Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

Da koleraen herjet i Norge

Av Bjørn Davidsen

Revidert 13.02.01


Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til menyen for historiske interesserte

Tilbake til utgivelses-menyen

Hjem


Innhold:

Innledning om kolera

Urenslighets-sykdom

"Asiatisk" sykdom

Robert Kock - nok en gang

Norges nye hovedstad

Da koleraen rammet hovedstaden

Livsslave - nå også med kolera

Handelsbyen Bergen

En søndag i desember 1848

En vekter og hans familie

Bøddelens sønn

Fra Sodoma til ...

Fra én til tusen til ...

Stadsfysikus Heiberg og hans håp

Håpet som brast

Handling, handling

Avisen håpet på hjelp fra Gud

Smitte-kilden

Sykehusene sprer kolera

Et jordisk helvete

Igler, vin og salt

Lasarett for fattigfolk

Kurven som knakk

Sunnhets-kommisjonen

By og land - ikke hand i hand

Lasarettenes virke

Familie-tragedier

Gjest Bårdsens "svane-sang"?

Hva avisene berettet

Kolera i Bergen? - Nei, nei, nei!

Et amorøst etterspill i Bergen

"Det kom et skip til Bjørgvin" - men ikke alltid

Sykdoms-sentrum på Vestlandet

Koleraen rammer strilene

Alarmen går i fiskeri-distriktene

Arkitekt ble lasarett-sjef

Mitt skip er lastet med ...

Flukten og katastrofen

Lasarettet i Espevær

To levende og en død

Stavanger neste

"Kirkegården ved havet"

Kristiania 1850

Østlandet 1853

Arendal smittet? - Nei!

Kom og gikk

Ettervirkningene av koleraen

Etterord

Kilder

Tilbake til toppen


I disse dager kan vi markere et dystert 150-års-minne. På denne tid i 1849 herjet en kolera-epidemi Bergen. Den spredte seg forholdsvis raskt til store områder på Vestlandet - fra Egersund i sør til Sognefjorden i nord. Dette var andre gangen deler av Norge ble hjemsøkt av denne svært smittsomme og dødelige, bakterielle sykdommen. Første gang var i 1833. Da ble særlig hovedstaden, selveste Christiania, rammet. Og det kom den til å bli enda to ganger - både i 1850 og 1853, siste gangen med 1.728 døde. Siden da har det bare vært ett eneste tilløp til kolera-epidemi i Norge - på Eidemarken i Bergen i 1873. Men det endte med bare sju døde.

Tilbake til toppen

URENSLIGHETS-SYKDOM

Kolera-bakterien framkaller en akutt og ondartet tarm-infeksjon som fører til voldsomme og meget vannholdige diareer hos den som blir rammet. I løpet av ett døgn kan disse tappe kroppen for 10-15 liter væske. Dersom denne væsken ikke blir erstattet, vil pasienten dø av uttørring.

Kolera-bakterien smitter, populært sagt, "fra endetarm til munn". Det betyr at smittestoffene kommer ut av en syk med avføringen - og kan gjøre andre syke hvis de drikker vann eller spiser mat som er blitt forurenset av bakterien. Sykdommens inkubasjons-tid er bare en til to dager. Så lang tid går det altså fra man blir smittet til sykdommen bryter ut.

De mest effektive tiltakene mot spredning av kolera-bakterier er derfor renslighet, et klart skille mellom kloakk og vannkilder - og isolasjon av kolera-syke.

Tilbake til toppen

"ASISATISK" SYKDOM

Kolera forekommer normalt innenfor visse områder, særlig i India. Noen ganger utvikler det seg større epidemier. Fra 1817-23 herjet den første kjente kolera-epidemien i Europa. Men den nådde ikke Norge. Siden har det vært fem fler-årige kolera-epidemier i Europa, hvorav tre-fire berørte det sørlige Norge. Alle disse epidemiene var såkalt "klassisk kolera" eller "asiatisk kolera" - av den typen som til vanlig finnes i India.

På 1960-tallet spredte en ny kolera-epidemi seg over store deler av Asia. Men den var framkalt av en variant av den vanlige kolera-bakterien. Denne epidemien nærmet seg Europa i 1967. Men først i 1973 dukket den opp som en alvorlig epidemi i Napoli. Siden har den gitt utbrudd i Tyskland, Spania og på Sardinia. Dessuten ble Afrika sør for Sahara rammet, et område hvor det aldri før hadde vært kolera. Også i Sør-Amerika har de vært plaget med kolera-epidemier de siste ti-årene.

Tilbake til toppen

ROBERT KOCK - NOK EN GANG

Det gikk lang tid før det ble funnet ut at kolera skyldtes bakterien "Vibrio cholerae". Denne bakterien ble oppdaget i 1883 av den berømte tyske legen Robert Koch (1843-1910) - året etter at han hadde oppdaget tuberkel-bakterien.

Både vanlige folk og lege-vitenskapen hadde lenge visst at kolera var en smittsom sykdom. Ut fra hvordan den spredte seg, skulle det ikke store tankegangen til for å skjønne dét. Men det var først ved oppdagelsen av denne "komma-formete" bakterien at man fikk vissthet om sykdommens årsak.

Vi vet ikke om alle var like begeistret over å høre at sykdommen skyldtes en liten, mikroskopisk "vibrion", som denne type bakterier kalles på fagspråket. Det hadde nemlig versert hopetall med teorier om hvordan sykdommen oppsto og hvordan den spredte seg. Derfor ble det nok en "nedtur" for enkelte, da de oppdaget at de hadde tatt feil.

Men selv om man nå kjenner årsaken til sykdommen, kan vaksinere mot den og behandle den på en enkel måte ved utbrudd, er kolera likevel regnet som til dels meget farlig i enkelte områder av verden. Grunnen er at kolera-bakteriene forandrer seg litt fra epidemi til epidemi. Dette gjør at vaksinasjon bare gir en begrenset og kortvarig beskyttelse. Men i Norge, med vårt godt utbygde helsevesen og gode samfunns-hygiene, er den regnet som bortimot ufarlig.

Den beste beskyttelsen mot kolera er altså, før som nå, god samfunns-hygiene og god personlig hygiene. Men i forbindelse med katastrofer som oversvømmelser, er god samfunns-hygiene vanskelig å opprettholde. Derfor settes det inn mye arbeid slike steder, for å hindre at kolera oppstår og sprer seg.

I dag behandles sykdommen med en balansert salt-, sukker- og væske-tilførsel til erstatning for det som forsvinner gjennom diareene, samt med visse medisiner. Blir dagens behandlingen satt inn i tide, er dødeligheten under en prosent - mot 40-70 prosent uten moderne behandling.

Tilbake til toppen

NORGES NYE HOVEDSTAD

Da Christiania (i dag kalt Oslo) ble Norges hovedstad i 1814, var den for en småby å regne med omlag 17.000 innbyggere - omtrent like mange som datidens Trondheim. Men som sentrum i det "nye Norge", trakk byen etter hvert til seg en mengde mennesker nærmest som en svamp. Og det var god plass. I motsetning til Norges største by på den tiden, Bergen, hadde Christiania store flater å bygge på - og et stort oppland å handle med.

Men den store og raske tilstrømningen av innflyttere til hovedstaden, var med på å forsterke de allerede store forskjellene mellom fattige og rike i byen.

De rike - kjøpmenn, embetsmenn og en del velstående håndverkere - bygget og bosatte seg i de nye kvartalene midt i sentrum og til dels i Storgata-området, forstaden Grensen og Bymarka mellom sjøen i vest og Sagene i nordøst, samt i gamle Oslo sør for Loenga. I disse strøkene var det rommelige og renslige hus. Over 40 prosent holdt seg med tjenestefolk i disse områdene. Den gangen var dét et godt mål på sosial status.

Arbeidere, vanlige håndverkere og høkere bodde stort sett i Ruseløkkbakken og Pipervika vest for sentrum, Hammersborg nord for Grensen og områdene Vaterland, Fjerdingen, Lakkegata, Grønland/Leiret og Enerhaugen øst for sentrum.

Sosialt lavest lå Ruseløkkbakken/Pipervika, Hammersborg, Lakkegata og Enerhaugen. Der var boligene dårlige, folk bodde trangt og tett innpå hverandre og miljøene var til dels svært uhygieniske.

Tilbake til toppen

KOLERAEN RAMMER HOVEDSTADEN

Den andre store kolera-epidemien i Europa krevde sitt første norske dødsoffer i Drammen 16. september 1832. Med visse avbrudd herjet denne epidemien i byene langs Oslofjorden fram til slutten av 1834.

Høsten 1833 brøt det ut kolera i hovedstaden Christiania. På den tiden ble det regnet som en skam å få kolera. Mange mente den hadde sin årsak i urenslighet og uforsiktighet - og at den bare rammet "Drankere, Uordentlige og Uagtsomme". Riktignok var det slike grupper som denne gangen ble rammet hardest. Men årsaken til det, lå mer i deres dårlige og uhygieniske boforhold enn i deres levesett.

På grunn av den holdningen "de bedrestilte" hadde til sykdommen, var det flere kolera-døde fra "de bedre lag" som i Morgenbladets døds-annonser ble framstilt som døde etter lengre tids "Brystsvaghet".

Under epidemien ble omtrent 1.400 syke. Av disse bodde bare 66 i sentrums-kvartalene, mens 183 holdt til i lille Pipervika med en åttedel av Kvartalenes folketall, forteller Oslo bys historie. Blant embetsmenn og borgere med familie, ble bare 44 angrepet og 25 døde. Arbeidsfolk av nesten alle slag, døde i hundretall. De utgjorde til slutt mer enn ni tideler av de 817 som døde i epidemien, mens de utgjorde bare vel halvparten av hele befolkningen.

En av grunnene til at "de bedrestilte" denne gangen slapp så lett unna, skyldtes nok at vannverkene i byen ikke ble smittet. Hadde disse blitt smittet, kunne byens "bedre" sentrum lett blitt hardt rammet.

Tilbake til toppen

LIVSSLAVE OG FORFATTER - NÅ OGSÅ MED KOLERA

Hvordan var det så å bli rammet av kolera? Av de hundreder nordmenn som har vært gjennom sykdommen - og overlevet den, vet vi bare om én som har skildret sykdoms-forløpet bokstavelig talt "fra innsiden", om vi kan si det slik. Hans navn er viden kjent og besunget: Gjest Bårdsen Sogndalfjæren - storforbryter, forfatter og visedikter. Hans selvbiografi "Mit levnedsløb" er i noen sammenhenger av de få kildene som finnes om enkelte nasjonale katastrofer. Blant annet er han en av ytterst få som har skildret storstormen "Galne-måndag", 11. mars 1822, på trykk. Den gangen satt han fengslet hos lensmannen på Byrknesøy og var etter eget utsagn med på å berge folk fra holmene i havgapet.

Høsten 1833 satt han som livsslave på Akershus festning og ble - også her i følge egen beretning - rammet av kolera-epidemien, men overlevde.

Vi skal seinere, i en artikkel-serie, berette om Gjest Bårdsens meritter "Norge rundt" på begynnelsen av 1800-tallet. Men de er så mange at vi fortsatt jobber med saken. Det vi derimot kan slå fast allerede, er at hans egen beretning om sitt liv, er en merkelig blanding av sannheter, halv-sannheter og dikt. Derfor tror vi ikke annet av det, enn det vi kan bevise på annen måte. Men skildringen av oppholdet på festningens kolera-sykehus tyder på at han virkelig var syk. I hvert fall blir den behandlingen og sykdoms-utviklingen han forteller om, bekreftet som korrekt i andre og påliteligere kilder.

Her beretter livsslave Gjest Baardsen Sogndalsfjæren om hvordan han opplevde kolera-epidemien i Christiania i 1833:

"Om høsten brøt colera morbus ut blant fangene og oppsyns-mennene, og mange av dem døde. Det var en gammel livstids-fange fra Kongsberg som ble angrepet først, og det vakte forskrekkelse både blant fangene og personalet.

Den gamle fangen døde ikke, men andre fanger ble snart angrepet. Noen av oppsyns-mennenes lokaler ble tatt i bruk som kolera-sykehus, for å unngå smitte-faren på det ordinære sykehuset. Så snart en fange følte den minste tilbøyelighet til brekning, eller merket andre tegn på at sykdommen var i anmarsj, ble han straks sendt til kolera-sykehuset. Der tok to unge leger seg av pasientene.

Tross at sykdommen raste både blant fanger og gevaldigere, gjorde kommandanten og plass-majoren sine daglige visitter. De advarte sterkt mot bruken av brennevin, og sa det forelå beviser for at sykdommen angrep lettere personer som var beruset. Men trangen til denne fordervelige drikken var så stor at mange ikke enset faren som truet dem.

- La oss drikke mens vi er i live, spøkte de gjerne når de hadde smuglet til seg en flaske brennevin.

Colera morbus hadde rast innenfor festnings-murene i tre uker uten å angripe meg eller min sove-kamerat, mens flere fanger i nabo-sengene var blitt syke. Så en dag følte jeg mavesmerter og tilbøyelighet til brekning der jeg stod i maler-verkstedet. Jeg var sikker på at jeg hadde fått den sykdommen som allerede hadde lagt så mange av mine kamerater i graven.

Jeg pakket i all hast sammen sakene mine. Det var på høy tid, for innen en time var jeg så dårlig at jeg ikke ville maktet noen ting. Likevel anstrengte jeg meg i flere timer for at ingen skulle merke hvor dårlig jeg var.

Om kvelden gikk jeg til sove-rommet, hvor jeg hadde en lang og smertelig natt med mavesyke og brekninger uavbrutt. Krampe-trekningene var ikke så voldsomme hos meg som hos andre som var angrepet. Jeg var så vidt i stand til å hjelpe meg selv.

Men det nyttet ikke hvor mye jeg stampet imot. Neste morgen måtte jeg over på lasarettet. Jeg var allerede så svak at jeg ikke kunne gå alene. Sove-kameraten min, som jeg hadde sovet sammen med i over fem år, var en av dem som hjalp meg på veien. Han var gårdbruker fra Odalen, en svært hyggelig kar. Han var dømt til 13 års festnings-arbeid for en ubetydelig forseelse, takket være den foreldede og uhensiktsmessige gamle kriminal-loven. Etter den nye straffe-loven ville odalingen bare fått noen dager på vann og brød.

Vi hadde i alle år vært venner. Han gråt derfor som et barn da vi skiltes foran kolera-lasarettet. Han trodde aldri jeg skulle komme levende derifra.

Det første jeg fikk øye på i lasarettet, var en kamerat fra nabo-sengen på fange-rommet. Han ble sendt avgårde noen timer før meg. Nå lå han her livløs og kullsort over hele ansiktet.

Jeg ble straks lagt i badekaret, og jeg fikk et grundig bad. Begge legene var til stede og betraktet meg nøye. De var bergensere, og jeg kjente dem begge fra før.

