Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har
gleden av å formidle:
På fisketur
(m/oppskrifter)
Av Johan Chr. Frøstrup
Klikk
her, hvis du vil ha svart skrift
på gul bakgrunn.
Innhold:
Berggylt - den farge-sprakende grisen
Berggylten hører absolutt til de mere sjeldne gjester som
man får på kroken eller i garnet. Men skulle amn være
så heldig å få en berggylt eller to, vil man straks legge
merke til den fargerike fisken med de store tykke leppene.
Navnet berggylt er i grunnen et meget godt navn på denne kraftige
fisken. Gylt betyr rett og slett gris (galte) og hvis man kunne få
oppleve å se den i sine rette omgivelser, vil den faktisk minne mye
om en tykk gris der den roter rundt i tareskogen på leting etter
noe å spise. For bare noen få år siden ble man klar over
at berggylten har et merkelig kjønnsliv. I sine første leveår
er den hunn, men når den blir ca. 10 år, skifter den kjønn
og blir hann.
Å fiske etter berggylt en varm sommerdag er litt av en utfordring.
Berggylten nipper alltid til agnet før den bestemmer seg for å
hugge. Når den først sitter fast på kroken, kjemper
den innbitt for å komme løs. Normalt veier ikke de berggyltene
man får opp av sjøen mer enn 0,5 kilo. Men det har hendt at
større rugger på opptil 6 kilo har latt seg friste av agn
og blinkende sluker.
SLIK FISKER DU DEN:
Berggylten lar seg ikke så lett fange. Men som et utgangspunkt
bør du vite at den på et område er nokså lik oss
mennesker: Den liker varmt vann. Om sommeren oppholder den seg derfor på
grunt vann - ned til ca. 25 meter.
Berggyltens naturlige føde er små blåskjell og
krabber. Det er derfor lurt å bruke skjellinnmat, reker og fiskebiter
på kroken. De fleste bruker nok bunnsnøre når de fisker
etter berggylt, men det går også utmerket an å bruke
en kort slukstang med en multiplikatorsnelle. Har du først fått
en berggylt opp fra dypet, så forsøk følgende tips:
Undersøk mageinnholdet nøye. Da vil du få svar på
hva slags agn du skal bruke, og er ikke mageinnholdet noe større
skadet av den sterke magesyren, kan dette utmerket brukes til agn.
SLIK KJENNER DU DEN IGJEN:
Hvis du får en fisk opp på land som har store, tykke
lepper, samt sterke, jevne fortenner, ja da er det mye som tyder på
at berggylten er fanget. Har den i tillegg en svært fargerik kropp,
så er berggylten langt på vei identifisert. Men her bør
du likevel være oppmerksom på at det finnes slektninger av
berggylten som du kan forveksle, og at ikke en eneste berggylt er lik når
det gjelder fargene. Noen har en gulgørnn hovedfarge, mens andre
igjen kan være rødbrune eller gulbrune. Over hele fisken går
det i tillegg et marmorert mønster i lyse farger. Øynene
til berggylten skiller seg også noe ut ved at de har en sterk rød-orgage
farge.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Selv om berggylten kan minne om en gris, så må du for
all del ikke kaste den. Den ikke bare kan, men må spises. Her i landet
blir den brukt lite til mat for mennesker - og det er synd. Årsaken
til dette er nok at den inneholder mange bein. Men tilbereder du den riktig,
er den meget god både som kokt og til fiskesuppe. På Sørlandet
er det blant annet mange yrkesfiskere som ikke vil koke fiskesuppe på
noe annet enn berggylt. Her er vår berggylt-suppe:
Ca. 300 gr. berggyltfilet, 2 purre (i ringer), 4 poteter (i terninger),
2 ss smør eller margarin, 2 ts salt, pepper, 1,25 liter vann, hakket
dill eller persille, selleri.
Fres purre, poteter og selleri i smør eller margarin uten
å brune. Ha i krydder og vann. La suppen koke til grønnsakene
er møre. Skjær berggyltfiletene i biter og fjern de beina
man kommer over. Deretter legges alt i gryta i ca 10 minutter før
man regner at grønnsakene er ferdig. Smak til suppen. Strø
hakket dill eller persille over. Koketid ca. 15 minutter.
Uer - dypets røde delikatesse
Av uerens klumpete kroppsform ser man tydelig at den er en typisk
dypvannsfisk som lever på dyp fra 100 til 500 meter. Hos oss finner
vi den langs hele kysten fra Skagerrak i sør til Finnmark i nord.
I likhet med de andre uerartene føder også den vanlig
ueren levende unger. Eggene befruktes, utvikles og klekkes inne i hunnen.
Selve parringen foregår i tidsrommet august-november. Etter at hun
er parret, lagrer hun spermien i flere måneder. Først i månedsskiftet
februar/mars blir eggene befruktet. Ved fødselen har uer-yngelen
en lengde på 5-7 mm. De er ennå ikke helt ferdigdannet, men
de vokser raskt og når de har nådd en lengde på ca. 20
mm, har de fått de fleste trekk og kjennetegn som foreldre-fiskene.
Men de mangler fortsatt den fine rødfargen. Denne får de først
når de er 5-7 cm lange. Ueren vokser meget langsomt og kan ved enkelte
anledninger oppnå en meget høy levealder. Ved 15 års
alderen er ueren kjønnsmoden og den kan da ha en lengde på
ca 35 cm. De uere som i dag blir fanget, er som regel et sted mellom 15-30
år. Men det hender av og til at man får tak i fisk som er over
60 år.
SLIK FISKER DU DEN:
For en vanlig feriefisker er ikke ueren den fiskearten man får mest
av. Egentlig er det svært sjelden man trekker en uer opp fra havets
dyp. Dette kommer ikke av at ueren er en kresen fiskeart som er lite huggevillig,
men at den finnes på så store dyp at det er vanskelig å
fiske etter den med vanlig redskap. Fiske etter uer foregår helst
med line eller forskjellige pilketyper. Du bør huske på å
ha med deg rikelig med snøre, for ueren fiskes på dyp fra
50-300 meter.
SLIK KJENNER DU DEN:
Ueren har et abborliknende utseende med en vakker rød kroppsfarge
som har gitt den navn som rødfisk eller raudfisk. Øynene
er store og runde. Når ueren blir halt raskt opp fra havdypet, blir
den sprengt på grunn av trykk-forandringene, noe du tydelig kan se
på øynene som trenges ut. Åpner du kjeften til ueren
vil du også der se at den er rød eller lyserød.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Uer er en av de beste matfisker vi har. Den kan spises både
røkt, kokt eller stekt. Spesielt blir uerhodet regnet for å
være en delikatesse.
Kokt uer til 4 personer: Ca 800 gr. uer i skiver, ca en halv dl
salt til hver liter vann.
Fisken skrapes, vaskes og skjæres i skiver som deretter legges
i rennende kaldt vann i ca. 15 minutter. Kok kraft på hodet. Legg
de andre stykkene i kraften og la dem trekke i 10-12 minutter. Varm, kokt
uer kan serveres med kokte poteter, persillesmør og agurksalat.
Lange - grådig rovfisk i metervis
I de norske kystfarvann er langen en av de aller største
torskefiskene som finnes. Det er blitt fisket langer på opptil 30
kilo med en lengde på ca. 170-180 cm.
Langen, som er en glupsk rovfisk, tilbringer store deler av sitt
liv på bunnen, der den forsyner seg grådig av forskjellige
dypvannsfisk, krepsdyr, sjøstjerner og kråkeboller. En hunn-lange
kan gyte utrolig mange egg, ja kanskje flere enn noen annen fiskeart. Det
er beskrevet at en stor hunn kan produsere opptil 20 millioner egg. Men
det trengs, for eggene har mange fiender og bare noen få yngel vokser
opp og kan føre slekten videre. I følge nyere undersøkelser
er det mye som tyder på at langen kan bli omtrent like gammel som
den norsk-arktiske torsken. Normalt er de fiskene som blir fanget 8-20
år gamle.
SLIK FISKER DU DEN:
Langen er en typisk fiskeart som utelukkende jager med luktesansen.
Derfor bør du ligge stille med dreggen ute når du fisker etter
lange. Den må nemlig få tid til å snappe opp duften fra
agnet og lukte seg frem til herligheten. En fin måte å fiske
etter lange på er derfor å bruke bunnsnøre med en eller
flere kroker, som egnes med biter av sild, makrell eller lyr. Langen hugger
alltid forsiktig. Derfor må du smøre deg med tålmodighet
og vente til den trekker seg tilbake med agnet. Da skal du rykke lett i
snøret og håpe på fast fisk.
SLIK KJENNER DU DEN:
Langen, som også kalles longa, grålonga, kan du vanskelig
forveksle med noen annen fiskeart. Den lang-strakte, åleformete kroppen
med to ryggfinner, den første kort, den andre lang, er tydelige
kjennetegn som straks røper dens identitet. Et annet typisk kjennetegn
er den karakteristiske skjeggtråden som tydelig forteller at den
hører til torskefiskene. Skjeggtråden er som regel lenger
enn øyets diameter.
SLIK SPISER DU DEN:
Ovnstekt langfilet på grønnsaksbunn til 4 pers:
600-700 g fiskefilet, 1,5 dl hakket løk eller purre, 1 dl
stangselleri i terninger, 1 dl hakket persille eller dill, 1 ts salt, 1
knivsodd hvit pepper, 2 ss smør, 1 knivsodd paprika, 2-3 ss tomatpure.
Skyll fiskefiletene og la dem renne av. Bland løk, selleri
og kryddergrønt. Legg blandingen i en smurt vannfast form. Plasser
fiskefiletene oppå. Krydre med salt og hvit pepper. Fordel smøret
på fisken og strø paprika over. Stek fisken i ovnen på
225 grader i ca 30 minutter. Spe med tomatpureen ved siden av fisken etter
ca. 10 minutters steketid.
Den ferdige retten serveres med kokte poteter.
Lomre - den smellvakre
Lomra blir ofte sett på som den vakreste av alle flatfiskene
som finnes langs vår langstrakte kyststripe. Dette skyldes nok i
første rekke at den har en vakker marmor-aktig ryggside.
