Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

Dyr i tro og overtro

Av Johan Chr. Frøstrup

Klikk her , hvis du vil ha svart skrift på gul bakgrunn.

Tilbake til "Ut i naturen"

Tilbake til utgivelses-menyen

Hjem

Innhold:

INNLEDNING

VIDDAS ENSOMME VANDRER

SKRUBB, VARG OG GRÅBEIN

SKOGENS REDDHARE

FREKK, LUR OG TYVAKTIG

SKOGENS TØMMERHOGGER

HAN FAR SJØL I STUA

SKOGENS KONGE

MED PIGGER OG SJARM

DEN SVARTE FUGL

UGAGNSKRÅKE I SVART OG HVITT

GUDENES FUGL

LUFTAS HERSKER

DUM SOM EN GÅS

JULENS FUGL

LEGENDE OG FARGEBALL

DEN GÅTEFULLE GJØKEN

TROLLFUGLEN

FUGLEN SOM IKKE KAN GÅ

REGNFUGLEN

NATTENS FUGLER

LANGBEINT OG LANGHALSET

GRÅ OG UTSKJELT

BUKTENDE LYKKEDYR

Tilbake til toppen

INNLEDNING

I folketroen vår har det uforklarlige og det hemmelighetsfulle spilt en stor rolle. Våre forfedre som levde i ett med naturen kunne oppleve ting som de ikke kunne gi noen tilfredsstillende forklaring på. Det kunne for eksempel være et tre, et fjell eller et dyr med merkelige former og farger. Slike fenomener stimulerte fantasien innen diktning, fortellerkunst og bildekunst.

Når merkelige fortellinger om mennesker eller dyr ble kjent av flere, og fortalt fra generasjon til generasjon, kaller vi gjerne disse historiene for sagn. Et sagn er en fortelling om noe som virkelig skal ha skjedd. Forskjellen mellom eventyr og sagn ligger først og fremst i at sagnene ofte gir opplysninger om tid, sted og personer, mens eventyrene ikke gjør det. Det finnes forskjellige typer av sagn alt etter hva de inneholder. I de mystiske sagnene er det det overnaturlige, det uforklarlige og det usynlige som er hovedtemaet, mens det i de historiske sagnene stort sett dreier seg om historiske personer og hendinger. Den siste typen sagn, de såkalte opphavssagn, handler helst om fugler og pattedyr. Sagnene beskriver blant annet dyrenes særmerker og forklarer hvordan de enkelte arter har fått sitt spesielle utseende.

Folkeeventyrene har som regel et skjær av over-naturlighet, og er nærmest å betrakte som fri fantasi og diktning, gjerne framført i sene kveldstimer som ren underholdning for gammel og ung. Et særtrekk ved eventyrene er de fantastiske hendingene og menneskelige bedriftene.

Vi har mange typer eventyr. Dyreeventyrene tar for seg både tamme og ville dyr, og utstyrer dem ofte med overnaturlige evner. Dyrene kan blant annet snakke og tenke som mennesker.

Enkelte dyrearter går oftere igjen enn andre. Dette gjelder for eksempel bjørn, ulv, rev, ravn og ugle, der man gjerne får høre hvordan dyrene har fått sine særegne kroppsmerker.

Dyreeventyrene forteller også om forskjellige fabeldyr. Skillet mellom dyr man kunne møte ute i skog og mark og dyreskikkelser som varulv, mannbjørn og sjøorm, har ikke alltid vært så stor.

I noen eventyr er Vårherre og St. Peter med. De vandrer rundt på jorden og betrakter skaperverket. Finner de noe de ikke liker, blir den skyldige som regel hardt straffet. Slike eventyr blir kalt for "Helligeventyr" eller "Legendeeventyr". Historien om "Gjertrudfuglen" er et eksempel.

I gamle dager la folk stor vekt på spor og sportegn og tegn og varsler fra ville dyr. Det var helst de gamle og kloke som kunne spå ved å se på hvordan dyrene oppførte seg og hvilke låter de gav fra seg. Uglas skrik i nattemørket kunne for eksempel bety død og sykdom, mens lomens uhyggelige skrik på tåkelagte vann og tjern var et tegn på at et menneske holdt på å drukne.

Folketroen legger stor vekt på det første i en rekke. Hvis man for eksempel forsov seg på årets første dag, ville man resten av året få store problemer med å våkne til rett tid. Det samme gjaldt om våren når man for første gang hørte gjøken. Hadde man ikke spist før gjøken gol, kunne det gå rent ille.

Også det siste i rekken hadde stor betydning. Plukket man kronbladene av en blomst, var det det siste kronbladet som fortalte hva som kom til å skje.

Det å møte enkelte dyr på sin vei kunne også fortelle om framtiden. Dersom en kvinne som gikk med barn møtte en hare, ville barnet bli født med hareskår eller haremunn, og møtte man en ravn som skrek stygt, spådde det ondt.

Folks oppfatning av naturen vitner om deres gode evne til å legge merke til alt som rørte seg omkring dem. Folk hadde gode kunnskaper om planter og dyr, noe som spesielt viser seg i folkemedisinen. Det er forbløffende å se hvor mye våre forfedre visste om de enkelte planter og hvilke sykdommer de kunne helbrede. I moderne medisin bruker man fremdeles en del planter fra folkemedisinen.

De forskjellige lokalnavn på planter og dyr er ikke oppstått tilfeldig. Noen pattedyr og fugler har fått navn etter lyden de gir fra seg som for eksempel ravn (korp), rype (skarry) og glutsnipe (klyvi). Andre har fått navn etter fargen eller utseendet, for eksempel snøugle (kvitugle), gravand (fagergås), kvinand (skjærand) og låvesvale (kløftehale, sakssvale).

Dyrenes oppholdssted var også med på å gi forskjellige lokalnavn. Hubro ble flere steder kalt bergstøyt og jordugla myrugle. Fossekallen, vår nasjonalfugl, ble kalt for elvapest eller vassokse. Fuglenes oppførsel kunne også gi opphav til ulike navn. Jaktfalken ble for eksempel kalt for rypefalk i Midt-Norge, mens rødstilken ble kalt myrtjeld i Trøndelag.

Tilbake til toppen

VIDDAS ENSOMME VANDRER

"Så jamen ...! Han la til sprangs ut mot odden, som var bare noen mannslengder brei inne ved stranda; da han nådde dit, stanset han - nå hadde han stengt vegen for dem, tenkte han, om de ville tilbake inn på selve landet. Og nå skulle han prøve å jage dem på vatnet - tre jerver på en gang, slikt hadde han ikke opplevd før!

Prøv å få dem på vatnet, reinsdreperne, disse dyra satt inn i fjella av Djevelen og ikke av Vår Herre!"

Ja, slik skildret vår store villmarksdikter Mikkjel Fønhus møtet mellom tre jerver og fjellsamen Bengt i romanen "Jerv".

Denne oppfatningen av jerven som et djevelsk dyr er ikke ny, men en gammel overtro som finnes hos folk som levde i nær tilknytning til naturen. Dessuten trodde folk for lenge siden at jerven var ullahunden til de usynlige. En gang kom en jeger over en jerv som oppholdt seg i en steinhule. Han røykte ut dyret og drepte det med et velrettet skudd. Men etter den dagen hadde mannen mye ulykke med husdyrene sine. En sommerdag kom det en fremmed kjerring inn på en seter som lå i nærheten av der mannen bodde. Budeia på seteren var interessert i å få høre nytt, og spurte eden andre om det ene og det andre. Til slutt spurte hun hva det kunne komme av at naboen hadde så mye ulykke med dyrene sine. Da svarte den fremmede kjerringa: "Jau, dæ ska e seia de. Dæ kjem tå di at'n røykte i hel alle ullahundan mine."

Skarpe tenner og kvasse klør var noe som for enhver pris måtte utryddes. Jerven er da også blitt forfulgt i generasjoner og dens historie er både grusom og blodig. Uansett hvor den satte føttene kunne den ikke føle seg trygg. Før eller senere ville tobeinte vesener dukke opp og skremme den på flukt. Først og fremst ble jerven forfulgt fordi den var en trussel mot husdyrene, men også for det verdifulle skinnet. Siden jerven av og til kan minne om en liten bjørn, trodde man lenge at den var "en Afføding af Bjørnen". Presten Peder Claussen Friis skriver i 1599 at når bjørnebinna en gang imellom fikk hele fire unger, så ble den fjerde en "Jerff eller Erff". På tysk og hollandsk bærer jerven navnet "Vielfraas" (storeter), og etter språkforkernes mening skal dette navnet være en omskrivning av et ganmmelt norsk navn på jerven, fjell-fross, som betyr fjellkatt eller kanskje fjellbjørn, idet fress foruten å bety hannkatt på gammelnorsk, var et av navnene på bjørnen i Snorres Edda. For å få en mening i det norske navnet omskrev Hanseatene det til Vielfraas. Dette navnet ble under skinnhandelen av de norske igjen omskrevet til navn som filefras, fælefrans, filefrans og fillefrans.

Allerede på 1300-tallet ble jerven beskrevet som et fredløst skadedyr alle kunne jakte på. Siden jerveskinnet var verdifullt ble jakten også drevet av økonomiske grunner. Noen ekstra skilling kunne komme godt med for en fattig fjellbonde eller fjellsame. I Håkon Magnussøns lovbok står det blant annet at "erfskinn" ble eksportert. Skinnene ble høyt verdsatt i Norden og var dessuten en luksusvare i flere europeiske land.

Jervens forholdsvis korte og brede poter viser tydelig at den ikke er utrustet med fart og spenst. Ja, den er faktisk så dårlig til å hoppe at den knapt klarer å forsere en bratt hindring på en meters høyde. Det fortelles at folk som er blitt jagd av jerv med unger, har kommet seg i sikkerhet ved å klatre opp på store steiner eller hoppe over buldrende elver og fossestryk. Men det jerven mangler av spenst, tar den igjen i styrke.

På folkemunne har det verset mange historier om jervens styrke og fryktløshet. Selv om den ikke er så stor av vekst, nøler den ikke med å angripe pattedyr som er større enn den selv, som for eksempel rein. Forresten trodde samene at en rein var dødsdømt, selv om jerven bare hadde såret den. De mente at det før eller senere ville gå betennelse i såret og reinen omkomme av blodforgiftning. Dette fenomenet ble kalt for "asna-patna", som oversatt betyr "den råtne tannen."

Når jerven har nedlagt et bytte, er den så aggressiv at selv bjørn og ulv foretrekker å holde seg unna. Og en gang en bjørn hadde klart å slå en elgku i bakken, fikk den etter en stund besøk av en stor hann-jerv. Bjørnen forsøkte innbitt med ilter snerring å holde inntrengeren på avstand, men da jerven etter flere timer ikke viste tegn til å gi opp, fant bjørnen det best å stikke til skogs.

Jerven er opp gjennom historien blitt betraktet som uhyre glupsk. Jegere og fangstfolk har fortalt at den kunne stå og spise i flere dager i strekk, helt til byttet omtrent var forsvunnet. Glupskheten skulle komme av at jerven bare hadde én tarm. Biskop Olaus Magnus skrev følgende om det glupske dyret: "Detta djur är, som sagdt, ytterst glupskt. När det påträffar på ett trångt ställe mellan träden, klämmer det sig fram där, med påföljd att det våldsamt ger ifrån sig maten. Sålunda vordet smalare återvänder det till åtelen och fyller sin buk till det yttersta, klämmer sig sedan åter fram gjennom samme prång som förut och återvänder så på nytt till åtelen, till dess denna omsider är förtärd, då det begynner en ifrig jakt efter nytt byte".

Det het at den som bar et jerveskinn rundt kroppen, ville få rare drømmer om jervens liv og natur. Blant annet kunne man se seg selv som en jerv. Og de som brukte jerveskinn til klær, kunne av en eller annen uforklarlig grunn spise og drikke så mye de bare ville uten å bli mette.

Jerveblod blandet med varmt vann, ble sett på som en skattet drikk etter en vellykket jakt. Og når blodet ble blandet med honning bød man det fram på bryllupsfester til langveisfarende gjester som kunne trenge noe å styrke seg på etter en lang og farefull reise.

Av jervetarmene laget man strenger til forskjellige musikk-instrumenter, som etter sigende skulle avgi en markant og vakker lyd. Jerveklørne ble brukt til øreringer og jervetenner beskytte mot onde makter. Jerve-fett ble regnet som en effektiv "salve" på betente byller. Og når man spiste jervekjøtt, slik samene gjorde før i tiden, fikk man mot og styrke.

Lokalnavn på jerv: Fjell-katt, jerff, fjellfras, filefras, filefrans, fidle-frans, fælefrans, fjellfross.

Tilbake til toppen

SKRUBB, VARG OG GRÅBEIN

Kjært barn har mange navn. Det stemmer ikke helt for ulven. Riktig nok har den mange navn, for eksempel skrubb, varg, gråtass, gråbein, gråtrøll og uty, men noe kjært barn har den aldri vært. Den har derimot blitt regnet for å være samfunnets fiende nummer én, og har gjennom hele sin historie vært forhatt og forfulgt av mennesker.

Ifølge et gammelt sagn fra Småland, skal ulven en gang ha sagt om navnene menneskene har gitt den:

"Den som kaller mej varg,

den skall jag alltid bli arg.

Den som kaller mej Den grå,

honnom tar jag intet ifrå.

Och den som kallar mej Gullfot

har jag intet emot."

I den nordiske mytologien hadde guden Odin mange dyr boende hos seg, blant andre ulvene Freke og Gere som han matet med kjøtt fra gudenes bord. Men den mest kjente ulven i gudelæren er nok Fenrisulven, guden Lokes ulvelignende sønn. Fenrisulven var symbolet på de onde makter, og derfor måtte gudene binde uhyret fast så det ikke klarte å slite seg løs. Men det fortelles at verden en gang skal gå under i Ragnarok, og da vil Fenrisulven rive seg løs. Den vil åpne gapet sitt så høyt at overkjeven når opp til stjernene, mens under-kjeven subber langs marken. I villskap sluker den Odin og hans åttefotede hest Sleipner, men blir til slutt drept av Odins sønn Vidar.

Ulv og varg er to meget gamle navn. Ulv betyr rett og slett rivende dyr, mens varg betyr tyv eller fredløs person. Ordet grå var ofte knyttet til ulv, og på gammelnorsk ble ulven kalt grádyrei, og på nynorsk gråbein. I folkevisene synges det om "ulven grå", og i et ordtak heter det "Ulven er aldrig saa graae, han jo har Venner, skiønt de ere faae".

Før i tiden var folk mye mer opptatt av navn og hva navnet stod for enn man er nå. Blant annet var det i norrøn tid vanlig at guttebarn fikk navn som Ulv eller Bjørnulv. Man trodde da at barnet ville få rovdyrets egenskaper både når det gjaldt syn, hørsel og jaktferdighet.

Frykten for dette gråbrune, raggete dyret ble i gamle dager omtrent prentet inn i folk fra fødselen av. En frykt som fortsatt finnes hos overraskende mange mennesker. Hvorfor det er blitt slik, er det ikke lett å gi noe nøyaktig svar på, men det er klart at ulvens mange angrep på husdyr er en medvirkende årsak. Ulvene kunne herje stygt i samenes reinsflokker. Mange dyr ble revet i hjel, og flokkene spredt for alle vinder. Samene kunne ikke finne noen annen forklaring på denne blodtørsten enn at ulven måtte være djevelens hund. Dikterpresten Petter Dass forteller i "Nordlands Trompet" om de problemer "Lapperne og Finderne" har med ulven:

"Hand vaager om Vinterens haardeste Nat,

hand frygter for Ulvens tilkommende brat,

som Dyrene agter at rive,

Og hvad hand ey river, forjager hand bort,

At Eyeren løber, og icke veed hvort

Hand sine Forvildede finder".

Det er forståelig at samer og andre følte seg oppgitt når ulven herjet som verst. Få og lite effektive våpen gjorde at kampen mot rovdyrene ofte ble håpløs.

At frykten for ulven ennå lever så sterkt, kommer nok først og fremst av at vi har en mengde sagn, fortellinger og eventyr som forsterker ulvens dårlige rykte. Den vekker ikke så mye tillit i for eksempel eventyret om Rødhette og ulven, eller i det om den stygge ulven og de tre små griser.

I en gammel fortelling som finnes i flere forskjellige versjoner i Skandinavia, får man et tydelig bevis på at ulven ble betraktet som det styggeste av alle rovdyr:

"En gang da Jomfru Maria var ute på vandring, kom hun til en elv hun ikke kunne komme over. Hun spurte så en ulv om hjelp, men den hadde ikke tid. Da sa Jomfru Maria at heretter skulle den springe syv blåner om dagen - og hardt skulle den slite for føden. Da det etter en stund kom en bjørn ruslende ba hun igjen om hjelp. Bjørnen var straks villig og bar henne over elven på sin brede rygg. Du skal ligge i hi om vinteren og ha det godt og varmt, sa Jomfru Maria."

I en annen historie blir det tydelig slått fast at man ikke skal tro på ulven når den gråter, før man kjenner hele sannheten.

En ulv hadde en dag drept en sau, og åt både kjøtt og bein. Under måltidet satte den et bein i halsen. "Trekk beinet opp av halsen min, så skal du få hva du vil ha i lønn," sa ulven til en trane som fløy forbi. Tranen stakk nebbet ned i ulvegapet og lirket beinet opp. Men da fuglen ville ha belønningen, lo ulven rått og sa: "Vil du ha lønn? Takk Gud at jeg ikke bet hodet av deg. Det var vel helst jeg som skulle ha lønn for at jeg sparte livet ditt."

En gang da ulven lå på det siste, bekjente den sine synder for Mikkel rev. "Jeg har nok vært en stor synder," sa ulven så mildt og ynkelig. "Jeg har gjort meget ondt, men også mye godt. Jeg husker en gang et lite lam som kom ruslende rett forbi meg uten at jeg rørte det. Samme dag var det et menneske som skrek og ropte etter meg uten at jeg tok det ille opp."

"Jeg husker også godt den dagen," sa reven. "Det var den dagen du satte et bein i halsen, og hvis ikke tranen hadde hjulpet deg, ville du antagelig ha strøket med".

På folkemunne het det at ulven kunne leve i tre dager av en vidjespenning som et menneske hadde tatt på. Men når det ble riktig ille for ulven, når den gikk og sultet i lange tider, da kunne den til slutt åpne gapet og løfte det mot himmelen. Da ville det falle ned tre store bloddråper som skulle stille den verste sulten.

Ulvehyl i klare, kalde vinternetter kan få enhver til å fryse nedover ryggen, i hvert fall ble folk svært skremt i gamle dager. De mente at de uhyggelige hylene fortalte om sykdom, krig og død, og trodde lenge at ulven i perioder kunne livnære seg av døde og sårede soldater som ble liggende igjen på slagmarken. Det stemmer nok at ulvene kunne ete de døde. Skriftlige beretninger fra flere land i Europa bekrefter ulveflokkenes tendens til å dukke opp etter blodige slag.

Da general Armfelt i 1718 trakk seg tilbake etter et mislykket felttog mot Trondheim, ble hans utslitte hær ikke bare overrasket av dårlig vær i Tydalsfjellene, men også av flokker med sultende ulver som gikk løs på døde og døende soldater.

Fra historien vet man at ulven sjelden har mot til å drepe mennesker. Her i landet finnes det da også svært få beretninger om ulver som skal ha tatt menneskeliv. De legender og sagn som finnes, har noe overnaturlig ved seg. Blant annet lot ulvene alltid høyrehånden ligge igjen etter at de hadde forsynt seg. Av en eller annen uforklarlig grunn kunne de ikke spise den.

