Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har
gleden av å formidle:
Losen som seilte i natt og tåke
Av Bjørn Davidsen
Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på
svart bakgrunn.
En dag hen mot midten av 1880-årene seilte den første
"Vesteraalen" inn i tåken som hadde lagt seg over de smale
og krokete sundene ved Brønnøy på Helgeland. På
broen hadde los Anders Nikolai Bertheussen Holte vakt. Under de rådende
forhold skulle han ha kastet anker og lagt skuta til ro. Men denne dagen
seilte los Holte videre inn i skoddeheimen. Han sto der i sin karakteristiske
loslue. Den varmet godt om ørene - og det trengtes når skodda
seig på. Han så stadig på klokka, på kompasset
og kikket i en liten bok han hadde i handa.
Det varte ikke lenge før skipets kaptein, Richard With, kom
på broen i full fart - sint og redd. Han forsøkte å
overta kommandoen - han ville kaste anker - for dette måtte jo bære
galt av sted.
- Er det du eller jeg som har ansvaret, spurte Anders Holte skarpt.
Da svarte With som i refleks:
- Det er du som har ansvaret, og det skal du jaggu også få
ta følgene av.
Dermed gikk han ned på dekket foran broen. Der vandret han fram
og tilbake med hendene på ryggen og ventet på støyten
- men den kom ikke. Etter at båten var vel gjennom tåke-beltet,
lå den utrolig nok rett i leia. Da kom With opp igjen på broen
og var overveldet:
- Hvordan klarte du dette, Holte?
Den unge losen fant tiden inne til å innvie sin sjef i hemmeligheten:
De nøyaktige opptegnelsene han hadde gjort i sin private loggbok
for denne strekningen med denne båten.
- Dette må du fortsette med, utbrøt With og var svært
begeistret.
Slik gikk det til at gamle "Vesteraalen" etter hvert kunne
begynne å gå nattseilas. Dette var som bestilt for at With
kunne gå videre med sine store planer.
På denne tiden var det bare noen få lykter langs leia.
Og de kurs-bøkene som fantes i handelen, var generelle. De tok ikke
hensyn til hvordan et bestemt skip og dets kompass oppførte seg
på de forskjellige stedene langs leia.
Folk som hørte om Withs planer, mente det var hasard de ga seg
ut på. Og de kom da også ut for et forlis ved Haugsnes i Bø
i Vesterålen med D/S "Lofoten" i 1885 - og det til og med
på los Holtes vakt. Folkene reddet seg opp på en nærliggende
holme, og der satt With og Holte og gråt sammen. De trodde fallitten
var et faktum på så mange måter.
Men så viste det seg at det skjæret de hadde gått
på, ikke var avmerket på noe kart. Anders Holte ble derfor
ikke gjort ansvarlig for forliset og kunne fortsette som los. Assuransen
ble dessuten utbetalt, slik at skipet kunne heves, repareres - og settes
inn igjen i ruten året etter.
Litt etter litt gikk de over til å seile om natta på alle
strekningene Holte fikk ferdige opptegnelser over. Og With hadde planene
klare for mer regelmessig rutefart. Men dette mente han de best kunne gjennomføre
ved å flytte til Bergen.
I 1888 flyttet derfor familiene With og Holte til Bergen. Det gjorde
trolig også de øvrige av besetningene på de tre skipene
Vesteraalens Dampskibs-selskab nå hadde: "Vesterålen",
"Lofoten" og "Fiskeren". Fra da av startet de for alvor
med rutefart på privat grunnlag. De gikk nok mest med fraktgods,
men tok også med en og annen passasjer. Det ble sagt at skipene kom
så regelmessig at folk på land kunne stille klokkene sine etter
dem - og betegnelsen "hurtigrute" synes å være i
bruk allerede på denne tiden.
Men With stilte stadig høyere og søkte om konsesjon på
kombinert rutetrafikk med både last og passasjerer. I 1889 fikk han
derfor solgt gamle "Vesteraalen" og bestilt en ny som var bedre
egnet for den kombinerte trafikken. Den ble levert i januar 1891 fra Akers
mek. verksted i Christiania og ble beæret med den gamles navn, "Vesteraalen".
Det var dette skipet som ble satt inn i den "nye" stats-støttede
hurtigrute-trafikken 2. juli 1893. Men da var los Holte gått fra
borde. Han hadde fått tilbud fra Richard Kaarbø i Harstad
om kaptein-stilling i Haalogalands D/S, som like før var etablert
med Kaarbø som disponent. Derfor flyttet familien Holte hjem igjen
til Kasfjord seinhøstes 1892.
