Kom, vil du høre ...

Av Bjørn Davidsen

(Artikkelserie i "Døvblindes ukeblad" høsten/vinteren 2001/2002)

Klikk her , hvis du vil ha svart skrift på gul bakgrunn.

Tilbake til Gjest Bårdsens offisielle hjemmeside

GJEST BÅRDSEN - MYTE OG SANNHET

"Og kom vil I høre en vise om Gjest," sang Alfred Maurstad i 1939 - og siden har vi nynnet med. Teksten til visen er trolig lånt fra en roman som kom ut i 1890. Og filmen den ble presentert i, var kokt sammen for å skape historien om en norsk "Robin Hood" - som tok fra de rike og gav til de fattige.

I vår artikkel-serie, "Kom, vil du høre ..." skal vi følge den skinnhellige kjeltringen Gjest Bårdsen landet rundt - fra han ble født i slummen i Sogndalsfjøra i 1791 til han ble begravet på St.Jakob kirkegård i Bergen 58 år seinere.

Felles for det meste av det som tidligere er utgitt om Gjest Bårdsen, er at hans egen livsberetning er hovedkilden. Bare i sjeldne tilfeller har noen sjekket opplysningene hans mot deler av det meget omfattende kilde-materialet som finnes - før nå.

Vår fortelling handler IKKE om en norsk "Robin Hood", men om en kleptoman fattiggutt, døpt Gjest, som stjal fra både fattig og rik - og som etter hvert utviklet seg til å bli beryktet over hele Sør-Norge under mange forskjellige navn.

Serien er resultatet av et aktivt samarbeid mellom statsarkivar Yngve Nedrebø, forfatteren Erling Gjelsvik og "DU"s redaktør Bjørn Davidsen. Alle har bidratt med sitt. Men uten Nedrebøs gjennomlesing av flere tusen sider med håndskrevne protokoller og dokumenter - og avskriving av flere hundre av de viktigste, ville serien aldri blitt mulig. De kildene vi har gravd opp, har aldri tidligere vært gjennomgått med det mål å få fram en mest mulig korrekt framstilling av Gjest Bårdsens liv og levnet.

Men om Gjest nå "sitter" et eller annet sted og "leser" oss over skuldrene - enten i "det høye" eller "det dype" - flirer han kanskje i skjegget, fordi han har klart å skjule noe - også for oss.

Tilbake til toppen

"FJELLSANGEN" - AV HVEM?

(De neste to kapitler er utdrag av forfatterens artikkel "Og kom vil I høre ... - en sang til besvær")

"Og kom vil I høre en vise om Gjest, den er ikke laget av lensmand og prest ...", sang Alfred Maurstad i månedene like før annen verdenskrig kom til Norge - første gang fra filmlerretet i Klingenberg kino i Oslo 26. desember 1939. Siden ble både Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren og "Fjellsangen" kjent fra landsende til landsende - og er det den dag i dag.

Det er riktig som det heter i denne sangen: den er ikke laget av lensmann og prest. Komponisten er kjent: A.K. Nielsen het han og var i mange år kapellmester ved Det norske Teater. Hvem som skrev teksten, er derimot et mysterium. Mang en visebok-redaktør har lett med lys og lykte, spekulert og gjettet; kanskje var det Nielsen, kanskje Gjest Bårdsen selv? Men har de lett godt nok?

"TONO" - vår allmektige komponist-organisasjon - har i hvert fall bommet ved å la Alfred Maurstad få registrere seg som tekst-forfatter. Han har i beste fall bare "redigert" og forkortet "Visen om Gjest Baardsen". Den egentlige forfatter er trolig Holger Sinding. Når vi sier "trolig", er det fordi den eldste kjente versjonen av visen første gang dukket opp i en roman han skrev om Gjest Bårdsen. Den ble utgitt i Kristiania i 1890-91 - før Alfred Maurstad i det hele tatt var født.

Det er også denne romanen - ja, en virkelig roman, fritt diktet - som må ha vært mye av grunnlaget for suksess-filmen til Tancred Ibsen. I boken "Filmen i Norge" er riktig nok Gjest Bårdsens selvbiografi, "Mit levnedsløb", oppgitt som "litterært forelegg". Men det stemmer nok bare delvis. For selv om noe i filmen har likhet med Gjest Bårdsens egen historie om sitt liv, virker film-manuset som "klippet ut" av romanen Holger Sinding utga under psevdonymet Halle Sira.

Det er i Sindings roman vi første gang møter arrest-forvarer Mons Petter (Peder) Mikkelsen - som Joachim Holst-Jensen levendegjorde i filmen. Men denne stive "stokken" av en feilslått "luring" som sleiker håret sitt med fingertuppene for å gjøre seg lekker for den skjønne jomfru Reincke, har aldri eksistert i virkeligheten - i hvert fall ikke som arrestforvarer i Bergen. Det har heller ikke jomfru Anna Reincke i den rollen og på det tidspunkt hun dukker opp i filmen.

I romanen heter den skjønne jomfru Susanne Nordby - også det en ikke-historisk person. Vel "elsket" Gjest Bårdsen noen kvinner i sitt liv, men Susanne Nordbys navn finnes ikke i kildene.

Det gjør derimot Anna Reincke. Hun ble langt om lenge, som 29-åring, Gjest Bårdsens eneste ektevidde hustru - i 1848. Men på det tidspunkt filmen trekker hennes navn inn i hans liv, var hun knapt født!

Det er altså i Sira/Sindings roman fra 1890 vi for første gang får høre "Visen om Gjest Baardsen" - laget på melodien til en "strilevise" med tittelen "Aa kom vil du veta kor Rubakken bur". Men i romanen er den dobbelt så lang som "Fjellsangen" fra filmen. Både i filmen og romanen framstilles det som om visen er skrevet av Gjest Bårdsen selv. Vel diktet han viser om mangt og mye, fra tragiske kjærlighets-ballader til kampdikt mot brennevins-ondet. Men slik visen er bygget opp og brukt i romanen, tyder mye på at det er roman-forfatteren selv som har skrevet visen. Og skrive, det kunne Holger Sinding - både romaner, revyviser og annet.

Når vi har valgt å åpne denne artikkel-serien med spørsmålet om bakgrunnen til filmen og "Fjellsangen", er det fordi denne filmen og sangen mer enn selvbiografien og romanene, skapte den nåværende myten om "mester-tyven" og "utbryter-kongen" Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren.

Tilbake til toppen

FILMEN OM EN NORSK "ROBIN HOOD"

For når navnet Gjest Bårdsen Sogndalfjæren nevnes i dag, forbinder de fleste dette med den framtoningen Alfred Maurstad skapte i filmen: Norges svar på Robin Hood, som tok fra de rike og gav til de fattige.

"I filmen måtte han selvsagt være den edle, miskjente helt med Maurstads humør og humor," skriver film-skaperen Tancred Ibsen i sin erindringsbok "Tro det eller ei ...".

Dermed ble myten komplett. En myte som Gjest Bårdsen selv hadde begynt å skape hundre år før, gjennom sin bok "Gjest Baardsen Sogndalfjærns Levnetsløb, forfattet af ham selv". Den ble utgitt første gang i 1835, mens han sonte sin dom i slaveriet på Akershus. Holger Sinding med flere videreførte myten i romans form - spekket med "troverdige" historier, viser og sitater som stort sett var fri diktning.

Så seint som i 1966 gav "Det nordensfjelske forlag" ut Gjest Bårdsens bok på nytt, "gjenfortalt av Kjell Erik Skaaren". Denne utgaven er siden kommet i nye opplag. I dette bokverket får vi i tillegg til Gjests egen beretning, presentert noen av hans dikt. Her blir også sangen "Og kom vil du høre ..." utgitt for å være skrevet av Gjest Bårdsen selv. Ved henvendelse til utgiver Asbjørn Øksendal i Trondheim, fikk vi vite at han ikke har kilde-grunnlag for å hevde at visen er skrevet av Gjest. Han bare tok den fra en gammel bok hvor dette stod. Den eneste boka det kan være, er Holger Sindings roman.

Hvordan den virkelige Gjest Bårdsen var, har ingen klart å gi svar på så langt. Hans liv og virke både på den "brede" og "smale" vei; som flattbrød-, kles- og sølv-tjuv, kvinne-bedårer, horebukk, alkoholiker, forfatter, lyriker, dødsdømt og benådet penge-forfalsker og siden "frelst" tukthus-slave, er riktignok beskrevet og analysert gjennom snart 200 år. Men ingen har funnet til bunns i mysteriet Gjest Bårdsen. Likevel er Erling Gjelsvik i sin bok "Jakten på Gjest Baardsen", som kom i 2000, temmelig nær sannheten.

Men Tancred Ibsen er den som kanskje har karakterisert Gjest Bårdsen best - i to ord - som en "skinnhellig slyngel". Det var nok det han var, og ikke en norsk Robin Hood som tok fra de rike og gav til de fattige.

Filmen om Gjest Bårdsen er basert på romantiske historier - og uten tvil inspirert av den store Robin Hood-filmen som kom i 1938 med Errol Flynn i hovedrollen.

Manus-forfatter Tancred Ibsen skrev selv om dette: "...efter hvert ble det stadig morsommere. For med Alfred hele tiden svevende i min fantasi var det som den ene episode efter den andre kom av seg selv - rett som det var hendte det at jeg storlo mens jeg satt og skrev, liksom efter diktat."

Det Ibsen ikke skrev, var at grunn-historien i filmen kan leses i Holger Sinding bok - utgitt nesten 50 år tidligere. Ikke rart at han kunne skrive film-manuset nærmest "rett ut" - "likesom efter diktat".

Men resultatet ble en utolig morsom film, hvor hoved-personen, Gjest, lurer alle - og hvor øvrigheten framstilles som noen tullinger. I sannhet kanskje den største norske film-suksess noen sinne. Men en dokumentar-film om Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren er den ikke.

Tilbake til toppen

UTSIKT FRA DAMSGÅRDS-FJELLET

Bergen har sju fjell, minst. Utsikten fra to av dem er poetisk skildret - og kan "avsynges", som det heter på de kanter.

Johan Nordahl Brun - trønder og mangeårig bisp i byen - skrev "Udsigter fra Ulriken" til melodien av en fransk menuett. Den er blitt bysang og avsynges alltid stående. Noe annet blir betraktet som helligbrøde.

Henrik Jansen lot fanejunker Thorvald Nielsen skrive melodi til sin sang "Udsigt fra Fløien".

Utsikten fra et tredje av de sju fjell, Damsgårds-fjellet, har Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren skildret i sin bok "Mit levnetsløb" fra 1835 - henlagt til en høstdag i 1826 da det "mot normalt" ikke regnet:

"Frisk og uthvilt gikk jeg videre oppover fjellet, og da jeg kom opp i høyden, så jeg at solen hadde nådd toppene av Ulriken og Lyderhorn. Her valgte jeg et oppholdsted hvor jeg kunne se til alle kanter og være trygg for overraskelser.

Det var behagelig og mildt vær med en liten bris fra øst, og solen speilet seg i småbølgene i Byfjorden. I den rene luften hadde jeg utsikt over byen, noe som virket lindrende på nervene hos en fengselsfugl. Jeg så de hvitmalte, offentlige bygninger med spisse tårn kneise i været der nede og fjellene som hevet seg majestetiske på andre siden med vakre herregårder ved strandlinjen under. En kunne bli poetisk av mindre. ...

Mange tanker strømmet gjennom hodet. Tine hadde nylig fått sin dom på et års fengsel. Enn om hun kunne vært hos meg her nå og jeg hadde hatt vinger, da skulle jeg sveve bort med henne over Byfjordens bølger og ta henne med til andre siden av Atlanteren hvor jeg lett skulle overbevise henne om villfarelsen med hensyn til Christine og meg. Hvor kjært skulle det ikke ha vært å få tjene til det daglige brød for oss to på en lovlig måte.

Hele dagen var jeg opptatt av tanker om våre skjebner. Solen sank ned mot fjellene, og vinden ble kjøligere. I skumringen forlot jeg posten min og begynte så smått å traske nedover fjellet for å slippe nedstigningen etter at det var blitt mørkt."

Da Gjest skrev dette, visste han at denne dagen, kanskje, ble hans siste i "frihet". Nede i byen var politi-adjutant Schønberg og hans folk på jakt etter "utbryter-kongen" Gjest Bårdsen. De tok ham, for siste gang, i løpet av denne natten - og først 19 år seinere kunne han vandre ut fra slaveriet på Akershus som fri mann med kongens benådning i lommen.

Tilbake til toppen

EN SKINNHELLIG KJELTRING

Tilværelsen til Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren, hans familie, kvinner og "venner" artet seg i virkeligheten langt annerledes enn både han selv, men særlig Holger Sinding, Alfred Maurstad, Vibeke Falk og andre framstilte den. Fra å være et barn av "sin tid - og sitt sted", ble Gjest Bårdsen på mange måter fanget av sine egne handlinger. Selv om han var på "frifot", var han likevel "på rømmen". Men den "urolige sjel" hadde valg det selv. Han hadde nemlig flere ganger muligheten til å gjøre opp for seg og komme på "rett kjøl". Men han hadde vanskelig for å innordne seg - både i arbeidslivet og ved soning av straff. Særlig "når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til" å frigjøre seg fra alle lenker og stengsler, om de var aldri så tykke - helt til 2. oktober 1826. Da ble han satt ettertrykkelig fast bak "murer som holdt".

Selv om Gjest Bårdsen i tale og skrift helt fra ungdommen av, lovet bot og bedring om han bare "fikk muligheten" - holdt han aldri slike løfter. Han var i sannhet en arbeidssky, slu og skinnhellig kjeltring - helt til sin dødsdag i 1849.

Tilbake til toppen

DRAMA I ÅTTE AKTER

Gjest Bårdsens liv kan deles i åtte hoved-deler:

- Oppvekst som faderløs fattiggutt i Sogndalsfjøra.

- Hans første periode i Bergen som uvillig læregutt. Det endte med ett år i oppdragelses-anstalt.

- Et påtvunget opphold på to år i indre Tysfjord i Nordland.

- Hans første store forbryter-periode på Vest-, Sør- og Østlandet.

- Tre år i Trøndelag og på Møre under det falske navnet Even Christiansen.

- Hans siste store forbryter-periode på Vest- og Sørlandet.

- Årene som livsslave på Akershus.

- De siste leveår som fri mann i Sogndal og Bergen.

Tilbake til toppen

BERYKTET FLATTBRØD-TJUV

Blant det norske folk ble Gjest Bårdsen i mange år mer hatet som nasker, enn kjent som stor-forbryter. Hans tjuveri-tokter på Vestlandet, Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag var trolig til større plage for vanlige folk enn for rikinger. Han skulle jo leve - og han likte å leve godt. Dermed ble det mest mat, klær, penger og sølv han nasket fra stabbur, som godtroende bønder og husmenn var vant med å ha stående ulåste eller med nøkkelen i døra. Det er derfor ikke å undres at disse folkene etter hvert ble så lei av å miste ost, flattbrød, det beste kjøttet på fena- og speke-lår, klær og hardt oppspart sølv og mynt at de i flere tilfeller truet med å ta livet av ham.

Mange har forsøkt å forklare hvorfor det var så lett for Gjest å stjele som han gjorde. Mye av årsaken ligger i den omstilling samfunnet var inne i på denne tiden. Fortsatt var det streng kontroll med hvor folk reiste. Man måtte ha pass med seg når man skulle utenfor eget bostedsområde. De mange ulåste stabbur forteller at erfaringen med tjuver var heller liten. Sjansen for å bli tatt, var meget stor - og staffene avskrekkende. Derfor var særlig bygdene dårlig forberedt på å møte en notorisk vaneforbryter som det Gjest Bårdsen etter hvert utviklet seg til å bli. Han - og hans samtidige kjeltringer, blant annet Ole Høyland, fikk nærmest fritt spillerom i en periode da samfunnet var inne i denne omstillingen.

Men etter hvert kom et nytt "lov og orden"-samfunn og "tettet hullene". Og de ble til slutt tettet så godt at det var umulig for Gjest Bårdsen og hans like å ferdes ute når det var lyst. Kjeltinger som Gjest Bårdsen ble presset lenger og lenger inn i "mørket". Den mer og mer vågale "musens lek med katten" som "tjuv-musen" Gjest Bårdsen drev med "politi-katten" fra 1806 - endte med at "katten" slo kloa i "musen" for godt i 1826. Spillet var slutt - og Gjest måtte sone 18 år i slaveriet på Akershus. Sonings-stedet hadde myndighetene valgt for å avskjære ham fra "kjeltring-vennene" i Bergen. Akkurat dét var nok den største straffen for Gjest.

Tilbake til toppen

TIDLIG FADERLØS

Gjest Bårdsen ble båret til dåpen av madam Lem 13. april 1791 i Stedje kyrkje i Sogndal. Han var nummer tre i en søsken-flokk på fire. Faren, Bård Gjestsen, var fjordfisker og seilte en og annen gangen til Bergen med fisk. På en hjemtur i 1793 kullseilte han like utenfor Sogndalsfjøra, druknet og ble aldri funnet - forteller historien. Det ble holdt skifte etter ham i 1794. Der står det blant annet:

"Anno 1794 den 2. Julii blev Skifteretten sadt i Sogndahlsfiærn beliggende i Sogndahls Præstegiæld do. skibrede i Indre Sogn for ... at foretage ... skifte- og Deeling efter den her Afdøde Huusmand Baar Giestsen hvis ringe Efterladenskaber kommer til skifte og Deling Imellem hans efterLevende Enke Martha Pedersdtr ... paa den ene og paa den anden Side deres udi Egteskab sammen avlede 3 Børn, 2 Sønner og 1 Datter:

1. Søn Peder Baarsen 10 Aar gl. ...

2. Søn Giest Baarsen 3 Aar gl. ...

Datteren Øllegaard Baarsdtr 6 Aar gl. ...

Medhavende ved denne Forretning Skibredets Lensmand Lars Vestrem med den Laug-rettes-mand Ole Rutlin." Allerede her bør vi begynne å merke oss navnene på sambygdingene.

Når det står "ringe Efterladenskaber", så var nok dette bokstavelig ment. For det var slett ikke rare greiene Bård Gjestsen etterlot seg - faktisk så lite at vi ikke en gang klarer å trette leserne med å gjengi det:

En røykstue med muret røykovn til en verdi av 4 daler og 3 mark, et stabbur verd 4 daler, kobberkjeler til en verd av vel 2 daler, en jerngryte og en øks verd vel 5 mark og gangklær til samme verdi, samt noe småplukk. Til sammen talte vurderings-mennene opp boets verdi til 13 daler, 1 mark og 2 skilling. Når øvrigheten hadde fått sitt, var det igjen 10 daler, 5 mark og 7 skilling til enken og hennes "3 gandske smaae og uopdragne Børn", som hun sa.

Da Bård Gjestsen døde, ble Marte Persdatter sittende alene med to døtre og to sønner. Men minstejenta, nyfødte Kari, døde 8. desember 1793 av kopper - kort etter at faren forsvant. Hun var derfor ikke i live ved bo-oppgjøret. Eldste-sønnen Per var tilbakestående og mer til belastning for den faderløse familien, enn til gavn. Derfor ble han sendt "på bygda" for sognets regning - blant annet til Erik Nilsen som paktet Knagenhjelm-gården på Stedje i Sogndal. Eldste-jenta Øllegård ble satt bort til en gift, men barnløs morbror på Nesse i Vik lenger ute i Sogn - mens Gjest ble alene igjen hjemme hos moren og farens stemor.