I vrimmelen av merkelige historier finnes det én som kan inneholde et snev av sannhet. Det er fortellingen om soldaten Anders, som ifølge tradisjonen ble drept av ulv i Leksvik i Nord-Trøndelag i 1612. På selveste julenatten gikk Anders på ski gjennom skogen for å nå fram i tide til kirkeparaden i Leksvik kirke første juledag. På skituren ble han angrepet av en ulve-flokk. Med sabelen klar til hogg klarte han å drepe en av ulvene. Men etter at ulvene hadde spist en av sine egne, angrep de Anders på nytt. Til sin forskrekkelse oppdaget han nå at den blodige sabelen var frosset fast i sliren, og etter en innbitt kamp tok ulvene hans liv. Dagen etter fant kirkefolket høyrehånden, skiene og sabelen i snøen.

Om ulven ikke var så farlig for mennesker, var den ille mot husdyr. Det var ikke uvanlig at de raggete dyrene i ly av nattemørket snek seg helt inn til husveggene og forsynte seg både av sauer, kalver og hunder. På Brenna i Stor-Elvdal kom en ulv i 1840 seg gjennom taket på et sauefjøs og drepte 24 dyr. Etter intens jakt ble ulven skutt, og i den anledning holdt folk et stort gravøl, hvor følgende vise ble til:

"Ja, nu er tiden kommen at

ulven den er daud,

han haer sønderrevet en fire-

ogtjue sau. To hunder og to bikjer døm

haver han oppspist,

en lerhund og to bøgjer og

rompen av en gris".

Det var særlig budeiene på sommersetre langt fra folk som opplevde at ulven angrep husdyr. Som regel hadde budeiene ikke skytevåpen, og måtte ta i bruk andre verge-midler. De stolte ofte på ordets makt og stor trolldoms-kraft. I Seljord leste de denne bønnen etter at dyrene hadde roet seg:

"Jomfru Maria reste te skogjen mæ ni hengde nyklar aa læste inn alle klodyri i skogjen, ulvetonn, bjønn aa gram, bar ikkje buboden den goe."

Skulle bønnen være uten virkning, kunne de bruke andre gamle råd. For eksempel kunne man ta "Ulve- og Bjørneben, stød dem smaa og giv dine Kreaturer i Salt en Torsdags-morgen at æde, Saa er de fri baade for Ulv og Bjørne det Aar." Eller de kunne tørke gråbeinkjøtt, malte det og gi sauene om våren.

På Vestlandet var det riktig ille på begynnelsen av 1700-tallet. Ulven herjet som aldri før, og i kirkene ble det stadig bedt til Gud om at han måtte utrydde ulven. Senere skrev biskop Pontoppidan at ulven omkring 1750 var blitt en "alminnelig Landeplage ...".

Det var helst kjørekarene som fikk ulveflokkene etter seg der de fór gjennom mørke skogsdaler, over endeløse vidder og islagte vann. Når ulveflokkene nærmet seg og begynte å hale innpå hest og slede, brukte karene ofte det gamle knepet med å la et rep henge utenfor sleden. Da skulle ulvene holde seg noe på avstand.

Det er skrevet ned en mengde historier om dramatiske kappløp for å redde hest og last. Et av disse utspant seg en vinterdag på Strøndafjorden i Nord-Aurdal. En bonde hadde vært ute på et ærend og var nå på vei hjemover med en stor tønne på sleden. Med ett oppdaget han at han var forfulgt av en flokk blodtørstige ulver. Han hyppet straks på hesten, men denne var gammel og farten var treg. Ulvene halte innpå, og snart var de på siden av den vettskremte hesten. Et par av ulvene bykset til og fikk hesten over ende, og så var den ferdig. Men da ble det fart i bonden. Han grep en liten håndøks, kastet tønnen av sleden og hvelvet den opp på isen med åpningen ned. Så krabbet han inn i tønnen med øksen i neven, beredt til kamp.

Da ulvene omsider hadde gjort seg ferdig med hesten, begynte de å grave rundt tønnen. Men hver gang det kom en labb til syne, hogg bonden til. I grålysningen var alt stille, da veltet bonden tønnen og kravlet fram. Rundt ham på alle kanter var snøen farget rød, og hist og her lå det ulvehaler og labber. Snarrådigheten reddet ham.

Av og til kunne det hende at folk med eller mot sin vilje ble omskapt til blodtørstige varulver. Som regel var varulven en mann, men av og til kunne den også være en kvinne - en trollkvinne. I Volsunga saga kap. 5 kommer Siggeirs trollkyndige mor i ulveham og spiser opp brødrene til Signy.

Ifølge nordisk folketro kunne samene forvandle seg til ulver og bjørner. Dette gjorde de helst når de skulle hevne seg på en eller annen. Forvandlingen foregikk enten ved at de krøp igjennom et belte som var laget av rygghuden til en hengt mann som ble gravd opp en torsdagsnatt mellom tolv og ett, eller at de iførte seg et bjørne- eller ulvskinn. Om et menneske ble forvandlet til en varulv av et annet, kunne det først bli løst fra trolldommen hvis noen skjøt over ulven eller sa bestemte ord, som i dette artige sagnet fra Valdres: Det var en gang kastet ulveham på en mann. Og slik skulle han gå helt til noen sa: "Dette kan du ha i Guds navn!"

Så var det en dag en mann som drev på og pløyde. Rett som det var kom en ulv og ville forsyne seg av en ku som gikk og beitet nederst på jordet. Da mannen så det, ropte han: "Dette kan du ta i Guds navn!" Da falt ulvehammen av ulven, og en isteden stod der en vakker prins.

Selv om ulven ble regnet som et udyr, var den ikke helt ubrukelig. Presten Hammer har i 1797 gitt en detaljert beskrivelse over hva man kunne bruke ulven til:

"Skindet bruges til Reise-pelse, Muffer, Heste-Dækkener, Fodposer, Slæde-Fælder og til Foder for Podagrister i støvler, Skoe og Tøfler, Ulve-Tænder til Børne-Rangler, Bogbinders og Forgylderes Arbeids Galtning."

Man kan jo spørre hvorfor små barn fikk ulvetenner å leke med. Det kan nok virke rart, men henger sammen med gammel overtro. Barna brukte ikke tannranglen bare til å leke med, de bet også i den. Dermed trodde folk at barna skulle få sterke og friske tenner. Allerede i første hundreåret e.Kr., oppfordret den romerske naturforskeren Plinius de voksne til å gi småbarna ulvetenner som hjelp i den tiden deres egne tenner var i ferd med å bryte fram.

Galle fra ulv ble brukt mot magesmerter, forstuvninger, miltsykdommer, senestrekk, øyesykdommer og mange andre lidelser.

Tilbake til toppen

SKOGENS REDDHARE

Sammenlignet med bjørn, ulv og rev har haren ikke satt så mange spor etter seg i folketroen. Den har som regel kommet i skyggen av de andre dyrene og spilt en mere anonym rolle. I "Pattedyrenes liv" skriver Brehm at "Man betragter i alminderlighed haren som godmodig, fredelig og feig; undertiden lægger den dog de modsatte egenskaber for dagen. Almindeligt bekjendt er dens aarvaagenhed og fryktsomhed, mindre bekjendt den store list, som udvikler sig med alderen. Dens feighed gaar dog ikke saa vidt, som man troer og gamle Linné har i saahenseende tildels gjort den uret ved for evig at brændmærke den med navnet kryster (stymper, feiging)".

I folkeeventyrene blir haren ofte betegnet som dum og godtroen av de andre dyrene, som for eksempel i dette samiske eventyret:

En frostnatt hoppet haren omkring for den holdt ikke ut å være stille.

Da kom reven og spurte: "Hvorfor er du så glad idag?"

Haren: "Fordi jeg er gift."

Reven: "Det er godt."

Haren: "Det er ikke godt, for kona mi er slem."

Reven: "Det er slemt."

Haren: "Det er ikke slemt, for jeg har fått en rik kone."

Reven: "Det er godt."

Haren: "Det er ikke godt, for i går natt brant gården min opp, og nå har jeg ikke noe mer."

Reven: "Det er ille."

Haren: "Det er ikke ille, for den slemme kona mi brant også opp."

Da sa reven: "Hva hjelper det å tale med en tåpe," og løp bort.

Sant nok kan haren ved første øyekast virke både redd og feig, men så har den da også mange fiender både på bakken og i luften. Aldri kan den føle seg helt trygg der den i ly av nattemørket hopper rundt på leting etter føde. Uten varsel kan den bli angrepet av rev, hubro, gaupe og kongeørn. Derfor må harepus være ytterst årvåken og stikke av så fort den føler seg truet.

Av og til får man forklaring på hvordan enkelte dyr har fått sine kroppslige kjennetegn, for eksempel på hvorfor lomen har så rare føtter eller bjørnen så kort hale.

Og mange er historiene om på hvorfor haren har kløftet overleppe. I et eventyr fra Ringerike var det en gang en hare som var i så dårlig humør fordi ingen var redd ham. Derfor hoppet han en dag ned til et lite tjern for å drukne seg. Men da han kom ned til vannkanten ble småfiskene redde, og dette gjorde at haren fikk igjen humøret og selvtilliten. "Og så log'n og log'n te leppa hass sprekte mittetter. Såleis blei hara'n haramyndt."

Dette hareskåret har ifølge folketradisjonen skapt frykt og redsel. Dersom en svanger kvinne fikk se en død eller levende hare, var det meget sannsynlig at barnet ville bli haremynt. Troen på haremunn eller hareskår finner man mange steder i Europa, men det er ikke mye som tyder på at tradisjonen er spesielt gammel. Første gang noe om dette ble nedtegnet, var i 1550-årene av biskop Olaus Magnus: "En olycka, som ofta drabbar hafvande kvinnor, är att de genom att äta harekött eller råka trampa på en hares hufud föda haremynta barn, hvilka sedan ständigt ha läppan klufven mellan munnen och näsan, såframt man ei strax från begynnelsen syr dit en liten bit af bröstet på en helt späd kyckling, som nyss slaktas och ännu är blodig".

Også presten H.J. Wilse sier i "Seljords beskrivelse" fra 1786 at hvis moren får "se haren i Munden" vil barnet få "Skar eller kløft i Læben". I legebøker fra 16-1700-tallet blir det ofte beskrevet at kvinnene kunne føde vanskapte barn hvis de så en hare mens de gikk gravide. Og det er vel på den måten at overtroen er blitt spredd over store landområder. I Bøherad i Telemark var det en gang en kjerring som var med barn. En dag gikk hun til skogs for å finne ved. Plutselig så hun en hare som kom byksende. Hun kvakk til og tok seg over kjeften med høyre hånd. "Jøssu namn," sa hun og tok seg bak. Da ungen ble født, hadde den en "jåså-flekk" bak.

Det skulle også være farlig å se bare snuten til en hare. Derfor våget ikke jegeren å vende hjem til en svanger kone med en skutt hare uten å hogge av snuten og pakke restene i en klut eller en vott. Den dag i dag kan noen mennesker føle seg ille til mote når de ser en skutt hare hvor hodet eller snuten ikke er fjernet. Dette er et tydelig tegn på at folk-troen holder seg lenge og har vanskelig for å slippe taket i enkelte.

For ikke å gjøre haren urett, må det sies at den ikke alltid er blitt sett på som et ulykkesdyr. Ifølge nordisk folketro skulle haregalle i maten gjøre kvinnene kjærlighetsfulle, og harekjøtt hadde samme virkning. Men kirken satte lite pris på denne troen, og på 1700-tallet forkynte paven at det var forbudt for kristne å spise harekjøtt.

Folk trodde også at å spise visse deler av en hare, gjorde kvinnene raskt fruktsommelige og helbredet folk for ulike plager og sykdommer. Suppe kokt på harekjøtt skulle være godt og lindrende for dem som hadde gikt. Ved å sette føttene ned i et fat eller en krukke med slik suppe, kunne man bli kvitt de verste plager. Til og med gamle harenyrer skulle hjelpe mot gikt i beina, hvis nyrene ble bundet fast til det stedet der gikten herjet som verst. Skulle man være så uheldig å forfryse beina, var det et godt råd å bruke asken fra brente harehår for å bli bra igjen. Når man hadde verkefinger, kunne det hjelpe å smøre på litt harefett. Tørket haremage ble brukt til å helbrede diaré og magesår.

Man kan jo undre seg over at folk først så på haren som et lykkedyr, som kunne helbrede forskjellige sykdommer og skavanker, for senere å sky det samme dyret. Forandringen må ha begynt da legevitenskapen satte haremunn i forbindelse med harens kløftede overleppe. På 1400-tallet begynte man dessuten for alvor å bekjempe det onde med forfølgelser og heksebrenning, og av en eller annen grunn ble haren sett på som et heksedyr.

I norsk folketro blir hekse-haren ofte kalt for "Troll-hare". I Valdres kalte man de harene som man ikke klarte å skyte, for trollharer. Og de lot seg bare drepe med sølv-kuler. Trollharen ble også regnet for å være et overnaturlig vesen som enkelte kjerringer sendte til skogs for å passe buskapen. Derfor ble haren noen steder kalt smør- eller mjølkehare. Fra Eidskog finnes det en historie om en trollkjerring som drev gjøn med en jeger da han var ute på harejakt. Hunden hans hadde en dag fått los og en stund etter skjøt mannen en fin hare. Men da han skulle ta den opp, spratt haren til og satte av gårde. Da skjønte han hva slags hare dette var og hvem som hadde sendt den. Litt senere kom samme hare og satte seg på vollen like ved huset til jegeren. Da mannen så det, tok han hagla si og gikk ut, men da han kom så nær haren at han kunne se den tydelig, oppdaget han plutselig at dyret bare hadde ett øye, og det satt midt i skallen. Han forstod nå hvordan det hang sammen og gikk inn igjen.

I Nord-Trøndelag og Nordland ble det før i tiden ofte snakket om "Skurdharen". Når de var ferdig med slåttonna eller skurden, skulle de ut å "ta haran". Med mye leven og bråk ropte slåttefolket at nå skulle de fange haren som oppholdt seg i den siste åkerlappen. Dette er nok en riktig forklaring på denne rare skikken. Folk hadde vel titt og ofte sett haren i enga mot slutten av slåttonna. Men det finnes også en annen forklaring. Man tror nemlig at "Hårrån" var en benevning på det siste kornbandet. Folk kaptes om å bli først ferdig, og det var ingen som ville være sist ute å få hårrån. Det skulle bringe ulykke å ha et slikt kornband stående på låven. "Den skulderen som var sist ferdig, laut bere heim hårrån ... Han skulle ikkje turka; men vart reist burt til ein vegg inn på sjølve låven. Der stod han til julekvelden."

Lokalnavn på hare: Nordhare, skogshare, jærhare, blåhare, mo-hare, jase, mjølkehare, smørhare, hårrån, trollhare, trøllhara, skurdhare, pukhare.

Tilbake til toppen

FREKK, LUR OG TYVAKTIG

Rev er et gammelt nordisk navn som ikke finnes i andre germanske språk. Man vet faktisk ikke hva navnet betyr. Det er hevdet at det kommer av revehalen ("rova"), som er et kjent trekk og et blikkfang. Men det er også mulig at navnet stammer fra et ord som betyr "den rødbrune", som på gammelnorsk heter refr eller skaufhali (buskhale).

Reven har fått mange klengenavn. Ett av disse er Mikkel, og man kan jo undre seg over dette merkelige navnet. Første gang ordet Mikkel forekommer på trykk, er i "En Ræffue bog", som kom ut i Danmark i 1550.

En mulig forklaring på navnet er at Mikkel opprinnelig skal ha vært en sjødemon. I flere norske kystbyer brukte man før i tiden et gammelt ordspråk når man fikk ufisk. Denne ble slengt ut igjen samtidig som folk sa: "Den skal han Mikkel ha!"

Dessuten har man funnet et gammelt shetlandsk sjøtroll-navn, "de mukkelevi", som igjen stammer fra norrønt "hin mikilhæfi", som betyr "den stormektige". Fra dette hedenske navnet skal Mikkel navnet siden gjennom kirken ha blitt overført på djevelen, og derfor siden til reven.

At djevelen og reven var nær knyttet til hverandre og av og til kunne være én og samme person, finnes det mange eksempler på i folketroen. Det var nemlig slik at djevelen ofte opptrådte i reveham når han skulle se hva menneskene gjorde. Det fortelles at det en gang satt flere reingjetere på en seter i Valdres og spilte kort. Det ble spilt om penger og karene drakk både tett og ofte. Når de hadde lykken på sin side fór de opp, bannet og slo neven i bordet. En natt kom en stor rev forbi seteren. Den lusket bort til et av vinduene og stirret lenge på det lystige kortlaget. Men da karene oppdaget reven ble det brått slutt på spillingen, de kastet kortstokken fra seg og krøp til køys. De mente alle at det de hadde sett ikke kunne være noe annet enn djevelen selv i revepels.

I folkeeventyrene er reven omtrent alltid blitt sett på som en lur fant, som man aldri helt kunne stole på. Ofte var det han far sjøl i stua - bjørnen, som ble lurt. Et eksempel på dette er den gamle fortellingen om bjørnen, ulven og reven som skulle ut på veiding.

Det var en gang en bjørn, en ulv og en rev som hadde bestemt seg for å dra ut på veiding. Bjørnen skulle ta hester, og ulven kuer mens reven skulle ta sauer og geiter. På slutten av dagen skulle de møtes og dele byttet. Da kvelden omsider kom, møtte de tre rovdyrene opp på den avtalte plassen.

"Men skal vi ikke hvile litt før vi deler byttet," sa reven. Jo, det var de andre enige i og la seg ned for å sove. Reven lå ytterst på kanten av en fjellhylle, ulven innenfor og bjørnen innerst. Da de to andre dyrene hadde sovnet og lå og snorket høylytt, lurte reven seg opp og la seg innenfor bjørnen. Og så ropte den. "Flytt deg, flytt deg, ellers faller jeg ned!" Ulven hørte at reven ropte og flyttet på seg. Han trodde at han flyttet seg lenger inn på fjellhylla, men isteden falt han utfor og slo seg i hjel. Bjørnen sov så tungt at han ikke hørte at ulven falt. Og nå ropte reven igjen: "Flytt deg, flytt deg, ellers faller jeg ned!" Bjørnen hørte ropet i halvsøvne og flyttet på seg. Også han trodde at han lå lenger inn på fjellhylla. Plutselig begynte han å gli utfor. Men i det samme han skulle forsvinne hogg han tak i den ene bakfoten til reven og ble hengende. Reven visste ikke hva han skulle gjøre. Ikke klarte han å dra opp bjørnen, og heller ikke å få løs foten. Men så ropte han: "Hogg i fot, hogg i fot, og ikke i bjørkerot, så skal jeg dra deg opp igjen!".

Bjørnen trodde da at han hadde slått labben i en bjørkerot istedenfor i revefoten. Så slapp han taket og grep etter rota. Men denne var råtten, og så falt også bjørnen utfor og slo seg i hjel. Nå hadde reven hele fangsten for seg selv. Han spiste så mye han bare orket og la seg til å sove til det lysnet av dag.

Selv om folk alltid har betraktet reven som en listig og ondskapsfull skapning full av ugagn, må vi jo trekke på smilebåndet av de mange påfunn og krumspring den utfører med både sjarm og humor. Et godt eksempel på dette er historien fra Åfjord i Sør-Trøndelag.

"Det var en gang ein kall som skulle hente seg julefisk. På vegen heim fekk han sjå ein rev som låg og sov på vegkanten. Kallen trudde reven var dau. Så kasta han'n bakpå sleden og sette seg på og kjørte. Da reven vakna, lempa han tå all fisken og hoppa sjøl etter. Kallen kom heim til kjerringa og hadde verken rev eller fisk.

