Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

C.J. Hammer - stor vegbygger og tyrann

Av Bjørn Davidsen, Arendal,
uvurderlig hjulpet av statsarkivar Yngve Nedrebø, Bergen

Øvrige kilder: C.J. Hammers regnskap og "Instrux, H.J. Næss
(m/H. Wergeland som hovedkilde), O.A. Øverland, G. Sverdrup,
H. Koht, S.H. Finne-Grønn og Kjell Rosenberg.

(Artikkelen ble første gang trykket to-delt i
Døvblindes ukeblad nr. 34/96 og nr. 36/96)


Klikk her , dersom du ønsker gul skrift på svart bakgrunn

Tilbake til innholdsiden for historie-stoff

Hjem


Innhold:

Det store sviket

Lofthus sine "banemenn"

Det forklarende regnskap

Arrestasjonen av Lofthus

"Givet til pigen Mette ..."

Ti år i bolt og jern

Forfremmelse til toller

Forfremmelse og stort lønnstillegg

Blod, svette og tårer

Hammer og lærdølene

Enevolds-kongen - folkets håp mot embetsmennene

En bautastein kan minne om så mangt

Etterskrift

Jürgensen med sin hær

Til toppen


DET STORE SVIKET

"Overprestene og de skriftlærde søkte en utvei til å få ryddet Jesus av veien, for de var redde for folket. Da fór Satan i Judas, han som hadde tilnavnet Iskariot og han var en av de tolv. Han gikk av sted og snakket med overprestene og offiserene ved tempel-vakten om hvordan han kunne utlevere ham til dem. De ble glade og ble enige om å gi ham penger. Judas godtok dette, og fra da av søkte han en anledning til å forråde Jesus en gang han ikke hadde mengden omkring seg." (Lukas 22,2-6.)

Ha denne beretningen fra Bibelen i minne når du leser resten av artikkelen - og husk: Judas fikk bare tretti sølvpenger, angret seg, leverte pengene tilbake og gikk deretter bort og hengte seg.

I Lillesand - i det Herrens år 1787, nærmere bestemt 15. mars, skjedde det også et forræderi. Men denne gangen synes det ikke å ha vært forræderen eller forræderne som oppsøkte øvrigheten, men øvrigheten som søkte etter forrædere.

Det var den "opprørske" bonden og skipperen Christian Jensen Lofthus forskjellige øvrighets-personer ønsket å "sette fast". Lofthus var sett på som en farlig mann. Han hadde nemlig fått det meste av bonde-befolkningen på Agder og i Telemark med seg på stadige klager til Kongen over embetsmennene i Nedenes og handels-borgerne i Arendal.

I lange perioder var Lofthus lyst fredløs og var dermed lovlig vilt for lensmenn, futer og generaler. Det var mange som prøvde å fakke ham, men det var ikke lett. For Lofthus hadde utallige venner blant "almuen" som både gjemte ham og beskyttet ham på hans mange reiser rundt om i distriktet.

Hans mange klager til Kongen i København, førte til at det ble nedsatt en kommisjon for å undersøke om klagene stemte med virkeligheten. I den forbindelse fikk Lofthus et tidsbegrenset "fri-brev" av Kongen som gjorde at han kunne bevege seg fritt. Men han hadde ingen grunn til å føle seg trygg - og visste det. Derfor hadde han alltid med seg gode hjelpere hvor han gikk og stod.

Til toppen

LOFTHUS SINE "BANEMENN"

Det var særlig to personer som hadde satt seg i hodet å få has på ham den dagen "fri-brevet" utløp - og gjerne før. De to var Øyestad-lensmannen Aanon Salvesen og stiftets general-vegmester, premier-løytnant Christopher Johannes Hammer.

Aanon Salvesen hadde mange ganger forsøkt å fakke Lofthus, men hadde aldri lykkes. Og det var vel ikke fritt for at "almuen" flirte litt av både hans iver i tjenesten og manglende evne til å få "fast fisk", samtidig som det nok gikk "sport" i å lure ham. Derfor var Salvesen nå mer enn noen gang oppsatt på å få Lofthus bak "lås og slå", slik at han fikk vist sine overordnede at han dugde både som lensmann og kanskje mere til.