Tilbake til toppen

EKTE SOGNDØL

Både Gjest Bårdsens mor og far var fra Sogndal. De kom begge fra slekter som hadde bodd i bygda gjennom hele 1700-tallet - og kanskje før det.

Som så mange rotekte vestlendinger, kunne Gjest føre sine aner tilbake til en eller flere av Tordenskiolds virkelige soldater i Store nordiske krig 1709-19.

Tilbake til toppen

FJØRA-SLUMMEN

Sogndalfjøra var i årene før 1800 - tillike med Lærdalsøyri og Vikøyri - vokst fram som bygde-slum. Det var i disse fjordbunnene de slo seg ned, de som var "til overs" på gardene. Her satte de seg opp små hytter og hus - og drev fiske, skolapping, smedarbeid og hestegjelling, alt etter kompetanse. I dette miljøet vanket også kramkarer, heste-handlere, fanter og andre tilreisende av ymse slag - både ærlige og uærlige folk. De tre nevnte strand-stedene i indre Sogn, ble spiren til dagens "bygde-byer" - slik vi kjenner dem med noen gater, streter og handels-foretak.

I denne slummen i Sogndalsfjøra var det Gjest Bårdsen vokste opp. I folketellingen 1801 står det at moren var enke, men tok dagleie. Noen sier hun drev som jordmor, men det stemmer ikke. Hun var nok i beste fall hjelpekone. Farens stemor nøt som enke, almisse av sognet. Dette forteller at barndoms-hjemmet til Gjest Bårdsen var fattigslig. Den "luksus" man der kunne oppvise, ble nok hentet til hus av den håpefulle og framfuse guttungen. Han tusket sikkert, som sine like i slummen, i annen manns åker når mørket falt på. Og gliset om munnen var der nok, når storbøndene ble noen neper fattigere, uten at synderen ble oppdaget.

Men i følge moren, som uttalte seg til retten gjennom presten Kamstrup i 1811, hadde hun "oppfødd og oppdraget ham til sin alders tolvte år uten å ha merket hos ham noen utroskaps-lyte; hvoretter hun sendte ham til Bergen for å tjene sitt brød hos godt folk".

Gjest Bårdsen gir i sin livserindring inntrykk av at han var et "fremmelig barn". Det var han nok, selv om det ikke skulle så mye til å ligge over gjennomsnittet på bygdene i de tider. Og med den praktiske læring han fikk i Fjøra-slummen, ble han godt skikket til å lure bøndene utover fjorden etter hvert som han vokste til og mulighetene bød seg. I tillegg utviklet han en spesiell hukommelse: Han husket bare det han ville huske. Dermed ble løgn - eller mangel på sannhet - en del av hverdagen. Han hadde også en frodig fantasi som kombinert med en usigelig frekkhet, til tider førte øvrigheten og andre fullstendig på villspor. Selv hans egen livserindring bærer preg av dette og gjennomskues først når den settes opp mot harde fakta.

Og harde fakta finnes - i gulnede protokoller i flere arkiver, både i Oslo, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Kongsberg og Bergen. Holdt opp mot disse, virker hans egen beretning om "levnetsløbet" mer som en gedigen benådnings-søknad, enn en sann beretning om hans eskapader gjennom 36 år. Eller kanskje den var skrevet på bestilling av visse øvrighet-personer i en bestemt hensikt? Det finnes også ting som kan tyde på det.

Men én ting som kjennetegner hans bok, er at det som kan bevises, har han fortalt om på en noenlunde sannferdig måte. Mens det han finner svært upassende, har han utelatt. I stedet har han diktet inn historier som umulig kan være sanne, fordi det rett og slett ikke er plass til dem tidsmessig i hans liv. Vi har nemlig kartlagt når han beviselig var her og der. Dermed må mye av livs-erindringen tilskrives hans fantasi. Og det meste av dette handler om reiser til fjerne land. Vi våger påstanden at var han noen gang utenfor landets grenser, var han aldri lenger enn til Gøteborg i Sverige. Skjønt det er tvilsomt om han noen gang kom så langt.

Tilbake til toppen

RASTLØS OG ARBEIDSSKY LÆRLING

Vi har stort sett bare hans egen beretning å holde oss til om hva han gjorde de første ti-femten årene, da han vokste opp i Sogndalsfjøra og siden fór til Bergen. Men selv denne beretningen blir det slått store sprekker i etter at han hadde vært et par år i Bergen. Da viste det seg at han langt fra var den prektige, faderløse unggutten som ville ut i verden for å skaffe et utkomme til hjelp for en fattig mor og bror. I stedet ble han av øvrigheten stemplet som en beklagelsesverdig og forsømt ungdom som bare kunne lese litt.

Gjest Bårdsen skriver selv at han "ville" til byen - og at han fikk reise på sin morbrors jekt da han var om lag 13 år gammel. Tidspunktet stemmer godt overens med hans første tid i Bergen. Men det var ikke vanlig på landsbygda å sende så unge gutter til byen for å gå i lære. Normalt skulle han vært satt i tjeneste i hjembygda. Men bøndene i Sogndal kjente ham kanskje for godt, til at de ville ha ham som tjeneste-dreng. Derfor var nok byen eneste utvei for den forvorpne guttungen.

Han kom trolig til Bergen våren 1804 for å begynne i skredderlære. Men derfra stakk han av ganske fort. Høsten 1804 er mest sannsynlig det tidspunktet han begynte i bøkker-lære hos Jakob Heitmann. Her ble han vinteren over - og ikke i åtte dager som han selv skriver. Han mistrivdes åpenbart som lærling i tønnemaker-faget, trolig fordi han måtte arbeide. Så da "vårsol i bakkane blenkte" stakk han like godt av. Eller fikk han sparken? Noen kilder kan tyde på det siste.

Men hvor dro han?

I følge egen beretning kom han seg om bord på en Flensborger-båt og reiste til Amsterdam og tilbake. Dette er tvilsomt. I et rettsavhør ett år seinere, tyder det på at Gjest Bårdsens "Amsterdam" var Skuteviken i Bergen. Der - av alle steder, var han i "tjeneste" hos Helgie Størcksen, som nylig var blitt enke etter en kjører. Hun hadde flere barn, og det var nok en eller flere av disse som førte Gjest dit. Siden fikk han "jobb" hos fisker Ole Bringeland på Steinkjelleren. Der ble han til han rømte tredje påskedag - 8. april 1806 - ett år etter at han forlot eller måtte forlate tjenesten hos bøkker Heitmann.

Fra nå av kan Gjest Bårdsens "levnetsløb" stort sett leses ut av retts-protokoller i vest, øst, nord og sør.

Tilbake til toppen

HANS FØRSTE KJENTE TJUVERI

"Når nøden er størst, kan man stjele fra kjentfolk," syntes Gjest Bårdsen å mene gjennom hele livet. Det var også slik det begynte.

Etter at han stakk av fra Bringeland, vanket Gjest rundt på måfå i og utenfor byen og fant seg nattleie under båter som stod på land. Men han var åpenbart i mangel av klær. Og hvem var nærmere å stjele fra enn hans gamle arbeids-kolleger hos Heitmann på Øvregaten. Han var jo kjent i huset. Og når et vindu likevel sto åpent, var det bare å gå i gang. Natt til mandag 21. april 1806 smøg den spinkle sognegutten seg inn det åpne vinduet og forsynte seg av klærne til lære-drengen Nils Torkildsen og tjeneste-drengen Anders Bottelsen Vikøren.

Men det varte ikke lenge før han ble tatt. Oppdresset i Anders Bottelsens blå trøye og sorte vadmelsbukse og Nils Torkildsens ullstrømper og halsduk, ble han pågrepet og fraktet av lensmann Borge til politiet.

Etter at både Gjest Bårdsen og de frastjålne var blitt avhørt og tjuvgodset forsøkt gjenfunnet på byen, ble det tirsdag 29. april avsagt dom. Men siden dette var hans første registrerte forbrytelse og "denne beklagelsesverdige og forsømte ungdom oppgav å kunne lese litt, men ikke var konfirmert", ble straffen i politiretten slik:

"Thi kiendes for Rett: Tiltalte Jest Baardsen bør at innsættes udi dette Steds Forbedrings Huus for der at forblive indtil han er oplært i sin Christendom og Confirmeret ..."

Tilbake til toppen

FORBEDRINGS-ANSTALTEN

Datidens "forbedrings-hus" i Bergen var Tukt- og manufakturhuset. Her ble den arbeidssky og urolige Gjest Bårdsen innsatt søndag 3. mai 1806 kl. 09.00 som fange nr. 61 - temmelig nøyaktig 15 år gammel.

Hvordan han opplevde livet blant løsaktige kvinner og "uartige" barn, vet vi lite om. For denne perioden av hans liv har han rett og slett "glemt" i sin erindring - bortsett fra at han gikk litt i skole og ble konfirmert. Men han har uten tvil vært utsatt for både tukt og formaning. For i følge arbeids-protokollen til Manufaktur-huset, arbeidet han trofast (men helt sikkert uten glede) med spinning av strye-garn og spoling av tråd i et helt år, i tillegg til at han måtte gå på skole den første tiden.

Gjest skriver selv at han alt i Sogndal hadde vært i skole - og lærenem må han ha vært. For opplæringen i kristendom på Manufakturhuset endte allerede 13. september 1806. Vi må derfor anta at Gjest Bårdsen søndag 14. september ble ført fram til konfirmasjon i Tukthuskirken for sokneprest Johan Ernst Welhaven, far til dikteren. Presten Welhaven er forresten en av de få Gjest Bårdsen, gjennom alle bind av sin livserindring, berømmer for menneskelighet.

Tilbake til toppen

"BLANT DE SVARTE FJELLAN UPP I HØGA NORD"

Da Gjest Bårdsen ble sluppet ut av Bergens Tukt- og Manufakturhus 16. juni 1807 kl. 15.30, tok han ikke frivillig hyre på en nordlandsjekt, slik han selv gir inntrykk av. Som så mange andre fattig-barn i Bergen på den tiden, ble han trolig "solgt" til en nordlending. Tukthuset i Bergen visste nemlig at Gjest dro med Jens Pedersen til Strømmen i indre Tysfjord. De hadde nok selv organisert det - i håp om at Gjest skulle forsvinne fra byen for godt. Tukthusets overinspektør Hans Koefoed Falch var en både myndig, mektig og beryktet herre som visste å ta alle midler i bruk i sin "behandling" av de innsatte. Og kunne han bli kvitt en potensiell plageånd for alltid, fornektet han seg ikke.

Men Gjest Bårdsens ufrivillige eksil til Saltens fogderi varte bare i to år. Vi vet lite hva han foretok seg der. I følge egen beretning deltok han i Lofotfisket. Og det gjorde han nok også. For da han kom tilbake til Vestlandet, var han en dyktig handterer av småbåter. Sitt utmerkede sjømannskap fikk han flere ganger seinere anledning til å vise.

Men en interessant bemerkning fra årene i Nord-Norge, finner vi i hans erindring:

"Dog havde de alle deres Madkister og anden Ekvipering staaende ude under aaben Himmel. Det kan tjene som bevis paa dette Folks Rettskaffenhed, at ingen, uagtet den forsamlede Menneskevrimmel, berøves det mindste af det saa slet bevarede Gods; thi dette var her en ligesaa stor Sjeldenhed som Mord og Brand paa andre Steder, og ve den, der ogsaa vilde forsøge paa at berøve nogen endog det ringeste. De lod ham vel ikke, som det skjer annetsteds, arrestere eller anklage for Retten; men Prygl, saameget han kunde taale, og den dybeste Foragt maatte han gjøre Regning paa, vilde blive hans sikre Løn."

Var dette selvopplevd? Hans langfringrethet tok neppe "ferie" under oppholdet i nord. Men siden det var lenge mellom hver gang "lovens lange arm" dukket opp i fiskeværene, er det en kjent sak at fiskerne tok loven i egne hender og utviste selvjustis ved å banke opp dem som prøvde å stjele fra annen manns kiste.

Tilbake til toppen

FLATBRØD- OG FLESKE-NASKING

I 1809 herjet Napoleons-krigene ute i Europa. Danmark/Norge var alliert med Frankrike mot blant andre England og Sverige. Den engelske blokaden av norskekysten, skapte en spent situasjon. Derfor ble det bestemt at alle unge mannskaper måtte holde seg i sine føde-distrikter.

Dette førte Gjest Bårdsen tilbake til Vestlandet, i følge ham selv. I juli 1809 var han på veg heim til Sogndal. På garden Øvre Berge i Kyrkjebø tilbød han seg som dreng. De to bøndene Peder Hanssen og Gunder Einersen ble enige om å ta ham i tjeneste, halve tiden hver.

I denne tjenesten forholdt han seg "redelig og tro, inntil etter julen". 12. november var han med på kirkeferd - og gikk til alters i Kyrkjebø kyrkje.

Men da det led ut på vinteren, merket Gunder at atskillige matvarer tid om annen ble stjålet fra ham. Han mistenkte straks Gjest Bårdsen for tyveriet, siden han var overbevist om sine andre tjeneres redelighet og troskap.

Maten forsvant til å begynne med i små porsjoner. Men en dag forsvant en hel fleskelenge og en stor mengde flattbrød. Da Gjest ble foreholdt dette, nektet han først. Men til slutt tilsto han at det var han som hadde stjålet maten og spist opp det meste - bortsett fra noe av flesket og en del flattbrød som han hadde i kisten sin som da sto hos Peder. Dette tok Gunder tilbake.

Da de to nabo-bøndene nå hadde oppdaget at denne deres tjener var en tjuv, ble Gjest pålagt å forlate tjenesten og reise bort fra gardene.

"Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete," sier et gammelt ordtak. Om det var dette ordtaket Gunder levde etter, slik at Gjest måtte stjele til føden, vet vi ikke. For naboen Peder hadde intet å utsette på Gjest Bårdsens oppførsel i de periodene han var hos ham.

Men jaget ble han fra Øvre Berge - i april 1810. Hvor han dro derfra, vet vi ikke med sikkerhet. Men både i følge han selv og moren, besøkte han sin mor og stefar i Sogndalsfjøra på denne tiden - før han la vegen til Bergen.

I flere rettslige forklaringer seinere, gir han inntrykk av å ha jobbet på Bryggen i Bergen fra sommeren 1810 til sommeren 1811. Men i boka hans får vi inntrykk av at han i denne tiden var på reise med flere skippere både til Nordland og til Oslo. Det finnes derimot intet registrert i sjømanns-papirene om at han var mannskap hos noen av de skipperne han oppgir.

Det er i forbindelse med en Oslo-turen på denne tiden han skriver om møtet med sin "første store kjærlighet", Constanse.

Tilbake til toppen

CONSTANSE

Gjest Bårdsen skrev i sin livserindring, 13 år før han omsider ble gift, at han hadde hatt mange kvinner, men bare to virkelige kjærester: Constanse og Tine.

Tine er grei; hun het Gjertine Carlsdatter og vil bli behørig omtalt seinere.

Men den første skal ha vært Constanse - datter av en sørlands-skipper og bosatt like utenfor Kristiansand. Gjest har i sin erindring klart sagt fra at hun ikke het Constanse i virkeligheten. Og det er rett. Det fantes bare to med navnet Constanse i Norge på denne tiden - og ingen av dem bodde på Sørlandet.

Etter å ha lest om denne Constanse både i tide og utide i hans bok, synes hun mer og mer å være "drømme-kvinnen" i hans liv; en oppdiktet roman-skikkelse som han gjennomlevde "den ulykkelige kjærlighet" i forhold til. Og som, i følge ham selv, ble årsaken til hans "ulykkelige skjebne".

For sikkerhets skyld er kirkebøkene på Sørlandet sjekket for om mulig å finne en "pige" som tilfredsstilte de opplysningene Gjest selv oppgav om henne - men uten resultat.

Om Constanse er dikt eller sannhet, får vi neppe svar på.

Tilbake til toppen

"EN GJERRIGMANNS STABBUR"?

Natten til 5. juni 1811 var 20-åringen Gjest Bårdsen kommet til garden Nordeide, like vest for dagens Høyanger. Han var trolig på veg fra Bergen til sin mor i Sogndalsfjøra.

Det var en fri og frank Gjest som stod utenfor stabburet til Ole Sjursen. Men etter at han hadde "besøkt det", stjålet noen penger, sølv og klær og blitt oppdaget av bondens datter, Gjertrud, var han en jaget mann som gikk inn og ut av mange fangehull i Sør-Norge helt til 1826. Da ble han satt fast for godt.

Garden Nordeide kom forresten til å få besøk av Gjest seinere også. Bonde-datteren Gjertrud ble nemlig gift med Anders Dale som ble lensmann i bygda.

Etter at Gjest hadde flyktet unna Nordeide-garden med tjuvgodset sitt, la han vegen over fjellet til Sunnfjord. Der gav han seg ut for å være handelsmann. Og for å sikre påfyll av varer i skreppa, gjorde han innbrudd på garden Hauken i Gaular. Men før han gjorde det, byttet han bort mynter fra tyveriet på Nordeide til bonden.

Glad og munter fortsatte den nybakte stor-tjuvradden mot Jølster. Det han ikke visste, var at han ble forfulgt. Vossingen Jørgen Larsen Helgeland var omreisende smed. Han ble hyrt av Hauken-bonden til å finne denne "handels-mannen" som han mente måtte ha vært innbrudds-tjuven.

Helgeland hadde ikke særlige problemer med å følge etter, for Gjest la igjen spor både her og der. Men han hadde fått et forsprang, så Larsen måtte gå langt før han kunne slå kloa i Gjest. Først på Bolset langt inne i Jølster, ble det full klaff - 24. juni. Der var det bryllup - og Gjest hadde gitt seg ut for å være kramkar. Klart han fikk være med på festlighetene. Øl og dans var der nok av - og det var i utranglet tilstand Jørgen Larsen Helgeland fakket ham.

Tilbakevegen til Nordeide ble minst like lang. For først måtte alt tjuvgodset Gjest hadde solgt, skaffes til veie - og det han hadde fått i betaling leveres tilbake. Sammen med Jørgen Larsen vandret han fra gard til gard - og alle steder ble det holdt oppgjør. Men like fullt hadde kjeltringen lommene fulle av banko-sedler. Hvor kom de fra?

Omsider var de tilbake på Hauken. Derfra ble Gjest fraktet via Grytås, hvor to andre overtok transporten av fangen. Fra Vadheim ble han så fraktet inn fjorden til Klævold-landet hvor Ole Nordeide tok imot ham. Men Nordeide var ikke fornøyd - for hvor var sølvet? Dermed bar det over fjellet igjen - tilbake mot Jølster. Men denne gangen var Gjest ifølge med Ole Nordeide. Han hadde satt seg fore å finne igjen det meste av sølvet som Gjest hadde vekslet om i banko-sedler.

Dermed var Gjest sitt første større tyveri-raid til ende - og utbyttet var mer enn magert. I tillegg ventet en lang rettssak og en tung dom.

Fra Nordeide ble Gjest sendt et stykke ut fjorden til lensmann Aarestrup i Lavik.

Tilbake til toppen

LENSMANN AARESTRUPS FORSVAR AV GJEST

Ingen tok Gjest Bårdsen slik i forsvar som lensmann Thomas Graae Aarestrup på Lavik i Sogn. Han ble på mange måter som en trofast "far" for den faderløse unggutten. Og forholdet mellom dem må ha vært gjensidig godt, for Gjest gjorde aldri noe galt når han var hos eller sammen med Aarestrup. Fra Gjest ble arrestert i juni 1811 til han ble overført til tukthuset i august 1812, satt han i "arrest" hos Aarestrup. Men han fikk gå fritt og var som en "sønn i huset".