Anders Holte sa en gang seinere at det dummeste han noen gang hadde
gjort, var å si opp sin stilling i Vesteraalske. Men det, som alt
annet, hadde sine grunner. Og i dette tilfellet trolig høyst familiære
grunner.
HUSMANNSGUTT, FISKER, SJØMANN - OG LOS
Anders Nikolai Bertheussen ble født i Oldra i Trondenes for
150 år siden - 28. august 1849. Foreldrene, Bertheus Andersen og
Maren Marie Eliasdatter, bodde de første årene av sitt ekteskap
som inderster hos hennes foreldre, Elias Madsen og Martha Marie Jensdatter
i Oldra. Eldste sønnen, Elias, ble født i 1845, og i 1847
kom neste sønn til verden. Han fikk navnet Anders Nikolai etter
farfaren Anders Nilssen. Men denne sønnen døde like før
neste sønn kom til verden i 1849. Det ble derfor den tredje sønnen
som fikk bære farfarens navn videre.
I 1850 ble husmanns-plassen Breivikholtet ledig. Bertheus fikk festebrev
på plassen av Isak Erntsen i Breivika. I Holtet kom det flere barn
til - og her vokste søsken-flokken opp.
Anders Nikolai Holte var sjømann alle sine dager. Allerede som
15-åring fulgte han med sin far på Lofotfiske. Og da han var
18 år, fikk han hyre på ei jekt som gikk til Bergen. Leia lærte
han fort å kjenne, og allerede som 20-åring ble han jekte-styrmann.
I 1878 giftet han seg med Else Marie Johansdatter fra Kasfjord. Etter
å ha bodd noen år hos hennes foreldre, kjøpte de i 1885
et gårdbruk på øvre Erikstad i Kasfjord. Det ble kona
som måtte drive jordbruket med leid hjelp. For Andreas Holte sjøl
hadde alt i 1882 fått jobb - som los hos Richard With i hans nyetablerte
Vesteraalens Dampskibsselskab.
I hele ti år seilte With og Holte sammen på kysten - i
storm og stille. Det utviklet seg både en gjensidig respekt og et
godt vennskap mellom dem - som varte livet ut. Dette kom første
gang offentlig til kjenne da Vesteraalens D/S fylte 25 år i 1906;
her slik "Lofotposten" gjengav det 24.9.06:
"Sterkt Indtryk gjorde ogsaa Withs vakre, anerkjendende Takketale
til hans gamle Lods paa Gamle-"Vesteraalen", nuv. Disponent for
Haalogalands Dampskibs-selskap, Holte. Varmt mindede W. om Holtes Fortjeneste
af at alt gik saa godt som det gjorde. De havde udholdt mangen farlig Stund
sammen.
Holte takkede smukt og inderligt."
Mange år seinere, da Anders Holte i 1934 hadde fylt 85 år,
skrev Richard With jr. et lengre brev til "Lofotposten" som han
sluttet slik:
"Anders Holte! Ennu står Deres trekk levende i min erindring
fra den tid De stod på broen ved siden av min far, der skattet Dem
så høit som los og sjømann.
I beundring for folk av Deres støpning og anerkjendelse av Deres
dådrike sjømannsliv, ønsker jeg alt godt for Dem og
Deres."
Men det var flere enn de "nærmeste" som merket seg
Anders Holtes dyktighet. I de første 10 årene i Hålogalandske
var Holte kaptein på selskapets båter, og særlig de som
seilte på Finnmark. Han gikk mange år i "Tana-ruten",
og det var nok der han opplevde havet på sitt verste. Men han hadde
aldri noe nytt uhell, selv om ruten var aldri så stri.
I 1896 fikk han anmodning om å lose Fridtjof Nansen og "Fram"
fra Skjervøy til Kopervik. Han fikk permisjon fra selskapet og seilte
sørover som Nansens los. Det ble rene triumf-ferden. Over alt ble
de møtt av flaggsmykkede båter, små og store.
Anders Holte hadde ikke los-sertifikat lenger enn til Kopervik, så
der kom det ny los om bord. Men Nansen inviterte ham med som passasjer
til Kristiania. Der hadde kong Oscar 2. møtt fram for å ta
imot ishavshelten, som hadde vært ute i tre år. Nansen presenterte
los Holte for Kongen og sa at dette var den los som var best kjent i norske
farvann.