Christopher Johannes Hammer var født 30. april 1759 på Gudderud på Toten. Han var sønn av Thomas Olsen Hammer og hans annen hustru Christine Oppen. Som så mange andre i slekten ble også Christopher militær. Etter først å ha tjenestegjort i Akershus, kom han i 1786, som nygift med Mette Juliane Post fra Lier, til Kristiansand stift med en årslønn på 500 riksdaler. Hammer var en glimrende veg-ingerniør som kom til å sette spor etter seg, særlig på Vestlandet. Men i tillegg til sitt virke som vegsjef, engasjerte han seg også i problemer som hadde med "orden" i samfunnet å gjøre. Og for å løse slike problemer, tok han gjerne i bruk de simpleste metoder, blant annet angiveri og betalt forræderisk framferd fra folk.

Til toppen

DET FORKLARENDE REGNSKAP

Det har vært skrevet mye om arrestasjonen av og forræderiet mot Lofthus. Men alle som har skrevet om det, synes å ha manglet et avgjørende dokument, nemlig Hammers eget regnskap over utgiftene i forbindelse med aksjonen. Derfor er det i de historiske skrifter bare antatt at Hammer betalte "Judas-penger" til folk som forrådte Loftus og hjalp Hammer.

Døvblindes ukeblad har, ved en tilfeldighet, fått tilgang til Hammers original-regnskap i forbindelse med "kuppet" mot Lofthus, som det er blitt kalt. Regnskapet har i snart 200 år ligget vel forvart på Statsarkivet i Bergen sammen med andre etterlatenskaper etter general-vegmesteren i Bergen stift. For det var den i stillingen Hammer kom til å tjene etter arrestasjonen av Lofthus.

Hammers regnskap viser at han allerede 19. november 1786 var i gang med å spionere på Christian Lofthus. Men først 28. februar 1787 fikk han utbetalt 200 riksdaler av fogd og krigsråd Dahl for å kunne sette arrestasjons-planene ut i livet. Utbetalingen skjedde for øvrig etter anvisning fra den undersøkelses-kommisjonen som nå var i arbeid.

Til toppen

ARRESTASJONEN AV LOFTHUS

Den 28 år gamle Christopher Hammer var en slu og dyktig strateg. Han visste at Lofthus hadde svært mange venner, men også en del uvenner. Det var derfor helt avgjørende for et vellykket utfall at "aksjonen" som han hadde planlagt, ble gjennomført i største hemmelighet. For å oppnå dette, betalte Hammer raust av pengene han hadde fått, for at enkelte skulle holde munn og/eller gjøre som han sa.

Det gjaldt å komme nærmest mulig innpå Lofthus. Derfor allierte Hammer seg med fire sentrale personer i nærmiljøet; bonden Anders Møglestu som var nabo til og uvenn med Lofthus, Thomas Steenersen som hadde vært kompanjong og venn med Lofthus, madam Christensen som drev gjestgiveri i selve Lillesand tettsted, samt skipper Teilmann som ble hyrt inn som varslingsmann for anledningen.

Før arrestasjonen hadde Hammer fått plassert ut en hel liten "angreps-styrke" som dels lå skjult hos Anders Møglestu, dels hos madam Christensen. Styrken bestod av Hammers egne håndgangne menn og hjelperne til lensmann Salvesen.

Selve arrestasjonen skjedde 15. mars i huset til Thomas Steenersen nede i Lillesand - etter et opplegg med svik og forræderi som langt overgår arrestasjonen i Getsemane 1.750 år tidligere.

For å få has på Christian Lofthus, inviterte Thomas Steenersen ham hjem til seg for å se på på en okse han hadde slaktet. Lofthus stolte på sin gamle venn og kompanjong - og kom. Det han ikke visste var at Hammer og hans menn også var der - for å overmanne den "farlige" bonde-fører som øvrigheten og handelsmennene ønsket å få ryddet av vegen.