Lensmannen var også forsvarer for Gjest i denne første store saken mot ham. Etter hvert som saken skred fram, ble også mat-tjuveriet på Øvre Berge kjent og trukket inn.

Under rettsmøtet på Bjordal 1. april 1812 la Aarestrup fram et kraftig forsvars-innlegg. I innlegget refset han både den ene og den andre - mens han tok Gjest i forsvar og anviste hvilke tiltak som kunne føre ham på rett veg. Dette forsvars-innlegget medvirket helt sikkert til at stifts-overretten satte ned underrettens dom fra fem til to års tukthus.

Her er noen smakebiter fra innlegget i en språklig modernisert utgave:

"Det medynkverdige unge menneske Gjest Bårdsen, som under nærværende sak er tiltalt for simpelt tyveri, kan ikke bli å anse som noen farlig person blant hans medmennesker ut fra mine ringe tanker.

Forlikskommisær Ole Nordeide er ansett som en fornuftig mann. Men den som ikke forvarer og lukker bedre for sine eiendeler enn slik han etter egen utsagn har gjemt og forvart sine skatter, kan i et slikt tilfelle ikke være uten ansvar. I det minste ikke uten en nagende selvbevissthet om, ved en slik utilgivelig skjødesløshet, å ha vært årsak i et slikt menneskes feiltrinn.

At tjeneste-folk rapper matvarer fra deres husbonder, synes på en viss måte å sette like så stor plett på husbonden eller matmoren, som på tjeneren som rapper.

I det minste må jeg, dersom jeg skal tale sant, gi tiltalte det skussmål at han ikke har gjort det minste forsøk på å unnvike under sin langvarige arrest hos meg. Han har heller ikke vist mer grådighet enn enhver ungdom i hans alder. Han har heller ikke vist den minste hang til noe slags tyveri.

Han har derimot gitt tydelig til kjenne sin inderligste anger over sine begåtte feiltrinn og tidligere førte vandel - og - ved sin lyst til å lese i nyttige bøker så vel som ved å øve seg i skriving - vist at hans forsett er å bli et nyttig medlem av det borgerlige selskap.

Jeg håper bare ikke en alt for streng dom og langvarig straffetid gir ham mismot og tar fra ham den gode lyst og forsett!

Hele hans framgangsmåte viser at han slett ikke er noe ondt menneske eller av de øvede og durkdrevne tyver. Han var tvert imot enfoldig nok til å gi seg til ro så snart han kom noen få mil fra Nordeide. Drevet av mangel på tjeneste og livsopphold benyttet han der anledningen til å forsyne seg litt av den rike manns overflødige og dårlig forvarte forråd. Deretter så en omflakkende person fra Voss seg formodentlig en slags fordel ved å pågripe tiltalte. For av nidkjærhet skjedde det visst ikke.

Hvorvidt denne persons vitnesbyrd i saken bør komme i betraktning, våger ikke jeg å bedømme. Det overlater jeg til retten, eller rettene.

Det må virke besynderlig på enhver at Gunder Øvre Berge skulle ha så mye, mens hans nabo Peder aldeles intet, å utsette på tiltalte. Årsaken må unektelig ha lagt i at man hos Gunder har brukt den slemme uskikk å la nøklene stå i dørene om natten. For enhver husfader og husmoder bør vokte seg for tyveri av husets egne folk. Og de kan det også, når tyveriet ikke består i annet enn matvarer, som i dette tilfellet. Skjødesløshet, som her, må ikke få gi anledning til slikt.

Den av aktor fremlagte politirettsdom, gir meg anledning til en bemerkning: Av en rettskaffen husbond og læremester forventes det at han tar seg av en forsvarsløs og fattig læredreng. Dersom tiltaltes første husbond, bøkker Heitman, hadde gjort det med tiltalte, ville Gjest ikke fått gå i utide fra sin lære eller tjeneste og således blitt et offer for de i dommen meldte utsvevelser og laster. Slike er i alminnelighet følgene når en ungdom, især et barn som Gjest da var, overlates til lediggang og sin egen skjebne. Jeg vet heller ikke hva man skal si om en læremester som på en slik måte skiller seg av med et fattig og forsvarsløst barn, bare under påskudd av udugelighet. For når en slik ungdom skal behøve å stå i lære i 6, 7, 8, ja opptil 10 år før han kan bli svenn, kan vel ikke mesteren fordre mye dugelighet av ham etter at han bare har vært i lære et års tid.

Vedkommendes likegyldighet og uforsiktighet ved å la vinduskrokene ikke være tillukket (hvilket tiltalte naturligvis må ha merket var vanlig i omtalte mesters hus) - har også vært en anledning til at han gikk inn gjennom vinduet for å få seg noen klær på kroppen.

Ut fra dette må man slutte at tiltalte var høyst trengende som følge av måten mesteren skilte seg av med ham. Denne slutning blir så mye mer begrunnet når man videre i politirettsdommen leser at tiltalte ved pågripelsen var iført en del av disse klær. I den dommen nevnes Gjest Bårdsen derfor også som en beklagelsesverdig og forsømt ungdom.

... Ole Nordeide er av sin egen eller sine husfolks uforsiktighet, blitt bestjålet. Hans svar på det av meg i dag framsatte spørsmål, gjør det nokså innlysende at det var trang og ikke lyst som drev tiltalte til å begå den ugjerning han nå tiltales for.

Jeg innlater derfor saken under den mildest mulige dom ..."

Det finnes noen som har en usvikelig tro på det gode i menneskene. T.G. Aarestrup må ha vært en av disse. Han sviktet aldri Gjest. Og han så nok Gjest sin utvikling til kjeltring mer som utslag av et strengt og dårlig straffe-system enn av egen feilvurdering.

Dommen i underretten i Ytre Sogn lød på fem års festnings-arbeid! Grunnen til den strenge dommen, var at man anså Nordeide-tyveriene som annengangs forbrytelse. Ved ankesaken i stifts-overretten ble straffen satt ned til to års tukthus. Dette ble begrunnet med at dommen i politi-retten i 1806, var ugyldig som tellende tyveridom.

Mens Gjest ventet på avgjørelsen i stifts-overretten, ble han innsatt i Bergens rådstuarrest. Her fikk han sitt første møte med et virkelig "fangehull". I trange celler var både menn og kvinner stuvet sammen i skjønn forening - samfunnets absolutte underklasse. Men Gjest traff også noen som var innom i påvente av dom, blant annet 26 år gamle Ole Kjellevoll fra Gulen i Sogn.

Likheten mellom Oles meritter på forbryterbanen så langt, er påfallende like Gjests. Men i tillegg hadde Ole vært i tjeneste i Vossaveldet. Der hadde han nok registrert hvilke rikdommer bøndene gjemte på ulåste stabbur. Frykten for tjuver var på denne tiden langt mindre enn for møll og rust. Og dette fortalte han nok til Gjest, som gjemte opplysningene i sitt hode for seinere bruk.

Etter kort tid rømte blant andre Ole Kjellevoll fra Rådstu-arresten, mens Gjest ble sittende igjen. Men da dommen i Stifts-overretten var rettskraftig, måtte Gjest nok en gang vandre inn porten til Hans Falcks terrorvelde på Bergens Tukt- og Manufaktur-hus. 28. august 1812 kl. 11 ble han skrevet inn som fange nr. 186 for å sone to års tukthus.

For Gjest var det neppe noe gledelig gjensyn med sin tidligere plageånd. Og Falck var nok heller ikke tilfreds med at han nok en gang fikk denne sogne-gutten i fanget. Det må ha fortonet seg som et nederlag, noe Gjest sikkert fikk merke i det daglige.

Livet på Bergens Tukt- og Manufakturhus må ha artet seg som en monoton og meningsløs tilværelse for rastløse Gjest. Spinning av stryegarn, spoling av tråd, husarbeid og barking av garn var neppe lystelig arbeid. Likevel arbeidet han stort sett flittig om enn motvillig, de første ukene under trusselen fra Falcks spanskrør. Men når den rettferdige veg til frihet var å holde ut to år på dette sted, dukket nok tanken på flukt ganske fort opp.

Tilbake til toppen

VOSS NESTE

9. oktober 1812 var en fredag. Ute høljet regnet ned, som vanlig i Bergen på den tiden av året - da som nå. Like før kl. 20 om kvelden, fikk Gjest en mulighet til å stikke seg vekk bak ryggen på en vokter. Plutselig sto han alene ute på den mørke, regntunge gårdsplassen. Det var bare en mur mellom ham og friheten. Den lille, spretne tassen klatret det han var god for og landet til slutt i en hage. I ly av mørket og det sipende regnet, satte han kursen mot sør, snek seg gjennom Stadsporten og var med ett alene på Kongevegen. Men hva så? Ingen ting var planlagt - likevel var "loddet kastet". Alle lovnadene til Aarestrup om at han skulle "ta sin straff", var som blåst bort med vinden.

Gjest la vegen om Isdalen og fulgte postvegem gjennom Borgerskaret over fjellet til Arna. Den søkkvåte gutten fant sikkert ly i en utløe og tok natt der. Neste dag fortsatte han langs Sørfjorden i retning Voss. Målet var uten tvil, nok en gang, mor Marta i Sogndal. For han biet ikke på Vossevangen. Først på Tvinde bad han om tak over hodet for en natt. Deretter fortsatte han vandringen mot Sogn.

Tilbake til toppen

EN DESPERADO GÅR LØS

Ved denne rømningen fra Bergens Tukt- og Manufakturhus gjorde Gjest Bårdsen særlig en oppdagelse: Det ble ikke satt inn en intens jakt på rømte fanger. Først neste dag gikk Falck til politiet og bad dem sende ut etterlysning. Og tiden gikk helt til 27. november før futen i Sunnhordland og Hardanger, Johannes Andreas Budtz, sendte etterlysningen videre der i området. Da hadde Gjest forlengst vandret rundt i store deler av Hordaland.

Det er ingen tvil om at myndighetenes trege reaksjons-evne var til den rappfotede Gjest sin fordel. Og hans meritter det nærmeste året viste med all tydelighet at han hadde registrert både denne treghet og myndighetenes nidkjærhet i å etterforske selv den minste ting.

Da Gjest var kommet til Holbygda i Vossestrand på sin vandring mot Sogn, brøt han seg inn hos Marta S. Herheim på garden Gavle. Utbyttet var så godt at han snudde tvert om. Ferden mot Sogn ble avblåst. I stedet søkte han tilbake over Voss og til Bergen. Her gav han seg til som kramkar for å bli kvitt tjuvgodset. I følge seinere rettslige forklaringer, solgte han Marta Herheims gedigne sølvstaup i Os sør for Bergen.

Men det nærmet seg vinter - og tid for å gå i dvale. Den avsidesliggende bygda Ulvik i Hardanger ble utsett som et passende sted. Der slo han seg til som korntresker og knappestøper for bøndene på Vestrheim og Sponheim.

Han ble i bygda til over jul. Men siden ærlig arbeid gav dårlig utbytte, nyttet han en natt høvet til å takke for seg i Ulvik. Det gjorde han med et innbrudd hos storbonden Daniel T. Hjelmevold. Deretter dro han igjen mot Voss og de rikholdige stabburene der. Underveis søkte han nattely hos den fattige husmannen David i Steinlien. Men før han kom seg i sengebenken, stod Daniel Hjelmevold i døra med folkene sine. Den rike bonden nøyde seg med å få det mest dyrebare tjuv-godset tilbake, før han trolig sendte Gjest ut i mørket med et spark bak. Å dra slyngelen med til lensmannen, ville være for mye til bry. Hjelmevold hadde annet å gjøre enn å reise til fjerntliggende tingsteder for å forklare seg og få tilbake noen bagateller.

Og Gjest var sikkert glad til. Med tomme hender, men med friheten i behold, dro han videre mot de lukrative gardene i Vossaveldet.

Det første stedet som fikk besøk, var garden Ringheim i skråningen like ovenfor Vangen. 25. januar, åtte dager før Kyndelsmesse, gikk Gjest gjennom den ulåste stabbursdøra og forsynte seg av både stasklær og sølv.

Men han følte ikke at han hadde fått nok, så han dro videre til nabogarden Rogne. Der var dørene låst. Men et vindu i ene buret gav lett etter for kniven. Om han ikke var kommet inn i Norges Bank, var han i alle fall kommet inn i det rommet der Lars Persen Rogne oppbevarte verdisakene sine. Og hvilket varp: blant annet en banko-seddel på hele 100 riksdaler! Og mer skulle det bli. I et annet bur kunne han plukke opp både penger, sølv, en filthatt og et halstørkle av silke.

Med både skreppen og lommene fulle av klær og verdisak la han i veg retning Bergen. Han var tungt lastet. Ja, så tungt at da han skulle krysser elveisen ved Gjetle nær Evanger, brast den under ham. Plutselig lå han og kavet i en råk. Og der kunne den unge forbryteren ha endt sitt liv, om det ikke hadde vært for gardbruker-sønnen Ole Gjetle og drengen Tormod. De fikk øye på Gjest ute på isen, og klarte å dra ham på land.

Stivfrossen ble Gjest mer eller mindre båret inn i stuen til Oles far, Askjell. Han sørget for å få varme klær på den uheldige karen - uvitende om hva som ventet dem til takk.

For da Gjest igjen var i stand til å snakke, måtte han forklare hva han hadde i den tunge skreppa. Dermed var det duket for nok et frekt "eventyr" fra den munnrappe sogningen. Han la i veg med å fortelle at han kom fra Sogn - og at innholdet var familie-klenodier han hadde fått av sine foreldre. Selv om han hadde liten lyst til å gi slipp på dem, kunne han likevel gå med på å selge noen av dem som takk for at de berget livet hans.

Enden på visen ble at Askjell, Ole og naboen Enner Knudsen Tøssen handlet til seg både det ene og det andre. På den måten gjorde de seg til helere, uten å vite det. I de tider var dette en forbrytelse på linje med tjuveri, dersom de ikke kunne godtgjøre at de handlet i god tro.

Slik takket Gjest sine redningsmenn.

Fra Gjetle dro Gjest postvegen til Bergen. På postgarden og markeds-plassen Tunes var det mye folk, blant annet skreppekaren Kittel Høgset fra Telemark. Han var en myte-omspunnet skikkelse. Enkelte mente han sto i ledetog med Fanden, og at han kunne forvandle trespon til penger og sølv.

På markeds-plassen ble Gjest advart av folk mot å inngi seg på handel med "Høgset'en". Likevel ble det til at de to kom i handel om et lommeur og to store halseknapper. Gjest kjøpte - og betalte med banko-seddelen på 100 riksdaler som han hadde stjålet på Rogne, før han vandret videre mot Bergen. Det skulle komme til å koste begge to dyrt seinere.

I Bergen gikk Gjest i dekning på et vertshus i Sandviken - i følge egen beretning. På den tiden flommet byen over av slike vertshus, som i tillegg til mat, drikke og tak over hodet også kunne tilby kvinnelig sengehygge. Riktignok kostet slikt en slant penger, men akkurat nå var Gjest godt forspent.

Han kan likevel ikke ha stanset lenge, for et par måneder seinere var han på veg mot Sogn igjen - sørfra. I boken sin forteller han at han kom over Sandeid og Åkrafjorden til Åkra i Skånevik. Der ble han liggende værfast, men kjedet seg neppe.

Tilbake til toppen

HYRDESTUND MED EN SØNN SOM RESULTAT

Hva kvinnene så i Gjest sin måtelige, noe undersetsige kropp, som var knapt 62 tommer høy og øverst hadde et sortsmusset ansikt med enkelte kopparr, mørkebrunt hår og blå øyne, skal være usagt. Av utseende må Gjest Bårdsen ha vært Alfred Maurstads rake motsetning. Men av mangel på ytre utstråling, var det vel kjeften og hans indre som gjorde inntrykk på de kvinner som lot seg bedåre. Samt alle silke-tørklene som han gav dem.

Hvor mange kvinner det egentlig var, vil vi aldri få svar på. Men en av de første vi vet han hadde en elskovs-stund med, var Kari Thorsdatter Aakre. Hun bodde ved Åkrafjorden i Sunnhordland og lot seg bedåre av Gjest en dag eller natt midt i mars 1813. Om han stjal hennes dyd ved denne anledning, skal være usagt; hun var tross alt 26 år gammel - han bare 22. Men resultatet av deres "hyrde-stund" står å lese under døpte i Skånevik kirkebok nr. 2:

"(1813) Decembr. den 27., Uægte Barn, Wier, hvis Forældre bleve angivne at være en Handels Karl fra Sogn ved navn Augmon Jensen Hilleschor og Moderen Piigen Kari Thorsdtr Aakre."

Gjest har selv fortalt om møtet med denne jenta, uten å nevne hennes navn. Likeså at han en stund seinere traff hennes bror som bad Gjest bli med hjem, fordi søsteren hadde en "overraskelse" til ham. Han sier at han da vedkjente seg farsskapet. Men siden de ikke visste hvem han egentlig var, oppga han falsk navn. Navnet var likevel ikke mer falsk enn at gardsnavnet "Hilleschor" var rett. Hans stefar var nemlig fra Hildeskor i Sogndal. Og Gjest blir flere ganger omtalt med dette navnet i rettsdokumenter fra disse årene.

For øvrig tviler vi ikke på at Gjest var i kontakt med folket på Åkra to ganger - og at det var andre gangen han oppgav det "falske" navnet. For navnet "Augmon Jensen" var slett ikke tatt ut av "løse luften". Det hadde han snappet fra et av vitnene på et rettsmøte han i mellomtiden var innom i Sogndal. Dette var forresten en av de første gangene, men slett ikke den siste, Gjest "snappet opp" andre sine navn til eget bruk.

Tilbake til toppen

FOR FØRSTE GANG I LENKER

Gjest var altså på veg mot Sogndal da attegløymet Kari fikk ham i sengehalmen. Men før den nå vordende far kom så langt som til heimbygda og ho mor, lokket stabburene på Voss nok en gang. Den tomhendte Gjest følte det var mer å hente der. For å unngå Ulvik, hvor de kjente ham, la han vegen over et stort fjell og kom ned i en dal like ved Voss en lørdags-kveld. Denne dalen var trolig Bordalen.

Her kom han i lag med noen lokale ungdommer. Lørdags-festen var sikkert både fuktig og lang. Og i løpet av kvelden ble det snakket om den vidgjetne Høgset'en. Men Gjest bare fnyste av fyren og begynte å skryte av stor-handelen på Tunes-markedet. Det skulle han ikke ha gjort. For det viste seg at en av ungdommene hadde hørt at Høgset'n var beskyldt for å ha handlet med en tjuv. Det var også sagt at han hadde måttet levere tilbake 100 daler-seddelen. Men denne ungdommen holdt kjeft - enn så lenge.

Søndag formiddag ble Gjest med ungdommene til Vossevangen. Utenfor Vangskyrkja la den helt sikkert fyllesyke tjuven seg til å sove. Men det gikk ikke lenge før han var omringet. Den oppvakte ungdommen hadde sladret - og nå sto de der, både lensmannen og en rekke illsinte vossinger. Vi kan trygt anta at Tormod Ringheim og Rogne-karene var blant disse. Og i bakgrunnen skimtet man kanskje et par unge gutter, Nils og Lars Knudsen Vangen - merk dere navnene.

