men også hest- og saue-avlere.

Den slags boere er de som nedstammer fra de første hollandske og franske hugenotter, som i sin tid flyktet fra Holland og Frankrike under kristen-forfølgelsen. Disse kom med skip for at søke nye land, og kom til å bosette seg i Transvaal og Orange Free State, som de kalte landet sitt.

Gjennom flere slektsledd ble det ikke opprettet skoler. Dermed kunne barna verken lese eller skrive. De ble etter hvert vant til den sorte tjenerhjelp. Det førte til at konene ble fryktelig dovne, og nesten alle av dem umåtelig feite av så mye stille-sittende, ørkesløst liv.

Mennene drev for det meste med saueavl, hester og kveg. Derfor er det sjelden man finner noen jord-dyrking ved disse boer-hjemmene. De selger sin ull og sine hester og kjøper det de trenger til husholdningen. Alt arbeide mannen derfor har, er å ri omkring på en god hest og se etter kreaturerne, samt en gang i året å klippe ullen. De avler nemlig intet fôr til sine kreaturer.

Så er der en bedre klasse boere. Det er de som i seinere år er kommet fra Holland. De har hatt gode skoler. Og her sørger de for at barna har guvernante og blir opplært ordentlig. Til dette slag hørte også general Kronje. Han hadde sitt hjem ikke langt fra Standerton, hvor han også drev saueavl.

Boerne hadde flere tusen acres land hver. Og de kaffere som bodde på deres land, var en slags treller. Dersom disse på minste måte fornærmet sine husbønder, ble de ofte bundet til vognhjulet og pisket til blods.

Da vi bodde i Standerton, hørte vi at Kronje hadde pisket to unge piker slik at de begge døde av det. Men det hadde ingen ting å si i forhold til boernes lover. Hadde det derimot skjedd under det engelske flagg, hadde hr. Kronje blitt trukket til ansvar for det.

Når boerne dro ut i krig mot de innfødte sorte stammer, førte de alltid unge menn og unge kvinner tilbake som fanger. Disse ble siden fordelt mellom de forskjellige farmerne, som beholdt dem som treller.

Til den første slags boere hørte den farmeren som vi traff her ved floden. Disse var mere godmodige og religiøse. De var som en slags kvekere. De kalte sitt samfunn "Dobbers", til hvilket samfunn president Krüger også hørte. Kvinnene bruker alltid sort dragt. Kjolen har løs trøye, og skjørtet er satt sammen av 4-5 bredder tøy som er rynket helt rundt livet. På hodet bærer de en slags kyse (sunbonnet) av sort tøy.

Da vi først så president Krüger i Johannesburg, hadde han ganske alminnelige klær, bare bein i hjemmesydde feltsko.

Tilbake til toppen

BESØKER BOERE

Den bedre klasse boere har pene hus og frukthager, mens nesten alle de andre bor i torvhytter. Vi ble buden inn til den boeren som hjalp oss ut av floden. Han ville vi skulle hilse på hans "vrow", hustru. Vi gikk med ham en liten tur. Og da dette hjem er ganske det samme slag som hos alle de "Dobbers" som vi har sett, kan det tjene som et eksempel.

Hytten var av torv. Taket som var nesten flatt, var av jernplater. Disse var ikke naglet fast, men hadde en masse gråstein lagt ovenpå så vinden ikke skulle blåse dem bort. Inne i hytten var kun et værelse. Veggene av torv var i sin naturlige tilstand, ingen kalk til å gjøre dem lysere. I den ene enden av hytten stod en hjemmelaget seng. Tepper og puter lå opphopet om hverandre. Oppå disse var henslengt skitne klær, sko, en gammel frakk, noen tørkede saueskinn, tobakks-blader i bunter, maisaks osv.

Der var kun to stoler. Den ene tok sønnen og gamlingen tok den andre. Så sa han at vi fikk finne oss plass på sengen. Deretter kom konen i sin sorte drakt og "bonnet" og hilste, tok hver av oss i hånden, til og med vår lille to år gamle sønn.

I den andre enden av hytten var ildstedet. Konen tente ild på for å koke kjelen. Bordet var så fullt av kopper og kar at man ikke kunne finne plass til noe.

Utenfor hytten var en liten dam. I den lå en hel del ender og gjess og plasket. Dit gikk konen med kaffekannen og kaffeposen for å vaske dem. Hun ville jo traktere med kaffe, men så lenge ventet vi ikke. Det ville bli seint for den lille som var søvnig. Og vi kunne ikke være sikker på kafferen heller. Han var en fremmed og kunne jo løpe sin vei og kanskje stjele fra oss. Så vi unnskyldte oss og gikk.

Men nå må dere ikke tro at disse "Dobbers" var fattige. Han hadde meget land, flere tusen sauer, flere hundrede hester og kyr osv.

Neste morgen kom vi tidlig avsted. Hen mot middag kom vi til en annen boerfarm. Han hadde en nydelig farm, deilig vann alle steder, og han hadde plantet en liten hage med poteter. Vi ønsket å kjøpe noen poteter av ham, men han var for doven til å grave dem opp. Så vi måtte grave dem opp selv og bringe dem hen til ham og betale ham.

Vi hvilte oss noen timer her, mens oksene gresset. Og mot aftenen spente vi for og reiste videre. Det var dunkelt måneskinn. Siden veien var god og flat, bestemte vi å kjøre videre utover kvelden.

Sent på aftenen, da barna var i søvn, kom vi plutselig i bort i en sump. Vognen var kommet på den ene siden av sumpen, slik at to hjul på samme side sank ned til akselen. Vi trodde vognen skulle kantre, så vi kom oss ut av den i en fart med hvert vårt barn. Nå måtte min mann og kafferen på beste måte forsøke å få løst oksene fra. Disse fikk plaske omkring i sølen og vannet til de kom seg på land.

Vi fant en tue hver og tok et barn hver på kneet. Slik satt vi og ventet på dagningen. Vi visste at vi aldri kunne finne overfarts-stedet om natten, dersom vi ikke var så heldige å få hjelp av noen reisende. Der satt vi da på en myrtue, som både var rund og hard. Klokken ble 10-11-12. Endelig, langt om lenge, hørte vi den velkomne lyd av svøpesmellet. Jo, nå får vi nok hjelp.

I Sør-Afrika er det alminnelig skikk og bruk at reisende hjelper andre reisende som kan trenge hjelp. Og det er aldri tale om betaling.

De som kom, viste seg å være boere med tomme fraktvogner på vei tilbake fra Johannesburg. Hvor forundret ble vi ikke, da deres første spørgsmål var: "Hvor meget betaler dere for å komme ut av sumpen? Vi vil trekke dere ut for ti shilling."

"Nei takk, vi kan sitte her litt lenger, så kommer der nok noen mere rimelige reisende!"

"Å, det er vel ikke så farlig. Dere kan nok betale oss fem shilling da!" Vi tenkte at der ennå var flere timer å vente, barna var søvnige, vi var trette og tuen alt annet enn et behagelig sete. Så vi mente at det var best å betale ham de fem shilling og komme oss til ro noen timer.

Det tok ikke ti minutter for ham å trekke vår vogn bakover, så hekte sitt spann på foran og trekke vognen over det rette overfarts-sted.

Vi betalte mannen og var glade for å kunne krype inn i vognen og få litt søvn.

Etter flere liknende basketak kom vi endelig til Johannesburg, hvor hr. Jensen ventet oss.

Her stanset vi en ukes tid, mens vognen ble lesset på med alt nødvendig til reisen, likeledes det nødvendigste å begynne farming med.

Man fortalte oss at der ikke fantes høns til salgs i Matabelelandet. Jensen ville bringe en kjerre med, som skulle brukes på farmen. Denne ble innrettet til et lite hønsehus. Og så kjøpte vi noen høns for å ta med oss opp.

Min mann hadde sin hest med seg. De innfødte i Matabeleland hadde ingen hester. Derfor kunne man få en god pris for hesten, om man siden ville selge den. Vi brakte likeledes flere hunder med oss, og to katter. Vi var jo nesten som en "Noas ark".

I Johannesburg fikk vi leie en driver til oksene, og nå gikk det godt til vi kom til Transvaals hovedstad, Pretoria. Der skulle vi slutte oss i følge med en bekjent, som het hr. Ritson. Han hadde 10 vogner med frakt til Bulawayo i Matabeleland.

Den første natten tilbrakte vi et stykke utenfor Pretoria. Den natten løp driveren sin vei og stjal Jensens nye regnfrakk.

Av Ritsons kaffere fikk vi høre at vår driver var blitt redd for å fortsette reisen. Han var nemlig blitt fortalt at vi skulle reise blant krokodiller, løver og andre udyr.

Så måtte min mann reise tilbake til Pretoria for å finne en annen driver. Han fant en som gav seg ut for å være driver, men forstod seg igrunnen ikke på slikt. Derfor ble det møye med oksene igjen.

En oksedriver må for det meste løpe til fots, engang på en side og en gang på den annen side, og smelle med den lange svøpen og skrike til oksene. Dessuten må han passe bremsen, som må skrues på bakenden av vognen. Derfor var det ikke noe lett arbeide for en uvant hvit mann.

Fra Pretoria har man fire dagers reise gjennom øde ubevokste landstrekninger. Ikke et træ eller en busk å se så langt man kunne øyne, men sumper i overflod. Dog stod vi ikke lenge fast noe sted nå, da Ritsons vogner alltid var parat til å hjelpe oss ut.

Tilbake til toppen

OGSÅ HØNS KAN LÆRE NOE

Femte dag kom vi inn i krattskogen, gjennom hvilken vi reiste i et par måneder uavbrutt. Der var nå bakke opp og bakke ned. Og veien som var ubanet, var rik på runde steiner som vognene kraste over så ildgnistene fløy fra hjulene. Ofte var det knapt nok at vognen kunne komme fram mellom trærne. Og ofte ble hjulene fast, så øksen måtte fram for å hugge treet ned før vi kunne komme videre.

Tornetrærne hang fast i vognteltet, som ble revet i stykker. Eller kjerren med hønsene veltet. Denne var festet til vognen bak.

Ja, disse hønsene! En mann sa en gang til meg at høns kan man intet lære. Men her ble det motsatte bevist. Når vi spente fra ved middags-tider, stanset vi i flere timer fordi oksene måtte gresse. Da slapp vi hønsene ut, mens vi ennå kjørte på den øde vei. Da vi så skulle avsted igjen, fikk vi noen av driverne til å omringe dem og smelle med svøpene, mens de ropte Hok! Hok! Hok! og fikk dem inn i kjerren. Etter et par dager behøvde vi bare å smelle med en svøpe og rope Hok! så kom alle hønsene løpende og sprang opp en liten stige som var satt fram foran kjerren, så de skulle komme opp i denne. Vi mistet aldri en høne, og vi slapp dem ut hver dag, til og med i krattskogen.

Når oksene gresset, måtte alltid lederen gå med dem og passe på at de ikke kom bort i skogen. Men noen ganger hendte det at lederen la seg til å sove. Dermed kom okser bort så vi måtte vente noen dager, mens man lette etter dem.

Jordbunnen i denne skogen var sandaktig. Og når så mange vogner fulgte i et og samme spor, ble sanden så løs at vognen sank ned til akselen. Da måtte to, ja endog tre spann okser settes inn for å trekke vognen gjennom. I blant var sandstrekningene så lange at man ikke godt kunne holde på å sette andre spann inn. Og ofte var veien så smal og skogen så tykk at et ekstra oksespann ikke kunne komme forbi. Da kom et halvt dusin drivere og skrek og skrålte og banket på de stakkars oksene, som til slutt i ren fortvilelse anstrengte seg til det ytterste og kom gjennom.

Akk, hvor mange ganger jeg har grått ved å se slikt dyrplageri. Vi gikk ved disse anledninger til fots bak vognen for å lette dem vår egen vekt.

Naturligvis led vi av vannmangel der hvor jordbunnen var slik. Kun med lange mellomrom fant man vannpytter, stillestående vann belagt med grønt, illeluktende slim. Dette vannet måtte vi benytte både til folk og fe, og enda til være glad for det. Noen okser fikk gallesykdom og døde av den.

Etter noen uker kom vi til Pietersburg, den siste byen på vår tre måneder lange reise. Den er i Transvaal og tilhørte boerne. Der var en stamme sorte innfødte, som boerne lå i krig med på denne tiden, da de ikke var istand til å betale landskatten til boerne. Disse innfødte bodde mellom klipper og i huler. Til en stor og svær underjordisk hule, hvori der var flere hundrede av disse stakkars sorte mennesker, især barn - kom boerne og satte en av sine kanoner ved åpningen. Så skjøt de inn i hulen og drepte de stakkars uskyldige kvinner og barn.

Her rømte vår driver igjen, og nå var vi ikke i stand til å få en annen. Min mann og Jensen måtte derfor byttes om å drive det beste de kunne. Noen flere reisende sluttet seg til vårt følge, slik at der nå var 14 vogner i lag. Den ene av disse var en berømt løvejeger: han het Bisset.

Det er sant - de innfødte hadde en slags konge over seg som het "Mahodo". - Hans general het Malabok. Mahodo unnslapp og flyktet, men Malabok fikk boerne tak i. - De tok mange unge mennesker til fange, som siden ble treller på de forskjellige boerfarmene.

Vannmangelen var atter stor etter at vi forlot Pietersburg. Vi hadde reist mange lange, møysommelige mil uten å finne vann. Så kom vi plutselig ved en dreining på veien, til en svær klippe. Den var så hvit som den fineste marmor. Den veide flere tonn, og var rund og glatt. Hvordan den var kommet der, er et under. Aldri har noen menneskehånd hatt noe med det å gjøre. Under denne veldige klippe rislet en kilde. Der bodde en ensom handelsmann som handlet med de innfødte. Han hadde bygget en dam ved kilden som ble fylt av kilden. Og her fikk de stakkars, tørstige okser drikke, mot at eieren betalte en shilling (24 cents) for hvert spann; et spann er 16 eller 18 okser.

Man sier at alle floder som renner mot vest, går tørre om vinteren når der intet regn er. Mens de som renner mot øst alltid har meget vann.

Tilbake til toppen

VED KROKODILLE-FLODEN

Krokodille-floden var den siste elven med rennende vann på vår reise. Vi kom til mange elver ennå som om sommeren hadde vann til en dybde av 15 til 20 fot, men som om vinteren var så tørr at man måtte grave i sanden for en smule vann. Vi nærmet oss løvenes land, og nå fantes ingen menneskelig-bolig mer på lange strekninger.

Vi kom altså til Krokodille-floden. Der var nokså meget vann, og to spann okser ble satt for vognen. Denne elven er beryktet for sine mange krokodiller. Vi var derfor redd for å la hundene våre svømme over, så vi fikk dem alle i vognen. Men vår store "Karo" ville ikke være i vognen. Den slet seg løs og sprang midt ut i strømmen. Ja, nå er det forbi med den, tenkte vi, i det den fór med strømmen langt nedover elven. Men nei, "Karo" kom i land på den andre siden i god behold - og glade var vi.

Vannet gikk over vognbunnen og helt inn i våre kasser. Men hønsene da? Kjerren var mye lavere enn vognen, så vannet gikk halvveis i hønseburet. De stakkars hønsene hadde sikkert druknet, dersom elven hadde været noen meter bredere. Det var ynkelig å se dem da vi kom i land; de så våte og pjuskete ut. Godt var det for dem at det var middagstid og at solen skinte varmt, så de våte fjærene snart ble tørre.

Tilbake til toppen

STØTER PÅ EN HVIT DØENDE MANN

En aften kom vi til en tom stall. Man kunne fortelle oss at denne stallen var bygget for at man her skulle ha hester og postvogner. Planen var nemlig å få i gang post-forbindelse mellom Pretoria og Bulawayo langs denne veien. Men løvene hadde drept alle hestene, slik at man måtte gi opp planen. Her lå noen tomme vogner som var på tilbakeveien fra Bulawayo. Vi så bare noen kaffere. Den hvite mannen som eide vognene, lå syk i den ene vognen av feberen. Bisset hadde atskillig medisin med seg. Han gikk derfor hen til den syke med noe medisin. Men om han noen gang kom seg, vet vi ikke. For vi reiste hver våre veier.

Tilbake til toppen

10. kapitel

ALENE I OKSEVOGNEN MED TO BARN OG OMRINGET AV LØVER

Her fikk jeg feberen. Men da jeg fikk passende medisin i tide, fikk vi forebygget en alvorlig sykdom. Noen dagers reise herfra nærmet vi oss den aller største flod på hele reisen. Den het "Shashie-floden" og var 750 yards bred. Men på denne årstid var den nesten tørr. Dette var den første på vår reise av dem som løper mot vest.

Den ettermiddagen var det min manns tur å ri foran vognen og lede de øvrige hestene. De andre menn i vårt følge hadde også med seg hester, og man byttet om å ri en og lede resten. Mens han, uten å ane noen fare, red henover veien, hørte han en uhyggelig lyd. Den kom først på en side og så på den andre. Snart ble han overbevist om at det var løver som gikk i krattet og snøftet. Han stanset og kom nærmere vognfølget.