Men det var ikke bare mennesker og de store rovdyrene som ble lurt. I utallige eventyr og fortellinger lurer reven også mange andre dyr. I et gammelt samisk eventyr, går det ut over den kloke og listige ravnen:

En dag oppdaget en rev en ravn som fløy med en ostebit i nebbet, og da ravnen kom like over reven, sa denne: "God dag herre ravn, voi, så vakker du er; ringer på fingrene, kledeskofte på og kledeslue! Men voi, at jeg ikke får høre stemmen din, den ville jo være like vakker. Syng en sang for meg! Jeg vil synge to for deg." Og ravnen lot seg smigre og begynte å synge "Klong Klong". Men i det samme den åpnet nebbet, mistet den ostebiten som dalte rett ned i revekjeften. "Nå, osten er alt min!" sa reven, og lusket fornøyd sin vei.

Biskop Olaus Magnus hadde også lagt merke til revens sluhet når den var sulten: "När han är hungrig och icke finner något att äta, vältar han sig i röd jord, så att han ser ut att vara blodig; sedan kastar han sig till marken och håller andan. Då fåglarna nu ser honom ligga där utan att andas och med tungan hängande ut ur munnen, tro de honom vara död. Men så snart de komma nedflygande, nappar han dem till sig och oppslukar dem."

Det finnes faktisk er artig fortelling som tar for seg akkurat det fenomenet at reven kan spille død når den skal fange et bytte.

Reven var en gang så sulten at det skrek og pep i tarmene på den. Alle dyr både i luften og på bakken rømte så snart de oppdaget den røde revepelsen. De siste dagene hadde den ikke fått annet å spise enn noen snegler og en gammel skosåle.

"Ingen vil tro meg når jeg sier at jeg er snill og from," sa reven. "Men presten nede i bygda, han tror alle på, og til ham kommer de bærende med både vilt og tamt."

Så brøt reven seg inn i prestens hus, stjal hatten og hyrdestaven og stakk av gårde. Den satte på seg hatten, tok staven i labben og spaserte ærverdig over jorder og enger. Midt ute på et jorde stanset den og ropte: "Kom til meg alle himmelens fugler, jeg er den hellige St. Fransiscus." Da dukket det opp fugler fra alle kanter og satte seg rundt reven. Men da reven ba fuglene komme nærmere, ble de straks mistenksomme. For hvis hatten og staven var prestens, så var kjeften og pelsen Mikkels. Fuglene ble redde og fløy sin vei. Da reven oppdaget at han var gjennomskuet, kastet han hatten og staven i sinne. "Når ingen vil tro meg på mitt ord, da orker jeg ikke lenger å leve!" Så datt den sammen og ble liggende som død. Fuglene vendte tilbake, og da de så at en flue kunne kravle rundt på snuten til reven uten at den reagerte, var de sikre på at reven var død. Fuglene ble lystige og ropte: "Nå er Mikkel død! Nå er Mikkel død!" Til slutt var de kommet helt inntil revekroppen og slo den om ørene med vingene. Da fór reven opp og snappet den største og feiteste av alle fuglene. "De gamle revestrekene varer lengst," sa reven, og så spiste den seg god og mett.

Revens utallige besøk i hønsehus og matkjeller fikk ofte folk til å gå ifra sans og samling, og det var ikke måte på hvilke metoder de brukte for å ta knekken på denne mat-tyven. Det vanlige var at man la ut åte på en passelig plass og gjemte seg på låver og i uthus med skarpladd børse. Men for at reven skulle la seg friste av åtet, måtte det lages etter en helt bestemt oppskrift. Den forordnet manneister fra kirkegården, alterbrød og altervin, bevergjeld og mye annet. Dette åtet skulle ha så stor virkning at hvis man smurte noe under skiene, så ville reven følge etter skisporene i lange tider.

En mann som hadde laget et slik åte, fikk det ikke godt da han skulle dø. Reven gikk nemlig rundt huset og skrek stygt. Det var som om den ville hevne seg.

Flere steder her i landet og i våre naboland trodde folk at reven spådde sykdom og død når den bjeffet i nærheten av gård og grend. Høsten 1848 forliste et brudefølge et sted i Trøndelag og mange mennesker omkom. Senere ble det fortalt at noen hadde sett en hvit rev luske rundt i bryllupsgården like før båten gikk ned.

I følge tradisjonen var det en gang en rev som vekselvis oppholdt seg ved flere gårder i Valdres. Etter en stund fikk tre gårdkjerringer lungebrann. En jeger fikk skutt reven, og da sa mannen til en av de syke kjerringene:

"Der ligge'n der! No bi dæ slutt mæ den stygge sjuka som ha rasa her!" Og det ble det.

Innen folkemedisinen kunne omtrent alle organene til reven brukes til å helbrede forskjellige sykdommer. Hvis man var plaget av gikt, skulle man binde et stykke ennå varm avflådd hud rundt det stedet som var vondt. Også spekket skulle hjelpe mot gikt, hvis man smurte øynene og de vonde kroppsdelene. Fettet skulle dessuten hjelpe mot mageonde, og hvis et spebarn titt og ofte fikk spise noe av en revehjerne, ville det ikke få fallesyke. Et revehjerte skulle også være bra mot fallesyke. Og var man plaget av stygg hoste, kunne man få fatt i en revelunge og la denne ligge en stund i et kar fylt med vin. Deretter hengte man lungen til tørk før man knuste den til pulver. Pulveret ble så blandet i en drikk med påstått legende virkning. Revetungen dro ut splinter og pilspisser, mens revegalle var et godt middel mot trøtte øyne. Hvis man hadde problemer med hårveksten, ville håret begynne å gro igjen hvis man brente et revehode til aske, kokte asken sammen med olje og smurte blandingen i hodebunden.

Lokalnavn på rev: Rev, mikkel rev, mikkel, rauemikkel, svarten.

Samiske navn på rev: Ildrev, sortrev, brandrev, gullrev, grårev, hvitrev, musebuk.

Tilbake til toppen

SKOGENS TØMMERHOGGER

Beverens regnes som en av urinnvånerne i Norden. Man antar at den kom hit for 7.000-5.000 år siden, etter at isen trakk seg tilbake og klimaet begynte å bli levelig for dyr og planter. Sakte men sikkert fulgte beveren løvskogens utbredelse nordover og var sammen med andre dyrearter en god matkilde for jegerfolket som vandret etter. Funn fra boplasser viser at det ikke var bare kjøttet folk brukte. Bein-knokler ble brukt som redskap, og de skarpe fortennene som kniv og skraperedskaper.

At beveren en tid var meget utbredt, kan alle stedsnavn med ordet bever i seg bekrefte. Men beveren skulle gå en trist tid i møte. Folk oppdaget ganske raskt at den hadde et meget verdifullt skinn og jaktet hensynsløst. I det 12. århundre ble beveren utryddet i England, og var ved slutten av det 18. nesten utryddet i Europa. I Norden har beveren hatt omtrent samme skjebne som i de andre europeiske land. I Sverige var bestanden nesten utryddet i 1870 og i Finland mener man at den siste beveren forsvant rundt 1868. Selv om situasjonen i Norge også var kritisk, fantes fremdeles noen få beverbestander igjen i noen få vassdrag i Agderfylkene og Telemark. I 1845 ble beveren fredet her i landet, og det var i siste øyeblikk, for bestanden var da ikke på mer enn ca. 100 dyr.

Det var ikke bare på grunn av det vakre skinnet beveren ble hensynsløst forfulgt i flere hundre år. Behovet for den verdifulle bevergjelen var stort. Bevergjel blir dannet i to flate punger som sitter i en hudfold ved halerota sammen med to oljekjertler, anal, urin og kjønnsåpning. Navnet gjel kommer fra tysk "geil" som oversatt betyr testikler. Folk trodde nemlig at bever-gjelkjertlene var beverens testikler.

Fra før Kristi fødsel har bevergjel eller castoreum som grekerne sa, hatt en sentral plass i folkemedisinen. Ordet castoreum kommer av kasturi - et indisk navn på moskusfe, og grekerne overførte det feilaktig på beveren. At bevergjel inngikk i mange gamle legeoppskrifter er et latinsk verk fra 1700-tallet et tydelig bevis på. Her finnes det ikke mindre enn over 200 oppskrifter. Når bevergjel ble brukt til å lage forskjellige medisiner ble den ofte kuttet i mindre biter, tørket og til slutt knust til pulver. Men den store interessen for bevergjel ble for beveren en ulykke med store konsekvenser for bestanden. I litteraturen kan man av og til komme over bilder som viser jegere på jakt etter bever og bevergjel. I Æsops fabler fra 1501, finnes det blant annet en illustrasjon av en bever som frivillig hugger av seg bevergjelpungene for å gi dem til jegeren i håp om å bli spart fra en sikker død.

Når bevergjel ble blandet med andre stoffer, skulle den hjelpe mot forskjellige lidelser som for eksempel krampe, feber, gikt, mage-sykdommer, nervelidelser, epilepsi og pest. Hvis man var plaget av brystverk og lungeverk skulle man bli frisk bare ved å lukte på bevergjel. Dessuten var middelet regnet for å være effektivt mot lus og andre småkryp. Bevergjelpulver brukt som snus, ville framkalle kraftig nysing og ble derfor regnet som et middel for å klarne hjernen. I Nordland ble bevergjel sammen med 9 bær av tystbast blandet i smeltet nyretalg fra sau og brukt mot rachitis.

Bevergjel ble ofte nevnt i svartebøkene. Ved hjelp av merkelige formler og blandinger kunne man både stoppe hikke og skaffe seg bedre fiskelykke, samt fjetre pattedyr og fugler. Folk trodde også at ormen ikke kunne krype over bevergjel, og smurte på seg litt av dette for å unngå ormebitt.

Bevergjel var i lange tider et ettertraktet og dyrt stoff. Den som hadde tilgang på mye bevergjel kunne regne seg som en rik mann. Prisene var skyhøye. I Tyskland omkring 1850 kostet for eksempel en kilo bevergjel hele 1.533 mark, og i 1920-årene ble et par tørkede bevergjelpunger byttet mot ti reinskinn, eller 20 polarrevskinn.

Også beverhalen ble brukt i folkemedisinen. For å få en kvinne til å føde raskere, kunne man gi henne tre knivsodder med beverhale. Et godt råd mot vond og stiv rygg var å knytte en beverhale i beltet bak på ryggen.

Bevertenner skulle virke både legende og magisk. Hvis man pirket seg i tennene med en bevertann, ville man ikke bli plaget av tannverk. Og når et menneske ble angrepet av en sykdom, skulle man tre søndags-morgener etter hverandre risse med en bever-tann på det syke stedet, samtidig som man framførte en bestemt formel der hoved-innholdet var Treenighetens navn og et rim (her på svensk):

Oxel, vara vad du kan,

så skriver jag kring med denna bjurtand!

Du skall mås (förtäras) i hull

som en döder man i mull.

Når man ryddet kratt og busker ved åkerkanten, var noen stryk med øksen over en bevertann, nok til å hindre nye skudd i å vokse opp.

Gjennom beverens lange historie er det skrevet mye rart om den. I en svensk avhandling fra Uppsala (1887) finnes det en illustrasjon som viser hvordan dyrene fraktet trestokker. En bever ligger på ryggen og klemmer beina rundt et lass med byggnings-materialer, mens en annen bever tar tak i kameratens tenner og trekker han av gårde som en slede.

På 1700-tallet lærte engelske barn at beveren gikk på to og bar stokker på ryggen, og at beverkolonien hadde spesielle slaver som gjorde det tyngste arbeidet. Når det ble fanget bevere som manglet pelshår over skuldrene, trodde folk at de var slaver og at all bæringen hadde slitt av pelsen.

Lokal-navn på bever: Bøver, bjør, bjor.

Tilbake til toppen

HAN FAR SJØL I STUA

Mærrabjørn, bamse brakar, han far sjøl i stua eller hva vi måtte kalle vår store brunbjørn, er slett ikke så farlig som folk tror. Selv om det i gamle dager lusket mye bjørn rundt omkring i skogene, hendte det sjelden at mennesker ble drept av bjørn. Vi vet at bamsen drepte folk i Målselv i 1813, i Treungen i 1830, i Bø i Telemark i 1846 og i Ulvik i 1858. En liten jente skulle også være tatt av bjørn i Valdres rundt århundreskiftet. Jenta ble ikke funnet. I 1906 ble en gjetergutt i Hallingdal stygt kvestet av en bjørn, og døde senere av skadene.

Jakten på det brunraggete dyret har vært drevet her i landet i tusenvis av år. Våre forfedre hadde til å begynne med svært primitive våpen; med spyd og kniv gikk de modig mot det store dyret. At jakten ikke var ufarlig framgår tydelig av dette verset fra Setesdal:

Eg gjekk meg ut'n ottemorgo

sill' vega dei bjønno grå

men riven i blo so beini skjein

me nauo eg heimte kom.

Men eg va kji hell'e i hondo mjuk

eg heva mitt såre mein

eg trædd' onom på mitt lansespjut

som tunga på steikjetein.

Eg enno kjenner 'ass famnetak

kjenner 'ass skarpe klo

me slogest å kvilti ti nona-ti

då eg o' på ryggje vog.

Før i tiden ble bjørnejakt regnet som det rene selvmord. Hvis jegeren ble drept i kampens hete, var det ikke uvanlig at han ble begravet utenfor kirkegården.

Ifølge et gammelt sagn fra 1500-tallet utspant det seg en merkelig jakt i Hedalen (Oppland). Etter Svartedauen lå bygda øde og forlatt. Alle var døde av pest. Åker og eng hadde grodd igjen. En bjørn hadde brutt seg inn i stavkirken og lagt seg til å sove under alteret. En stund senere kom en jeger gjennom de samme skogstraktene. Han oppdaget plutselig en tiur og sendte en pil etter den store fuglen, men var uheldig og bommet. Pila fortsatte i en stor bue før den traff kirkeklokken i den bortgjemte kirken. Kirke-klokken begynte å ringe. Det sies at det var på den måten man fant igjen stavkirken. Sagnet forteller videre at, jegeren fant bjørnen på kirkegulvet, og sendte en dødelig mot pil mot dyret.

Theodor Kittelsen fant dette gamle sagnet så interessant at han skrev følgende:

"... da borer skyttens pil

tvert igjennom bjørne-bringen.

Vekk er alle fagre drømme.

Bamsen suser op på to,

blodet flømmert rundt om alteret.

Med sin rygg mot alterbordet,

vil han favne bryst mot bryst

den som vekket ham til døden.

Og med brøl så kirken ryster

synker skogens konge sammen ..."

Selv om bjørnen er det største rovdyret som lever her i landet, har den aldri blitt betraktet som ond og slu. Den ble tvert i mot regnet for å være godmodig og snill. Ja, så snill og godtroende at den i eventyr og sagn ofte blir lurt trill rundt av den listige Mikkel rev. Det gamle ordtaket om at bjørnen har tolv manns styrke og ti manns vett er vel noe overdrevet. Det er nok riktig at bjørnen har enorme krefter, et slag fra den breie forlabben kan få en velvoksen ku eller en elgokse til å gå rett i bakken. Vettet er det nok mindre av, særlig hvis man skal legge vekt på uttrykket "en bjørnetjeneste". Det er hentet fra en litt humoristisk fabel om bjørnen da den skulle jage vekk en flue fra sin herres nese. Uten å tenke seg om, kastet bjørnen en stein etter fluen og knuste dermed hodet på herren sin!

Navnet bjørn betyr egentlig "det brune dyret". Av og til kan man støte på navnet kvitbjørn i litteraturen, som for eksempel i det kjente eventyret om "kvitbjørn kong Valemon". Noen bjørner hadde nedsatt evne til å danne fargestoffer i huden og ble derfor svært lyse. I gamle dager så folk på disse "kvitbjørnene" som unaturlige og mystiske.

Folk visste lite om bjørnen og hvordan den levde. Ofte ble den lille kunnskapen de hadde blandet godt sammen med overtro og fantasier. For eksempel måtte man ikke nevne bjørnen med sitt rette navn, men heller si stygge fant'n, stygge trøll, basse, bestefar, godfar eller breifot.

I den samiske mytologien stod bjørnen under jaktguden Læibolmais (orreskogmannen) og ble tildelt en mengde forskjellige navn som: Skogs-bonden, pelsgubbe, bestefar i skinnpels eller hellegubbe. Som mange andre folkegrupper i det nordlige Europa og Asia betraktet samene bjørnen som hellig. Ostiakerne i Sibir regnet for eksempel bjørnen som jordens gud, mens samojedene sverget sin helligste ed på en istykker-reven bjørnenese.

Før og etter jakten på det brune dyret foretok samene helt bestemte rituelle handlinger. Ble jakten vellykket, var det vanlig å stelle i stand til en bjørnefest. Denne tradisjonen finner man også i Nord-Amerika og Sibir. Det var bare mennene som fikk lov til å være med på festen og å ta seg av den drepte bjørnen. Etter tre døgn med vekselsvis spising og hvile gikk mennene igjennom en renselsesseremoni, hvor de vasket seg i bjørkelut. Deretter løp de tre ganger rundt bjørneteltet samtidig som de brummet som en bjørn. På den måten varslet de at de også neste år skulle ta livet av en bjørn. Etter at seremonien var over, kunne mennene igjen treffe sine kvinner.

Ifølge tradisjonen fantes det i gamle dager forskjellige bjørnetyper. Grasbjørnen holdt seg stort sett til bær og urter, og folk var ikke så redde for den. Slagbjørnene derimot spredde frykt og redsel overalt. Mannebjørner eller som man sa i Telemark "illgjerd-bjørner", var også meget farlige og gikk spesielt gikk til angrep på gravide kvinner.

Når bjørnen i ly av nattemørket snek seg inn på setervollen for å ta buskap, klarte ofte den uredde budeia å jage inntrengeren på flukt med staur og brennende never-flak. Men ville ikke bjørnen slippe husdyrene, måtte hun ty til andre midler. Med stakken trukket opp og blottet underliv gikk hun mot bjørnen. Denne ble straks så skamfull at den tverrsnudde og rømte til skogs. Av og til kunne budeiene få besøk av mann-bjørner. Det kunne være mennesker som hadde fått en trolldom kastet over seg og blitt forvandlet til livs-farlige rovdyr. Tradisjonen tro kunne disse ikke bli mennesker igjen før de fikk tak i et guttebarn som de fostret opp. Det fortelles at bjørnen kunne beholde barnet til det ble voksent, og i Hardanger kalte man karer som var vokst opp hos bjørnen for "bjørnefantar". Disse var alltid større og kraftigere enn andre og gjerne lodne over hele kroppen.

Det var svært utrygt for gravide kvinner å gå alene i skog og mark. For det het seg at bjørnen kunne lukte fosteret på lang avstander. Mannbjørnene ville som nevnt bare ha guttefostre og disse bare av gifte kvinner. Traff bjørnen på en jente som hadde kommet i ulykka, gikk den ikke til angrep, men slapp jenta uskadd forbi. En gang angrep en bjørn en gravid kvinne i Nord-Aurdal. Kvinnen hadde ingen sjanse til å komme seg i sikkerhet, og ble slått og bitt til døde. Så rev bjørnen ut det åtte måneder gamle fosteret og strøk til skogs. Like ved der det hendte lå det en flat steinhelle. På denne var det lenge et merke etter en barnefot.