Til toppen

"GIVET TIL PIGEN METTE ..."

Mange av de som har skrevet om Lofthus-saken, har antydet at Hammer må ha betalt både den ene og den andre av forræderne for de pengene han hadde fått utbetalt. Sannheten er at Hammer ikke betalte penger til de man har trodd, men til helt andre.

Skipper Teilmann, som signaliserte til Hammers hjelpere, er av tidligere forfattere av historien om Lofthus-arrestasjonen, beskrevet som en "tilfeldig" person som dukket opp. Som før sagt, kom han ikke "tilfeldig" opp i dette. I regnskapet til Hammer står det nemlig følgende:

"den 15. mars I douceur til Skipper Teilmann som (for at) assisterte mig med Signal og videre da Lofthuus blev paagreben forud, belowed og effter epeditionen givet ham 20 rd."

Skipper Teilmann var altså hyret av Hammer på forhånd, og lovet 20 riksdaler, dersom han hjalp til.

En annen til nå helt ukjent hjelper som raskt skaffet seg uvanlig mye mynt på kiste-bunnen for sin svikefulle innsats, var tjeneste-tausen Mette hos Anders Møglestu:

"Givet til Pigen Mette tienende hos Anders Møglestue for hendes taushed og assistence Natten til den 14. Martii at imodtage og Natten til den 15. at udlade dee til Lofthuses paagribelse mig assisterlye - 5 rd" står det å lese i Hammers regnskap.

Det er her verd å legge til at en tjeneste-jente på den tiden vanligvis hadde en kontant-lønn på 2-3 riksdaler i året. Denne Mette kunne derfor innkassere om lag to årslønner for sin taushet og sine to netter og en dags hjelpsomhet overfor Hammer og hans menn.

Bonden Anders Møglestue forlangte seinere - og fikk, betaling av Kongen for "hjelpsomheten" mot sin nabo og uvenn. Hva Lofthus sin kompanjong og tilsynelatende gode venn, skipper og reder Thomas Steenersen, fikk for sitt helt åpenbare svik, vet vi foreløpig ingen ting om. Men han fikk ikke penger av Hammer. Derimot måtte han tåle mange vondord av allmennheten for sin medvirkning. Etter en tid tok han derfor til sjøs igjen. Det siste brevet han sendte hjem til kone og barn, var datert 13. november 1792 i Malaga. Siden hørte ingen fra ham.

TI ÅR I BOLT OG JERN

Etter en dramatisk båtreise i storm, klarte Hammer og Salvesen å få Lofthus plassert først på Fredriksvern og siden på Akershus. Der ble Lofthus sittende boltet fast til en blokk, mens saken hans verserte i retts-systemet.

Men saken trakk i langdrag. Først på femårs-dagen for arrestasjonen, 15. mars 1792, falt kommisærenes dom hvor Lofthus ble dømt til slaveri i jern på livstid. Fra da av gikk det hele sju år før Høyesterett i 1799 stadfestet dommen. I mellomtiden var Christian Jensen Lofthus død i sine lenker på Akershus, 13. juni 1797, altså for 200 år siden til sommeren.

Til toppen

FORFREMMELSE TIL TOLLER

Hva skjedde så med hans "banemenn", herrene Salvesen og Hammer. Jo, de ble selvfølgelig forfremmet og påskjønnet.

Salvesen først. Han ble allerede 25. april 1787 utnevnt til toll-kontrollør i Arendal. Men det gikk ikke så bra. Bøndene i området ropte på hevn og forsøkte stadig vekk å få tak i ham. En gang truet de med å brenne ham inne i tollkammer-bygningen. Enden på det hele ble at Aanon Salvesen 6. februar 1789 ble utnevnt til over-tollbetjent og kontrollør i Bergen. I de stillingene satt han likevel ikke særlig lenge. I 1793 får han nemlig avskjed i nåde og blir pensjonist, bare 42 år gammel. I folketellingen 1801 finner vi ham, fortsatt som pensjonist i sitt 51. år, sammen med kona Anna Larsdatter på 49 og barna James (9) og Stine (15). Aanon Salvesen dør i Bergen 24. mars 1815, ca. 65 år gammel.

