Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av
å
formidle:
Flytedokken skal senkes!
Av Bjørn Davidsen
Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på
svart
bakgrunn.
11. september 1944 lyktes det en engelsk dvergubåt å
sprenge flytedokken ved BMV på Laksevåg i Bergen. 17 norske
arbeidere omkom som følge av dette; én av dem ble aldri
funnet igjen.
BYGGET SOM NØDSARBEID
Høsten 1931 ble skipsbyggeriet til Bergens mekaniske
verksteder (BMV) i Solheimsviken stengt på grunn av de
dårlige tidene. Arbeiderne og til dels også
funksjonærene, ble satt på porten.
Johan Jørgensen var i mange år tillitsmann for
arbeiderne i Viken. Han ble bedt om å gjøre det han kunne
for å få virksomheten i gang igjen. Etter hvert fikk han og
noen andre foretrede for formannskapet i Bergen. Der luftet de en
gammel idé, nemlig å bygge en stor flytedokk. Det hadde
helt siden første verdenskrig foreligget planer om en slik dokk
ved BMV, men den var aldri blitt bygget. Likevel var det behov for en
flytedokk. Tørrdokkene både i Solheimsviken og på
Laksevåg var nemlig blitt for små til de båtene som
nå fantes i den bergenske handelsflåte.
Etter mye fram og tilbake gikk Bergen kommune med på å
skyte inn halvparten av de pengene som trengtes for å bygge
dokken. Og i slutten av 1932 begynte byggingen av seksjoner til dokken
på beddingene i Solheimsviken. Vel et år seinere ble dokken
slept ut Puddefjorden og fortøyd utenfor BMV's
reparasjonsverksted på Laksevåg. Der har den ligget siden
og vært et kjent landemerke, med unntak av de årene den
lå på havets bunn.
Seinere i 1930-årene fikk BMV også oppdraget med
å bygge en flytedokk for Akers mek. verksteder i Oslo.
UBÅT-SENTERET
Allerede i 1940 bestemte tyskerne seg for å bygge en
ubåtbunker i Nordrevågen ved Laksevågsneset.
Området her var bebygget med bolighus. Men både disse og
reparasjonsverkstedet til Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) ute
på neset, ble beslaglagt og rasert. I stedet ble det reist et
tysk marineverft for reparasjon og utrustning av skip og ubåter.
Selve ubåtbunkeren, "Bruno", begynte å ta form i 1941.
Etter hvert ble det russiske krigsfanger som måtte slite livet av
seg her for å få opp de enorme betongkolossene.
Som nabo i Sørevågen hadde tyskerne BMV's
reparasjonsverksted med både tørrdokk og flytedokken. De
ansatte der følte seg langt fra trygge vegg i vegg med det tyske
anlegget. Og ut over i krigen krevde tyskerne førsterett til
å bruke verkstedets slipp og dokker til krigsviktige
reparasjoner. Det utviklet seg derfor et spent forhold mellom bedriften
og tyskerne, der bedriften gjorde hva den kunne for å hindre at
tyskerne fikk komme til.
KAMPEN MOT UBÅTENE
Våren 1943 var admiral Dönitz' tyske ubåtarmada
på toppen av sitt virke - med den norske forfatteren Knut Hamsuns
"lykke til" på ferden. Aldri - verken før eller siden -
klarte tyskerne å senke så mange allierte skip i
løpet av kort tid.
Men med ett begynte krigslykken deres å snu. Nytt utstyr i de
alliertes fly gjorde havet nærmest gjennomsiktig. Dermed ble den
ene tyske ubåten etter den andre senket eller skadet.
Ubåt-verkstedet i Bergen fikk derfor større og
større betydning. Men også Bergen var som en "åpen
bok" for de allierte. For blant annet på Minde rett sør
for bygrensen, satt SOE-telegrafist Gunnar Wiig-Andersen (REDWING) og
"nøklet" over havet alle de opplysninger som hans kollega Lois
Pettersen samlet inn på byen. Og Pettersens kontaktnett ble etter
hvert ganske stort - også når det gjaldt militær
etterretning. Og de var ikke alene; flere andre agenter og
telegrafister hadde også tilhold i eller nær byen.