Hos oss er lomra særlig vanlig i de nordvestlige deler av
Nordsjøen. Men den finnes også i store mengder rundt Færøyene
og sør for Island. Lomra som liker seg best på steinete bunn,
er nokså stasjonær av seg. Merkeforsøk har vist at den
sjelden legger ut på lange vandringer. Det er først og fremst
i forbindelse med gyting at den kan bevege seg noe. Lomra er en typisk
rovfisk som setter til livs små dyr som børstemark og forskjellige
arter av krepsdyr. Det er helst om sommeren og tidlig om høsten
at lomra stadig er på farten etter noe å få sette tennene
i.
SLIK FISKER DU DEN:
Lomra finnes av og til på dyp fra 25-40 meter. Derfor kan
du fiske etter den med bunnsnøre eller garn. Hvis du velger å
ligge stille med båten og fiske med bunnsnøre, skal du huske
på at lomra i likhet med de fleste andre flatfisker, foretrekker
sandmark som agn. Men du kan også bruke blåskjell, reker, fiskebiter
eller strimler fra sild eller makrell.
SLIK KJENNER DU DEN:
Å skille de forskjellige flyndre-artene fra hverandre er ikke
alltid så lett. De er alle flate og med nokså likt utseende.
Men ser du nøyere etter og bruker en god fiskebok, vil du nok raskt
oppdage at de forskjellige flyndre-artene har nokså forskjellige
kjennetegn. For lomras vedkommende så mangler de gattpigg. Den karakteristiske
sidelinjen er dessuten ikke helt rett, men buer litt over brystfinnen.
lomras skinn er glatt og oversiden har forskjellige sjatteringer i brunt,
rødt, gult og grønt.
SLIK SPISER DU DEN:
Ovnstekt lomre til 4 pers.: 1,5 kg flyndre, salt og sitronsaft.
TIL PANERING: 1 egg, 2 ss strøkavring.
TIL STEKING: 2 ss smør eller margarin, Saften av en halv
sitron, 2-3 dl vann (en halv hvitvin), 10 hvite pepperkorn, 1 ss hakket
løk.
Skrap skinnet av fisken og vask den. Gni fisken inn mede salt og
litt sitronsaft. Legg fisken på et smurt ildfast fat eller en smurt
langpanne. Pensle med pisket egg, dryss over med strøkavring. Legg
på noen smørklatter. Stek fisken i ovn ved 250 grader til
den har fått farge - øs den av og til med stekefett. Spe deretter
med sitronsaft, vann eller vin. Legg i pepperkorn og løk. Total
steketid er ca. 30 min.
Sei - en topptrimmet fighter
Seien er, i motsetning til andre torske-fisker, en typisk stimfisk
som man ofte kan se helt oppe i vannflaten eller på grunt vann. Den
er da også ved siden av torsken, den vanligste fiskearten man i sommer-månedene
og utover høsten kan få på kroken langs sørlands-kysten.
Seien fører en omstreifende tilværelse på jakt
etter føde, og beite-plassene kan variere fra år til år.
Det lille krepsdyret som blir kalt for raudåte, er sammen med småfisk
som sild og brisling, en viktig matkilde for seien. Ved hjelp av et sileapparat
som består av gjellegitter-staver, svømmer seien med åpen
kjeft inn i matfatet. Raudåta og andre plankton-organismer vil da
bli hengende igjen og fortæres av fisken. Seien kan bli svært
gammel. Blant annet er det tatt en sei som viste seg å være
hele 27 år gammel. Men det er mye som tyder på at den kan bli
enda eldre.
SLIK FISKER DU DEN:
Som sportsfisk, er seien et artig bekjentskap som du vil sette pris
på. Den er meget hugge-villig og går på alt fra flue
og pilk til sluk og gummimark. Bruker du slukstang, ser det ut til at seien
setter pris på smale, sølvblanke sluker. Dorging er også
en artig fiskemåte etter denne sterke og kjappe fisken. En spesiell
måte å dorge på, som blir mye brukt på Sørlandet,
er "Kylping". Snøret består av 20-25 meter messing-tråd
som er festet i spissen på en bambus-stang. Som dorger brukes helst
gummimark i forskjellige farger. Så fort du ser at det er fisk på
kroken begynner du å hale inn. Men isteden for å la snøre
kveile seg opp i båten, lar du det gå over bord etter hvert
som du haler inn. Siden snøret er tungt vil det synke raskt uten
å tufse seg.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du har fått en sei på kroken, vil du med en gang
se at den hører til torske-familiene. Den har nemlig en strømlinjet
form med tre ryggfinner og to gattfinner. Seien er en utmerket svømmer,
som kan forfølge byttedyr over lange avstander. Ryggen hos seien
er grønn til svartbrun, mens buken er sølvaktig hvit. Et
typisk kjennetegn hos torskefiskene er den karakteristiske skjeggtråden.
Men hos seien er den meget liten. I noen tilfeller mangler den helt. Eldre
fisker har dessuten en synlig framstående underkjeve.
SLIK SPISER DU DEN:
Seibiff med løk og epler til fire personer: 700-800 g fiskefilet,
3 ss hvetemel, 1 ss salt, 1 ts pepper, smør, 2 epler, 2 tomater,
1 løk og litt karri.
Skjær fisken i passende biter. Tørk dem godt og vend
dem i en blanding av mel, salt og pepper. Stek fiskestykkene i smør
til de er gjennomstekt og har fått pen farge. Hakk løk og
epler, skjær tomatene i biter og strø over litt karri hvis
man vil ha en "hot" rett. Fres alt i pannen til løken
er blank. Legg denne blandingen på toppen av fisken som serveres
med poteter og grønnsaker.
Ål - "sleip som en ål"
For mange mennesker virker ålen frastøtende og ekkel.
Dette kommer nok først og fremst av at den har en slangelignende
kroppsform. Ålen er i grunnen et merkelig dyr som gjennom sitt liv
legger ut på lange vandringer. Når den skal gyte, vandrer den
til Sargassohavet - en strekning på opptil 8.000 kilometer!
Etter at eggene er lagt og larvene etter hvert ser dagens lys, driver
de passivt med Golfstrømmen mot Europas kyster. De er nå 7-8
cm lange og har kommet opp i en alder av 1 1/2 år. Etter at ålen
har kommet til kysten, legger den ut på en ny vandring. Men denne
gangen legger den kursen mot elvemunningene og vandrer opp i vann og innsjøer.
Den kalles nå for gulål. Oppholdet i ferskvann kan vare fra
2 til 25 år, før den igjen legger kursen mot gyteområdene
hvor den er født. Like før ålen vandrer ut mot havet,
forandrer den utseende og kalles nå for blankål. Hvordan ålen
klarer å finne veien tilbake til gyteområdet, er det i dag
ingen som vet med sikkerhet - ihvertfall er det litt av en prestasjon.
SLIK KJENNER DU DEN:
Ålen hører til de fiskearter som du vanskelig kan forveksle
med noen annen. Kroppen er lang og slimete. I det stadiet da ålen
kalles for gulål, er ryggen olivenbrun eller gråbrun mens buken
er gulglinsende. Blankålen derimot har mørk grågrønn
rygg med sølvaktige sider og buk.
SLIK FISKER DU DEN:
Prøver du å fiske etter ål med bunnsnøre
eller sluk, så kan du være nesten helt sikker på å
få helt andre fiskearter enn ål. Fiske i sjøen etter
ål bør foregå med åleruser, med teiner som agnes
med småfisk. Bruker du line, må du huske på at denne
skal legges langs bunnen med et stort søkke i hver ende. På
den måten kan du fange nokså mye ål og det er først
og fremst gulålen som biter på.
SLIK SPISER DU DEN:
Ålen er blant annet en av våre aller beste matfisker,
som ikke fortjener å bli vraket etter at den har bitt seg fast i
kroken.
Kokt ål med krydder til 4 personer: en ål (3/4-1 kg).
TIL KOKING - ta til hver liter vann: 1 ss salt, 0,5 dl eddik, 5
hvite pepperkorn, 2 laubærblad, dill.
Flå ålen, rens og vask den. Skjær den i 2-3 cm
brede stykker og vask stykkene godt. Bland ingrediensene til kokelaken.
Beregn så meget væske at den så vidt dekker ålen.
Kok laken opp og smak den til. Legg ålen i og kok den opp uten lokk.
Skum og la ålen trekke under lokk. Koketid en halv til en time.
Kokt ål kan serveres enten varm eller kald med agurksaus,
picklessaus eller pepperrot-saus.
Skate - fisken som "flyr" under vann
Det finnes mange rare skapninger i sjøen. En av disse er
den merkelige skaten. Av utseende kan den minne mye om en flyndre, men
i virkeligheten hører den i likhet med haiene, til bruskfiskene.
Hadde du hatt mulighet til å se skatene i sitt rette element,
ville du ha sett at den svømmer på en merkelig måte.
Fisken bruker de store brystfinnene når den beveger seg. Disse settes
i bølgende bevegelser som forplanter seg forfra og bakover. En svømmende
skate kan derfor minne om en fugl i flukt. Til dags dato er det funnet
ca. 350 forskjellige skatearter i alle havområder fra polar-området
til tropene. Dessuten finnes de fra fjære og ned til ca. 3.000 meters
dyp. Hos noen skater finnes det et elektrisk organ på vingene. Disse
produserer kraftige spenninger som fisken bruker under angrep og ved forsvar.
Hos enkelte store skater kan denne spenningen være så kraftig,
opptil 220 volt, at et voksent menneske kan få seg et voldsomt sjokk.
SLIK FISKER DU DEN:
Å få en skate på kroken er svært sjelden.
Dette kommer først og fremst av at skatene trives best på
bunntyper som ikke er tilholds-sted for andre spennende fiske-arter. Når
du skal fiske etter skate er det best å bruke et bunnsnøre
med en krok-størrelse på 4/0 til 6/0. Som agn kan du bruke
blodige fileter av makrell eller sild. Når skaten nærmer seg
agnet, vil den nærmest falle ned over fiske-filetene og sluke alt
sammen i et jafs. Deretter svømmer den noen meter med agnet i kjeften.