Til toppen

FORFREMMELSE OG STORT LØNNSTILLEGG

Med den "brave" general-vegmester og premier-løytnant skal, i følge visse kilder, ha tatt litt tid før han ble forfremmet til et nytt og rikere liv.

Etter arrestasjonen dro Hammer til København for å avlegge rapport. Der ble det overlatt til general Huth å komme med forslag om forfremmelse. Men denne general Huth var en gammel grinebiter som ikke syntes Hammers usle bedrift var like flott som det regjeringen syntes. Huth sa enda til rett ut, i følge en kilde (trolig Henrik Wergeland), "at det dog ikke var så betydelig en sak å arrestere en mann".

Men omsider kom belønningen, og den var svært rundhåndet fra myndighetenes side: Hammer ble utnevnt til general-vegmester i Bergen stift (for på Agder var det nok ikke trygt for ham å være), fikk majors rang og 200 riksdaler i årlig lønnstillegg. Omregner vi de to hundre riksdalerne til dagens krone-verdi, tilsvarer de 200-400.000 kroner. Med andre ord et lønnstillegg som bare toppene i næringslivet kan drømme om. I tillegg oppebar han sin gamle lønn på 500 riksdaler i året. Til sammen skulle dette gi rom for både salt i grauten og mere til.

Til toppen

BLOD, SVETTE OG TÅRER

Også vestpå kom Christopher Johannes Hammer til å sette tydelige spor etter seg - bokstavelig talt. Om det aldri hadde vært bygget skikkelige veger på Vestlandet før, så ble det det i hans tid som general-vegmester. Noen av stein-broene som han fikk bygget, står den dag i dag som minnesmerker over framragende ingeniør-kunst. Det gjør også en rekke bakker og vegbrekker. For Hammer bygget veger etter "linjal"-prinsippet. Dermed kom vegene hans til og gå rett fram - og følgelig mye opp og ned. De svingete vestlands-vegene ble først "oppfunnet" 50 år seinere.

Men det kostet vestlendingene "blod, svette og tårer" å bli tynt under Hammers ledelse for å få fram "post-vegene" både mot nord, sør og særlig øst. Etter at vegen over Fillefjell var ferdig, satte han seg i 1794 ned og forfattet "Instrux og almindelige Regler hvorefter Landeveyene og Broerne udi Bergens Stift skal arbeydes". Denne instruksen ble trykket og spredt til de forskjellige "rodene" som stiftet var delt inn i.

Og Hammers "tale" var klar. I ni paragrafer fortalte han hvordan vegene skulle bygges - ned til minste deltaj (her sitert i en noe modernisert språkdrakt):

"Veyene oparbeydes efter de Linier, som jeg enten selv, eller, en paa mine Vegne med skriftlig Fuldmagt forsyned Fuldmægtig, ved Veybefaring udstikker og anviser ..." kan vi lese i paragraf 1. Paragraf 2 forteller om hvilke veier det gjaldt og hvilken bredde de skulle ha: "Post-Veyen fra Bergen til Christiania, skal være 7 Sjællanske Alen bred, foruden Grøfterne (1 alen er vel 62 cm. 7 alen skulle da bli ca. 4,50 meter). De 2de andre Post-Veyie, nemlig: fra Bergen til Stavanger, og fra Bergen til Molde, samt alle alfar Lande-Veye, skal være 6 Alen brede, foruden Grøfterne; Dog, hvor Veyene anlægges over Myrer og i alle Udmarker, skal de giøres 1 Alen bredere, end som foran er anført."

Og det fantes ingen unnskyldninger, selv om arbeiderne manglet de nødvendige bygge-materialer på stedet. For arbeidet skulle gjøres slik Hammer hadde beskrevet: "om Steen, Gruus og Sand endog skulle hæntes 1/4 Miil fra Arbeydet".