Tilbake til toppen

FLODENE TØRRE

Snart kom vi til Shashie-flodens bredder, og her stanset vi litt. Der var på denne tid intet vann i den. Men sanden var dyp og tung. Derfor ble tre oksespann satt for en vogn. Der var 13 vogner og en kjerre, vår vogn var den trettende. Og da vi bare hadde den ene vognen, måtte vi alltid vente til sist.

Et par av de tyngste fraktevognene måtte bruke fire spann, så alle oksene var gått med de første fire vognene som gikk ned i floden. Det var nå natt og månen skinte matt. Vel visste man at vi nå var blant løvene. Men de tenkte at i et så stort følge og med så mange drivere som skrek i munnen på hverandre for å jage på oksene, og så mange svøpesmell, ville man ikke være i fare for noe overfall av løver. Dessuten var det maktpåliggende å få vognene over i den kjølige natteluft, da solheten om dagen i denne brede flod ville bli uutholdelig. Ja endog sanden ville bli oppvarmet.

Men så satt jeg og de to barna der igjen alene. Intet menneske nær oss til å beskytte oss. - Men en ting visste jeg jo, at Gud var alle steder, og at han er mektig til å bevare når det behager ham. Men så tillater han jo i blant at ulykker rammer. Så det var med bange anelser og et bankende hjerte jeg satt der alene i skogen - med min lille sønn i min favn og Trine som klynget seg til min arm.

Nå var skogens konsert begynt for ramme alvor. Løvene brølte av full hals. Hyenene og ulvene stemte i sine uhyggelige og nerve-rystende hyl, og sjakalene stemte i med sin stygge bjeffing. I skogen var månelyset dunkelt og vi kunne se krattet røre på sig og høre det rasle i buskene. Men vi kunne ikke se hvilken gjenstand det var som forårsaket disse bevegelser.

Således kom vi til at tenke at enten var det løve eller leopard. Jeg holdt pusten i det jeg ventet hvert øyeblikk at en av disse ville springe på vognen og gjøre det av med oss. Siden har jeg tenkt meg at det var rever og villbukker som formodentlig flyktet for sine fiender.

Men en fryktelig kveld var det for en ensom kvinne med to små.

Tilbake til toppen

"HER ER VANN!"

Tre ganger kom oksespannene tilbake før det endelig ble vår tur. Det tok fire timer fra de første vognene gikk fra oss, og til vår tur kom. Min mann kom ikke tilbake, fordi man hadde bedt ham stanse ved vognen på den andre siden, og sammen med en kaffer få ild på til vår aftensmat.

Man bestemte seg til å stanse her neste dag for at oksene kunne hvile ut og meske seg med det klare vannet som rant som en liten bekk på den ene siden i floden, bare et par tommer dyp. Vi hadde også behov for å bake brød og gjøre litt klesvask.

Jensen hadde utrustet vognen med en rundelig hånd, så vi hadde rikelig å spise på denne reisen. Og når så min mann fikk skutt noen fugler, hadde vi et herremåltid.

Kanten ned til floden var temmelig bratt, som rimelig var, når man vet at vannet om sommeren når en dybde av 18 til 20 fot. Da det ikke fantes noen menneskebolig på mange hundrede mil herfra, så var her verken båt eller ferge. Man måtte derfor reise om vinteren.

Dette var også det siste rene vann vi fikk på flere måneder.

Utover ettermiddagen den neste dag, ble det spent for. På grunn av varmen om dagen, hadde vi ennå ikke gitt opp å kjøre om aftenen. Men denne aftentur ble den siste på noen tid.

Vi skulle ned en bakke da bremsen på den ene vognen gikk i stykker. Vognen rente på oksene som holdt trekkstangen oppe, og den ene oksen fikk et bein under hjulet, så det brakk. Så snart som mulig fikk man stanset og løst ut den stakkars oksen.

Da vi kom ned på noenlunde flat mark, ble vognene fraspente. Og så snart oksene var løst fra åket og bundet for natten til trektauet, gikk alle mannfolk, både hvite og sorte, tilbake til den forulykkede oksen. Man hadde nemlig bestemt å slagte den, og kafferne gikk med for å bære kjøttet.

Tilbake til toppen

PÅ LØVEJAKT

Atter satt jeg alene i villskogen med mine to små. Disse fikk jeg snart i søvn i vognen og la meg selv fullt påkledt ved deres side for å vente på at min mann skulle komme tilbake. Jeg hadde vel ventet et par timer. Uff, hva er dette? Oksene ble urolige. Jeg kunne føle at de trakk i remmene og trekktauet raslet. Dette var nemlig en lang jernkjetting. Så med ett hørtes brøl, som om en okse hadde fått dødsstøtet. Deretter ble alt stille igjen.

En times tid etter kom de fraværende tilbake. Det første jeg sa da jeg så min manns ansikt mellom teltet, var at der hadde vært noe ved oksene. Hans kom tilbake og meldte at en okse var borte. Ved hjelp av lykten hadde han sett hvor løven hadde dratt av sted med den.

"Ja så! Det var altså der løven var, mens vi ventet på den forgjeves," sa han. "Som du vet, skulle vi slakte oksen. Bisset, løvejegeren, var også med oss. Selv om det var dunkelt månelys, hadde vi jo lykten med for å kunne se mens vi flådde oksen. Men da vi kom dit, var der ingen okse å se. Det var jeg som bar lykten, en slik som politiet bruker og som man kan lukke igjen. Da vi ikke så oksen, tenkte vi naturligvis at den hadde dratt seg lenger bort i krattet under trærne for å legge seg. Jeg åpnet lykten og gikk foran under trærnes skygge, hvor der var temmelig mørkt.

Plutselig, med et brøl og et bråk mellom krattet, sprang en stor løve opp og fór av sted inn i krattet. Den var ikke 10 fot fra meg. Vi ble alle forskrekket og kafferne krøp snart opp mellom trærnes greiner for å være i sikkerhet. Men vi fem hvite gikk nå videre til det stedet hvor løven hadde vært. Og der, som vi nok ante, lå oksen død. Løven hadde drept den og holdt nå på å få seg sin aftensmat.

Bisset visste at når alt ble stille, ville nok løven komme tilbake. Så han bad kafferne å holde seg helt stille, der hvor de satt mellom greinene. Så fant også våre menn et par trær nærmere oksen, og lukket lykten så den var ganske mørk. Slik ventet de en stund. Endelig kunne de høre hvordan løven rusket i oksen. Men Bisset kunne ikke få sikkert sikte i det dunkle månelyset. Derfor bad han meg åpne lykten litt, så en stråle kunne vise ham akkurat hvor løven stod. Men så snart løven så lyset, var den vekk på et blunk! Ennå ventet vi; denne gang lenger. Og løven kom tilbake. Men da vi atter skulle forsøke lykten, sprang den sin vei igjen. Tredje gang ventet vi, men nå kom den ikke tilbake. Da var det den lurte oss og kom hit og fikk seg en annen okse."

Bisset hadde nå stor lyst å skyte en løve, mens han var her midt mellom dem. Så det ble bestemt å stanse her noen dager. Man hadde funnet den andre okse også. Og Bisset mente løven nok ville komme tilbake hver natt, så lenge der var noe kjøtt igjen. Han laget derfor en slags plattform i et tre nær oksen, hvor mennene nå holdt vakt i tre netter.

Ellers hadde man trukket alle vognene sammen. Og kafferne ble sendt for å samle all veden de skulle bruke til å holde flere bål vedlike omkring vognen. Det var nemlig en velkjent sak at løvene var redd for ild.

Dagen etter at oksene ble drept, hørte jeg kafferne snakke sammen om løven de hadde sett og ventet på kvelden før. "Jo," sa en, "det var lykten som jaget den. Den trodde det var ild." Så spurte jeg ham: "Hvorfor er løven, som er slikt et mektig dyr, redd for ilden?" "Å jo, Missis, man sier at for ikke så lenge siden var løvene så dristige, at de gikk helt til bebodde distrikter. De kunne til og med springe inn mellom de innfødte som satt sammen om kvelden utenfor sine hytter og varmet seg ved det åpne ildsted. Og ofte tok de noen av disse innfødte med seg.

Men så var der en gammel, forstandig mann som gav dem dette råd: "Finn en del lange, tørre trestenger og ha dem i orden hver aften. Når det går mot kveld, så legg den ene enden av disse stenger i ilden, slik at de brenner. Når løven kommer, tar dere en brennende stang hver og stikker og brenner løven der hvor dere kan treffe den." Dette ble gjort. Og det gikk ikke lenge før løvene lot dem være i fred. Derfor er det, Missis, at alle løver er redde for ild."

Dette var da hva denne kaffer fortalte meg.

To kvelder ventet Bisset på løven, men hadde verken sett eller hørt den, selv om man så fotspor på veien og kunne se på oksen at løven hadde spist av den. Nå bestemte Bisset seg for å få løven på en annen måte.

Der var kun tre geværer i følget. Disse ble ladet. Og da kvelden nærmet seg, ble de lagt ut slik at de siktet mot den veien løven alltid gikk. En snor fra hvert gevær ble strukket over stien og festet slik at når noe rørte ved den, ville skuddet gå av. Da dette var i orden og det var nesten mørkt, var Bisset med et par andre herrer på sin post i treet. Bort imot midnatt hørtes et skudd, litt etter ennå et - og enda det tredje. Ja, mon tro om noe ble skutt, eller skjøt geværene vilt? Man våget seg ikke ned før dagslyset kom, da intet er så farlig som en såret løve.

Da det ble lyst, så de en stor, gammel ulv som lå død. Lenger borte så man spor av løven, likeledes merker av blod. Nå ble hundene hentet. Disse fulgte blodlukten og førte våre jegere lenger inn i skogen, hvor en løve lå død. Løven ble flådd, og man sa at det var det største løveskinn man hadde sett på lang tid. Alle klørne ble også tatt. Jeg har en brystnål som er laget av to små løveklør.

Tilbake til toppen

Vi hadde en bekjent som het McNee. Han hadde forlatt Pretoria en uke før oss. Til denne tid hadde vi intet sett eller hørt til ham. Da vi den fjerde dag fortsatte vår reise, traff vi noen tomme vogner som var på tilbakeveien fra Bulawayo. Nå fikk vi høre nytt fra McNee. Disse folkene hadde møtt ham for noen dager siden. Da hadde han nettopp opplevd et rystende løve-eventyr.

Det var tidlig på etter-middagen, kanskje klokken tre (kafferne har jo ikke greie på klokketiden, når de skal fortelle noe). Nå ja, omkring klokken tre, mens de rolig reiste fremad, fremdeles mellom villskog og kratt, sprang en stor løve ut av krattet. Løven angrep så en av de oksene McNee hadde gående løse ved siden av spannet. Alle ble så forskremte at de ikke sanset seg før løven og oksen var borte. En dame sa en dag til meg, da jeg fortalte om dette: "Hvordan kan en løve få bukt med en okse som jo er større, og kanskje sterkere. Den gjør vel motstand?" "Ja, det er nettopp der det ligger. Oksen får ikke tid eller anledning til noen motstand. Som en uhyre stor katt, springer løven på oksens rygg. Med en labb tar den fatt det ene hornet, og med den andre labben griper den oksens snute. Og i et nu har den vrengt halsen rundt. Og å trekke oksen bort, gjør løven like så lett, som katten med en stor rotte."

Det første vi forsto var at løven også kunne bli farlig om dagen. Hittil hadde vi følt oss rolig i dagslyset, og nå kjørte vi ikke lengre enn hen mot ettermiddagen. Da spente vi fra så tidlig at kafferne fikk samlet brensel nok til de bålene som skulle beskytte folk og fe fra løvenes angrep om natten.

Oksene måtte jo gresse mellom krattet. Men da våre kaffere hørte det, kunne man ikke få dem ut av sikte fra vognene. Dersom oksene gikk for langt, måtte Jensen i blant gå ut for å snu dem tilbake mot vognene.

En dag ved middagstid, mens Jensen var borte for å snu oksene vekk fra skogen, fikk han se en stor løve. Den reiste seg makelig opp fra sitt leie i krattet og gikk ganske rolig lengre inn i skogen. Jensen skjulte seg bak et tre og iakttok den. Den så ikke ham.

Da vi kom forbi det verste løvestrøket, kom vi til å reise på en vei hvor det ikke fantes vann. Både okser og folk led nød av vannmangel. Vi mente nå at vi kunne benytte kveldene til reise, da det ble for varmt om dagen for de stakkars dyrene som trakk vognene. Og så fortsatte vi reisen tidlig om morgenen.

Tilbake til toppen

11. kapitel

LYSTIGE MÅLTIDER MIDT I URSKOGEN

En morgen lød endelig det velkomne rop: "Her er vann!" Hvor deilig, tenkte vi. Vi kunne nesten kjenne hvor godt en slurk vann ville smake oss. Men akk! Da kafferen kom med vannet, var det så skittent og tykt som det verste gulv-vann etter at man hadde skurt et gulv. "Å Jim, er der ikke bedre vann enn dette?" "Nei Missis, det er det beste vi kan få, det er ikke noen elv, bare en stor sump."

Å drikke dette vannet ble umulig. Vi fikk se å koke det og lage te og kaffe av det. "Skal vi lage te eller kaffe, Hans?" spurte jeg min mann. "Å, det er best du lager kaffe, da kan vi ikke så lett se fargen på vannet!"

Vi måtte nå drikke denne kaffen for å slukke tørsten, men med noe synderlig behag ble det nå ikke. Etter at vi kom noe lengre fram, begynte mennene å gå på jagt etter fugler. Og vår jeger Bisset skjøt en stor villbukk.

Jeg var jo den eneste kvinne i reisefølget. De andre tre herrer hadde kun kafferne til å koke for seg. Og så lenge det gikk på kaffe og brød, kunne det enda gå. Men når der var kjøtt eller fugler å tilberede og steike, da var det forbi med kafferens kokekunst. Derfor ble jagtutbyttet brakt til vår vogn. Og da jeg på beste måte hadde tilberedt rettene og dekket bord på en duk som var lagt ut på jorden under et eller annet skyggefullt tre, ble gjestene tilkalt.

Det var mye moro. Hver av dem brakte med seg sin egen kniv og gaffel, blikkopp og jerntallerken samt noe å sitte på. Bisset hadde en ordentlig feltstol. Men en brakte med seg en vannbøtte som ble hvelvet for å sitte på, og en annen brakte med seg et vaskefat som han satt på.

Kan man tenke seg dette besynderlige middags-selskap der i Afrikas villskoger. Vertinnen på kne ved siden av duken. Ved hennes side en stor jerngryte, hvorfra hun delte ut til gjestene. Men moro var det! Maten lot til å smake godt, og man pratet, spøkte og lo, så det gav gjenklang i skogen.

Som før sagt, hadde vi fem hester i følget. Man ventet seg en stor pris for disse, når man kunne selge dem i Bulawayo.

Om der var noe i luften eller om det var det usunne vannet, vet jeg ikke. Uansett ble hestene syke, og en etter en døde de.

Også vår gode, brune hest måtte gå samme vei. Hans, som forsto seg en god del på hestepleie, gjorde alt mulig for å frelse dens liv; likevel døde den. Endog hundene ble syke og døde. Det tristeste å miste var pene Karlo.

Tilbake til toppen

EN I FØLGET KOMMER I BERØRING MED EN GIFTIG PLANTE

Her langs veien vokste en kaktus-plante. De innfødte brukte den melkeagtige væsken som rant ut når man brekket av en gren, til trekkplaster på kveg som ble halt. Denne væske kunne trekke like så godt som spansk flue på mennesker.

Denne væske kunne også være giftig bare ved å røre ved den.

En av våre medreisende hadde ved uforsiktighet fått noe av denne væsken på hånden sin. Han vasket straks hendene i både kaldt og varmt vann, og skuret den av med aske og såpe så han nå mente all gift var borte. Det skjedde ingen ting med hendene som følge av dette. Men da han neste morgen vasket ansiktet, har der ennå vært gift nok igjen på hendene til å forårsake en fryktelig smerte i øynene. Den stakkars mannen ble halvt tussete av disse grusomme smertene. Han var ellers en sterk og kjekk mann. Men disse smertene fikk ham til å legge seg på jorden, hvor han jamret og vred seg av smerter. Og vi hadde ingen ting som i minste kunne lindre smerten.

Først da kvelden kom, ble det bedre. Og neste morgen var det stort sett forbi. Og underlig nok, etter slike svære smerter var vi redd for at han skulle miste synet; men hans øyne var helt uskadet.

Etter en tid kom vi inn i et helt forskjellig landskap. Nå, i nesten tre måneder, hadde vi uavbrutt reist gjennom skog og kratt på begge sider så langt øyet kunne se. Veien hadde for det meste vært jevn, unntatt de strekninger med dyp sand, som før nevnt.

Men nå var det som om vi var kommet inn i et fjell-område. Veien som knapt var bred nok til en vogn av gangen, snodde seg inn og ut og omkring kjempe-messige klipper.