Med en gang du kjenner at snøret blir stramt skal du rykke kraftig
til for at kroken skal få godt feste.
SLIK KJENNER DU DEN:
Skatene, eller rokkene, som noen sier, er lett kjennelige på
den flattrykte kroppen med de brede nesten vingelignende brystfinnene.
Som alle andre "flatfisker", som lever på bunnen, har også
skatene lys underside. Munnen sitter på kroppens underside og de
to åpningene som finnes et stykke ovenfor munnen er ikke øyne
som mange tror, men fiskens neseåpninger. I likhet med haiene mangler
også skatene gjellelokk. Piggskate, kloskate og storskate er de vanligste
skateartene i Nordsjøen.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
De fleste som får en skate på kroken, kaster nok fisken
på sjøen igjen, men det er synd. For hadde man kjent denne
artige fisken bedre, ville man ha visst at den er en utmerket matfisk og
at det er først og fremst de karakteristiske vingene som brukes
til menneskeføde.
Stekte skate-vinger til 4 personer: 1 kg skatevinger, salt og pepper,
grillmel, smør, salat og gressløk.
Skatevingene flås for hinner og tørkes godt før
videre tilberedning. Deretter rulles de i grillmel som er tilsatt salt
og pepper. Vingene stekes i meieri-smør til de blir gyldenbrune
på begge sider. Det hele serveres med potetsalat, brunet meieri-smør,
friske salatblad og litt gressløk.
Piggvar - en rund og flat rovfisk
Piggvaren som også blir kalt for piggkarv og sandkerv, blir
med sine opptil 100 cm og 25 kilo den nest største av de flyndre-fiskene
som finnes i våre farvann. Bare kveita blir større. Hos oss
finnes piggvaren langs hele kysten opp til Nord®Norge, der den forekommer
fra fjæra og ned til ca. 80 meters dyp. Den liker seg best på
sand, grus eller steinbunn og er en fryktet rovfisk som setter til livs
store mengder med forskjellige bunndyr, sild, brisling og andre mindre
flyndre-arter. En stor piggvarhunn kan gyte hele 15 millioner egg som har
en diameter på bare 1 mm. Piggvaren vokser sent, og forskning har
oppvist at hunnen vokser raskere enn hannen. Når piggvaren er ca.
20 cm lang, har den kommet opp i en alder av ca. tre år.
SLIK FISKER DU DEN:
Når du skal fiske etter piggvar, er det viktig å bruke
agn som har konsistens, form og bevegelse som en naturlig fisk. Derfor
er det best å bruke et tackel med flere kroker, som du agner med
lange strimler fra for eksempel makrell. Tacklet bør senkes rett
ned over bunnen og ved å kjøre det opp i vannet og deretter
fire det ned noen meter igjen, er det størst sjanse for at du skal
få napp. Under fiske etter piggvar kan det være lurt å
la båten drive.
SLIK KJENNER DU DEN:
Piggvaren kan du kjenne igjen ved at den har en nesten sirkel-rund
kropp som dessuten er nokså tykk. Munnen hos piggvaren er stor med
et tydelig underbitt. På ryggen har fisken en gråbrun til mørk
sjokoladebrun farge med gul-aktige, svarte eller grønn-aktige punkter.
Ryggsiden mangler helt skjell, men har derimot store beinknuter som tydelig
kan sees. Undersiden på piggvaren er hvit-aktig.
SLIK SPISER DU DEN:
Piggvar dampet i hvitvin til 4 personer: 1,5 kg piggvar, hakket
løk, dill, hvitvin, salt og pepper, blåskjell, smør.
Fisken fileteres, vaskes og skjæres i tynne, store skiver
som rulles sammen. Når dette er gjort, presses filet-rullen i en
smurt form oppå litt hakket løk. Strø litt pepper,
salt og dill over det hele og hell litt hvitvin i formen. Deretter pakkes
formen inn i steke-folie og settes i ovn i 15-20 minutter ved 200 grader.
Den ferdige retten kan serveres med blåskjell, reker og kokte
poteter. Som saus kan man bruke den fine kraften som man får under
steking.
Tunga - en aktiv nattfisk
Hos oss er tunga, som denne merkelige flyndre-arten heter, vanlig
i de sørlige deler av Nordsjøen. Her oppholder den seg på
sand- og leirbunn. Tunga er lite aktiv om dagen, det er først når
mørket legger seg over sjøbunnen at den våkner til
liv. Den er med andre ord en typisk nattfisk som jakter i mørket.
Tunga kan skyve seg framover ved å bruke brystfinnene og når
den er ute på et av sine mange næringssøk spiller lukte-sansen
en større rolle enn synet. De karakteristiske skjeggtrådene
som fisken har ved munnen er viktige føleorgan som tunga bruker
når den føler seg frem over bunnen på leting etter børstmarker,
små krepsdyr, muslinger, snegler og slangestjerner.
Tunga regnes for å være den aller beste matfisken blant
saltvanns-fiskene og i Nordsjøen blir den hovedsakelig fisket om
natten med trål eller flyndregarn.
SLIK FISKER DU DEN:
Tunga hører til den fiske-artene som du bare en sjelden gang
får på kroken. Det kommer først og fremst av at den
er natt-aktiv. Tunga finner du på dybder fra 8 til 40 meter og selv
om en del blir fanget om dagen er det størst sjanse for å
få fast fisk i skumringen. Tunga fiskes best med vanlig bunnsnøre
med en eller flere kroker. Som agn kan du bruke reker, blåskjell,
mark eller små fiskebiter.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du får opp en tunge fra sjøen og ser nærmere
på den, vil du nok raskt forstå hvorfor den hat fått
dette merkelige navnet. Kroppen er langstrakt og tungeformet og kan faktisk
minne litt om en skosåle. Et typisk kjennetegn hos tunga, er det
runde hodet og den halvbue-formede munnen. Skjeggtrådene som du tydelig
kan se sitter på kjevens blindside og det er dessuten bare den siden
som har tenner. Halefinnen hjos tunga er liten og tydelig avrundet.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Tunge i fløte til 4 personer: 4 mellomstore tunger, 3-5 dl
fløte, 1 liten flat muskatblomme, I knivsodd kajenne, 2 ss sitronsaft,
maisennamal, salt.
Rens og vask fisken godt og la den trekke i sjøvann eller
lettsaltet kokende vann i 2 minutter. Slå av vannet og legg fisken
tilbake i kjelen. Hall over så mye fløte at fisken nesten
er dekket. Tilsett knust muskatblomme, kajenne og litt salt. La fisken
trekke på svak varme i 6-10 minutter, eller til kjøttet er
løsnet fra beina. Hvis du ønsker en tykkere saus kan det
tilsattes noe maisennamel som er oppløst i vann. Smak til med sitronsaft
og server det hele med kokte poteter.
Smørflyndra - utmerket til mat
Smørflyndra, som også blir kalt for mareflyndre, hundtunge
eller sjøtunge, er en vanlig fiskeart på begge sider av Nord®Atlanteren.
Den liker seg best der hvor bunnen er løs og slam-aktig. Her er
den å finne på dyp fra 100-400 meter, men det hender også
at den søker seg ned på mye større dyp. På den
amerikanske siden er den blant annet blitt funnet helt ned til 1.500 meter!
I likhet med sin nære slektning lomra, er smørflyndra
også nokså stasjonær av seg. Men når vanntemperaturen
kommer opp i 5-7 grader blir den mye mer aktiv og kan forflytte seg noe
innen sitt territorium på jakt etter forskjellige byttedyr. Den kan
sette til livs store mengder med krepsdyr, slange-stjerner og små
muslinger.
SLIK FISKER DU DEN:
Siden smørflyndra finnes på forholdsvis dypt vann,
er det nok best å fiske etter den med line hvis du vil ha fast fisk
på kroken. Du kan bruke en line som består av 50-100 kroker
og som agn kan du bruke ferske reker, strimler av sild eller makrell. Lina
senkes ned på steder der du vet det er mudder-bunn slik at den ligger
langs bunnen. I hver ende av linen er det festet en stein, og fra disse
går det tau opp til to blåser eller bøyer. Lina settes
den ene dagen og trekkes den neste.
SLIK KJENNER DU DEN:
Smørflyndra kjenner du igjen ved at den har en smal og langstrakt
kropp. Den har gattpigg og en nesten rett sidelinje. Fiskens overside er
nokså lys, normalt rødaktig eller gråbrun. Ofte er den
forsynt med olivengrønne eller brune skygger. Undersiden på
fisken er hvit med svarte prikker. Smørflyndra har dessuten en svart
brystfinne som sitter på oversiden.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Grillet smørflyndre til 4 personer: 1,25 kg smørflyndre.
Til pensling: 2 ss olje. Grilltid: Liten fisk: 8-10 min. Stor fisk:
8-18 min.
Rens, skyll og tørr fisken. Fjern skinnet på den mørke
siden og også hode og finner. Skjær et par snitt i siden på
fisken. Større fisk deles i passende stykker. Pensle med grillsausen
og grill fisken på begge sider på grillrist. Mindre, tynnere
fisk grilles så nær varmekilden som mulig. Større og
tykkere fisk ca. 10 cm fra varmen.
Serveres med grillede tomater, pepperrotsaus, kokt ris eller kokte
poteter.
Steinbit - kraftkar med rå styrke
Av og til hender det at den fryktinngytende steinbiten lar seg lure
av fristende agn og garnmasker. Selv om den lever et rolig og tilbake-trukket
liv i sjøen på jakt etter sjøpiggsvin, skjell, snegler
og krepsdyr, viser den en helt annen oppførsel når den kommer
opp på land eller i båten.
Da kan den åpne kjeften og kaste seg mot alt som rører
seg. Den er absolutt farlig. Et bitt fra en steinbit er med andre ord ikke
å spøke med og kan i de alvorligste tilfellene gjøre
stor skade på muskler og bein. Stikker du en åre eller et trestykke
inn i gapet på fisken, tygges dette straks i stykker så treflisene
fyker til alle kanter. Et eksempel på steinbitens rå muskelkraft
er å la den få bite seg fast i båtripa. Da vil fisken
bli stående rett ut, helt fritt i luften i lange tider.