Først etter at Gjest var pågrepet her, fant de bestjålne vossingene det bryet verdt å innlevere anmeldelse. Dermed endte Gjest i fangehullet på Vangen - i lenker. To uker seinere, 24. april 1813, ble det holdt forhør i tingstuen. Der møtte Gjest for første gang konstituert sorenskriver Christian Nannestad. Han var bare noen få år eldre enn Gjest, men likevel en myndig herre. Nannestad fikk Gjest til å legge alle kortene på bordet.

I tillegg til bøndene han stjal fra på Vangen, møtte også rednings-mennene fra Gjetle. De ga fra seg alt de hadde kjøpt og bedyret at de hadde handlet i god tro.

Men Gjest sin største frykt, var at saken skulle ende med dom der og da. Derfor tilstod han flere tyverier i Hardanger enn det som var kjent fra Ulvik. Dermed fant den meget nøyaktige Nannestad ut at det måtte innhentes flere opplysninger - og saken ble utsatt i påvente av disse. Gjest hadde nå fått det som han ville. For han hadde helt andre planer enn å bli sendt tilbake til tukthuset i Bergen.

Tilbake til toppen

BRØYTE SEG RYDNING - UT AV ARRESTEN

Et landsens arrest-lokale på denne tiden, var stort sett ikke mer enn en liten tømmerbu med tregolv, bygget på en grunnmur av løse stein. Når en fange var innsatt i en slik, og som sikkerhet lagt i jern, regnet man det som trygt nok. Og det var det i de fleste tilfeller, selv om Gjest ikke var den eneste fangen som klarte å unnslippe slike innretninger.

Gjest brukte om lag en måned på å forberede sin første flukt av fire i Voss og Hardanger. Og dette ble den egentlige starten på de mange rømninger som etter hvert gjorde ham berømt som utbryter-konge:

Natten til 15. mai var han ferdig med å arbeide seg ut av arrest-lokalet. Til hjelp i arbeidet hadde han hatt fotbolten. Men den klarte han hver kveld å få på plass igjen, slik at arrest-forvarer Lars Bryn ikke oppdaget hva han holdt på med, da han kom på kvelds-inspeksjon. For det Gjest fordrev tiden med i det mørke fangehullet, var å grave opp jord langs grunnmuren under en planke i golvet. Jorden skjulte han i senge-halmen. Og da han var klar til å rømme, fjernet han stein fra grunnmuren til et passe stort hull. Dermed hadde den vesle tassen fri bane ut i det fri.

Den natten han rømte, dro han nok Kongevegen i retning Gudvangen. Tanken på mor gnaget ham nok fortsatt. Men sulten førte ham til fjells, til en seter, i følge egen beretning. Der skal han ha fått lov til å ligge "værfast" hos en budeie. Men det er tvilsomt om romantikken blomstret slik som i Gjest sin egen beretning. Etter at været lettet, dro han ned mot gardene igjen. De "feite" stabburene i og rundt Vangen lokket fortsatt. Til sorenskriverens liste ble nå føyet innbrudd på Hegle, Bø og Kvale.

Men Gjest var borte vekk. Han hadde skiftet "beite". Etter å ha gått over Hamlagrø, havnet han i bygda Fykse i Hardanger. Her gjorde han nærmest reint bord, før han fortsatte innover fjorden mot Kvanndal. Både Ole Olsen Fykse den eldre, den mellomste og den yngre loppet han for det han kunne. Men den som fikk svi mest, var Marta Thomasdatter på Tveit nær Ålvik. Hun ble flere hundre riksdaler fattigere etter at Gjest har vært innom garden en mørk natt. Men Gjest gjorde ingen forskjell på fattig og rik. Han tok det han kom over, enten det var sølv, mat eller gamle klær. Og det han ikke fant nytte i, ja, det kastet han i nærmeste ur.

Dette "raidet" på nordsiden av Hardangerfjorden varte i over en måned. Til slutt følte han seg trygg nok og bad om skyss over fjorden på en gard han var innom. Men den gang ei. Han ble gjenkjent og omringet. Selv sier han det var "Vosse-doktorens sønn" som avslørte ham. Han skal han ha blitt kjent med under oppholdet i Ulvik. Like trolig var det at "raidet" hans i Hardanger hadde gjort alle mistenksomme mot fremmedfolk.

Enden på visen ble at Gjest havnet hos en lensmann til forhør. Og lensmannen sendte ham videre med vakter til Voss - godt tjoret på en heste-rygg. Vi har bare Gjests egen beretning om hvordan han til slutt klarte å rømme fra vakt-mannskapene. Det skjedde trolig på Flatlandsmo ovenfor Skjervet.

Han forteller i sin livserindring at de var kommet til en skyss-stasjon. Da vakten skulle åpne grinden, slapp han et øyeblikk tømmene på Gjest sin hest. Dermed tverrvendte sognegutten hesten og red det raskeste han kunne tilbake samme vegen som de var kommet. Et stykke unna red han i skjul. Der klarte han å ake seg bakover på hesten og ned, slik at han fikk av bukjordet han var tjoret til. Når han så gav hesten et klaps på baken, sprang denne hoppa det den var god for hjem til føllet sitt ved Hardangerfjorden. I mens kunne Gjest sitte bak en stein og flire av vaktene som kom ridende hesblesende forbi.

Hvor mye sannhet det er i detaljene Gjest her gir til kjenne, er vanskelig å si. Men uansett hadde han klart å rømme fra vaktene. Det står skrevet i retts-protokollene som etter hvert fikk stadig flere sider fylt med Gjest sine meritter og lister over alt tjuvgodset.

Denne rømningen skjedde like før olsok, midt i travleste onnetida der i bygda. Det ble både en fordel og en ulempe for Gjest. Fordelen lå nok i at folk var slitne og derfor sov godt om natta. Ulempen var at folk var ute og jobbet både på markene og i løene hele dagen. Det var derfor vanskelig å finne trygt ly til en søvn etter en lang natt med innbrudd.

Fra Flatlandsmo tumlet Gjest seg nordover, opp i fjellet under Horndalsnuten. Etter noen dagers hvile, tok han seg ned i Raundalen. Men innbruddet hos Ole Andersen på Lid gav ikke stor uttelling, bare noen sko og litt skomaker-verktøy. Derfor vendte han blikket mot en av storgardene på østsiden av Lønavatnet - Kyte. Der var det særlig bondes datter det gikk ut over. Hun ble frastjålet de fleste vakre sølv-klenodiene sine.

Da dette siste tyveriet ble oppdaget, lå Gjest og sov i en avsidesliggende utløe. Men noen slåttefolk som kom inn for å hvile seg litt, oppdaget ham. Dermed la han på flukt igjen - gjennom en glugge i veggen. I fallet vrikket han foten og ble et lett bytte for de sterke vossingene som uten å nøle trakk ham med til lensmann Mathias Ringheim.

Men nå måtte lensmannen selv sørge for å holde ham bak lås og slå, for arrestforvarer Lars Bryn var i mellomtiden død. Og Ringheim sparte ikke på jern og bolt - det skal vi siden få høre.

Tilbake til toppen

NOK ET DESPERAT UTBRUDD

Allerede en uke etter at Gjest var puttet bak lås og slå, var det duket for nytt rettsmøte. Og siden gikk det slag i slag med lange møter og omstendelige forklaringer. Men etter møtet tirsdag 24. august fikk Gjest en uro i kroppen. Mye tydet på at det nærmet seg tiden for en dom - og den ville han ikke ha opplest. Dermed var det nødvendig med en ny rømming fra Voss. Og den kom til å gi enda mer næring til myten om at Gjest stod i ledetog med Fanden, særlig etter at lensmann Ringheim hadde forklart seg (her i språklig modernisert utgave):

"Onsdag morgen 25. august, da fangen skulle gis mat, fant man et hull i arresthusets mur. Gjennom dette hadde fangen denne natten unnveket. Og da jeg hadde brekket opp døren, fordi låsen var i den grad skadet at den ei ved nøkkel kunne låses opp, fant jeg gulvet brutt opp. Bolten som fangen hadde hatt om foten, var til tross for sin betydelige tykkelse, bøyet krum og brukt til brekkingen. Utvendig i tinghus-fordøren var jernplaten som var rundt bolten, kløvet på den ene siden og spikeren i splinten avbrekket. Det var også gravet et hull i steinen og grusen like ned for hullet, som bolten var stukket gjennom. Dette hadde oppstått ved at fangen på den voldsomste måte hadde støtt bolten fram og tilbake i grusen for å brekke istykker splinten i bolten."

Maken til desperat utbrudd fra et arrest-lokale, hadde verken lensmann Ringheim eller vossingene tidligere opplevd.

Tilbake til toppen

DEN GAMLE LENSMANNEN

Men hvor lenge var "Adam i Paradis"? Denne gangen gikk det bare ti dager fra Gjest rømte til han på nytt ble tatt i Hardanger. Under forsøk på å stjele en båt, ble han forfulgt av noen hardinger og måtte overgi seg.

Dette skjedde bare et par dager før det skulle holdes rettsmøte på Helleland mellom Kinsarvik og Lofthus. På møtet skulle man ha en gjennomgang av det Gjest hadde stjålet i Hardanger - med påfølgende utdeling av tjuvgodset. Nå fikk de også besøk av tjuven selv på dette møtet.

En annen som selvsagt var til stede, var futen for Sunnhordland og Hardanger, Johannes Andreas Budtz. Etter møtet beordret han Gjest innsatt hos lensmann Lillegraven i Granvin, på vegen tilbake til arresten på Voss. Og allerede dagen etter ble han godt bevoktet rodd nordover.

Lensmann Anders Lillegraven var en mann på 66 år i en fredelig bygd. Han hadde nok hatt en del arrestanter i løa si opp gjennom årene. Men verken han eller hans forgjengere hadde hatt jern til å tjore dem med. Derfor ble nok møtet med Gjest i sterkeste laget for den aldrende lensmann. Han var rett og slett ikke forberedt på det som kom til å skje:

Fram mot morgen-siden første natten ropte Gjest inn til lensmannen og klaget over at han hadde fått vondt i magen. Han ville derfor ha lensmannen til å følge seg utfor døren. Da lensmannen lukket opp, sto Gjest der barføtt i nattskjorte. Siden fangen hadde et stort sår på den ene foten og haltet stygt, trodde ikke lensmannen han risikerte noe ved å slippe ham utforbi.

Men underveis til avtredet sluttet plutselig Gjest å halte. På raske bein stakk han i stor fart avgårde fra lensmannen - som nå oppdaget at han var grundig lurt: Under nattskjorten var Gjest nemlig fullt påkledd - og skoene hadde han gjemt i klærne. Dermed ble det "rått parti". Den gamle lensmannen var uten mulighet til å forfølge Gjest. Og noen folk til å hjelpe seg, hadde han heller ikke der og da, bedyret Anders Lillegraven seinere under ed i retten.

Vi velger å tro ham, selv om Gjest i sine erindringer forteller at både lensmannens sønner og vakter tok opp forfølgelsen.

Uansett var Gjest nok en gang forduftet. Men hvor tok han nå vegen?

Tilbake til toppen

MOR, KJÆRE MOR?

Kalenderen viste 9. september 1813 da Gjest Bårdsen forsvant fra lensmannen i Granvin. Om han rasket på nå, ville han rekke markedet i Lærdal. Der sydet det både av folk og aktiviteter.

Helt fra 1596 hadde de holdt marked på Lærdalsøyri en hel uke i september. Og dit kom det folk både fra øst og vest. Selvsagt var det flest sogninger, valdreser og hallinger som møttes på markeds-plassen. Men den store og årvisse ansamlingen av folk som kunne det meste og som hadde alt mulig å selge eller bytte, trakk også til seg vossinger og teledøler. Ja, til og med bergensere skal ha funnet vegen inn til enden av Sognefjorden på slike dager.

Vi kan bare forestille oss Gjest her i vrimmelen av alle mulige slags folk.

I livserindringen forteller Gjest at han ble gjenkjent på markedet - og til og med advart mot å reise østover til Fillefjell og over til Østlandet. Det var nemlig noen som hadde tenkt å legge seg i bakhold oppe i den trange Lærdalen og fakke ham.

Det kunne selvfølgelig ha vært noen vossinger. Men hvorfor fakket de ham ikke da på Lærdalsøyri? Og hvem i Lærdal visste at nettopp denne "kramkaren" var ettersøkt i Vossaveldet - og på toppen av det hele var villig til å hjelpe ham ved å tyste på "jegerne"?

I følge Gjest var det selvfølgelig en kvinne han hadde dåret. Men sannheten er nok at han i boka prøvde å skjule trangen til et besøk hos mor hjemme i Sogndalsfjøra. For det var dit han "flyktet".

Etter å ha fått skyss av noen utranglete lustringer inn fjorden til Hafslo, snek den "fortapte sønn" seg inn i barndoms-heimen og til mor Marta en mørk kveld, 21. september 1813. Moren fortalte seinere i retten at han kom mer eller mindre tomhendt. Han hadde "kun måtelig med klær på, og hadde intet annet med seg en det han var kledd i, samt en skreppe hvori der kun var noe flatbrød og litt smør".

Det ble et kort møte mellom de to - nesten tre år etter at de sist hadde sett hverandre.

Vi vet ikke hvilke følelser Gjest hadde for sin mor. Men om han virkelig hadde hatt medynk med henne, ville han forduftet over "sju blåner" før han så mye som stjal en nepe. I stedet startet han sitt neste tjuvraid mer eller mindre rett utenfor sin arme mors stuedør - der Marta sikkert både titt og ofte gikk og tigget og bad for seg til "salt i grauten" og litt å bite i. Hadde hun ikke følt skammen tynge tidligere, sørget Gjest for at hun fikk det nå.

Tilbake til toppen

"JENS FINNE FRA VOSS"

Den første han "besøkte" var Rutlin-bonden. Deretter fylte han opp skreppen i stabburet til nabogarden Gurvin. Kledd i Gurvin-bondens flotteste stasplagg og med tung bør, gav han seg så i veg tilbake dit han var kommet fra - til Hafslo.

Undervegs, oppe i det bratte Gildreskreet, så han en mann som kom i motsatt retning. For å unngå og møte ham ansikt til ansikt, gikk Gjest utenfor stien og prøvde å ta seg fram på de mest ulente stedene. På den måten klarte han å vekke oppsikt - her, som så mange ganger både før og seinere.

Denne karen møtte seinere i retten og fortalte at han hadde prøvd å fritte ut den "mystiske" personen om hvem han var. Han hadde ropt til ham og spurt hvor han kom fra. Til svar var det blitt ropt at han var kramkar fra Voss.

Og det var akkurat det han innbilte folket i Hafslo også. For der, i nabobygden til Sogndal, begynte "kramkaren Jens Finne fra Voss" neste dag å selge det han hadde stjålet. Og for å få ekstra dreis på handelen, innyndet han seg med å gi døtrene på gardene et silketørkle eller andre gaver.

Men samtidig med at Gjest vandret fra gard til gard på Hafslo og i Solvorn, gikk Gurvin-bonden rundt seg selv i vrede. Tyveriet var oppdaget - og borte var både penger, søljer, knapper og klær.

Gjest visste nok at han kunne bli forfulgt, men likevel at han hadde et forsprang. Da han hadde handlet ferdig i Solvorn, fikk han skyss over til Urnes på andre siden av fjorden. Der, ved Norges eldste stavkirke, gav han seg også i handel med bøndene - og mange kjøpte.

På Urnes hadde han dessuten full kontroll med båt-trafikken på fjorden. Og det var nok ut over den han skuet, da han spilte kort med ungdommene og plutselig fikk det travelt. En båt var i sikte fra motsatt side, med kurs for Urnes. Nå var det på tide å takke for seg og ta fjellet fatt.

Men fra Urnes er det ikke så mange veger å velge. Den mest naturlige går til Offerdal - og den valgte selvsagt Gjest.

I båten som like etter la til i Urnesfjøra, satt Gurvin-bonden. Han hadde et par dager etter innbruddet fått besøk av en mann som hadde sensasjonelle nyheter: Inne på Hafslo hadde det gått rundt en skreppekar og solgt varer som til forveksling liknet Gurvin-folkets eiendeler. Gjest Olsen Gurvin var ikke sein med å få støvlene på.

Sporene etter hans navnebror var lette å følge. Alle steder hvor han kom i Hafslo, hadde "Jens Finne" fra Voss vært på besøk. Og alle steder fant Gurvin igjen noen av sine frastjålne eiendeler. Men også på Urnes var "fuglen fløyet".

Dermed var det bare en ting å gjøre: sende beskjed langs fyrens antatte reiserute om at de måtte ta hand om karen dersom han dukket opp.

Og mens Gjest vandret i ville fjellet, rodde Gurvins folk langs fjorden mot Årdal. Underveis var de oppom i Offerdal for å melde fra. Der hadde de ennå ikke hatt besøk av den fremmede. Men det fikk de neste dag.

Tilbake til toppen

GJEST BLIR LURT TRILL RUNDT

Da Gjest kom til Offerdal, var der tre ungdommer som så ham og la en "plan" for å fakke ham. I sine livs-erindringer prøver Gjest å framstille bøndene som noen lettlurte tullinger. Men de var neppe så dumme som han ville ha dem til. Det fikk han bittert erfare i Offerdal.

Etter å ha fått seg en bit mat og forsøkt å handle med folket i bygda uten hell, "oppdaget" han de tre ungdommene som gjorde seg klar for en lengre rotur. Han spurte selvfølgelig om å få bli med. Men da de var kommet et stykke utpå fjorden, avslørte ungdommene at de mistenkte ham for å handle med tjuvgods. Da Gjest skjønte at det var han som nå var blitt lurt, prøvde han både å kjøpe og snakke seg fri. Men ungdommene la seg på årene i retning lensmann Erik Herrøe i Årdal. Dermed var "fjerten" fakket nok en gang.

Hos lensmannen ble skreppen forseglet og "Jens Finne" skikkelig "fortøyet". Deretter ble båten snudd og kursen satt mot sorenskriver-garden Amla ved Kaupanger. Med andre ord: Tilbake til Sogndal.

Det var sorenskriver Lars Johannes Irgens som satte forhørs-retten. Og nå nyttet det ikke for Gjest å kalle seg Jens Finne fra Voss. Her måtte han oppgi både riktig navn og livsløp. Det ville ikke en gang nytte å skjule at han var på rømmen fra tukthuset i Bergen, for etterlysningen lå nok forlengst på skriverens bord.

Likevel prøvde han seg på en "frekk variant": Han fortalte at han hadde kjøpt "varene" av Ole Kjellevold fra Gulen. Avhøret vitner om at Gjest hadde god greie på Oles meritter og at Ole både var på rømmen og etterlyst. Men det er ingen ting som tyder på at Gjest sin historie var sann. Dermed er det klart at han med fullt overlegg la skylden på en annen kriminell. Ikke rart han lot være å fortelle om det i sin livserindring.

Tilbake til toppen

RØMTE FRA HUSMANN SJUR PÅ HAUGEN

Det var 1. oktober Gjest ble framstilt i forhørs-retten på Amla. Nytt rettsmøte ble berammet til 11. oktober. I de ti dagene fram til da, skulle Gjest tas i forvaring av lensmann Lars Iversen Vestreim. Men i Sogndal var alvorlige forbrytelser så sjeldne at det ikke fantes noe arrest-lokale på lensmanns-garden. Derfor påla Vestreim en av sine husmenn, Sjur Mortensen Haugen, å ha Gjest som fange i husmanns-stuen. Der ble Gjest spent fast i en jern-livjord med lås og lenke og boltet fast til veggen. Det ble dessuten beordret vakt over ham dag og natt.

