Flytedokken skal senkes!

Av Bjørn Davidsen

Klikk her , hvis du vil ha svart skrift på gul bakgrunn.

Tilbake til siden om Bergen og Laksevåg 1944

11. september 1944 lyktes det en engelsk dvergubåt å sprenge flytedokken ved BMV på Laksevåg i Bergen. 17 norske arbeidere omkom som følge av dette; én av dem ble aldri funnet igjen.

BYGGET SOM NØDSARBEID

Høsten 1931 ble skipsbyggeriet til Bergens mekaniske verksteder (BMV) i Solheimsviken stengt på grunn av de dårlige tidene. Arbeiderne og til dels også funksjonærene, ble satt på porten.

Johan Jørgensen var i mange år tillitsmann for arbeiderne i Viken. Han ble bedt om å gjøre det han kunne for å få virksomheten i gang igjen. Etter hvert fikk han og noen andre foretrede for formannskapet i Bergen. Der luftet de en gammel idé, nemlig å bygge en stor flytedokk. Det hadde helt siden første verdenskrig foreligget planer om en slik dokk ved BMV, men den var aldri blitt bygget. Likevel var det behov for en flytedokk. Tørrdokkene både i Solheimsviken og på Laksevåg var nemlig blitt for små til de båtene som nå fantes i den bergenske handelsflåte.

Etter mye fram og tilbake gikk Bergen kommune med på å skyte inn halvparten av de pengene som trengtes for å bygge dokken. Og i slutten av 1932 begynte byggingen av seksjoner til dokken på beddingene i Solheimsviken. Vel et år seinere ble dokken slept ut Puddefjorden og fortøyd utenfor BMV's reparasjonsverksted på Laksevåg. Der har den ligget siden og vært et kjent landemerke, med unntak av de årene den lå på havets bunn.

Seinere i 1930-årene fikk BMV også oppdraget med å bygge en flytedokk for Akers mek. verksteder i Oslo.

UBÅT-SENTERET

Allerede i 1940 bestemte tyskerne seg for å bygge en ubåtbunker i Nordrevågen ved Laksevågsneset. Området her var bebygget med bolighus. Men både disse og reparasjonsverkstedet til Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ute på neset, ble beslaglagt og rasert. I stedet ble det reist et tysk marineverft for reparasjon og utrustning av skip og ubåter. Selve ubåtbunkeren, "Bruno", begynte å ta form i 1941. Etter hvert ble det russiske krigsfanger som måtte slite livet av seg her for å få opp de enorme betongkolossene.

Som nabo i Sørevågen hadde tyskerne BMV's reparasjonsverksted med både tørrdokk og flytedokken. De ansatte der følte seg langt fra trygge vegg i vegg med det tyske anlegget. Og ut over i krigen krevde tyskerne førsterett til å bruke verkstedets slipp og dokker til krigsviktige reparasjoner. Det utviklet seg derfor et spent forhold mellom bedriften og tyskerne, der bedriften gjorde hva den kunne for å hindre at tyskerne fikk komme til.

KAMPEN MOT UBÅTENE

Våren 1943 var admiral Dönitz' tyske ubåtarmada på toppen av sitt virke - med den norske forfatteren Knut Hamsuns "lykke til" på ferden. Aldri - verken før eller siden - klarte tyskerne å senke så mange allierte skip i løpet av kort tid.

Men med ett begynte krigslykken deres å snu. Nytt utstyr i de alliertes fly gjorde havet nærmest gjennomsiktig. Dermed ble den ene tyske ubåten etter den andre senket eller skadet. Ubåt-verkstedet i Bergen fikk derfor større og større betydning. Men også Bergen var som en "åpen bok" for de allierte. For blant annet på Minde rett sør for bygrensen, satt SOE-telegrafist Gunnar Wiig-Andersen (REDWING) og "nøklet" over havet alle de opplysninger som hans kollega Lois Pettersen samlet inn på byen. Og Pettersens kontaktnett ble etter hvert ganske stort - også når det gjaldt militær etterretning. Og de var ikke alene; flere andre agenter og telegrafister hadde også tilhold i eller nær byen. Militærledelsen i London visste derfor stort sett det de trengte for å gå til aksjon. Og flytedokken ble utpekt som mål nummer én av britene.