Her så vi en mengde apekatter i alle størrelser tumle seg opp på klippe-blokker som sto oppå hverandre i en svimlende høyder. Mange ganger så det ut til at disse apekattene ville gli nedover klippe-hellingen og knuses nedenunder. Men nei! de kom seg alltid tilbake i god behold.

Tilbake til toppen

ANKOMMER TIL BULAWAYO ETTER EN 1.300 MILS REISE

Vi nærmet oss Bulawayo, som den gang var den eneste europeiske by i Matabeleland.

Tresorten der omkring var nesten umulig som bygge-materialer, og der var ingen jernbane den gang. Derfor gikk det ikke så fort å bygge by, da alle bygge-materialer som tre og jernplater, måtte fraktes opp med disse seine oksevognene.

Følgelig bestod byen den gang for det meste av et hus her og der omkring blant mapane-buskene. På en ubebygget hustomt gjorde vi holdt et par dager. Vi skulle nå skilles fra våre reise-feller, da disse var ved deres reises mål. Men vi hadde ennå 75 mil igjen langs en ubeferdet vei, før vi nådde Jensens farm. Vi hadde nå tilbakelagt omkring 1.300 engelske mil. Våre okser begynte å bli både magre og trette. Akk, hvor vi gruet for denne reisen hvor vi visste at ingen reisende ville komme oss til hjelp, dersom vi kom i nød på veien.

Vi fikk mange sand-strekninger å pløye gjennom og mange sandfloder å fare over.

Den første av disse var Bembezi. Der stod vi straks fast. Nå kom kjerren vel med. Hønseburet ble satt på jorden og kjerren ble lesset med gods fra vognen. På den måten fikk vi, etter flere turer med kjerren, vognfrakten over på den andre bredden. Dermed kunne oksene få bukt med den tomme vognen.

Mens jeg tente ild og kokte kaffe, ble oksene fraspente. Deretter lesset Hans og Jensen atter på vognen. Vi ble der noen timer, da oksene trengte hvile etter et slikt basketak. Ikke langt herfra var en misjonsstasjon hvor pastor Rees og frue hadde arbeidet i 30 år uten noen frukt. Kun en gutt var blitt døpt. Og da krigen seinere brøt ut, forlot han misjonæren, kastet klærne og sluttet seg atter til hedningene.

Folkeslag som tilber avguder, er der håp for.

Disse har en trang til en Gud. Og når de får øynene opp for at deres avguder ikke duger og så får kjenne den eneste sanne Gud, da kan der bli sanne kristne av dem. Men Matabelefolket har slett ingen avgudsdyrkelse. De lever som dyr, uten trang eller tro på noen som helst Gud. Av denne grunn har kristendommen nesten ingen fremgang hos dem. Alt hva misjonæren fortalte dem om Gud, var alt sammen pene eventyr. Intet kunne få dem til at innse at de som mennesker trengte til en gudsdyrkelse eller gud. Det eneste de hadde tro på, var "hereri" eller trolldom. All ulykke som hendte dem, var forårsaket ved at en eller annen av deres fiender fikk makt til å fortrolle dem.

Tilbake til toppen

NYSGJERRIGE KVINNER

Da vi kom noen dagsreiser lenger fram og hadde stanset for at oksene skulle få gresse, kom de første matabele-kvinner jeg noen gang hadde sett, med sine barn. Noen gjetergutter hadde sett at der var en hvit kvinne og småbarn, og nå kom de for å se på oss.

Jeg fant at deres språk var omtrent det samme som zulu-språket. Og de ble svært forbauset da jeg tiltalte dem på deres eget språk.

Små hvite barn hadde ingen av dem sett. Og det lot til at de nesten ikke kunne tro at mine barn var av kjøtt og blod som de sorte. Zuluene kaller hvite mennesker "abelungu" - men matabelene siger "anokiwa" i flertal og "ikiwa" om en person. De måtte føle på min lille sønns hender og føtter, en slik liten "ikiwa" hadde ingen sett før. Jeg måtte til og med trekke sko og strømper av hans føtter, så de kunne få se om han hadde tær som dem. Og de kunne ikke nok få beundre de små bløte tær. Deres barn løper jo barbeint så snart de kan gå, så føttene blir snart harde.

Noen av de små barna trakterte jeg med en skje sukker som jeg helte i de små sorte never. Straks kom alle kjerringene med en fingerspiss og skulle smake på denne forunderlige hvite sand. Deretter åpnet de øynene vidt opp av forundring, i det de utropte: "Ha, Sinjosi impela!" (Å, det er virkelig honning.) De bar seg så umåtelig fornøyelig at vi måtte le av dem.

Etter mange besværligheter kom vi endelig til Jensens 3.000 acres farm (3.000 morgen på hollandsk mål, er 6.000 acres på engelsk) ved Shangani-flodens bredder.

Som før sagt kjøpte Jensen farmen av to brødre Bertelsen fra Kapp-kolonien.

Deres gamle far, kaptein Bertelsen, som han ennå kaltes på grunn av at han lenge hadde fart til sjøs som skips-kaptein, bodde nå på den ene farmen som lå opp imot vår. Hans hustru, tre sønner og en brorsønn var også i Matabeleland.

Da vi var i Bulawayo, hadde vi truffet den ene sønnen. Han var reist hjemmefra for å tjene litt penger til sine foreldres opphold. Mens Leo, en annen sønn, var reist med sin vogn til Mashonaland for å tjene så meget at de til sommeren kunne bli på farmen, pløye, plante og bygge ordentlige hus. Karl, brorsønnen, var også en voksen mann. Han ble på farmen for å beskytte og passe de gamle. Der var to døtre også. Men da disse ikke var ferdig på skolen, skulle de bli en tid hos hr. Thesen, deres onkel, som bodde i Knysna i Kapp-kolonien. Om jeg ikke tar feil, har jeg nylig i sør-afrikanske aviser sett at hr. Thesen var valgt som parlaments-medlem. Skulle hans øyne noensinne se disse linjer, da kan jeg hilse ham som den eneste hvite kvinne som sist så hans søster, svoger og brorsøn i live.

Tilbake til toppen

12. kapitel

TILSTANDEN HOS DEN NORSKE FAMILIE BERTELSEN

(Da det snart viste seg at der ikke kunne bli noen ordentlig farming på dette stedet, hvor der var tørke ni måneder om året, bestemte Jensen seg til å la farmen ligge. I stedet vendte han tilbake til Bulawayo, og Norgårds fulgte med. Det var med stor bedrøvelse at Bertelsens så dem reise bort. Om denne families sørgelige endeligt vil jeg berette senere.)

Med bedrøvelse gjorde vi oss ferdige med å tilbakelegge den besværlige reisen til Bulawayo. Bedrøvet for disse kjære folk, som vi var redd for igjen snart ville komme til å lide nød.

Stakkars folk. Lite ante de den skjebne som ventet dem innen 8 måneder.

Og lite ante vi hva som ventet oss.

På en hustomt i Bulawayo satte vi opp et telt. Vognen og de fleste oksene fikk Jensen snart solgt. Han laget telt på kjerren og beholdt fire okser til å trekke den. Men oksene måtte ikke være i byen om natten. Jensen kjørte derfor med kjerren utenfor byen for å passe sine okser. Og der sov han hver natt i kjerren.

Jensen var en utmerket snekker og byggmester, så han fikk snart arbeid i Bulawayo.

Tilbake til toppen

SALOMOS GULLMINER

Min manns håndverk var mer passende på en mine, da han var vant med minemaskineri. Så mens Hans uke inn og uke ut søkte seg ansettelse, vil jeg her fortelle litt om Matabeleland og folket.

Naturforskere og reisende er kommet til det resultat at det var fra dette stedet der ble hentet gull og elfenben til templet som kong Salomo bygget. Der er gamle ruiner som er bygget i gammel stil. Og ingen i hele landet visste hvordan ruinene var blitt til, og likedan med gullminene. Mange av disse ble gravet ut for tusener av år siden, og mange steder er det funnet gamle smelteovner.

Matabelene har ingen skrift eller bøker, og kan ikke bygge annet enn den simpleste hytte. Dessuten vet de av gamle tradisjoner at den gang de første matabeler kom dit, var der ingen andre levende mennesker der i landet.

Tradisjonen sier at matabelene nedstammer fra zulufolket. Og at den gang da prins stred mot prins for å arve tronen, tok den prins som het Umsalikasy og som var blitt overvunnet, sine folk med kvinner og barn og kveget og utvandret fra Zululand. De reiste i mange måneder, til de endelig kom til et ganske ubebodd land. Her bosatte de seg. Men de fant snart at flodene om vinteren rant tørre. Derfor måtte beboerne grave huller i den våte sanden og dyppe sitt vann ut med en øse. Så fant de på et nytt navn for seg - som en stamme. Indebe er en dypper eller øse. Amandebele er flertall for dyppere eller øser. Europeerne benevner dem "matabele", men den rette benevnelse er "amandebele".

Disse "amandebele" ble til et dovent folk som nesten ikke dyrket åkerbruk. De fant snart ut at en annen stamme bodde i det tilstøtende land, som het Mashonaland. Dette var en flittig stamme.

Så begynte disse "amandebele" å gå på røvertokt til Mashonalandet og plyndret innbyggerne der. De tok fra dem korn og kveg og bortførte kvinner og barn som slaver. Disse ble slaver for alltid, og deres etterkommere var også ansett som slaver. Slik sett var nå befolkningen omtrent halv fri og halv slaveslekt.

Mashonafolket bad om hjelp mot disse røverne hos de engelske. Og da var det Cecil Rhodes reiste med en liden hær og banket matabelene og åpnet landet for hvite nybyggere og minere.

Den gang het deres konge Umbengula. De engelske har fått det til Lobengula. Hans hovedgård het Kwabulawayo, som betyr "hvor man slakter". Man kan tro der var slagtning nok. Beina av det slaktede kveg og hodeskallene lå ennå i svære dunger ved den store gårdstomten, for den ble brent under krigen.

De innfødte spiser for det meste kjøtt stekt på glør. Derfor blir det skåret av beina uten å hugge dem opp, slik som vi gjør.

Den europeiske byen ble anlagt ikke langt herfra og benevnt Bulawayo.

Etter nesten tre ukers møysommelig søk etter arbeid, fikk min mann ansettelse som maskinist på en mine 35 mil ut fra Bulawayo.

Minen var den gang kun i sin begynnelse. Også her hadde det en gang før vært gravet gull. Men i gamle dager hadde man nok ingen heise- og pumpe-apparater. For gravingen sluttet så snart der viste seg vann.

Man hadde nå fortsatt gravingen i disse gamle gruvene, men hadde anskaffet seg moderne heise-apparater med stort pumpe-maskineri.

Pumpen måtte gå uavlatelig natt og dag for å holde gruven tom for vann.

Tilbake til toppen

KAFFEREN VAR DÅRLIG TIL Å BRENNE KAFFE

Husene på minen var bare simple hytter - veggene var plastret eller klint over med sort lær, taket var stråtekket, gulvet bare jord. Mellom veggen og taket var en åpning på 4 til 6 tommer hele veien rundt. Gjennom denne åpningen og et hull i veggen som var overspikret med et stykke lerret i steden for glassrute, fikk vi vårt lys i hytten. Når vi på regndager måtte lukke døren til, ble det nokså trist.

I steden for sengested ble 4 pæler drevet ned i gulvet og vår springmadrass lagt oppå dem. 4 andre pæler ble også drevet ned. Det ble laget en simpel ramme som ble trukket med oksehud. Oppå den ble det lagt en stråmadrass til barna.

Der var et spisested hvor minens hvite befolkning fikk sin mat. Dette var også samme slags hytte, bare at der var det glassruter i vinduet og to dører. Mannen som eide spise-forretningen var en ung herre på 19 år. Men selv var han ingen kokk, og hadde mye møye med at få ordentlige kokker. Dessuten hadde han slakteri.

Der var over 100 sorte arbeidere ved minen. Disse skulle ha ferskt kjøtt. Dessuten var der "prospectors" omkring, som kom inn etter kjøtt og det andre man hadde i spise-forretningen. Han hadde derfor nok å gjøre i tillegg til arbeidet med bespisningen.

Han spurte nå om jeg hadde lyst å tjene litt ved å bestyre denne forretning.

Vi hadde tenkt oss at da farmen mislyktes, ville vi stanse så lenge som mulig og tjene så mye som mulig, for så seinere å reise tilbake til Natal og kjøpe oss et eget hjem.

Slik sett var jeg glad for å kunne hjelpe min mann å tjene litt mere, så jeg tok imot tilbudet.

Jeg fikk en kaffer til å hjelpe med det groveste arbeidet. Der var intet kjøkken eller komfyr; jeg måtte koke alt i gryter. Men da jeg var temmelig erfaren i den slags koking, var det ikke så verst. Jeg hadde 20 spise-gjester og måtte selv bake alt brødet. Jeg fikk en hytte som ble brukt til oppbevaring av matforrådet. Kaffebønnene måtte vi selv brenne, før vi kunne male dem.

Solheten her kunne være nesten drepende. Der var lagt jernstenger over noen steiner, og på disse ble gryter og panner satt under kokingen. Og når man stod over denne svære ildvarmen og steikte kjøttkaker eller pannekaker til så mange mennesker, og solheten slo ned på en fra oven, kunne det ofte svartne for ens øyne.

Det ble ikke daglys før klokken 6, og da måtte jeg ringe til frokost. Jeg måtte opp mellom 4 og 5 for å purre min kaffer og legge ild på, mens jeg i lyset fra en lykt dekket bordet. Vi lå i sengen og hørte løvene snøfte og brøle omkring leiren vår sånn ved to-tiden. Vi bodde nemlig midt i krattskogen. Og hvor lett kunne ikke løven vært i nærheten, når jeg om morgenen gikk fram og tilbake mellom spisehytten og ildstedet. Gud holdt hånden over meg, det er klart nok.

Denne kafferen kunne riktig prøve ens tålmodighed. Først måtte man lære ham alt, fra å vaske en gryte til å pusse kniver.

Så kunne han gå bort for å hente vann nettopp da man straks hadde bruk for det. Men han ble ofte borte en time - satt og snakket med vedhuggerne. Eller han skulle hente ved, men la seg i stedet til å sove. Maten skulle være parat på klokkeslettet. Derfor kunne jeg føle meg helt ulykkelig ved å måtte gå slik og vente. Skulle han passe på ilden mens jeg hadde noe annet å bestille, så enten lot han ilden gå helt ut eller han brente alt til kull.

Undabaningi hadde nå vært med meg et par måneder og hadde hver uke sett meg røre rundt i kaffebønnene for å brune dem i gryten.

En dag hadde jeg noe å gjøre i spiskammerset. Jeg gav ham derfor treøsen som vi rørte rundt med og sa at han måtte bare røre rundt uavlatelig, slik at kaffebønnene kunne brunes jevnt. Jeg var borte bare et par minutter. Men da jeg kom hen til ham og skulle se om bønnene snart var ferdige, tenk dere min skrekk da jeg så at han hadde gryten halvfull av vann! Jeg måtte til å sile vannet av og begynne forfra igjen med brenningen. Alt slikt er nok til å prøve ens tålmodighet.

Tilbake til toppen

NOEN SLANGE-HISTORIER

Her var mange farer på dette stedet. Foruten løvene var de giftige slangene vår største fare. Dessuten var der fare fra edderkopper, skorpioner og centipeder. Så hadde man en stor plage med de store røde, men især de hvite maur. Disse spiste hull i våre trekister. Hengte man klær på veggen og tok dem ned etter et par dager, var siden nærmest veggen aldeles oppspist av maurene. Satte man skotøy fra seg på gulvet, ble overlæret aldeles oppspist.

Hyttens tak var tekket med strå. I dette hadde store rotter sine reder. Og om natten kom de ned og sprang i veddeløp omkring på våre tepper i sengen og fór over våre ansikter. Men vi hadde brakt to katter med oss. Disse fikk nå sove i hytten med oss. Og hver morgen lå gulvet bestrødd med døde rotte-kropper. Så ble resten redde, og vår hytte ble noenlunde fri for rotteplagen. Men i arbeidernes hytter var det alminnelig å høre geværskudd. Spurte man hva som var på ferde, fikk man gjerne dette svar: "Bare rotter! Brown ligger i sengen og skyter rotter i taket!"

Vi kom flere ganger ut for de forskjellige giftige slangene. Siden ble vi omtrent vant med dem. Men de første par ukene var det litt uhyggelig. Derfor satte disse hendelsene seg mere fast i hukommelsen.

En dag gikk jeg ut i vårt lille hønsehus for å se etter egg. Der satt en høne som så ut som hun nå ville ruge på egg. Jeg var i ferd med å føle under henne med hånden for å se om hun hadde egg. Men så ombestemte jeg meg og løftet henne av redet. Tenk hvor forskrekket jeg ble. Der lå en tykk, feit "puffadder" rullet opp. Den hadde søkt varme under hønens vinger. Tenk om jeg hadde stukket hånden min under og blitt bitt av dette giftige kryp. Jeg slapp hønen og sprang etter en klubbe for å drepe udyret med. Men da jeg kom tilbake, var den forsvunnet.