- Er du bange for døden, Gjest Bårdsen? spurte den ene av dem.

- Jeg nærer ingen utidig frykt for døden, svarte jeg. - Alle må dø en gang, og nå har jeg ikke så mange goder å henge fast ved her i jordelivet. Men jeg frykter for at jeg ennå ikke er beredt til å møte døden med den ro som er ønskelig. Jeg ville derfor få leve en stund til, så sant det er Guds vilje.

Legene bare så på meg og smilte. Etter tur kjente de på håndleddene mine, og den ene sa med et betydningsfullt nikk med hodet:

- Du dør ikke denne gangen, Gjest Bårdsen.

- Mener du jeg kan klare det? spurte jeg.

- Så vidt jeg kan se, er det ingen grunn til frykt, svarte den unge legen, på sin egen blide måte, for å gi meg håp og mot.

Jeg syntes likevel dette så mørkt ut. En av kameratene mine døde mens jeg stod i badekaret. Og jeg var ikke før kommet til ro på syke-værelset, før pasienten i nabo-sengen døde. Et par timer senere døde en til.

Selv ble jeg også betydelig dårligere etter hvert. Men maveanfallene hos meg var både sjeldnere og mindre voldsomme. Derfor lyktes det meg å få sove en del den første natten i lasarettet.

De friskeste fangene ble brukt som sykevoktere. De arbeidet på skift dag og natt, oppvartet sine syke kamerater og masserte dem under de voldsomme krampe-anfallene. Varme sandposer ble lagt under benene våre, og senneps-kaker ble hyppig brukt. Men tross all flid fra pleiernes side, hørtes stadig hjerteskjærende jamring fra de fangene som var hårdest angrepet.

Neste dag var min sykdom på det verste. Jeg fikk ikke smake annet enn bygg-suppe. Den måtte jeg drikke en del av for å slukke tørsten, da vann bare var tillatt i små porsjoner. Jeg hørte syke-vokterne hviske seg i mellom at det var lite sannsynlig jeg ville leve til neste morgen. Også legene begynte å ryste betenkt på hodet når de så på meg. Sammen med smertene røvet dette hele søvnen fra meg. Jeg begynte å forberede meg på at jeg skulle dø, og betraktet hver time som min siste."

Gjest Bårdsens beretning virker troverdig. Både bading i badekar, brekninger, smagesmerter, byggsuppe, senneps-kaker og høy dødelighet har vi hørt om i andre kilder. Hans skildring av feber-fantasiene, hopper vi derimot over. Der er det nok roman-forfatteren som stikker "foten fram". Men etter at han våknet opp igjen, synes "iakttakeren" Gjest å være på plass i virkeligheten:

"En times tid senere kom de bærende inn med en av de likkistene som var tjærebredd innvendig, satte den på gulvet foran sengen min, og la ned en fange som døde mens jeg lå og fantaserte. Jeg hadde snakket noen ord med ham like før jeg sovnet inn, og nå lå han der i kisten.

Jeg gyste ved synet, og ved tanken på hvor hurtig det var skjedd. En av legene hadde vært inne mens jeg sov, for å stadfeste at døden var inntrådt. Jeg fikk senere høre at legen samtidig hadde sagt at han ikke så noen redning for meg heller. Det var et dårlig tegn at jeg ikke klarte å beholde bygg-suppen som jeg fikk.

Jeg forberedte meg på det verste, og ble etter hvert tilfreds med at liv og død for meg nå lå i Guds hender.

I dagbrekningen ble det stillere i sykeværelset. Selv syke-passerne sovnet med hodet i korslagte armer på bordplaten. Jeg lå og døste til fram på morgenen, og ble vekket da legene kom på morgen-visitt. Jeg følte meg svært slapp, men smertene hadde gitt seg en del.

Legen tok pulsen min og så på tungen.

- Jeg er tilfreds med den vendingen sykdommen din har tatt siden i natt, sa han. - Nå er det håp igjen.

Fra nå av ble jeg virkelig bedre fra dag til dag. Etter å ha ligget elleve døgn på bygg-suppe, erklærte legene at jeg kunne få halv kost, som det het. Og åtte dager senere gav de meg full kost.

...

Merkelig ved denne sykdommen var det at flere av de fangene som ble satt til sykepleiere, og stelte med oss dag og natt, ikke ble smittet. Det ble heller ikke spise-mesterens folk som var i stadig berøring med de syke.

Etter sju uker følte jeg meg så frisk at jeg kunne forlate lasarettet. Jeg var blitt forferdelig mager, og kreftene jeg hadde igjen, var ikke rare greiene. Men jeg takket Gud som hadde forbarmet seg over meg og spart mitt liv."

Så langt Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren og skildringen av hans egen kolera-syke på Akershus i 1833. Da denne beretningen første gang ble utgitt, i 1845, var det fortsatt langt fram til Robert Koch oppdaget kolera-vibrionet. At verken pleierne eller spise-mesterens folk ble smittet, kan tyde på dels hell, dels at man allerede på dette tidspunkt var instruert om å ta visse renslighets-hensyn.

Hva Gjest Bårdsen og kolera angår, skal vi høre mere til ham seinere i artikkelen. Han kom nemlig også til å oppleve den neste kolera-epidemien på nært hold - i Bergen - noen måneder før han døde i 1849. Også da nedfelte han en del linjer i saken anledning.

Tilbake til toppen

HANDELSBYEN BERGEN

I desember 1848 ble Bergen for første gang hjemsøkt av en kolera-epidemi. Byen hadde sluppet unna i 1833-34, da Oslofjord-området med hovedstaden Christiania hadde fått merke denne sykdommen. Men nå var bakterien her, mellom de sju fjell.

Tradisjonen vil ha det til at en fattig vekter-kone i Skiven sør for Domkirken, var den første som ble rammet. Før vi avlegger en visitt hos henne og ser på hvordan sykdommen spredte seg og siden ble bekjempet, skal vi ta en titt på byen hun bodde.

Det er to ting Bergen alltid har vært viden kjent for: Regn og brann. Og når vi sier brann, tenker vi selvsagt ikke på fotball-laget med samme navn. Det kom først til verden i 1908. Husbranner har byen derimot vært utsatt for så mange ganger opp gjennom historien at ingen har noe eksakt tall. Dog - når det gjelder stor-branner, eller by-branner som vi gjerne kan kalle dem, har man en viss oversikt. Mellom 1170 og 1916 omtaler Bergen byleksikon hele 34 branner alvorlige branner; noen av dem la store deler av byen i aske.

Den forholdsvis største brann-katastrofen i Bergen, skjedde 19. mai 1702. Da brente sju åtte-deler av byen ned til grunnen. I nyere tid var det brannene i 1855 og 1916 samt ødeleggelsene under siste krig, som ryddet plass for mesteparten av dagens "moderne" sentrums-bebyggelse.

Bergen var i mange hundre år Norges viktigste handelsby. Hanseatene satt i sine kjøpmanns-stuer på Bryggen. På motsatt side, langs Stranden utover Nordnes, slo andre utlendinger seg ned som kjøpmenn. Alle slåss de om å få handle med nordlendingene. Og på Nøstet, i bukten mellom Nordnes og Sydnes ved Puddefjorden, grodde det opp en "fisker-landsby". Den utviklet seg etter hvert til en labyrint av hus og hytter med et nokså frynsete rykte.

Bak de mange sjøbodene på begge sider av Vågen bodde kjøpmenn, sjøfolk, handverkere og arbeidsfolk om hverandre. De rike hadde nok standsmessige hus, mens arbeidsfolk stort sett var å finne i skur og hytter de raskt kunne sette opp igjen etter en brann. Etter dagens målestokk ville nok mye av dette gå under betegnelsen "slum-strøk".

Stort sett alt liv og virke i Bergen var knyttet til handel og skipsfart. Og siden de aller fleste varer kom og ble sendt videre med skip, var nærhet til sjøen avgjørende for bosettingen. Når naturen i tillegg satte begrensninger med det bratte Fløyfjellet i øst og Puddefjorden i vest, ble Bergen fort en by med et forholdsvis konstant areal og et noenlunde stabilt nivå på folketallet.

Bergen hadde omlag 15-20.000 innbyggere helt fra 1600-tallet og fram til midten av 1800-tallet. Selvsagt gikk det i bølger - mest som følge av pest-epidemier. Men Bergen var en attraktiv by og hadde aldri problemer med å få "etterfylling", enten pesten tok tre eller fem tusen. Så lenge det var husrom og behov for arbeidskraft, kunne pesten herje så mye den ville. Det stod alltid folk i kø både i Nordfjord, Sunnfjord, på "strile-landet" rundt byen og i utlandet, som ønsket å bli bergensere. Og mange ble det. I en undersøkelse 1803-05 utgjorde bergens-fødte mindre enn 1/3 av byens menn over 30 år.

Bergen har alltid hatt mange kirker, flest i middel-alderen da tallet var oppe i ca. 35. Fra 1622 ble byen delt i tre sokn, pluss "den tyske menigheten" på Bryggen. De var noe for seg selv og hadde derfor sin egen Mariakirke med tysktalende prest. Resten av byen ble fordelt på Nykirken (Nordnes og Nøstet), Domkirken (sørlige del av sentrum) og Korskirken (nordlige del av sentrum, pluss Skuteviken).

I tillegg til den kirkelige inndeling, var Bergen militært delt inn i 24 roder - en ordning som fort også ble byens adresse-system. Opprinnelig må det ha vært omtrent like mange innbyggere i hver rode. For hver rode skulle stille likt antall soldater til borgervæpningen. Men etter hvert endret folketallet i rodene seg betydelig som følge av branner, pest, inn- og utflytting - uten at rode-grensene ble særlig regulert.

Tilbake til toppen

EN SØNDAG I DESEMBER 1848

Søndag ettermiddag 10. desember 1848 kom to personer stampende gjennom snøslapsen ned Veiten. Klokken nærmet seg halv fire. De gikk med raske skritt. I bunnen av bakken svingte de opp Torvalmenningen og fortsatte i retning Småstranden. De så ut til å ha det svært travelt og ilte videre, forbi Rådhuset, opp Allehelgensgate, og dreiet så inn Nygaten med kurs for Skiven. Det var korps- og fattig-lege Johan Randulff Bull, med protesjé, på vei til sykebesøk.

Den snart 33 år gamle legen dro ikke ut i slik hast hver dag. Og i hvert fall ikke en søndag ettermiddag. Han forlot nødig sine barn og sin gravide kone i utrengsmål. Aller helst ville han nok sittet i familie-selskap og lyttet til sin berømte tremenning Oles smektende fiolin-toner. Men budet som var kommet på døren, hadde fortalt om et uvanlig sykdoms-tilfelle. Og fra departementet inne i hovedstaden, var det gått ut ordre allerede 14. juli om aktpågivenhet og innberetning av alle sykdommer som virket mistenkelige. Ute i Europa herjet koleraen - og erfaringene fra Østlandet i 1833 skremte. Derfor fant den unge legen vegen til en nesten jevnaldrende kones sykeseng, det forteste han kunne.

I en skrivelse til "Departementet for det Indre", datert 22. desember 1848, berettet J.R. Bull følgende om dette sykebesøket (alle sitater språklig modernisert av red.):

"Anne Marie Henrichsdatter, 30 år gammel, boende i 18. rode her i byen, ble 10. denne måneden klokken 4 om morgenen angrepet av heftige smerter i magen, forbundet med brekning og diaré, krampe i begge benene, samt en utålelig tørste. Da jeg om ettermiddagen klokken halv fire så konen for første gang, var ansiktet sammensunket og blekt, øynene lå dypt i hodet, tungen var tørr og kald, pannen dekket med en kald, klebrig svette og hele legemet kaldt. Pulsen var svak og langsom. Konen følte seg meget matt, dog talte hun tydelig og var ved sin fulle bevissthet. Da hun ingen forpleining kunne få i sitt hjem, traff jeg straks foranstaltninger til å få henne innlagt på byens alminnelige sykehus. Men innen dette ble arrangert, døde hun omtrent klokken 5.

Hun var gift med vekter Elling Kinde, hadde to barn, hvorav det yngste halvannet år, hvilket hun enda gav die. Hun befant seg i meget trange kår. For øvrig skal hun allerede fra barndommen av ha vært temmelig hengiven til brennevin og ført et utsvevende liv. Dog hadde hun alltid vært frisk, og befant seg aldeles vel om aftenen da hun gikk til sengs."

Anna Marie het altså den fattige vekterkonen, som av samtiden ble utpekt å være det første kolera-offer i Bergen.

Men hvordan hadde hun fått sykdommen? Var den oppstått av intet i hennes hus? Eller var hun blitt smittet?

På denne tid visste man ikke om kolera-bakterien. Det var derfor til dels sterk uenighet mellom legene om hvordan kolera-sykdommen spredte seg. Noen mente den kunne oppstå av seg selv i skittenfeldige hus. Andre mente den kom av et "giftstoff" som kunne smitte fra menneske til menneske.

Daniel Cornelius Danielssen var i 1840-årene blitt ansatt som lege for byens spedalske. Men han kunne mer enn sitt Fadervår, den karen. Hans medfødte nysgjerrighet og innsats både innen medisin og forskjellige naturfag, gjorde ham til en av de største vitenskapsmenn Norge har forstret. Han tok derfor også sin tørn under kolera-epidemien i hjembyen, selv om han ikke var oppnevnt som offisiell kolera-lege. Og hans meninger om sykdommen var krystall-klare. I 1850 sendte han en innberetning til departementet om sin private lege-praksis i året 1849. Der het det blant annet:

"Der er således liten eller ingen grunn til å anta at en sykdom som fra uminnelige tider har tilhørt Indias sumper, omkring hvilke den fødes og trives, med ett kunne fremavles i nevnte familie, her under 60. breddegrad. Og for meg, i det minste, er dette likeså usannsynlig som at te-planter noensinne plutselig vil spire på våre marker. Men når man nå ikke kan anta den asiatiske koleras genuine fremståen i vekterfamilien ... så blir det intet annet tilbake, enn å anta at et smittestoff er innført i vekterens hus."

Og Danielssen mente å vite hvordan smitte-stoffet kom dit. Han hadde nemlig snakket med Anna Maries ektemann, Elling Kinde, som også var blitt syk, men overlevde:

"Noen dager før hans kone ble angrepet, var han av en annen vekter blitt gjort oppmerksom på at der sent på aftenen innfant seg innenfor hans hus en mannsperson, kledt som sjømann, og som lot til å vente på noen. I forening med en kamerat forsøkte han flere ganger å få fatt på ham, men jevnlig tok han flukten i noen tilstøtende smug. Vekteren tror med sikkerhet at denne person fikk nattelosji hos hans kone. Og da han tror å være viss på, etter utseendet å dømme at angjeldende ikke hørte til i selve byen, har han en slags mistanke om at denne person har innført sykdommen i hans hus."