På en seter kalt Sørjalen i Hallingdal skjedde det en gang noe tragisk. En budeie som hadde barn og var med barn, var en sommer svært plaget av en bjørn. Den dukket opp rett som det var og skremte både henne og barna. En dag da mannen kom til seters, ba hun om lov til å bli med til bygda, men til det svarte mannen at det var best hun prøvde å bli en uke til. Men straks mannen var reist hjem, dukket bjørnen opp igjen. Budeia holdt da på med å koke prim. Bjørnen ville inn og begynte å grave seg under en av tømmerveggene. Men hver gang den kom fram med labbene satte budeia fyr på pelsen. Og hver gang det tok fyr i bjørnen, sprang den ned til et tjern og fikk avkjølt seg. Til slutt tok budeia til å kaste kokende prim over bjørnen. Men da gikk denne opp på taket og tok til å grave. Da forstod budeia at det ikke lenger gikk an å berge seg. Siden hun hadde små unger med seg på seteren, satte hun fram rikelig med flatbrød og rømme. Så bandt hun et tørkle rundt øynene og gikk ut. Bjørnen drepte henne med det samme og tok ut fosteret.

Nå var det slik at det gikk en fin og staselig hest på setervollen. Da hesten så hva som skjedde, sprang den hjem til gården og tok til å grave utenfor stuedøra. Da mannen så hesten, skjønte han straks at det måtte ha skjedd et eller annet på setra. Han fikk med seg en dreven jeger og satte av sted så raskt det lot seg gjøre. Da han kom fram fant han først bare ungene, kona var borte. De begynte straks å lete og fant snart bjørnen og skjøt den, senere fant de også ungen, gutten var levende og lå på en fin blomsterseng. Det het seg at bjørnen pleide å ligge hos ungene for å holde dem i live.

På flere plasser i Sør-Norge finnes det mange historier og sagn om mann-bjørner med omtrent likt innhold. En av historiene handler om en rasende mann i bjørneham som gikk til angrep på naboens hest. Det hele begynte med at en bonde en dag oppdaget at hesten hans var kommet i kamp med en stor bjørn. Men hvor mye bjørnen enn brølte og slo med labbene, klarte den ikke å få has på hesten. Til slutt ruslet den opp i en bakkeskråning og satte seg. Da får bonden plutselig se at bjørnen tar av seg hammen oventil. Han skjønte straks at bjørnen måtte være forhekset, hentet børsa og skjøt udyret. Men da han kom bort til det stedet der bjørnen falt om, var det ikke lenger en bjørn som lå der død på bakken, men naboen.

I et gammelt samisk eventyr blir en fjellsame og hans kone en gang forvandlet til bjørner. I en av Suælotsjilgis fjelldaler bodde det en gang en same som het Irjan sammen med kone og to sønner, Hendo og Gabe. De hadde verken rein eller annen buskap, men levde bare av jakt og fiske. Irjan var en stillferdig mann som sa lite, og når han vandret alene ute i villmarken, hendte det ofte at han ble borte i mange dager uten at noen visste hvor han var eller hva han foretok seg. Når han var borte, kunne moren av og til si til sønnene sine: "Hvor blir det av far? Gå ut og se om dere ser ham."

Det var senhøstes; bladene var falt av trærne, og nettene var mørke. En natt merket kona at mannen igjen var borte. Hun lette overalt, men kunne ikke finne ham. Da sa hun til sønnene: "Gå ut i skogen og let etter far!" De dro straks av sted, men heller ikke de klarte å finne faren.

Vinteren kom og dagene ble stadig kortere. Men ennå hadde ikke faren vist seg. En dag utpå våren da guttene var ute på jakt, møtte de faren. Han var sky, men kjente straks igjen guttene og snakket mildt til dem. Så fulgte han etter dem hjem. Kona, som hadde gitt opp håpet om å se mannen i live, ble fryktelig glad, og stilte en mengde spørsmål om hvordan han hadde klart å overleve den strenge vinteren, men Irjan svarte ikke.

Høsten kom og gikk og da den første snøen la seg i dalsidene, var Irjan igjen borte. Den eldste av guttene hadde sett faren gå til skogs, og da moren spurte hvor det hadde blitt av faren, svarte han: "I dag morges så jeg han gå til skogs." Da gikk kona selv ut for å lete etter mannen. Hun fulgte sporene inn i granskogen. Tung til sinns og med speidende blikk krysset hun dalføre etter dalføre, helt til sporene stoppet opp ved en busk. Hun så at mannen flere ganger hadde gått rundt busken, og til slutt var sporene blitt bjørnespor som forsvant bak et fjell. Da kona så hva som hadde hendt med mannen, begynte også hun å gå rundt busken. Med et kjente hun at hun ble rar i kroppen, og da hun skulle se nøyere etter, var hun blitt forvandlet til en bjørn med brede labber og langt stygt tryne. Så fulgte hun sporene etter mannen til hun kom til en hule. Der hadde en gammel hannbjørn lagt seg i hi for vinteren. Bjørnen var Irjan, og da han så kona si, sa han at det var en stor ulykke som hadde rammet dem. "Vi har ikke annet å gjøre enn å vente her. Når guttene oppdager at vi er borte, vil de tro at vi er drept av ville dyr, og de vil derfor dra ut for å drepe de rovdyrene som har tatt livet av oss. Når guttene kommer, vil jeg falle for Hendos pil, men du må huske på å ligge helt stille helt til de har flådd meg. Når skinnet ligger utbredt på marken, skal du bykse fram på skinnet så du igjen blir menneske," sa Irjan sørgmodig.

I tre døgn ventet Irjan og kona i hulen. På kvelden den tredje dagen hørte de noen som ropte et sted inne i skogen. Det var guttene som kom, og etter hvert kom de stadig nærmere og nærmere bjørnehiet. Da sa Irjan til kona si: "Nå kjære kone er tiden kommet for at vi skal skilles, men husk for all del å gjøre det jeg har fortalt deg." Det lovet kona og dermed gikk de til hver sin kant. Da den gamle bjørnen dukket opp i hule-åpningen, falt den straks for Hendos pil. Og straks tok guttene til med å flå bjørnen. Men de hadde knapt fått brettet ut skinnet på marken, før den andre bjørnen kom byksende ut av hulen og satte seg på skinnet. Med et ble bjørnen forvandlet til et menneske, og skrekkslagne så guttene at det var moren som hadde vendt tilbake. Da hun fortalte hva som hadde hendt med faren, gråt guttene høyt over at de hadde drept sin egen far. Men da de senere skulle se nærmere på moren, oppdaget de at hun hadde en bjørnelabb på venstre fot. Det kom av at da moren hoppet på bjørneskinnet, var den venstre bakfoten kommet utenfor skinnet.

Til å skyte en mannbjørn, rakk det ikke med vanlige blykuler. Bjørnen ville først stupe død om når man brukte kuler laget av sølv. Når bjørnen var død, kunne man ofte under skinnet finne forskjellige ting som fortalte at mannbjørnen en gang hadde vært et menneske. Ifølge et sagn fra Vefsn i Nordland, fant folk en gang mye rart under pelsen på en skutt bjørn, "då di flådde bjø'n, fann de i kritpipe og i eldfortaskæ inn-punn bogje".

Når man traff på en bjørn ute i skog og mark, kunne man klare å klumse (trollbinde) den ved å godsnakke med den. Et annet godt råd var taus å stirre bjørnen stivt inn i øynene. Men den ordløse klumsingen kunne slå begge veier, det hendte bjørnen klumset folk. Det var slik at den som først fikk øyekontakt også fikk makten over den andre. Det var det som en gang hendte i Tolga i Nord-Østerdalen. En jentunge som en dag var på vei til seters, oppdaget plutselig at det var noe som rørte seg i buskene. Først trodde hun at det var en hund, men da bjørnen dukket opp og gikk opp på to, forstod hun raskt at det var styggen selv som kom i mot henne. Helt stiv av skrekk og ute avstand til å bevege seg eller skrike - falt hun bevisstløs om. Da hun etter en stund våknet til live igjen, var bjørnen forsvunnet.

Bjørnen likte heller ikke bråk og leven. Dette visste folk, og når de møtte det brunraggete dyret ute i skog og mark, hjalp det å blåse av all kraft i bukkehorn og neverlur.

Siden bjørnen ble borte om vinteren, undret folk lenge på hvordan den klarte å finne nok mat. Et gammelt sagn som finnes i forskjellige variasjoner i Norden, forteller at bjørnen fanget en ung jente som den hadde hos seg om vinteren. Og "hver morgen kom det et kvindfolk ind til bjørnen og bar med seg to bøtter, den ene fuld af blod, den anden af melk, bjørnen er nemlig gris hos de underjordiske, og det er dem som føder den vinteren over, naar den ligger i hi og ikke kan finde nogen føde ude i skog og mark".

Hvorfor bjørnen tok med seg en jente i vinterhiet, gir ikke alltid sagnene noen god forklaring på, men i en variant fra Verdalen, skulle den bortrøvede jenta ha hatt barn med bjørnen, "og enno skal det vera att ætt etter deim".

Siden folk ikke kom over bjørnefostre, trodde de lenge at bjørnen fødte en uformelig kjøttklump som først ble til en bjørnunge etter at binna hadde slikket og formet den.

Når bjørnen lå og sov i hiet, våget ikke folk å forstyrre den. Hvis bjørnen først våknet av sin dype søvn, kunne den uten varsel komme farende ut av hiet og kaste seg med et brøl over fredsforstyrreren.

For lenge, lenge siden gikk en mann seg vill på fjellet mellom Telemark og Setesdalen. Det var tett tåke, og etter hvert visste han ikke hvor han var. Trøtt og frossen krabbet han under en tett gran. Der gravde han seg ned i de lune tørre kvistene. Med ett kjente han noe varmt og loddent. Forskrekket forstod han at han hadde gravd seg nedi et bjørnehi. Trøtt og sliten som han var orket han ikke flytte seg. "Det får gå som det vil," tenkte han. "Jeg får legge meg til her".

Så la mannen seg godt inntil bjørnen og følte med det samme at det store dyret beveget på seg for å gi han bedre plass. Han sov godt, og da det lysnet av dag, krabbet han ut. Bjørnen hadde reddet livet hans. Hadde han ikke funnet bjørnehiet i tide, hadde han nok frosset i hjel.

Da mannen omsider kom til bygds, var han ikke sen om å få tak i noen erfarne jegere. Og sammen la de i vei for å skyte bjørnen. Da de kom fram til hiet, sendte jegerne et par skudd ned mot dyret. Men kulene traff ikke. Bjørnen våknet - snerret sint og kastet seg framover. Rasende styrtet den ut, så ikke på jegerne, men fór rett på mannen som den hadde reddet fra å fryse i hjel. Med et kraftig slag slo den mannen i bakken. Han døde med det samme.

Da folk senere kom for å hente liket, var hiet tomt. Folk som hørte om ulykken, mente at mannen hadde oppført seg stygt og at bjørnen var i sin fulle rett da den tok livet av mannen.

I gamle dager trodde folk fullt og fast på at bjørnen fikk enorme krefter av å spise maur. Mennesker skulle få de samme kreftene hvis de blandet maur med brennevin og helte i seg dette brygget. Sterk ble man også av å spise bjørne-hjertet og drikke blodet straks etter at bjørnen var felt. Og bjørnetenner var lykkebringende. Når en jeger bar en eller flere tenner på seg, ville han ikke bli bitt under jakten. Denne skikken er eldgammel. I en 7.000 år gammel grav i Skåne, har man funnet bjørnetenner som var gjennomhullet, slik at de kunne bæres rundt halsen.

Innen folkemedisinen spilte bjørnegallen en viktig rolle. Når innholdet av galleblæren ble blandet med brennevin, skulle dette hjelpe mot frostskader, verk, indre sykdommer, sår, epilepsi, lungebetennelse, livmor-framfall, forkjølelse, kolikk, tuberkulose og mageonde. Gallen ble også brukt som salve på forstuvninger, sår, senestrekk og øyensykdommer. Når et barn fikk hvit tunge, blandet samene bjørnegalle med vann og smurte på tungen. På Gol sa man at den som var plaget av hodepine kunne få den til å forsvinne ved å stryke en oppvarmet bjørnelabb tre ganger over pannen. Hvis en kvinne hadde problemer under fødselen, virket det forløsende å stryke en bjørneklo over kvinnens store mage. Samene brukte å stryke en bjørnetann over det betente stedet ved tannpine, eller pirket på den vonde tanna med en bjørnepenis. Bjørnefett ble brukt til å stanse blødninger og til å helbrede gikt, ischias og lammelse.

Tilbake til toppen

SKOGENS KONGE

Elg og elgjakt har spilt en stor rolle i jakthistorien. Vårt største hjortedyr har skapt forventninger og spenning og skaffet mat og klær til mennesker i tusenvis av år.

Men hva vet vi egentlig om elgen - det største og kanskje sterkeste villdyret i Norge? Hvor kommer elgen fra?

For å svare på dette må vi gå mellom én million og 600.000 år tilbake i tiden. Da vandret urelgen, Alces gallicus, rundt i skogene. Men i perioden som fulgte dukket steppeelgen, Alces latifrons, opp og fortrengte urelgen.

Begge disse forløpere for dagens elg hadde noen enorme gevir. Selve skovlene var ikke så store, men gevirstammen var imponerende. Hele tre meter kunne geviret måle fra ytterkant til ytterkant. På grunn av gevirets størrelse var det praktisk talt umulig for disse kjempedyrene å bevege seg gjennom tett skog og kratt. Derfor ble geviret gradvis mindre. Stammen ble kortere og skovlene større. Fra å være et typisk steppedyr utvidet elgen nå sitt leveområde og begynte å vandre inn i de dype skoger. Etter hvert ble elgen slik vi nå kjenner den - et typisk skogsdyr som av og til kan ta seg en snartur opp på snaufjellet.

Etter siste istid omkring 10.000-8.000 år f.Kr. begynte elgen å vandre inn i Norden. At bestanden vokste raskt og hadde stor betydning som matkilde for datidens jegerfolk, er de mange helleristninger og funn av beinrester på boplasser tydelige bevis på. For 5.000-7.000 år siden var antagelig elgbestanden på sitt største. I de store bjørke- og furuskogene som strakk seg langt innover fjellviddene kunne jegerfolket hente rikelig med proteinrikt kjøtt. Elgjegerne på den tiden hadde det kanskje lettere enn nåtidens. Ved hjelp av primitive, men effektive jaktmetoder ble elgen fanget i dyregraver, spiddet med spyd eller fanget i store snarer, uten at man måtte ta hensyn til reguleringer, frednings-bestemmelser og jakttider.

De første skriftlige kilder som kan fortelle litt om hvordan det stod til med elgen her i landet, stammer fra første halvdel av 1200-tallet. Og i Magnus Lagabøters landlov fra 1274 finnes det bestemmelser om utnyttelse av elgen og om bruk av elggraver. Bestemmelsene gir i seg selv ikke noen opplysninger om bestandens størrelse, men siden de ble lovfestet er det all grunn til å tro at elgjakt og fangst var en vesentlig næringskilde.

Jegere og andre folk kjente nok til elgens trekkruter, og visste litt om dens atferd, men alt de ikke visste skapte grobunn for mye overtro. Og bedre ble det ikke da prester og biskoper gav ut skrifter som kunne berette om elgens fantastiske evner og egenskaper. For eksempel trodde man i Valdres at elgen var utstyrt med så lange bein at den ikke kunne reise seg opp hvis den hadde lagt seg ned. Derfor stod den alltid støttet til et tre når den skulle sove. Skulle man fange en elg var det nettopp lurest mens den sov. Da kunne man rett og slett kutte et dypt hakk i det treet som elgen brukte. For når den kom og lente seg mot stammen, brakte både elg og tre i bakken og da var det en lett sak å avlive dyret.

Det ble også fortalt at elgen hadde en sjette sans som reddet den i sikkerhet i jakttiden. Mange gamle jegere mente dessuten at det var best å jakte på elgen når det var fullmåne, for da var den best og lettere å komme inn på.

Når en elg dukket opp i nærheten av en gård og gikk ned på kne, måtte man for all del ikke skyte den, det ville ende med forferdelse. Sannsynligvis henger denne troen sammen med at folk tolket elgens oppførsel som en bønn om nåde. Det gjorde også en jeger som hadde forfulgt en elg gjennom hele syv kirkesogn. Da han til slutt innhentet elgen, falt dyret straks ned på kne - og da kunne ikke jegeren felle dyret.

Fra gammelt av trodde man flere steder at elgen tilhørte huldra, og av den grunn ble den kalt for huldreku. Det kom av at elgen hadde samme kroppsfarge (grå) som de underjordiske, og det finnes mange gamle historier som handler om jegere som fikk hjelp til jaktlykken av huldra. Slik var det for eksempel med noen karer som jaktet i Østerdalen. De hadde gått hele dagen uten å se en eneste elg. Da de utpå ettermiddagen la seg ned for å ta en liten lur, ble de plutselig vekket av noen som ropte et sted inne i skogen: "Opp naa karar, vil di ha oksen! Han er nærmere bygda enn noo'n taa døkk trur!"

Det var huldra som ropte, og en stund senere da karene var på vei hjemover, møtte de en stor elg som de felte med et velrettet skudd.

Også i Sverige trodde man at elgen hørte til de underjordiske, men her var elgen skogsråets (huldras) ridedyr. Slike dyr kunne man ikke få skutt. Sendte man likevel en kule etter en slik elg, kunne kulen komme tilbake og treffe jegeren. Hvis man gikk tur i skog og mark og møtte en trollelg, kunne man lite gjøre. På trollelgen bet ingen kuler, og hvis en jeger skjøt flere skudd etter den, ville den bare bli større og større for så plutselig å forsvinne.

Den lærde svenske biskopen Olaus Magnus skrev at elgen var utstyrt med en pose fylt med vann under haken. Når elgen i vilt trav prøvde å komme seg unna hunder og folk, ble dette vannet varmet opp til det nesten kokte, og når elgen ikke orket å løpe mer, sprutet den det varme vannet over hunder og jegere slik at disse ble fryktelig forbrente.

Siden elgen hadde stive bakbein trodde folk at den led av epilepsi. Men ifølge historiske kilder hadde elgen selv råd mot anfallene. Når den kjente et anfall komme, klødde den seg med bakfoten bak øret til blodet begynte å sprute, og stanset dermed anfallet. Dette hadde Olaus Magnus hørt, og han gav følgende råd til mennesker som led av epilepsi: Den ytre kloven på en elgokse som ikke hadde parret seg skulle hugges av med en øks eller et annet instrument. Dyret måtte være levende, og dette måtte dessuten skje i siste halvdel av august måned. Når kloven så ble holdt inntil huden, ville man straks bli helbredet for fallesyke og krampe.

For å slippe å gå rundt med en hel klov på seg, var det også vanlig at man lagde ringer, smykker og amuletter av den. De var lettere og mindre, men skulle ha samme legende virkning. Ble kloven malt til pulver hjalp dette mot hodepine, og la man en elgklov under hodeputen til et menneske med giktsmerter, ville disse forsvinne.

Lokalnavn på elg: Det grå dyret, elj.

Tilbake til toppen

MED PIGGER OG SJARM

Knapt noe annet dyr blir så godt mottatt som piggsvinet, når det kommer ruslende og snøftende fram fra busker og kratt. Folk har til alle tider satt pris på å ha et lite piggsvin boende i hagen. Ekstra artig er det når hele piggsvinfamilien dukker opp og forsyner seg grådig av melk eller andre godsak satt ut på en skål.