DET FØRSTE ANGREPET

9. april 1944, klokka 10.00 lokal tid, ble den engelske dvergubåten "X.24" tauet ut fra en havn i Skottland som bar kodenavnet "Port H.H.Z.". Den hang etter ubåten "Sceptre" - og kursen ble satt for "Burra Firth" på Shetland. Operasjon "Guidance" var i gang. Til å passe på seg under første del av ferden, hadde de to ubåtene det britiske marinefartøyet "Alecto" og det norske "Narvik".

"X.24" var som en kjempestor sigar og hadde et mannskap på fire. Når den gikk i neddykket tilstand, brukte den en batterimotor. Men den hadde også en annen motor som kunne lade batteriene i overflatestilling. På hver side av dvergubåten var det festet et stort torpedoliknende sprengrør.

11. april, klokka 12.00 middag, forlot de to ubåtene "Burra Firth" alene og satte kursen øst over Nordsjøen. I følge loggen til "X.24" nådde de Fedjeosen nord for Bergen kl. 20.50 engelsk tid 13. april. Der ble fortøyningene løst. Og mens "Sceptre" la seg på vent utenfor osen, satte "X.24" kursen sørover Hjeltefjorden mot Bergen med en fart av 4,5 knop. Målet var flytedokken inne på Puddefjorden neste dag.

Nå var det ikke bare å seile Hjeltefjorden sør for en dvergubåt på den tiden. Flere farer lurte. For tyskerne hadde både lyskastere og vaktbåter langs leden. Og to minefelt måtte også passeres. Men den gode etterretningen visste hvor disse minefeltene lå, og hvor det gikk an å komme gjennom.

Klokka 05.30 om morgenen 14. april rundet "X.24" Hjelteneset og satte kursen inn Vestre Byfjord. Men her var trafikken etter måten stor. De holdt seg stort sett i neddykket tilstand, men hvert femte minutt måtte de opp i periskophøyde for å sjekke hvor de var. Flere ganger registrerte de at skip passerte over dem. Men verst var det da de oppdaget et skip som søkte etter ubåter med asdic. Etter å ha kjørt sikk-sakk et kvarter innover mot Nordnes, klarte de å riste dette av seg.

Nå lå Puddefjorden foran dem - og i det fjerne målet, flytedokken.

Men "X.24" fikk etter hvert problemer med å finne selve målet. Trafikken på fjorden var stor, og de måtte gå neddykket. Det ble derfor et sjansespill om det var flytedokken de til slutt var kommet under.

Litt over klokka 9 engelsk tid la de likevel fra seg sprengrørene på bunnen under det de mente var flytedokken. Rørene hadde to tonn sprengstoff hver - og sprengningstiden ble satt fire timer fram.

Dermed kunne "X.24" bare håpe det beste - og sette kursen ut av havnen samme veien som de kom inn. Og alt gikk bra med "X.24". Kl. 00.34 hadde de sleper om bord i "Sceptre" ute i Fedjeosen, og 18. april kl. 06.35 kunne de klappe til kai ved basen i Skottland.

Men det var ikke flytedokken som fikk svi denne gangen. For fire timer etter at "X.24" hadde forlatt Puddefjorden, sprang noe helt annet til himmels; det tyske lasteskipet "Bärenfels" (7.569 brt.). Det lå like i nærheten av flytedokken og losset 8.000 tonn kull og koks. Det samme skipet var blitt bombet på Bergen havn nøyaktig fire år tidligere. Seinere var det blitt berget, men nå var det så avgjort slutt. Skipet sank i to deler.

Ingen nordmenn ble drept ved dette angrepet. Men det sies at noen tyskere omkom og at flere ble skadd.