En søndag det hadde vært en ualminnelig varm dag og jeg ikke hadde appetitt, fikk jeg en uimotståelig trang til litt hvile i den kjølige hytten vi bebodde. Spisegjestene var gått, så jeg ordnet til på bordet og fikk de to barna til bords. Når disse var ferdige ville kafferen ta ut og vaske alt dekketøyet, kopper og kar.

Da barna var servert, gikk jeg til vår hytte. Jeg hadde knapt vært der et par minutter, da min lille Trine kom løpende med et ansikt så hvitt som kritt.

"Mamma, mamma, der er en stor slange på gulvet i spisehytten!" Straks sprang jeg avsted og kalte til en arbeider som stod ved sin hytte.

Akk min lille sønn, tenkte jeg. Enn om han blir redd og kryper ned av benken og kommer i slangens vei. Han var jo bare litt over 3 år gammel. Men da jeg kom i døren til spisehytten, kunne jeg ikke annet enn å le. Min lille sønn var blitt redd for det krypende uhyre, men hadde hatt forstand nok til å krype høyere opp. Der satt han nå mellom kopper og kar midt på bordet.

Et stort kjøttfat var tømt. Og det hadde truffet seg slik at det stod i hans vei. Dermed kom han til å stå på kne midt i dette store fatet. Hans kjære barneøyne var vidt oppspilte av skrekk for slangen, og han tok seg umåtelig snodig ut der han satt.

I den motsatte dør stod flere kaffere bevæpnet med forskjellige slags våpen, tomme flasker, steiner, brennved, feiekoster og klubber. Der stod de med skrekk malet på alle de sorte ansiktene, men ikke en hadde mot til å gå løs på slangen.

Den minearbeideren som jeg hadde kalt på, tok den største klubben fra en av kafferne. Og med den gjorde han snart ende på slangen. Med klubben fikk han deretter trukket den bort til maskinhuset og kastet den inn i ilden under lokomotivet. Denne slangen var en av de aller farligste. Man lever ikke mange minutter, dersom man blir stukket av den. Den kalles der "Imamba".

Mandag samme uke stod jeg ved spisebordet og strøk noe tøy. Jeg måtte utenfor i ildstedet og bytte strykejern. Da jeg kom tilbake lå en slange på atten til tjue tommer på mitt stryketeppe. Den hadde visst falt ned fra stråtaket. Denne fikk jeg selv avlivet, og fortsatte strykingen.

Der var ingen steinkull å få til å fyre med i lokomotivet. Derfor var der en hel del vedhuggere som intet annet gjorde, enn å skaffe ved til dette. Disse hadde en hvit mann til formann. Han hadde mistet den ene armen, så det var passende arbeid for ham.

Men han fikk feber. Bestyreren gav ham medisin, mens jeg passet på at han fikk passende næring.

Tirsdag den samme uken skulle jeg hen til ham med en skål suppe. Da jeg kom hen til hans hytte, fór jeg forskrekket tilbake, for der utenfor lå en "imamba". Men da den ikke beveget seg, fikk jeg se at den var død. Hvordan i all verden var den døde slangen kommet dit?

Jeg gikk inn til den syke mannen, som lå tvers over sengen og så ut som et lik. Jeg trodde at han var besvimt, men da jeg talte til ham, kunne han svare meg.

Jeg spurte ham om han var blitt verre, eller hva som var i veien.

"Å, jeg har hatt en slik fryktelig opplevelse, frue. Jeg lå og blundet, og da jeg åpnet øynene fikk jeg se en stor slange. Den hang etter halen i takets treverk, og den forsøkte å nå ansiktet mitt med brodden. Den var bare en fot fra ansiktet mitt. Først ble jeg så forskrekket at jeg ikke kunne røre meg. Men så lukket jeg øynene og rullet forsiktig av sengen. Jeg har alltid en stokk stående ved sengen. Denne tok jeg og slo slangen ihjel med. Så fikk jeg trukket den utenfor og kunne knapt komme meg tilbake til sengen."

Så det var på den måten den døde slangen var kommet utenfor døren. Når man tenker på at stakkaren ikke hadde mer enn en arm og var syk, så kan man nok forstå at det var en fryktelig opplevelse.

Enda en slange-historie, så kan det være nok. Men den hører til samme uken.

Et par dager etter, da jeg om aftenen hadde fått barna i søvn, skulle jeg sette meg til å sy, noe det om dagen ikke ble stort av. Men jeg følte meg så trett og ensom. Min mann hadde nattarbeid denne uken, og da måtte han jo sove om dagen. Nå var han på sin post ved maskinen. Så lyttet jeg; maskinhuset var så nært at man kunne høre når heise-apparatet var igang. Da gikk det ikke an å forstyrre den som styrte maskineriet. Men etter at alle nattfolkene var heist ned, ble der alltid en stund da dette stod stille. Damppumpen gikk derimot uavlatelig for å holde vannet ute av gruven.

Da jeg nå hørte at heise-apparatet stod stille, tok jeg en tur ned for å tale litt med min mann. Snart gikk jeg hjem igjen, og Hans sa: "Jeg går med for å få noe å lese. For tiden blir nokså lang når man ikke har så meget å gjøre, bare å passe dampen som driver pumpen."

Han gikk inn før meg og beholdt sin filthatt på, da han straks skulle gå igjen. I det han gikk hen mot det hjørnet av værelset hvor aviser og bøker lå på en pakkasse som jeg hadde pyntet opp til et skap, tok han hånden for nesen og sa: "Hva, det regner jo ikke." Og med det samme han hadde sagt dette, fikk han øye på et uhyre av en slange som lå oppå veggen, der hvor taket kom over den og hvor der var en åpning rundt hele hytten.

"Marie, skynd deg å finne en klubbe så jeg kan slå slangen ihjel. Jeg tør ikke ta øynene fra den, for ellers er jeg ikke i stand til å finne den igjen."

Jeg løp hit og dit, men fant intet. Så kom Hans for å finne noe, men da han kom inn igjen var slangen forsvunnet. Vi trodde den hadde glidd ned på utsiden og kommet seg bort i krattet. Vi fikk en lykt for å se etter den, men kunne intet se. Maskinklokken ringte for at man skulle heise opp. Så Hans løp av gårde, mens jeg ble igjen alene.

Da vi først så slangen, var den like over hodene til mine barn, som begge sov hos meg når Hans hadde natt-skiftet. Uff, tenkte jeg, tenk om den hadde glidd ned på barna og stukket dem ihjel. Veggene var smurte med sort leire, og bare en liten oljelampe hadde vi. Så det var nokså trist og dunkelt der inne. Jeg satte meg ved bordet og ville forsøke å sy, men tankene var bestandig hos slangen. Hvor var den blitt av? I denne uvisshet kunne jeg ikke gå i seng.

Da jeg vel hadde sittet en times tid, kom jeg til å kaste blikket hen på kassen med lesestoffet. Hva er den runde skygge som en bue på veggen? Jeg stirret på den mørke kroken til øynene mine gjorde vondt. Skyggen ble større og større. Uff! Der ved kanten av kassen kom et hode fram, og den stygge brådden gikk ut og inn. Jeg sprang hen til døren. Heiseapparatet var i full sving. Jeg torde ikke forstyrre min mann. Det var nå seint på natt, og alle som ikke hadde nattarbeid, var gått i seng. Jeg så etter slangen; den var nå nesten nede på gulvet. Den nærmeste hytte var smedens. Jeg sprang hen og dundret på hans dør. "Brown! Brown. Vær snill og kom øyeblikkelig med deres gevær, der er en slange inne hos meg i hytten. Å, skynd dem, Brown!"

Så sprang jeg tilbake da han hadde svart, for jeg ville passe på slangen. Den hadde nå vendt seg mot sengen. Å, gid Brown kom snart! Jo, der er han. Han løftet geværet for å skyte, men så hen på barna.

"Blir de ikke redd?" "Å nei, de hører så meget skyting med sprengstoff i gruvene - det går nok!"

Jeg satte meg på sengen og lente meg over for å legge hendene på barnas ører for å redusere lyden av skuddet. Han skjøt - og traff første gang; men slangen spratt i luften og falt over mine føtter. Hvor redd jeg ble, for jeg visste jo ennå ikke om den var død.

Brown fikk trukket den utenfor døren, hvor den ble liggende til neste morgen.

Brown hadde fortalt mennene om mitt eventyr, så de kom alle hen for å se slangen. Den målte sju fot og tre tommer, og heter på boerspråket "rinkhalse". Den søker alltid først å blinde sitt offer ved å sende en slags væske i deres øyne. Det var denne væske som traff min manns bløte filthatt og dugget nesen hans den gang han sa: "Men det regner jo ikke!"

Hadde han tatt hatten av, er det neppe noen tvil om at væsken ville kommet i hans øyne.

Tilbake til toppen

MORSOMME HISTORIER OM DE INNFØDTE KVINNER

Matabele-kvinnene er på langt nær så renslige som zulu-kvinnene, og slett ikke nette i sin påkledning. Zulu-kvinnen, når hun er kone, har et garvet skjørt av kuhud som er rullet opp og hengt rundt lendene ganske nett. De fleste matabele-kvinner, derimot, bruker bare to geiteskinn, akkurat slik som de kommer fra geiten - også med skinnet av alle benene. To av benene blir brukt til å binde med. Et skinn er bundet bak som et forkle, og det annet er bundet fremme som et annet forkle. De øvrige skinnender som hører til de øvrige geitelegger, henger og dingler dem om benene som fire haler.

Kvinnene her omkring hadde aldri truffet en hvit kvinne som kunne tale deres språk. Og der kom bestandig flere fremmede kvinner bare for å se barna og høre en europeisk kvinne tale deres språk.

Når jeg hadde besvart noen av deres spørsmål, kunne de se på hverandre og utbryte: "Ha! hun er jo et menneske." De anser ikke europeerne for mennesker, det er bare de selv. Vi er bare "Amakiva". Så det skulle bety at de komplimenterte meg ved å si: "Hun er et menneske."

En ettermiddag hadde jeg noen timer fri fra matlaging og satt i hytten min og sydde. Da kom en del kvinner og barn like inn i hytten og satte seg på gulvet, barna mine var også der. "Trine, la dem se dukken din!" Dermed gikk hun hen og tok ut dukken, som hun viste dem.

Men de hadde ikke mer enn fått se det naturlige ansiktet på dukken, før de slo hendene for øynene og skrek: "Maye! Maye! Uyatagata!" "Ve oss, ve oss! Hun kan trolle!" - og så løp de mot døren og kom seg skrikende utenfor. De var så komiske alle disse nakne menneskene, store og små. Og at de rømte for en dukke, gav oss alle i en god latter.

Endelig da jeg hadde ledd ut, gikk jeg hen i døren og spurte hva de var redd for. "Ah, Missis, det er trolldom." "Sludder!" sa jeg. "Det er jo bare det som deres barn kaller "isitombe" (dukke). Bare vi hvite folk kan lage dem så pene til våre barn!" Ja, det var nå bare så vidt de ville tro meg. Men etter flere besøk, ble de nå litt fortrolig med dukken.

Så var det en annen dag. Der satt en hel flokk nakne kvinner og barn på gulvet. Jeg forsøkte å fortelle dem noe om Gud og Frelsen. Men de ville ikke lytte lenge. "Ja, Missis, det er pene eventyr de europeiske folk har, det er det samme som misjonær Rees ved Ingate har fortalt oss alle disse årene." Nei, man kunne ikke få dem til å ta det for ramme alvor. De har ingen avguder, og derfor har de ikke trang til noen slags Gud.

Dagen var varm. Og da de sjelden bader seg, men gnir sitt legeme med fett, kunne svettelukten bli nesten uutholdelig. Jeg studerte på hvorledes jeg skulle få dem ut, uten å fornærme dem. Så kom jeg til å huske på den dagen med dukken, hvor snart jeg da fikk hytten tom.

Etter å ha tenkt en stund, kom jeg til å se speilet vårt som hang på veggen.

Jeg tok det ned og sa: "Kom nå, her skal dere få se noe." Alle stimlet omkring på en gang. Og da de fikk se alle disse sorte ansikter som beveget seg i glasset, slo de begge hender sammen med et smell - og skrikende: "Maye! Maye! Maye!" bar det mot døren. Der hadde de slikt hastverk at noen av dem ble klemt fast, fordi to ville igjennom på en gang. Den dagen trodde jeg nesten jeg skulle bli syk av latter. Noe så komisk ser man sjelden.

Men jeg ville ikke de skulle gå hjem med den oppfatning at jeg hadde trollet. Så jeg gikk ut etter en stund og spurte dem om de aldri hadde sett sitt eget bilde i stille vann. Jo, det hadde de da. Nå ja, hvite folk har oppfunnet glass, slik at de alltid kan se sitt bilde der, på samme måte som dere i det rene vann.

De kom ikke inn igjen den dagen. Men en annen dag vi var sammen, sa en gammel kone: "Missis, kan jeg få se den tingen, som viser vårt bilde?" Jeg tok speilet ned og lot henne få det i hendene. Men så ble der moro igjen. Den gamle så alvorlig på sitt bilde i speilet. Så utbrøt hun: "Ha! Ha! Ha! Hvor hæslig jeg er. Ja, jeg er nå ganske utslitt og er ikke noe menneske mere. Wou! Wou!" (Uf! Uf!)

En pige skulle nå låne speilet. "Jeg er jo pen jeg." osv. Fra den dagen hadde ingen av dem lenger skrekk for speilet.

En av de konene som kom oftest, og som hadde fattet et sant vennskap for barna og meg, var en slavinne. For å tjene litt småtteri, bad jeg henne komme og gjøre hytten ren hver lørdag. Når dette var gjort, kunne hun forlange enten en messing snusdåse, litt glassperler eller en strimle bomullstøy. I blant ville hun bare ha en håndfull salt eller sukker.

Da maisaksene ble modne, brakte hun meg en kurv full en gang i uken til foræring. Hun ble da igjen forært salt eller sukker. Siden brakte hun meg vannmeloner, og til slutt gav hun sitt eget liv for meg og mine, som jeg senere skal fortelle på rette sted.

Tilbake til toppen

13. kapitel.

DE INNFØDTE GRUVEARBEIDERNE MISHANDLES

Som før bemerket var der over 100 sorte arbeidere på minen. I førstningen kom de nokså villig, da de fant at de penger som arbeidet skaffet dem, ville kunne skaffe dem tepper og andre saker som de likte.

Men etter at noen hadde kommet til skade i gruven og de øvrige fikk spark og spenn på de nakne kroppene av de europeiske minerne, ville de helst være fri.

Da ble der mangel på arbeidere. Regjeringen mente nå at dersom det ble lagt en skatt på hyttene i deres hjem, så måtte de arbeide for å betale denne. Men det gikk ikke lenge, så holdt de seg hjemme igjen. Nå måtte man sende bud til Zambezi-floden og få arbeidere derifra. Det er en ganske annen stamme, og de er mere forstandige og arbeidsomme. Man kalte disse "zambezi".

Matabele-arbeiderne ble ofte bundet nakne til et tre tett ved bestyrerens kontor. En "Cape Boy", de ble kalt det fordi de kom fra Kapp-kolonien og var siviliserte, måtte nå piske den nakne kroppen med en "sjambok". Det er en svøpe som er snittet ut, både skaftet og snerten, av den tykke og seige flodhesthuden.

Hittil hadde denne hudstryking bare vært utført på de som nedstammet fra slavene. Bestyreren hadde som skikk at denne piskningen skulle foregå om kvelden, når dag- og natt-skiftet foregikk mellom arbeiderne. Disse ble nå samlet, både de som kom fra dag-arbeidet og de som skulle til natt-arbeidet. Alle måtte de se på straffen, slik at den kunne være en advarsel. Disse tilskuerne ble meget vrede på bestyreren, da den stakkars fangen intet galt hadde gjort etter deres mening. Men så lenge det gikk ut over en av slaveherkomst, var dette en trøst: "Han er jo bare en hund," mente de. Men snart kom turen til de fribårne matabeler. Og da ble de omtrent rasende. Bare to eksempler vil jeg nevne, som jeg personlig kjenner til.

En englender som het Hamilton, hadde satt opp en handels-forretning med den slags varer som de innfødte helst kjøpte, hva vi kalte kaffer-handel.

Bestyreren og hans sekretær fikk nå for seg at de også kunne tjene penger på en kaffer-handel.

Så satte de opp et handelshus og leide en betjent. Men nå kom "knepet": Bestyreren befalte alle gruvearbeiderne å kjøpe i hans butikk. De som handlet hos Hamilton, skulle straffes.

Det gikk en kort tid, men så var der en dag en fribåren matabele som mottok sin lønn. Han sa til sine venner: "Dette er mine penger, de har jeg slitt og stevet for. Nå har jeg rett til å bruke dem som jeg vil og hvor jeg vil. Jeg synes best om Hamiltons butikk, og jeg vil handle der."

Han gjorde så. Men bestyreren hadde en "Cape Boy" til å passe på og speide. Og da den handlende kom ut på gaten, kom denne "Cape Boy" og tok ham og førte ham til Mr. Pallet, bestyreren.