Dette virker som mer enn en antydning om at den fattige vekterkone ikke bare var henfallen til sterk drikk, men også oppvartet andre menn mot betaling når ektemannen var på nattevakt. Kan vi tro det forholdt seg slik?

Det vi vet, er at Anna Marie Henriksdatter ble født i Vestre Muralmenning 24 og vokste opp her på Nøstet - bare et steinkast fra det beryktede vertshuset "Potthullet", som også Amalie Skram har beskrevet. På den tiden var Nøstet Bergens svar på Sodoma - og stod ikke tilbake verken hva skjenking, slagsmål eller prostitusjon angikk. Som en "dronning" i miljøet svinset Anna Maries jevnaldrende, Johanne Marie Eriksdatter, så det avstedkom atskillige politi-rapporter og bøter. Men Anna Marie Henriksdatter er ikke å finne i politiets registre. Derimot dukker hun opp to ganger som ugift mor i kirkebøkene. Siste gangen klarte hun til og med å bli gift med barnefaren - Elling Kindem fra Voss. Så det "utsvevende liv" doktor Bull siktet til, bestod nok mer i nærkontakt med sjømenn og soldater i sengen, enn med "lovens lange arm" på kneipene.

Tilbake til toppen

EN VEKTER OG HANS FAMILIE

Hvem var egentlig Anna Marie Henriksdatter som ble det første kolera-offer i Bergen? Dette har kanskje ikke så mye med selve kolera-epidemien å gjøre. Men den historien vi her skal berette, forteller oss litt om livet bak den offisielle fasaden til Norges største by i første halvdel av 1800-tallet. Historien er basert på faktiske opplysninger fra blant annet dataregistrerte kirkebøker og folketellinger:

Anna Marie Henriksdatter ble båret til dåpen i Domkirken 25. april 1819. Der står det at hun var født "utenfor ekteskap". Men de samme kirkebøkene forteller oss at foreldrene levet sammen som om de var gifte. De var det vi nå til dags kaller samboere. Og Anna Marie var deres andre av i alt tre kjente barn.

Men hvorfor var ikke foreldrene gifte i en tid da kirketukten fortsatt var forholdsvis streng? Det får vi en pekepinn om i kommentaren ved Anna Maries dåp: Moren ble oppgitt å være gift med Franciscus Cornelius Zeidewahr. Men han var reist til sjøs i 1807 og ikke kommet tilbake.

Dermed hensettes vi til Napoleons-krigene, den engelske blokaden av norske-kysten og de mange hundre sjøfolk som forsvant i prisonen - og lar like godt kildene fortelle videre:

Tilbake til toppen

BØDDELENS SØNN

14. oktober 1804 ble matros Franciscus Cornelius viet til Anna Maria Iwersdatter. Til tross for sitt utenlandsk-klingende navn, var han barnefødt i Bergen. I 1776 ble han døpt i Mariakirken. Faren, Michael Svitser, var musketér og fikk med tiden det lite tiltalende yrke å være militær profos (bøddel). Han oppgav seinere Tyskland som sitt fødeland, mens moren skrev seg for Johanne Nielsdatter - et høyst vanlig navn i tvilling-rikene Danmark-Norge på den tiden.

Men den brave matros Franciscus og hans frue fikk ingen barn som vi har klart å finne. I krigsåret 1807 dro han til sjøs. Dermed måtte Anna Maria trofast hengi seg til sølibat - i påvente av at han skulle dukke opp igjen. Det ble nok lange år i ensomhet. Etter hvert fikk hun vel anelser om at fyren enten var henfaren om bord på et prisonskip, forlist på havet eller sendt til fjerne himmelstrøk av engelskmennene.

Vi skal derfor ikke undre oss over at Anna Maria lengtet etter en trygg arm å sove i. Men hun holdt ut - i de pålagte sju år - i hvert fall på papiret. For først 14. desember 1814 måtte hun til kirke med sitt første barn, Grethe Elisabeth. Og som barnefar oppga hun Henrich Dahl.

I folketellingen 1815 var familien så etablert at hun og Henrik opplyste å være gifte. Men det var de ikke. Barn fikk de likevel. Neste "skudd på stammen" burde ha kommet omkring 1816, men er ikke å finne. I 1819 kom jente nummer to og fikk navnet Anna Marie. Og sommeren 1822 satte de punktum for sin barne-produksjon med nok en jente - Maria Dorothea. Men samme høsten døde mor Anna Maria. Og i 1823 gikk det likedan med Grethe Elisabeth.

Tilbake til toppen

FRA SODOMA TIL ...

Det var nok tøft å vokse opp i en fattig, moderløs heim på Nøstet. Fristelsene i dette Sodoma stod i kø. Og med en drikkfeldig Anne Karine Nilsdatter som pleiemor, var det ikke rart om også Anna Marie søkte trøst i flasken og hos soldatene og matrosene på horehusene, som nærmest lå vegg i vegg fra Verftet til Sydnes.

Det endte som det ofte pleide: I 1839 fikk hun, 20 år gammel, sitt første barn uten å være gift. Barnefaren var matros Joachim Michael Langclas Olsen - og de tre første av hans navn fikk også barnet.

Vesle Joachim ble satt bort til fremmede Sunnfjord. I folketellingen 1865 finner vi ham som 26-årig tjeneste-dreng på garden Slettevolden i Solheim skole-distrikt i Kinn kommune (dagens Flora). Mye tyder på at han straks etter ble gift og i hvert fall fikk en sønn, som siden flyttet til Bergen.

Så, like før jul i 1841 måtte den nå 22 år gamle Anna Marie Henriksdatter til kirken igjen - for å døpe sitt andre barn uten å være gift. Denne gangen ble soldat Elling Anvedsen Kindem fra Voss oppgitt som barnefar. Og han tok også til takke med henne som kone. 6. januar 1842 giftet de seg i Domkirken og satte bo i Knøsesmuget.

Men lykken varte ikke lenge. En måned seinere måtte de til graven med sin første-fødte. Elling prøvde seg i arbeid som smed - og etter hvert flyttet de inn i byen. Der kom Ellephine Marie til verden en novemberdag i 1843. Hun må ha tilhørt det livskraftige slaget, for hun holdt ut til koleraen tok knekken på henne.

Like livskraftig var ikke hennes knapt to år yngre søster, Josephine Agotte. Hun overlevet ikke sin første jul i 1845. Nå var familien havnet i Marken, enn så lenge, og Elling prøvde seg som snekker. Men snart bar det til et usselt krypinn oppe i fjellsiden - i Skiven. Samtidig fikk Elling seg fast jobb som vekter. Men inntekten av vekter-jobben var ikke nok til å fø familien. Anna Marie måtte på fattigkassen og registrere seg som almisselem - og da sto det skralt til.

Da Anna Marie ble syk og døde av kolera i 1848, hørte vi at hun fortsatt hadde et barn for brystet. Det var Elling Marius som de hadde fått sommeren 1847. Han ble offer nummer to for kolera-epidemien i 1848.

Tilbake til toppen

FRA ÉN TIL TUSEN TIL ...

Kolera-epidemien i 1848/49 spredte seg fra én til vel tusen personer bare i Bergen, på nøyaktig fire måneder. 10. desember 1848 ble Anna Marie Henriksdatter syk og døde. 10. april 1849 ble de siste to pasientene innlagt på Christi Krybbe kolera-lasarett - men de overlevde. Det hadde langt fra alle de tusen kolera-syke gjort. I løpet av de fire månedene epidemien herjet Bergen, har vi funnet at 619 kolera-lik ble begravet på byens kolera-kirkegårder. Ytterligere vel 400 personer ble smittet, men overlevde. Det skulle gi en dødelighet på temmelig nøyaktig 60 prosent.

Fra Bergen dro kolera-smitten tidlig i januar 1849 "på tur" langs vestlands-kysten. Her herjet den like godt blant byfolk i Stavanger som fiskere, bønder, husmenn og tjenestefolk på bygdene fra Egersund i sør til Gulen i nord - helt til 2. juni 1849. Da døde det siste kolera-offeret på Vestlandet i denne epidemien.

Tilbake til toppen

STADSFYSIKUS HEIBERG OG HANS HÅP

Det var Johan Randullf Bull som i egenskap av byens fattig-lege, fikk den første befatning med koleraen i Bergen. Men i hans innberetninger til departementet om de fem første tilfellene, er ordet kolera ikke nevnt. Han kaller dem bare "mistenkelige sykdoms-tilfeller". Like fullt gir han en deltaljert beskrivelse av sykdoms-forløpene som ikke levner tvil om sykdommens art.

Forsto så ikke denne militær- og fattig-legen straks hvilken sykdom han sto overfor? Det er av mindre betydning. For han varslet helt sikkert byens sjefslege om de "mistenkelige sykdoms-tilfellene". Sjefslegen, statsfysikus Ole Bornemann Heiberg, var Bulls egen tremenning. Og han burde så til de grader vite beskjed. For Heiberg hadde fungert flere måneder som kolera-lege i Drammen i 1832.

Likevel ventet Heiberg flere dager med å slå alarm. Overlege D.C. Danielsen skrev i sin innberetning om året 1849:

"Etter at den asiatiske kolera var utbrudt i vekter-familien, gikk det 8 dager innen den viste seg noe annet sted. I den tid ble Bergen ikke erklært smittet, fordi man smigret seg med det håp at den ikke skulle gå videre."

Jo, Heiberg håpet nok i det lengste. Han visste altfor godt at en by som ble erklært kolera-smittet, ville bli utsatt for strenge restriksjoner. Derfor måtte han balansere mellom hensynet til byens næringsliv og forsynings-situasjon - og faren for at en epidemi kunne bryte ut. Men så lenge det bare var i en fattig vekter-familie oppe i Skiven at to var døde og to var blitt syke av mageonde, hadde han et håp om at det ble med det. Fattigfolk døde jo av så mangt i denne byen. Det visste han bedre enn noen, etter 13 år som stadsfysikus.

Derfor holdt han kjeft - enn så lenge.

Tilbake til toppen

HÅPET SOM BRAST

Men om kvelden 15. desember ble seks år gamle Ellefine Kinde syk. Da moren og broren var døde, var hun frisk og hadde flyttet til en politibetjent-familie som de kjente. Derfra ble hun nå innlagt på det sivile sykehus om morgenen 16. desember. Men allerede om kvelden samme dag, døde hun.

Neste dag klokka 12 ble hun obdusert. Den obduksjonen fjernet en hver tvil hos Heiberg om at det var kolera man hadde med å gjøre.

Samtidig fikk han melding om to utbrudd av sykdommen på det såkalte Asylet (et tilfluktsted for gamle skrøpelige folk av begge kjønn), like ved Domkirken. Dit var sykdommen helt åpenbart brakt av vekter-konens pleiemor, Anna Karine Nilsdatter. Hun hadde ligget på Asylet om nettene i den tiden hun stelte for de syke hos Kindes på dagtid. 15. desember var hun blitt innlagt på sykehuset, dagen etter at vekteren selv var havnet samme sted.

Hva stadsfysikus Heiberg nå tenkte, vet vi ikke - bare hva han gjorde. Og det han gjorde, det gjorde han fort. For her var ingen tid å spille.

Tilbake til toppen

HANDLING, HANDLING

Som den handlingens mann han var, innkalte han straks til møte. Dagen etter ble møtet referert slik i et notat til stiftet:

"I overensstemmelse med den i går fattede beslutning i det av hr. stiftamtmannen, magistraten, politimesteren og undertegnede dannede møde i anledning av den ondartede koleras utbrudd her i staden, har jeg engasjert følgende som kolera-leger: korpslege J.R. Bull, kompani-kirurg Koren, candidati medicinæ Løberg og Heitmann og examinati medicinæ Salvesen og Baade. Ved tjenstærbødigst at innberette dette, må jeg henstille til det høye stift at meddele disse leger den foreløpige ansettelse om hvis aprobasjon av det Kongelige Departement for det Indre jeg i min innberetning av dags dato har gjort forestilling.

Bergens Stadsphysikat d. 18. December 1848.

O. Heiberg."

Dette møtet var ikke mer enn ferdig, før Heiberg rekvirerte deler av Christi Krybbe skole som kolera-lasarett. Det kan tyde på at i hvert fall legen Timandus Løberg straks ble sendt dit for å rigge til og ta imot de to første pasientene fra Asylet. Han må i farten ha fått med seg en protokoll med blanke ark, til bruk som journal. For den er linjert opp for hånd og ikke ferdigtrykt, slik de øvrige er.

Og mens kolera-legene etter hvert tiltrådte sine stillinger for å kunne ta hånd om et stadig økende antall pasienter, fortsatte Heiberg å administrere.

Heller ikke stiftamtmann Edvard Hagerup (morfar til Edvard Grieg) lå på latsiden. Allerede om formiddagen 18. desember må han ha satt sammen og offisielt oppnevnt en sunnhets-kommisjon. For om ettermiddagen kl. 16 var medlemmene i kommisjonen samlet til møte på rådhuset. Konsul Janson vegret seg riktig nok av helbredshensyn. Men de øvrige elleve stilte opp for å ta fatt på arbeidet.

Kommisjonen ble ledet av byens rådmann, Jacob Krefting Bonnevie. Med seg som medlemmer i kommisjonen fikk han politimester C.R. Hansson, presten A.W. Greve, kaptein von Tangen og følgende fra byens borgerskap: P. Holterman, G. Bjerck, F. Falchedahl, A. Stuwitz, M. Rosendahl, H. Lampe, J. Irgens og J. Hagelsteen. Som tolvte medlem i stedet for Janson, ble foreslått C. Hadeler. Allerede før møtet neste dag, var han formelt oppnevnt.

Kommisjonen delte byen inn i 12 områder, og medlemmene tok ansvar for hvert sitt område. Deretter gikk de løs på arbeidet med å finne egnede lokaler til flere kolera-lasaretter rundt om i byen. Sukkerhuset på Engen ble foreslått. Stuwitz og Rosendahl fikk fullmakt til å forhandle med madam Berle om leie av dette. Likeså fikk Hagelsteen fullmakt til å drive underhandlinger om avståelse av en eiendom i Sandviken. Nå gjaldt det å være føre var, dersom sykdommen spredte seg utover i byen.

Ordføreren opplyste på møtet at det var ansatt ni personer til hjelp ved Christi Krybbe lasarett. Kommisjonen gav ham fullmakt til å ansette ytterligere hjelp om det var nødvendig.

Til slutt vedtok kommisjonen å kunngjøre for byens befolkning at det var ansatt seks kolera-leger, samt hvilke distrikt den enkelte hadde ansvar for.