Denne vakt-tjenesten skulle gå på omgang mellom gardene i skipredet. Men bøndene ute på Fimreite syntes det var for gale å skulle ro hele Sogndals-fjorden til endes for å holde vakt over denne tjuvradden fra Fjøra. Derfor tok de for seg lensmann Vestreim på kirkebakken om søndagen. Etter å ha hørt på klagene deres, foreslo lensmannen at de kunne få leie Sjur til å ta vaktene for dem - for en mele poteter per dag. Siden de var ti bønder der ute, ble dette en hel tønne poteter til sammen.

Sjur på Haugen var mer enn fornøyd med dette siden han "herved som en meget fattig mann ... kunne erholde en liten lovlig fortjeneste".

Dermed ble det til at Sjur, sammen med sønnen, kom til å holde vakt, dag og natt, over Gjest i samfulle ti døgn. Men slikt tok på. Søvnen ble mer og mer påtrengende etter hvert som dagene gikk. Og natten til 10. oktober, dagen før han skulle møte sambygdingene - og moren - i retten, så Gjest at han snart fikk en sjanse til å fordufte fra husmanns-stuen. Det var sønnen til Sjur som holdt vakt denne natten, mens foreldrene sov. Og i skjæret fra ildstedet kunne Gjest se at guttungen glippet mer og mer med øynene og at hodet ble tyngre og tyngre å holde oppe. Til slutt var han så trøtt at han vaklet bort i sengen og slang seg nedpå.

Mens husmanns-folket nå sov en tung søvn, begynte Gjest å jobbe med jern-livjorden som han hadde bearbeidet hele tiden. Han skulle ut av den - og klarte det til slutt.

Husmannen rykket til i sengen da jernene falt i gulvet. Men før han fikk opp øynene, var Gjest uten av døren. Nok en gang hadde Gjest unnsluppet en arrest. Men denne gangen var det ikke fra en lensmann som var vrang med ham, men fra en fattig husmann som nå måtte stå til rette for at han forsvant.

Da rømnings-saken kom for retten, var husmann Sjur for syk til å møte. Han lå til sengs. Påkjenningen med å bli gjort til syndebukk for at Gjest rømte, hadde trolig gitt ham en varig knekk.

Tilbake til toppen

FLUKTEN MOT SØR

Gjest hadde neppe fått "herrekost" i den tiden han satt hos Sjur på Haugen. Derfor var det en sulten rømling som nå lå i skjul i Kaupanger-skogen. Men neste natt fortsatte han vandringen - rett til stabburet på garden Haukåsen. Og der fant han mat i overflod, i tillegg til en velfylt seddelbok. Han fylte en skreppe som han fant der, med både mat, klær og verdi-gjenstander - og tok også med seg noe fra en bod. Dermed var det på tide å legge heimbygda bak seg, mer velbeslått enn da han kom.

I grålysningen nådde Gjest fram til sjøen ved Tingstad. Der lå det båter på rekke og rad. Han fikk ut en av dem og la i veg over fjorden i retning Fresvikåsen.

Da han rømte, var han fortsatt iført Gurvin-bondens bunad. Men den ble i tynneste laget da han oppe i Fresvik-fjellet ble overrasket av snøstorm. Det var med nød og neppe han klarte å komme seg fram til garden Nosi høyt oppe i Jordalen. Her fikk fremmedkaren tørket seg, før han fortsatte videre.

Han utviste klokelig nok stor forsiktighet ved passering av Voss. Der hadde de nemlig 6. november, mens Gjest satt på Haugen, fortsatt rettsaken mot ham. Og 20. november falt det dom. Den innebar at han først skulle sone resten av tukthus-staffen - for deretter å bli hensatt til arbeide på Bergenhus festning i fem år.

Men på det tidspunkt hadde Gjest lagt både Sogn, Voss og Hardanger bak seg. Det var under denne flukten han ble gjenkjent og måtte bli med til Åkra for å erkjenne farsskapet til Kari Torsdatters barn og oppgi sitt navn. Som før nevnt oppga han da et navn som delvis var "stjålet" fra et av vitnene i forhørs-retten på Amla: Augmon Jensen Hilleschor.

Det var nok siste gangen Gjest besøkte folket på Åkra. Hvor Kari og vesle Wier siden ble av, er fortsatt en gåte. Men hvor Gjest tok vegen og kom til å tilbringe grunnlovs-året 1814, ja, det finnes nedtegnet på side etter side i protokoller som i dag oppbevares på statsarkivene i Kristiansand, Bergen og Stavanger.

Tilbake til toppen

"JULEBUKKEN"

Vi har bare Gjest Bårdsens egen beretning å holde oss til fra han forlot Jordalen en tidlig vinterdag i 1813 og fram til julen samme året. I sin livserindring forteller han om en reise helt øst til svenske-grensen og tilbake via Kristiania og Arendal til Mandal. Der skal han, på lille-julaften, ha blitt frastjålet sin lommebok - og følgelig blitt raka fant.

Hvor mye som er sant i det han skriver, får vi nok aldri vite. Det eneste vi vet er rett, er at han julaften 1813 virkelig er raka fant - og sulten. I livserindringen sin bedyret han at han aldri ville gi seg til å stjele en julaften. Men sannheten er at han julenatten var i full sving på stabburet til Ole Jonassen Osestad i Sør-Audnedal. Der stjal han åtte kaker og fire pund smør. Det meste spiste han opp på stedet. Bare et par merker harskt smør kom siden til rette.

Neste dag dukket han opp på garden Roland i samme område. Her banket han på hos bonde Tron Gundersen klokka seks om kvelden. Folket på garden var midt i jule-feiringen, da denne "julebukken" kom på døra.

Vi vet ikke hva Gjest bad om, men han slapp i hvert fall ikke inn i huset gjennom døra. I stedet lusket han unna i den høye snøen og fant seg et sted hvor han kunne holde huset under oppsikt, uten selv å bli sett.

Det må ha vært lange og kalde timer for Gjest i snøværet denne andre julenatten. For først klokka tre om natten følte han roen hadde senket seg såpass over huset at han fant det tilrådelig å gå til aksjon. I mellomtiden hadde han studert familien Rolands julefeiring på avstand - og registrert at den ble avslutten med at de sang salmen "I denne søte juletid". Kanskje Gjest nynnet med - for å holde varmen?

Men nå skred han altså til verket. En stige var satt opp etter veggen. Han bøyde unna spikrene som hold et vindu, og vips kunne Gjest stige inn i varmen. At husbond-folket sov i rommet ved siden av, enset ham ikke. For kles-kistene i det rommet han nå befant seg, var ulåste. Dermed kunne han varme fingrene sine med å plukke opp både silke-tørkler, klesplagg, sølv og andre verdi-gjenstander. Attpåtil fant han en lommebok med om lag 70 riksdaler i sedler. Bra fangst for en ubedt "julebukk".

Neste dag ble selvfølgelig innbruddet oppdaget temmelig fort. Men da var Gjest for lengst borte. Det gikk likevel ikke lang tid før ungguttene på garden var på sporet av ham. Gjest hadde nemlig måttet vasse avgårde i dyp sporsnø. Og den snøen var nok lettere å hanskes med for tre tenåringer, enn for en tungt nedlesset tjuvradd.

Da de fant ham, lå Gjest sovende i nærmeste utløe, en mils veg fra Roland. De tre guttene som var mellom 19 og 14 år, hadde ingen problemer med å arrestere ham. Og nedgravd i høyet fant de dessuten tjuvgodset.

Allerede på vegen tilbake til Roland, la Gjest "kortene på bordet". Han fortalte uoppfordret om hvor han hadde vært, at han hørte salmesangen - og at den kaken og noe smør som de fant hos ham, var stjålet på en annen gard.

Men hjemme hos Tron Gundersen ble Gjest utsatt for nærmere kropps-visitering. Og i innelommen fant Gundersen noe som fikk samtlige til å stusse. Der lå det nemlig et brev, stilet til løytnant Hillestad i København. Av brevet gikk det fram at det var skrevet av løytnantens bror - og undertegnet med Jens Andreas Olsen Hillestad.

Som den mest selvfølgelige ting, bekreftet Gjest at Jens Andreas Olsen, fra Jondal i Hardanger, det var ham selv. Men hvorfor han egentlig skrev brevet til denne oppdiktede broren, får vi nok aldri svar på. Derimot var dette første gangen han prøvde å dikte seg, ikke bare et falskt navn, men også en ny livshistorie. Den kom til å skaffe øvrigheten hodebry det nærmeste halvåret.

Fra Roland gikk turen til lensmann Reyersens arrest på Vigeland. Der kom Gjest til å tilbringe nyttåret. Men allerede natten til tredje nyttårsdag sa han takk for seg. Da var vaktholdet en femten-årig gutt og en olding på 70. Så den erfarne utbryteren hadde nok en lett jobb med å komme seg unna. Det eneste Gjest etterlot seg, var brevet til løytnant Hillestad i København.

Tilbake til toppen

NOK EN "OLE"

Fra Vigeland tok Gjest raskeste vegen oppover Audnedalen. Og han må ha gått fort på det dårlige føret, for allerede neste natt var han kommet til Gislefoss. Her gikk han rett inn i storstuene og forsynte seg, både hos Gunder Gislefoss og naboen Leif.

Utbyttet ble meget godt. Dessuten var han heldig med snøforholdene. Her oppe i dalen hadde det frosset på, slik at snøen var hard. Og natten etter kom det dessuten nysnø som dekket eventuelle spor. Det vet vi fra beretningene til en tjeneste-jente på garden.

Vel beslått med søljer og andre verdi-gjenstander la han så i veg mot vest. En av de nærmeste dagene var han innom stabburet på Urestad i Hægebostad og forsynte seg. Og utbyttet solgte han undervegs, i følge hans egen bok. I den beretter han dessuten om turing og festing med lensmanns-sønnene på Bakke nord for Flekkefjord - før han dro seg ned i selve byen. I retts-protokollene kommer det fram at han handlet med flere i Bakke sokn, blant annet gjestgiveren.

Fra Bakke dro Gjest ned til Flekkefjord. Der skal han ha levet godt blant skippere og andre sjøfolk. Men pengene han fikk da han solgte tjuvgodset, tok fort slutt. Til sist måtte han gå til byens gullsmed for å få solgt det siste han hadde igjen, en forgylt medaljong med kjede av sølv. Men gullsmeden fattet mistanke og varslet politiet. Gjest følte seg nå utrygg og stakk av fra byen. Men han var ikke kommet særlig langt, før han ble møtt av noen ungdommer fra Bakke som han tidligere hadde solgt tjuvgods til. Ryktet hadde gått om opphavet til varene. Og nå ville de ha ham med seg tilbake til lensmann Bakke, inntil saken var oppklart.

Gjest bedyret sin uskyld og sa han hadde kjøpt varene av en "Ole" fra Fjetland som han hadde truffet i Lyngdal. Men det var også alt Gjest visste om denne "Ole".

Lensmann Asbjørn Bakke passet godt på fangen. Gjest skrev selv at han ikke ville rømme fra en så godmodig lensmann. Men sannheten er nok at lensmanns-sønnene holdt et våkent øye med ham hele tiden - og delte seng med ham om natten.

22. januar 1814 gikk det ut rekvisisjon fra fogd Erikstrup om avhør av fangen på Bakke. Og fire dager seinere ble forhørsretten satt av sorenskriver Hagerup i Flekkefjord. Etter et to dagers møte i retten, var så mye kommet fram at fangen ble sendt videre til Farsund og Lyngdal, hvor sorenskriver Barth overtok forhørene.

I slutten av februar sendte Barth ut stevning til ting 9. mars, hvor Gjest, under navnet Jens Andreas Olsen Hillestad, nå fra Lærdal i Sogn, skulle framstilles. Etter dette rettsmøtet, ble det besluttet å sende brev til sokneprestene i både Lærdal, Sogndal og Hafslo i Sogn for å få oppklart hvem denne karen egentlig var.

I påvente av svar, ble det i begynnelsen av april holdt ekstra-rett i Flekkefjord. Her møtte Gjest for første gang prokurator Niels Trap Eilertsen som aktor. Ni år seinere møttes de to igjen. Men det tilhører et seinere kapittel i denne serien.

20. april var det nytt justis-forhør i Farsund. Denne gangen kunne aktoratet framlegge et skriv fra sokneprest Bøyesen i Lærdal. Han skrev rett ut at arrestanten måtte ha gitt seg et falsk navn og fødested. For i stedets kirkebok fantes ikke noen Jens Andreas Olsen Hillestad fra Hauge sokn i Lærdal.

Dette fikk sorenskriver Bøckmann til å bemerke noe som må ha fått det til å gå kaldt nedover ryggen på Gjest:

"Da han av fødsel er bergenser, som hans dialekt røper, så blir det kanskje nødvendig å søke opplyst ved Bergen Tukthus om arrestanten tidligere er straffet for tyveri, siden saken viser til fulle at han hans utsagn er en vev av bare løgner."

Med andre ord: Nettet snørte seg sammen. Avsløringen av det virkelige navnet på denne Jens Andreas Olsen, var bare noen uker unna; den tiden posten tok fra Farsund til Bergen og tilbake. For Falck'ene på tukthuset i Bergen ville ikke trenge mange sekundene på å fortelle øvrigheten på Sørlandet hvem som skjulte seg bak det signalementet de mottok.

Men Gjest fryktet nok innerst inne noe verre enn den mottakelsen han ville få av Falck'ene på tukthuset. De dommene han allerede hadde pådratt seg i Voss og Sogn, ville nemlig føre til ham rett i festnings-slaveri på livstid etter at han var ferdig med å sone tukthus-dommen. Derfor gjaldt det å komme seg unna "bånd og lenker" i Farsund før avsløringen kom i retur.

Gjest Bårdsen lot mai 1814 passere, helt sikkert uvitende om hva "fedrene på Eidsvoll" foretok seg. De historiske begivenhetene førte nemlig ikke til stopp i rettsvesenets "sakte malende kvern".

Men juni måned var bare blitt en dag gammel da Gjest fant det for godt å stikke av fra arresten i Farsund. Han hadde lenge bearbeidet jernene som holdt ham fast. Og natt til 2. juni kom han seg løs og ut av "buret" - to tredels år etter at han ble tatt ved Flekkefjord.

Og mens øvrigheten sendte ut etterlysninger i øst og vest, dro Gjest mot nord. I sin livserindring forteller han selv om både et stort varp, et bryllup på Jæren og om en jekt han kjøpte seg part i. Men da jekten måtte til reparasjon, benyttet han anledningen til å dra rundt på egenhånd i Sunnhordland og Hardanger.

Hvordan det gikk, skal vi høre mer om i neste kapittel. Men på grunn av arbeidet med jule- og nyttårs-bladene, kommer det først et par uker inn i det nye året.

Tilbake til toppen

"HANS NIELSSØN KJELDEVOLD"

Etter halvannen måneds flukt fra fange-hullet i Farsund, var Gjest Bårdsen kommet seg over Hardangerfjorden - til Ølve eller deromkring. Gardene her hørte under Baroniet i Rosendal.

23. juli 1814 brøt Gjest seg inn i sengeboden til Halvor Jonsen på Kviteberg og gjorde god fangst. Deretter labbet han nordover, stadig nordover, langs Hardangerfjorden. Han hvilte ikke særlig lenge noe sted, for allerede etter tre dager var han kommet opp i dalen nordom Mundheim i Strandebarm. Sulten knuget nok, for terrenget var ikke det letteste å gå i. Og det var langt mellom gardene. På tredje garden oppi dalen her, gjorde han innbrudd i stabburet til enken Marta Andersdatter på Leirstein. Som vanlig forsynte han seg rikelig av kjøtt, ost og flatbrød. Dessuten skiftet han på seg drengen sine sko. For godt fottøy kunne han trenge når ferden skulle gå videre mot nord - til Hålandsdalen.

På Skogseid valgte han å holde på østsiden av vatnet. Stien her førte ham inn til Orra og videre opp dalen til Bolstad-gardene. Folket på Nedre Bolstad var av både Gjøna- og Linga-ætt - og etter måten svært velholdne. De var kjent både for å holde eiendommene sine i slekta og passe på eiendelene sine. Derfor måtte det bli bom-tur for Gjest.

Men han ga seg ikke så lett. Om Bolstad-folket hadde låst sølvet sitt godt inn, var det ikke sikkert naboen på Brathus hadde gjort det like grundig.

Vi vet ikke hva han fikk med seg fra innbruddet på Brathus 2. august, men trolig måtte han dra tomhendt også fra den garden. Selv skrev han at han der ble oppdaget av noen ungdommer og truet med gevær så han fant det best å stikke av. Om historien er sann, tier kildene. Men det var ikke vanlig på den tiden å jage verken Gjest eller andre med skytevåpen.

To dager seinere, torsdag 4. august 1814, hadde Gjest tatt seg over fjellet mot øst og kommet til kyrkjebygda i Strandebarm. Her var det mange fine garder og sikkert godt med både mat og sølv.

Men i det åpne lendet inne i Strandebarm-bukten var det var ikke lett å luske seg usett fram. Allerede på Bru fattet de mistanke til en mystisk fremmed og sendte et advarende bud retning Store Fosse. Der ble det satt ut vakthold om kvelden.

Likevel klarte en sulten Gjest å ta seg inn til matfatet. Men da han satt og nøt den beste blommen på et fenalår i stabburet til Lars Håversen på Store Fosse, ble han oppdaget av bonden sjøl. Bonden hadde sett en stige stå opp etter veggen. Han snek seg opp og fikk øye på en skikkelse som forsynte seg av han fineste spekelår. Da den sultne innbruddstjuven skjønte at han var oppdaget, sprang han ned loftstrappene, fikk opp døren og la i veg bortover bøen. Lars Håversen som var alene da, la etter. Men den middel-aldrende bonden ble i tregeste laget for den spreke sognegutten, som slapp unna.

Neste morgen var Nils Gundersen Lille Fosse og flere andre bønder opptatt med utmarks-slått oppe i Stranddalen. Da de midt på dagen skulle hjem for å få seg mat, fikk Nils øye på en mystisk kar som kom langs stølvegen. Mannen gikk barbeint og hadde verken hatt eller lue på hodet.

Nils spurte hvor han kommer fra, men fikk bare noe mumling til svar. - Hvor har han så tenkt seg? fortsatte Nils. - Over fjellet, svarte fremmedkaren og fikk det plutselig travelt. Han løp ned mot elven og vasset uti. Nils brølte etter ham for å få vite hvor han kom fra. Men den ukjente ga seg i stedet til å vade over elven i full fart.

Nå ropte Nils på de andre bøndene. Både Peder Hansen og Anders Johannesen kom styrtende til. Sammen tok disse tre opp forfølgelsen. Den fremmede flyktet det beste han kunne. Men skrentene langs elven var bratte og til sist ble han drevet opp i en kløft. Der ga han seg til å kaste steiner etter bøndene. Anders ble truffet i den venstre hånden. Men da det var slutt på steiene, ga den fremmede opp.

Nok en gang var Gjest fanget.

De tre bøndene forlangte å få vite hva han het.

- Hans Nilsen Kjellevold, fikk de til svar. - Fra Gulen.

Bøndene begynte å ransake ham. I lommene fant de først to røykesild som han vedgikk å ha stjålet på Store Fosse. Men de fant også mer - mye mer - både sølv-gjenstander og penger. Og på fingeren hadde han en sølv-ring. Den tok de fra ham.