Den kvelden så jeg igjen alle arbeiderne løpe skjennende og smellende. Når de er fornærmet, smeller de med tungen. Da jeg skulle se hva som var på ferde, var den stakkars fyren bundet til treet og en "Cape Boy" sto og ventede på ordre om å begynne piskningen. Jeg måtte tenke på slaveeierne som det er fortalt om i boka "Onkel Toms Hytte" - bare det at de var kjøpte slaver og på en måte sin plageånds eiendom. Disse var et fritt, selvstendig folk, som aldri hadde vært slaver. Ja, tenkte jeg, det kan nok være bra at de ikke har våpen her på minen, og at de er lukket inne om natten.

For å hindre kafferne eller matabelene fra å dra hjem før den fastsatte tid som de hadde hyret seg for, ble det oppført en palisade eller hegn av peler som de ikke kunne komme over. Deres sovekvarter og en del gårdsrom var innenfor denne palisaden. Der var bare en port eller utgang, og ved denne var en "Cape Boy" satt som portner. Der var ingen ordentlig port å lukke med, bare denne "Cape Boy".

På minen hadde vi en høvdingesønn som var kommet der for å arbeide. På grunn av hans rang, ble han gjort formann over de gruve-arbeiderne som var på dagskiftet. Han het Zibi og hadde to fettere, Unjamane og Usomkeli. Unjamane fikk feberen, og hans bror, Usomkeli, fikk da lov av Mr. Pallet å flytte ham ut av sovekvarteret innenfor palisaden og til en tom hytte utenfor.

Der var slik støy både natt og dag i det store sovekvarteret at den syke ikke kunne holde det ut. Usomkeli ba nå om tillatelse til å sove i hytten hos broren, for å passe ham om natten. Men dette ble nektet ham. Dermed måtte den syke ligge i hytten alene.

Så snart frokost var spist om morgenen klokka 6, måtte Usomkeli på arbeid. Da han våknet denne morgenen, gikk han til porten for å spørre "Cape Boy" om han kunne gå til sin bror noen minutter før frokost. Denne var ikke der, og da porten var åpen likevel, gikk han gjennom og inn til Unjamane, som var nokså syk og ensom. Straks etter fant "Cape-gutten" ut at Usomkeli var gått ut uten tillatelse. Dermed gikk han etter ham inn i hytten. Og mens Usomkeli stod bøyd over den syke, ga "Cape-gutten" ham et slag over de nakne skuldrene med "sjamboken". Usomkeli vendte seg fornærmet, skubbet den andre foran seg ut av hytten og kaster ham hen i en tornebusk.

Den kvelden da kveldsmaten var nesten ferdig og Buchanan, som allerede var kommet for å spise, stod der og ventet på de øvrige spisegjester, så vi alle de sorte arbeidere løpe til det skjebnesvangre tre.

"Hva er nå på ferde igjen," sa jeg til Buchanan - dette er navnet på den mann jeg arbeidet for. - "Well, Mrs. Norgård, det er den arme Usomkeli denne gang." Så fortalte han meg hendelsen fra om morgenen.

"Og mener De, Buchanan, at man nå vil piske en høvdings fetter, fordi han uten tillatelse gikk inn for å se til sin syke bror?"

"Ja, slik ser det ut, Mrs. Norgård. Se! der skal De se!" Jeg gikk utfor døren, og der stod Usomkeli bundet til treet.

"Å, hvilken urettferdighet! Har den mann Pallet slett ikke noen menneskelige følelser?"

"Jeg skal si Dem en ting, Mr. Buchanan. Denne fremgangsmåten går ikke lenge. Folket som jo ikke er treller, vil få hat til de hvite mennesker, og en god dag blir vi alle myrdet. Dersom de hadde sine våpen, var vi ikke sikker en natt."

"Ja, jeg tror nok også det, Mrs. Norgård. Men vi får nå håpe det beste."

"Nei se, Mr. Buchanan, der kommer de tilbake, se hvor vrede de er. Å, se der, de sorte spytter mot Mr. Pallet.

De skal se der vil komme alvorlige følger etter denne atferd. Tenk Dem bare, piske en av deres adel som en hund!"

Buchanan forlot meg nå for å dele ut det ferske kjøtt som de sorte arbeiderne fikk en gang i uken. Og er det noe en sort holder riktig av, så er det ferskt kjøtt. Men i kveld ville ikke én komme og motta kjøttet. Det beviste dermed hvor fornærmet de var.

Tilbake til toppen

En aften noen dager etter dette, mens vi satt utenfor vår hytte og iakttok en måneformørkelse, stod en av de sorte arbeiderne og betraktet oss. Jeg hadde lyst å vite hva disse uvitende folk tenkte om måneformørkelsen.

"Umakala, hva feiler månen i aften?"

"Å Missis, ved De ikke det? Vi sier det betyr krig. Månen har bygget seg en festning. Se, nå er den snart innenfor. Det er et bestemt tegn på at krig vil komme over landet, og komme snart."

Denne uventede forklaring gjorde meg urolig. Jeg, som kjente de sorte folk så godt, visste at dette ikke var sagt uten hensikt. Jeg trodde Umakala visste mer enn han torde si. Jeg trodde ikke nettopp at det mente krig, da ordet "ukulwa" brukes både om krig og opprør. Jeg trodde helst det var et varsel om opprør her på minen, hvor våre sorte hadde vært utsatt for så mye urettferdighet, og at vi som bodde på minen var i fare.

En aften fikk en av de sorte arbeidere lov å gå til nærmeste kaffergård og tilbringe natten der.

Disse arbeiderne var jo så smått begynt å bli siviliserte. Så denne hadde nok lyst å vise dem der hjemme at han også kunne kle seg som europeer. Da han ikke hadde annet enn en skjorte og en hatt, så lånte han et par røde sokker av en venn, og hos en annen et par gule sko. Bukser syntes han var unødvendig. Nokså kry av seg selv, satte han avsted og ville være tilbake neste morgen ved arbeidstid.

Men neste morgen kom han ikke, heller ikke ved middagstid. Man var svært forundret. For om han hadde hatt til hensikt å rømme fra minen, ville han ikke lånt sine venners eiendeler. Dessuten ville han nok tatt sitt teppe og sine småsaker med.

Mens folkene satt ved middagsmaten, kom noen forbipasserende. De stanset og fikk middag sammen med de andre. I samtalens løp kom man til å snakke om løvene, som nå mer enn vanlig brølte omkring oss om natten. "Ja," sa en, "det er farlig å være ute etter at det er mørkt."

En av de fremmede utbrøt da: "Nei, jeg skulle da mene vi så beviser på det for litt siden. Se den lille fordypning i krattet mellom den gården der borte og denne minen. Der kom vi over levningene av et menneskelig legeme. Noen som måtte være drept i morges."

"Oh!" skrek noen av dem i forskrekkelse. "Hvordan så han ut?" "Det kan vi ikke si, for alt som var tilbake av ham var et par føtter med røde strømper og gule sko. Vi tenkte oss dette måtte være noen her fra minen, da ingen hjemme kler på seg."

"Å nei," klaget en, "mine stakkars pene strømper." "Og mine sko," klaget en annen, "hvorfor var jeg så dum å låne dem bort. Nå har jeg mistet dem for bestandig."

Ja slik er nå hedningene. Han var ikke bror eller fetter. Og da var det mer ille med deres billige eiendeler, enn den stakkars kamerat som var kommet så skrekkelig av dage.

Vi skjønte nå at han hadde vært på tilbakeveien tidlig om morgenen. Det var jo ganske mørkt til bort imot klokken 6. Da hadde vi frokost i lampelys. Jeg hadde også våknet omkring klokken 2 fordi jeg hørte løvene utenfor.

Tilbake til toppen

FÅR BREV FRA EN MOR

8. mars hadde vi et uventet besøk av Emil Bertelsen. Han brakte meg brev fra sin mor.

Vi hadde en lang samtale med ham. Han fortalte at da vi forlot dem, var det blitt enda ensommere enn før for de gamle. Det var en skuffelse å miste de naboer de hadde gledet seg til.

Det matforråd vi hadde brakt dem, slapp opp med tiden, likeledes handels-varene. Karl var heldig med sin lille hage. Grønnsakene og siden poteter fra denne, var det eneste som stod mellom de gamle og hungersnøden.

Der var et par engelske brødre som het West. De hadde satt opp en kafferhandel noen mil fra Bertelsens. Disse kom oftere til byen, og derfor hadde man bedt dem besørge Bertelsens post. Emil gikk ofte dit ned for å høre etter brev fra fraværende sønner, og vel også fra døtrene og venner i Kapp-kolonien.

Da det så ut til de skulle slippe opp for poteter før det kom hjelp fra sønnene, bestemte Karl seg til å dra fra hjemmet og enten finne arbeid eller en av fetterne. Han mente at når han ikke skulle ha av potetene, ville de vare litt lenger.

Da så nøden var størst, var hjelpen nær. Emil fikk endelig brev fra Wests. Det viste seg å være Leo, som også sendte penger. For disse kunne de nå kjøpe varer hos West Brothers. Dermed ble det bedre tider for det hårdt prøvede par.

Noen måneder etter hadde Leo selv kommet, likeledes den andre broren og Karl. Disse hadde nå pløyet og plantet. Og de skulle bli hjemme og bygge nye hus. Det var nødvendig fordi de gamle hyttene var fulle av rottehuller i stråtaket, slik at regnet kom igjennom i strømmer.

Jeg skrev et langt brev til fru Bertelsen. Men om hun noen sinne så det eller sin Emil igjen, er meget tvilsomt. Men det skal vi høre om seinere.

Jeg vil her bare tilføye at Emil som ikke hadde vært borte fra farmen siden han først kom dit, hadde nå fått seg en tur til Bulawayo. Det var 75 mil til fots. Han hadde med seg et par sorte, som skulle bære hjem det han kjøpte i Bulawayo.

Da han hadde hørt at Queens Reef ikke var langt utenfor hans vei, hadde han på tilbaketuren valgt å besøke oss og levere sin mors brev personlig. Stakkars Emil. Gud alene vet hva som møtte ham på tilbakeveien.

Tilbake til toppen

DR. JAMESON FORSØKER Å OVERFALLE JOHANNESBURG

Der var en engelskmann som het Jameson. Man pleide forresten å kalle ham Doktor Jameson. Om han var lege eller teolog, vet jeg ikke. Nok er det, han satte seg i spissen for en sammensværgelse som gikk ut på å overfalle Johannesburg. Hva egentlig meningen var med dette overfall - som mislyktes - vet jeg heller ikke. Men i hvert fall samlet han alle våpendyktige menn i Matabeleland - naturligvis hvite menn.

Regjeringen hadde innsatt 700 europeere som ridende politi omkring i landet. Disse skulle holde orden på de sorte folk. De var jo ganske nylig blitt beseiret og kunne lett få seg til å gjøre opprør mot europeerne.

Alle disse 700 europeiske politi-folkene tok Dr. Jameson med i sin hær. I stedet for disse, ble 700 av de ville, nakne matabeler bevæpnet med gode skytevåpen og satt inn som politi.

Har noe så avsindig vært gjort før? Bevæpne sine fiender og lære dem opp i skytekunsten, som siden gjorde dem til dugelige ledere for sin egen hær mot europeerne.

Tilbake til toppen

DE INNFØDTE RUSTER SEG FOR Å OVERFALLE ALLE DE HVITE

Disse benyttet anledningen, øvde seg i skytekunsten og fikk sammen så mye ammunisjon som mulig. Da Jameson med sin hær var godt og vel borte, og ingen bortsett fra kjøpmenn, bokholdere, håndverkere, farmere og minere var tilbake i landet, besluttet matabelene å begynne krig. Siden nærmeste jernbane var omkring 165 mil borte, kunne vi ikke vente hjelp utenfra.

Men der skulle ikke gis noen krigserklæring, alt skulle gå stille for seg. De ville først ta byen Bulawayo og gjøre denne til hovedstad. Etter at de hadde drept alle menn og eldre kvinner, skulle yngre tas til fange.

For lettere å erobre og sikre seg Bulawayo, ville de forhindre at byen fikk hjelp fra de omkring-liggende farmere og minere. Det skulle skje ved at de i all stilhet ville gjøre det av med dem og myrde alle hvite folk omkring i landet. Da disse bodde så spredt, var det neppe mulig at den ene fikk høre noe fra den annen.

Slik begynte det skrekkelige myrderi på alle nybyggere og minere i Matabeleland i 1896.

Svake rykter kom til Queens Reef om denne og hin som var myrdet. Man nevnte for bestyreren at vi kunne være i fare, men han bare lo av det.

"Selv om disse rykter er sanne, har det bare vært en personlig hevn fra matabelene, og har intet med oss å gjøre." "Ja," tenkte jeg, "du har vel ingen grunn til å vente noen personlig hevn."

I Bulawayo hadde de på en eller annen måte fått bedre beskjed. Men da vi var 35 mil ute i krattskogen og ofte ikke fikk post på hele tre uker, visste vi ikke noe nærmere.

Noe som gjorde hatet mot europeerne enda større, var den store kvegpesten som begynte på denne tiden. Kveget som er de sorte folks rikdom, døde i hundrevis over hele landet, ja i tusenvis. Matabelene beskyldte europeerne for å ha brakt pesten inn i landet med sine oksevogner. Pesten var allerede kommet på Queens Reef blant oksene og Buchanans slaktekveg.

Skulle vi komme i fare og oksene var døde, hva skulle vi så flykte med?

Der var en av disse "Cape Boys" som var en ordentlig mann. Han het John og var gift med en matabelekvinne. Disse hadde bygget seg en hytte utenfor leiren. Jeg mener da utenfor alle gruvebygningene. En aften kom John bort til meg. "Missis, hva tror De den sorte strutsefjær betyr, som matabelene er begynt å bære i sitt hår?"

"Nei John, hva betyr så det?"

"Det betyr krig, Missis. Disse ryktene vi har hørt, betyr nok opprør over hele landet, og jeg tror vi alle er i fare her nå."

"Å! John, det håper jeg da ikke. Nå har vi jo pesten blant oksene. Hvorledes kan vi flykte når de alle er døde?"

"Derfor var det jeg kom og sa det til Dem, som forstår vårt språk så godt. Kan De ikke tale med bestyreren, slik at vi kan få komme av sted før det blir for sent?"

"Nei John, det vil neppe nytte. Men jeg skal få min mann til å fortelle dette til Mr. Pallet."

Mr. Pallet bare lo av oss. Der er ingen fare å frykte. Men litt etter, da det var begynt å mørkne, kom John igjen. Denne gangen var han fryktelig opprørt.

"Missis, Missis! Hva sa jeg tidligere - vi er alle i stor fare. Den gamle konen Unongenisa kom nylig til vår hytte. Hun hadde tenkt seg hit til Dem. Men da hun så at hun ble forfulgt, fikk hun i all hast hvisket til min hustru dette budskap: "Gå til min Missis og si henne at Unongenisa kom for å frelse henne og barna ved å varsle i tide. Men nå vet de der hjemme hvor meget jeg holder av min Missis, og nå ville de hindre meg fra å se henne. Si henne at hun må flykte straks, da alle på minen vil bli myrdet lørdag ved midnattstid. Si henne, hun må ikke dø, hun må komme av sted til Bulawayo."

"Å, Missis, da hun hadde sagt dette, var hennes forfølgere på henne og begynte å trekke henne bort under stokkepryl. Og litt lenger borte slo de henne ihjel. Dersom det ikke var sant det hun sa til min hustru, så hadde de ikke innhentet henne. De trodde visstnok at de kom i tide og at Unongenisa ikke fikk varsle deg. Hva tenker De nå, Missis?"

"Å, John hva skal vi gjøre? Denne Mr. Pallet er så hårdnakket, han vil ikke la oss få vognen og oksene. Hva kan vi gjøre uten dem, 35 mil med små barn er nesten umulig."

Atter gikk vi til Mr. Pallet med nyheten, men han ville ikke gjøre noe. Han hadde selv en ung hustru og to små barn. Vi hadde håpet at han for deres skyld ville ta imot Unongenisas advarsel, som hun hadde betalt med sitt eget liv.

Min mann fortalte alt til de europeere som var på minen, og disse mente man burde ta mot advarselen. De fikk også fram det som var av geværer og gjorde disse istand til nødverge. Dessuten bestemte de at ingen av dem som ikke arbeidet om natten, skulle gå til sengs den natten, men gå på vakt. Hvem kunne vite om Unongenisas forsøk på å komme til meg, hadde framskyndet overfallet på oss. Selv var jeg så urolig at jeg ikke turde gå i seng, men sovnet litt hen mot morgenen med alle klærne på. Lite ante jeg da at det ble fire måneder før jeg atter kunne gå ordentlig i seng eller sove i en seng.

Man hadde satt zambezi-guttene til med vedhugging og nesten alle matabelene hadde arbeide i gruverne, natt- og dagskift.

Tilbake til toppen

14. kapitel.