Og mens alt dette skjedde, gikk sykdommen fra seng til seng, fra værelse til værelse på Asylet. 20. desember var smitten kommet over gaten til Sjøfarendes fattighus. Derfra fortsatte den ut i byen. Kolera-epidemien var et faktum - og fra nå av et nasjonalt anliggende:

22. desember 1848 innførte regjeringen unntaks-tilstand i hele Norge og blokade av Bergen. Det skjedde gjennom en "provisorisk anordning". Den var utarbeidet i forbindelse med kolera-epidemien på Østlandet i 1833. Nå ble den gjort gjeldende på nytt.

Bestemmelsene i anordningen handlet om alt fra opprettelse av en sentral-kommisjon, lokale sunnhets-kommisjoner og sykehus - til framgangsmåte ved begravelse av kolera-lik og behandling av kolera-dødes hus, klær og andre etterlatenskaper. Alvoret i anordningen ble understreket i siste kapitel. Der truet regjeringen med bøter på opp til 100 speciedaler om noen overtrådte bestemmelser eller unndro seg plikter som var fastsatt i anordningen.

Og så var det jul - for mange den siste de fikk oppleve.

Tilbake til toppen

AVISEN HÅPET PÅ HJELP FRA GUD

Tirsdag 19. desember ser det ut til at bergenserne fikk den første offisielle meddelelsen om at koleraen var kommet til byen. Da kom "Bergenske Blade" ut med en melding datert 18. desember. I denne sto det å lese hva som hadde skjedd så langt og at legene nå "anså det for utvilsomt at samtlige her anførte personer var angrepet av den ondartede kolera".

Avisen avsluttet meldingen slik:

"... skjønt der således ikke lenger er noen tvil om at den såmeget fryktede farsot herjer i vår stad, tør vi dog, da epidemier aldri pleier å trives her, med Guds bistand håpe at dens ødeleggelser ikke ville bli altfor fryktelige. Ved besindighet, enighet og kjærlighet ville vi alle bestrebe oss for, snarest mulig å avverge følgene av denne sørgelige begivenhet, og iallfall er det en trøst i den overbevisning at enhver ved forsiktighet kan bidra meget til å unngå sykdommen. Vi henviser til de ovenfor inntatte regler."

Tilbake til toppen

SMITTE-KILDEN

Nå er det aldri lett å verge seg mot noe en ikke ser. Og langt mindre mot en sykdom man ikke vet hvordan smitter.

Kolera-utbruddet ødela nok ikke appetitten ved julebordene til medarbeiderne i byens tre aviser. Enn si stemningen rundt punsj-bollen; de så nok fortsatt på kolera som en fattigmanns-sykdom. Men noe hadde de fått i "førjulsgave" med kolera-epidemien: Et nytt samtale-emne - og begynnelsen på en dyster følgjetong i avisenes spalter vinteren gjennom.

Vi sitter i dag med et data-register over kolera-syke. Det inneholder foreløpig nesten 900 av de vel 1.000 som ble syke i Bergen. Ved hjelp av dette registeret kan vi følge sykdommens "vandring" rundt i byen, for de aller fleste er innført med adresse.

Sykdommen hadde i begynnelsen sitt kjerneområde i fattighusene og strøket rundt Domkirken. Særlig i fattighusene tok den grådig for seg. Gradvis ble sykdommen brakt til Arbeidsanstalten og en del andre institusjoner i nærheten. Dette har høyst forklarlige årsaker; det var tett menneskelig kontakt på og mellom disse stedene.

Det som likevel står som et spørsmål uten svar, er hvordan kolera-smitten kom til Bergen - og til vekter Kindes hus i Skiven.

Mange har ment noe om dette - både den gangen og siden.

Den "dannede" versjonen gikk ut på at Anna Marie Henriksdatter fikk smitten da hun vasket klær etter en død sjømann. Denne sjømannen var død om bord før skipet hans kom til Bergen 29. november 1848.

Den "lite pene" versjonen var det Elling Kinde selv som framsatte. Han hevdet som kjent at fruen hadde tatt i "nattlosji" en utenbys sjømann. Og at det var denne sjømannen som hadde brakt smitten til Kindes hus. Et alternativ til dette, var en skipskokk som var kommet hjem til nabolaget på samme tid. Om dette skriver overlege D.C. Danielsen:

"Hva enten nå kokken eller den apokryfiske person eller begge er kommet fra smittet sted, blir for bevisførselen omtrent likegyldig, så lenge man savner et positivt bevis for at noen av dem har gjestet vekterens hus. Dette bevis vil man kanskje for bestandig komme til å savne, fordi det er begravet med vekterkonen og hennes barn. Men det må være tilgitt den som ved omstendighetene er tvunget til å være ukyndig, at han ser en forbindelse mellom disse to personers framtreden og koleraens utbrudd her i byen."

Dagens faglitteratur om kolera gir større grunn til å tro at Anna Marie Henriksdatter ble smittet av en person, enn av klær hun kanskje hadde til vask. Kolera-vibrionen er nemlig avhengig av fuktighet for å holde seg levende. I tørre klær vil den fort dø.

I en menneskekropp, derimot, kan den holde seg i live i lang tid, både uker og måneder. Det er heller ingen regel at en smittet person blir syk. Derfor kan en "frisk" person bære kolera-vibrioner med seg over lange avstander - og hele veien smitte andre, som kanskje blir syke.

Kolera-smitten som kom til Bergen i 1848, må nødvendigvis ha kommet fra et sted i Europa - og følgelig brukt lang tid på "reisen". Derfor tror vi den ble brakt til byen med en person som ikke selv ble kolera-syk.

Om så var tilfelle, er det da mulig at flere enn Anna Marie Henriksdatter ble smittet av denne opprinnelige smitte-kilden?

Mulighetene er til stede. Men de første kolera-tilfellene utenfor kjerne-området rundt Domkirken, var neppe smittet ved "legemlig omgang" med en mann, slik vi drister oss til å tro var tilfellet med Anna Marie.

Riktig nok dukket de første tilfellene opp nær eller i Potthullet, sentrum i det lokale Sodoma. Dog hos menn, ikke kvinner. Vi kan selvfølgelig ikke utelukke noe. Men dersom en mann der ble smittet av den samme som eventuelt smittet Anna Marie, skjedde det nok helst gjennom urenslighet på en ølkneipe. Det er likevel større sjanse for at de første som fikk kolera på Nøstet, var blitt smittet andre steder i byen. Og slike muligheter var så aboslutt til stede.

Tilbake til toppen

SYKEHUSENE SPRER KOLERA

Allerede 17. desember 1848 ble Christi Krybbe fattigskole (Norges eldste folkeskole og nabohus til dagens Fløibane-stasjon) tatt i bruk som kolera-lasarett. 4. januar 1849 ble det åpnet nok et lasarett i "Sukkerhuset" på Engen, like ved dagens "Sentralbad". Og 27. januar var epidemien så omfattende at det ble nødvendig med et tredje lasarett i "Den Gode Hensigt"s lokale. Det huset lå øverst oppe i enden av dagens Ole Bulls plass.

Ved disse sykehusene ble det ansatt en rekke personer i tillegg til legene. Det var behov for både portører som kunne frakte de syke, våke- og gangkoner, spiseverter, likbærere, vaskehjelp og kjørere. De fleste av disse bodde i sine hjem ute i byen. "Et uforholdsmessig stort antall" av dem ble syke av kolera, skriver kolera-lege Løberg. Men før de ble innlagt som pasienter, hadde de brakt smitten med seg hjem. På den måten sørget de for at det ble dannet nye "kjerne-områder" med syke på forskjellige kanter av byen.

De fleste ansatte på sykehusene, utenom legene, var nok daglønnere fra fattig-strøkene; folk som måtte ta til takke med det arbeidet som bød seg. Når de så brakte smitten med seg hjem til nærmiljøet, ga det seg selv at byens tett befolkede arbeider-strøk ble uforholdsmessig hardt rammet.

Tilbake til toppen

ET JORDISK HELVETE

Timandus Løberg var en av de legene som arbeidet ved kolera-lasarettet på Christi Krybbe, helt fra det ble opprettet og til det ble nedlagt 21. april 1849. Han viste allerede som koleralege, faglige kvaliteter som siden skulle føre ham mot toppen av legehierakiet i Norge. Hans studier av sine kolerasyke pasienter og sannsynliggjøringen av at man hadde med et smittestoff å gjøre, må ha vært banebrytende på det tidspunkt.

Etter to og en halv måned, 1. mars 1849, skrev han en artikkel til "Norsk Magazin for Lægevidenskaben" om sitt arbeid. Da var epidemien på retur, men ennå ikke blitt historie i Bergen. I artikkelen skildret han blant annet sykdommens utvikling, de funn som D.C. Danielssen hadde gjort ved obduksjoner av kolera-lik og hvilken behandling han selv hadde funnet ut hjalp de syke.

Hans detaljerte beskrivelse av hvordan sykdommen artet seg, er langt fra appetittfremmende og således ikke egnet til høytlesing ved matbordet. Likevel gir den oss et innblikk "Løbergs inferno" på lasarettet:

"Opkastelserne gaae oftest for sig med megen Lethed der, hvor de vedblive af sig selv, og med en saadan Force, at Udstrømningen naaer flere Fod henad Gulvet, som fra en Fontaine." ... "Diarrhoe indtræder sædvanlig samtidig med Brækningen, hvis den ikke har viist sig som Forløber. Udtømmelserne per anum ere særdeles hyppige, ... De have aldrig excrementøs Lugt eller Farve. Lugten er ganske egen, vammel, som det forekommer mig noget lig Lugten av Frugtvandet. Undertiden blive disse Udtømmelser farvede røde i alle Nuancer ligefra svagt Anstrøg af rødt til reen Blodfarve, hyppigst have de da Udseende som Viinbærme eller Chocolade; de have altid en yderst stinkende næsten raadden Lugt, ere ofte ledsagede af Smerter i Underlivet, og blive let involuntaire."

En mer detaljert beskrivelse av et sykdomsskapt jordisk helvete innenfor fire vegger, har vi sjelden lest. Men Løberg klaget ikke.

I artikkelen gikk han også i rette med "de fleste Forfattere" som hadde antatt kolerasyken "for ikke contagiøs":

"Af de i den herværende Epidemie gjorte Iagttagelser er jeg, og saavidt jeg veed, samtlige her praktiserende Læger, kommen til den Overbeviisning, at Cholera idetmindste i Bergen har viist sig som smitsom, det vil sige, at Sygdommen, uanseet hvorledes den fra først er opkommen, har, efter at være opstaaet, produceret et Smittestof, som har været istand til at frembringe den samme Sygdom hos andre Individer. Om dette Stof er et flygtigt eller fixt Contagium vil altid blive vanskeligt med Bestemthed at afgjøre, saalænge man endnu maa savne Midler til at fastholde det og undersøge det med Sandserne."

Løbergs så det åpenbart som sin misjon å finne måter å hjelpe de syke på. Likevel skyldtes det nok mer flaks enn innsikt i sykdommens egentlige vesen at han traff så godt.

I dag vet vi at en tynn, balansert oppløsning av sukker og salt sammen med visse medikamenter, er det beste virkemiddel mot kolera.

Løberg fant ut at det beste var at pasientene fikk kastet opp - stadig vekk. Og som brekkmiddel hadde han funnet ut at en mettet koksalt-oppløsning virket utmerket. Den løste dessuten opp et belegg i magen som Danielssen ved sine obduksjoner, hadde funnet hos kolera-lik. Deretter var byggsuppe (sikkert søt og god) fin diett.

I ettertid kan vi slå fast at Løbergs "medisin" ikke bare førte til det han ville, nemlig at pasienten kastet opp. Den hadde også en direkte helbredende virkning, ved at den erstattet pasientenes salt- og sukker-tap. Men dette hadde Løberg ingen forutsetninger for å vite på det tidspunkt.

Tilbake til toppen

IGLER, VIN OG SALT

En av de første som stilte "på linje" som kolera-lege i Bergen, var Andreas Baade. Han var sønn av sorenskriveren i indre Sogn og 34 år gammel, det samme som J.R. Bull og D.C. Danielsen.

Andreas Baade var ingen karriere-jeger og hadde nok slitt litt for å få sin norske medisinske eksamen. Før han kom til Bergen, hadde han virket et par år i Lærdal og ett i Stavanger som privat-lege.

Da kolera-alarmen gikk 17. desember 1848 var han med en gang beredt til å yte en innsats. Men dessverre kom det til å gå ham riktig ille. Etter bare 18 dagers tjeneste, 4. januar 1849, hadde nemlig kolera-vibrionene funnet vegen til hans indre organer. Han måtte til sengs, men lot seg ikke legge inn på sykehus. Doktor Bull kom stadig hjem til ham med medisiner og trøst. Men Andreas Baade var ungkar og trengte nå tilsyn hele døgnet. Det ble ordnet på følgende måte, i følge Sunnhets-kommisjonens protokoll: "For koleralege Baade er de fornødne våkekoner antatt etter doktor Løbergs rekvisisjon". Enkelt og greit; for "48 skilling per dag og likeså per natt", leser vi.

Hele ti dager lå Andreas Baade syk. J.R. Bull beskrev seinere hans sykehistorie i detalj. Bull fortalte om medisinene han fikk, og om den øvrige behandlingen som blant annet innbefattet klystér og årelating. Da den stakkars pasienten i tillegg begynte å få vondt i hodet, "fikk han først tre igler (levende blodsugere) i hver tinning og siden 10 igler i nakken og senneps-omslag på leggene. Etter denne behandlingen sank kreftene uten at hodet ble friere. ... Til tross for gjentatte påsettinger av igler og kalde omslag tiltok tilfellene hele fredag, særlig ble deliriet voldsommere og åndedrettet mere snorkende, og lørdag morgen (14. januar) kl. 10 døde han."

Bare to dager seinere døde en annen av kolera-epidemiens "tapre soldater", snekker-mester Carl Lampe. Han var klokker i Mariakirken og ble utnevnt til kolera-oppsynsmann i Dreggen hvor han bodde. Der vandret han fra hus til hus for å finne og besøke kolera-syke.

Denne virksomheten førte til at Carl Lampe selv ble syk og døde, bare 39 år gammel. Også to av hans sønner måtte i graven like etter, først Louis Marius på et halvt år, så Johan på fire.

En som derimot klarte seg velberget gjennom sykdommen, var den 30 år gamle "bokhandler S.J." som J.R. Bull kaller ham. Vi har ikke klart å finne ut hvem denne bokhandleren egentlig var, siden han overlevde sykdommen i sitt hjem. Men også hans sykehistorie er nøye beskrevet av doktor Bull:

"Etter å ha våket en natt over faren som led av lunge-betennelse, ble han om kvelden 24. januar angrepet av sterke smerter i underlivet, ledsaget av heftige brekninger og diaré. ... Den syke ble isolert ... Fremdeles knust is til stadig nedsynkning, - senere byggsuppe, hvori etter den sykes instendige anmodning var kommet noe portvin. Så snart brekningene stanset noen timer, inntrådte et vedvarende trykk i hjertekulen, ledsaget av et besværlig åndedrett, synkning av temperaturen og forøkelse av krampene. Da fikk han to ganger etter hverandre, med en times mellomrom, et ølglass fylt med en nesten mettet oppløsning av kjøkken-salt i vann, hvor etter der innfant seg sterke brekninger og hyppig behov for avtrede, krampene opphørte, åndedrettet ble naturlig, trykket i hjertekulen forsvant og en sterk svette utbrøt over hele legemet. Urin-avsondringen som var helt stanset, begynte igjen å gå for seg." Allerede søndag 28. januar var fyren over det verste og på bedringens vei.