Militærledelsen i London visste derfor stort sett det de trengte
for å gå til aksjon. Og flytedokken ble utpekt som
mål nummer én av britene.
DET FØRSTE ANGREPET
9. april 1944, klokka 10.00 lokal tid, ble den engelske
dvergubåten "X.24" tauet ut fra en havn i Skottland som bar
kodenavnet "Port H.H.Z.". Den hang etter ubåten "Sceptre" - og
kursen ble satt for "Burra Firth" på Shetland. Operasjon
"Guidance" var i gang. Til å passe på seg under
første del av ferden, hadde de to ubåtene det britiske
marinefartøyet "Alecto" og det norske "Narvik".
"X.24" var som en kjempestor sigar og hadde et mannskap på
fire. Når den gikk i neddykket tilstand, brukte den en
batterimotor. Men den hadde også en annen motor som kunne lade
batteriene i overflatestilling. På hver side av dvergubåten
var det festet et stort torpedoliknende sprengrør.
11. april, klokka 12.00 middag, forlot de to ubåtene "Burra
Firth" alene og satte kursen øst over Nordsjøen. I
følge loggen til "X.24" nådde de Fedjeosen nord for Bergen
kl. 20.50 engelsk tid 13. april. Der ble fortøyningene
løst. Og mens "Sceptre" la seg på vent utenfor osen, satte
"X.24" kursen sørover Hjeltefjorden mot Bergen med en fart av
4,5 knop. Målet var flytedokken inne på Puddefjorden neste
dag.
Nå var det ikke bare å seile Hjeltefjorden sør
for en dvergubåt på den tiden. Flere farer lurte. For
tyskerne hadde både lyskastere og vaktbåter langs leden. Og
to minefelt måtte også passeres. Men den gode
etterretningen visste hvor disse minefeltene lå, og hvor det gikk
an å komme gjennom.
Klokka 05.30 om morgenen 14. april rundet "X.24" Hjelteneset og
satte kursen inn Vestre Byfjord. Men her var trafikken etter
måten stor. De holdt seg stort sett i neddykket tilstand, men
hvert femte minutt måtte de opp i periskophøyde for
å sjekke hvor de var. Flere ganger registrerte de at skip
passerte over dem. Men verst var det da de oppdaget et skip som
søkte etter ubåter med asdic. Etter å ha
kjørt sikk-sakk et kvarter innover mot Nordnes, klarte de
å riste dette av seg.
Nå lå Puddefjorden foran dem - og i det fjerne
målet, flytedokken.
Men "X.24" fikk etter hvert problemer med å finne selve
målet. Trafikken på fjorden var stor, og de måtte
gå neddykket. Det ble derfor et sjansespill om det var
flytedokken de til slutt var kommet under.
Litt over klokka 9 engelsk tid la de likevel fra seg
sprengrørene på bunnen under det de mente var flytedokken.
Rørene hadde to tonn sprengstoff hver - og sprengningstiden ble
satt fire timer fram.
Dermed kunne "X.24" bare håpe det beste - og sette kursen ut
av havnen samme veien som de kom inn. Og alt gikk bra med "X.24". Kl.
00.34 hadde de sleper om bord i "Sceptre" ute i Fedjeosen, og 18. april
kl. 06.35 kunne de klappe til kai ved basen i Skottland.
Men det var ikke flytedokken som fikk svi denne gangen. For fire
timer etter at "X.24" hadde forlatt Puddefjorden, sprang noe helt annet
til himmels; det tyske lasteskipet "Bärenfels" (7.569 brt.). Det
lå like i nærheten av flytedokken og losset 8.000 tonn kull
og koks. Det samme skipet var blitt bombet på Bergen havn
nøyaktig fire år tidligere. Seinere var det blitt berget,
men nå var det så avgjort slutt. Skipet sank i to deler.
Ingen nordmenn ble drept ved dette angrepet. Men det sies at noen
tyskere omkom og at flere ble skadd.