I dag vet vi at piggsvinet er et helt ufarlig lite dyr som gjør svært liten skade. Men før i tiden var man av en helt annen oppfatning. I England ble det i 1566 under Elizabeth 1, satt opp en liste over dyr som folk mente gjorde skade på avlinger. Av en eller annen uforklarlig grunn kom piggsvinet med på denne listen. Dermed ble det helt uforskyldt erklært som skadedyr, og det ble bestemt at det skulle utbetales tre pence for hvert dyr som ble fanget eller drept. Ingen vet i dag akkurat hvor mange piggsvin som måtte bøte med livet i de tre hundre årene loven gjaldt. Men i bevarte protokoller, kan man lese at det dreide seg om mangfoldige tusen. Nå for tiden kan piggsvinet stort sett føle seg trygt. Det er fredet over store deler av Europa. Pussig nok var det den første dronning Elizabeth som gjorde piggsvinet fredløs, mens den andre dronning Elizabeth omgjorde loven slik at piggsvinet ble en beskyttet art. Her i landet er piggsvinet totalfredet etter at den nye viltloven trådte i kraft i 1982.

I likhet med mange andre dyr som ferdes i nærheten av gård og grend, ble også piggsvinet tillagt mange merkelige og til dels fantastiske egenskaper. For ikke så veldig lenge siden trodde folk at det bragte lykke hvis et piggsvin holdt seg i nærheten av gården. Derfor var det viktig at man stelte godt med dyret og gav det rikelig med mat og drikke. Man måtte for all del ikke skremme eller drepe piggsvinet, da ville det gå en rent ille og ulykken ramme som lyn fra klar himmel.

At piggsvinet kunne drepe vår eneste giftslange - huggormen, uten selv å ta skade av den farlige giften, har stimulert folks fantasi og utstyrt dette vesle dyret med flere overnaturlige evner.

Grekerne trodde at piggsvinet hadde magiske krefter, og lenge trodde vitenskapen at piggsvinet måtte være immun mot ormebitt. Nyere undersøkelser viser riktignok at piggsvinet er resistent mot ormebitt, men ikke mot giften. Huggormens gifttenner er så mye kortere enn piggsvinets pigger, at når ormen prøver å hugge, klarer den ikke å sette gifttennene ned i huden, men stikker seg derimot kraftig på piggene. Når piggsvinet går til angrep på en huggorm, ruller det seg rundt ormen slik at det kan bruke alle krefter på å spidde den med sine ca. 6.000 pigger.

Det fortelles mange rare historier om piggsvinet. I en av dem får vi vite hvordan piggsvinet klarer å bære med seg frukt på ryggen. I sin bok "History of four Foted Beasts and Serpents" skriver Topsel blant annet om dette fenomenet. (Antagelig har han hentet teorien fra den romerske forfatteren Plinius, som for ca. 2.000 år siden skrev ned mye rart om pattedyr og fugler.) Topsel hevder at når piggsvinet fant fram til et frukttre, klatret det først opp og kastet frukten ned på bakken. Deretter rullet det seg rundt på ryggen så frukten festet seg på piggene, og ruslet pent hjem til hiet med fangsten. Denne ganske utrolige historien finnes i forskjellige versjoner over hele Europa.

I våre dager vet vi at slike historier er ren og skjær overtro. Piggsvinet har ikke behov for å bære med seg mat på ryggen. Når det finner noe spiselig, bruker det som naturlig er bare munnen. Det fortelles også at piggsvinet kan suge melk fra kuer. Om det er sant kan ingen si med sikkerhet. Vi vet jo at piggsvinet er helt vill etter melk, men det er en gåte hvordan dette lille dyret kan rekke opp til spenene på en oppreist ku. Derimot har piggsvinet en liten sjanse til å stjele fersk melk hvis kua ligger, men er det nå så sikkert at den kan gape over de store kuspenene? Det eneste beskrevne tilfellet av slikt "melketyveri" står å lese i et veterinær-medisinsk tidsskrift der det fortelles at man har funnet speneskader på en ku tilsvarende størrelse og form på piggsvintenner.

I antikken ble piggsvinet betegnet som et klokt og nyttig lite dyr, ja man regnet det til og med for klokere enn selve reven.

Og folk benyttet døde piggsvin på mange måter. Blant annet ble huden brukt innen vevteknikken. Når den piggete huden ble trukket ut og tørket, fikk man et teppe med skarpe pigger som ble brukt til karding av ull og lin. Og på 1800-tallet var det vanlig at kuskene i England brukte piggsvinskinn på spesielle steder på seletøyet for å hindre at hestene ble slappe og late.

Folkemedisinen hadde også nytte av piggsvinet. For eksempel var tørket skinn blandet med pepper, laurbær-blad og tre kopper vann, et godt middel mot kolikk. Ifølge svensk folketro hadde piggsvinet en liten stein i hjertet. Den som fikk tak i denne steinen og bar den rundt halsen, ville bare ha lykke med seg, holdt seg alltid frisk og tapte aldri et slagsmål. Asken fra et brent piggsvin skulle hjelpe mot epilepsi, mens røyk fra et brennende piggsvin skulle "med Guds hjelp" fjerne plager i forbindelse med nyrestein. Når man spiste piggsvinets høyre øye etter at det var stekt i linolje og lagt på en messingskål, ville man få bedre nattsyn. Og hvis man hadde betennelse i tennene eller et annet sted i kroppen, skulle det hjelpe å pirke seg på det betente området med en piggsvinpigg.

Lokalnavn på piggsvin: Pinnsvin.

Tilbake til toppen

DEN SVARTE FUGL

I folketroen har ravnen gjennom alle tider fått tildelt de besynderligste egenskaper. Det var som om fuglen bar et slør av mystikk og trolldom. Navnene ravn, ramn, korp eller krump kommer av den hese låten fuglen lager. Den svarte fjærdrakten og det mørke skriket har blitt forbundet med sykdom og død. Det er kanskje ikke så rart, for det finnes utallige beretninger om syke og døende dyr, som i sine siste timer har fått følge av flokker med svarte fugler. Det er som ravnen av en eller annen grunn vet at det går mot slutten.

Sammenlignet med de andre kråkefuglene var ravnen lenge en fugl som holdt seg godt gjemt i øde fjellområder langt vekk fra mennesker og bebyggelse. Men i løpet av de senere år er dette bilde blitt noe forandret. Ravnen er nå stadig å se sammen med andre fugler på søppelplasser og andre steder hvor den har muligheter til å få seg et ekstra måltid.

Ravnen har ord på seg for å være en vis fugl, og blir av mange ornitologer regnet for å være den mest intelligente av fuglene. Blir ravnen lært opp riktig, kan den bli en meget god imitator som ikke bare gjentar enkelte ord, men faktisk også hele setninger. Studier av ville ravner viser at de også har humoristisk sans. Det ser i hvert fall ut som ravnen fryder seg stort når den får anledning til å erte katter, hunder og mennesker.

I norsk folketro er ravnen først og fremst blitt forbundet med dårlige varsler. Den kunne varsle om død og sykdom og om mennesker som skulle være feige, det vil si at de var døende. Det fortelles at det en gang kom en ravn flyvende over en gård i nærheten av Elverum. Den slo seg ned på et av hustakene og begynte straks å skrike stygt. Ved midnatt døde føderådskjerringa på gården.

Rett som det var kunne ravnen varsle om rovdyr. Når det skrek stygt fra grantopper og steile bergvegger i nærheten av gård og grend, ja, da sa de gamle at det var best å gjøre børsa klar. Ingen kunne vite når rovdyrene slo til. I Vest-Agder trodde man at ravnen ropte "Skrubb, skrubb" når ulven var i nærheten. Og for å være på den sikre siden ble husdyr og barn straks samlet sammen og stengt inne.

En gang da noen etnedøler var reist til Lærdal for å få tak i noe sild og annen fisk, ble de under opplastingen forstyrret av en fremmedkar som spurte: "Æ dæ nokon tå dikka so eite Arne Hestekinn?" Joda, det var en av karene som bar det navnet. "Kørpen seie at bjødne ha reve i hel to kjyr før de," sa mannen. Det hadde fløyet en flokk ravner over dem den dagen, og da karene kom hjem viste det seg at fremmedkaren hadde snakket sant.

At ravnen hadde evne til å finne ut hvor rovdyrene oppholdt seg er vel noe tvilsomt. Forklaringen ligger vel heller i at ravnen er en åtseleter av rang og derfor ofte ble sett svevende over rovdyr som var i ferd med å fortære ett eller flere byttedyr.

Når to ravner fløy side om side og til slutt braste sammen i slåsskamp, ville det snart bryte ut ufred mellom ektefolk. Men når to ravner fløy etter hverandre, var det et tegn på at en mann eller kvinne kom til å falle ifra. Så man syv ravner eller flere, ville det snart bli krig. Når ravnen fulgte etter et likfølge, var det et ugudelig menneske som hadde forlatt det jordiske liv, og som ville være dømt og fortapt til evig tid.

Ravnen kunne også spå været. Når den "klukker" blir det regn om sommeren og snø om vinteren. Flyr den nordover og skriker blir det kaldt, men flyr den skrikende sørover blir det mildvær.

Til sine tider ble ravnen også sett på som strids fugl. Ravnevarsler ble omhyggelig tolket og det ble sagt at et skrik fra den svarte fuglen kunne bety alt fra seier til brakende nederlag. For å være sikre på at lykken skulle følge hærmennene, brukte de stridende bilder av svarte fugler både på flagg og faner. I 1860 skrev en svensk historiker at Karl 12 bare hadde krigslykke så lenge ravnene fulgte ham.

Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at da Håkon Jarl holdt blot i Gøtaskjærgården, kom plutselig to ravner til syne. Da de fløy over ham og hans hærmenn skrek de høyt og hest. Jarlen tok dette som et meget godt tegn og mente det var et svar fra Odin om at han hadde tatt i mot offeret med glede og derfor ville gi ham seier.

Ifølge nordisk mytologi hadde guden Odin to svarte ravner, Hugin og Munin, som trofaste hjelpere. Når det lysnet av dag kom fuglene seg på vingene og fløy ut i verden for å se og høre siste nytt. Ved middagstider vendte de tilbake og satte seg på skulderen til Odin og fortalte straks hva de hadde opplevd.

Ravnen kunne også ha magisk kraft. Trollmenn skulle skrive sine hemmelige oppskrifter med ravneblod, og heksene kunne spre pest og sykdom ved hjelp av ravnevinger. Når et gevær ikke ville drepe skulle man bare smøre litt ravneblod på løpet og det ville straks få dødelig kraft. I gamle dager var folk svært redde for at de underjordiske skulle dukke opp og røve med seg barn og voksne. Men hengte man et ravnehjerte om halsen til et nyfødt barn, ville troll, tusser og andre skumle vesener holde seg borte. Den svarte fargen var en avgjørende kraft innen all trolldom, og i flere svartebøker finnes det råd og formler der ravnen er uunnværlig. Blant annet står det ett sted at "en sort kat eller Ravn" har samme virkning når man ønsker å skade en person.

Ifølge folketroen må man ikke se ravnens nyklekte unger, som er hvite. Men skulle det likevel skje at noen så ungene før de hadde fått den rette fargen, ville ravnemor straks fly ned i Kristi grav og hente opp en stein som gjorde at ungene ble usynlige.

I en svartebok fra Trondenes blir det utførlig beskrevet hvordan også mennesker kan bli usynlig ved hjelp av en "Ravnestein". "Hvis en ønsker å gjøre seg usynlig, skal en gå til et ravnereir en langfredag før solen står opp og ta den største ungen. Den skal en henge opp med en jernlenke og sette et stålstykke i nebbet slik at det står åpent. Da vil ravnen komme og slippe en stein ned i nebbet. Steinen skal en ta vare på, og da vil en bli usynlig hvis en legger steinen under tungen sin."

En ravnetunge kan også gjøre stor nytte. I en formel fra 1800 heter det: "Omvende Kjærlighed. Tungen af en Ravn bær du beieler til en Kvinde, hav den hos dig."

Ravnen ble jo betraktet som en demonisk fugl, og derfor er det ikke rart at den er hovedingrediens i skumle og nifse formler.

I gamle norske legender og ballader er som oftest ravnen dårlig likt. Det er tilfelle i balladen om Asaliborgji, der ravnen får i oppdrag å fri til Asaliborgji på vegne av en vakker ung mann. Men den unge kvinnen setter ikke pris på den svarte fuglen og ber den dra ut på slagmarken der "drengjine ljote døy".

Ravnen forteller da at de en gang var tre kongssønner. Den ene ble forvandlet til en glinsende orm, den andre til en stein og han selv til en ravn. Da Asaliborgji fikk høre dette fikk ravnen løfte om ja med seg hjem til den vakre unge mannen.

Troen på at mennesker ble omskapt til fugler etter sin død finnes i mange land og kulturer. I Danmark het det at den sjel som skal til helvete forlater legemet i form av en ravn, og det ble også sagt at dårlige og onde prester ble forvandlet til svarte fugler etter døden. Når en ravn ble sett svevende over kirketaket under en gudstjeneste var det sjelen til en som nettopp hadde avgått ved døden. Allerede i middelalderen finner vi eksempler på den tro at sjelen ble forvandlet til en ravn etter døden. I den svenske balladen om Liten Karin, som bygger på sagnet om den hellige Katharina, skildres det slik:

"Så kom två svarta korpar,

Dit upp från helvete.

De togo unga konungen,

Och strax så blef det tre."

Lokalnavn på ravn: Den svarte fugl, ramn, korp, krump, tollkråke, kørp, krompus.

Samiske navn på ravn: Fjell-garanas.

Tilbake til toppen

UGAGNSKRÅKE I SVART OG HVITT

Hvem kjenner vel ikke skjæra, denne svarte og hvite kråkefuglen, som med sitt karakteristiske hese skrik har skapt både røre og munterhet. Skjæra er i grunnen en meget vakker fugl der den hopper omkring med vippende stjert. Men tross sitt tiltalende utseende har skjæra fått ord på seg for å være både ond og tyvaktig. Ja, den er til og med blitt forbundet med djevelen og hans slekt.

Fra gammelt av har menneskene prøvd å tyde tegn og varsler fra fuglene. Det var helst kråkefuglene som hadde den magiske evnen til å se inn i framtiden. Skjæra, i dag en vanlig og utskjelt fugl over store deler av landet, var i riktig gamle dager både fryktet og elsket i byer og på landsbygda. Den vernet folk og dyr mot det onde, og varslet om alt som skulle skje i framtiden, enten den var fjern eller nær. At skjæra skulle bringe lykke forteller dette gamle ordtaket "Der hvor skjæra bygger sitt bo, der får bonden ro".

Ellers sa man også at skjæra vernet gård og grend mot den fryktede oskoreia. Når en død skjære ble hengt opp over hestene i stallen, ville disse gå fri for de underjordiske. Hvis skjæra fulgte med buskapen når den ble sluppet ut, var det et varsel om at det var rovdyr i nærheten. Men hvis skjæra fløy høyt til himmels, var det et godt tegn som blant annet kunne bety godvær. I Setesdalen het det at så lenge skjærene holdt seg ved husene, kunne man føle seg trygg. Men straks de forsvant fra gården, kunne man være sikker på at det brøt ut brann. Fløy det en skjære over et hustak etter solnedgang, het det at huset kom til å brenne ned før året var omme. Og hvis skjærene sloss seg i mellom, var det tegn på at det skulle bli slagsmål på gården. Når en skjære satte seg på taket og skrek, kunne man være sikker på at det snart ville komme fremmedfolk til gårds.

Og folk stelte godt med skjærene slik at de ikke skulle forsvinne fra gården. For eksempel ble det på noen plasser satt ut kjøtt, lutefisk, øl og brennevin tidlig om morgenen første juledag.

Det fortelles i et sagn at skjæra en gang for lenge siden var en ung tjenestejente, som ble tatt på fersk gjerning i å stjele ost fra herskapet. Som straff ble hun forvandlet til en skjære. Den dag i dag klarer ikke skjæra å holde seg unna et ostefat, men må stjele med seg alle de ostebitene den kommer over.

Ellers ble skjæra skapt av fanden på en skjærtorsdag og gitt til Huldra som høne. Når det nærmet seg olsok, fanget huldra alle skjærene og veide dem. De som hadde riktig vekt, beholdt hun - de andre ble fjorten dager senere sluppet fri. Det var derfor man ikke så en skjære i denne tiden.

Som med så mange andre fuler i sagn og eventyr, har heller ikke skjæra alltid hatt samme farge. Fra begynnelsen av var den nemlig helt svart. I en fortelling fra Sverige får man en forklaring på hvordan skjæra fikk forandret sin fjærdrakt. En gang en maler holdt på å utsmykke en altertavle, kom det med ett en fremmed kar inn i kirken og betraktet arbeidet. Maleren hadde en vakker og kostbar ring som han hadde lagt fra seg. Plutselig fløy en skjære gjennom et åpent vindu og snappet ringen. Men maleren var ikke uten råd, raskt grep han en boks hvitmaling og slengte etter den frekke tyven. Skjæra kom seg unna, men slapp ringen i forfjamselen. Siden den gang har skjæra, vært hvit på sidene. Det var djevelen selv i mannsskikkelse som hadde besøkt maleren i kirken. Han hadde i forveien avtalt med skjæra at den skulle lokke maleren vekk fra altertavlen, slik at djevelen kunne slippe til og foreta en del forandringer. Siden skjæra hadde fått maling på fjærene innenfor den hellige alterringen, var det lite djevelen kunne gjøre for å få fuglen svart igjen.

Skjæra holdt seg også i lag med hekser og trollkjerringer. Når fuglene hver skjærtorsdag fløy til Bloksberg, var det for å være spillemenn for heksene. Når de omsider vendte tilbake, manglet de av en eller annen merkelig grunn halefjærene. En langfredag morgen oppdaget en gammel bonde en flokk med ravner og skjærer som kom flyvende. Han rettet børsa mot flokken og fyrte av et skudd. Med ett kom det en trollkjerring dalende ned og skadet seg stygt.

Det het seg at når en skjære flyr ned og setter seg på skuldrene til en kvinne, er hun en trollkjerring, og når en skjære og en kvinne kommer sammen til gårds, ja, da er kvinnen uten tvil en trollkjerring som man bør passe seg for.

Å drepe en skjære betyr ulykke. Det finnes en hel rekke historier om mennesker som har drept én eller flere skjærer. Felles for dem alle var at de kort tid etter ble syke og døde. Fra Sverige kommer denne historie:

En bonde var død og svigersønnen hadde overtatt gården. Men den nye husbonden var lat og sov lenge etter at sola hadde stått opp. På vårparten kom en dag en skjære og begynte å hakke på vinduet akkurat på den tiden om morgenen som den gamle pleide å stå opp. Folk som så dette mente at det var den gamle som var vendt tilbake som en skjære for å påminne svigersønnen om hans plikter. Men den late svigersønnen ble irritert på skjæra og skjøt den. Det skulle han ikke ha gjort. Bare få dager senere ble han syk, og døde gjorde han innen året var omme.

Skjæra hadde også stor betydning i folkemedisinen, gjerne som hjelp mot forskjellige sykdommer. Hvis man for eksempel fikk byller på kroppen, skulle man ta noe av verken, stryke det på en brødskive og kaste det til skjærene. Dermed ville man straks bli frisk. Når gikten herjet som verst, var det lurt å spise litt av beina til en kokt skjære. Og i følge gammel legekunst kunne blodet fra en skjære hjelpe mot blant annet fallesyke og verkende brannsår.

Folk trodde også at de fikk skabb eller annet utøy hvis de tok på en skjære. Var de så uheldig å berøre en skjære, var det bare en ting å gjøre, nemlig å spytte tre ganger. Da ble de ikke smittet.