Beretningen til Bull ble trykket i løpet av februar 1849 i "Norsk Magazin for Lægevidenskaben". I den trykte utgaven hadde redaksjonen framhevet all tekst etter ordet "portvin". Vi har en mistanke om at doktor Bull mislikte at den unge bokhandler ville ha portvin i byggsuppen. Men det er ikke til å underslå at sukkeret i vinen hadde en positiv virkning på fyrens helse-tilstand.

I motsetning til Andreas Baade, som behandlingen trolig tok livet av ved at den tappet ham for både blod og væske, opplevde bokhandleren en behandling som virket. Men at han selv hadde deltatt i "helbredelsen" ved å beordre portvin i suppen, ville nok neppe doktor Bull skrevet under på - den gangen.

Tilbake til toppen

LASARETT FOR FATTIGFOLK

Verken Baade, Lampes eller denne bokhandleren ble innlagt på sykehus. De ble liggende i sine hjem som svært mange andre. Noen følte nok en innleggelse på kolera-lasarettet som verre enn døden. De ville ikke tvinges inn i denne fattig-kommunale "dødens" forgård. De ville heller dø i sitt eget hjem. At mange av byens "bedre" så på lasarettet som et "tilbud" til ubemidlede, kan leses rett ut av Sunnhets-kommisjonens protokoll for 26. desember 1848:

"Alle som lider av den ondartede kolera, kan, ved henvendelse til vedkommende kolera-lege, uten noen som helst betaling, få såvel legehjelp som medisin. Ingen pasient som ikke nyter offentlig understøttelse, vil mot sin vilje bli henbrakt på lasarettet."

Her var regelen grei: Kolera-syke fattigfolk hadde vær så god å legge seg inn på lasarettet. Om de ikke gjorde det frivillig, ble de tvangs-innlagt. Alle andre fikk den legehjelp og medisin de trengte, gratis i sine hjem, om de ønsket det!

Nå skal det sies, i ettertid, at frykten for innleggelse på lasarettene var til dels ubegrunnet. Riktignok ville ikke bokhandleren fått beordret portvin i byggsuppen om han lå på lasarettet. Men sjansen for å overleve var omtrent like stor - på lasarettet som i eget hjem.

Vi har dessverre ikke detaljert statistikk over de pasientene som lå syke og ble friske i egne hjem. Men ut fra de tall som er tilgjengelige, ser det ut til at overlevelses-prosenten var temmelig nøyaktig lik for de som var på lasarettene og de som lå hjemme - i gjennomsnitt ca. 40 prosent.

Tilbake til toppen

KURVEN SOM KNAKK

Etter at kolera-epidemien brøt ut i Bergen 10. desember 1848, steg antallet tilfeller kraftig fra uke til uke. I epidemiens sjuende uke nådde tallet toppen. Denne uken ble det meldt om 198 nye tilfeller. Av disse ble 114 innlagt i lasarettene, hvorav 60 ble friske - det vil si 53 prosent.

Men det kan virke som denne uken var litt spesiell. Til tross for et meget høyt antall innlagte, var det en langt lavere prosent av dem som døde, sammenliknet med de som ble innlagt i uken før og i uken etter. Dette kan ha sin årsak i den frykt som hersket blant folk. Huseiere var anmodet om å melde fra om "alle mistenkelige tilfeller" og sørge for at de ble innlagt, dersom de kvalifiserte for det. Dermed kan mange ha blitt innlagt på grunn av mistanke om kolera, uten at de egentlig hadde det. En lege skrev i etterkant at slike tilfeller fantes.

Uansett "knakk" kurven av registrerte tilfeller denne uken. Fra da av gikk det jevnt ned til det hele var slutt i den 18. epidemi-uke.

Ser vi på dødeligheten blant de innlagte, dalte den jevnt fra uke 2 til 18, med visse unntak, blant annet i uke 7, da den var uforholdsmessig lav. I uke 2 var dødeligheten 88 prosent. Da rammet koleraen særlig eldre og/eller utarmede på fattighusene. Etter hvert som sykdommen bredte seg til mer motstands-dyktige mennesker ute i byen, sank dødeligheten gradvis. I epidemiens siste halvdel gikk den ned uke for uke fra 72 prosent til null. I samme tidsrom viste kurven for nye tilfeller et brått fall over fire uker fra 76 til 20. De siste ukene flatet den ut før den endte på to den siste uken.

En annen årsak til at dødelighets-prosenten sank, særlig fra tidlig i februar, var at legene hadde funnet fram til behandlinger de så hjalp. Vi har allerede nevnt doktor Løbergs "medisin" - som virket av helt andre grunner enn han trodde. J.R. Bull tok i slutten av januar i bruk de samme virkemidlene. Mye kan derfor tyde på at bruken av salt-oppløsning som brekkmiddel, sammen med søt byggsuppe som tørstedrikk og isolasjon av de syke, førte til epidemiens endeligt.

Tilbake til toppen

SUNNHETS-KOMMISJONEN

Sunnhets-kommisjonen som ble opprettet i Bergen 18. desember 1848, har etterlatt en detaljert protokoll om sin virksomhet. Kommisjonen ble ledet av rådmann J.K. Bonnevie. Han satt sentralt i byens styre og stell og må ha brukt mye også av sin vanlige arbeidstid til kommisjons-arbeidet.

Men også kommisjons-medlemmene var aktive. Alle hadde ansvar for sin del av byen, og mange ble sendt rundt for å forhandle om leie av lokaler til lasaretter. Nesten hver ettermiddag, i hvert fall den første tiden, ble det holdt møte i kommisjonen. Og til hvert møte hadde formannen forberedt sakene på en grundig måte.

De sakene kommisjonen behandlet, favnet bredt. I protokollen finner vi vedtak om nær sagt alt som angikk lasarettene; avtaler om leie av bygninger, ansettelse av personale og lønn til disse, kontrakter med bakere som leverte brød og slagtere som leverte kjøtt, samt avtalen med en snekker som laget likkister. Alle leveranser ble sendt ut på anbud. Men når det gjaldt likkister, var det ingen som ville tilby dette billigere enn snekkermester Zahl. Han fikk derfor fortsette å levere kister til 1 Spd. 48 sk. per stykk. I sin tur behandlet så kommisjonen regningene fra de samme og anviste dem til utbetaling.

Tilbake til toppen

BY OG LAND - IKKE HAND I HAND

I kommisjons-protokollen finner vi også en utstrakt korrespondanse både med stiftet og departementet. Den dreide seg særlig om utlån av leger til områdene rundt byen, etter hvert som kolera-epidemien grep om seg på landet.

Protokollen vitner om en sterk vegring fra by-kommisjonens side til å hjelpe land-distriktene. I ett tilfelle finner vi en to siders utredning om hvor vanskelig lege-situasjonen var i byen - ja, at Bergen faktisk hadde nok med seg selv og sine problemer. Stiftet som også skulle hjelpe "strilene" med leger, hadde intet å hente i byen. Der var legene enten syke eller overarbeidet. I beste fall kunne en lege avsees i to timer per ettermiddag. Men hvor langt kom denne legen på to timer i de tider? Neppe halvveis til Meland sogn som hadde stort behov for legehjelp.

J.K. Bonnevie virket svært profesjonell som saks-forbereder og forsvarer av byens interesser.

Tilbake til toppen

LASARETTENES VIRKE

I Bergen ble det første lasarettet opprettet straks kolera-alarmen gikk. Det ble innredet i Christi Krybbe fattigskole allerede 17. desember 1848. Siden denne bygningen var i offentlig eie, påførte den ikke kommisjonen kontante utbetalinger i form av husleie. Det var trolig årsaken til at dette lasarettet ble holdt i drift lengst - helt til 21. april 1849. Da var den siste pasienten på bedringens vei og ble innlagt på Bergen sivile sykehus.

Ved Christi Krybbe lasarett ble det i alt innskrevet 359 pasienter, hvorav 209 er registrert døde og 150 ble utskrevet som helbredet.

De to siste dødsfallene av kolera i Bergen var 5. april 1849; en døde hjemme, den andre på Christi Krybbe.

"Sukkerhuset" på Engen ble tidlig utpekt som egnet til kolera-lasarett. En av grunnene kan ha vært at det også tidligere, blant annet i 1773, hadde vært brukt som epidemi-lasarett. Sukkerhuset lå der Folkets hus i Håkonsgaten ligger i dag. Det var opprinnelig bygget som sukker-raffineri og brennevins-brenneri, men virksomheten gikk konkurs i 1766. Etter det ble bygningen blant annet tatt i bruk som bolighus. En av leieboerne i siste halvdel av 1800-tallet, var overlege Armauer Hansen - han som oppdaget lepra-basillen. I 1894 ble huset kjøpt av De Centraliserte fag- og arbeider-foreninger som rev det i 1900.

I 1849 var det madam Berle som eide huset - og som leide det ut til kolera-lasarett i perioden 2. januar til 10. februar 1849. I denne tiden ble det innskrevet 121 pasienter, hvorav 84 er registret døde (den siste døde 7. februar) og 37 ble utskrevet som helbredet.

"Den gode Hensigt" var og er en selskapsklubb, opprettet 1798. I 1817 kjøpte klubben Frimurerlosjens toetasjes trebygning på Engen - en bygning som fortsatte å bære navnet "Logen". Denne bygningen stod helt til klubben rev den til fordel for et nybygg i 1881.

Fra 27. januar til 23. mars 1849 leide "Den gode Hensigt" ut sine klubblokaler til kolera-lasarett. I denne perioden ble det innskrevet 226 pasienter, hvorav 136 er registrert døde (den siste døde 15. mars) og 90 ble utskrevet som helbredet.

Dette skulle gi 429 døde ved de tre kolera-lasarettene. I tillegg døde Ellefine Kinde på Bergen sivile sykehus og 189 i sine hjem. Totalt ble det altså registrert 619 kolera-dødsfall i Bergen. Av disse var det flere som hørte hjemme andre steder enn i Bergen. Disse ble ikke tatt med i legenes statistikk for Bergen. Den endte som kjent opp med 605 døde av i alt 1.024 syke.

Tilbake til toppen

FAMILIE-TRAGEDIER

Listen vår med 898 personer som døde eller var syke av kolera, forteller om mange familie-tragedier. Når først sykdommen var kommet innenfor hjemmets fire vegger, tok den ofte grovt for seg. I noen tilfeller ble hele familier utslettet. Men som regel var det en eller flere som slapp unna eller overlevet. Dette gjorde at fattig-kommisjonene fikk et stort arbeid. Mange barn måtte plasseres hos fjern familie eller fremmede etter at de hadde mistet begge foreldrene. Dessuten måtte det skaffes økonomisk hjelp til enker og faderløse som hadde mistet forsørgeren.

Mange enkemenn med eller uten barn, finner vi igjen i kirkebøkenes ekteskaps-protokoller i tiden etter epidemien. Blant dem Elling Kinde. Han fant seg etter hvert en ny kone, men de fikk ingen barn. Derimot tok de til seg flere fosterbarn - helt sikkert mot betaling.

Tilbake til toppen

GJEST BÅRDSENS "SVANE-SANG"?

Den tidligere vaneforbryter og livsslave Gjest Bårdsen Sogndalsfjæren skrev gjennom sitt 58 år lange liv en mengde dikt, sanger og skillings-viser. Høsten 1848 hadde han flyttet til Bergen med sin kone, Anna Reincke, og startet bokhandel. Under kolera-epidemien unngikk han å bli smittet. Men han fulgte godt med i det som skjedde. Den tidligere kolera-pasienten fra Akershus så nok en mulighet til å tjene noen slanter på denne sykdommen også, med sin "Sang i anledning af Cholera, forfattet av Gjest Baardsen Sogndalsfjærn". Gjennom hele 25 vers kunne kjøperne synge seg gjennom de fleste sidene ved livet, mest i moll. Vi skal spare leserne for hele hans "livsvandring", men tar med vers 11 hvor han beskrev resultatet av kolera-epidemien ganske treffende:

Mangenen Fader og mangenen Moder
Lægges av smitsomme Sygdom i Grav.
Snart er det Søster og snart er det Broder,
Barnet i Vuggen og Olding med Stav.
Kjærlige Ægtefolk pludselig blive
Skildt fra hverandre, fra Børn og fra Hjem.
Venner fra dem som var Venner i Live,
Sorg og Bedrøvelse kalder den frem.

Gjest Bårdsen døde 13. mai 1849 av ukjent årsak - bare en måned etter at kolera-epidemien var slutt. Derfor er nok denne sangen en av de siste, kanskje den aller siste, han skrev.

Tilbake til toppen

HVA AVISENE BERETTET

"Nyttårsmorgen! - mon hva nytt den bringer?" lød første linje i diktet "Bergenske Blade" åpnet sin tilværelse med 4. januar 1848. Da det neste året tok til, var enkelte minne-dikt om henfarne borgere de eneste lyriske innslag som fikk plass på avisens første-sider.

I årene 1848 og 1849 var avis-situasjonen i Bergen stort sett like enkel som den er i dag: "Adresse-avisen", som den het på folkemunne, hadde enerett på annonser. I tillegg hadde den liberale "Bergens Stiftstidende" kommet ut fra 1840, og fra og med 1848 altså det mer konservative "Bergenske Blade" - begge to som "nyhets-aviser" uten annonser. Fra og med 1849 kom de to "nyhets-avisene" ut to ganger i uken, på samme dager: torsdag og søndag.

Vi har lest gjennom de to avisenes utgaver før, under og etter kolera-epidemien. Det vi kan slå fast er at epidemien nok la en viss demper på dagliglivet i byen. Men siden sykdommen stort sett rammet arbeider-klassen, ble det ikke nedlagt forbud mot sosiale sammenkomster og forlystelser for de som fant behov for slikt.

Avisene hadde i hver utgave en fast rapport fra sunnhets-kommisjonen om epidemiens utvikling. Der ble det meldt om antall nye kolera-tilfeller, hvor mange som var døde, helbredet og i bedring. Avisene fulgte også opp lasarett- og lege-situasjonen - og berettet om nye leger som var kommet til byen og om leger som var syke. Men i motsetning til hva som ville vært tilfelle i dag, var det aldri noen prangende overskrifter. Kolera-meldingene var plassert under en liten felles-overskrift om nytt fra Bergen, sammen med meldinger om nye priser på brød, valg av medlemmer til formannskapet osv.