"KÖNIGSBERG"-SKANDALEN
Nå var det ikke bare "Bärenfels" som ble truffet av
britiske bomber på Bergen havn i aprildagene 1940. Det ble
også tyskernes hovedskip ved erobringen av byen,
"Königsberg". Det sank like god så ettertrykkelig ved
Skoltegrunnskaien etter en fulltreffer at det ikke ble hevet på
lange tider.
Men sommeren 1944 var tyskernes behov for tonnasje så stort
at også "Königsberg" ble forsøkt hevet. 6. juni 1944
var nemlig de allierte gått i land i Frankrike. Det
medførte at de tyske ubåthavnene der måtte
evakueres. Ordre ble gitt om å gjøre Bergen til den
sentrale ubåtbasen og sende både båter og utstyr dit.
Dette kom til å få skjebnesvangre følger for
Laksevåg.
På denne tiden hadde Norsk Bjerningskompani mer enn nok
å gjøre. Eksplosjonsulykken 20. april hadde skaffet dem
arbeid for lange tider. Men tyskerne presset på for å
få sine skip på kjøl. Og da måtte alt annet
vike.
Med stor møye ble "Königsberg" bragt flott ved Skolten
og tauet til Laksevåg i løpet av sommeren 1944. Nå
skulle skipet i flytedokken og settes i stand. Men tyskerne hadde det
travelt og tok ikke hensyn til verftsledelsens inndokningplan. Dermed
gikk det som det måtte gå; da dokken ble hevet, veltet
"Königsberg" over på siden og påførte dokken
store skader.
Dermed var det ut igjen med det store skip, slik at dokken kunne
repareres. Og med god norsk sendrektighet i tider som disse, ville det
ta svært lang tid. Det ble derfor sendt melding til London om at
flytedokken kunne holdes ute av drift til krigen var over. Men denne
beskjeden nådde tydeligvis ikke fram til de som planla videre
sabotasjeaksjoner mot dokken.
Dermed ble "Operasjon Heckle" satt ut i livet. 7. september 1944
forlot "Sceptre" med "X.24" på slep, nok en gang Shetland med
nytt mannskap.
11. SEPTEMBER 1944
Overfarten til Norge var stormfull. Til tider måtte de to
ubåtene holde seg helt nede på 40 meters dyp. Og selv der
nede slingret "X.24". Da de prøvde å stige til overflaten
i dette drittværet, ble luftmasten på "X.24" skadet. Og
like etter skjedde det en tragedie. Dykkeren om bord, fenrik Purdy, ble
slått over bord av sjøen og forsvant. Men de måtte
fortsette. Og først ett døgn seinere ble været
så pass at de kunne få over en ny mann til å fylle
den tomme plassen.
Fra de nådde Fedjeosen gikk det hele omtrent som sist. Dog
var sikten noe dårligere til å begynne med. Men de kom seg
da sørover Hjeltefjorden et stykke. Da dukket plutselig et nytt
problem opp: måneskinn. Skipssjefen, briten Westmacott, hadde da
valget mellom å slå av farten, kanskje også å
dykke - eller gi full fart og komme fram til Byfjorden så tidlig
som mulig. Han valgte det siste - og det gikk bra.
Litt over klokka sju om morgenen rundet de Kvarven og satte kursen
inn Puddefjorden. Klokka halv åtte så han
ubåtbunkeren og like etter flytedokken - det store målet. I
loggen skrev han at dokken lå høyt i vannet - men var
dessverre tom.
Da de passerte kullageret like før dokken, stakk en mast opp
av sjøen; masten til "Bärenfels". Samtidig ble de
vàr en plakat hvor det stod "Langsam fahren" - sakte fart. Det
passet dem bra, for de gjorde bare 2,5 knop.
Klokka 08.10 gikk de til angrep - og 08.20 var de under dokken
på 8 meter. 20 minutter etter lå de på bunnen
på 20 meter under nordre ende av dokken. Der lot de babord
ladning gå. Ti minutter seinere var de på 16 meter ved
søndre ende. Der lot de styrbord landing gå.
Nå fikk det bære eller briste - kurs ble satt for
Vestre Byfjord. Og "X.24" klarte seg vel tilbake også denne
gangen. 13. september klokka 09.00 var den og "Sceptre" tilbake i Balta
Sound, seks døgn etter at de dro ut.