Lokalnavn på skjæra: Skjor, skjør, skyr, skjur, skate, tunfugl, skjær, skjer, skattu.

Tilbake til toppen

GUDENES FUGL

Norge er et av de få land i Europa som ennå har en forholdsvis stor bestand av havørn og kongeørn. Men selv om bestanden er livskraftig, trues disse artene stadig av miljøgifter, jakt, forstyrrelser, kraftledninger osv. Rovfuglene ble forfulgt i generasjon etter generasjon, man skulle nesten tro at hatet mot alt som hadde krumt nebb og kvasse klør lå nedfelt i menneskenaturen. Folk tok i bruk de mest motbydlige fangstmetoder for å ta knekken på flest mulig rovfugler, og lenge trodde man de var djevelens skaperverk. I dag er heldigvis denne holdningen noe endret, og stadig flere forstår at også rovfuglene har sin plass i naturen.

Det var helst de unge og uerfarne ørnene som kunne gjøre stor skade på bufe. De manglet de gamle fuglenes erfaring og visdom. I sin ungdommelige yrhet kunne de slå ned på byttedyr som de ikke hadde en sjanse til å løfte. Midt på 1800-tallet utspant det seg et drama i en liten bygd på Vestlandet. En sulten og dumdristig ungørn slo ned på en gris som gikk ute rundt husene. Grisen skrek og folk strømmet til. Bonden prøvde å jage ørnen på flukt, men denne var sta og ville ikke frivillig slippe byttet. Til slutt slapp ørnen grisen og slo klørne i katta. Nå skrek både katta og grisen. Bonden ville hjelpe den ulykkelige katta, og løp for å hente børsa. Men da ørnen for tredje gang ble forstyrret i jakten, slapp den katta og satte klørne i bonden. Nå skrek de alle tre; den overrumplede jegeren, den fete grisen og den gamle katta. Noen andre bønder styrtet straks til, grep ørnen med hendene og reddet bonden fra å bli stygt skadet.

I folketradisjonen ble ørnene ofte sett på som orakeldyr som stod i nær forbindelse med gudene. I gresk mytologi var ørnen Zevs fugl, men også andre guder var nær knyttet til den stolte og majestetiske fuglen, blant andre Indra, Agnis og vår egen Odin.

I den nordiske mytologien finnes en rekke historier om ørner. Eyrbyggja-saga forteller om en ørn som flyr av gårde med en hund. Dette ble oppfattet som et varsel om dårlige tider. Og en gang da Odin, Loke og Hønir var ute på en reise, kom de en dag til et vilt fjellområde. Der fant de en okse som de slaktet og tilbredte et måltid av. Men hvor mye de enn fyrte opp under kjøttgryta, så ville ikke kjøttet bli mørt. Da hørte de med ett en røst: "Får jeg lov til å spise sammen med dere, så skal nok kjøttet bli mørt." Stemmen kom fra en stor ørn som satt i et eiketre like i nærheten. Det var kjempen Tjatse som hadde skapt seg om til en ørn. Han fikk ja til sitt forslag, og det tok nå ikke lang tid før maten var klar. Ørnen kastet seg over matfatet og la innpå så mye at Loke tok til å bli sur og ergelig. Han grep plutselig en stang og kjørte den med stor kraft igjennom ørnen. Ørnen lettet med stangen i kroppen, og Loke som ikke greide å slippe taket, fulgte motvillig med. Ørnen fløy så lavt over bakken at Loke subbet nedi både fjell og lier, mens armene holdt på å bli slitt av ledd.

For lenge siden trodde man at ørnen var den fuglen som kunne fly høyest av alle. Derfor ble den kalt "Himmelens fugl" eller "Jupiters budbærer", og dette er grunnen til at Jupiter fikk tildelt ørneham.

Folk mente ørnen hadde magiske evner. I Wales trodde folk at hvis de spiste ørnekjøtt så kunne de trolle, og i Danmark at de kunne brenne et ørneskinn og holde asken i sin høyre hånd når de skulle sove for å få drømmer som gikk i oppfyllelse. På Shetland mente folk at nordavinden kom av ørnens kraftige vingeslag. Når det brygget opp til uvær, sa folk ofte at det var ørnen som slo med vingene. Av samme grunn begravde grekere ørnevinger i hagene sine for at de skulle beskytte avlingene mot stormer.

Ørnen ble svært ofte brukt i folkemedisinen. Hvis man for eksempel drakk galle fra en ørn, ville man se klart og få et skarpt blikk. Men gallen kunne også helbrede forskjellige sykdommer og var dessuten et effektivt middel mot fallesyke, Ifølge gamle nedtegnelser virket ørnehjertet legende på gulsott og pustebesvær. Her i landet skrapte man av det gule på fjærene og brukte dette mot gulsott. På Island sa folk at hvis man la en gullmynt i et ørnereir hvor det lå to egg, ville det ene egget bli en drage og det andre en stein. Denne steinen skulle ha stor magisk kraft, blant annet kunne eieren av en slik stein gjøre seg usynlig. Hvis en kvinne kom til å få en vanskelig fødsel, skulle man legge en ørnefjær eller en ørnevinge under føttene hennes. Da ville fødselen gå lettere.

I 1558 ble biskop Olaus Magnus' store nordiske verk trykket i Antwerpen. Her forteller han blant annet at ørnene pakker inn eggene sine i hare- og reveskinn for at de skal holde seg varme. Han skriver også at jegerne ofte sydde igjen ørneungene bak, slik at de ikke ville spise. Deretter forsynte jegerne seg med byttedyrene foreldrefuglene likevel brakte til reiret.

Ifølge gamle sagn og nedtegninger kan ørnene bli svært gamle, men når et gælisk ordtak sier at ørnen lever tre ganger så lenge som en hjort, er det vel noe overdrevet. Men det finnes faktisk historiske kilder som hevder at det har levd ørner i fangenskap som ble både 50 og 100 år før de døde.

Grekerne trodde forresten at ørnen ikke kunne dø av alderdom, men omkom av sult fordi nebbet ble krummere og krummere med årene. Til slutt hindret nebbet fuglen i å spise, selv om den forsøkte å slipe nebbet mot steiner og trær.

I Mandal sa folk også at ørnen ikke kunne dø. "Naar den bliver gammel, flyver den saa højt op i luften at den bliver brønt paa vingene af solens straaler. Naar den saa er falden til jorden igjen, forvandles den og bliver paa ny ung."

Aristoteles skriver at havørnene tvinger ungene sine til å se rett inn i sola for at de skal få et skarpt syn. De av ungene som først gråter blir slått i hjel. En norsk versjon av dette sagnet lyder: "Man fortæller ellers om ørnen, at den ... stiller sine unger mens de ennu er smaa, paa et vist ophøyet sted lige imod solen for at se, om de kan fordrage solens straaler uden at blinke. Saa mange, som kan taale at se stivt paa solen, bliver af den med omhyggelighed opfødet; men saa mange, som ved solens straaler blinker og viser sig svagøyede, bliver uden Barmhjertighed enten forladte eller døende".

I likhet med mange andre ville dyr har også ørnen sitt sagn om hvordan den ble til. En gang var det en fryktelig hungersnød. En kvinne som hadde to sønner, holdt akkurat på å bake brød av det lille melet hun hadde igjen. Mens moren var i ferd med å sette inn et par brød i ovnen, dukket sønnene opp. Utsultet som de var klarte de ikke å holde fingrene borte, men begynte å plukke på et ustekt brød. Moren som var trøtt og fortvilet, skrek opp da hun så hva sønnene gjorde og forbannet deres handling. Straks ble sønnene forvandlet til to ørner som fløy av gårde. Moren ble nå helt ute av seg, og sa til sin eneste datter at hun måtte dra ut for å lete etter guttene. Datteren la i vei og gikk og gikk. Til slutt kom hun til verdens ende. Der så hun et stort slott på en klippe. Hun gikk inn i slottet og fant både mat og drikke. Mens hun satt og spiste kom to ørner inn i slottssalen der de straks ble forvandlet til mennesker. Da kjente hun igjen brødrene sine. "Å, søster!" ropte brødrene. "Bare på en eneste måte kan vi igjen bli mennesker! Dersom du kan bo hos oss i seks år uten si et eneste ord, er vi frelst fra trolldommen."

Søsteren lovet at det kunne hun. Tiden gikk og aldri så hun noe til brødrene, og da det gikk mot slutten av det siste året, trodde hun at de var døde. "Å, mine arme brødre!" sukket hun. Da stod brødrene plutselig framfor henne. "Nå brøt du løftet søster, derfor må vi bli ørner til evig tid." Og så fløy ørnene opp mot himmelen og ble borte.

Lokalnavn på ørn:

Kongeørn: Fjellørn, landørn, slagørn, svartørn.

Havørn: Sjø-ørn, skjom, fluksa, are, kleksa, gleksa, gulnebbørn.

Samiske navn på ørn:

Kongeørn: Hareørn.

Tilbake til toppen

LUFTAS HERSKER

"Falkens flukt er over-ordentlig hurtig, udholdende og i høi grad behændig. Falken gjennomflyver store stræknin-ger i utrolig hast og kaster sig under tiden naar den vil angribe, fra en betydelig høyde saa hastig til jorden, at øiet ikke faar tid til at opfatte dens form. Dette kaldes at slaa eller støde."

Slik blir falkeflukten beskrevet av den tyske zoologen Dr. Brehm. Og det er vel knapt noen annen fugl som kan vise til bedre flyge-egenskaper enn falken. På lette vinger med kraft og styrke gjør falken de mest halsbrekkende stup fra flere hundre meters høyde, når den oppdager et byttedyr. Denne evnen kombinert med et utrolig skarpt syn, gjør at falken sjelden bommer. De stakkars byttedyrene rekker knapt å registere en mørk skygge før skarpe klør borer seg inn i kroppen. Og med et sårt skrik er kampen over.

Noen steder trodde folk at falken og haukens klør var "fastsurret" fra den tiden kornet begynte å spire om våren og fram til det ble modent. Andre steder sa de gamle at Vårherre hadde innrettet det slik at falken mistet klørne sine om våren slik at den ikke kunne drepe småfuglene som hadde unger i reiret.

Menneskene fattet tidlig interesse for falkens gode jaktegenskaper, og jakt med dresserte falker har vært drevet i flere hundre år. I dag er det forholdsvis få som driver med slik jakt. Det kommer først og fremst av at mange falkearter er fare-truende redusert, men også av at slik jakt er forbudt i flere land.

Det er fra nomadefolket på de store steppene i Asia at denne jaktformen stammer. Senere har den spredd seg østover mot Kina og vestover mot Iran og flere arabiske land. Til Europa kom antagelig falkejakten i forbindelse med de store folkevandringene i det 4. og 5. århundre e.Kr.

Siden falkene var så kostbare og viktige som jaktfugler ble de til enhver tid stelt pent med. En syk falk ble straks behandlet etter alle kunstens regler. Ble for eksempel en falk angrepet av lus, skulle man smøre inn dens hodet med gammelt fett som var blandet med kvikksølv. Og hvis falken fikk sår på kroppen hjalp det å smøre såret med en blanding av eggehvite og olivenolje eller ferskt smør. Da ville sårene gro uten at det satte seg betennelse.

Som ørnen har også falken blitt betegnet som gudenes fugl, og i den nordiske mytologien opptrer gudene ofte som falker. Også i den greske mytologien kunne guder og gudinner opptre i falkeham, og i Egypt var det gudinnen Isis som skapte seg om til en falk.

Falken ble ofte betraktet som et orakeldyr med magiske egenskaper. Det het blant annet at det var et tydelig tegn å møte en falk. Kom falken fra høyre varslet den hyggelig reisefølge, men kom falken fra venstre varslet den det motsatte. I Bøhmen ble tårnfalken sett på som et lykkedyr. Når man skulle ut i skogen for å plukke sopp, ville fuglen vise de beste plassene. Og skulle det nærme seg fiender mens man lå og sov i skog og mark, ville tårn-falken varsle om dette med sitt skrik.

I flere land trodde folk at hvis man sydde et falkehode eller en falkeklo på barnas klær, ville de få samme gode egenskaper som falken. Og på Island kokte man falkeføtter sammen med falkeskinnet for å lage en drikk som skulle frambringe underlige syner og drømmer. Denne drikken skulle dessuten hjelpe mot grå og grønn stær.

Falkens vakre fjærdrakt og skarpe stirrende øyne har også stimulert folks fantasi, og det finnes mange forskjellige sagn om hvordan falken har fått sin vakre fjærdrakt. Hos inuittene på Grønland finner man følgende versjon:

En gang holdt falken på med å male ravnen for å gi ham en vakker spraglete drakt. Mens falken maler, kommer en mann smygende inn bak den. Plutselig oppdager falken inntrengeren og blir så redd at den slenger all asken over ravnen. Og ravnen er så skremt at den spruter mageinnholdet over falken. Siden den dag er ravnen kullsvart og falken spraglete.

Lokalnavn på falk:

Jaktfalk: Rypefalk, alktolfalk.

Vandrefalk: Pilgrimsfalk, ferdafalk.

Dvergfalk: Steinfalk.

Tårnfalk: Værstillar, veirstillar, værhellar, værleik, værhauk, vederhauk, vindhauk, vindjubb, verjubb, vindfubb, vindfiks, vindfuk, vindhest, vindstirr, rauhauk.

Samiske navn på falk:

Dvergfalk: Spurvefalk, spurvehauk.

Vandrefalk: Mindre rypefalk.

Tilbake til toppen

DUM SOM EN GÅS

Vi gjør gjessene stor urett når vi bruker det gamle ordtaket "dum som en gås". De er nemlig slett ikke dumme, men tvert imot svært kloke og forstandige.

Store deler av sitt liv lever de i flokk og følger nøye bestemte atferdsmønstre. Erfarne jegere kan fortelle at det nesten er umulig å snike seg innpå en flokk med beitende gjess uten å bli oppdaget. Som oftest fungerer en eller flere av fuglene som vaktposter, og med sitt skarpe syn registrer de raskt den minste bevegelse. Før man vet ordet av det, er hele flokken på vingene.

Gåseploger har krysset landegrensene i tusenvis av år. Og da de første menneskene slo seg ned her i landet, ble gjess og mange andre fugler viktig del av matforsyningen.

Den dag i dag flyr gjessene langs de eldgamle trekkrutene. For lokalbefolkningen langs kysten er gjessene blitt et symbol på årstidene. Våren er liksom ikke kommet før bølger med gjess krysser himmelen. Og høsten er først i anmarsj når gåseflokken tar av og flyr til varmere land.

Selv om de fleste av oss ikke akkurat ser gjess til dagelig, så har man faktisk til og med i Oslo anledning til å gjøre interessante observasjoner om høsten og deler av vinteren. I Frognerparken ble det nemlig for en tid siden satt ut tamme grågjess, hvitkinngjess og kanadagjess. De vralter omkring på konstant leting etter føde og er til stor glede for skuelystne i alle aldre. Om sommeren trekker en del av gjessene ut til holmene i indre Oslofjord for å hekke.

De ville hvitkinngjessene hekker svært sjelden her i landet. Deres egentlige hekkeområde strekker seg fra Grønland mot Svalbard og østover i Sovjet. Derfor er det ekstra hyggelig at vi store deler av året kan oppleve denne vakre fuglen i nærheten av vår hovedstad. Når vinteren setter inn for alvor og Frognerdammen fryser igjen, sier gjessene takk for seg og setter kursen mot varmere breddegrader. Men til våren er de igjen på plass blant Vigelands skulpturer.

Gjessene var viktige i folketroenen, og det var helst fangstfolk og gamle jegere som kunne fortelle at de hadde merkelige og unaturlige egenskaper. I mange land er gjessene symboler på frihet og villmark, og i Europa og Asia har de vært inspirasjons-kilde for musikk og maler-kunst.

I middelalderen trodde folk at ender og gjess ble dannet av frukter på bestemte trær, eller oppstod i havet av krepsdyr eller havskum. Og andeskjellene, som tilhører krepsdyrgruppen Langhalser, skulle være egg som inneholdt hvitkinngåsunger. På engelsk heter andeskjellene Barnacles, og hvitkinngåsa kalles derfor for Barnacles Goose. En annen teori var at gjessene vokste på trær og hang på greinene med nebbet som stilk. Når de var "modne", det vil si når de fikk fjær, løsnet de og falt ned i vannet eller fløy av sted. En ukjent forfatter på 1100-tallet hevdet at han med egne øyne hadde sett over tusen fuglekropper henge ned fra greinene på et stort tre som vokste ved strandkanten.

Siden gjessene vokste på trær og ikke bestod av kjøtt, fant de geistlige ut at de måtte kunne spises under fasten, men i 1215 forbød pave Innocens 3 denne skikken og betegnet den som løgnaktig.

På Sørlandet sa folk at når gjessene fløy rådløse fra det ene stedet til det andre, hastet det med å be et Fadervår for dem eller rope ut den riktige retningen. Andre steder la folk ut litt korn der gjessene pleide å raste. Da ville man bli velsignet med stor kornavling til høsten. Det het videre om gjessene at "naar de have spist Kornet hakket de til en Gaas, og den maa blive tilbage på Stedet, naar de andre reiste. Men siger man til denne: Reis i Guds Navn!, begiver den sig paa Reisen med de øvrige". Årsaken til at gjessene skulle la en av sine egne bli igjen hos bonden, var at de ville gi noe igjen for den maten de hadde fått under trekket.

Fra Jylland stammer dette gamle rimet om gåsetrekket om høsten:

Naar Gaas gaar til Hav

og Grævling til grav

kommer Vinteren ikke i Skridt

men i Trav.

De gamle nordboerne kunne lese vinterværet av brystbeinet på gåsa. Når beinet var lyst og klart, ble vinteren kald og hard med mye snø, men var beinet tykt og mørkt, ble vinteren mild med lite snø.

I de lange vinternettene kan gjessene lide fryktelig og kakle fortvilet over den strenge kulda. På det kaldeste trodde man at de kunne fryse seg kritthvite på beina og nebbet. For å hjelpe gjessene fra å stryke med, fulgte folk et eldgammelt råd og la halmstrå under dem.

I vår folketro ble gjessene stort sett betraktet som snille og godlynte. Et eksempel på det motsatte er historien om Morten gås. 11. november er det Mortenmesse eller Martinmesse, og mange feirer denne dagen med gås på middagsbordet.

En gammel legende forteller om en from og ydmyk munk som het Martin. Han var kjent for sin evne til å helbrede syke. Da innbyggerne i byen Tours fikk høre om denne munken, ville de straks ha han valgt til biskop. Men Martin var ikke så begeistret for denne utnevnelsen, og da folk kom for å hente ham, løp han av sted og gjemte seg i en gåseflokk. Men gjessene satte straks i å kakle, og Martin ble oppdaget og valgt til biskop. Fra den dag forbannet Martin gjessene, og som straff for at de røpet ham, bestemte han at de skulle bøte med livet hver gang det var Martinmesse, eller Mortenmesse som vi sier her i landet.

Lokalnavn på gjess:

Hvitkinngås: Raggegås, havregås, grønlandsgås.

Ringgås: Raggegås, gaul, ravlegås, rotgås.

Grågås: Gaul, villgås, gagle.

Tundragås: Blissgås, trappegås, blesgås.

Dverggås: Fjellgås, lappgås.

Sædgås: Fjellgås, gagle, villgås, gagl, gogle, govle.

Snøgås: Vintergås.

Tilbake til toppen

JULENS FUGL

Dompapen lever et bortgjemt liv det meste av året, ja den er så sky at man kan gå i dagevis uten å se mer enn et lite glimt av den før den forsvinner blant trestammene. Men når de første snøfillene daler ned fra himmelen, trekker fuglene i flokk inn til bebyggelse og tettsteder og er ofte å se i parker og hager på leting etter mat.