FLUKTEN TIL BULAWAYO

Neste dag henimot klokken 12 middag, kom et bud med et stort brev. Det var sendt fra Bulawayo og befalte bestyreren øyeblikkelig å bringe alle europeere dit så snart som mulig. For hele landet var i opprør, mange var blitt drept, og vi var i stor fare. Bulawayo var beleiret på tre sider, og hæren fra vår kant var ventende å beleire den fjerde siden. Man hadde i all hast gjort i stand en festning, og alle byens innbyggere hadde nå tilbrakt to netter i festningen.

Nå først kom det liv i Mr. Pallet. Straks ble noen sendt ut på marken for å hente oksene. Zambeserne som hogget ved, var selv i fare liksom oss. Så disse ble kalt sammen og betalt og fikk ordre om å flykte for sitt liv. De matabeler som hadde arbeidet om natten, lå nå og sov innenfor palisaden. Den ble bevoktet så ingen skulle komme ut og varsle fienden. De nede i gruven skulle opp til middag. Hans hadde dagskift denne uken. Han fikk beskjed om ikke å heise noen opp før vi var ferdige til å gå.

Så snart oksene var forspente, ble den beste vognen kjørt hen til Pallets hytte. Der ble alt mulig av noen verdi lesset på denne. Den andre ble brakt hen mellom de øvrige hytter. Jeg fikk denne beskeden: "Pakk alle matvarer sammen og ta så et par puter og tepper samt et kleskifte for hver av dere. Mere får De ikke lov å ta, da alle europeerne må med den samme vogn, og alle vil ha en bylt senge-tepper og en vadesekk med klær." Jeg var alltid vant til lydighet. Også nå var jeg etterrettelig og gjorde som jeg var befalt. Vårt kleskifte ble pakket i en liten blikk-kiste.

Da vognene var lesset og Mr. Pallet med sin familie hadde kjørt forbi oss og bort på veien, ble Hans befalt til å heise opp gruve-arbeiderne. Zibi kom alltid først opp. Minen var våt, da veggene i gruven dryppet vann uavlatelig. Matabelene arbeidet derfor aldeles nakne der nede.

Da Zibi kom opp, sa bestyreren: "Vi reiser til byen for noen dager, og jeg vil gjerne betale dere de pengene vi skylder." Men Zibi ventet ikke engang på å høre dette. Han satte på sprang aldeles som han var, etter først å ha vinket med hånden til de øvrige arbeiderne. Alle løp nå som var de pisket, avsted til nærmeste kaffergård for å samle hæren til forfølgelse.

Det var heldig for oss at en bestemt tid var fastsatt for overfallet, og at matabelene i mellomtiden var fri til å gå hvor de ville. For på den måten var de atskillig spredt og ikke lette å få samlet i en fart.

Ja, så bar det avsted. Mange av oksene var syke, så det gikk ikke fort.

Tilbake til toppen

VOGNEN GÅR I STYKKER OG FIENDEN NÆRMER SEG

Mr. Pallet med de beste oksene og beste vogn kom snart ut av syne. Engstelig speidet vi omkring i den tykke, mørke krattskogen om fienden skulle vise seg.

Et stykke borte kom vi forbi en annen gruve. Denne lot til å være forlatt, når unntas et par "Cape Boys", som holdt på å spenne for en nesten tom oksevogn. De kom samme vei som oss. Da nesten halve veien var tilbakelagt, var det sent på kveld. Vi kom til en vannpytt. Driveren påstod at oksene ikke kunne gå lenger uten drikke og hvile. Selv om vi ikke ville, måtte vi stanse her, og oksene ble spent fra. Vi kokte en kopp kaffe, da alle mennene klaget over sult, fordi ingen hadde spist kveldsmat eller middag.

Så snart det lot seg gjøre, ble oksene spent for igjen, og vi kjørte til klokken tre. Da med ett falt hjulet av vognen og gikk i stykker, så intet uten et nytt hjul kunne erstatte det. Hva skulle vi nå gjøre? Minerne mente vi ennå hadde 12 engelske mil til Bulawayo. Disse tok nå hver sin bunt med tepper på skulderen og vadsekken i hånden, og avsted bar det til fots. Driveren løste oksene fra vognen og drev med dem likegyldig videre.

Men hva skulle vi gjøre? Trine, litt over sju år, kunne neppe tåle å gå tolv mil til fots. Gutten som var over tre år, kunne vi kanskje byttes om å bære. Men hvor var den tomme vognen som kom bak etter oss. Den måte straks være her nå, så det beste var visst å vente. Dessuten var der jo fare for løver om vi gikk på veien i mørket. For med barna kunne vi umulig holde følge med gruve-arbeiderne som langet ut det forteste de kunne.

Den forulykkede vognen kunne dessuten gi litt beskyttelse mot løvene.

Trine hadde sovet på vognen. Nå satt hun hos sin far på vraket av vognen. Hans hadde en revolver, og med denne satt han nå på vakt.

Min lille sønn ble gretten og søvnig. Kjølig var det også nå på morgenkvisten. Så jeg satte meg på marken i le av vognen og fikk ham i søvn i armene mine.

Man kunne ikke se langt, for lendet var omtrent flatt og tykt bevokst med mapanetrær. Derfor visste man aldri hvor nær faren kunde være, eller hvor langt borte den andre vognen var.

Vi ventet hvert øyeblik å høre den komme. Vi var for lenge siden kommet på den tanken at de som var med denne vognen ikke ante noen fare, og derfor hadde lagt seg til for natten.

Så snart det ble lyst, bestemte vi oss for å gå videre på veien. Fotstien var så dunkel og smal at man ikke kunne finne den før dagslyset kom.

Før vi gikk, laget Hans en kopp kaffe. Skulle vi foreta en så lang strabas, trengte vi å styrke oss med litt å spise.

Endelig hørte vi vognen komme. Nå fikk vi komme opp i den. Dessuten fikk vi med oss våre sengeklær og den lille jernkassen med våre klær. Så bar det avsted.

Vi hørte nå at disse "Cape"-guttene ikke visste at faren var så stor. Derfor hadde de lagt seg til å sove i vognen, mens oksene hvilte. Nå hadde de allerede reist et stykke vei. Etter at vi hadde kjørt 6 mil, kom vi til en elv. Der ville driveren absolutt spenne fra, slik at oksene kunne drikke og gresse litt. Vi sa til ham at det var altfor risikabelt, og at fienden nå hadde hatt tid til å innhente oss, enda de ikke hadde hester. Men fyren mente det ikke var noen fare; de hvite folk er så redde at de flyr, når de ser sin egen skygge.

Tilbake til toppen

Lederen gikk nå med oksene på marken. Driveren holdt på å gjøre opp ild, for han ville koke seg noe mat. Jeg fikk lov til å sette kaffekannen ved siden av. Men da jeg hadde fylt den fra bekken og kom bort i mot ildstedet, stanset jeg. Med det samme sprang driveren opp og stirret på oksene. De kom løpende tilbake så støvet stod om dem, og lederen jog på, mens han ropte til oss:

"Hurtig, hurtig, spenn for så snart som muligt. Matabelene kommer! Jeg hørte krigsrop som tyder på at de marsjerer i vei. De kan ikke være en halv mil herfra."

"Er det vår skygge," kunne jeg ikke hjelpe for å bemerke til driveren. "Nei, nei, Missis, kom Dem kun med barna i vognen, mens vi spenner for."

Det er visst sjelden at okser er blitt forspente i en slik fart. Og lederen løp med tauet foran, mens driveren på en side og Hans på den andre, jaget på oksene med svøper. På denne vognen uten springfjærer satt vi, mens det gikk hulter til bulter over stokk og sten, grøfter og myrtuer, til man ble så rystet at man syntes der ikke var et helt bein mere i kroppen. Men dette var enda ikke nok.

En av disse plutselige tordenstormer brøt løs. Der var intet telt på denne vogn, og lynet spilte, tordenen rullet og regnet kom ned i strømmer. Snart var vi våt like til huden, og kaldt ble det. Alle tepper var gjennomvåte, og regnkåpene hadde vi glemt på Queens Reef.

I denne tilstand satt vi der på vognen, mens de stakkars oksene var nesten utmaset. To mil fra byen kom en rytter imot oss. Der inne hadde de bygget et slags tårn av tre. Fra toppen av dette hadde man oppdaget vår vogn. Bestyreren var kommet inn tidlig på morgenen og litt etter alle gruve-arbeiderne. Så nå hadde man omtrent oppgitt alt håp om å se oss mer. Fra tårnet hadde man også oppdaget fienden, som ennå var nesten en halv mil bak oss. Denne rytteren var sendt ut for å skynde på oss. For de visste godt at vi i kratt-skogen ikke kunne se langt.

Men hvor meget man skrek og jaget på oksene, så kunne de ikke løpe fortere, heller ble det saktere. Så da vi endelig rystende av skrekk og kulde kom inn i Bulawayo, gikk det kun en femten minutter før byen var beleiret på alle sider. Og med bare måtelig matforråd og lite ammunisjon, og med få godt våpendyktige menn, var vi nå innesluttet. Man hadde fått bud nedover til Kapp-kolonien og Natal. Likeledes var der sendt telegram til England etter soldater. Men det ville ta to måneder, før disse kunne være her oppe.

Tilbake til toppen

TILSTANDEN I BYEN SOM NÅ VAR OMRINGET PÅ ALLE SIDER

Vognen stanset da vi kom inn i byen, hvor vi satte av våre saker. Der stod vi nå kalde og våte. Tøyet hang om oss som om vi var dratt opp av sjøen.

Hans sprang omkring og fikk leiet et lite tomt værelse. Der kom vi inn og fikk byttet vårt våte tøy med tørt. Det var godt jeg hadde benyttet den lille jernkassen, for tøyet i den var tørt.

Det var nå aften, og vi sov der i værelset på gulvet uten sengeklær; alt var jo vått.

Neste morgen fikk vi henge ut noen tepper. Min mann gikk oppover gaten og traff folkene som kom inn fra festningen. Der fikk han nå høre at det var imot krigsloven der i byen at noen europeere tilbrakte natten utenfor festningen.

Han brakte også den sørgelige nyhet at alle Bertelsens var drept av fienden, likeledes brødrene West. Også fem menn som hadde stanset på misjonstasjonen Inyati, var myrdet. Likeledes seks menn ved Bambesifloden, hvor der var en kro, bare tre mil fra Queens Reef-minen. Pastor Rees med hustru var unnsluppet, da de forlot sin stasjon i tide.

For at man bedre skal forstå det etterfølgende, må jeg forklare litt om festningen.

Når regjeringen i de engelske kolonier anlegger en by hvor der er nybyggere og farmere, er det første den bygger på regjeringens bekostning, et stort markeds-hus. I midten er en stor sal gjennom hele lengden på bygningen. På begge sider er det lange border.

Langs sidene av denne salen er mindre rom som brukes til kontorer.

Når farmeren har noe å selge, kan han bringe eller sende det til markeds-mesteren. Denne tar vare på det til neste morgen. Hver morgen er der så auksjon, hvor egg, smør, poteter eller grønnsaker blir solgt til høystbydende. Når kurver, kasser og sekker er tomme, sendes de tilbake til farmeren. Går de med jernbanen, da sendes de fritt. Og i et brev sendes en sjekk for det solgte. Således har farmeren aldri noen møye med å selge sine saker.

Da dette markedshus var den største bygning i byen, bestemte man å bygge festning rundt dette. Først ble alle teltvognene trukket bort og satt en etter en i en firkant rundt dette huset. I disse vognene bodde den som eide den. Så ble alle fraktvogner uten telt, trukket opp utenfor de første og satt sammen som en mur på samme måde. Utenfor dette ble det gravet en grøft, slik at all jord kom på innsiden. Oppå denne jorden ble det bygget en mur av sekker, som var fylt med sand og lagt oppå hverandre til en høy, tykk mur. Bak denne forskansningen måtte alle mann ligge med sine våpen, mens skiltvakt gikk opp og ned, natt og dag.

Inne i den store salen ble alle bordene tatt ut og gulvet grundig rengjort. Nå fikk byens kvinner ordre om å komme dit hver kveld og tilbringe natten på gulvet. De fikk bare bringe med seg et teppe og en pute, da mange saker ville ta for mye plass. Noen av byens damer ble innsatt som bestyrerinner. De skulle se til at alt gikk ordentlig for seg. Etter den første natten måtte enhver innta den samme plass og ikke en fot mer enn absolutt nødvendig. I midten ble holdt åpen en smal gang, så bestyrerinnen kunne gå opp og ned.

Det var lørdag ettermiddag vi kom inn til Bulawayo, og dette var søndag. Om formiddagen ble jeg svært overrasket over å se en av våre vedhuggere fra minen.

"Nei, men hvordan kom du hit Jim, og når?"

"Jeg kom inn i går, en liten stund etter dere, og litt før matabelene."

"Men gikk du ikke sammen med de øvrige vedhuggerne, da dere ble betalt på fredag?"

"Jo, Missis, det gjorde jeg. Men vi rente like i armene på matabelene. De brakte oss tilbake til Queens Reef. Der begynte de å drepe oss. Jeg var så heldig å få skjult meg. Fra mitt gjemmested kunne jeg se nesten alt som foregikk. En av mine kamerater ble drept like ved ildstedet, hvor Missis så ofte har kokt."

"Å nei, men det var da grusomt, Jim. Men hva så?"

"Jo, da dette var ferdig, så jeg fra en annen kant en masse kvinner og unge gutter. Disse kom for å plyndre hyttene og bære bort byttet. Da de var ferdige med det, hørte jeg dem samle seg til råd. De innfødte er alltid høyrøstet, så jeg kunne høre det meste av deres rådslagning. Det var nå sent, og man ville nå vite om man skulle forfølge vognene. Høvdingen sa da: "Nei, det haster ikke, de har bare okser. Og dessuten reiser de nok ikke etter det blir mørkt, da de jo vet at løvene er slemme nå. Av samme grunn er det best vi blir her. Går vi avsted så snart det blir lyst, innhenter vi dem nok lett.

De fordelte seg så på de forskjellige hytter. Og da de alle var i søvn, fant jeg meg også et skjul. Jeg var også redd for løvene.

Tidlig lørdag morgen brøt de opp etter å ha spist av det som fantes på minen. Men først satte de ild på alle hyttene som nå ligger i aske.

Jeg løp alt jeg kunne mellom krattet foran dem. Da de kom til vognen som gikk i stykker for dere, ble de glade og danset en krigsdans: "Ha! Ha! nå skal vi snart få dem, for nå går de til fots; de har små barn og kan ikke komme fram så snart."

Men en ting hadde jeg glemt, Missis. De husker nok den europeeren som ikke ville komme med dere, fordi han mente der var ingen fare. Han ville gå ned på kroen 3 mil derfra. Men matabelene fikk ham før han kom en halv mil. De bandt ham til en trestamme, og så øvet de seg med å kaste spyd etter ham."

Tilbake til toppen

Søndag aften tok jeg mitt teppe og gikk med barna til festningen for å finne en soveplass.

Hans som jo hadde vært i tre kriger mot sorte før, ble straks bevæpnet og sendt bak forskansningen. Da jeg kom inn i markedshuset, lå kvinner og barn på gulvet, pakket sammen så tett som sild.

Bestyrerinnen forsøkte å finne oss en liten plass; men det var umulig. De var så tett pakket at de ikke kunne komme tettere. Der var da ikke annet å gjøre enn å gå utenfor markedshuset og forsøke å få plass under en av vognene. Men heller ikke der var det noen plass lenger. Folk lå som bier alle steder inne og under vognene. Vi stod der en stund i det åpne gårdsrommet, så ble barna trette. Vi la teppet ned der hvor vi stod. Så satte jeg meg ned, mens barna la sine små hoder i min favn og sovnet. Da det led hen mot natten, ble jeg også søvnig. Jeg la barna til rette og lå ved deres side til neste morgen.

Dette gjentok seg hver eneste aften og morgen i over to måneder. Hver aften la vi oss der i gårdsrommet under åpen himmel. Hver morgen gikk vi til vårt værelse for å koke vår mat på jorden utenfor det.

Vi hadde streng ordre om at når alarmbasunen lød om dagen, skulle vi slippe alt, ta barna og løpe til festningen. Dette hendte et par ganger hver uke og oftere. Ofte lød alarmen akkurat da min middag var på ilden, eller mitt brød stod på ilden og stekte i gryde. Og enten det nå var helt eller halvt rått, måtte jeg la det stå og fly.

Som før nevnt var husene i byen temmelig spredte omkring i Mapaneskogen. Det var derfor ikke alltid lett å se hvor fienden var. Kom den for nær, ble kvinner og barn sendt til festningen. Og mennene ble dels sendt for å forsvare festningen, dels sendt ut for å drive fienden tilbake.

En natt kom vi i en pen knipe. Hans lå ved vollen. Til barna hadde jeg fått en enkel, smal madrass som jeg om dagen fikk rullet sammen med teppet og lagt inn under en vogn, mens den som sov der, var borte. På denne madrassen lå de små med hodene ved hver ende og føttene mot hverandre.