I de norske kyst-farvann finnes det tre forskjellige steinbit-arter:
blåsteinbit, flekksteibit og gråsteinbit. Det er den sistnevnte
som finnes her på Sørlandet.
SLIK FISKER DU DEN:
Siden de fleste steinbiter som blir fisket ikke veier mer enn 4-6
kilo, kan du bruke forholdsvis lett utstyr som tåler fisk fra 6-15
kilo. I enden av snøret fester du en pilk og et stykke fra denne
fester du så en krok med en fortom på 20-20 cm. Som agn kan
du bruke blekksprut, blåskjell og fiskebiter. Steinbiten hugger forsiktig
og først etter noen nølende napp, hugger den kraftig til.
Husk at du aldri fjerner kroken med fingrene - det kan gå galt. kutt
rett og slett snøret og fjern kroken etter at fisken er drept. Avlivingen
foregår ved at du gir steinbiten et kraftig slag i hodet med en øks
eller en trestokk.
SLIK KJENNER DU DEN:
Steinbiten, eller havkatten som danskene kaller den, kan minne stygt
om et rovdyr med sine kraftige kjever og tenner. Selve tannsettet består
ytterst av store, krumme fortenner med kraftige, knute-formede knusetenner
lengre inne i kjeften og ganen. Det ligger faktisk flere hundre kilos kraft
bak steinbitens tenner når disse klappes sammen med et smell. Gråsteinbiten
som finnes langs Sørlands-kysten, er som navnet antyder grå
eller gråblå. Den kan komme opp i en lengde på 125 cm
og veie opp til 20-25 kilo.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Til tross for at steinbiten kan virke skremmende og lite delikat
der den ligger med sitt dyrelignende hode, har den et velsmakende kjøtt.
At den kalles for kotelettfisk, er et tydelig bevis på at steinbiten
er en skattet matfisk. Fisken bør absolutt flås, og behersker
du denne teknikken godt, får du fine fileter, som egner seg både
til koking og steking. Det finnes mange forskjellige måter å
tilberede steinbit og her har du en som smaker fortreffelig.
Steinbit i rømme til 4 personer: 800 gram steinbit-filet,
2 løk, 2-3 ss smør, 1 ss hvetemel, salt og pepper, 5 ss rømme,
litt vann, persille til pynt.
Fisken skjæres i passende stykker. Løken skrelles og
skjæres i skiver og stekes i stekepanne til den får en gylden
farge. Deretter legges løken til side. Ha mer smør i pannen
og bland hvetemel, salt og pepper og vend fiske-stykkene i blandingen.
Fiske-filetene stekes til de får en pen brun farge på
begge sider. Deretter legges den stekte fisken sammen med løken
på et passende fat. Ha så litt vann i pannen og rør
ut rømmen til det småkoker. Ta pannen vekk fra platen og hell
sausen over fiskestykkene. Pynt det hele med persille-dusker.
Torsk - rovfisken du "alltid får"
Torsken finnes nesten overalt langs vår langstrakte kyst.
Den er på ingen måte en kresen fiskeart, og dette er vel en
av hoved-årsakene til den store utbredelsen.
Det kan virke som om torsken bare tenker på to ting mens den
svømmer der nede i tare-skogen, nemlig mat og formering. Derfor
er den alltid på utkikk etter noe den kan sette til livs. Kommer
den over en plass hvor det er mye næring, beiter den der til matfatet
er tomt for så å dra videre til nye næringsrike plasser.
Torsken er en glupsk rovfisk som lever av annen fisk, men den tar også
muslinger, krepsdyr og sjøpiggsvin.
SLIK FISKER DU DEN:
Fiske etter torsk kan foregå på mange forskjellige måter,
alt etter hva du synes er best og hvor mye tid du har til rådighet.
Du kan f.eks. bruke pilk med en snøre-tykkelse som ikke bør
være tynnere enn 0,40 mm, bruke sluk som veier fra 75 til 125 g,
eller ligge rolig i båten med bunnsnøre og agn. Som agn kan
du bruke alt fra reker og snegler til blåskjell og fiskebiter. Hvis
du går over til å fiske med line og garn, tar dette noe mer
tid, men til gjengjeld kan du få større fangster og det er
sjelden at du kommer tomhendt hjem.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du har fisket mye etter torsk, er den vanskelig å ta
feil av. Det lange skjegget under haka og de tre store rygg-finnene og
de to store gatt-finnene røper straks dens identitet. Du har også
sikkert lagt merke til at det langs kysten finnes to forskjellige torsketyper.
Den ene, den såkalte tare-torsken, som har en krabberød farge,
lever langt inn mot land der den setter til livs krabber og andre krepsdyr.
Den andre typen lever noe lenger fra land og har en grå farge.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Når du skal rense torsken så pass på at galdeblæra
ikke går i stykker - den kan sette vond smak på kjøttet.
Tilberedning av torsk kan gjøres på mange måter. Det
er ikke bare som kokt eller stekt den smaker fortreffelig. Prøv
å variere litt når du lager istand til et fest-måltid.
Til jul kan du f.eks. prøve denne oppskriften:
Persetorsk til 4 pers.: 1-1,2 kg flekket torsk, en bunt persille,
2-3 hardkokte egg, smør.
Den flekkete torsken tørrsaltes og legges i press ca. 12
timer. Den skjæres deretter i store stykker. Disse skal legges i
kokende vann. Fisken skal deretter trekke ved 90 grader i 10-20 minutter
- til skinn og bein løsner.
Perse-torsken serveres på fat, dandert med hakket persille.
Tilbehøret er smeltet smør iblandet finhakkete, hardkokte
egg. Dessuten kokte poteter, flatbrød og smør.
Brisling - den dukker opp på boks til jul
Etterhvert som silda stadig er blitt mer og mer fåtallig i
Nordsjøen, har dens nære slektning - brislingen - økt
i antall - og stadig dukket opp på nye plasser.
Mens silda kan bli ca. 40 cm lang og nå en alder rundt 25
år, blir brislingen sjelden lengre enn 15-16 cm og nesten aldri eldre
enn 5 år. En annen biologisk forskjell mellom de to fiskeartene et
at silde-eggene synker ned mot bunnen, mens eggene til brislingen svever
fritt i vannmassene og driver omkring til larvene klekkes.
Brislingen forekommer i mer eller mindre lokale bestander. De største
konsentrasjonene finner man i Skagerak og i den sørlige delen av
Nordsjøen. Men i den senere tid ser det ut til at brislingen er
i ferd med å spre seg over hele Nordsjøen.
Brislingen setter til livs hovedsakelig dyreplankton og er selv
mat for en mengde rovfisk. I dag fiskes det nokså mye etter brisling.
Den legges i olivenolje eller saltes som ansjos og dukker gjerne opp i
de tusen hjem ved juletider.
SLIK FISKER DU DEN:
Fiske etter brisling er meget enkelt og kan enten foregå ved
at man bruker finmasket garn eller en såkalt sidehekle som består
av 4-5 korte fortommer med hver sin forsølvet krok i enden. Når
du har funnet ut hvor stimene oppholder seg, fires tackelet ned til det
dypet hvor stimene svømmer. Så pilker du forsiktig til fisken
biter på. Når den første brislingen sitter fast på
kroken, vil dens bevegelser føre til at resten av krokene blir "levende".
Dette fører igjen til at brisling etter brisling blir fristet til
å hugge. Når du har fast fisk må snøret dras forsiktig
inn. Det er nemlig lett å miste en fisk eller to, fordi krokene får
dårlig feste i den skjøre fiskemunnen.
SLIK KJENNER DU DEN:
Brislingen likner til forveksling en sild og den lever stort sett
på samme måte. Den har en sølvaktig kropp med noe mørkere
rygg. Bukfinnene sitter under eller like foran ryggfinnens forkant. Skjellene
på kroppen er store og spesielt er kjølskjellene mellom buk-
og gattfinne skarpe, med bakoverrettet spiss.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Fiskepannekaker til 4 personer: 3/4 kg brisling. Til panering: 1
ss hvetemel og 1 ts salt. Til steking: Smør, margarin eller olje.
Pannekakerøre: 1,5 dl hvetemel, ca. 0,5 l melk, 3 egg, 1
knivsodd salt, 2 ss hakket gressløk eller dill.
Flat-rens fisken og ta ut ryggbeinet. Vask filetene, paner dem og
stek dem på begge sider. Visp sammen eggene og litt av melken til
pannekake-røren. Tilsett melet og visp til det blir en jevn røre.
Ha i resten av melken, salt og hakket gressløk eller dill. Hell
røren over de stekte fiskene så den såvidt dekker. Når
pannekaken er lysebrun under, vendes den, helst på lokk og stekes
gyldenbrun på den andre siden. Av denne porsjonen blir det 3 kaker
i en vanlig stekepanne som er 22 cm i diameter.
Sjø-ørret - yndling blant sportsfiskerne
Sjø-ørreten er en meget populær fisk som av
mange sportsfiskere settes høyere enn selve laksen. I sjøen
lever sjø-ørreten av forskjellige krepsdyr og små-fisk
som den stadig er på jakt etter.
Sjø-ørreten lever sine første 2-5 år
i elva før de vandrer ut mot havet. Etter at de så har tilbrakt
en sommer i sjøen og økt betraktelig i størrelse og
vekt, vandrer de på nytt opp i elva for å overvintre.
I Sør-Norge er flere sjø-ørret-bestander i
de senere år blitt utryddet på grunn av den sure nedbøren.
Sjø-ørreten er noe mer hardfør enn laksen, og kan
derfor finnes i elver hvor laksen er forsvunnet. Men hvis vannet blir enda
surere, vil sjø-ørreten også her sakte, men sikkert
forsvinne. I sjøen er det lov å fiske etter sjø-ørret
med stang og håndsnøre i tidsrommet 01.06.-05.08.
Fiske med garn og annen redskap er derimot forbudt.
SLIK FISKER DU DEN:
I likhet med laks tas sjø-ørreten best i sjøen
på dorging. Til sjø-ørret bør du bruke lette,
smale og blanke sluker som er 8-12 cm lange. Snøret bør være
langt, helst over 40 meter og dorgefarten kan være nokså stor.