Dompapen blir framfor noen annen regnet for å være julens fugl. Dette kommer nok først og fremst av at vi ser mest til den nettopp på denne tiden av året. Derfor har dompapen flere steder fått navn som julefugl eller julføggel. Hvordan dompapen kom inn i juletradisjonen, er vanskelig å forklare, men kan ha sammenheng med rødfargen. Hannens røde bryst gjør seg i alle fall godt på julekort og juleduker.

Navnet dompap har ingenting med dumhet å gjøre, men er et gammelt navn som hentyder til at enkelte katolske geistlige bærer en purpurrød kappe under bestemte seremonier. På svensk heter fuglen derfor domherre.

I følge en gammel legende fikk dompapen sin røde farge da den forsøkte å dra ut tornene i Kristi tornekrone. Blodet som strømmet fram farget dens bryst, og siden den gang har dompapen beholdt blodfargen.

I gamle dager kunne dompapens opptreden være tegn på både godt og ondt. Var dompapen den første fuglen som satte seg i neket, skulle det bli et godt år. Andre steder trodde folk at hvis dompapen vinterstid kom fram fra skogen, varslet den en usedvanlig streng vinter med mye kulde og dårlig vær.

Dompapen synger lavt og skurrende, men er likevel en god imitator. Før i tiden fanget man gjerne unge dompaper som ennå ikke kunne fly for å lære dem opp til å gjengi korte strofer. Tilslutt kunne de gjengi flere melodier helt feilfritt. En tid var det meget populært å holde tamme dompaper, derfor ble fugler eksportert til flere land i Europa og Amerika. Og mange historier vitner om at dompapen ikke var så lett å holde i fangenskap. Plutselig og uten varsel kunne fuglen dø av sterke sinnsbevegelser. En kone hadde en gang en tam dompap. Av og til fikk den fly fritt omkring i rommet mens den flittig kvitret på forskjellige melodier. En ettermiddag var fuglen så voldsom at kona ikke orket å ha den flyvende rundt seg, men stengte den inne i buret og hengte et teppe over. Dompapen utstøtte noen sørgmodige toner som om den bad om frihet og kjærtegn, før den ble helt stille. Så stakk den hodet under vingen, reiste fjærene og falt død ned fra pinnen.

Før mente man at tamme dompaper kunne helbrede forskjellige sykdommer, som gulsot og lungepest. Når fuglen hang i rommet til den syke, ville den trekke sykdommen til seg og pasienten ville bli frisk.

Lokalnavn på dompap:

Domherre, blodtrost, julefugl, juleføggel.

Tilbake til toppen

LEGENDE OG FARGEBALL

Rødstrupen er markens fugl framfor noen annen. Dens fjærdrakt er da også jordfarget, mens ansikt og bryst er som lyset av en flammende solnedgang. Som mange andre fuglearter har rødstrupen fått flere forskjellige navn og har åpenbart vært både kjent og kjær blant menneskene. I Norge bærer den lokalnavn som rødkjelk, raukjelk, raustrupe, tiurklokke, uværskraoka eller Peter Ronsmad. I Sverige kalles den blant annet tummeliten eller rødhane, mens den i Danmark har fått navnet Thomas vinter. Går man lenger sør og vest i Europa, kan man komme over klengenavn som Robin i England, Broinderg (rødmage) i Irland og Barbarossa (rødskjegg) i Italia.

Selv om rødstrupen er en liten fugl, har den hatt en sentral plass i gamle legender og fortellinger. Den mest kjente av dem alle er legenden om da Kristus hang på korset. Da kom det to fugler og slo seg ned like ved ham. Den ene var en skjære, som på den tiden hadde vakrere drakt enn noen annen fugl. En fjærtopp prydet dens hode - og halen oversteg til og med påfuglen i glans. Men skjæras prakt kunne ikke skjule dens dårlige sinnelag, og den onde fuglen lot som den ikke så Frelseren, der han hang med sine smerter.

Den andre fuglen var en liten, mager skapning med mørk fjærdrakt. Forsiktig nærmet den seg korset, mens den engstelig kvitret på en sorgløs melodi. Med sine små vinger tørket den tårene bort fra Frelserens kinn, og med det vesle nebbet prøvde den å dra ut de spisse tornene som satt i pannen hans. En bloddråpe falt plutselig fra Kristi hode og ned på fuglens bryst, og farget med ett dens fjær røde. "Velsignet være du," sa Frelseren. "Du som lider sammen med meg, deg skal glede og lykke følge. Blå som himmelen skal dine egg være. Og fra i dag skal du være Guds egen fugl. Men du," sa Frelseren og vendte seg mot den hovne skjæren, "du skal ha en forbannelse over deg til evig tid. Du skal miste din vakre fjærdrakt, og du skal fra i dag bære sorgens farge. Ditt liv blir hardt og strevsomt, og ditt rede skal være utsatt for stormen."

Rødstrupen ble av og til tildelt overnaturlige egenskaper. Noen ganger gjorde den ting som folk hadde vanskeligheter med å forklare. Det fortelles at når rødstrupen fant døde mennesker i skogen, begynte den straks å dekke over dem. I 1579 skrev engelskmannen Lupton følgende om denne eiendommrlige handlingen: "En rødstrupe, som finner den døde kroppen av en mann eller en kvinne, dekker ansiktet med mose og i noen tilfeller også hele kroppen."

Varsler fra rødstrupen ble tolket nøye, og det var helst de gamle og kloke som kunne tyde tegnene.

Rødstrupen ble som oftest regnet for en snill og godmodig liten fugl, som brakte lykke og glede. Hvis for eksempel et brudepar møtte denne vesle fargeballen eller bare hørte dens vakre sang på vei til kirken, ville det bli et lykkelig ekteskap. Men fuglen kunne også være hevnlysten. I Irland ble det sagt at hvis man bryter av beinet på en rødstrupe, kan man selv regne med å brekke beinet i nær framtid. Her i landet og i en del andre land i Europa, var det en gammel oppfatning at hvis en bonde kom til å drepe en rødstrupe, skulle han få en ku som melket blod.

Selv om rødstrupen var beskyttet av menneskene, kunne den aldri føle seg helt trygg når den var ute og fløy på egen hånd. En gammel legende forteller om en sulten rev som en dag møtte en rødstrupe. Reven forstod raskt at det her kunne bli snakk om et ekstra måltid mat, og sa derfor smigrende:

"Hva gjør du når vinden kommer fra høyre, lille søster?"

"Jeg stikker hodet under venstre vinge," sa rødstrupen.

"Men hvis det blåser fra venstre?"

"Da gjemmer jeg hodet under høyre vinge".

"Hva gjør du når vinden kommer rett mot deg?" spurte reven lurt.

"Jo, da gjemmer jeg hodet i brystfjærene," svarte rødstrupen og ante fred og ingen fare. Dermed stakk den hodet ned i de myke fjærene. Reven var ikke sen, øyeblikkelig snappet den fuglen og slukte den hel.

Rødstrupen er en utmerket sanger som gjerne synger fra lave busker og greiner fra tidlig om morgenen til sent på kveld. For jegere som i gamle dager lå på spilljakt, kunne det faktisk høres ut som om rødstrupen var vekkerklokke for tiuren. Selv om mange rødstruper trekker sørover når temperaturen synker under null, er det likevel noen som trosser snø og kulde og overvintrer i parker og hager. Her sitter de som små oppblåste baller, gjerne under en liten busk eller tett inntil husveggen øverst i vinduskarmen. Og menneskene gleder seg over den fargesprakende fargeballen der den tillitsfullt kommer hoppende opp på fuglebrettet.

Lokalnavn på rødstrupe: Raukjelk, raustrupe, rødkjelk, uverskraoka, tiurklokka.

Samiske navn på rødstrupe: Bjellespurv, fuglen som kan hundre språk.

Tilbake til toppen

DEN GÅTEFULLE GJØKEN

Den forunderlige gåtefulle gjøken galer hvert år sin klare "Koko" i vårskogen, og har til alle tider næret folkefantasien. Knapt noen annen fugl er gjenstand for mer overtro.

Gjøkens latinske navn Cuculus canorus kommer av fuglens stemme. Cuculus er en etterligning av lyden, mens canorus står for syngende og klangfullt som sikter til kraften i stemmen.

Menneskene har lenge vært opptatt av gjøken, og mye rart har de nedtegnet om dens besynderlige liv og levnet. Men den dag i dag har den nok ukjente sider.

I oldtiden trodde folk at når høsten nærmet seg og det ble merkbart kaldere i været, overvintret alle fuglene bortsett fra gjøken på bunnen av vann og tjern. Gjøken derimot, forvandlet seg ved hjelp av overnaturlige krefter til en spurvehauk. Denne troen kommer nok først og fremst av at gjøkens fjærdrakt er ganske lik spurvehaukens, men også av at den lett kan forveksles med hauken under flukt.

Det var svært viktig for folk i gamle dager at de visste når omtrent gjøken dukket opp om våren. Det var nemlig ikke helt ufarlig plutselig å høre gjøken karakteristiske stemme. Hørte man for eksempel gjøken om morgenen før man hadde spist, var det et tegn på at man ville dø innen året var omme. Det var derfor et godt råd å spise seg god og mett før man satte foten utenfor døra. Men galingen var også et godt tegn. Hvis man med en gang tok opp pengepungen og ristet den kraftig mens gjøken gol, ville gjøken verne om gård og grend resten av året. Og var man så heldig at man uoppdaget kom seg under treet der gjøken satt, kunne man ønske seg tre ting - som straks ville gå i oppfyllelse. Det fortelles også at hvis en ung jente klarte å telle antall "Ko-ko", kunne hun finne ut hvor lang tid det ville gå før hun ble gift og hvor mange barn hun skulle få. Men hun kunne også spørre gjøken hvor lenge det skulle gå før hun fikk en ektemann:

"Gjøk på kvist

si meg for visst

hvor mange år

jeg ugift får."

Også de gamle kunne få svar på hvor lenge de skulle få leve, hvis de sa følgende vers:

"Gauk på kvist,

spå me visst

ko mange år e ska leva!"

Om man på det stedet man hørte gjøken, tegnet en sirkel rundt sin høyre fot og siden gravde ut fotsporet, vil denne jorden overalt hvor den ble strødd, ta knekken på lopper og annet utøy.

Nesten all ovetro omkring gjøken er knyttet til våren, og gjøken har til og med fått sin egen merkedag, gaukmesse eller gaukdagen. På primstaven var dagen merket av med en fugl. Siden gjøken ikke kom samtidig til de ulike landsdeler om våren, er det da også naturlig at datoen er forskjellig fra sted til sted. På Sørlandet var gaukdagen vanligvis 1. mai, i Telemark 6. mai og i Hedmark 12. mai. I Vestre Slidre sa folk at spekematen kunne spises etter gaukmessen. Det var nemlig strengt forbudt å røre denne maten før gjøken gol. Denne skikken har antagelig noe å gjøre med kirkens gamle forbudt mot å spise rått kjøtt før påske. Og siden påsken kommer senest 25. april, passet det utmerket for folk å bruke gaukmessen som en rettesnor for når man kunne begynne å spise spekemat. Fra Seljord kommer dette rimet, som også finnes i andre varianter over det ganske land:

"Sør - sågauk

nord - någauk

vest - viljargauk

aust - liljargauk"

Rimet kan ved første øyekast virke noe uforståelig, men har følgende forklaring: Hører man gjøken gale fra sør tidlig om våren, ble det bli et godt kornår, fra nord kommer sykdom og død, fra vest kommer lykke og hell og østgjøk spår lykke i giftemål.

Ellers ble det sagt at gjøken varsler uår når den begynte å gale mens trærne ennå var bladløse. Men hvis den gol i grønne skoger, ble året godt med mat til alle.

Hvis gjøken opplever en kald og sur vår, er den som regel taus, men straks det blir varmere i været begynner den å gi lyd fra seg. I følge et gammelt ordtak slutter gjøken å gale straks den ser den første høysåten. I Leksvik i Nord-Trøndelag sa folk i gamle dager at "når klangen fra ljåen høres i marken, da kan ikke gauken gale mer, for han slo i hjel sin kone med ei ljåhein (bryne), da han var menneske".

At gjøken i enkelte tilfeller forbindes med mord, kan lede tankene på ordet gaukeblod. Det var gammel overtro at man ikke måtte herme etter gjøken. Gjorde man det, ville man begynne å blø fra hjertet eller gjennom munnen.

Å bli kalt en gjøk er lite hyggelig. At navnet gjøk er blitt et skjellsord, kommer nok av at gjøken er lite velkommen hos de andre småfuglene. Den er nemlig litt av en snylter som av en eller annen merkverdig grunn ikke bygger reir eller fostrer opp sitt eget avkom. Det overlater den enkelt og greit til småfuglene, som natt og dag nærmest strever livet av seg for å tilfredstille den storvokste og alltid sultne gjøkungen.

Før i tiden mente folk at gjøken hadde så mye å gjøre med å besvare alle spørsmålene fra forelskede jenter, at den rett og slett ikke hadde tid til å bygge reir. Derfor la den egget sitt i andres reir.

Lokalnavn på gjøk: Gauk, gaug.

Tilbake til toppen

TROLLFUGLEN

Granskogen står mørk og dyster. Bare en lys stripe i øst forteller at en ny dag er i emning. Brått blir stillheten brutt av tunge vingeslag. Som en mørk skygge deiser gamle-tiuren ned på bakken. Det urgamle vårspillet har begynt. Fuglen strekker hals, bruser med fjærene og lar den velkjente lyden strømme ut mellom trestammene. Det begynner nesten uhørlig som en svak raping et sted i brystkassen. Så blir lyden sterkere og med ett kommer det velkjente kneppet som om en vinkork blir trukket opp. Det hele avsluttes med en intens sagelyd. Gammel'n er nå i ekstase. Om og om igjen spiller han. Det lange skjegget under nebbet dirrer lett og han spankulerer verdig og stolt rundt. Her er det han som er sjefen - nåde den tiuren som kommer for nær.

Tiurens spill er et sikkert vårtegn og i Värmland sa man at den 14. april "ska björnen gå ur idet, tjäderen spela i talltoppen och gäddan gå på nät". For mange kommer våren først når de kan ligge ute i en barhytte og se på dette fantastiske spillet - vårens vakreste eventyr. I kampens hete kan det av og til gå nokså voldsomt for seg. Det har hendt at en av de kjempende hannene er blitt så stygt kvestet at den har fått varige mén. Den kjente skogsmann og jeger Per Sandaker fortalte en gang om en innbitt kamp mellom to tiurer. Peder Chr. Asbjørnsen var til stede og skrev straks ned denne artige historien:

"Som han var i beste leiken, så kom det fykende en annen tiur - den var inte brått så stor - og kasta seg på leiken. Men da var det vel spell; gammel'n reiste styven til værs, og skjegget stod ut på'n som tinder i ei hekle, og så skar'n med nebbet så det riktig grøste i meg, og den andre han svarte - han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel'n på'n. Og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med venga, og dom var så arge at dom inte åkke sanse eller samle seg, og je syntes je kunne gjerne gått bort og tatt dom med henda begge to. Men til sist tok gammel'n rektig tak i luggen på den andre, og slo'n og handterte'n så det ordentlig låt i'n. Og je syntes mest synd på fuggel'n for han leidde'n om i toppen, trykte'n til marka og hadde'n under seg, så han ordentlig kom akandes utover flatberget på'n like nedfor beina mine."

I gamle dager var spilljakt vanlig over store deler av landet. Det var noe ekstra med denne jaktformen - en egen stemning å ligge ute og vente på at tiuren skulle dukke opp. På en slik natt kunne man høre og oppleve mye rart. Gamle jegere har fortalt at de i halvsøvne fikk en rar følelse av at de fikk besøk. Det var de underjordiske som kom smygende og ville ha litt av nistepakka. Hvis jegeren var gavmild og delte ut rikelig med mat og skråtobakk, ja da ville jakten bli vellykket. Men var jegeren sur og gnien, satte de underjordiske seg på bakbeina og skremte fuglene vekk fra spillplassen. Spesielt skulle man passe seg for å jakte på en søndag, for da kunne litt av hvert skje. Sendte man da et skudd etter en tiur, ville denne bare bli større og større uten å falle ned på bakken. Det var fanden sjøl som drev gjøn med jegeren, mente folk, og da var det ikke noe annet å gjøre enn å pakke sekken og rusle hjemover.

Rett som det var kunne også trolltiuren dukke opp fra storskogen. Heller ikke den var det lett å få has på. Og skjøt man på den, ville fuglen bare bruse med fjærene og riste av seg blyhaglene som om det var sand. Folk forestilte seg at trolltiuren var en trollkjerring som hadde forvandlet seg til en tiur. Hun hadde så stor makt at hun for eksempel kunne forvandlet jegerens børse til et ufarlig våpen uten drepende kraft.

Folk trodde også at skogsfuglene var hønsene til de underjordiske. Og skulle man ta livet av en slik fugl hjalp det lite å bruke vanlige blykuler - her måtte det sterkere saker til. Børsa måtte lades med en kule laget av litt gull eller sølv skrapt fra en giftering. Dessuten måtte man skaffe tre bloddråper og litt mose fra et dødningehode. Det fortelles flere sagn og historier om jegere som måtte putte alt dette ned i børsa før de greide å skyte en magisk fugl. En gang var det en jeger som var ute på jakt. Plutselig oppdaget han en stor tiur som satt i en gran. Mannen var ikke sen med å få børsa ned fra skulderen, siktet og brente av et skudd. Men tiuren ble sittende. Om og om igjen skjøt han mot fuglen, men det samme hendte hver gang. Fuglen bare ristet av seg haglene. Til slutt ga mannen opp og ruslet hjemover. Hjemme gjorde han seg klar for morgendagens jakt, for den tiuren ja den skulle han ha. Han skrapte litt gull fra en giftering, skar seg i fingeren og lot tre dråper blod falle ned på en liten tøyfille, men noe mose fra et dødningehode var han ikke kar om å finne. Da han neste dag kom fram til der han dagen før hadde sett den store tiuren, oppdaget han at den satt der ennå. Jegeren skjøt fuglen med et velrettet skudd, men idet den falt i bakken, ble den forvandlet til en vakker jente. Da hun så den forskremte jegeren som stod der med stirrende øyne med munnen på vidt gap, satte hun i å gapskratte og sprang innover i skogen.

For ca. 400 år siden ble tiuren regnet for å være i slekt med ørnene. Biskop Olaus Magnus trodde fullt og fast på dette og skrev blant annet: "Den tilhör gamarnas (örnarnas) släkte, men är större än en örn, som den också öfverträffar i fint väderkorn, medan örnen är alla andra fåglar öfverlägsen i synskärpa." Han forteller også at tiuren er lettest å skyte hvis man gjemmer seg bak en hest og legger armbrøsten over hesteryggen når man har kommet på skuddhold. Pila måtte være av det kraftigste slaget og bred i spissen for å trenge seg gjennom den sterke og tette fjærdrakten. Den lærde biskopen trodde dessuten at tiuren var et glupskt dyr som blant annet drev jakt på rev og hare. Og når den kom over et kadaver, skremte den vekk andre rovfugler. Bare de minste og svakeste av fuglene lot den være i fred. Tiuren kunne til sine tider være så opptatt av å rive løs innvoller og edle deler fra kadaveret at den helt glemte å passe seg. Da kunne den være lett å fange i nett eller snare.