Da man satte opp vollen, hadde man ikke laget huller så vannet kunne slippe ut. I Matabeleland regner det som regel bare de tre sommer-månedene. De andre ni er nesten uten regn. Men enten det nå kom av all kanon-skytingen eller andre grunner, vet jeg ikke. Som jeg sa, fikk vi i hvert fall en slem, uventet regnstorm den dagen vi kom inn. Og nå, to uker etter, fikk vi en annen. Som sagt, barna lå på den smale madrassen og jeg på teppet ved siden av.

Omkring klokken 12 om natten begynte det å øse ned med regn. Jeg vekket barna, fikk madrassen rullet opp så høyt som mulig, og satte meg oppå som en skredder med beina over kors. Så tok jeg et barn på hvert kne og trakk teppet over hovedet på oss alle, så det ble som et telt over barna.

Min mann ble urolig for oss, da man så hvordan vannet i festnings-gården vokste. Han bad seg fri noen minutter og kom for å se til oss. Han måtte vade i vann. Og da han kom til oss, var madrassen jeg satt på, under vann. Dessuten stod vannet over mine lender, slik som jeg satt. Vi hadde intet sted å gå. Hans forsøkte om vi kunne få gå ned til vårt værelse. Men nei, det var imot krigsloven, som forbød noen å forlate festningen før porten ble åpnet for alle om morgenen. Vi var våte. Men på den måten vi satt, var vi varme. For teppet holdt dampen fra kroppene våre inne.

Man fikk det nå travelt med å lage en utgang for vannet. Og etter noen timer var alt rent ut. Men søle og mudder ble jo tilbake, så våre klær så fæle ut. Neste morgen skulle vi gå gjennom gaten med mange av de fine folkene som hadde sovet i markedshuset og var både rene og tørre. Da fikk jeg låne en regnkåpe hos en herre, for å skjule min sølete kjole. Regnet var nå opphørt og solen skinte klart.

Men verken den våte jorden eller madrassen ble tørr den dagen. Samme dag ble Hans forfremmet til "Kvarter-mester sersjant". Hans arbeide var nå om dagen å utdele rasjoner, ammunisjon osv.

Han var fritatt for å ligge ved forskansningen. Da aftenen kom den dagen, lurte vi på hva vi skulle gjøre den følgende natt. Dersom vi dro til festningen og sov på den våte jorden, kunne vi være ganske sikker på å pådra oss en sykdom.

Tilbake til toppen

15. kapittel.

BYEN FREMDELES OMRINGET

Ble vi der i vårt værelse, kunne det jo hende at matabelene kom nettopp den natten. Flere hus i utkanten av byen var allerede plyndret og nedbrent. Men så var det jo flere netter at man hadde vært uten skade. Matabelene elsker ikke natten, så det var ikke ofte at de tok mot til seg og angrep oss om natten.

Enden på visen ble nå den at siden vi nå kunne beholde Hans hos oss, ville vi bli i værelset denne ene natten. Og så ville jorden være mye tørrere neste aften.

Min mann hadde sitt gevær, og jeg hadde en stor revolver med seks skudd i. I fall de kom oss inn på livet, la vi vedøksen på den kassen som tjente til bord. Og da barna var sovnet, satte vi oss fullt påkledde på hver vår tomme kasse med ryggen mot veggen. Vi hadde ikke sovet natten før, så vi sovnet i denne ubekvemme stilling.

Noe etter midnatt dundret det på døren, og en kalte vårt navn: "Kom, våkn opp! Matabelene har tatt boernes festning og vil snart være her ved denne. Skynd dere og kom inn i festningen". Det var stemmen til en venn; en enslig herre som alltid ble i sitt telt til siste minutt. Nå var han gått, og vi stod der oppskremte og kikket gjennom døren.

Det var mørkt og et godt stykke hen til festningen. Vi hørte allerede en løping og riding frem og tilbake. Og da man ikke kunne se hverandre i mørket, kunne man like så snart bli ridd ned av sine egne folk som av fienden.

Barna sov så godt. "Å pytt! Vi blir hvor vi er! Er fienden virkelig kommet for å storme festningen, vil de ikke ha tid til å se seg om i hva de tror er tomme hus. Så fikk Hans døren på klem, slik at munningen av hans gevær kunne gå gjennom. Den gardinen vi hadde for det eneste vinduet, fikk jeg stukket opp i et hjørne. Og der stod jeg med pistolen og kikket ut i mørket og lyttet.

Vi hørte skudd rett som det var, både kanoner og rifleskudd. Med angst i våre hjerter lyttet og ventet vi i flere timer, men ingen fare kom oss nær. Etter en lang tid ble alt stille.

Jeg burde ha nevnt før at i tilfelle av at festningen ble overfalt om natten, skulle alle kvinner og barn som sov på gulvet i markeds-hallen, stå opp. På den måten skulle de gi plass for de kvinnene som sov i og under vognene utenfor, og som kom inn for beskyttelse. Da fienden ikke hadde kanoner, bare geværer og kastespyd - og markedshuset var av murstein, ville man være noenlunde i sikkerhet. Mannspersoner hadde på det strengeste forbud mot å trenge seg inn der.

Tilbake til toppen

PANIKKEN VED FESTNINGEN

Om morgenen fikk vi høre sammenhengen av nattens uroligheter.

Der var to festninger i byen. Den ene var kalt Boer-festningen, fordi boerne som bodde i og omkring byen, hadde gjort den istand for seg og sine.

Den vi var i, var den engelske festning. Boernes festning hadde altså vært angrepet. Men kanon-skuddene hadde satt skrekk i fienden. De hadde aldri vært vant med den slags skytevåpen, og hadde derfor trukket seg tilbake. Man hadde jo trodd at vår festning ville bli angrepet. Derfor hadde man vekket de sovende kvinnene i markeds-hallen, slik at de kunne stå opp og gjøre plass for dem utenfor.

Til tross for forbudet om at ingen manns-personer skulle trenge seg inn der, hadde noen jøder sprengt seg igjennom døren. Da hallen allerede var så tett pakket som den kunne bli, ble disse jødene årsak til mye skade. Flere barn ble trampet fordervet, to ble trampet ihjel. Og flere koner fikk skade, så de måtte holde sengen i flere uker.

Da jeg hørte dette, var jeg glad vi hadde stanset i vårt værelse. Ellers hadde nok jeg også vært inne i trengselen, og kanskje fått mine kjære små skamfert.

Etter denne natten sov vi igjen på vår gamle plass. Jeg hadde min manns revolver i mitt belte, samt en pose ammunisjon. Ble festningen angrepet, ville jeg søke meg en plass ved markeds-husets murer og bli der. Kom mine barn i fare, ville jeg forsvare dem til det siste.

Der ble mange flere slike skrekkens netter, men kanonene drev alltid fienden av marken. Dagene tilbrakte vi i vårt værelse. Vi måtte være parat til at flytte straks signalet lød. Jeg husker en dag jeg skulle bake brød. Jeg hadde satt gryten på ilden med brødet i for å steke. Da lød alarmen og folk løp i stor hast. Mødre med et barn på armen og en annen ved hånden, ofte uten hatt. De rakk ikke en gang å lukke døren, før det bar avsted. Samtidig red mennene i gallop avsted for å møte fienden og drive den tilbake.

Tilbake til toppen

MATFORRÅDET MINKER OG PRISENE STIGER

Da jeg kom tilbake til mitt værelse, var både brødet og gryten borte. Og jeg så den aldri mere.

Dette var nokså ærgerlig, da vi hadde dyrtid i byen. Melet var nå to shilling og seks pence (70 Cts.) pr. pund, og der var minst fem pund mel i det brødet. Risengryn var tre shilling (85 Cts.), sukker en dollar pr. pund. Poteter var der ikke å få, heller ikke melk og smør.

Men prisene ville blitt enda høyere, dersom handels-mennene hadde hatt kontroll. Men det første vår regjering gjorde, var å ta "kommandoen" over all proviant. De betalte handels-mannen en rimelig sum, og så solgte regjeringen maten til folket for den prisen som det da var. Og priserne gikk ikke høyere. Man kunne bare kjøpe et visst kvantum av gangen, akkurat hva man mente var nødvendig. Ellers hadde pengefolket kunnet kjøpe opp alt, og vi andre ikke fått noe.

En søndag formiddag ble det atter alarm, og avsted bar det til festningen. En liten tropp av våre menn gikk ut for å drive fienden tilbake. De hadde med seg et Maxim-gevær. Men da de skulle bruke det, var maskineriet i uorden og de fikk det ikke til å arbeide. Da vår tropp var så liten, mot tusener av fiender, så hadde de satt sin lit til denne "Maxim", et hurtig-skytende maskingevær.

Snart fant fienden ut at noe var forkjært blant de engelske. Og nå trengte fienden inn på dem med gevær og spyd.

Våre folk ble nødt til å trekke seg tilbake, og flere falt under fiendens skudd.

En ung mann som het Pearson, var hardt såret og falt av hesten. Alle var gått i forveien. Bare en kamerat la merke til at Pearson falt. Denne stanset hesten og forsøkte å hjelpe sin kamerat. Men da denne var tung og ikke kunne hjelpe til selv, orket ikke den andre å få ham opp på hesten.

Fienden var nesten på dem, og Pearson bad sin venn om å redde seg selv. "Gå Will, du kan ikke redde meg ved å gi ditt eget liv. Husk på alle de hjelpeløse inne i byen. Hvert liv som blir tatt, gir en mindre til å forsvare dem. Jeg må dø likevel. Gå, men legg min hatt over mine øyne, så jeg slipper å se de sorte ansikter, når de kommer og gjør det av med meg."

Det var hardt for vennen å forlate sin kamerat. Men ved å gi sitt eget liv, kunne han ikke frelse Pearson. Så han hadde ikke et minutt å spille, da fienden nå var nær.

Fienden forfulgte dem et stykke. Men de vendte om da de kom innen kanonenes rekkevidde, som stod i festningen. Neste morgen gikk en tropp ut for å hente og begrave sine døde. De fant den arme Pearson med 18 spydstikk i kroppen, naturligvis ganske død. Sammen med de øvrige ble han brakt inn og begravet.

Etter hvert gikk man tom for brensel. Mapanetrærne vil ikke brenne. Man måtte ha tørt tre til brensel. Når man fra utkikken kunne se at fienden hadde trukket seg tilbake, ble en del sorte tjenere sendt ut for å samle ved. En formiddag ble der et virvar i den delen av byen hvor vi bodde. Folk begynte å løpe hit og dit. Jeg spurte en forbi-passerende hva som nå var på ferde. Han sa at seks vedsankere var blitt drept av fienden, som hadde skjult seg i krattet.

Da man hørte at fienden var så nær, ble skrekken ualminnelig stor. Kvinner besvimte, barn skrek, menn knurret og alt var forvirring. Nå lød alarmen om å skynde seg til festningen.

Gravide kvinner fikk vondt før tiden, og måtte bæres på seng eller madrass hen til markeds-huset. Der var de mindre værelser, som før var kontorer, innrettet for syke kvinner og barn.

Det er vanskelig å beskrive en slik forvirring på en måte som gjør det mulig å forstå hvor stor jammer det egentlig var.

Tilbake til toppen

FORSØK PÅ Å KOMME NOEN HVITE FAMILIER TIL HJELP

Gjennom fanger som man i blant fikk fatt på, fikk man høre at der ennå var noen nybyggere i live. Man visste at dersom fienden lot dem være i fred, ville de likevel omkomme av sult.

Et hundrede av våre menn våget seg i gjennom fiendens grenser for å bringe inn de tre familiene, som ennå skulle være i live. Deres kaptein het Brant.

Først fant de en mann og kone. De to hadde i flere dager vandret omkring i skogen blant løver og andre dyr, uten annen mat enn røtter og blader. Ville bær er der ikke på de kanter av Matabeleland.

Disse stakkars forkomne folk ble nå tatt med. De fortalte at fienden var kommet for å drepe dem. Men de hadde sett dem i tide og sluppet ut av en bakdør og gjemt seg i skogen. De hadde sett sitt hjem brenne opp. Siden hadde de vandret omkring natt og dag.

Den neste de fant, var en ung pike. Hun alene hadde sluppet unna gjennom en bakdør, mens hele den øvrige familie ble myrdet og huset brent. Hun hadde også ganske alene vandret omkring natt og dag i skogen. Hun var også temmelig forkommen av angst, sult og tretthet. Henne tok de også med seg.

Nå var der kun en familie som man intet hadde hørt om. De het Cunningham. Da man en morgen kom nær der de bodde, kunne man se husene. De var altså ikke brente. Og der! Se der er røk i skorstenspipen. De er altså i live.

Med glede red våre menn nærmere, og med lett fot sprang de av hesten og gikk hen imot huset. Men akk! Hvilket syn møtte deres øyne! Der stod bordet dekket til frokost. Rundt dette på gulvet, lå hele familien myrdet. Og det for kun noen timer siden. Legemene var ennå varme. Og det minste av seks barn var ennå i live, men utåndet straks etter. Foruten de seks barna var der mann og kone og en bestemor. Konen i huset, barnas mor, hadde de blodtørstige uhyrer skåret åpen. De hadde også tatt en kaffekopp på bordet, fylt den med hennes blod og satt den på bordet som en hilsen til våre menn, som de hadde sett komme denne morgen. Mennene var både skuffet og vrede. De kunne intet gjøre nå, annet enn å begrave de døde og begynne på tilbakeveien.

På tilbakeveien møtte de flere bander av fiender og hadde mange sammenstøt.

Ikke langt fra byen kom de i et pass. Her ble de beleiret av fienden. De fektet inntil det så ut til at de skulle komme til kort med ammunisjon og mat. En mann fikk kommet seg gjennom og gikk til byen etter hjelp. Men da disse kom ut et stykke, møtte de våre tilbakevendende menn. De hadde slått seg gjennom passet og var nå nesten hjemme. Men av et hundrede kom kun femti tilbake, sårede og hengende hjelpeløse på hestene og kanon-vognene. En mann var det fryktelig å se. Han hadde en hvit hest og hans arm var skutt av. Blodet hadde farget den hvite hesten rød på den ene siden. Et slikt syn glemmer man aldri.

Nå ble der vannmangel i byen. Der var en elv som rant tett ved byen, hvor vi hittil hadde fått vårt vann. Men liksom alle elver der oppe på den årstid, var denne tørr - unntatt en del vannhull.

Der ble sykdom blant hestene, likeledes blant folk. Doktorene undersøkte så dette vannet og fant at det var forgiftet.

Der var bare noen ganske få private brønner i byen. Til disse måtte vi nå henvende oss. Og nå måtte vi betale for å trekke opp vann.

For eksempel: Til oss to voksne og de to barna måtte vi betale 10 Shilling (2,50 dollar) pr. måned, på den betingelse at jeg selv heiste vannet opp og ikke sølte noe. Mange ville sende kaffere. Disse er alltid keitete og ville sølt halvdelen.

Men Regjeringen satte arbeidere igang med å grave brønner. Slik ble det snart bedre med vannforsyningen. Der var nå mye sykdom og død i byen.

Hospitalet var for lengst fullt, og hotellet og Klubben ble innrettet til sykehus. Foruten sykdommer, ble jo mange sårede brakt inn hver uke.

Tallet på døde kjente kun myndighetene. Man forsøkte å holde dette så skjult som mulig, for ikke å skremme befolkningen. Når man blir riktig redd sykdom, kan man lettere bli et offer for samme.

Ofte hendte det når et likfølge var på vei ut til gravplassen at det kom bud om at man ikke kunne gå lengre. Fienden var kommet så nær at den var mellom denne og byen. I all hast ble da en grav spadd opp i byen, selv på en av byggetomtene, og liket senket der midlertidig. Seinere, når krigen var over, kunne det så flyttes til gravplassen.

Tilbake til toppen

DE ENGELSKE SOLDATER KOMMER!

Ved disse tider kom en mengde matabelere og deres familier inn i byen under det hvite flagg. De forklarte at de var trette av krigen, at de nå ville slutte seg til europeerne og leve i fred med dem. Disse ble vennlig mottatt av englenderne og en leirplass ble anvist for dem.

Der var ikke mye proviant i byen, så de sorte kvinner fikk lov å gå i byens utkant og sanke maisaks. Disse åkrene hadde på grunn av krigs-utbruddet, ikke blitt høstet. Der plantes alltid linser sammen med maisen.

De innfødte kvinner bryr seg bare sjelden om kurv eller sekk. De river opp noe langt gress og tvister dette til bånd, som forsiktig legges på jorden. Deretter hugges sukkerrør når der er noen, ellers brukes også mais-stenger. Disse blir lagt i lag oppå båndene. Så plukkes aksene og legges etter hverandre langs dette sukkerrør. Når man har nok aks, legges et lag sukkerrør oppå og båndene bindes sammen. På denne måten brakte de mais inn dag for dag, og vi ble vant med å se lange rekker av kvinner med disse lange byrder på hodet.

Mennene som jo var avvæpnet, ble i byen og fikk ikke lov å gå utenfor.