"KÖNIGSBERG"-SKANDALEN

Nå var det ikke bare "Bärenfels" som ble truffet av britiske bomber på Bergen havn i aprildagene 1940. Det ble også tyskernes hovedskip ved erobringen av byen, "Königsberg". Det sank like god så ettertrykkelig ved Skoltegrunnskaien etter en fulltreffer at det ikke ble hevet på lange tider.

Men sommeren 1944 var tyskernes behov for tonnasje så stort at også "Königsberg" ble forsøkt hevet. 6. juni 1944 var nemlig de allierte gått i land i Frankrike. Det medførte at de tyske ubåthavnene der måtte evakueres. Ordre ble gitt om å gjøre Bergen til den sentrale ubåtbasen og sende både båter og utstyr dit. Dette kom til å få skjebnesvangre følger for Laksevåg.

På denne tiden hadde Norsk Bjerningskompani mer enn nok å gjøre. Eksplosjonsulykken 20. april hadde skaffet dem arbeid for lange tider. Men tyskerne presset på for å få sine skip på kjøl. Og da måtte alt annet vike.

Med stor møye ble "Königsberg" bragt flott ved Skolten og tauet til Laksevåg i løpet av sommeren 1944. Nå skulle skipet i flytedokken og settes i stand. Men tyskerne hadde det travelt og tok ikke hensyn til verftsledelsens inndokningplan. Dermed gikk det som det måtte gå; da dokken ble hevet, veltet "Königsberg" over på siden og påførte dokken store skader.

Dermed var det ut igjen med det store skip, slik at dokken kunne repareres. Og med god norsk sendrektighet i tider som disse, ville det ta svært lang tid. Det ble derfor sendt melding til London om at flytedokken kunne holdes ute av drift til krigen var over. Men denne beskjeden nådde tydeligvis ikke fram til de som planla videre sabotasjeaksjoner mot dokken.

Dermed ble "Operasjon Heckle" satt ut i livet. 7. september 1944 forlot "Sceptre" med "X.24" på slep, nok en gang Shetland med nytt mannskap.

11. SEPTEMBER 1944

Overfarten til Norge var stormfull. Til tider måtte de to ubåtene holde seg helt nede på 40 meters dyp. Og selv der nede slingret "X.24". Da de prøvde å stige til overflaten i dette drittværet, ble luftmasten på "X.24" skadet. Og like etter skjedde det en tragedie. Dykkeren om bord, fenrik Purdy, ble slått over bord av sjøen og forsvant. Men de måtte fortsette. Og først ett døgn seinere ble været så pass at de kunne få over en ny mann til å fylle den tomme plassen.

Fra de nådde Fedjeosen gikk det hele omtrent som sist. Dog var sikten noe dårligere til å begynne med. Men de kom seg da sørover Hjeltefjorden et stykke. Da dukket plutselig et nytt problem opp: måneskinn. Skipssjefen, briten Westmacott, hadde da valget mellom å slå av farten, kanskje også å dykke - eller gi full fart og komme fram til Byfjorden så tidlig som mulig. Han valgte det siste - og det gikk bra.

Litt over klokka sju om morgenen rundet de Kvarven og satte kursen inn Puddefjorden. Klokka halv åtte så han ubåtbunkeren og like etter flytedokken - det store målet. I loggen skrev han at dokken lå høyt i vannet - men var dessverre tom.

Da de passerte kullageret like før dokken, stakk en mast opp av sjøen; masten til "Bärenfels". Samtidig ble de vàr en plakat hvor det stod "Langsam fahren" - sakte fart. Det passet dem bra, for de gjorde bare 2,5 knop.

Klokka 08.10 gikk de til angrep - og 08.20 var de under dokken på 8 meter. 20 minutter etter lå de på bunnen på 20 meter under nordre ende av dokken. Der lot de babord ladning gå. Ti minutter seinere var de på 16 meter ved søndre ende. Der lot de styrbord landing gå.

Nå fikk det bære eller briste - kurs ble satt for Vestre Byfjord. Og "X.24" klarte seg vel tilbake også denne gangen. 13. september klokka 09.00 var den og "Sceptre" tilbake i Balta Sound, seks døgn etter at de dro ut.