I et eget avsnitt gir han en detaljert beskrivelse av hvordan grinder og rode-stolper skal lages og settes opp. Og til slutt har han seks paragrafer om bro-bygging. Den siste og sjette paragrafen avsluttes i Hammers ånd - med en trussel mot dem som ødelegger offentlige byggeverk - og en sterk oppfordring til angiveri av slike personer, mot god betaling og hemmeligholdelse av angiverens navn:

"Saaledes har jeg kortelig anført, hvad som ved Vey- og Broe-Arbeydet skal iagttages, og det befales samtlige Lensmænd, Rodemæstere og de paa Veyene arbeydende Almuer udi Bergens Stift, ved Vey-Arbeydets Udførelse neyagtig at efterfølge det foreskrevne, hvorved Arbeydet paa deres Roder i Tiiden lettes, og de undgaar Mulcters Erlæggelse for Overhørighed.

Og da kaade ondskabsfulde Mennesker, som oftest ruinerer og ødelægger de Træer, som ere plantede langs Veyene, saavel som Broer og deres Rækværker, Giærder, Grinder, Miile- eller Rode-Stolper; saa vorder saadanne Letsindige Mennesker, paa det strængeste advarede og erindret, at de ville entholde sig fra deslige Uforskammenheder; thi ellers kand de sikkerlig vente, at vorde straffede, i Følge den Kongelige Placat af 30te Junii 1786, nemlig: Er det militair Person, som begaaer slig Uorden, straffes han med Krum-Liggen, Cachot, eller passere Spids-Rødderne igjennem 300 Mand. Er det derimod Civile, da mulcteres fra 2 til 20 Rixsdaler, eller og ansees som for Vold og Herværk efter Loven, alt i Forhold til Forbrydelsens Størrelse. Børn, som ere under 15 Aar, straffes derfor med Riis, og deres Forældre betaler Skaden.

Alle Retskafne og Veltænkende, opfordres at anvende sine Bestræbelser til at Hemme og standse deslige Uordener. Og omendskiønt det bør være enhver Almuenmann høyst magtpaaliggende, at opdage og see de Mennesker straffede, som med forsetelig Ondskap formerer hans Arbeyde, saa dog, til Opmuntring, udsættes herved en Belønning fra 5 til 10 Rixsdaler for hver den, som for GeneralVeymesteren bevislig angiver nogen, der enten beskadiger Træer, som ere plantede langs Veyene, eller Broer og deres Rækværker, Giærder, Grinder, Miile- eller Rode-Stolper, hvilket Præmium af Vey-Kassen skal vorde udbetalt, og Angiverens Navn, om det forlanges, blive fortiet.

Bergen den 31te Martii 1794.

C.J. Hammer."

Den godeste general-vegmester fornektet seg ikke. Han brukte gjerne av både statens og egne penger for å "slå kloa i" kjeltringer. Skjønt egne og egne penger ... Han visste hvor han skulle få refundert sine utlegg.

Til toppen

HAMMER OG LÆRDØLENE

Postvegen - hovedvegen - mellom Bergen og Christiania gikk på denne tid over Fillefjell til Valdres. Så det er ikke noe nymotens påfunn av samferdsels-minister Opseth, når han vil ha denne vegen som "stam-veg".

Helt siden 15. april 1563 hadde lærdølene hatt kongebrev på at de skulle slippe militær-tjeneste - mot å holde vegen over Fillefjell i god stand. I tillegg skulle de frakte post og øvrighets-personer over fjellet. Hver eneste av de seinere kongene i København fornyet dette brevet med lærdølenes rettigheter, noe også lærdølene var svært påpasselige med at de gjorde.

I 1777 stadfestet kong Kristian 7. rettighetene deres, men det ble også siste gangen de klarte å få en kongelig underskrift på dem. For nå var det mange øvrighets-personer som ønsket det annerledes. En av dem var C.J. Hammer. Han var militær - og hadde følgelig ikke sans for at noen slapp militær-tjeneste. Dessuten var han general-vegmester. I den egenskap ønsket han at staten (dvs. han) skulle ha ansvaret for postveg-byggingen - ikke noen tilfeldige bønder inne i en trang dal.