Da kolera-epidemien for alvor tok seg opp i slutten av desember 1848, ble det akutt nød i mange fattige hjem. Den vanlige forsorgen maktet åpenbart ikke presset. Dermed var det duket for veldedighet. 4. januar kan vi lese i "Bergenske Blade":

"Det har i disse dager, som så ofte før, vist seg at Bergenserne har varm medfølelse for nestens nød og trang. For å lindre den i blant Bergens uformuende klasse herskende mangel på beklednings-stykker samt senge-rekvisitter, sammentrådte den 28. f.m. en del medborgere og vedtok å utstede en innbydelse til frivillige gaver ..."

Straks "strømmet" det inn både penger, klær og sengehalm til "Foreningen for Uformuendes Understøttelse".

Til tross for at den alvorlige og smittsomme sykdom herjet over hele byen, gikk teatret for full musikk. På dette tidspunkt var det enda et halvt år igjen til Ole Bull opprettet det første norske teater i Bergen. Derfor var det stort sett dansker som stod på scenen i Komediehuset på Engen. "Skuespill-direktør" denne sesongen var "Hr. Sørensen".

Også denne Hr. Sørensen hadde et "varmt hjerte" for de trengende. Søndag 21. januar gav han hele inntekten av kveldens forestilling til understøttelses-foreningen - 171 speciedaler og 100 skilling. "Hr. Sørensen har herved erhvervet seg særdeles krav på publikums takknemlighet, og i teatret søndag ble han også kalt fram ved forestillingens slutt," skrev "Bergenske Blade".

Like pen omtale fikk ikke "den musikalske forening" i et innlegg i "Bergens Stiftstidende":

"Av dagens Adresseblad erfarer vi at man har bestemt soiree i den musikalske forening førstkommende mandag, som såvidt vi erindrer, er fastelavens-mandag. ... Den musikalske forening avholder som bekjent sine soireer i konditor Pelloths lokale, som er det kolera-lasarettet "Logen" nærmest tilstøtende hus. Og det er ufeilbarlig at i nattens stillhet vil den larm som her finner sted også nå de ulykkeliges ører som der jamrer seg under de hårdeste lidelser, ja måtte til dels endog kjempe den siste strid. Hvorledes disse våre lidende medmennesker må bli tilmote ved å høre verdens gledes-tummel utenom seg, behøver dog forhåpentlig ingen nærmere utvikling. Det er en gammel sannhet at det neppe gis noen pinligere stilling for en lidende og bekymret sjel, enn den å måtte være vitne til andres forlystelse. ... Bergen 14. februar 1849. N."

Men de lidende måtte nok ligge å høre på danse-musikken fra nabohuset til langt på natt. For ingen ting tyder på at "den musikalske forening" avlyste sin "fastelavens-soiree".

Det var, som nevnt, ikke mange av "byens bedre" som ble rammet av kolera. Men noen var det, skjønt ikke alle var i en slik situasjon at man omtalte dem ved navn. Konsul Wollert Krohn og frue var blant dem som ble "dekket til" i "Stiftstidendes" situasjons-rapport for 14. februar 1849:

"En mann som en gang har sett lykkelige dager, men senere hen i en lang rekke av år har vært på Mental-sykehuset, ble der angrepet av koleraen og bragt på lasarettet, hvor han kort etter døde.

At stemningen her i staden er nedtrykt, er ganske naturlig. Men dog smigrer enhver seg med den tanke at han vil bli forskånet. I blant dem som lever i bedre kår, er hittil kun få blitt revet bort av epidemien, såsom "Fru K." (fru W. Krohn - som bodde hjemme på Nordnes, men likevel ble smittet), kapt. Bang, kolera-legen Baade og snekker-mester Lampe, en alminnelig aktet mann, ...

De fleste mennesker har siden koleraen brøt ut i staden, følt seg mer eller mindre upasselige. Hos flere av den samfunns-klasse som lever utenfor fattigdommens hytter, har det vist seg symptomer som skapte frykt for kolera, men som ble forebygget ved at man straks tok kolera-dråper og fikk lege-hjelp. En del av den såkalte bedre klasse har også hatt kolera i virkeligheten, men er dels allerede restituert, dels i bedring.

I denne tid konsumeres en betydelig mengde portvin, men ølbryggerne er ille farne, da mangfoldige skyr øl. ... Det hender ikke så ganske sjelden at folk, når de merker koleraens symptomer, selv går til lasarettet. Ellers bringes de syke i grønnmalte lukkede kister dithen, og kun alt for ofte får man øye på dem. Begravelsene skjer tidlig om morgenen og uten videre seremonier. Et ordentlig likfølge, som på den sedvanlige tid, kl. 12 om middagen, følger avdøde til graven, sees nå kun sjelden, da døden for det meste bruker koleraen som sitt redskap. ..."

Fra midten av mars dabbet epidemien så pass av i Bergen at "Bergenske Blade" fant plass til et aldri så lite "spark" til Ole Bull, som var på konsert-turné på Øst- og Sørlandet under epidemien:

"Det blir nok for det første intet av Ole Bulls påtenkte reise til Ostindien. I følge hva der i de siste aviser fra Kristiansand berettes, har han nemlig for 6.000 Spd. tilkjøpt seg det i nærheten beliggende yndige landsted "Andøen" ...

Vi kunne således lykkønske oss til at et nytt bånd knytter vår berømte landsmann til fedrelandet. Men det er dog beklagelig at han synes så rent å ha glemt hvor hans vugge stod i Norge, og at han ikke vil ved sine toner også oppmuntre Bergenserne; - og vi trenger dog nu i sannhet til enhver oppmuntring!"

Ole Bull kom hjem igjen - for en stund. En regntung juli-kveld i 1849 spilte han "På solen jeg ser" fra et vindu i Madam Grevles hus ved Vaskerelven, så folkemengden utenfor glemte at det regnet. Det var på denne tiden han sammen med en gruppe borgere, dro i gang "Det norske Theater i Bergen", som fikk sin første premiere 2. januar 1850. Blant disse borgerne var D.C. Danielssen. Også teater hadde denne tuberkulose-rammede overlegen overskudd til å engasjere seg i.

Men nå har vi foregrepet begivenhetenes gang. Kolera-epidemien tok nemlig helt slutt i Bergen i april. 18. april er datoen for følgende melding i "Bergenske Blade":

"De kolera-leger som her har vært ansatt, er nå avskjediget, med unntakelse av Løberg, Langberg og Kjerulf. De her ikke hjemme-hørende leger har i dag forlatt staden, ledsaget av alminnelig aktelse og erkjentlighet for den nidkjærhet og iver hvormed de har utført deres besværlige verv. ..."

Tilbake til toppen

KOLERA I BERGEN? - NEI, NEI, NEI!

Vi skal ikke påstå at bergenserne stammer i direkte linje fra apostelen Peter. Men i følge engelskmannen William Hurton, var de like flinke til å benekte sannheten som hin salige apostel i Matteus 26. I 1850, eller der omkring, gav Hurton ut en bok i London under tittelen "A voyage from Leith to Lapland; or pictures of Scandinavia in 1850" (direkte oversatt: "En reise fra Leith til Lappland; eller bilder av Skandinavia i 1850"). I denne boka kan vi lese følgende om Bergen, fritt oversatt:

"Bryggene og bodene blir alle holdt rene, og til tross for de mengder av tran-olje og huder som finnes der, lukter det ikke motbydelig. Dette syntes jeg var merkelig, fordi Bergen to ganger har måttet tåle harde angrep av kolera, og er den eneste byen i Norge som har fått besøk av denne fryktelige svøpe.

I 1849 ble mer enn sju hundre personer ofre for den. Og selv om den ikke var kommet igjen under mitt besøk, ble det rapportert at den var brutt ut like etter. Derfor måtte jeg oppholde meg i karantene i en svensk havn som følge av et slikt rykte.

I selve Bergen ble det med rene ord benektet at de hadde kolera i 1849. Men jeg fikk de mest ubestridelige beviser andre steder. Disse bekreftet at det tallet jeg har oppgitt, virkelig omkom av denne sykdommen i 1849. Trolig er denne ynkelige falskhet fra befolkningens side, oppstått av et egoistisk ønske om å skjule sannheten, for ikke å skremme besøkende fra å reise dit.

Hovedgrunnen til at koleraen kom til Bergen som eneste sted i Norge, er trolig den usunne fuktighet i luften som følge av det evige regnet. ...

Hovedhandelen i Bergen er sild og tørrfisk. Den er hovedsakelig brakt til byen fra Nordland, og blir videre-sendt til Spania, Italia og kysten av Middelhavet. Kjøpmennene får i retur vin, korn, olje osv.

Mange av de viktigste kjøpmennne i Bergen er av dansk herkomst. Og hele handelsstanden har et motbydelig rykte for en påstått enestående hengivenhet til Mammon. Det blir sagt at dette opptar deres tanker i så stor grad at de ikke tenker på annet. Det jeg så, bekrefter i rikelig mon en slik påstand."

At tanken på Mammon (griskhetens avgud) alltid har snurret rundt i hodet på den bergenske handelsstand, og fortsatt gjør det, tviler vi ikke på. "... der kjøper, der selger, der handler hver mann," heter det i Bergens-sangen. Sangens forfatter, trønderen Johan Nordahl Brun - da sokneprest til Korskirken, seinere biskop i byen - så nok det samme i 1791 som Hurton gjorde 60 år seinere.

I de mellomliggende år fikk byen besøk av den driftige pietisten Hans Nielsen Hauge. Hans spartanske form for handels-virksomhet med lavt krav til profitt, ble sett på som en fare for den bergenske handelsstands fortjeneste-muligheter. Derfor lurte de ham like godt opp i stry. I et forsøk på å "knuse" hans forretninger, fikk de ham til å kjøpe et markstukket skip. I stedet for at Hauge kunne seile ut på de store blåner med sine billige varer og sitt budskap, måtte han legge ned storparten av sin virksomhet. Og like etter fikk øvrigheten, med kirkens hjelp, dømt ham til mange år i fengsel.

Det er heller ingen grunn til å tvile på at bergenserne prøvde å skjule kolera-epidemien for omverdenen. Slike "Peter-øvelser" hadde byens øvrighet nesten tradisjon for i forbindelse med smittsomme sykdommer - "av hensyn til handelen". En episode fra 1773 er et godt eksempel på det. Da dukket orlogs-skipet "Sjælland" opp på reden i Sandviken. Om bord herjet flekk-tyfus. Denne smittsomme og dødelige forråtnelses-feberen hadde skipet hatt med seg fra Østlandet.

"Den store mølle og tran-brenneriet" i Sandviken ble først tatt i bruk til lasaretter. Men da det der ble for liten plass, ville sjefen for skipet ha internert noen av de syke mannskaper inne i Bergen, "da han ikke kunne føre dem med seg tilbake til Kristiania"!

Dermed måtte myndighetene i Bergen slite med problemet. Til tross for at stadsfysiskus frarådet det, ble noen av de syke transportert til byens sukkerhus og brennevins-brenneri. Der ble det satt vakt ved dørene, slik at ingen slapp ut.

Den engelske konsul i Bergen meldte likevel straks til sitt hoff at det hersket stor sykdom i byen. Dermed var den store handelsstands samkvem med utlandet truet. Stift-amtmannen rykket derfor ut og erklærte at han hadde isolert de syke soldater i avsperrede hus og avskåret dem all forbindelse med byen. På den måten mente han å ha oppnådd at "ingen borgere" var blitt angrepet av sykdommen. Vi vet ikke om han lyktes i det siste. Men landets øverste myndigheter var i hvert fall enige i at når isoleringen av soldatene var foretatt, burde ikke denne sykdommen alarmere de fremmede nasjoner til å legge hindringer i vegen for stedets handel.

I 1849 hadde østlendingene likevel klart å ha overgå bergenserne i forsøket på å dekke til virkeligheten. Hurton skrev nemlig at det bare var Bergen som hadde vært rammet av kolera så langt. At Østlandet og Christiania hadde kolera i 1832/33, var åpenbart ukjent i utlandet. Det må bety at enten var Christiania fortsatt regnet som en ubetydelig fisker- og trelast-landsby innerst i Oslofjorden. Eller så hadde de skjøvet ryktet om kolera over på Bergen, for selv å slippe fri.

Tilbake til toppen

ET AMORØST ETTERSPILL I BERGEN

Det ble neppe tid til mye sosialt samkvem for de som deltok aktivt i bekjempelsen av koleraen i Bergen, mens det hele stod på. Men enkelte tok det nok igjen i ettertid. Særlig legene og øvrighets-personene vi har støtt på, tilhørte en elite av akademikere som preget byens politiske og kulturelle liv store deler av 1800-tallet. Museet, som etter siste krig ble grunnlaget for byens universitet, ble bygget opp av denne eliten - til like med biblioteket, det første norske teater og flere kunst-samlinger og vitenskapelige institusjoner.

Vi vet ikke om det hadde noen sammenheng med kolera-epidemien. Men det virker påfallende at den unge og driftige kolera-legen Timandus Løberg, bare to år etter epidemien, ble gift med 24 år gamle Magdalene Margrethe Koren Greve Hennes far var nemlig res.kap. A.W. Greve i Domkirken og kirkens medlem i Sunnhets-kommisjonen. Det eneste vi vet, er at de ikke giftet seg av "nødvendige årsaker". Deres første av sju barn kom nemlig til verden temmelig nøyaktig de reglementerte ni måneder etter bryllupet.

Timandus Løberg ble med årene en vel ansett lege og politiker. Selv om han var innflytter (født på Kongsberg), kom han tidlig inn i kretsen rundt D.C. Danielssen og var en tid lege ved Pleiestiftelsen for spedalske. Derfra steg han i gradene til overlege for den spedalske sykdom, før han i 1875 ble utnevnt til direktør for Rikshospitalet i Christiania. I flere perioder satt han i Bergen bystyre og på Stortinget. Løberg døde i Christiania i 1882.

Tilbake til toppen

"DET KOM ET SKIP TIL BJØRGVIN" - MEN IKKE ALLTID

I epidemienes historie i Norge var Bergen en av flere innfalls-porter for all den sykdoms-dævelskap som kom fra utlandet. Best kjent er nok "svartedauden" som gjorde strandhogg i Bergen i 1349, for så å spre seg over hele landet.

Bergen var gjennomgangs-havn for handelen med Nord-Norge, og ble derfor hoved-leverandør av sykdommer dit. Men reisen mot nord tok lang tid. Derfor nådde ikke alle sykdommer de helt nordligste fylkene; de som ble syke i Bergen, var enten døde eller blitt friske før de nådde hjem til Troms eller Finnmark. Men også trønderne og russerne førte sykdommer til Nord-Norge, som dermed - til tider - ble vel så hardt rammet som andre landsdeler.