Men da var både flytedokken for lengst sunket og 16 norske
arbeidere drept.
For det var et formidabelt smell som kom da sprengladningene gikk
av. Vi låner like godt ordene til Josef Madsen, slik de er
gjengitt i "Laksevågs historie". Han stod på fergekontoret
da eksplosjonen kom - og berettet: "Sterke rystelser ble fulgt av et
kraftig drønn. Jeg sprang ned trappen, ut av huset og bort
på kaien til Florvåg Bruk. Der så jeg den store
flytedokken, brukket i to på midten, reise seg høyere og
høyere med endestykkene mens midten sank. Jeg så noen
arbeidere løpe rundt forskjellige steder på den. Det
så ut som de var i tvil om hva de skulle gjøre for å
komme seg i land. Forbindelsen med kaien var brutt. En lang wire eller
et langt tau hang ned fra den nærmeste enden. Da ser jeg en mann
fire seg nedover mens enden hever seg stadig høyere. Han firer
seg til han er i sjøen og han svømmer mot verkstedskaien.
Om han kom på land, vet jeg ikke. Men et uhyggelig syn var det."
Den midtre delen av dokken kom straks under vann. Resten sank i
løpet av 20-30 minutter. En del norske arbeidere, norske
flyvakter og tyske vaktposter befant seg på dokktårnene.
Disse kom seg vel i land. Det gjorde derimot ikke alle som befant seg
nede i bunnen av dokken.
Da dokken gikk ned, prøvde arbeiderne på land å
få lagt ut en landgang. Målet var å få i land
skadde personer. Men et tysk vaktkompani misforstod situasjonen og
jagde bort folkene. Dermed ble redningsarbeidet vanskeligere. Tyskerne
trodde tydeligvis at dokken var sprengt av norske sabotører - og
at det var disse som nå skulle hjelpes i land.
Men seinere kunne tyskere som hadde sett senkingen fra et annet
sted, fortelle at stikkflammene var kommet nedenfra. Dermed var
sabotasje fra land utelukket. Forklaringen på hva som egentlig
hadde skjedd, fikk man likevel ikke før etter krigen.
Først da kom det fram at dvergubåten "X.24" hadde
vært på ferde - begge gangene.
Det utspant seg flere dramtiske situasjoner inne i dokken da den
sank. I ett tilfelle var det bare overmenneskelige kraftanstrengelser
som gjorde at et par mann ble berget.
Da sprengningen fant sted, lå to mindre fartøyer
fortøyd til dokken, "Sten" og "Kong Oscar". Disse fikk
betydelige skader.
Men den store tragedien var at 16 norske arbeidere ble drept der og
da. Den ene av dem ble aldri funnet igjen. I tillegg ble en av
arbeiderne så kvestet at han døde av skadene allerede 28.
november 1944.
Elleve av de 17 som omkom, var fra Laksevåg. Fra 18. til 23.
september ble de omkomne som til da var funnet, begravet. For ni av dem
ble det holdt fellesbegravelse fra Laksevåg kirke 21. september.
Ved Holen skole stod elevene oppstilt på fortauet i
ærbødighet for gravfølget som skulle ut til
Nygård gravplass. Bare noen uker seinere ble mange av disse barna
ført samme vegen i kister, etter at skolen deres ble truffet av
bomber 4. oktober 1944.
Det kan du lese mer om i neste artikkel om Laksevågs lidelser
høsten 1944.
Kilder:
Bergens Tidende: Diverse utgaver september 1944
Digitalarkivet: Døde i Bergen og Laksevåg 1944
Kjell Fossen: "Laksevåg, bind III, 1918-1945", Bergen
kommune, Bergen 1991
Tim Greve: "Bergen i krig - 1943-1945", J.W. Eide, Bergen
1979
H.M. Submarine "X.24" - Patrol report for Operation "Giudance", 1944
Minnetavlen til BMV-Laksevåg
Warren/Benson: "Dverg Ubåt", 1954
Hans-Jakob Ågotnes: "100 år i kamp og samarbeid",
Bergen Jern og Metall avd. 5, Bergen 1990