DISPONENT OG KEISERLOS
I 1902 døde Richard Kaarbø. Dermed ble Anders Holte kalt
på land og ansatt som disponent i Hålogalandske, en stilling
han hadde til 1910. Men det ble likevel bruk for hans los-kunnskaper. Fra
1904 fikk han permisjon hver sommer for være los for den tyske keiser
Wilhelm 2. Han besøkte de norske fjorder årlig med keiserskipet
"Hohenzollern" og fire krigsskip - helt til krigs-utbruddet i
1914. Det var to loser på hver båt. Sjef-keiserlosen het Nordhus
og var fra Helgeland. Han loset keiserskipet, mens Holte loset krysseren
"Sleipner".
Da Anders Holte sluttet som disponent i Hålogalandske D/S i 1910,
61 år gammel, registrerte han seg som privat kystlos med los-stasjonen
i Løddingen som utgangs-punkt. Først etter at han hadde fylt
83 år, høsten 1934, måtte han gi seg. Legen mente da
at synet var blitt for dårlig. En lang, stevsom, men ærerik
yrkes-karriere var slutt.
LYKKE OG SAVN - OG ØKONOMISK RUIN
Da Anders Holte og kona flyttet til Bergen i 1888, hadde de med seg
tre barn. Deres fjerde var født og død like før de
flyttet.
Under oppholdet i Bergen skal de ha fått nok et barn - som døde
nokså fort. Dette, kombinert med konas hjemlengsel, var nok trolig
årsaken til at Anders Holte takket ja til kaptein-stillingen hos
Kaarbø og sluttet å lose for With.
Etter at familien flyttet tilbake til Kasfjord, kom det to barn til.
I 1913 ble Anders Holte enkemann. Men i 1917 giftet han seg for annen
gang, med sin husholderske de siste fire åra, Indiana Elise Danielsen
fra Hol i Tjeldsund. Han var da 68 år, hun 26. I 1918 fikk de tvillinger,
og i 1921 datteren Bergljot. Hun er i dag den eneste gjenlevende av Anders
Holtes barn.
I tiden under og særlig etter første verdens-krig var
det stor tiltakslyst i Kasfjord. Anders Holte hadde bygget seg opp en etter
måten solid økonomi, og bidro med innskudd i nye tiltak. Men
da krisen kom med industri- og bank-konkurser i 1921 og 1922, led han store
tap. Heldigvis var garden reddet unna ved skiftet etter hans første
kone, slik at den fortsatt er i slekten eie. Og hans andre kone hadde særeie.
Dermed beholdt de både tak over hodet og stoler å sitte på
da kreditorene hadde tatt sitt.
Men trange kår og slitsomme år ble det likevel. Og etter
at Anders Holte måtte slutte med losing, falt også det meste
av inntektene bort, med unntak av en liten pensjon fra Haalogalandske.
Gode venner forsøkte da å få staten til å bevilge
ham en ærespensjon. Men før endelig vedtak ble gjort, hadde
Anders Holte lagt loslua på hylla for godt; 11. mai 1937 døde
han etter et forholdsvis kort sykeleie.
ANDERS HOLTE OG REDNINGS-SAKEN
Anders Holte var en ivrig forkjemper for Norsk Selskab til Skibbrudnes
Redning - han visste hva det gjaldt. I om lag 30 år var Holte kretsformann
i selskapet og reiste ofte rundt for å skaffe penger til saken.
I Rednings-selskapets sangbok finnes den dag i dag to sanger, skrevet
av lyrikeren Anders Holte. Han kunne nemlig mer enn å skrive kurs-bøker:
Der høres nødrop fra stormende hav.
Der ute en fiskebåt, liten og lav,
av brottsjøer fylt og kantret er.
Til hvelvet seg klamrer de stakler der.
EN KYST-PIONÉR HEDRES
Anders Holte var beskjeden på egne vegne. Likevel måtte
han noen ganger finne seg i å bli hedret i levende live:
2. mai 1930 sendte gode venner og øvrighets-personer i Kasfjord,
Harstad og Trondenes søknad til Kongen om medalje til Anders Holte.
Og 4. juli samme år fikk han tildelt Kongens fortjenst-medalje for
sin pionér-innsats for kystens folk.
En siste æresbevisning fikk han våren 1936. Da ble han
invitert på flytur som en av heders-gjestene ved åpningen av
den første kyst-flyruten i Norge. Han fikk velge strekning, og valgte
Harstad-Tromsø-retur.
Men også etter sin død, er Anders Holte blitt hedret:
28. mai 1980 ble det avduket et minnesmerke med en byste av kystfarts-pionéren
los Anders Holte, i hjembyen Harstad. Den står i en liten park ved
kaien.
Og om bord på hurtigrute-skipet "Richard With" bærer
den ene kafeteriaen los Anders Holtes navn. I tillegg henger det et portrett
av ham om bord. Det er malt av kunstneren Karl Erik Harr og gitt som gave
fra Harstad kommune.