Og Hammer fikk det som han ville. I 1790 var planene for vegen over Fillefjell ferdige. Og arbeidet ble utført 1792-94 under ledelse av løytnant Wilhelm Jürgensen (1762-1842) som seinere ble berømt kompanisjef for lærdølene i krigen mot svenskene. Han sendte rapporter fra arbeidet hver uke. Disse er bevart, slik at vi kan følge utviklingen.

Det ble i tillegg lagt planer om en båtfri veg fra Bergen til Christiania over Gullbotn/Voss. Men denne vegen var det ikke den unge, uredde, resultat-orienterte, dynamiske - og temmelig despotiske mann C.J. Hammer som fikk realisert. Den vegen måtte vente til våre dager - til sunnfjordingen Opseth fikk styre som han ville med norsk veg-politikk.

Men allmuen var ikke begeistret for Hammer sine planer. De mente de hadde byrder nok som det var, om de ikke skulle få seg pålagt nye som vegmester-toll og utskriving til vegarbeid.

Selv opplysnings-mannen, sorenskriver Hans Arentz i Sunnfjord, hadde ingen særlig forståelse for at allmuen måtte bruke tid og krefter på å bygge veger de sjøl aldri ville komme til å bruke. Og han var heller ikke så sikker på om vegbyggingen var regningssvarende på Vestlandet med mange fjell og fjorder, og der "Leden" langs kysten alltid hadde vært hovedveg. Han mente kostnadene kunne bli altfor store om man skulle bygge postveg over land. Den samlede postmengde i Sunnfjord ville i løpet av et år, knapt kunne gi mer enn 10 dalere i porto. Og av reisende var det nesten ingen, utenom embetsmennene på sine tingreiser. Kostnaden til bygging av en enkelt bro på postvegen, kunne komme opp i 500 dalere - og det var svært mange broer i distriktet.

Alle var heller ikke enige i valget av vegtrasé. Bonden på Sårheim i Jølster var lite fornøyd med at postvegen ble lagt gjennom det han mente var beste åkeren sin. Så han fylte i der vegarbeiderne hadde gravd opp - og fikk kraftig korreks fra general-vegmesteren - og mulkt fra futen.

Men han slapp likevel billig i forhold til det lærdølene måtte tåle.

Til toppen

ENEVOLDS-KONGEN - FOLKETS HÅP MOT EMBETSMENNENE

Ingen synes å ha vært mere kongetro enn de gamle opprørerne mot embetsmanns-veldet. Dog får vi unnta Søren Jaabek som var republikaner. Men han levde så seint på 1800-tallet at folket gjennom Stortinget hadde begynt å få skikkelig makt. Men før ham finner vi at "opprørerne" - både Marcus Thrane, lærdølene, Kristian Lofthus og "strilene" m.fl., hadde stor tiltro til kongemakten. Og det er ikke så rart. For embetsmennene, som var satt til å være "kongens stedfortredere" lokalt, gjorde sitt beste for å snyte både folket og Kongen. På den måten hadde folket og Kongen felles interesser i å holde embetsmennene "i sjakk".

Men da embetsmennene satte i gang en aksjon for å frata lærdølene deres rettigheter, var det liten hjelp i å rope på Kongen - enn si påberope seg Kongens underskrift. For kong Kristian 7. var forlengst blitt sinnsyk - og makten var flyttet til hans sønn, kronprinsen. Og den karen hadde ikke skrevet under på noe kongebrev med rettigheter!

Derfor ble det et forholdsvis lett, men dog blodig, spill mellom "makta" og lærdølene rundt 1800.

Selv om C.J. Hammer ikke er nevnt i den lokale historien om det dramaet som utspilte seg i Lærdal i disse årene, så kan vi levende forestille oss ham i "kulissene" - som den store strateg. For Hammer hadde fått ansvaret med å bygge ny veg gjennom Lærdalen over Fillefjell. Og lærdølene selv hadde slurvet fælt med vedlikeholdet av den vegen som var. Dermed hadde Hammer og de andre øvrighets-personene gode argumenter for både å fjerne rettighetene deres, innrullere dem i militæret og pålegge dem plikt-arbeid på vegen.