Sjø-ørreten holder seg gjerne tett inntil skjær og
odder, gjerne der hvor bølgene står på. En stor hov
eller en kjepp bør du alltid ha med deg i båten slik at det
er lettere å få fast fisk over båtripa.
SLIK KJENNER DU DEN:
Stor, feit sjø-ørret ligner mye på laks, så
det er derfor lett å ta feil. Et sikkert kjennetegn er at sjø-ørreten
er mer lubben enn laksen og har dessuten tykkere halerot. Den har som oftest
flere mørke prikker og mange av disse ligger nedenfor sidelinjen.
Det er ikke tilfelle hos laksen.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Spør du en sørlending om hvordan han/hun vil ha tilberedt
en sjø-ørret, er nesten alltid svaret "kokt". Det
er kanskje ikke så rart, for helkokt sjø-ørret er litt
av en delikatesse som fremhever fiskens spesielle gode smak på en
fin måte.
Helkokt sjø-ørret til 4 personer: 1 sjø-ørret,
ca. 1/2 kg salt, margarin eller smør, persille, sitron.
Rens og vask fisken, la hodet og hale sitte på. Gni den inn
med salt ut- og innvendig. Legg fisken i smurt langpanne, legg også
et par smørklatter oppå fisken. Dekke pannen med aluminiumsfolie
som klemmes godt til langs kanten av pannen. Sett fisken inn i ovnen ved
200 grader i 20-30 min. For å se om fisken er ferdig, stikkes en
spiss kniv forsiktig inn ved ryggbeinet. Hvis fiskekjøttet løsner
fra beinet, er fisken klar til å tas ut. Fisken serveres hel på
fat, pyntet med persille og sitron.
Rognkjeks - "stein" med øyne og
lepper
Hvis du får "en stein" på kroken eller i garnet
som har både øyne og lepper, så er det ikke noe sjøuhyre
du har fått opp av sjøen, men en rognkjeks.
Denne fiskearten er hverken farlig eller giftig, tvert imot. Den
er bare gomodig og snill og hører faktisk til noen av de merkeligste
fiskene som finnes i våre farvann. Hannen, som blir kalt for rognkall,
er noe mer fargerik enn hunnen, mens denne igjen er betydelig større
og blir kalt for rognkjeks. Fra januar og utover våren kommer fisken
inn til grunne områder for å gyte. Hunnen legger hele 50.000-200.000
egg! Straks hun er ferdig med sin del av arbeidet stikker hun til havs.
Resten av arbeidet overlater hun til hannen (rognkallen). Med stor iver
passer han møysommelig på sitt avkom, og går gjerne
i døden for å forsvare sin dyrebare skatt.
Hvor rognkjeksen befinner seg om vinteren er fortsatt en uløst
gåte for vitenskapen. En teori går ut på at den ikke
går så langt vekk fra kysten, men oppholder seg på steinete
bunn hvor den er vanskelig å fiske. En annen forklaring går
ut på at den går langt til havs og ned på større
dyp.
SLIK FISKER DU DEN:
Rognkjeksen får du sjelden på stangredskap eller bunnsnøre.
Derimot kan du få nokså store fangster i forskjellige typer
garn. Fisken setter seg nokså lett fast på grunn av den tunge
og tildels klumpete kroppen. Den gjør forholdsvis liten motstand
når garnet trekkes over båtripa og er dessuten forholdsvis
lett å få ut av garnet.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du holder en rognkjeks i hånden, vil du nok straks se
at den har et merkelig utseende. På hver side av kroppen har den
tre rader med beinknuter som gir fisken et noe kantete utseende. Også
den store høye hudkammen på ryggen er med på å
forsterke dette bildet. Rognkjeksen tilbringer mye av sin tid fastsugd
til steiner eller lignende mens den fordøyer maten. Hvis du derfor
snur fisken vil du oppdage at brystfinnen ikke har samme utseende som hos
andre fisker, men er vokst sammen til en sugeskive, som består av
15 sugekopper. Fisken har enorme krefter i denne sugeskiven. Blant annet
er det observert at rognkjeksen klarer å holde på steiner som
veier over 30 kilo når fisken blir løftet opp av vannet.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
De fleste av oss kvier oss for å bruke rognkjeks som mat.
Og det er synd, for den har faktisk et velsmakende kjøtt.
Hunnens kjøtt ved gyting er ikke noe å skryte av. Rognkallen
derimot har et fast delikat kjøtt. Flår du fisken og tar ut
de kjøttfulle ryggfiletene, er det å regne som rene delikatessen
som ikke bare kan spises, men må nytes.
Det som kanskje rognkjeksen er mest kjent for er rognen. Denne blir
tatt ut og eksportert til blant annet Danmark, og er opphavet til den kjente
"Limfjordkaviaren".
Hvis du tar vare på rognen du får når du trekker
opp en eller flere rognkjeks fra dypet, kan du lage kaviar på følgende
måte:
Rør rognen ut med en ujevn pinne slik at eggene blir liggende
mens egg-hinnen setter seg fast på pinnen. Tilsett en del salt og
pepper etter smak og sett det hele bort på et kjølig sted
til kaviaren har fått en fast konsistens. Så er det bare å
begynne festmåltidet.
Laks - kongen med de mystiske evner
Havets konge, laksen, er egentlig en ferskvannsfisk som fødes
og forplanter seg i ferskvann. Men når den er 2-5 år gammel
legger den ut på en vandring mot havet. Den har nå fått
en sølvaktig farge og kalles for smolt.
Etter 1-4 år i havet har den vokst kraftig og blitt stor og
feit. Den setter nå kursen mot sin barndomselv for å gyte.
Laksens vandring og evner til å finne tilbake til akkurat den plassen
hvor den var født, har forundret vitenskapen lenge. I dag mener
man at man har svaret på laksens fabelaktige orienterings-evner.
Forskere tror at laksen orienterer seg etter spesielle luktestoffer - de
såkalte feromoner, som smolten skiller ut med kroppsslimet når
de går ut av elvene. For å klare å finne den riktige
elven, er fisken totalt avhengig av å finne disse luktestoffene.
Når stimen av smolt er på vei ut av elvene, vil de hele tiden
gi fra seg lukt langt ut i havet. Dette blir oppfanget og godkjent av den
fullvoksne laksen som skal vende tilbake for å gyte.
SLIK FISKER DU DEN:
I sjøen får du best laks på dorging. Til dette
fisket kan du bruke wobblere med grønn rygg og sølvfargede
sider eller
skjesluker i blått og sølv. Snøret bør
ha en tykkelse på minst 0,50 mm og båten kan holde en fart
rundt 1,5-2 knop. I sjøen har laksen ikke noen bestemte bitetider,
men det ser ut til at den langs land tas best i de tidlige morgentimer
og i skumringen. Når du først har fått fast fisk må
du regne med kamp før laksen utmattet lar seg hale inn. En solid
klepp er et nyttig redskap når du skal berge en storlaks.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du har vært så heldig å få en laks
på kroken eller i garnet, så hender det av og til at du kan
være i tvil om det er laks eller en sjø-ørret som du
har fanget. Typisk kjennetegn på laks er at den har slankere kropp
og tynnere halerot enn sjø-ørreten. Halefinnen er tydelig
innskåret og prikkene på fiskens sider er sjelden under sidelinjen.
...OG SLIK SPISER DU DEN:
De fleste av oss lar vel laksen trekke i kokende vann når
vi skal ha et godt måltid, men hvorfor ikke variere litt og for eksempel
servere stekt laks.
Laks stekt på planke, til 4 personer: 4 tykke skiver fersk
laks, salt, pepper og olje.
GARNERING: 4-6 små tomater, 1 boks erter, fast potetmos av
ca. 300 g poteter.
For å lage denne retten bør man ha en stor spekefjel
av eik. Fjelen settes inn i ovnen med retten på for gratinering.
Ved oppvarming vil spekefjelen gi fisken en spesiell smak. Det første
man gjør er å smøre fjelen med litt olje. Varm fjelen
så noen minutter ved 225 grader C. Rist lakse-skivene lett på
begge sider på stekepannen. Legg den deretter over på fjelen
og sprøyt potetmos rundt. Hul ut tomaten og fyll dem med erter.
Sett fjelen inn i ovnen igjen og la den stå til potetmosen har fått
delikat farge. Ved servering settes fjelen på bordet.
Makrell - super-svømmer og stor-eter
Makrellen er en av våre mest populære fisker. Når
den i store mengder kommer sigende inn mot kysten, er det tegn på
sol og sommer. Før i tiden var makrellens ankomst nyhets-stoff i
første klasse, både i presse og mann og mann imellom.
Makrellen er med sin muskuløse kropp en utmerket svømmer,
som stadig må være på farten for å dekke sitt oksygen-behov.
Med munnen på vidt gap jager den ustanselig etter åte, plankton,
fiskeyngel og ungfisk, som den klarer å få ned. Med en slik
glupsk appetitt er det ikke rart at den i løpet av noen hektiske
sommer-måneder går kraftig opp i vekt. Når høsten
nærmer seg er den rundere og feitere enn noen sinne. Før i
tiden ble det påstått at makrellen om vinteren er blind, men
at synet kom tilbake en gang utpå våren. Men dette er bare
overtro og har nok sammenheng med at makrellen, i likhet med silda, har
en hudfold som dekker en del av øyeeplet. Denne hudfolden er dessuten
klar og gjennomsiktig hos levende makrell.
SLIK FISKER DU DEN:
Makrellen er stadig på farten. Derfor er fiske etter den først
og fremst et oppsporings-arbeid enten du fisker med pilk eller dorger med
båt. Prøv å se etter sjøfugl som stupdykker etter
fisk. Ser du det, ja da er det småsild eller brisling i overflaten,
og like under går makrellen. Dorging med båt er kanskje den
artigste formen for makrell-fiske. I sportsfiske-butikken kan du få
kjøpt ferdige makrellharper som du lar henge ut fra båten
på en bambusstang. Ved å bruke to snører og to stenger
kan du få nokså store fangster hvis du lander midt oppi en
makrell-stim. For at snørene ikke skal hekte seg opp i hverandre,
så skal du sette på forskjellige søkker og da med det
tyngste søkket nærmest båten.