En dag som jeg sto ute ved ildstedet, fikk jeg se en rekke av disse kvinner komme tilbake med sine byrder. I det de passerte tett forbi en kaffer-butikk, sto den unge betjent på verandaen. Han fikk lyst til å ha litt moro med en matabele-jente. Dermed stakk han hånden sin plutselig ut og skubbet hennes byrde av hodet. I det den falt til jorden, brast gressbåndene, og nå ble der greier. Istedenfor maisaks, var hennes byrde full av kastespyd. Alle byrder ble undersøkte og ingen hadde mais. Alle hadde spyd som de hadde hentet hos fienden. De våget seg jo ikke i kast med våre kanoner. Derfor ville de nå ta oss med list. Når alle var godt bevæpnet, skulle byen overfalles uforvarende - fra innsiden.

Innbyggerne ble svært oppbrakte over dette. Der ble nå bygget en palisade av jernplater. Og ingen, verken kvinner eller menn, fikk lov å gå ut mere.

Om noen ble funnet snikende omkring uten god grunn, ble de hengt i nærmeste tre.

De første som kom til vår unnsettelse, var de frivillige soldater fra Natal og Kapp-kolonien. Disse bygde små festninger på sin vei, hvor noen menn med kanoner ble satt igjen for å holde veien åpen. Disse festninger var bygget langs hele veien etter at man kom inn i fiendens land.

Tilbake til toppen

16. kapittel

REISER TIL NATAL

Der ble jubel i byen da de første kom til vår unnsettelse. Matabelene hadde ingen forstand på post og telegrammer. Således var det en gåte for dem, hvordan vi hadde fått av sted bud om hjelp. Og av den grunn hadde ikke veien vært synderlig bevoktet. De tenkte ikke på at noen kunne komme. Det de passet på, var at ingen skulle slippe ut. For så snart som mulig å få proviant opp, ble postvognen som kom igang, lastet med mel. All post, bortsett fra rene brev, ble lagt igjen i Mafeking. Det ble til og med utlovet en premie-betaling til dem som ville bringe opp vogner med mel. Tenk 25 cents pr. pund for mel, bare i frakt. Og for ytterligere å beskytte eieren mot tap: Dersom hans vogn eller esler falt fienden i hende, ville Regjeringen betale dobbelt for samme.

Der kunne vært nok av dem som ville benytte seg av dette tilbudet. Men alle okser var nå døde av pesten. Man måtte bruke esler og muldyr. Og av disse fantes ikke mange, da man måtte innskipe dem fra Texas og fra Buenos Aires i Sør-Amerika.

Der var kun et handelshus i Mafeking, hvor den nærmeste jernbane var fra Kapp-kolonien. Vi reiste fra Pretoria på vår reise opp. Og der var nærmeste jernbane via den veien 1.300 mil unna.

Alle soldater fra England ville lande i Kapp og komme over Mafeking, hvor der var lengst jernbane-befordring og kun noe over 600 mil å marsjere siden. Dette handelshus fikk kjøpt opp hva der var av esler og muldyr å få i kolonien. Det sendte så avsted to vogner med mel og med den beskjeden at hele oppreisen fikk de gjøre med de samme eslene. Men i mellom-tiden ville handelsmannen sende flere esler oppover og etterlate dem på forskjellige steder, slik at de kunne bytte trekkdyr på samme måte som postvognen byttet hester.

Der var atskillig dødelighet blant barn i byen. Bare mellom dem vi kjente personlig, døde fem barn på en uke. Vi ble engstelige for våre barn og ønsket vi kunne komme ut av byen.

Da disse to vognene ankom med den første frakt, hørte vi de ventet å bytte trekkdyr langs veien på tilbake-turen. Dermed ville man kunne tilbake-legge reisen på tre uker. Av den grunn bestemte vi oss til å følge med til Mafeking, hvorfra man ved å bytte tog flere ganger, kunne komme med jernbanen til Natal.

(Det ville gjøre denne boken alt for stor om en noenlunde detaljeret beskrivelse gis av den lange reisen tilbake til Natal. Først bar det avsted i oksevogner over veier fylte med løs sand - 17 personer ble stuet sammen i en vogn. Man var utsatt for å bli angrepet av fiender og ville dyr både dag og natt. På veien møtte de tropper med engelske soldater, som skulle opp til den beleirede byen. Langt om lenge kom de til Mafeking og dro så med jernbane resten av veien. Et brev var blitt sendt til familien Nielsen med beskjed om at datteren med familie var på tilbakeveien. De skulle ha vært fremme fire uker tidligere. Intet under at Nielsens fryktet for at der var tilstøtt dem en eller annen ulykke. Vi lar atter forfatterinnen fortsette.)

En lørdag ettermiddag kom vi til Boyburg i Johannesburg. Der måtte vi atter bytte tog. Vi kom en tirsdag morgen til en mindre stasjon i utkanten av Durban, som var nærmest min søster Martines hjem. Tenk, der på plattformen sto min kjære gamle far, som i nesten fire uker hadde sørget over oss som døde. Stakkars mor hadde ikke kunnet forlate hjemmet. Hva de kjære gamle har utstått i den tid da de trodde fienden hadde innhentet og drept oss, det vet kun Gud. Min yngste søster, som nå var en voksen pike, var kommet med ham ned fra farmen, 75 mil oppe i landet. Martines mann, Anders, var også der. Og alle bega vi oss sammen til min søsters hjem.

Litt nede fra stasjonen kom også Martine imot oss. Hun hadde nå mange barn og var blitt litt forsinket. Ved synet av den søster som sto meg nærmest i alder, og med hvem jeg hadde vokst opp og tilbrakt barndom og ungdom sammen, var jeg nær sunket sammen. Mine øyne ble fulle av tårer og min stemme så hes av tilbaketvunget gråt at jeg ikke kunne snakke. Først da var det jeg tilfulle følte hva jeg hadde utstått. Men nå var alt over, og jeg var hjemme igjen sammen med min elskede Martine.

Vi leide oss hus, og Hans begynte en møysommelige søking etter arbeid.

Tilbake til toppen

Noen tid etter ble vår yngste datter født. Hun ble oppkalt etter min venninne Louise. Men jeg fikk ikke beholde denne deilige lille blomst lenge. Allerede seks uker gammel tok Gud henne til seg, hvor hun nå sammen med min mor og far, venter på oss.

Før jeg avslutter min beretning med å fortelle litt om mine foreldre og søsken og oss selv, må jeg berette om mine fettere. Den ene av dem var gift og bosatt i den norske bosettingen. Den yngste hadde fått sine foreldre der ned og forsørget dem. Den yngste kalte vi alltid Nikolay hjemme. Men da han ble voksen og kom ut blant de engelske, fikk de navnet forkortet til Nick. Nå kalte han seg Peder, som var hans første navn. Peder var en av de losjerende vi hadde hos oss. Han arbeidet i byen. Han hørte til de "frivillige". Peder var trådt i plassen til en bror hos meg, som alltid hadde savnet en bror. Da han som en sykelig liten sju år gammel gutt kom for å bo hos oss der hjemme, var jeg en pike på 19 år. Og jeg tok ham straks som min "bror".

Han gav meg en brors kjærlighet. Vi ble jo skilt en tid da jeg ble gift. Men da han var voksen nok til å søke arbeid, kom han til oss i Johannesburg et par uker, før min eldste datter kom.

Nå da vi kom tilbake fra Matabeleland, bodde han atter hos oss. Han var en snill gutt. Hver søndag gikk vi sammen til Guds hus. Mens han bodde hos oss, ble han forlovet med en nabopike.

Så brøt boer-krigen ut ganske uventet. De engelske var uforberedt, mens boerne hadde gjort seg ferdig i flere år. Der var bare de vanlige engelske soldater i landet, og de var kun en håndfull.

En middag kom det skjebne-svangre bud: "Frivillige er kalt ut, må reise i aften med toget. Boerne er rykket inn i Natal og må hindres fra å komme meget lengre." Straks gav Peder seg til å gjøre seg ferdig. Men en stemme sa meg at jeg aldri mere fikk se min "bror" igjen.

I nærheten av Ladysmith kom det til slag med boerne. Peder kom i første rekke, hvor alle lå på marken og skjøt. Da slaget var over, fant man Peder liggende i samme stilling, geværet siktet mot fienden og hånden på hanen. En av fiendens kuler hadde rammet den rene, hvite panne, og hans sjel var gått til Gud.

Endog ved sin død ble han sine gamle foreldres forsørger. Den engelske regjering gav dem en pensjon, som de beholdt til sin død. Og de kom ikke til å mangle noe til livets opphold.

Det var et tungt budskab for meg, men hvor meget verre for hans lille forlovede. Hun falt i en sterk sykdom, som holdt henne i sengen mange, lange uker.

De engelske i Johannesburg måtte forlate alt og flykte - noen til Capetown. En mengde kom til Durban, ja så mange at man ikke kunde finne herberge til dem. De måtte pakke seg sammen på pakkboder og andre skur.

Min mann og jeg gikk til en av disse pakkbodene for å hilse på dem og se om vi muligens kunne gjøre noe for dem. Vi hadde jo ikke god råd; vi var kun allminnelige arbeidsfolk. Der satt de på gulvet mellom sine pakker og vadsekker i klynger, hver familie for seg.

En klynge vi kom til, besto av mann, kone og et halvannet års gammelt barn. Og den stakkars unge kone ventet et til snart. Hva skulle det bli av henne, om hun ble syk her mellom så mange fremmede menn, kvinner og barn.

Jeg tok min mann til side og sa: "Hør du Hans, vi har det lille veranda-værelset tomt. Sett om vi lar disse tre få det, så kan jeg pleie henne under nedkomsten og passe denne lille her."

"Ja Marie, jeg tenkte på det samme selv. Gå og hør om de vil ta imot tilbudet."

Jeg gikk hen til den unge, sørgmodige kone og fortalte henne det eneste vi kunne gjøre for henne. Værelset var vel lite, men det kunne være bedre enn her. Og de kunne om dagen gjerne benytte vår dagligstue.

Å se deres takknemlige blikk, især konens, var mer enn belønning nok. Det var som en tung byrde var rullet av hennes skuldre. Vi bad dem samle sammen sine saker, så skulle vi kalle på noen "ricksaw" (små lette vogne som kafferne løper omkring med og søker passasjerer til - samme som "cabs" i London).

Deres navn var Bell.

De engelske gjorde hva de kunne for å skaffe alle disse fremmede arbeid og husrom. Og med tiden ble de fordelt omkring. Nå fikk vi mange kjære venner blant dem.

Vel følte jeg ikke kallet å gå ut mellom hedningene og misjonære. Men jeg fant snart at der er misjons-arbeide like ved vår dør, om vi bare vil åpne hjerte og øyne dertil.

Da vi tok oss av frøken Bang, var det begynnelsen til vår misjon. Mange flere fremmede unge fant et hjem og ble velkomne hos oss. Og vi åpnet Gud flere veier. Mrs. Bell ble ikke den eneste.

Vi hjalp dem som ble tilbake i pakkboden så lenge de måtte bli der. Vi delte vår mat med dem, og hjalp dem på beste måte. Mangen en fisk har min mann gitt bort.

Da julen kom, bestemte vi ikke å tilbringe den hos søster Martine med familie som vanlig, men se oss omkring om der ikke var noen vi selv kunne glede.

Min mann var alltid villig til slikt.

Vi fant ut hvor der bodde fattige familier som ingen julegleder ville få. Vi kjøpte ingen gaver til de venner som kunne gjengjelde dem. Men for de sparte pengene tok vi noen kurver og pakket i så mye julemat som vi kunne klare. Vi tok så kurvene etter at det ble mørkt, og gikk hen og satte dem foran døren hos disse fattige. Så banket vi kraftig på, sprang om hjørnet og inn i en "ricksaw" og var vekk akkurat da vi så dem komme ut og forundret betrakte kurven og dens innhold.

Det er nå flere år siden, men mottakerne fant aldri ut hvem giveren var. - "La ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør."

Tilbake til toppen

En dag spurte min mann om jeg hadde lyst å kjøre ut og se boerbyen, som den engelske regjering hadde bygget for boer-kvinnene, barna og gamle menn.

Men her må jeg forklare at boerne sendte straks i begynnelsen av krigen, alle sine kvinner og barn ned til Natal for å få beskyttelse og opphold av den engelske regjering.

Vi kjørte altså derut, og aldri er jeg blitt mere forundret. Det var jo en stor by. Gate etter gate av pene trehus, tekket med jernplater.

Stor skole var der også bygget, hvor alle barn fikk undervisning av flinke engelske lærerinner. Noen av elevene var voksne barn som aldri hadde sett en skole før. Så var der et deilig, rent, luftig og bekvemt hospital, hvor de syke nøt den beste pleie av flinke, nette sykepleiersker med sine hvite luer og store forklær.

Hver familie hadde endog en sort tjener til å utføre vasken og annet grovt arbeide. Mange av disse kvinnene hadde aldri hatt det så godt og behagelig før. Der var politi til å passe på at ingen menn kom dit og gjorde boerne fortræd. Jernbanen gikk like ved, og de hadde fripass for å kunne kjøre inn og ut fra Durban så ofte de ønsket.

Der var flere byer av samme slag, hvor den engelske regjering gjorde alt for disse flyktningenes beste i de tre år krigen varte.

Deres torvhus, som de hadde forlatt, ble oppbrente under krigen fordi boerne misbrukte dem. En hel del bevæpnede menn ville skjule seg i disse husene og sette ut et hvitt flagg, fredsflagget. Og når de engelske tropper nærmet seg i all troskyldighet, på grunn av det hvite flagget, ble de plutselig bedskutt uten anledning til å forsvare seg. Dette satte englenderne i harnisk, og alle hus på krigens rekkevidde ble nedbrent. Men da krigen var over, ble der av englenderne bygget opp pene hus. Boerne fikk kveg, utsæd og gårdsredskaper så de kunne komme i gang igjen.

Nå til slutt et ord om mine søstre. Martine bor ennå i Durban med sine pene, snille barn. Hun ble enke noen år etter at vi kom til Amerika.

Tvillingene er begge gifte og har store familier, de har farm og står seg godt.

Lenas eldste sønn er nå inspektør over skolene i Natal.

Den anden tvillingen, Dina, har også en farm. Men på denne er der også misjon for de innfødte. Alle unge misjonærer kommer dit og bor fritt, mens de får lære språket. Hennes eldste datter skal dette år ha bryllup med en ung misjonær.

Den neste, Bina, ble gift med Bang, som også er misjonær. De bor langt oppe i landet nær Tugela-floden.

Ingas mann er også prest og misjonær; han er svensk. De grunnla en ny misjons-stasjon nær den norske bosettingen, bygget pent, stort hus og plantet en deilig hage og var elsket av alle der.

Min yngste søster, Kime, ble også gift med en misjonær. De reiste til Mombasa, Øst-Afrika, hvor Roosevelt nylig var på jakt.

Men da Kime var gift, ble det ensomt for våre foreldre, som var begynt å skrante. Der var flere mil til nærmeste nabo. Så ble en av dem liggende syk, ville det bli vanskelig for dem.

Da var det heltinnen Inga og hennes like så gode mann bestemte seg til å søke deres misjonsselskap om å forflyttes. Der var jo stasjon og kapell på vårt hjem. Inga ville nå gi opp sitt deilige hjem, de mange kjære venner og dra dit opp til de gamle. Slik at hun, med en flokk små barn som øket hvert annet år, også kunne pleie og gå de kjære gamle tilhånde. Trolig sto hun på sin post til hennes helbred led under det. Men Herren gav henne styrke og tålmodighet.

For tre år siden pleide hun mor under en meget smertefull sykdom, til hun døde. Siden, da far sank i sammen av sorg over mor, har hun trolig pleiet og stelt om ham. Når hennes mann var fraværende som misjonær, bandt hun sin minste på ryggen for med begge armene å kunne støtte far på sin vaklende gange.

Johan, hennes mann, er en sann Guds tjener. Med utrettelig tålmodighet hjalp han Inga når han var i huset, stelte om far, vasket ham, kledte av og på ham, og gjorde alt som den aller beste sønn kunne gjort imot en kjær far.

9. februar 1911 hensov far stille og rolig. I sitt testamente har han gitt gården, 200 acres, til det misjons-selskap som Ingas mann tilhører.

Kime er siden blitt forflyttet til Johannesburg, hvor de misjonerer mellom de tusener av innfødte som arbeider på gullminene.

Så er min fortelling til ende. Vi kom hit for 8 år siden, fordi min mann hadde brødre og en søster her som skrev om Amerikas herligheter. Men kun Gud og de grønne graner vet, hvor mangen bitter tåre Amerika har kostet meg. Min datter er gift her. Og min sønn er en stor, flink, snill gutt, som vi her ute i den ville vesten dessverre ikke fikk anledning til å gi den skole og lærdom som han trengte.

Min mann er verkbrudden av gikt, og jeg har ofte selv måttet tjene det nødvendige brød ved å pleie syke. Slik har Amerika behandlet oss. Men kan vi selge gården og komme til en varmere stat, kan jo alt ennå bli godt. Min mors hilsen til meg på sin dødsseng var denne:

"Ved aftenstid da skal det bli lyst."

Slutt.

Tilbake til toppen