At C.J. Hammer spilte en viktig rolle i dette, det vet vi. Dessuten ble han, 10. oktober 1801, forfremmet til oberst-løytnant - midt i den hardeste striden med lærdølene. Da var vegen riktignok ferdig, men Hammers innsats var nok heller ikke denne gangen glemt - av myndighetene.

Det ble en hard strid. For da vegen over Fillefjell var ferdig, ble lærdølene gjentatte ganger innkalt til sesjon - til innskriving i de militære ruller. Og hver gang nektet de. Anført av sine fremste utvalgte, med Anders Olsen Lysne i spissen, pukket de til stadighet på sine rettigheter.

Men etter hvert strammet myndighetene grepet, hentet militær-makt fra Østlandet, satte over fjellet og arresterte lærdølenes ledere. Dermed måtte de gjenstridige sogningene "bøye kne" for øvrigheten og la seg innskrive i de militære ruller.

Som vanlig var med "opprørere" på den tiden, ble de stilt for retten og dømt. I alle dommer pleier det å være noe som taler til unnskyldning for den tiltalte. I dette tilfellet fantes det ingen ting. 11. mars 1803 stadfestet høyesterett dommen som dømte Anders Olsen Lysne "at have forbrudt Ære, Liv og Gods rørendes og urørendes" (altså dødsdom med tap av all eiendom for etterlatte), dessuten ni til varierende lengde festnings-arbeid fra livstid til ett år, mens to måtte bøte til sognets fattigkasse med 50 riksdaler hver.

Alt 15. april 1803 ble deler av dommen endret - og til slutt ble alle ettergitt straffen - unntatt Anders Olsen Lysne. Han ble halshogget i Bergen klokka fem om morgenen 1. juni 1803.

Christopher Johannes Hammer hadde - 44 år gammel - nok en gang aktivt deltatt i framskaffelsen av et lik.

Til toppen

EN BAUTASTEIN KAN MINNE OM SÅ MANGT

Lærdølene er et ærerikt folkeferd. Like sikkert som de trofast tok til våpen for å forsvare landet mot svenskene, da de omsider ble pålagt det - like sikkert reiste de en bautastein til minne om de som var med i krigen.

Også Christopher Johannes Hammer hadde trang til å bli minnet av ettertida. Men han måtte gjøre det sjøl. Og han gjorde det til gagns. Fra Danmark bestilte han nemlig marmor. Med mye besvær og slit ble marmor-blokkene fraktet opp til stifts-delet mellom Akershus og Bergens stift. Der ble marmoren reist som en støtte på et steinfundament - og der står støtten den dag i dag med en innskrift som klart og tydelig forteller hvem som anla denne vegen: "C.J. Hammer". Den samlede kostnaden for støtta var 245 riksdaler. Det tilsvarte tre års vegbudsjett for Fillefjells-vegen i de dager. Også på en diger stein i Jacobsstigen ved den gamle skyss-stasjonen Maristuen, lot Hammer hogge inn et minne om at "Denne Wei er anlagt Af C.J. Hammer 1790".

Til toppen

ETTERSKRIFT

C.J. Hammer ble i 1812 også auksjons-direktør i Bergen. Han døde i "Byen mellom de sju fjell" 11. august 1823, vel 64 år gammel. Etter Hammers død ble sønnen Even Hammer (1790-1859) konstituert i stillingen som general-vegmester. Men allerede året etter, i 1824, kom "Lov angående Vegvesenet". Denne gav overoppsynet med vegvesenet tilbake til amtmennene. Loven ble gjennomført fra 1. juli 1826.

Even Hammer var engasjert i vegspørsmål fram til 1832. Deretter ble farens arkiv (som vi i denne artikkelen har "øst" litt av) stuvet vekk på loftet. Det dukket ikke opp igjen før i 1899 da man kom over noen kasser med gamle papirer på loftet til en av Brygge-gårdene i Bergen. Derfra ble det fraktet til Stifts-arkivet, og dermed var fire hylle-meter med stoff om vegbygging, planer, rapporter, besiktigelser, og slit og motgang - sikret. En hver kan tenke seg disse papirers endeligt om de skulle blitt liggende 56 år til på loftet til Brygge-gårdene hvor en storbrann gjorde "vei i vellinga" i 1955.