17 ARBEIDERE BLE DREPT

Men da var både flytedokken for lengst sunket og 16 norske arbeidere drept.

For det var et formidabelt smell som kom da sprengladningene gikk av. Vi låner like godt ordene til Josef Madsen, slik de er gjengitt i "Laksevågs historie". Han stod på fergekontoret da eksplosjonen kom - og berettet: "Sterke rystelser ble fulgt av et kraftig drønn. Jeg sprang ned trappen, ut av huset og bort på kaien til Florvåg Bruk. Der så jeg den store flytedokken, brukket i to på midten, reise seg høyere og høyere med endestykkene mens midten sank. Jeg så noen arbeidere løpe rundt forskjellige steder på den. Det så ut som de var i tvil om hva de skulle gjøre for å komme seg i land. Forbindelsen med kaien var brutt. En lang wire eller et langt tau hang ned fra den nærmeste enden. Da ser jeg en mann fire seg nedover mens enden hever seg stadig høyere. Han firer seg til han er i sjøen og han svømmer mot verkstedskaien. Om han kom på land, vet jeg ikke. Men et uhyggelig syn var det."

Den midtre delen av dokken kom straks under vann. Resten sank i løpet av 20-30 minutter. En del norske arbeidere, norske flyvakter og tyske vaktposter befant seg på dokktårnene. Disse kom seg vel i land. Det gjorde derimot ikke alle som befant seg nede i bunnen av dokken.

Da dokken gikk ned, prøvde arbeiderne på land å få lagt ut en landgang. Målet var å få i land skadde personer. Men et tysk vaktkompani misforstod situasjonen og jagde bort folkene. Dermed ble redningsarbeidet vanskeligere. Tyskerne trodde tydeligvis at dokken var sprengt av norske sabotører - og at det var disse som nå skulle hjelpes i land.

Men seinere kunne tyskere som hadde sett senkingen fra et annet sted, fortelle at stikkflammene var kommet nedenfra. Dermed var sabotasje fra land utelukket. Forklaringen på hva som egentlig hadde skjedd, fikk man likevel ikke før etter krigen. Først da kom det fram at dvergubåten "X.24" hadde vært på ferde - begge gangene.

Det utspant seg flere dramtiske situasjoner inne i dokken da den sank. I ett tilfelle var det bare overmenneskelige kraftanstrengelser som gjorde at et par mann ble berget.

Da sprengningen fant sted, lå to mindre fartøyer fortøyd til dokken, "Sten" og "Kong Oscar". Disse fikk betydelige skader.

Men den store tragedien var at 16 norske arbeidere ble drept der og da. Den ene av dem ble aldri funnet igjen. I tillegg ble en av arbeiderne så kvestet at han døde av skadene allerede 28. november 1944.

Elleve av de 17 som omkom, var fra Laksevåg. Fra 18. til 23. september ble de omkomne som til da var funnet, begravet. For ni av dem ble det holdt fellesbegravelse fra Laksevåg kirke 21. september. Ved Holen skole stod elevene oppstilt på fortauet i ærbødighet for gravfølget som skulle ut til Nygård gravplass. Bare noen uker seinere ble mange av disse barna ført samme vegen i kister, etter at skolen deres ble truffet av bomber 4. oktober 1944.

Det kan du lese mer om i neste artikkel om Laksevågs lidelser høsten 1944.

Kilder:

Bergens Tidende: Diverse utgaver september 1944

Digitalarkivet: Døde i Bergen og Laksevåg 1944

Kjell Fossen: "Laksevåg, bind III, 1918-1945", Bergen kommune, Bergen 1991

Tim Greve: "Bergen i krig - 1943-1945", J.W. Eide, Bergen 1979

H.M. Submarine "X.24" - Patrol report for Operation "Giudance", 1944

Minnetavlen til BMV-Laksevåg

Warren/Benson: "Dverg Ubåt", 1954

Hans-Jakob Ågotnes: "100 år i kamp og samarbeid", Bergen Jern og Metall avd. 5, Bergen 1990

Tilbake til toppen