SLIK KJENNER DU DEN:
Makrellen har en slik form og farge at du ikke kan forveksle den
med noen annen fisk som finnes langs kysten. Den torpedolignende kroppen
har en blågrønn rygg med markerte mørke striper. Undersiden
på fisken er derimot sølvglinsende eller lysegrå.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Du har sikkert spist kokt, kald, stekt og røkt makrell. Men
at den også egner seg utmerket til å grille, er det nok ikke
så mange som er klar over. Makrellen kan du grille på to forskjellige
måter. Enten legger du makrell-filetene rett på risten etter
at de er penslet med fett, eller så pakker du fisken i aluminiums-folie
og legger hele pakken på risten. Dette blir en slags baking i egen
kraft. Man kan gjerne variere smakstilsetningene og plassere persille,
purre, tomater, dill og løk samt pepper og salt sammen med fisken
i pakken. Avhengig av størrelsen skal fisken grilles etter følgende
tider: Små stykker og fileter: 3-5 min på hver side. Hel fisk
(ca. 300 gr.): 8-9 min. på hver side. Stor fisk (1-1,5 kg.): 20-30
min. på hver side.
Rødspetta - Nordsjøens kjendis
Rødspetta eller gullflyndra som noen kaller den, er kanskje
den mest kjente av de egentlige flyndrene som finnes langs norskekysten.
Voksne rødspetter er sjelden gjester på grunt vann,
mens man derimot ofte kan se rødspetteunger blant tang og tare.
Hvem har vel ikke en varm sommerdag vasset rundt på langgrunner og
sett små flyndreunger på størrelse med et kronestykke
pile avgårde straks de føler seg skremt. Men de beveger seg
ikke langt avgårde før de igjen slår seg ned på
bunnen. Her virvler de opp sand med kroppen og finnene slik at de tilslutt
er dekket med sand. Det er nå bare kjeften og øynene som er
synlige.
SLIK FISKER DU DEN:
Siden rødspetten tar en del småfisk kan du ta den med
forskjellige små spinnere som du nærmest lar krype langs bunnen.
Men velger du å bruke bunnsnøre er dette et like godt alternativ.
Som agn kan du for eksempel bruke makrell-filet eller litt stor meitemark.
Fiske etter rødspette foregår best der det finnes lange sandgrunner.
Får du ikke fisk etter en stund, er det bare å ro noen meter
og håpe at du til slutt vil finne den rette plassen. Rødspetta
kan bite veldig forsiktig i agnet. Derfor er det lurt å holde snøret
stramt slik at du kan registrere selv de minste vibrasjoner.
SLIK KJENNER DU DEN:
Hvis du har fanget en fisk som er høyrevridd, flat som en
pannekake og med røde prikker på ryggen, ja da kan det ikke
være noe annet enn en rødspette. Vet du forresten hvordan
rødspetten blir høyre-vridd? Etter at flyndre-yngelen en
tid har levd som andre fiskeyngel, begynner det ene øyet å
vandre over til det andre, hodet vris og fisken begynner å svømme
på siden. Den søker nå nedover i dypet mot bunnen hvor
den skal leve resten av sitt liv.
...OG SLIK SPISER DU DEN:
Rødspetta er i likhet med mange andre flatfisker en ypperlig
matfisk som kan tilberedes på mange forskjellige måter. Til
de fleste oppskrifter er det en fordel at fisken skjæres i delikate
fileter.
Rødspette med sopp og bacon til 4 pers.: 3/4 kg rødspette,
salt, 300 g sopp, 1 løk, 4 skiver bacon, 2 ss. finhakket persille,
1 ss smør, knust kavring.
Soppen renses og skjæres i små biter. Hakk deretter
løken og skjær bacon i tynne strimler. Stek så sopp,
løk og bacon i smøret til løken er blank. Tilsett
finhakket persille. Legg soppmassen i bunnen av en ildfast form, rull sammen
fiskefiletene og stikk dem godt ned i massen. Strø over litt kavring
og stek i ovn ved 175 grader C i ca. 15-20 minutter.
Panser-ulken - uhyre med panser og skjegg
Det finnes mange rare skapninger på havets bunn. Fiskearter
som er ukjent for folk flest. Av og til hender det at noen av disse setter
seg fast i garn og teiner, og kommer opp til overflaten.
En av disse mystiske skapningene er panserulken eller skjeggulken
som noen kaller den. Ved første øyekast kan den lille fisken
med det merkelige utseende virke skrekkinngytende. Det finnes faktisk mange
som ikke tør ta tak i fisken i den tro at den har giftige pigger.
Men det stemmer ikke. Panserulken er ikke giftig, med de spisse piggene
kan derimot lage stygge, dype flenger som det lett kan sette seg betennelse
i.
Som alle de andre ulkeartene er også panserulken en typisk
bunnfisk som lever store deler av sitt liv liggende gjemt mellom steiner
eller nedgravd på bunnen. Her jakter den på forskjellige smådyr
som skulle komme forbi dens skjulested.
SLIK FISKER DU DEN:
Noen bitevillig sportsfisk er ikke panserulken. Den går hverken
på sluk eller bunnsnøre. Det er først og fremst med
garn at du kan fange den. På grunn av piggene på finnene setter
fisken seg lett fast i garnmaskene, og det kan være litt av en jobb
å få den løs igjen.
SLIK KJENNER DU DEN:
Panserulken er ikke til å ta feil av. Oppdager du en liten
fisk som ikke er lenger enn 12-15 cm og som har et flat, trekantet hode,
store brystfinner med pigger, skjegg under haken og en kropp som er dekket
med kjøleformet beinplater, ja da er det nok en panserulke som har
kommet opp fra bunnen.
...OG SLIK "SPISER" DU DEN:
Panserulken er heller ikke noen god matfisk for oss mennesker. Selv
huskatten ville nok kvie seg for å sette den til livs hvis den fikk
fisken servert til middag. Hvis du ikke kaster fisken fra deg med en gang
du har fått den, kan du ta den med hjem og tørke den og ha
den siden som pynt på hytta eller i kjellerstua. På grunn av
sin platekledte kropp og sin beskjedne størrelse, beholder panserulken
sin form og farge selv i tørket tilstand.
Hvitting - ettertraktet havets kylling
Sommer og sol, ferie og fisking hører sammen. For mange er
havets kylling - hvittingen, selve symbolet på feriefiske.
Selv om denne velsmakende fisken ofte er liten, så smaker
den fortreffelig både kokt og stekt.
På noen plasser blir hvittingen kalt for bleike eller blege.
Både disse navnene og det offisielle hentyder til fiskens lyse farger.
Her på Sørlandskysten er hvittingen knyttet til de nære,
grunne kystfarvann hvor den lever på alle dyp ned til ca. 100 meter.
Hvittingen fører en omstreifende tilværelse og kan ha forskjellige
beiteplasser fra år til år. Næringen består hovedsaklig
av fisk og forskjellige krepsdyr. Når hvittingen kommer opp i større
størrelser er den en utpreget rovfisk som forsyner seg grådig
av blant annet sild og brisling.
SLIK FISKER DU DEN:
Hvittingen er som kjent en typisk bunnfisk som er nokså bitevillig
av seg. Finner du den rette fiskeplassen, kan det raskt bli storfangst.
Normalt er de fiskene du trekker opp små, men det kan hende at du
får hvittinger som er både 30 og 40 cm lange. Når fisken
har en slik størrelse er den nokså gammel, et sted mellom
8 og 10 år.
Siden hvittingen er en grådig fisk, hugger den hissig på
forskjellige pilketyper. Bruk av bunnsnøre er også en fin
måte å fiske etter hvitting på. Som agn kan du her bruke
blåskjell, makrellbiter eller reker.
SLIK KJENNER DU DEN:
Når du får en hvitting opp i båten vil du straks
legge merke til at den hører til torskefiskene ved at den har tre
ryggfinner og to gattfinner. Kroppen er lang og smal mens halefinnen er
nokså bred. Hvittingen har et tydelig overbitt, spisse tenner og
en skjeggtrå under haken som er meget liten eller helt borte. Ryggen
på fisken er sandfarget eller blålig. Sidene derimot er sølvaktige
med gullfargete flekker eller striper mens buken er hvitaktig.
...OG SLIK SPISER DU DEN:
Som tidligere nevnt er hvittingen en førsteklasses matfisk
som du absolutt må benytte. Men den er lite holdbar så du bør
nok rense den straks etter at du har kommet i land etter en vellykket fisketur.
Havets kylling til 4 personer: 1 kg hvitting, finklippet persille,
2 ss hvetemel, 3 ss smør, salt og pepper, 2 1/2 dl fløtemelk,
litt sukkerkulør.
Rens fisken og skjær ut filetene. Tørk disse godt og
strø dem med salt og pepper. Legg smørklatter og persille
på filetene, som så rulles sammen fra hale til hode. Fest med
tannpirker. Brun rullene lett i en gryte eller panne. Rist sammen hvetemel
og fløtemelk, hell over og sett på lokk. Rør inn noen
dråper sukkerkulør for fargens skyld. La kjelen småputre
et kvarter.
Pigghå - haien langs kysten vår
For mange mennesker er haiene forbundet med skrekk og gru. Og der
er i og for seg ikke så rart, for mange haiarter kan være farlige.
Dette gjelder imidlertid ikke for pigghåen som både
er fredelig og godmodig. Den vesle haiarten, som kan komme opp i en lengde
på ca. 1,2 meter, forekommer i nokså store mengder i de nordlige
deler av Nordsjøen. Her oppholder den seg på bunnen hvor den
stadig er på jakt etter torsk, sild og andre fiskearter.
Pigghåen er en utmerket svømmer som kan legge ut på
lange vandringer. Merkings-forsøk og gjenfangst har vist at den
i lange perioder kan svømme opptil 10 kilometer om dagen. En pigghå
som ble merket ved vestkysten av USA ble syv år senere gjenfanget
i Japan.