Fra andre deler av landet er dessverre det meste av general-vegmester-arkivene tapt. Men Riksarkivet har arkivet etter general-vegintendanten 1789-1814, som hadde ansvaret for vegbyggingen i Akershus.

Til toppen

Tilbake til innholdsiden for historie-stoff

Hjem

Jürgensen med sin hær ...

Av Bjørn Davidsen


Klikk her , dersom du ønsker gul skrift på svart bakgrunn


"Napoleon med sin hær over Alpene drog", står det i sangen. Det kunne like gjerne stått: "Jürgensen med sin hær over Fillefjell drog". For det er like riktig - fra samme krigs-periode.

Etter at lærdølene hadde måttet bøye kne for overmakten - den militære øvrighet - og la seg innrullere i det militære, stilte de like helhjertet opp som de tidligere hadde strittet imot. Det lærdalske kompani ble i krigen mot svenskene fra 1808-1810, både beryktet og berømt - alt etter fra hvilken side man ser det.

Befalet deres var kaptein Wilhelm von Jürgensen, premier-løytnant Claus Morgenstierne von Rumohr, furer Jens Henrichsen Klingenberg, korporal Bård Andersen Moe og korporal Hans Sørensen Lem. Til våpen hadde de bare bajonett, og av klær manglet det "sko, strømper og skjorter".

På turen østover fra Lærdal i 1808 led kompaniet mye vondt, på grunn av sterk kulde. Blant annet ble Rumohr så syk at han måtte innlegges på Åsnes lasarett. Han kom følgelig ikke med i krigen og søkte siden avskjed.

Omkring 18. mai kom kompaniet i kamp med svenskene ved Skandsegården. De gjorde i alt tre stormløp, og under det siste var det at Lem svingte hellebarden sin høgt i luften og ropte på sognamål: "Kom no karar, ska de berre fao sjao kor det ska gao'. Høyr gutar kor svenskefelao let, no skal me dansa fram." Ikke rart at svenskene løp for livet - de trodde - på det fremmede og uforståelige tunge-målet - at det var franske hjelpe-tropper som kom imot dem. (Danmark-Norge var jo på parti med Napoleon).

I 1811 måtte lærdølene i veg igjen på grunn av utsikt til krig med Sverige. Men denne gangen gikk det over, slik at de snart kunne reise heim igjen. De må ha vært i et skikkelig godlag på heimturen, disse karene. For ved en skyss-stasjon nede i Bamble, der de skulle hvile en stund, ville den nettopp utnevnte kommander-sersjant Anders Davidsen Rå og noen andre ha brennevin hos eieren av gården. Men han hadde vel hørt tale om disse karene før, og fant det rettest å nekte dem slike saker, for ikke å få alt for mye bråk utover natten.

Det skulle han ikke ha gjort - stakkars arme mann - for et øyeblikk etter var han og folkene hans blandet inn i et vilt slagsmål med lærdølene så hårdottene fløy rundt i luften. Og, som rimelig var, måtte både bonden og folkene hans rømme garden. Siden drog lærdølene ned i kjelleren hans og drakk og åt til de sovnet i sokkene. Om morgenen fór de sin veg uten å betale for seg.

Trolig var skyss-skafferen svært så glad over å bli kvitt den slags gjester, som betalte med juling. Siden klaget han på Rå, men uten å få medhold av krigsretten i Bergen, der saken ble pådømt.

Lærdølene var også utkalt til krigs-tjeneste i 1813-14, da det brygget opp til ny strid med Sverige. Men denne gangen bestod for det meste innsatsen av vakt-tjeneste - og kamp mot sult og mangel på klær.

Til minne om lærdølene i krigen, er det reist en minnestein nede på "Øyramarki" i heimbygda. (Kilder: Mons Frydenlund og H. Angell)

Til toppen

Tilbake til innholdsiden for historie-stoff

Hjem