Her hadde de åpenbart gjort et varp. For dette var nok ingen vanlig landstryker. For sikkerhets skyld ble den fremmede bakbundet og ført ned i bygda. Der fikk de vite at det var funnet en skreppe i uthuset til Rasmus Berge, sammen med et par strømper og en hatt. Fangen vedkjente seg hatten og strømpene, men skreppen?

- Den tilhører en kamerat av meg - han Lars.

Da bøndene åpnet skreppen, fikk de hakeslepp. For oppi den fant de et sølvstaup på tre løve-føtter, klær, mindre sølv-gjenstander og silke-tørkler.

Etter at fangen hadde fått et måltid mat, bar det av sted til lensmannen. Der ventet både lås og slå - og mere til.

Tilbake til toppen

"NED MED SEILET! INN FRA HAVET!"

Han var bare seks år på denne tiden, Henrik Wergeland. Det skulle gå mange år før han diktet sitatet i nevnte mellom-tittel om det stedet der Gjest påstod han, under navnet Hans Nilsen Kjellevold, var fra: Eivinvik i Gulen.

Likevel fristes vi til å bruke det her. For det var kanskje nettopp det som ble sagt og det som skjedde noen dager etter at Gjest var puttet i Strandebarm-lensmannens fangehull.

Inn fra "havet", fra Kårevik på Stord, stevnet nemlig vår gamle kjenning Johan Budtz - fogden i Sunnhordland og Hardanger. For det Gjest IKKE visste da han inntok Strandebarm, var at det der skulle være ekstra-ordinært ting på denne tiden. Og Budtz var selvskreven ved slike anledninger.

Selvfølgelig ble Budtz tatt med til fangen. Og i et brev som han seinere skrev til "Det høje Stift i Bergen" etter at han kom hjem igjen, står det å lese:

"Denne person kalte seg Hans Nilsen Kjellevold. Men atskillige omstendigheter gav meg formodning om at det var den samme Gjæst Baarsen Hyldesgaard eller Sogndalsfjæren, som for omtrent ett år siden rømte bort fra Vossevangens arresthus ..."

Så rett, så rett. Men futen var ikke helt sikker. Skjønt, hva gjorde det? Han fant nemlig overraskende hjelp til identifiseringen:

"Det traff seg så heldig at konstituert sorenskriver på Voss, Hr. Nannestad, var på Strandebarm prestegård på samme tid. Og jeg lot arrestanten bringe til prestegården for å skaffe visshet hvorvidt min formodning måtte være riktig eller ikke. Hr. Nannestad kjente ham straks for å være den anmeldte Gjæst Baarsøn, hvilket han også selv måtte tilstå."

Arme Gjest! En ulykke kommer sjelden alene. Og her fikk han faktisk en ekstra med på kjøpet: Nannestad kunne nemlig fortelle Gjest at han for nesten ett år siden hadde dømt ham til 5 års festnings-arbeid! - etter at han var ferdig med å sone den to år lange tukthus-straffen som han hadde det meste igjen av.

Snakk om å møte skjebnen. Det kunne svartne for øynene til noen og enhver av slikt.

Og snakk om å få full pott!

Her hadde fogd Budtz gått og ergret seg i nesten et helt år over at Gjest "gled ut av fingrene" på lensmann Lillegraven i Granvin. Og så fikk han ham "servert", bastet og bundet, i fangehullet i Strandebarm! Det ble nok skålt både vel og lenge i prestegården den kvelden.

Tilbake til toppen

I KLOSTER

Men en så "farlig" fange som Gjest, kunne de ikke ha sittende i en lensmanns-arrest særlig lenge. Derfor beordret Budtz folk å skysse Gjest av gårde til sorenskriver Bing i Mosterhavn for avhør og trygg forvaring. Med Gjest sittende lutrygget i bakskotten, la roerne seg på årene ut fjorden. Og vitner ble øyeblikkelig stevnet til førhøret hos skriveren.

Allerede 16. august holdt soreskriver Lars Hess Bing forhørsrett på sitt kontor. Der møtte både Halvor Jonsen fra Kviteberg og drengen til Marte Andersdatter på Leirstein. Men selv om Gjest allerede er avslørt, prøvde han seg med å legge skylden på en annen - en "Lars fra Sunnmøre". Den holdt ikke. Bing kjenner sakene så godt at han tross protester fra Gjest, lukket protokollen og beordret fangen hensatt i fogderiets fengsel på Halsnøy kloster - inntil videre.

Dermed bar det over fjorden igjen med Gjest - til det gamle Augustiner-klosterets kjeller. Selve klosteret var i ruiner, men deler av gårds-anlegget ble brukt til fengsel. Og der var gråsteins-murene to alen tjukke. Så myndighetene antok at rømnings-faren var lik null.

Men hvor lenge var Gjest i kloster?

Med den dommen han nå hadde hengende over seg, var behovet for å komme seg ut større enn noen gang tidligere.

Vi får anta at Gjest ble avlevert på Halsnøy 17. august 1814. 24. august var Budtz kommet hjem til Kårevik og skrev det oppmuntrende brevet til Stiftet. Men allerede 6. september gikk alarmen på ny:

Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren hadde på mirakuløst vis klart å rømme fra fengselet på Halsnøy kloster. Ved hjelp av de jern og bolter som skulle holde ham fast, klarte han å fjerne en stein under dørstokken og gjemme den i sengen. Etter kvelds-inspeksjonen, var "kysten klar". Han smøg seg gjennom hullet og var ute i det fri. Ved kirken på Eid stjal han en båt og var plutselig på fastlandet.

En knapp uke seinere, 12. september, måtte fogd Budtz skrive et nytt brev til stiftet. Han begynte med en beklagelse og fortsatte med anmodning om ny etterlysning av Gjest fulgt av følgende signalement:

"Han er født i Sogn, taler norsk, er omtrent 22 år gammel, middelmådig høy og før, har blå øyne, sort hår, og et skummelt utseende, og var ved unnvikelsen ikledd en blå trøye og bukser. Denne person er riktig nok tidligere bortrømt fra så mange arrester at det må antas at han er vanskelig å holde fast ..."

Men så kom det:

"Likevel kan jeg ikke tro annet enn at en eller annen uforsiktighet fra arrest-forvarerens side kan ha foranlediget hans unnvikelse denne gangen. Jeg må derfor spørre om ikke arrest-forvareren burde pålegges en mulkt av noen riksbank-daler, til advarsel om å anvende mer forsiktighet for ettertiden ved arrestanters bevoktning."

Dette var kanskje første, men langt fra siste gang vanlige folk, i egenskap av fangevoktere og arrest-forvarere, fikk svi fordi Gjest lurte dem og stakk av.

Tilbake til toppen

FUSKEFANTEN GJEST

Etter rømningen fra fangehullet på Halsnøy kloster, dro Gjest Bårdsen mot sør. Både Sogn, Voss, Hardanger og Sunnhordland var "oppbrukt" for lang tid framover. Og Bergen var det stedet på jord han aller minst ønsket seg tilbake til akkurat nå. Det samme gjaldt nok for så vidt også kysten av Vest-Agder.

I Ryfylke og Stavanger-området, derimot, var det få eller ingen som kjente ham. Han hadde riktignok reist gjennom Rogaland noen ganger. Men han hadde aldri tidligere blitt tatt for kjeltring-streker eller tjuveri der. Det skulle han nå komme til å endre på. For ganske fort slo han seg i lag med Ole Kolstø fra Jelsa. De bestemte seg for å drive som hestehandlere.

Den første som ble utsatt for dem, var Søren Olsen Faae på Finnøy. Han mottok fem riksdaler som håndpenger for en hest. Men av andre ble han fort gjort oppmerksom på at det slett ikke var en femdaler-seddel han hadde fått, men en endaler som var klusset med.

Dette er første gangen vi har funnet at Gjest Bårdsen forfalsker et penge-dokument, men slett ikke siste.

I oktober trakk Gjest fra øyene i Ryfylke og inn til det årlige markedet i Stavanger. Her var det liv og røre. For Stavanger var på denne tiden i ferd med å vokse seg større og større. Dette skyldtes både effektiviseringen av gardsbrukene på Jæren. Men kanskje enda mer fordi silden nå var begynt å trekke inn mot Stavanger-området i store mengder.

Men før Gjest inntok Stavanger by, hadde han vært rundt i omegnen og stjålet sølv og andre ting, slik at han hadde noe å selge. For det var som selger han stilte på markedet - og utvalget hans var blant annet sølvskjeer og silketørkler.

Gjest følte seg nok ganske trygg på markedet i Stavanger. Han må derfor ha opplevd det mer enn ergerlig at han akkurat der skulle bli gjenkjent under sitt virkelige navn. For den som gjenkjente ham, var en barndoms-kamerat fra Sogndalsfjøra, Knut Berentsen Fosse. Han hadde slått seg ned i Stavanger som lappe-skomaker og syntes sikkert det var hyggelig å treffe en kjent. Men Gjest gjorde det åpenbart ikke. For Knut kunne fortelle at han trodde Gjest fortsatt satt på straff! Dette møtet kom seinere til å bli skjebnesvangert for Gjest.

Tilbake til toppen

NYE FORSYNINGER

Gjest sin handel på markedet, gikk etter hvert svært så godt. Sølv-varene var åpenbart ettertraktet og gikk raskt unna. Dermed måtte Gjest dra ut for å skaffe seg nye forsyninger.

Natten mellom 1. og 2. november 1814 var det måneskinn over Hafrsfjord. På Sørnes i Jåttens skiprede bodde Gabriel Rasmussen med familie og tjeneste-folk. Denne natten hadde den eldste sønnen hans, Rasmus, vanskelig for å få sove. Han sto derfor opp og gikk ut for å se på været. Kanskje det ble mulig å dra på sjøen etter fisk når det lysnet av dag?

Da Rasmus kom ut på tunet, fikk ha se noe merkelig. Et av vinduene i sengeboden var tatt ut og sto opp etter veggen. Ved siden av lå det to flasker. Rasmus gikk bort til boden og kikket inn vinduet. Der inne så han en skikkelse som romsterte fælt. Rasmus kravlet inn vinduet for å få has på karen der inne. Men før han klarte å gripe ham, forsvant en tynn spjeling ut av vinduet og bortover bøen. Rasmus satte etter, samtidig som han brølte på faren.

Til tross for at Rasmus var tyngre i sessen en tjuvradden, klarte han å nå ham igjen etter en stund. Grunnen var nok både at innbrudd-tjuven ikke var helt edru - og at han sprang barbeint.

Det gikk ikke lenge før far Gabriel også var kommet til. Og sammen førte de Gjest inn i stuen. Der ble noen av gardens yngre gutter satt til å passe på ham, mens far og sønn undersøkte sengeboden nærmere. De fant at det manglet 70 riksdaler - pluss en ring som tilhørte tjeneste-jenta Oline. I boden fant de dessuten tjuvens hatt og sko - og et par støvler som han hadde gitt opp å få på seg.

Da de kom inn igjen i stuen, ble Gjest kropps-visitert. Men intet av det stjålne ble funnet på ham. Da de spurte hvor han hadde gjort av tjuv-godset, la han ut om en annen kar som hadde vært med ham - og som hadde forledet ham til å gå inn i sengeboden. Det var nok han som hadde tatt sakene og forsvunnet med dem.

Da de spurte hva Gjest het, ville han ikke si det. Dermed bar det av sted til lensmann Oftedal tidlig på morgenkvisten. Gjest tryglet om å bli satt fri, men bøndene ville ikke høre på slikt. Og fra lensmannen var det videre innover mot byen - til rådstu-arresten. Først da de var kommet dit, oppgav Gjest navnet sitt, denne gangen det lite oppfinnsomme Jens Olsen Hyllesgård.

Tilbake til toppen

FORHØR - OG JUL I ARRESTEN

Gjest ble sittende nesten en hel måned i rådstu-arresten før han ble brakt til det første forhøret. Prokurator Thura Thrap var konstituert sorenskriver, og han gikk grundig til verks. Blant annet ble arrestanten tatt med til Sørnes hvor både gardsfolket og Gjest måtte forklare seg. Men også andre dukker opp til forhøret, blant dem Elling Olsen Lure. Han kunne fortelle at han sist det var marked i byen, ble frastjålet 15 sølvskjeer, en rekke andre sølv-gjenstander, et silke-tørkle samt 350 riksdaler. Lure mente det var Gjest som hadde stjålet dette, fordi flere i Stavanger hadde oppgitt at de hadde kjøpt de stjålne gjenstandene av ham.

Men Gjest nektet for at det var ham. Han hadde selv kjøpt det av en Lars Tronsen fra Fredrikstad. Det var også denne Lars som hadde lokket ham med til sengeboden på Sørnes, sa han.

Det er lite trolig at Thura Thrap trodde på denne historien. Men før han fikk hevet retts-møtet, bad Gjest om å få igjen en blå trøye med sølv-knapper og et par gull øreringer som lensmannen hadde tatt fra ham. Da trådte en mann fram fra forsamlingen. På vegne av skredder Halvor Bøe i Stavanger kunne han legge fram en regning som viste at Jens Olsen Hyllesgård fortsatt skyldte 70 riksdaler for trøyen. Han bad derfor om at arrestanten inntil videre ikke fikk trøyen utlevert.

Deretter bar det tilbake til arresten med Gjest. Og der ble han sittende til ut på nyåret.

Tilbake til toppen

TIL FORHØR I RYFYLKE

I februar 1815 hadde ryktet om Gjest sine hestehandler-meritter i Ryfylke nådd øvrigheten i Stavanger. Dermed bar det nordover til forhør på Jelsa. På vegen tilbake igjen, skulle arrestanten med to voktere overnatte hos skyss-skafferen på Gangenes på Rennesøy. Disse vokterne var husmannen Jakob Rasmussen på 59 år og strandsitter Henrik Hauskeneset på 54. Med andre ord to tilårskomne menn, sett i forhold til Gjest.

De ankom skyss-stasjonen klokka halv sju om kvelden. Mens Jakob og Henrik var opptatt med å få fatt i folket i huset, klarte Gjest å få av seg håndjernene og legge på sprang. Den eldste av vokterne, Jakob, satte etter ham så hurtig som mulig. Men etter en stund falt Jakob så lang han var - og Gjest ble oppslukt av mørket. Henrik kom haltende etter Jakob. Han hadde hatt et svakt bein fra han var 23 år - og var følgelig helt ubrukelig i en jakt på Gjest.

Det var en ufyselig vinter-kveld med regn. Etter at Gjest hadde løpt og siden gått et stykke langs sjøen, fant han en båt ved Austbø. Men Gjest hadde ikke til hensikt å forlate Rennesøy tomhendt. Derfor dro han først opp på garden og forsynte seg i sengeboden med det vanlige utvalget av klær og sølv-gjenstander. Etter at han hadde satt vinduet på plass igjen, dro han ned til båten og satte av gårde.

Nå var det skikkelig uvær, så det måtte gå galt. I mørket seilte han like godt på et skjær og slo hull i båten. Dermed måtte han berge seg til lands som best han kunne. Men for at ingen skulle finne båten, fylte han den med stein og senket den i fjøra.

Det var en svært forkommen Gjest som slepte seg opp mot garden Sørbø på Rennesøy denne natten. Men sulten gnog i tarmene, så han måtte ha mat. Han brøt seg inn i en bod og fant noe flatbrød. Deretter bar det til fjøset. Der fant han en treskål og tjuvmelket ei ku. Etter et måltid med brødsodd, grov han seg ned i høyet på høylemmen og sovnet tungt. Men oppå høyet ble treskålen liggende.

Neste ettermiddag kom bonden sjøl, Jakob Larsen, på lemmen. Han oppdaget treskålen med en melkeskvett i og ante uråd. Og etter litt leiting ble Gjest gravd fram og tatt i kragen. Jakob skjønte fort hvem det var, for ryktet om rømningen på Gangenes hadde allerede gått øya rundt.

Neste dag ble Gjest sendt tilbake til Stavanger rådstu-arrest. Og der måtte han pent sitte både vel og lenge mens rettskvernen malte i sakte fart med ekstra-retter både her og der. Men Gjest ble ikke sendt til flere rettsmøter utenfor Stavanger. Erfaringene fra den første turen hadde lært rogalendingene å passe ekstra godt på ham.

Tilbake til toppen

TILBAKE TIL FALCK & SØNN

I mars meldte en mann seg hos arrest-forvareren i Stavanger. Hvorfor han gjorde det, vet vi ikke. Men denne mannen hadde en del viktige opplysninger om fangen Jens Olsen Hyllesgård. Den som der og da tystet på Gjest, var ingen ringere enn hans barndoms-kamerat fra Fjøra, Knut Berentsen Fosse. Han kunne fortelle at arrestanten ikke het Jens, men Gjest. Hva farsnavn han hadde, visste han ikke. Derimot sa han at Hyllesgård var i Sogndal - og ikke i Lærdal slik "Jens" hadde sagt. Han hadde også hørt at Gjest hadde sittet på tukthuset i Bergen!

Nå begynte brikkene å falle på plass for øvrigheten i Stavanger. Men det gikk likevel lang tid før Gjest var klar for overføring til sine gamle "venner" i Bergen. Først i midten av oktober bar det nordover for fulle seil og streng bevoktning.

I første omgang ble Gjest innsatt i rådstu-arresten. For øvrigheten måtte nå bli enig med seg selv om hva de skulle gjøre med denne urolige rakkerfanten. Men 24. oktober var det duket for gjensyn Falck'ene på tukthuset. Og som alle andre rømlinger, fikk også Gjest den vanlige velkomst-hilsen - 26 slag på den nakne rygg med to utbløtte ris!

Deretter ble han hensatt til rokken for å spinne strye, dag ut og dag inn.

På tukthuset satt på denne tiden en sunnfjording som het Abraham Sørensen. Han var sønn av en tidligere lensmann på Stong i Stongfjorden. Etter å ha fått et barn med ei jente i heimbygda, dro både han og den to år yngre broren Henrik hjemmefra.

Men livsførselen til Abraham førte ham på avveier. Nå var også han, tillike med Gjest, dømt for annen gangs tjuveri. Etter utstått tukthus-soning, ventet festnings-slaveriet på dem begge ...

Det var trolig her på tukthuset i oktober 1815, Gjest møtte Abraham for første gang. Seinere i livet skulle de komme til å ha mye med hverandre å gjøre. Men perle-venner ble de aldri, heller til tider konkurrenter.

Tilbake til toppen

MED DØDEN I HÆLENE

Fra 25. oktober 1815 måtte Gjest Bårdsen altså træle ved tukthusets spinne-rokk. Og der ble han sittende trofast, om enn motvillig, fram til 18. november. Det som særlig holdt ham på plass, var en diger trekloss som han var lenket til - og som han måtte slepe på når han skulle forflytte seg. Dessuten var håret behørig klippet snaut på den ene halvdel av hodet og skjegget på den andre.

Fra 20. november er Gjest bokført som syk. Og han var virkelig syk. Det herjet åpenbart en epidemi ved tukthuset, for en del døde i denne perioden og svært mange ble bokført syke.

I følge Gjests egen beretning ville doktor Hallaker at han skulle bli løsnet fra treklossen. Men det ville slett ikke over-inspektør Falck. Den 63 år gamle tukthus-sjefen skal ha sagt det rett ut at den fikk Gjest bære til han oppgav ånden. Derimot fikk Hallaker, visstnok med god hjelp av pastor Welhaven, utvirket at Gjest ble overført til sykestuen. Om de ble like begeistret for den "takken" de fikk, står det intet om i kildene.