I forhold til mange andre fiskearter kan pigghåen bli utrolig
gammel, ca 25 år. Alderen hos denne fiskearten er meget vanskelig
å bestemme siden en mangler skjell og øresteiner, noe som
forøvrig er vanlig hos beinfisk. I den senere tid har man derfor
begynt å bestemme alderen etter den piggen som sitter på ryggfinnen.
SLIK FISKER DU DEN:
Pigghåen er meget bitevillig og hugger hissig etter agn av
forskjellige typer. Når du skal fiske pigghå, bør du
på forhånd lage deg et tackel som består av et søkke
og flere kroker som er festet med en innbyrdes avstand på ca. 1 meter
fra søkket. Som agn bruker du blodige fileter av makrell eller annen
fisk. Når du starter fisket bør du ha mye agn på kroken,
men etter hvert som du finner ut hvor fisken står, kan dette reduseres
noe. Når pigghåen har satt seg fast på kroken, er det
viktig at du legger et jevnt press på fisken slik at den ikke vikler
seg inn i snøret. Fisken bør kleppes i det den kommer til
syne i overflaten.
SLIK KJENNER DU DEN:
Når du har fått en pigghå på kroken, så
er det ikke vanskelig å se at det er en hai du har fanget. Den smale
avlange kroppen med den karakteristiske halefinnen er et tydelig tegn.
Pigghåen skiller seg noe fra de andre haiartene som finnes langs
norskekysten ved at den har en kraftig pigg i forkant av fiskens forrerste
ryggfinne. Pigghåen har dessuten en mørk overside mens buken
er hvit eller gråhvit.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Pigghåen hører ikke til de fiskeartene som det blir
spist mest av, men det kommer ikke av at den ikke har et velsmakende kjøtt.
Best passer den kanskje som varmrøykt og kan da minne mye om røykt
ål. Fisken skjæres i passende skiver og legges i en røykeovn
i en 15-20 minutter. De ferdige stykkene serveres sammen med eggerøre,
rømme og flatbrød.
Horngjel - havets ballett-danser
På latinsk heter horngjelen "belone belone", og
hadde du ikke vært klar over at det her er snakk om en fisk, kunne
du like gjerne ha trodd det var navnet på en ballettstjerne.
Men for ikke å gjøre horngjelden urett, så er
den faktisk litt av en ballett-danser som danser elegant over bølgene
gjennom solglitter og skum - når den først har hengt seg fast
på kroken. Det er vel knapt noen annen fiskeart som kan vise fram
finere ballett-kunst enn den.
I våre farvann dukker horngjelden opp i slutten av april eller
mai etter at den har tilbrakt vinteren sør for de britiske øyer.
Horngjelen kan du ofte få på kroken når du er
ute og fisker etter makrell. Men den kan også fanges langs odder,
strømfylte renner og på grunner.
SLIK FISKER DU DEN:
Horngjelen er en meget artig fisk å få på kroken.
Den kjemper alltid kraftig og vil ikke gi seg med det første. Under
fisket bør du nok bruke en stang med en lengde på 2,10-2,30
meter, passende haspelsnøre med 0,25-0,35 mm snøre og lette,
slanke sluker. Et godt råd er å bruke noen centimeter nylonsene
mellom kroken og sluken. Det er nemlig slik at horngjelen alltid tar sluken
i en vending. Den korte nylonsenen vil da bli ført nedover langs
den spisse kjeven til munnviken på fisken der den får feste.
SLIK KJENNER DU DEN:
Horngjelen kan du nesten ikke ta feil av. Kroppen er lang og tynn
- nesten sylindrisk. Kjevene er lange og spisse med en underkjeve som er
noe lengre enn overkjeven. På ryggen har horngjelen en blågrønn
farge mens resten av kroppen glinser sølvhvit. Fiskens knokler inneholder
et spesielt fargestoff, som gir den en grønn farge når den
kokes. Horngjelen blir sjelden lengre enn en meter og veier på grunn
av sin langstrakte kropp ikke mere enn 0,5-1,0 kilo.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Selv om ikke horngjelen akkurat har utseende med seg, er den i mange
land en skattet matfisk. Her i landet blir den brukt lite til mat og som
oftest kastet på sjøen etter man har fått den på
kroken. Årsaken til dette kommer nok av at det er mange som blir
skremt av knoklenes grønne farge. Men den er ikke farlig. Kjøttet
på horngjelen er noe tørt, så derfor passer fisken best
til fiskesuppe.
Breiflabb - eller sjødjevel
Breiflabben, som også blir kalt for marulk, havtaske eller
sjødjevel, er en typisk bunnfisk som lever av forskjellige bunndyr.
Den ligger rett og slett helt stille og fisker, og stoler helt på
sin brunspraglete kamuflasjedrakt. Like over den fryktinngytende munnen
har den en finnestråle med en fortykkelse i enden. Denne "fiskestangen"
beveger den frem og tilbake i vannet og lokker nygjerrige fisker som plutselig
blir grepet av breiflabbens sylspisse tenner. Breiflabben er med andre
ord en uhyre farlig fisker som også kan sette til livs sjøfugler
som dykker eller svømmer rolig på overflaten. Langs Sørlands-kysten
er breiflabben vanlig og finnes fra fjæra og ned til 200-300 meters
dyp.
Selv om ikke alle setter pris på breiflabben, så har
den faktisk innen den moderne medisin spilt en viktig rolle for oss mennesker.
Det er nemlig av breiflabbens bukspytt-kjertel at midlet mot sukkersyke,
insulin, første gang ble fremstilt av to kanadiske forskere, som
senere fikk Nobelprisen for sitt banebrytende arbeid.
SLIK FISKER DU DEN:
Skal du fiske etter breiflabb må du nok regne med at den finnes
på 50-100 meters dyp, selv om den av og til kan gå inn på
grunt vann. De breiflabber som blir tatt her i landet veier ofte fra en
til tre kilo, men det er tatt større fisk på opptil 15 kilo.
Den beste måten å fiske breiflabb på er å bruke
agn på flere kroker som sitter på samme snøre. Som agn
kan du bruke fiskebiter, blåskjell, reker, sandmark eller snegler.
Under fisket bør du huske på at breiflabben er en bunnfisk.
Pass derfor på at agnet blir liggende på eller slepes langs
bunnen.
SLIK KJENNER DU DEN:
Breiflabben er så stygg at du umulig kan forveksle den med
andre skapninger i havet. Hodet som er stort og bredt, dekker faktisk halvparten
av fiskens totale lengde. På oversiden har den brune fargetegninger,
mens buken er hvit. Breiflabben er en meget dårlig svømmer.
Den kravler for det meste rundt på bunnen ved hjelp av bukfinnene.
Disse er klumpete og minner mere om poteter enn om fiskefinner. Munnen
er bred med et tydelig underbitt.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
I likhet med de andre av havets ufisker, bør også breiflabben
flås. Men husk for all del å få av alle skinnlagene.
Det heter seg nemlig at den skal ha hele ni lag! Restene du får etter
flåingen må for all del ikke kastes, men f.eks. brukes til
fiskesuppe. Breiflabbens kjøtt er hvitt og delikat og minner ikke
så lite om hummerens velsmakende kjøtt.
Breiflabbpanne til 4 personer: ca. 3/4 kg fisk, 1 purre, 1 1/2 ss
tomatpure, 1 dl vann, 1 ts salt, pepper etter behov, 1 ss hvetemel.
Purren vaskes, skjæres i skiver og legges i bunnen av en stekepanne
eller en gryte. Fisken skjæres så i passende stykker som legges
i lag over purren. Over det hele strøs litt salt og pepper. Hvetemelet
røres ut i vann og tomatpure. Blandingen helles over fisken. Deretter
legges lokket på og det hele skal surre på svak varme i en
15-20 minutter. Sausen smakes til med krydder og tilsettes litt persille
eller gressløk.
Blåstål - havets sjarmør i blått
Blåstålen har på grunn av sine vakre farger, alltid
vakt oppsikt blant sports- og hobby-fiskere. Den er da også en merkelig
fisk. De fleste blåstålene kommer først til verden som
hunner og har da en rød-orange farge og kalles for rødnebb.
Ved 7-13 års alderen skjer den fantastiske forandringen. De skifter
kjønn, får en blåaktig farge og kalles nå for
blåstål.
Blåstål og rødnebb som altså er en og samme
art, finnes i farvannene fra Vest-Afrika, Middelhavet og langs norske-kysten
til nord for Trondheim. Fiskene oppholder seg på steinbunn der de
søker etter rur, snegler og muslinger. Veksten til denne fiskearten
er lite undersøkt. Men i følge engelsk litteratur kan den
komme opp i lengder på over 20 cm og nå en alder av 16-18 år.
SLIK FISKER DU DEN:
Fiske etter blåstål kan utmerket gjøres med garn.
Men den artigste måten er uten tvil å ligge stille med båten
og bruke bunnsnøre. Som agn kan du bruke alt fra snegler og mark
til blåskjell, fiskebiter og reker. Husk at fisken napper meget lett,
så det gjelder å rykke til hver gang du kjenner den minste
vibrering i snøret. Ofte har fisken lurt deg og kroken kommer tom
opp av vannet. Men med litt tålmodighet vil du nok få fast
fisk før eller seinere.
SLIK KJENNER DU DEN:
Blåstål kan du vanskelig forveksle med andre fiskearter
som finnes i Nord-Europa. Den har en langstrakt abbor-liknenede kroppsform.
Munnen er ganske stor med brede tykke lepper og kraftige kjever. Hannen
har mørkeblå farge på hode og rygg, mens hunnens kropps-farge
går i gult eller rødlig orange. Hos hunnen er det dessuten
mørke flekker som du tydelig kan se på ryggen nederst ved
ryggfinnen.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Her i landet blir blåstålen brukt lite til mat. Det
kommer ikke av at den ikke er spiselig, men at vi nordboere er trege til
å forsøke noe nytt. Blåstålens kjøtt er
fint og fast med en litt søtlig smak. Den egner seg derfor utmerket
til å bruke i fiskesupper.