Bergen fikk de fleste epidemiske sykdommer gjennom sine hyppige forbindelser med oversjøiske havner i England og på det europeiske kontinent, fra Frankrike og Nederlandene i vest til havnene i Russland i øst.

Østlandet og Trøndelag var mer utsatt for epidemier som kom rekende over land gjennom Sverige. Særlig var militære tropper store smitte-spredere; svensker på felttog i Norge og nordmenn på veg hjem fra felten i utlandet. Disse kom dels inn i landet i Østfold, og vandret så opp gjennom flatbygdene og dalførene til Trøndelag. Eller de kom direkte fra Sverige til Trøndelag over "Kjølen". Uansett la de etter seg mange sykdoms-plager, særlig krigs-tyfus, også kalt flekk-tyfus eller forråtnelses-feber. Denne smittsomme og dødelige sykdommen måtte både Østlandet og Trøndelag slite med i sterkere grad enn Vestlandet.

Fra Trondheim spredte slike sykdommer seg til tider mot nord, særlig i de periodene da også trønderne fikk lov å handle på Nord-Norge.

Tilbake til toppen

SYKDOMS-SENTRUM PÅ VESTLANDET

I praksis var Bergen likevel mer et sentrum for spredning av sykdom til bygdene på Vestlandet enn til Nord-Norge. Det bynære området, "Strilelandet", hadde jevnlig kontakt med Bergen. Det var i byen "strilene" leverte sin melk, fisk og sitt kjøtt. Og det var der de handlet til seg korn, brennevin, sølv og andre fornødenheter. Men "strilene" hadde også kontakter andre vegen - til folk fra de øvrige bygdene på Vestlandet. Denne kontakten var spesielt stor i de periodene fisket var godt.

Vårsild-fisket, for eksempel, samlet tusenvis av fiskere fra Sørlandet til Møre i små uthavner. Espevær på Bømlo var en slik uthavn. En sykdoms-smitte inn i et slikt urenslig miljø, kunne få like store følger som en tilsvarende smitte blant de tusener som deltok i Lofot-fisket. Men en ting var stort mannefall på stedet. Verre var det at mange tok sykdoms-smitten med seg hjem til hundrevis av bygdelag.

Tilbake til toppen

KOLERAEN RAMMER STRILENE

Det første kolera-dødsfallet utenfor Bergen, ble registrert i Angelvik i Fjell 2. januar 1849. Noen dager seinere, 7. januar, ble det første dødsfallet registrert på Askøy. Først etter tre måneder, 31. mars, tok sykdommen slutt i der. Da var 95 personer i daværende Askøy kommune lagt i grav på grunn av kolera; 62 fra søre del av Askøya og 33 fra Sørelandet (Laksevåg). Av de 95 var 50 menn og 45 kvinner.

I Fjell var det et lite guttebarn som ble første dødsoffer. Men han fikk snart følge av flere i samme familie. Fra Angelvik ute i Hjeltefjorden, spredte sykdommen seg til Våge og siden over hele Fjell kommune. Da epidemien var over, hadde den lagt 43 kvinner og 32 menn fra Fjell i grav.

I Fjell-soknet ble det opprettet to kolera-gravsteder; ett i Møvik og ett i Bildøybakken.

På Askøy var det 42 år gamle Karen Jonsdatter på Strømsnes som 7. januar døde av kolera fra mann og flere barn. Hun må åpenbart ha blitt smittet inne i Bergen. For der hadde jo koleraen herjet nesten en hel måned da hun døde.

Karen gikk trolig i sin grav uten å smitte andre. For det neste dødsfallet i hennes omgivelser kom først 7. februar. Da døde hennes jevnaldrende Marcus Elias Nilsen på Erdal. Men Karens øvrige familie fikk en kraftig baksmell i begynnelsen av mars. Da døde både mannen og to sønner i løpet av to dager.

I mellomtiden hadde koleraen fått grep om Sørelandet (Ytre Laksevåg). Første dødsfallet der kom på gården Lervik 11. januar. Smitten ble først ført til nabobrukene og så mot nord - over fjorden til Skarholmen på selve Askøya. Derfra bredte koleraen seg raskt til Skiftesvik og Marikoven, hvor den stoppet på sin ferd mot vest, merkelig nok. Ryktet om den verste sykdom ved siden av pest, må ha gått foran smitten. For i de vestre bygdelagene Follese og Hetlevik kom koleraen aldri.

Via kirkestedet Strusshamn ble smitten ført østover og nordover til Krokåsvåg, Kleppe, Kleppestø, Florvåg og Erdal. Her vandret døden hastig og aktiv med sin ljå. Underveis tok den for seg av både gammel og ung, kvinner som menn. Enkelte steder gjorde den rent bord og utslettet hele familier. Noen steder tok den en mor, andre steder en far - og skånet de små. Men av og til var det bare barna det gikk ut over. I de fleste bygdelag på denne strekningen måtte som regel noen på hver gard bøte med livet.

I begynnelsen av mars passerte sykdommen, som før nevnt, Strømsnes. Der var den kjent fra før - og tok ekstra godt for seg, nok en gang, hos familien Østensen. Deretter avsluttet den sin ferd i kommunen på Ask.

Mange av de døde i Askøy var i sin beste alder. Men ser vi døds-statistikken over noen år, forskotterte nok bare koleraen enkelte sjeler. De høye dødstallene for 1849, førte til en kraftig nedgang i antall døde i 1850. Men så begynte de sakte, men sikkert å stige til "normalt" nivå igjen.

Allerede tidlig i januar 1849 sendte Søndre Bergenhus amt kolera-leger til Ytre Laksevåg og Fjell. Men det var lite de kunne gjøre, utenom å berette tilbake om den elendighet som hersket.

Tilbake til toppen

ALARMEN GÅR I FISKERI-DISTRIKTENE

Omtrent samtidig med at koleraen begynte å spre seg i Bergen i desember 1848, ble det meldt at silda var kommet til Rogaland. 21. desember skrev "Bergens Stiftstidende" at en skipper hadde rapportert om to store sildesteng som var satt ved Karmøy. Dermed var "Sørafisket" etter vårsilda i gang. "Udsigterne for et rigt Fiskerie var lovende," het det i avisen.

Vårsilda hadde hvert år siden 1808 kommet inn til kysten ved Skudenes sør på Karmøy rundt jule- eller nyttårs-tider. Derfra vandret den først sørover, for så å trekke nordover igjen og bli stående særlig lenge ved Espevær på Bømlo i førstningen av februar.

Og fisket var eventyrlig. Jakten på "havets sølv" tiltrakk seg årlig tusenvis av mennesker. Fyrdirektør O. Arntzen anslo at opp mot 40.000 deltok i fisket på en eller annen måte, enten som fiskere, kjøpere eller tilvirkere. Men det var ikke bare kyst-folket som deltok i silde-fisket. Også fra de indre bygder, helt fra Hallingdal og Setesdal, kom de vandrende over fjellet for å være med.

Med en slik ansamling av folk i små båter og i karrige sjøbuer på de "steinute strender", sier det seg selv at rensligheten var på et lavmål. Toaletter var et ukjent begrep, senger fantes knapt. Fiskerne sov ofte under et seil om bord i sine åpne båter, eller stående i en fiskerbu eller et naust på land.

Da det tidlig i januar ble klart at Bergen ikke maktet å holde kolera-epidemien innenfor sine grenser, ble det gjort forberedelser til å møte sykdommen i fiskeri-distriktene. For selv ikke en truende kolera-epidemi var nok til å avlyse vårsild-fisket. Distriktslegen i Sunnhordland, dr. Norman, ble satt i arbeid med å finne passende steder for lasaretter, dersom koleraen kom til å spre seg blant fiskerne. Dessuten ble det blåst liv i de mange sunnhets-kommisjonene som hadde "sovet" siden forrige gang koleraen truet på 1830-tallet.

Tilbake til toppen

ARKITEKT BLE LASARETT-SJEF

Etter en del om og men ble det besluttet å opprette det første lasarettet på Espevær i Finnås. Dr. Norman rekvirerte både utstyr, leger og hjelpe-personale fra Bergen. Men det kom til å gå over en uke før dette nådde fram.

I mellomtiden var arkitekt Jersin ansatt som kolera-tilsynsmann i Espevær. Han fikk også ansvaret for driften av lasarettet. 9. februar skrev formannen i sunnhets-kommisjonen, sokneprest Holst, til ham at "han fikk gjøre så godt han kunne".

Og Jersin må ha vært en driftig og dyktig kar. For, nærmest ut av intet, klarte han på få dager å organisere hjelp til syke og gravlegging av døde - før lasarettet var kommet i drift.

Jersin fikk beskjed om å føre protokoll, og gjorde det. Takket være denne protokollen vet vi i dag svært mye om det som skjedde på og rundt Espevær disse hektiske ukene i februar og mars 1849.

Tilbake til toppen

MITT SKIP ER LASTET MED ...

"Jeg Ole H. Høium fra Lyster i Sogn førende Skibet Anna Maria nu beliggende i Bergen for at afseile til Espevær hvor mit rette lossested skal være, tilstaar at have medtaget i samme mit Skibsrum af M. Barclay for Amtcomunens Regning

N 1-14 14 er firten Liigkister med Diverse ..."

Slik innledes fraktbrevet som Ole Henriksen Høium kvitterte med påholden penn 5. februar 1849, etter å ha mottatt 18 1/2 speciedaler for frakten. Mottaker av lasten var distriktslege H. Norman. I tillegg til de 14 kistene med diverse, bestod den av sepe, lys, store kopperkjeler, to badekar av blikk, en del materialer og 36 tomme likkister - "Alt inneholdende og bestående av Fornødenheder til Lazarettet i Espevær."

Først 12. februar kom "Anna Maria" fram til bestemmelses-stedet etter en strabasiøs tur i meget dårlig vær.

Tilbake til toppen

FLUKTEN OG KATASTROFEN

Allerede 19. januar fikk øya Røvær utenfor Haugesund føling med kolera-epidemien. En fisker fra "strile-landet" lå der med båten sin, og han hadde nok brakt smitten med seg til fiske-feltet fra Bergens-området. Etter noen dagers sykeleie, døde han. Den nærmeste tiden ble flere syke både i Røvær og sørover i Rogaland. Før januar var omme, hadde 20 personer strøket med av kolera i dette området.

Etter hvert som sykdommen spredte seg, ble fiskerne grepet av panikk og tok på hjemveg, hals over hode. Men det gikk med dem som med mannen "som ville fra nissen flytte". Kolera-smitten fulgte med, som "nissen på lasset". Dermed ble sykdommen spredt til bygdelag etter bygdelag - helt nord til Eivindvik i Gulen. Katastrofen var et faktum.

Hvordan sokneprest Michael Sars taklet kolera-epidemien i Manger prestegjeld, er utførlig beskrevet i en artikkel av Hogne Sandvik. Den finner du ved å trykke her.

Alt i alt tok koleraen over 600 liv i Hordaland utenom Bergen.

Tilbake til toppen

LASARETTET I ESPEVÆR

9. februar om morgenen fikk Jersin de første meldingene om kolera i Espevær. Ett fartøy var kommet over fjorden fra Mølstrevåg i Sveio. Der om bord var en av mannskapet død og tre blitt syke. Et annet fartøy, en garnbåt, var kommet fra Smørsund med en syk om bord. I tillegg var to andre blitt syke etter at de kom til Espevær.

Siden lasarettet ennå ikke var kommet i drift, sendte Jersin ekspress-bud til kommisjons-formann Holst med spørsmål om hva han skulle gjøre. Neste morgen fikk han følgende beskjed fra Holst, datert 9. februar: "I morgen trer sunnhets-kommisjonen sammen, og da skal det bli bestemt hva som skal gjøres. Den døde har du så til å få lagt snarest skje kan i kiste. I morgen skal du få nærmere underretning om hans begravelse, når sunnhets-kommisjonen har vært samlet."

Nå hadde det seg slik at det ikke fantes noen gravplass på Espevær, og knapt nok jord til slikt. Jersin fikk derfor hensatt kistene med de døde på en holme, i påvente av kommisjonens anvisning av gravplass. Dette ble seinere kjent i Bergen og sterkt kritisert i et avis-innlegg. Men innsenderen fikk svar så det holdt både fra stift-amtmann, lensmann og prest.

For hva skulle Jersin egentlig gjøre? Han fikk knapt folk til å hjelpe seg. De fastboende ville ikke skaffe tjener-personale til lasarettet, uansett hvilken betaling de fikk. To kvinner som jobbet med sildeganing på et fartøy fra Bergen, sa derimot ja til å ta tjeneste. I tillegg klarte han å få tak i en mannlig hjelper.

I mens strømmet en mengde fiskere til Espevær. Disse fryktet smitte fra lik-kistene på holmen. Derfor ble det satt i gang arbeid med å finne egnede gravplasser. Under dette arbeidet dukket to av kommisjons-medlemmene opp - sokneprest Holst og lensmann Stub. De pekte omsider ut to gravplasser. Men først 13. februar ble de første kistene satt i jorda.

Tilbake til toppen

TO LEVENDE OG EN DØD

Fiskernes redsel for å bli smittet, preget arbeidet i Espevær den første tiden. I protokollen er gjengitt særlig én episode som viser dette til fulle:

12. februar kom det melding til Jersin om et fartøy i Tjernagel, tvers over fjorden i Sveio. Om bord på dette var en mann død om kvelden lørdag 10. februar, het det. I samme kahytt som den døde lå dessuten to menn syke, "uten at noe menneske ville pleie dem, ei heller begrave den døde".

Neste dag ble fartøyet sendt over til Espevær. Han som førte det over, sa han var leiet til å gjøre det. Men han skulle bare avlevere det til sunnhets-kommisjonen eller lasarettet. Han ville slett ikke påta seg å hjelpe de syke i land. Siden det led mot kveld, måtte de syke forbli om bord til neste dag sammen med liket. Men de "bleve tilsendte varm Bygsuppe fra Lazarethet, baade om Aftenen og næste Morgen", skrev Jersin i protokollen.

De to syke, brødrene Johannes og Sjur Engelsen fra Tysnes, frisknet etter hvert til. De kunne fortelle at deres skips-kamerat, Ole Madsen Vernøe, avgikk ved døden allerede fredag kveld 9. februar. I nesten fem døgn lå de altså syke i samme kahytt som avdøde ...

Da "Anna Maria" kom til Espevær, fikk lasarettet det utstyret det trengte. Påfølgende natt ble de tre som utgjorde tjener-personalet, satt i arbeid med å sy sengetøy av noe vadmel som var kjøpt inn. Halm til sengene hadde Jersin fått hentet over fjorden fra Halnsøy.

Men leger og øvrig sykehus-personale lot vente på seg. Først 20. februar om kvelden dukket kolera-lege Clausen opp. Han gikk straks i arbeid, men ble seinere angrepet av både kolera og andre sykdommer. Dette reduserte hans helse så mye at han døde et års tid etter.