Men det var ikke bare Gjest som kjempet med feber og dødsangst disse ukene. Også gamle Falck måtte til pers. Dermed ble sønnen, under-inspektør Søren Falck, satt til å styre over de innsatte.

Da det led en uke ut i januar, følte Gjest at tiden var inne til å stikke av. Mens gamle Falck lå et sted ute i mørket og stridde på det siste, takket en fortsatt syk Gjest for seg - i all stillhet. Neste dag måtte Falck junior sende følgende melding til øvrigheten (utdraget her er språklig modernisert av red.):

"Til Stiftet den 7. Januar 1816

Jeg nødes at tilkjennegi Deres Høyvelbårenhet den ubehagelige Etterretning, at den bekjendte Gjest Baarsen Sogndahlsfjæren eller Hyldesgaard, er fra Tukthuset i Natt imellem 2 og 3 Slet bortløpt. ... ved at undersøke, befandtes den Blokk med vedhengende Jernlenke og lås, som han hadde på seg, at Håndgrepet som hang i Lenken og som gikk om Foten, var tett ved låsen avfilet, Hans Sengelakener at være i stykker skåren, og gjort derav et Rep, som han hadde brukt til at nedfire seg langs Muren ... Til Politimesteren har jeg herom gjort Anmeldelse, og besørget Plakats Bekjendtgjørelse ved Trommavslag om hans Unnvikelse ...

Udi min Faders Sygdom, underskriver jeg som Assistent

Søren Falch"

Ti dager seinere, 17. januar 1816, lukket over-inspektør Hans Koefoed Falck sine øyne for siste gang - og Søren Falck fikk straks overta farens embete. Men da var Gjest over alle hauger og fjorder.

Tilbake til toppen

ER GJERRIG MANNS STABBUR ...

Fra Tukthuset i Bergen dro Gjest denne natten mot sør - iført fangeklær og med et utseende som neppe tålte dagens lys med det første. Det var kaldt - og Gjest var fortsatt syk. Han gikk klokelig nok bare når det var mørkt. Underveis fikk han, etter eget utsagn, tak i noen klær. Og da han tredje natten nådde fram til Fusafjorden, var det verste unnagjort. I en stjålet båt krysset han fjorden til Fusa. Derfra var det bare å følge postvegen over fjellet til Strandvik.

Da han nærmet seg postgarden og gjestgiveriet på Sævold, fikk han øye på en båt som kom inn fra sør. Det var postmann Kristoffer Engelsen fra Lygrepollen. Han var nok både sliten og frostig - og gikk raskt opp til gjestgiver Hans Jørgen Hoff. I mens lå Gjest i skjul for å vente på at folket skulle gå til ro.

Den natten gjorde Gjest et av sine største varp noen sinne. For på stabburs-loftet til Hoff var det ikke bare gjestgiverens kiste som sto. Også svogeren, Engel Johannessen Henanger, hadde sine eiendeler forvart der. Og ingen av dem satt trangt i det. Det formelig bugnet av sølv, penger og tøyer.

Gjest forsynte seg grovt. Han fylte en seilduks-sekk med det han maktet å bære - både verdifulle ting og andre lett omsettelige kramvarer. Dessuten måtte han jo ha med seg noe mat på den videre ferden. Dermed forsvant både et stort stykke smør, en fleskeskinke og noe flatbrød, før han satte av gårde i postmannens båt retning Lukksundet i sør.

Tyveriet ble først oppdaget da postmann Engelsen skulle returnere til Lygrepollen neste dag - og ikke fant båten sin. Både Hoff og Henanger var sjølsagt rasende. Alle som kom innom gjestgiveriet, fikk høre om tyveriet i håp om hjelp. Dessuten satte Hoff inn en kunngjøring i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. For alt måtte prøves for å oppspore de dyrebare gjenstandene som var stjålet.

Tilbake til toppen

SYK HANDELS-KAR FRA SKÅNEVIK

Imens hadde Gjest seilt gjennom Lukksundet, krysset ut Bømlafjorden og karret seg gjennom Karmsundet retning Stavanger. Inne på Strand i Ryfylke gjorde han endelig landgang. Nå mente han nok han var så langt unna Hoff at han kunne gi seg til for en tid som handels-karen "Anders fra Skånevik". Dessuten var han fortsatt syk.

Og syk tok han seg da også tid til å være hos bøndene i Strand. De første dagene lå han til sengs. Men det varte ikke lenge før han dro rundt på gardene og falbød det han hadde stjålet i Strandvik.

"Men han var dyr på det," het det i et seinere avhør av bøndene der på stedet. Og det hadde han da også grunn til å være. For det var prima vare han bød fram. Det absolutt dyreste han hadde i sekken, var en prektig sølvkanne med løveføtter. Denne prøvde han å prakke på husverten sin, den aldrende bonden Asgaut Thorssen Kjølevik.

Asgaut hadde nok lyst på kannen, men hadde ikke penger nok. Vi vet ikke om han dro til presten for å låne penger. Men på en eller annen måte må han ha fått nyss om at den var stjålet. For selv Gjest lar i sine erindringer Asgaut si at presten hadde lest om tjuveriet i avisen.

Etter dette fikk Gjest det travelt med å komme seg videre. Og kannen - jo, den lot han like godt stå igjen hos Asgaut, selv om han ikke hadde betalt for den. Han hadde nok funnet ut at det var for risikabelt å dra videre med en slik dyr gjenstand i skreppa.

Tilbake til toppen

OPPKLARINGEN

Etterlysningen som Hoff hadde satt inn i avisen, viste seg å være effektiv. Ut på sein-vinteren kom nemlig en kar innom gjestgiveriet. Han hadde vært sørpå. Og der hadde han hørt et rykte om at tjuvgodset fra Strandvik var solgt til bønder i Strand.

Hoff hoppet av glede og sendte straks av gårde de sprekeste karene sine. Noen dager seinere fulgte han sjøl, og sikkert også svogeren Henanger, etter.

På Strand kunne de oppklare hele saken - og ta tilbake det aller meste av tjuvgodset, blant annet sølv-kannen. For Strand-bøndene ble det en dyr affære. Alt de hadde betalt denne handels-karen "Anders fra Skånevik" var tapt. Den lykkeligste av dem der og da, var nok gamle Asgaut som ikke hadde klart å skaffe nok penger til å kjøpe sølv-kannen. Han slapp med skrekken.

Men handels-karen Anders, - han var forlengst reist. Nok en gang var Gjest Bårdsen over alle hauger og klar for nye "eventyr".

Gjestgiver Hans Hoff, derimot, var neppe særlig begeistret for at noen hadde "luftet" sølvet hans. Men siden han hadde fått igjen det aller meste, holdt han kjeft overfor øvrigheten inntil videre. Tjuveriet ble av forståelige grunner ikke anmeldt. Hadde det blitt det, ville jo futen også fått snusen i hva han eide. Først fem år seinere ble innbruddet kjent for "de høye herrer". Da måtte blant andre Hoff vitne om saken. Men så lenge etterpå hadde han vansker med å tidfeste når innbruddet skjedde. Han sa da at det skjedde i slutten av januar 1817, altså vel ett år seinere enn da Gjest var "på besøk".

Tilbake til toppen

NY IDENTITET

Fra Strand i Ryfylke dro Gjest trolig over til Stavanger. På sin veg fikk han på en eller annen måte tak i et dokument hvor det sto: "Nils Andreas Rasmussen, 23 år, fra Sand i Ryfylke, sønn av Rasmus Nilsen og Andrea Pedersdatter, døpt i Sands kirke av presten Knudsen og konfirmert samme sted i 1808".

Denne personen var virkelig nok. Og dokumentet var et funn for Gjest og gav ham en ny og "virkelig" indentitet. Det var ikke lenger nødvendig å diktet opp et navn, bare skifte litt om på dialekten. Og akkurat det må Gjest ha vært en mester til.

Med dette dokumentet i veste-lommen kunne han nå legge Aust-Agder for sine føtter. Kursen ble satt mot Setesdalen. Og derfra dro han videre til Arendal.

Tilbake til toppen

ARENDAL

I 1806, før Napoleons-krigene rammet Norge, var Arendal Norges nest største sjøfartsby etter Bergen. Men som følge av blokaden i krigsårene 1807-14, ble dette en nedgangstid for byen. Og det gikk flere år etter 1814, før byen igjen kom seg opp av den økonomiske bølgedalen.

På den tiden var det i Arendals-området svært mange jern-gruver. Jernmalm var derfor den store eksport-artikkelen i tillegg til tømmer. Bysentrum i Arendal var bygget opp på noen holmer med sund og kanaler i mellom. På folkemunne gikk byen derfor under navnet "Nordens Venedig".

Som strilene rundt Bergen, sørget bonde-befolkningen i Arendals omegn for at byfolket fikk sitt fornødne av fersk-varer. Når disse, særlig frolendinger og øyestad-væringer, kom til byen, hadde de ofte behov for overnatting. Mange tok da inn på herberget Munkehuset. Det var satt opp på 1700-tallet av dansken Christen Peder Monck ved innfartsveien øverst oppe i byen, men utenfor den sentrale bebyggelse. Her var det også et jorde hvor de tilreisende kunne slippe hestene sine løs.

Tilbake til toppen

EN GJEST PÅ MUNKEHUSET

En dag i siste halvdel av mars 1816 kom Gjest Bårdsen til Munkehuset. Han presenterte seg selvfølgelig ikke ved navn. Men i et seinere rettsmøte gjenkjente herberge-vert Ole Hansen ham. I retten hadde Gjest presentert seg under navnet "matros Nils Andreas Rasmussen fra Sand i Ryfylke". Og det er som dette han stort sett blir omtalt i de lokale tingbøkene fra denne tiden.

Ole Hansen fortalte at "Nils Andreas" hadde hatt med seg en del varer som han ville selge. Blant disse var et stykke bomulls-tøy og noen bunter med grønne og røde bånd. De siste hadde han utvilsomt fått tak i på sin ferd gjennom Setesdal, hvor fargene rødt og grønt er regnet som de "lokale" både i bånd og bunader. Om de var kjøpt eller stjålet, sier kildene ingen ting om.

På Munkehuset klarte Gjest å få solgt varene til Anders Larsen som bodde i Blødekjær rett oppforbi Munkehuset.

Tilbake til toppen

GAMLE KJENTE?

Det finnes lite å berette om hva Gjest for øvrig foretok seg de om lag åtte dagene han bodde i Munkehuset. Men pengene han fikk for handelen med Larsen, ble nok brukt på en kneipe nede i byen. Og der må han ha møtt Elling Pedersen fra Vigdel i Sola ved Stavanger.

Både i avhør og i boka si ga Gjest inntrykk av at han og Elling var gamle kjente. Det kan de selvfølgelig ha vært. Gjest hadde jo allerede tilbrakt mange måneder i Stavanger, de fleste riktignok i fengsel. Så om de kjente hverandre fra før, er det mest sannsynlig at de hadde sittet sammen i arresten i Stavanger, selv om Elling i avhør sa at han aldri hadde vært straffet tidligere.

Elling Pedersen var egentlig sjømann. Men på grunn av de dårlige tidene, hadde han vansker med å få hyre. Han hadde derfor tatt seg tilfeldige jobber i Arendal og leiet seg husvære hos Jon Christophersen og kona Anne Bjørnsdatter i Torbjørns-kleiven. Dit kom han trekkende med Gjest 7. april.

Da ga Gjest seg ut for å være matros. Men han fortalte at han hadde vært ute på landet for å handle. Han bød fram noen varer, og ekteparet kjøpte et bomulls-tørkle av ham for 5 riksdaler. Deretter forsvant Gjest.

Tilbake til toppen

EN STJÅLET FRUENTIMMER-FRAKKE

Natt til fjerde påskedag, onsdag 17. april 1816, ble det blant annet stjålet en "Fruentimmers Frakke av mørkebrunt bomullstøy" fra garden Barbu like øst for Arendal. Frakken tilhørte Anne Jensdatter som var gift med bonden på garden.

Allerede om søndagen ble denne frakken solgt videre. Det står å lese i et forhør som ble tatt opp onsdag 24. april. Der framsto nemlig Ingeborg Olsdatter Haukåsdalen fra Øyestad. Hun forklarte at Hans Pedersen Konnestad hadde kommet til garden deres denne søndagen. Med seg hadde han frakken, som han gjerne ville selge for 100 riksdaler. Hans Pedersen sa at han hadde kjøpt den av "en bergenser". Det endte med at Ingeborgs mor, Sara Taraldsdatter, kjøpte frakken for det beløp som ble forlangt.

Det framgår ikke klart av kildene hvordan dette tyveriet ble oppklart. Men til rettsmøtet hadde øvrigheten fått tak i både Anne Jensdatter Barbu, Hans Pedersen Konnestad og Elling Pedersen.

Anne Jensdatter forklarte at frakken var hennes eiendom. Elling Pedersen på sin side forklarte at dette var den frakken han hadde solgt for "matrosen Nils Andreas" til Hans Pedersen Konnestad. Men lenger kom ikke rettsmøtet denne dagen. For hvem var matrosen "Nils Andreas"? Han hadde de aldri hørt om. Dersom han virkelig fantes, måtte han framskaffes til neste rettsmøte som ble berammet til lørdag 27. april kl. 9 om formiddagen. I mellomtiden ble Elling Pedersen avlevert til forvaring i Nedenes lens arresthus på Haugerød.

Tilbake til toppen

I RØDSTRIPETE LANGBUKSER

Det ingen visste da rettsmøtet ble hevet, var at denne ukjente matros "Nils Andreas" ganske snart skulle komme til å dukke opp hos øvrigheten av andre årsaker.

Den samme dagen som avhøret fant sted, var det nemlig stor oppstandelse på garden Høygilt i Birkenes sogn ved Lillesand. Bondens finstas og mere til, var borte vekk. Alt sammen var stjålet i løpet av natten.

Men bonden, Anders Jørgensen, løp ikke til lensmannen for å melde fra om tjuveriet. Han visste, som alle andre, at slikt var nytteløst. Derfor satte han i gang ettersøkingen selv - med en gang. Drengen, 24 år gamle Ånon Ånonsen, ble sendt vestover for om mulig å oppspore tjuvradden.

På vegen mellom plassen Skrukkebo og garden Lemsland påtraff Ånon en kar som siden viste seg å være "Nils Andreas". Denne karen var ikledd Anders Jørgensens rødstripete langbukser, en blåspettet bomullstøys-vest, en sort kledes-vest, en gulstripet bomulls undertrøye og en lerrets-skjorte. Ånon trenge ikke lange stunden for å regne seg fram til at denne karen måtte være den tjuven han jaktet på. Han spurte ham derfor om hvor han hadde gjort av den "kavai" og alt det andre han hadde stjålet.

- Stjålet? Jeg? var svaret han fikk. - Jeg har verken noen "kavai" eller annet.

- Hvor har du så fått den bomulls-trøyen fra? spurte Ånon.

- Det vedkommer deg ikke, svarte "Nils Andreas".

Dermed grep Ånon Ånonsen tak i den vesle tjuvradden og dro ham med seg tilbake i retning Høygilt. Underveis så Ånon et spor i snøen som gikk ut av vegen. Han fulgte dette et stykke. Og der fant han både "kavaien" og andre ting som tilhørte bonden. Dette tok han med seg, i tillegg til tjuven. På garden Åbål leiet Ånon seg både hest, slede og Gunder Guttormsen til å kjøre. Dermed slapp både han og Gjest å gå det siste stykket.

Vel framme på Høygilt ble det avhør av Gjest. Men han ville verken tilstå innbrudd eller at det var han som hadde lagt fra seg noen klær utenfor vegen. Derimot sa han at de klærne han hadde på, hadde han funnet på vegen!

Det var likevel ikke alt av det stjålne som var kommet til rette. Men Gjest må ha innrømmet at noe lå i en løe mellom Åbål og Foss. For tjenestejenta på Høygilt, Berte Marie Børresdatter ble sendt dit - og kom tilbake med det som manglet. I tillegg kom hun trekkende med en gammel serk og et par gamle underbukser.

Tilbake til toppen

TIL FANGEHULLET PÅ "HAURE"

Da nå alt var samlet sammen, ble det sammen med tjuven, overlevert til lensmann Mads Moen. Og fredag kveld kunne lensmannen overlevere fangen til fogd Kreydal på futegarden i Vrengen. Derfra bar det rett bort i vegen til arresthuset på Haugerød. Her ble Gjest Bårdsen innført i signalements-protokollen (lettere språklig modernisert) som:

.

"11

Niels Andreas Rasmussen

Fra Sand i Sands Sogn. 23 År gammel, 62 Tommer høy, sort av Hår, blå av Øyne, måtelig av Skuldre og lemmer, ikledd grå ullen Trøye, hvit Vest, hvorunder kulørt bomulls trøye Vest med Ærmer, flemisk Linnede Langbukser, hvitt Halstørkle, stripete Silkestrømper og hvorunder Ullstrømper og lær-Sko, sort Hatt samt dessuten 1 Sekk merket "AISM" forseglet i Vaktens Overværelse. Hensatt i Haure Arresthus den 26. April om Aftenen kl. 9."

.

Gjest likte seg slett ikke på Haure. Arrestforvarer Gulbrand Hansen var en tidligere militær østlending. Han puttet Gjest like godt i det mørkeste hullet i kjelleren. I sin livserindring skrev Gjest at fangehullet på Haure (eller Haugerød som det egentlig heter), var det verste han noen gang satt i. At han i tillegg kom på kant med arrest-forvarereren, gjorde ikke saken bedre.

Tilbake til toppen

HVEM STJAL FRAKKEN?

Men allerede neste morgen fikk både Gjest og Elling slippe ut. Da ble de fraktet til sorenskriver-garden i Kolbjørnsvik på Hisøy. Der ble retten satt til oppklaring av tyveriet i Barbu natt til fjerde påskedag.

Det ble et langdrygt møte - og Gjest benektet at han hadde begått det innbruddet. Han skyldte på Elling Pedersen. For han, "matros Nils Andreas Rasmussen fra Sand", hadde vært helt andre steder på det tidspunkt innbruddet ble begått. Først hadde han vært i Grimstad. Derfra hadde han seilt med en båt til Risør. Og fjerde påskedag om morgenen hadde han gått tilbake postvegen fra Risør til Arendal, hvor han ankom om kvelden. Før han gikk fra Risør, hadde han vekslet noen ord med en kjøpmann der som het Carstensen. Først ved middagstid var han kommet til Torbjørnskleiven, sa han.

Dette sto i sterk motsetning til Jon Christophersens forklaring. Han hadde tidligere i rettsmøtet sagt at "Nils Andreas" kom til hans hus i Torbjørnskleiven om morgenen fjerde påskedag og spurte etter Elling Pedersen.

Det var vanskelig for retten å finne ut hvem som virkelig gjennomførte innbrudd på Barbu gård. Og selv i dag er vi i tvil om det var Gjest eller Elling. Men rettsmøtet fikk i alle fall oppklart hvor det var blitt av resten av de stjålne tingene. Disse ble lagt på bordet og så overlevert rette eier.

Før møtet ble hevet, benektet "Nils Andreas Rasmussen" nok en gang at han hadde begått innbruddet i Barbu. Dessuten forlangte han tilføyet i protokollen at han ved ankomsten til arresthuset kvelden før, var blitt innsatt i en kjeller. Der hadde han måttet ligge uten senge-klær og ble kun gitt vann og brød til livs-opphold. Han var til og med blitt nektet å kjøpe mat både for sine egne penger og forpleinings-pengene som en fange hadde krav på. Dessuten var det ikke dagslys i fangehullet, fordi lemmene var lukket for vinduene.