Blåstål-suppe til 4 personer: 700-800 g fiskefilet av
blåstål, 4 gulrøtter, 1 purre eller løk, 1 lite
blomkål-hode, 1 boks erter, 3-4 dl vann eller fiske-kraft, 2 ss hvetemel,
salt og pepper, finklippet persille.
Skjær gulrøtter og blomkål i skiver og kok dem
5 minutter i lettsaltet vann. Legg grønnsakene over i en panne eller
kjele. Del fisken i passe stykker og legg dem på toppen av grønnsakene.
Strø på salt og pepper. Rist eller rør ut melet i litt
vann og hell denne jevningen over. Fyll på med vann eller fiske-kraft
såvidt det dekker fisken. Sett på lokk og la det småkoke
over svak varme ca. 20 minutter. Rist på kjelen av og til så
det ikke legger seg i bunnen. Dryss over finklippet persille og server
suppen med kokte poteter.
Gjedde - en treg, men grådig rovfisk
Hvis man ser bort fra laksen, er gjedda den største ferskvanns-fisken
som finnes her i landet. De store eksemplarene med en vekt på fem
kilo og oppover er alltid hunner. Hanngjedda blir sjelden tyngre enn 4-5
kilo.
Gjedda er en glupsk rovfisk som ikke nøler med å spise
sine egne artsfrender. Det hender også at den kan snappe andunger,
vannrotter og frosk, men stort sett er det forskjellige fiskearter som
topper matsedlen. Et tydelig bevis på at gjedda er en effektiv rovfisk,
er den uhyre elastiske magesekken. Den kan trekkes ut til det dobbelte
og kan være så full av mat at man rett og slett kan se gjennom
det tynne skinnet hva fisken har spist, uten å åpne magesekken.
SLIK KJENNER DU DEN:
Gjedda kan i grunnen ikke forveksles med noen annen fisk som lever
i ferskvann. Den langstrakte kroppen med den flate og lange snuten røper
straks dens identitet. Gjedda kan opptre i forskjellige fargevarianter
og dette har gitt den navn som sølvgjedde, gullgjedde eller leopardgjedde.
Hos oss har gamle gjedder ofte en mørkebrun eller gråaktig
kroppsfarge.
SLIK FISKER DU DEN:
Den beste måten å fiske gjedde på, er å
bruke sluk. Men det er viktig å huske at de slukene du bruker minner
om de fiskeartene som gjedda ernærer seg av i vannet. En effektiv
sluktype er wobbleren. Den ble funnet opp i Amerika og består av
en kropp av tre eller plast, hvor det er festet flere kroker. Når
du bruker denne sluktypen og kaster inn mot strandbredden, er det en fordel
at du lar den ligge en stund før du begynner å snelle inn.
Etter noen forsiktige omdreininger på snella, stopper du og lar wobbleren
flyte opp til overflaten. La den ligge der et øyeblikk og begynn
så å snelle inn på ny.
Også forskjellige typer av spinnere kan man bruke og hvis
gjedda er lite bitevillig kan en liten fleskestrimmel på kroken bedre
appetitten betraktelig.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
GJEDDE I AVIS: Siden dette er en svært gammel metode å
tilberede fisk på, er det av naturlige årsaker ikke så
mange som praktiserer den lenger.
Det man trenger er salt, pepper og en stor avis, samt en nyfisket
gjedde på ca. en kilo.
Rens fisken for innvoller og skjell, strø godt på med
salt og pepper. Er man riktig nøye kan man først filitere
gjedda, slik at den blir behageligere å spise. En gjedde består
jo ikke bare av ryggbein. Det sitter dessverre også en mengde små
bein i kjøttet. Fukt så avisen godt og pakk inn gjedda. Legg
så pakken på glørne. Under stekingen vender man pakken
av og til for at fisken skal bli stekt likt på begge sider. Når
avisen er helt tørr, er også fisken ferdig til å spises.
Det hele tar ca. 20 minutter.
Abbor - en populær sportsfisk
Abboren er uten tvil en av våre mest populære sports-fisker.
Det finnes vel kanpt noen annen fiskeart som er så mye omtalt, utskjelt
og elsket som den. Men hvordan er den egentlig som fisk? Om man fra menneskelig
synsvinkel skal beskrive den med ord, må det vel bli omtrent slik:
Abboren er en meget velsmakende fisk som også under vinteren er svært
pigg og bitevillig. Det skal ikke så mye til for å få
den interessert bare det er noe spiselig. Abboren er egentlig ingen stimfisk
som så mange tror. Derimot lar den seg ikke be to ganger, hvis den
får mulighet til å stjele mat fra sine artsfrender, og den
deltar gjerne sammen med andre abborer på jakt etter småfisk.
Av og til kan den være så frekk at den rett og slett snapper
maten ut av munnen på en annen fisk før denne har klart å
svelge byttet. Som alle andre fisker har abboren velutviklede sanser selv
om den en gang i blant kan være mer nærsynt enn andre, men
dette tar den igjen med sin gode hørsel. Mange som er blitt angrepet
av sportsfiske-basillen, kan nok takke abboren for det. Møtet med
denne fargerike fisken i tidlige barneår på solvarme brygger
og bortgjemte skogsvann, har skapt rike minner og opplevelser som sent
går i glemmeboken.
SLIK KJENNER DU DEN:
Det er få andre fiskearter i ferskvann som kan forveksles
med abboren. Den eneste måtte være gjørsen, men den
er atskillig større og har dessuten en mer langstrakt kropp med
kraftige ryggfinner med spisse pigger som er lett å stikke seg på.
Ryggen er mørk grå. Sidene derimot er lysere med mørke
tverrstriper, og buken har en hvitaktig farge.
SLIK FISKER DU DEN:
Abboren er forholdsvis lett å fiske etter. Det kommer av at
den nesten biter på alt fra sluk og spinnere til flue og mark. Abboren
er typisk stimfisk som oppholder seg ofte langs strandbredder der hvor
bunnen består av gamle røtter og kvister. Får du en
abbor på kroken, er det derfor all grunn til å tro at det er
flere store i nærheten. Når det er varmt i været, er
ofte abboren treg til å bite. Det kan derfor være lurt å
fiske tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Abborgryte 4 personer: 1,5 kg hel abbor, 2 ss smør eller
margarin, 1/2-1 ts salt, 5 hvite pepperkorn, 1 gul løk, 2 ss hvetemel,
1-2 dl fiskebuljong, 1 dl fløte, finklippet persille.
Skjær hodet av fiskene. Rens og skyll dem godt, fileter eller
flå dem. Legg deretter fiskekjøttet i en smurt kjele. Ha på
salt, pepperkorn og skiver med løk. Rør melet ut i litt av
buljongen. Hell jevningen sammen med resten av buljongen og fløten
over fisken. La det hele stå og småkoke på svak varme
under lokk i ca. 15 minutter. Strø persille over og server abborgryte
med kokte poteter.
Røya - vakrest av laksefiskene
Kjært barn har mange navn, og man skulle tro at dette også
gjaldt for røya. Men det stemmer ikke. Det er riktig at den har
en mangde forskjellige lokalnavn, men i store deler av vårt langstrakte
land er denne laksefisken av en eller annen grunn ikke så kjent blant
folk som sine to nære slektninger ørret og laks.
Det er vanskelig å si hvorfor den er så lite kjent.
Men en av årsakene kan være at den i Sør-Norge ofte
er liten av vekst og derfor blir sett på som en annenrangs fisk.
Men kommer man lenger nord i landet, forbi Bindalen i Nordland, er den
betydelig større. Foruten at den finnes i ferskvann, opptrer den
her også som sjørøye, som vandrer opp i elvene fra
kysten for å gyte.
Røya er kanskje den vakreste av våre laksefisker. Spesielt
får hannen en fin oransjerød drakt under gytetiden, mens hunnen
fra naturens side er utstyrt med noe dusere farger. At hannrøya
får så fin rødfarge om høsten, kommer av at den
trekker ut en del av det fargestoffet som ellers om året er med på
å gi fisken den delikate rødfargen i kjøttet.
SLIK KJENNER DU DEN:
I likhet med sine nære slektninger laks og ørret har
røya også flere drakter. Når sjørøya holder
seg i saltvann, er kroppen sjøblank med mørk rygg. I gytetiden
forandrer den utseende. Buken blir nå blodrød og sidene brunaktige
og gulgrønne. De stasjonære røyene som lever hele sitt
liv i ett og samme vann har mørkere rygg og sider enn sjørøya,
men også disse skifter farge når tiden for gyting nærmer
seg. Buken blir da intens rødoransj eller gulaktig.
SLIK FISKER DU DEN:
Den artigste måten å fiske etter røye på
er å bruke flue på stille vann. Men husk at det kan gå
en tid før du får fast fisk. Røya er nemlig forsiktig
av seg og ikke alltid like bitelysten. Forsøk først med små
tørrfluer. Nytter ikke det, kan du sette på en liten nymfe
eller en våtflue. Prøv dessuten å stå så
stille og vær dessuten forsiktig med skygger på vannet. Er
det stor røye i nærheten av der du står og svinger fluestanga,
skal det lite til før fisken blir skremt og forsvinner.
... OG SLIK SPISER DU DEN:
Ovnstekt røye til 4 personer: ca 1,5 kilo røye, 1
1/2 ts salt, 4 dl raspet loff, 75 g smør ellr margarin, 2 ss finhakket
gressløk, 1 fedd hvitløk, salt, pepper, (vann), smør
eller margarin.
Ta bort skjellene, rens og skyll røyen. Ta bort ryggbenet,
men la hodet og halen sitte igjen. Gni fisken med salt.
Bland brødrasp, matfett, det kryddergrønne og den
pressede hvitløken. Smak til med salt og pepper. Spe eventuelt på
med litt vann.
Legg halvparten av blandingen inni fisken. Legg den på et
smurt ildfast fat og dekk til med aluminiumsfolie.
Stek fisken midt i ovnen i 175 grader C i ca. 20 minutter. Fordel resten
av blandingen over røyen og sett den inn i ovnen igjen uten folie.
Sett opp varmen til 225 grader C. La fisken få en fin farge.
Serveres straks den er ferdig med kokte poteter, erter og sitronbåter.