24. februar kom koleralege Holmboe fra Bergen. Noen dager seinere ble det bestemt å opprette nye lasaretter der fisket foregikk. Et par båter ble lastet med folk og utstyr og sendt nordover på utsiden av Bømlo til Øklandsvågen. Men da de ikke fant noen fiskere der, fortsatte følget til Torsdagsøy ved Brandasund hvor det ble opprettet lasarett.

Først 18. mars kunne Jersin begynne å pakke sammen sakene. Den dagen ble lasarettet på Torsdagsøy nedlagt. Fire dager seinere var det slutt på Espevær. Der hadde lasarettet hatt 20 pasienter innlagt hvorav 8 døde. Men protokollen til Jersin forteller i tillegg om 22 døde som aldri kom så langt.

Tilbake til toppen

STAVANGER NESTE

Asbjørn Åsgard skriver i et minneskrift at en kan få inntrykk av at Rogaland var langt bedre forberedt til å ta imot koleraen, enn det Hordaland var. Det ser ut som rogalendingene forberedte seg og virkeliggjorde planene om lasarett nesten før situasjonen av akutt. Likeså at de hadde sørget for å få tak i flere leger. Noen av dem var til og med på plass før silda var kommet. Ved Stavanger lå et lasarett-skip. Dessuten var det ordnet med karantene for båter de trodde kunne ha smitte med seg.

Over 130 mennesker ble innlagt på lasarettene i Rogaland med kolera. Det vil si langt over halvparten av de som ble syke. Bare 44 prosent av de innlagte døde. Denne prosenten er svært lav, sammenliknet med resultatet i andre deler av landet.

I Haugesund var lasarettet i drift fra 2. februar til 9. mars. Det hadde 20 pasienter, hvorav 10 døde. Av de døde var fire fra Hordaland.

I Kopervik var det lasarett fra 14. februar til 14. mars. Det hadde ni pasienter, hvorav fem døde.

Men sykdommen fortsatte sørover og nådde Stavanger. Det skal ha gått slik til:

En båt på vei hjem fra fisket, hadde en kolera-pasient om bord. Mannskapet skulle føres over til et lasarett- og karantene-skip som lå i Stavanger. Men før de kom så langt, klarte en kar å stikke av og leie seg husrom i land. Både han og verten ble syke, og dermed var koleraen kommet til Stavanger.

25. februar tok de i bruk lasarettet som de hadde rigget til på land. Det kom mange syke dit. Men epidemien fortsatte, og det siste tilfellet kom så seint som 1. juni. Stavanger hadde i alt 90 syke, hvorav 42 døde. Det dukket opp spredte tilfeller nedover Jæren og helt til Egersund. I alt regnes det med 229 syke i Rogaland, hvorav 130 døde. I februar ble 61 mennesker syke. Men verre gikk det i mars, da ble 155 syke. Deretter stilnet det av med bare noen få syke i april og mai, i følge Åsgard.

Tilbake til toppen

"KIRKEGÅRDEN VED HAVET"

Allerede i 1832 kom det innstruks fra regjeringen om hvordan man skulle forholde seg, dersom det brøt ut kolera. Den "provisoriske forordning" inneholdt blant annet "oppskrift" på hvordan man skulle begrave koleralik:

Begravelse burde skje på en avsondret plass i de vanlige kirkegårder, for så vidt disse lå utenfor kjøpstedene og i en avstand av mer enn 50 alen (31,4 m) fra kirke eller bebodd hus, samt hadde tilstrekkelig plass og tørr og så dyp jordbunn at den påbudte dybde på fire alen (2,5 m) kunne gis gravene. I motsatt fall skulle det innrettes egne gravsteder på egnede steder på fritt og høyt liggende mark.

"Når noen er død av kolera, bør den likkiste hvori den døde er nedlagt, snarest mulig tilslåes og begravelsen foregå. ... Sørgestue forbys, og til begravelsen må ikke tillates andre eller flere enn behøves for å bringe liket til graven og deri nedsenke det. ... Ei heller må likene underveis til deres gravsted føres inn i eller gjennom kirke eller annen bygning. Likene bør i regelen kjøres og kun i nødstilfelle bæres til graven."

Mange steder fulgte man opp forordningens passus om å peke ut spesielle gravsteder for kolera-lik. På Vestlandet var det særlig i Sunnhordland man tok dette alvorlig. Der ble hele 15 gravsteder pekt ut som beredskap i påkomne tilfeller.

I 1830-årene kom ikke koleraen til Vestlandet. Men da det om sider ble alvor, først på året 1849, hadde man beredskapen klar. Nye sunnhets-kommisjoner ble satt i arbeid - og de allerede utpekte kolera-gravsteder ble tatt i bruk etter hvert som behovet meldte seg.

Kolera-kirkegården i Bergen, nedenfor Stadsporten på dagens stasjons-område for jernbanen, var neppe klar til bruk i desember 1848. Derfor ble de første kolera-likene begravet på Fredens Bolig på Stølen. Det var en hjelpe-kirkegård for Korskirken som svenske krigsfanger hadde opparbeidet i 1809. I dag er denne kirkegården lagt ut som parkområde, mens den egentlige kolera-kirkegården forlengst har veket plass for togskinner.

Straks koleraen kom til Askøy og Fjell ble det satt i gang opparbeiding av egne kirkegårder for kolera-lik. I Strusshamn på Askøy fant de seg et egnet sted - og noen koleralik ble vel satt ned der. Men først i 1852 ble den kolera-kirkegården innviet. Da var epidemien for lengst over. I Fjell tok man i bruk to gravplasser, en på Bildøy-bakken og en i Møvik. Begge disse finnes den dag i dag.

Den mest kjente kolera-kirkegården i Hordaland er likevel den i Leirvika ved Valevåg. Denne "Kirkegården ved havet" ble verdenskjent gjennom Fartein Valens (1887-1952) orkesterverk med samme navn, som han skrev i 1934. Ellers i Sunnhordland har man de siste ti-årene restaurert flere av de gamle kirkegårdene og gjort dem til lokale kulturminne.

Også flere steder hvor koleraen aldri kom, finnes minner fra denne tiden. På Nomeland i Valle i Setesdal er det en kolera-kirkegård som det aldri ble bruk for.

Tilbake til toppen

KRISTIANIA 1850

Kolera-epidemien som herjet Vestlandet i 1848/49, kom fra Europa. Det gjorde nok også den smitten som i 1850 kom til Kristiania. Den gangen klarte hovedstaden å begrense tilfellene til 153 syke, hvorav 87 døde.

Verken Kristiania-epidemien i 1833 eller tilfellene i 1850 satte særlig støkk i byens "bedrestilte". De levet fortsatt i den villfarelse at kolera var en sykdom som stort sett bare rammet fattige og urenslige mennesker. Det skulle komme til å bli en dyrekjøpt villfarelse.

Tilbake til toppen

ØSTLANDET 1853

I juni 1853 ble en person innlagt på Rikshospitalet i Kristiania med kolera. Fortsatt var smittegangen ukjent. Dette gjorde at det nå gikk riktig ille. I tillegg til at våke- og vaskekoner på sykehuset førte smitten med seg til byens fattigstrøk, ble også den ene av byens vannledninger befengt med kolera-smitte. Og denne vannledningen endte blant annet hos de "fine" i "Kvartalene" i byens sentrum. Mange i dette strøket ble smittet. Men en stor del slapp unna, fordi de rett og slett hadde flyktet fra byen da kolera-smitten ble kjent.

Det viste seg dessuten at de velstående og velfødde hadde større sjanse til å overleve kolera-sykdommen enn den fattige og utsultete del av befolkningen. Hele 2.027 Kristiania-innbyggere ble denne gangen smittet, hvorav 1.421 ble lagt i grav før november var omme.

Allerede i august 1853 hadde kolera-smitten spredt seg ut av hovedstaden og begynt å ta godt for seg på Østlandet. Den viste seg til dels også på Sørlandet så langt vest som til Spind ved Farsund. Men det var særlig Halden, Drammen, Holmestrand og Larvik det gikk verst ut over.

Tilbake til toppen

ARENDAL SMITTET? - NEI!

I august 1854 kom det kolera-smitte til Arendals-området med en båt fra Europa. Båten hørte hjemme i Kolbjørnsvik på Hisøya og sykdommen rammet særlig mannskapets familier. I selve Arendal by ble det bare registrert ett dødsfall. Og lokal-avisen var meget nøye med å understreke at den store sjøfartsby ikke var erklært smittet, slik en Stavanger-avis hadde sendt ut melding om. Det var tydelig at ordet kolera ikke måtte uttales høyt, enn si skrives. Selv i dag er denne mini-epidemien nærmest ukjent i byen. Og de som vet om den, snakker nødig om det. Det kunne jo skjemme byens rennomé. At Arendal også har en "kolera-kirkegård ved havet", på ferieøya Merdø, er nærmest for en lokal "stats-hemmlighet" å regne.

Tilbake til toppen

KOM OG GIKK

Ute i Europa raste kolera-epidemiene i flere ti-år. Det var derfor ikke å undres at smitten dukket opp i Norge med ujevne mellomrom. I 1855 var det igjen noen tilfeller i Kristiania, men denne gangen var det stort sett Tønsberg som fikk bryne seg med 72 syke, hvorav 48 døde. Sist på året 1857 slo koleraen nok en gang til, særlig i Drammen hvor 21 av 27 syke måtte gravlegges.

Siste gangen Østlandet og Sørlandet ble plaget av denne sykdommen, var i 1866. Da rammet den kysten fra svenske-grensen til Mandal, med totalt 54 døde.

Kolera-smitten kom til Norge siste gang i 1873. Da tok den åtte liv i Bergen i oktober og november. Fire av disse bodde i nybygger-strøket på Eidemarken nord for Skansen. Dette var på den tiden det tettest bebodde området i byen. Fram til 1875 ble det her reist 68 hus som ble bebodd av nær 1.700 mennesker. Iveren etter å bygge, gjorde at kommunens utbygging av vann- og kloakk-nett ikke klarte å holde tritt. Vann til offentlige vann-poster kom til dette området først i 1878.

Tilbake til toppen

ETTERVIRKNINGENE AV KOLERAEN

Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at kolera-epidemienes innhogg i arbeider- og fattig-strøkene fikk store konsekvenser:

"Over arbeider-klassens boligforhold i Christiania kastet koleraen et skarpt lys, som gjorde det lettere for alle å se. Også andre forhold ved levekårene ble trukket fram, som vann-forsyning, matstell, drikkevaner, arbeidsmarked og fattigstell. ...

Kulde og fuktighet, men ikke frisk luft, møtte besøkende i Christianias arbeider-kvarter. For folk fra andre samfunns-klasser gjorde vond lukt kanskje sterkest inntrykk. Selv en garvet mann som manntalls-fører Eriksen fant det av og til umulig å oppholde seg mer enn få minutter i røyk, støv og lukt fra avfall og urenslighet. Så bodde det da også av og til griser i samme rom som menneskene. I Skjeggerud-gården på Grønland, som offentligheten besøkte i kjølvannet av kolera-epidemien 1850, bodde 11 mennesker og to griser på 16 kvadrat-meter."

Men det skulle ennå gå mange år før bolig-standarden for arbeider-klassen særlig i Christiania, men også i Bergen, ble betydelig bedre. Likevel lå frykten for sykdommer som kolera, bak de forbedringer som etter hvert kom - blant annet i form av bedre boliger, og offentlige vann- og kloakk-systemer.

Tilbake til toppen


Etterord

Denne artikkelen ville aldri blitt til, enn si på så kort tid, uten uvurderlig hjelp fra en rekke enkeltpersoner og institusjoner.

En hjertelig takk går i første rekke til Asbjørn Åsgard og Yngve Nedrebø. Den første fordi han aktivt deltok i "grave-arbeidet" og stilte alt sitt innsamlede materiale og alle sine betraktninger til disposisjon for artikkel-forfatteren. Den andre fordi han som leder av Statsarkivet i Bergen gjorde arkivet til en aktiv medspiller i arbeidet med å framskaffe og tilgjengeliggjøre kildemateriale. Blant annet ble en rekke protokoller om helsespørsmål i Bergen på 1800-talet, mikrofilmet på rekordtid ved Statsarkivet i Bergen.

En spesiell takk går også til Bergen byarkiv for rask framskaffelse av viktig kildemateriale.

Men også andre har bidratt, noen med kildemateriale, andre med faglig bistand på en eller annen måte.

Listen på institusjoner og personer som har bidratt til å gjøre artikkelen mulig, ser derfor slik ut:

Statsarkivet i Bergen (SAB)

Bergen byarkiv

Digitalarkivet

Riksarkivet, Oslo

Bibliotek for medisin og helsefag, Fagbiblioteket - Gaustad, UIO

Arendal folkebibliotek

Aust-Agder Arkivet

Asbjørn Åsgard, Indre Arna

Yngve Nedrebø, SAB

Christopher Harris, SAB

Asbjørn Digranes, Mikrobiologisk avd., Haukeland sykehus

Bjarne Bjorvatn, Mikrobiologisk avd., Haukeland sykehus

Hogne Sandvik, Institutt for samfunns-medisinske fag, UIB

Trygve Solhaug, Norges Handelshøgskole


Kilder

Digitalarkivet, Arkivverket/Universitetet i Bergen

Stiftsarkivet for Bergen, Statsarkivet i Bergen (SAB)

Sundhedskommissionens protokoller, Bergen byarkiv (BB)

Journalene for koleralasarettene Christi Krybbe (CK), Logen (DGH) og Sukkerhuset (SH), BB

"Norsk Magazin for Lægevidenskaben", Universitetet i Oslo

D.C. Danielssens medisinalinnberetning om sin private praksis for året 1849, Riksarkivet

"Bergens Stiftstidende", "Bergenske Blade", "Bergens Adressecontoirs Efterretninger" 1848/49, Bergen offentlige bibliotek

Frantz Casper Kiær: "Norges Læger i det 19de aarh."

Gunnar Hagen Hartvedt: "Bergen byleksikon", Kunnskapsforlaget, 1994

Departementet for det indre: "Provisorisk Anordning angaaende Foranstaltninger mod den ondartede Cholera", 1832-48

Per Oeding: "Noen vestnorske kolerakirkegårder", Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 1991

Jan Eivind Myhre: Oslo Bys historie, bind 3, J.W. Cappelens Forlag A/S, 1990

Gjest Bårdsen: Mitt liv, Nordenfjeldske Forlag, 1966-67

Kirkebøker for Arendal, Aust-Agder Arkivet (AAA)

Kirkebøker for Bergen, Askøy og Fjell, SAB

Protokollen for koleralasarettet i Espevær, SAB

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, Chr. Sparebank, bind 11

Store Norske Konversasjonsleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo

Salmonsens Konversations Leksikon


Tilbake til toppen

Tilbake til menyen for historiske interesserte

Hjem