Klagen hjalp dog ikke. Den ble riktignok bokført, slik at vi kan bringe den videre til våre lesere. Men etter at rettsmøtet var blitt utsatt til 1. mai, ble både Gjest og Elling ført tilbake til fangehullet.

Tilbake til toppen

FRA STAS-KLÆR TIL SERK

Onsdag 1. mai 1816 opprant. Trolig var det stort oppmøte i jomfru Christensens hus i Lillesand hvor det alminnelige måneds-ting i Sand skiprede skulle finne sted. Det var på dette Gjest skulle svare for innbruddet på Høygilt. Han var brakt den lange vegen dit fra Haugerød, under streng bevoktning.

Det ble ført en rekke vitner i saken. Ånon Ånonsen forklarte for alt folket hvordan han egenhendig hadde arrestert og tatt hånd om den tiltalte "Nils Andreas Rasmussen". Og den frastjålne bonden Anders Jørgensen sto fram og påstod at han var eier av både de klærne "Nils Andreas" hadde på seg, og det meste av det tjuvgodset som ble framlagt i retten. Det eneste han ikke ville vite av, var en gammel serk og et par slitte ull underbukser.

Bonden på Høygilt forlangte så at den tiltalte måtte bli fratatt klærne, slik at han selv kunne få dem tilbake.

Dommeren spurte "Nils Andreas Rasmussen" om han vedkjente seg serken og underbuksene. Det gjorde han ikke. Men det var det heller ingen andre som gjorde.

Dermed ble det et spørsmål om Anders Jørgensens krav kunne innfris der og da. Det ble det, for protokollen forteller følgende utrolige historie (her et lite utdrag i språklig modernisert utgave):

"Angjeldende Niels Andreas Rasmussen sa seg villig til å levere fra seg de klær han var iført ... hvorimot angjeldende Niels Andreas Rasmussen iførte seg serken og de ullne bukser."

Om dette klesskiftet skjedde for "åpen scene", forteller protokollen ingen ting om. Men en ting er sikkert; Gjest var med dette blitt gjort til latter. Og et ønske om "hevn" overfor de ellers så blide sørlendinger, surret nok rundt i hode på ham da Gulbrand Hansen nok en gang puttet den nå serk-kledde tjuvradden i fangehullet på Haure.

 Tilbake til toppen

RØMLINGEN FRA HAURE

Men nå var det mai. Og med den behandlingen han fikk av Gulbrand Hansen på Haure, var det ikke rart om det bokstavelig talt klødde i fingrene til Gjest. Men også øvrighetens arbeid med de to sakene han var innblandet i, gjorde at det gjaldt å komme seg unna. 10. mai hadde amtet (fylket) nemlig utferdiget "actionsordre mot Niels Andreas Rasmussen". Det betød i klare ordelag rettssak. De nærmeste dagene ble det derfor sendt ut stevning til ekstrarett i Lillesand.

Gjest forteller selv om et mislykket forsøk på å bryte seg ut. Dette er ikke bokført av øvrigheten. Det er derimot det han lyktes med, her fra Signalements-protokollen:

"Rømt fra Hourøe Arresthus Natten imellom 26 og 27 Mai d.A."

Hans egen beretning om flukten er dramatisk. Men intet av det han forteller, blant annet om at han slo arrest-forvareren i hodet med et muranker, kan sporet i protokollene. Likevel holder vi det for sannsynlig at han hadde klart å fjerne noen steiner i muren, slik at han fikk krøpet ut.

Men uansett var han igang igjen; fri som fuglen, dog neppe særlig interessert i å møte folk den første tiden. For han visste nok hva som kom til å skje, selv om øvrighetens reaksjoner pleide å være svært langsomme. Trolig gikk ryktet mellom folk med sjumils-steg, sammenliknet med øvrighetens formelle etterlysnings-system. Så ikke denne gangen.

For både futen Kreydal og amtmannen sendte ut etterlysninger lokalt og til de nærmeste amtene. Og Kreydal ser ut til å ha vært hissigere enn amtmannen med å få etterlysningene ut; han sendte dem med "expresse".

Men Gjest var som "sunket i jorden". Det forteller en rekke skriftlige tilbake-meldinger som fortsatt ligger i noen sopp-angrepne pakker på Statsarkivet i Kristiansand. Disse kan berette at etterlysningene ble opplest på kirkebakkene både her og der i Nedenes amt. Men ingen hadde sett rømlingen fra Haure verken i øst eller vest.

Her er likevel et sitat fra en etterlysning som siden kom til nytte, sendt fra fogd Kreydal til fogd Astrup i Setesdal:

"Een meget farlig Person som kaldet sig Niels Andreas Rasmussen, der var arresteret for formeentlig begaaet Indbrud og Tyverie er undvigt fra Houerøe Arresthus ...

Da nu denne Person efter sin Forklaring i det over ham holdte Forhør, har drevet Handel i Raabøygdelauget (Setesdal, red.anm.) og der er al Formodning om, at han er rømt fra Raabøygdelauget, beder jeg ærbødigst, af Deres Veledelhed paa Budstikkens Omgang vil lade ham efterlyse i Deres Fogderie og om han findes ham fangelig anholde og derom behageligst underrette mig.

Wrengen, den 27 Maji 1816.

Kreydal

Dette Brev afgaar med Friskyds Expresse til Wæding fra Wæding til Lindtvedefje, Fra Lidtvedt Evje til Frolands Værk og saa fremdeles fra Skyds skifttet til andet indtil det naaer Bestmmelsessted. Afgik fra Wrængen den 27 Mai Aftenen Kl. 8.

Kreydal Foged.

S.T.

Hr Foged Astrup"

Tilbake til toppen

ARREST-FORVAREREN FIKK SVI

Det ble juni, men varmen uteble. Derimot regnet det. Det regnet og regnet slik at denne sommeren kom til å bli den våteste og svarteste i manns minne.

5. juni ble det, slik som annonsert, holdt ekstrarett i Lillesand. At Gjest var på rømmen, forstyrret ikke den offentlige "kvernen" fra å male og male, langsomt.

To dager seinere kom det en påpakning fra amtet mot arrest-forvarer Gulbrand Hansen og to vakter fordi "Niels Andreas Rasmussen" hadde rømt. Det ble ikke den siste rømningen Hansen måtte svare for.

10. juni var det ekstrarett på Kolbjørnsvik, og fem dager seinere møttes folk og øvrighet igjen. Denne gangen ble ekstrarett satt i skolebygningen i Barbu til behandling av justissak mot Elling Pedersen og Niels Andreas Rasmussen for innbrudd og tyveri. Men heller ikke her var "Niels Andreas" til stede.

Tilbake til toppen

FREDERICH NIELSEN HAMRE

Juni måned gikk uten at man verken så eller hørte noe til Gjest. Men en ukes tid inn i juli dukket det opp en fremmed-kar på garden Vassenden på grensen mellom Evje og Bygland. Denne garden var skyss-stasjon ved inngangen til Setesdalen, sør i enden av Byglandsfjorden.

Gjest skriver sjøl at han ble gjenkjent av noen på garden som rømlingen fra Haure. Det vet vi ikke med sikkerhet. Men det vi vet er at fyren virket så mistenkelig at han regelrett ble arrestert av bonden Even Thorsen Vassenden - og tatt i forhør der og da.

Fra Vassenden ble Gjest ført videre med vakter nordover Byglandsfjorden til Årdal, hvor lensmann Ole G. Bakke holdt til. Lensmannen lyttet til det Even Vassenden hadde å si. Deretter satte han seg til å skrive brev til fogd Astrup sør på Hornnes (her i språklig justert utgave), som han sendte med følget nedover:

"På gården Vassenden ble anholdt medfølgende person som sier å være hjemmehørende ved Stavanger og matros. Hans navn sier han er Frederich Nielsen Hamre. Even Thorsen Vassenden visiterte hans lommer hvor han intet fant. Jeg så gjennom hans pose hvor det heller intet fantes annet enn mat, og en stor tollekniv.

Even Vassenden sa at denne tilsto å ha solgt i Vaksdalen i Vegusdal sokn en sølvkanne samt byttet med Iver Johnsen Skaare bort et sølvbelte i et sølvlokket krus som han sa at ha solgt tett ved Mosby i Oddernes sokn og et halvt eller helt dusin sølvskjeer, som nevnte Even ikke sikkert erindret. Men disse sa personen at han hadde solgt i Kristiansand. Det ovennevnte av ham oppgitte navn, sa han her ute at kunne være nok inntil videre.

Bakke den 7. juli 1816

O. Bakke."

Fra Bakke ble altså Gjest fraktet sørover igjen til fogd Astrup på Hornnes. Det likte nok ikke Gjest. For fogden satt på flere papirer enn etterlysningen om rømningen fra Haure. I brevet som han skrev til fogd Kreydal, mottatt i Vrengen 17. juli, står det nemlig blant annet:

"Niels Andreas Rasmussen, samt som senere skal have begaaet Tyverie af Sølvtøy m.m. paa Tønnevold og Lødelse i Nedenes Fogderi ..."

Se det! Det var der "handels-varene" kom fra. Bøndene på Tønnevold og Løddesøl var altså blitt loppet for sølv like etter at han rømte fra Haure. Og dette hadde han dratt med seg oppover til Vegusdal for å bytte bort i noe som han kunne selge sørover mot Kristiansand. Tross alt dette, våget han seg nordover mot Setesdalen igjen. Var han kanskje på veg hjem til Vestlandet, nå?

Det vet vi ikke. Men det kom til å gå mange år før han fikk se Vestlandet og Bergen igjen. For allerede 18. juli sendte fogd Kreydal et brev til fogd Astrup som ville fått Gjest til å koke innvendig, om fikk se det:

"Ryktet har sagt meg at etterlyste Niels Andreas Rasmussen, hvis rette navn skal være Gjest Bårdsen, der til forskjellige tider er etterlyst, og som skal være den der har begått tyveriet både på Tønnevold i Fjære sogn og senere på Løddesøl i Øyestad sogn, skulle være anholdt i Deres Velædelhets fogderi. Da det nå er mulig at han der har gitt seg et annet navn, holder jeg det for min plikt herved ærbødigst å melde dem dette, da de akter som angår Gjest Bårdsen, formodentlig må skaffes til veie og så muligens henføres til de steder hvorfra han tidligere skal være unnveket, for å komme under nærmere eksiminasjon. Han skal iberegnet unnvikelsen fra Haure arresthus nå 12 ganger ha unnveket fra arresthusene."

Tilbake til toppen

KORT GJENSYN MED GULBRAND HANSEN

Vi får tro fogd Astrup sperret opp øyene da han fikk brevet fra Kreydal samt forsterket vaktholdet skikkelig. Og han fant nok noen skikkelige kjempe-karer til å følge den vesle puslingen tilbake til Haure. Der ble Gjest "tilbageleveret den 23 Julii s.A. Middagstid" står det tørt anført i Signalements-protokollen.

Men Kreydal stolte nok ikke helt på Gulbrand Hansen evne til å holde på Gjest. Derfor ble han etter noen dager overført til arresten inne i Arendal. Den lå vegg i vegg med brannvakten, bak den nåværende kirken.

Gjest følte seg sikkert svært lite til pass. Han hadde nok hørt rykter om at de hadde avslørt hans virkelige navn. Og tanken på et gjensyn med Falch junior og hans bløte ris, fikk det nok til å gå kaldt nedover ryggen på ham. At han i tillegg hadde et festnings-opphold i utsikt etter nesten to ulidelige år bak en spinn-rokk, gjorde at tanken på flukt modnet raskt.

Men han fikk et uforutsett problem. For i arresten satt også en annen fange, den ubetydelige 24 år gamle Thorsten Olsen fra Kongsberg. Han hadde sikkert ingen tanker om å rømme. Men da det kom til stykket, ble han med på å snike seg ut av arresten en mørk august-natt. Nesten en uke seinere sendte amtmannen i Nedenes ut etterlysning i øst og vest, ja helt til Trondhjems Stift gikk den med følgende beskjed (her et lite utdrag i justert språk):

"Etter innberetning fra byfogden i Arendal er natten til den 10. dennes (august 1816) fra Byens arrest unnveket:

1. ... Niels Andreas Rasmussen, (og så noe som er overstrøket i kopiboken: hvis rette navn skal være Gjæst Baarsen Sogndalsfiæren eller Hyldesgaard) som ved siste unnvikelse var iført ...

2. Thorsten Olsen ..."

De våget altså ikke gjøre kjent for all verden at det var Gjest Bårdsen som var unnsluppet dem for annen gang! I stedet kunne øvrigheten bokføre at dette var Gjest sin 13. rømning, etter det de visste.

2. september kom justis-saken mot "Niels Andreas Rasmussen" opp i Lillesand. Men da var Gjest over alle hauger - på veg mot ...?

Tilbake til toppen

LARVIK

9. september 1816 ble en passløs person puttet i Larvik kjøpstads arresthus. Under forhøret hadde han sagt at han het Anders Pedersen. Men dette var det ingen som trodde på. For han var nemlig blitt gjenkjent som Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren!

Gjest har selv skrevet om hvordan han ble gjenkjent. Den historien handler om ham selv som en storslått kar med søte piker og vandring hånd i hånd på vegen mellom Stavern og Larvik. At det kunne ha hendt i nærheten av Stavern, forundrer oss ikke. For den som gjenkjente ham, var ingen ringere enn Casper Redeberg, tjenestekar hos Bergens politimester Friele. Og Friele hadde slekt nettopp i Stavern. Men hvorfor Redeberg var akkurat der da, får vi nok aldri svar på. Det kommer nemlig ikke fram i dokumentene.

Og dokumenter ble det i rikelig mon av denne arrestasjonen. De forteller blant annet at arrestanten langt fra var en flott og velbeslått herre. For signalementet avsluttes slik: "paa Fødderne et par sønderrevne Støvler". Han så med andre ord ut som en slask. Og når han i tillegg ikke hadde pass, var det bare å putte ham i kasjotten.

Det første brevet i saken anledning gikk fra Larvik grevskap til Bergen stift allerede 14. september. I dette brevet står det å lese:

"Da det er største Sannsynlighed for at den i vedfølgende Forhør, sig navngivne Anders Pedersen er den i sin Tid fra Bergen Tugthuus unddragne farlige Person Jes Baarsen ..."

Men man kunne likevel ikke være sikker. For denne "Anders Pedersen" hadde nemlig fortalt hvem som var hans foreldre i Bergen. Og at stefaren var skomaker Hans Kristensen på Nøstet.

I Bergen tok øvrigheten disse opplysningene svært alvorlig. Grundige undersøkelser ble satt i gang. Politi-betjentene Jordal og Sjuset trålte Nøstet på jakt etter de oppgitte personene, men uten å finne dem. 19. oktober ble det innkalt til forhør i Bergen politirett om identiteten til "Anders Pedersen". Siden han hadde oppgitt at stefaren var skomaker, var også oldermannen i skomaker-lauget innkalt. Men han kunne bare slå fast at det aldri hadde eksistert noen skomaker i Bergen ved navn Hans Kristensen. Dette ble det sendt brev om til Larvik 29. oktober.

Tilbake til toppen

FANTEFØLGET

Imens satt Gjest i Larvik arresthus. Selv skriver han at han en tid måtte dele celle med noen fanter. Det vi vet, er at to arresterte karer fra Rakkestad ble dømt i Larvik 14. oktober. Disse to, Ole Christensen (46 år) og Christopher Christiansen (60 år), kan godt ha vært Gjest sine "fanter".

I midten av november fikk øvrigheten i Larvik brevet fra Bergen med bekreftelse på at navnet "Anders Pedersen" nok var falskt. Og 22. i samme måned gikk det et nytt brev retning Bergen. I dette bad Larvik om at det ble sendt ned folk fra Bergen som "kjente" Gjest. De ville nemlig ikke sendte ham tilbake på vanlig måte, som var fra lensmann til lensmann. Av frykt for at han skulle rømme, ville de ha ned en politimann som kunne eskortere ham tilbake til Falck & Co på Bergens Tukt- og Manufakturhus.

I følge Gjest fikk han vite av arrest-forvarerens datter at det var ventet folk fra Bergen som skulle hente ham. Dermed fikk han det travelt med å bryte opp. Og det ser ikke ut som han hadde større problemer med dørene i Larvik arresthus enn andre steder. For natten til 7. desember var han nok en gang fri som fuglen. Dermed måtte også øvrigheten i Larvik sende ut etterlysning i nord og sør. Men denne gangen ble det behørig kunngjort hvem som hadde rømt: Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren.

Tilbake til toppen

DRAMMEN OG MOSS?

I følge Gjest selv, dro han fra Larvik til Drammen. Der slo han seg til for en stund - og foretok tyveri-raid i bygdene rundt for å ha til livets opphold.

Vi har sjekket forhørs-protokollene for Drammen i denne perioden, uten å finne spor etter Gjest. Så det er nok riktig som han skriver at han ikke ble fakket der. Det gjorde derimot en danske. Han ble mistenkt for å være rømlingen fra Larvik. Men etter nøye undersøkelser lot politiet ham gå. De innså nemlig til slutt at de hadde tatt feil mann.

I denne perioden legger Gjest i sin livserindring inn en båtreise helt til Gøteborg. Om han noen gang var utenfor landets grenser, er dette det eneste tidspunktet han hadde mulighet til det. For etter at han rømte fra Larvik 7. desember 1816, blir han borte fra oss helt fram til han dukker opp i Trondheim 10. september 1817.

Vi har vanskelig for å tro at Gjest klarte å holde seg unna øvrigheten og "lås og slå" så lenge som ni måneder. Men siden ingen dokumenter om ham har latt seg spore opp for denne tiden, får vi tro at han i hvert fall klarte å unngå en mistanke om å være vestlending, dersom han noen gang måtte overnatte i en arrest.

Riktignok har vi funnet en person i Moss som kan minne om Gjest Bårdsen. Ja, han kalte seg til og med Anders Pedersen! Og hans oppførsel minner så til de grader om Gjests.

Denne Anders Pedersen rømte fra arresten i Moss natten mellom 16. og 17. mars sammen med en Ole Torgersen. Samme natt gjorde de to flere innbrudd, blant annet i huset til kommisær Poppe. De hadde tatt seg inn i matboden ved å ta ut et vindu.

Ole Torgersen ble tatt straks etter rømningen. Det som taler mot at denne Anders virkelig var Gjest, er opplysninger om at han ble hentet på Strømsø i Drammen 20. mars "hos sin søster". Men et slikt familie-forhold kan selvfølgelig være oppdiktet.

De to rømlingene ble tatt i forhør 26. mars. Og 12. mai ble arrest-forvarer Lars Asch satt under tiltale på grunn av rømningen. Men siden han hadde ransaket rømlingene før de rømte, ble han frifunnet.

Vi har ikke hatt mulighet til å undersøke mer om denne saken. Men dersom det likevel var Gjest Bårdsen som "overvintret" i "buret" i Moss, har vi ham på plass fram til sommeren 1817. Fra da av ville det være akkurat passe tid igjen for ham å dra mot nord - til Trondheim - hvor vi vet han startet en ny "karriere" under nytt navn i begynnelsen av september.

Artikkelen fortsetter i "Kom vil du høre ... (del 2)"

Tilbake til toppen