Også fra tiuren var forskjellige deler anvendelige mot sykdommer og lidelser. Surret man for eksempel et hjerte fra en tiur rundt armen, ville man være beskyttet mot fantestreker fra de underjordiske, trolldom og ormebitt. Tiurhjerte blandet med olje var et godt middel mot hodepine, mens galle blandet med løk og honning skulle være et effektivt middel mot onde ånder. Kom man i krangel med en kvinne, var beste rådet å henge et tiurhjerte rundt halsen hennes, for da ble man fort venner igjen. Fjærene hadde også stor kraft mente de lærde: Ja så stor var denne kraften at hvis en kvinne hadde store problemer under fødselen, så skulle man legge noen fjær under henne. Da ville hun føde sitt barn uten smerte. Når tiurens mageinnhold ble tørket og malt, var det et godt middel mot krampe. Og når et lite spedbarn lå og vred seg i kramper, skulle man gi det tungen fra en tiur som var skutt under vårspillet. Da ville barnet falle til ro og bli kvitt plagene.

Lokalnavn på storfugl

Røy: Røj, røi (hunnen).

Tiur: Fjør-hanan, tere, teur, tør, tøre, spelar, tjudur, toddor, tir (hannen)

Samiske navn på storfugl

Tiur: Furufugl.

FUGLEN SOM IKKE KAN GÅ

Her i landet finnes det fire forskjellige lomarter; storlom, smålom, islom og gulnebblom. Men det er bare de to førstnevnte som ruger regelmessig, de to andre artene sees bare sporadisk under trekk og i vinter-halvåret.

Storlomen bærer det latinske navnet Gavia arctica, som oversatt betyr "liten vannfugl som lever i arktiske farvann." Smålomen heter Gavia stellata. "Stellata" kommer av ordet "stella" som betyr stjerne, og navnet har smålomen fått etter de hvite ryggprikkene den har om vinteren.

Om sommeren kan lomens uhyggelige skrik på stille tåkelagte skogsvann få den mest garvede skogsmann eller jeger til å fryse nedover ryggen. Det er nok dette grufulle skriket som har gitt opphavet til troen på draugen, gasten eller nøkken. Men også om vinteren kan lomen spre frykt og redsel fra sine overvintringsplasser langs kysten. Skriket ble lenge tolket som et ondt varsel, og folk trodde det var en bønn om hjelp fra noen som holdt på å drukne.

Men skriket kunne også gi en pekepinn på varsler hvordan været skulle bli. Når lomen skrek klagende og langtrukket "La-vå-å-t eller vær-vå-å-t", var det et tegn på at det ble regn. Og når lomen sa "glyck" når den dykket var det også et sikkert tegn på regnvær. Men fløy den høyt mot sør og skrek "tørkera, tørkera" eller "kakera", ble været tørt og pent. Fløy lomen lavt over isen utpå vårparten, var dette et varsel om at det kom til å bli født mange barn utenfor ekteskap.

På Sunnmøre sier man at lomen har reiret sitt på bunnen av innsjøer og vann. Den kommer aldri på land unntatt siste søndag før jul. Denne dagen har derfor fått navnet Lom-søndag.

Lomens kropp er skapt for et liv i vann, den er torpedoformet og smidig og fuglen kan derfor oppnå en utrolig hastighet når den svømmer. Men straks den kommer på land, ser man at den har store problemer med å bevege seg. Føttene sitter altfor langt bak på kroppen og er faktisk mer til hinder enn til nytte. At lomen er så dårlig til beins, har forundret folk lenge, og i sin undring har de spunnet mange utrolige historier, som for eksempel i denne legenden:

Da Gud skapte alle fuglene, delte han ut vingene før føttene. Nå stod føttene igjen, og da Gud kom til gjessene gav han dem vakre røde føtter. Da lomen så dette ville den også ha det samme. Men Gud svarte da at svarte føtter passet bedre for en som fanget fisk. Da skrek lomen til Gudfader at hvis den ikke fikk røde føtter, så kunne den være uten, og så fløy den sin vei. Gud ble dypt skuffet og fornærmet. Han skulle til å ta vingene av fuglen, men angret i siste stund og kastet i stedet et par svarte føtter etter den. Men lomen hadde allerede fløyet et godt stykke unna, så føttene traff ikke der de skulle, men festet seg bak på fuglen. Derfor flyr lomen i dag rundt med føtter på bakkroppen og kan såvidt bevege seg på land.

I en annen legende får man en helt annen forklaring på de underlige føttene: En gang djevelen fikk lov til å være med Vårherre da han skapte fuglene, sa han plutselig: "Dette er da ingen kunst! Få se om ikke jeg også kan lage en fugl!" "Ja, bare sett i gang," sa Vårherre, "så får jeg se om du kan." Og djevelen satte i gang. Han laget til en stor fugl med vakre blanke fjær. "Se her," sa han, "den er både større og vakrere enn de småfuglene du lager." Og så slapp han fuglen for å vise at den kunne fly. "Du er en slarv," skrek Vårherre, "fuglen mangler jo føtter!" Da snappet djevelen et par føtter og slengte dem etter fuglen. Føttene traff fuglen i baken og festet seg med det samme. "Se nå," sa djevelen, "om ikke fuglen har føtter!" Jo, Vårherre måtte være enig i det, men la til at fuglen nok kom til å få liten nytte av dem siden de satt så langt bak på kroppen. "Og nå har du forstyrret mitt skaperverk - heretter får du ikke lov til å lage flere fugler!"

Lokalnavn på lom:

Storlom: Svartstrupet lom, ømmer.

Smålom: Rødstrupet lom, heilom, litjlom, kakera.

Islom: Havimmer, immer.

Gulnebblom: Gulnebbet islom.

Tilbake til toppen

REGNFUGLEN

Av Nordens åtte hekkende hakkespetter er det først og fremst svartspetten og grønnspetten som på grunn av størrelse og fjærdrakt har spilt en rolle i folketroen.

Grønnspetten har en utrolig fargerik fjærdrakt, og mange regner den for å være den vakreste fuglen som hekker her i landet. Svartspetten, vår største spetteart, er lett kjennelig på sin svarte fjær-drakt med den karakteristiske røde hodeflekken. Har man først sett en svartspett, skal det mye til at man seinere tar feil av fuglen.

Det vrimler av sagn og eventyr om hakkespettene. Det var liksom noe trolsk og mystisk over disse store fuglene som oppholdt seg mellom trestammene i stor-skogen. Går man for langt inn i skogen, kan man bli lurt av trollfuglen, sa man i gamle dager. Og trollfuglen var nettopp svartspetten. Når den var i dårlig humør, kunne den skremme folk og dyr. Stundom lurte den folk så lenge at de gikk på kryss og tvers i skogen uten å finne veien hjem. Det eneste som hjalp mot trollfuglen var å vrenge klærne. Da ville fuglen miste trolldomskraften og man fant rette veien hjem.

Alle som har sett svart-spetten under turer i skog og mark, har nok lagt merke til at den røde flekken eller hetten øverst på hodet. Denne blodrøde flekken har næret mye overtro, og det er mange rare forklaringer på hvordan den ble til. Det fortelles blant annet at en gang for lenge, lenge siden levde Gud og djevelen sammen. De var så gode venner at de kalte hverandre for fettere. De hadde hver et lite åkerstykke, og mens djevelen pløyde med hester, nøyde Gud seg med en hakkespett. Djevelen arbeidet flittig hele dagen og fikk derfor utrettet mye. Men Gud med sin svakere medhjelper lå hele tiden etter. Men Gud var ikke dummere enn at han lånte henstene når djevelen hadde sovnet, og på den måten klarte han å pløye like mye. Men så en dag sa djevelen: "Fetter! La oss bytte trekkdyr! Ta du mine hester, så tar jeg din hakkespett!" Ja, det syntes Gud var en god idé, og de byttet. Men djevelen hadde en baktanke. Han tenkte at når en så liten kropp pløyde så bra, måtte han tjene stort på å gi fra seg hestene. Hakkespetten trengte jo ikke på langt nær så mye fôr.

Djevelen spente for og skulle til å pløye. Men hakkespetten klarte ikke å rikke den tunge plogen, og selv om djevelen rykket og dro i tømmene, stod hakkespetten bom stille. Da ble djevelen sint! Han slo til hakkespetten i hodet så blodet fosset. Men det skulle han ikke ha gjort. Hakkespetten hadde da fått nok og fløy sin vei fra åker og plog. Og fra den dagen bærer svartspetten rød hodeflekk.

Ifølge et gammelt sagn fra Sverige, var hakkespetten en gang en gammel mann som var så ivrig til å hogge at han rent glemte å holde påskedagene hellig. Dette likte Gud dårlig, og som straff forvandlet han mannen til en hakkespett. Og slik vil det gå med alle som ikke holder påskedagene hellig.

Man kan jo spørre seg hvorfor det skulle være så ille å bli forvandlet til en hakkespett. Den burde jo være like bra som noe annet dyr. Eventyr og sagn gir ingen forklaring på dette. Også her i landet finnes det et merkelig sagn om et menneske som ble forvandlet til en hakkespett, nemlig i fortellingen om gjertrud-fuglen.

En gang St. Peter og Vårherre var ute og gikk på jorden, kom de en dag til en liten stue. Der sto det en kone og bakte lefser. Her gikk de inn og spurte kona om de kunne få noe å spise, for de hadde gått både lenge og vel. Jo, det skulle nok bli råd med det, svarte kona. Så tok hun en liten deigklump, men etter hvert som hun kjevlet ble lefsa like stor som de andre hun hadde bakt. "Denne ble for stor og den kan dere ikke få," sa kona. Så tok hun en enda mindre deigklump, men det samme skjedde, lefsa ble like stor, og heller ikke den kunne de to fremmedkarene få. Så tok hun en bitte liten deigklump, men det samme skjedde igjen, og til slutt sa kona: "Nei, dere kan ikke få noe her, for lefsene blir så altfor store." Men da ble Vårherre mektig irritert og svarte: "Siden du ikke kan gi oss noe å spise, skal du som straff bli forvandlet til en fugl som må lete etter føden mellom barken og veden. Du får ikke annet å drikke enn det vannet du får tak i når det regner."

Straks Vårherre var ferdig med å tale, ble kona forvandlet til en svart fugl med rød hette. Du kan høre den når den sitter på trestammene og trommer. Skriker gjør den bare når det skal bli regn.

Navnet Gjertrud kommer antagelig av det norrøne "Geirprutr", som betyr spyd-munn. Det samme finner man i gammelnorsk, der het Gjertrud "Geirprudr". Geir betyr også her spyd, mens prudr betyr styrke.

Det er den magiske evnen til å spå uvær og regn som hakkespettene kanskje er mest kjent for. En norsk folkelivs-gransker skrev en gang følgende: "Naar Svarte-Gjertrud eller Regnspiben eller overhodet hakkespetten skriger, siges den at pibe efter Regn, som man da kan vente med det Første; den faar ikke drikke uden hver Gang, det regner." Også i Sverige og Danmark er hakkespettens lokalnavn nær forbundet med vann. Navn som våtkråka, regnfågel, vannskvalpa eller regnkråka er klare eksempler.

Grønnspetten ble også regnet for å være en dyktig meteorolog, og kunne spå været tre døgn framover. Skrek den lavt og enstonig, ble det godvær. Men skrek den høyt og stygt, ble det uvær. Når fuglen skrek "Kle hvitt! Kle hvitt!" skulle det komme snø innen tre døgn.

Men hakkespettens skrik var ikke bare tegn på regnvær. Folk mente også at skriket kunne varsle om ting som skulle skje i nær framtid. Når man hørte en hakkespett kunne det bety lykke, og når en jeger så en hakkespett var det et sikkert tegn på en vellykket jakt. Hakkespetten kunne også spå død. Derfor ble den i Hedmark kalt daudfuglen. Og ille gikk det den som tok livet av en hakkespett. I hvert fall gjorde det så med mannen som klatret opp i et tre og drepte tre hakkespett-unger. Året etter døde tre av kuene hans akkurat på samme sted.

Hakkespettene kunne også med hell brukes i folkemedisinen. Hvis en grønnspett ble drept og hengt til tørk, ville kjøttet være et godt middel mot gulsott. Og muntlige kilder forteller at mange mennesker er reddet fra denne fryktede sykdommen ved å spise tørket grønnspettkjøtt. Gråspettkjøtt kunne også brukes - først og fremst til å helbrede barn som hadde krampe. Pulver av grønnspett-kjøtt, kunne helbrede nyrestein.

Lokalnavn på hakkespett:

Grønnspett: Grønhakkespett, gulspikk, gulspetta, lihest, nordanvindsgøya, løvspett, grønnvekakk, gulspett, regnfugl.

Svartspett: Gjertrudsfugl, svarthakkespett, svartjærtrud, svartjåtrud, regnpip, regnspyt, vatspipe, værkurr, trekurr, treklapp, barhoggar, daudfuglen, hølkråke, treknarr.

Samiske navn på hakkespett:

Grønnspett: Regnspette, trepikker, trehakkerfugl.

Tilbake til toppen

NATTENS FUGLER

I klare vårnetter høres ofte ropene fra ugler som søker etter make. I blant høres skrikene ut som fra et menneske i nød. Og er man alene i natten, får man fort frysninger av de uhyggelige lydene.

Det man først og fremst legger merke til når man ser en ugle, er den korte halsen og det store hodet med de runde, stirrende øynene. Når folk fikk øye på en ugle, syntes de den lignet en gammel mann med lang krum nese. Dette nesten menneskelige utseendet har ofte satt folks fantasi i sving, og det var ikke grenser for hva man kunne forbinde disse fuglene med.

Av de ti forskjellige ugleartene som hekker i Norge, er det stort sett bare kattugla og hubroen som har hatt betydning for folketroen. Siden det er en nær sammenheng mellom folketro og lokalnavn på fugler, har disse to uglearter fått tildelt en mengde navn. Kattugla ble ofte kalt for kattula, skrikula, utboer eller nattugle. Hubroen, den største av uglene våre, var det gjerne mere mystikk omkring, og derfor har den fått navn som ropar, draugen, hujo, stønul, hubror, hugjod, bergulv, steinugle eller utburd.

I nordisk folketro var ugleskrik det vanligste dødsvarselet, og folk var dermed svært redde for å se eller høre en ugle. Det var helst de gamle på gården som tydet ugleskrikene. Det ble fortalt at når kattugla nærmet seg gård og grend, så skrek den ofte: "Dra ut, kle hvitt", og var det en kvinne som skulle dø, så sa den: "Kun hu, kun hu."

Troen på at hubroen varsler sykdom og død er eldgammel, og i Telemark sa folk at hubroen var den styggeste fuglen som fløy i lufta. Den har øyne som glødende ildkuler og stemme så stygg at folk får gåsehud når de hører den rope i nattemørket.

Navnet utburd, som hubroen flere steder ble kalt, er knyttet til den gamle middelalderskikken med å bære ut barn for å dø i skogen - utburd. I Numedal het det at hubroen, eller gasten som den også ble kalt, er sjelen til et udøpt barn som fredløst flakker fra sted til sted. Når den skoggerler skal det bryte ut ildebrann, men gråter den, skal det spørres vasslik. Når den roper og ber om at den må få et navn, skal man si følgende vers for å bli kvitt den:

"Eg skal døpe deg på ei von

enten Guri eller Jon.

Eg skal døpe deg med navn

enten Ane eller Jan."

Også sjøfolk fryktet ugleskrik. Det fortelles at da et skip skulle forlate Horsens i Danmark, kom en flokk ugler og satte seg i masten. En norsk skipper som så dette, spådde straks at dette skipet aldri ville komme tilbake til Horsens havn. Han fikk rett. Skipet forliste på tilbakereisen fra England og alle ombord druknet.

Hvis et brudepar på vei til kirken så - eller bare hørte en ugle, var det et sikkert tegn på at dette ville bli et ulykkelig ekteskap.

Uglene ble ofte satt i forbindelse med livets hemmelighetsfulle makter, og var fra de eldste tider regnet for å være heksefugler som fløy omkring i verden med beskjeder fra de underjordiske.

Stundom kunne hubroen skrike som en hund. Da var huldrebikkjene ute og gikk, mente folk, og da kunne ingen føle seg trygge. Og sagn fra oldtiden omtaler ofte spøkelsesfuglen Striga. Den hadde uglehode, og kvinnebryst fylt med giftig melk. Om natten drakk den blod fra svake barn.

Ugla var djevelens fugl, og flere steder i Mellom-Europa trodde folk at djevelens mormor opptråtde i ugledrakt. Av og til kunne likevel ugla verne folk mot det mystiske og ukjente. Når en død ugle ble spikret opp over stall og fjøs, beskyttet den dyrene mot alle farer - spesielt mot de underjordiske.

I nordisk folketro var uglene ofte hevnlystne, og derfor skulle man aldri drepe dem, og for all del ikke en kattugle eller hubro. Men var en jeger likevel så uheldig at han skjøt en av disse fuglene, ville geværet hans for all framtid miste evnen til å drepe. Heller ikke skulle man snakke stygt til en ugle, for da kunne man bli rammet av en ulykke. En gang to karer var ute og gikk, kom de til en kirke. I det samme begynte en ugle å skrike høyt. Den ene av mennene ropte da spottende til fuglen: "Her går byttet ditt!" Åtte dager senere var mannen død.

I folkemedisinen ble forskjellige deler av ugla brukt. Ved å spise øynene til en voksen ugle, fikk man evnen til å se i mørket. Ett av antikkens midler mot alkoholisme var å spise uglehjerte, et annet var å drikke innholdet av et ugle-egg, en medisin som ble brukt i England helt fram til 1600-tallet. Mot dårlig hukommelse hjalp det å skjære hodet av en ugle og legge det under hodeputa. Dermed ville man huske alt man leste og sa. For å gjøre seg usynlig skulle man finne en ugle, en ravn og en svart hund. Deretter skulle man ta høyre vinge fra ravnen og ugla samt litt blod fra hunden, og legge alt dette i høyre armhule. Etter å ha uttalt en bestemt trylleformel, ble man plutselig usynlig.

Etter en gammel legende skulle hubroen ha blitt til slik:

En gang var to brødre ute på jakt. Før jakten begynte, ble de enige om å dele fangsten likt mellom seg. Da det led mot kveld, hadde den eldste skutt sju ryper og den yngste bare én. Da sa eldste broren at hver fikk ta vare på sitt, og det var yngste broren enig i. Like etter at de hadde begynt på hjemveien, klarte den yngste å felle en stor og staselig hjort. Straks var den eldste broren frampå og ville dele likt, og det sa den yngste ja til. De lot hestene dra den døde hjorten og tok fatt på resten av hjemveien. mens de gikk slik og ruslet, tenkte eldste broren at alt er nok, men halvt er ikke halvnok, og så slo han broren i hjel. Da han sent på kvelden kom hjem alene, spurte moren hvor det var blitt av yngste broren. "Han har nok gått seg vill," svarte gutten. "Så får du dra ut og lete, og gode øyne og vide vinger skal du få med på ferden," sa moren. "Men du blir ikke menneske igjen før du har brakt bror din med deg hjem."

Alltid flyr eldstebroren omkring og leter etter yngstebroren, og roper i natten over skog og hei. "Hu bror! Hu bror!" skriker han, og derfor kalles han hubror av alle som hører ham.

Lokalnavn på ugle:

Hubro: Hubror, hujo, hugjod, steinulv, stynulv, stynul, stonulv, stunulv, stenul, stønnul, steinugle, stenål, steinjo, bergugle, bergulv, bergul, bergstøyt, gast, ropar, utburd, draugen.

Kattugle: kattula, nattfugl, utboer, skrikugle, nattugle.

Samiske navn på ugle:

Hubro: Øreugle, fjellhauk.

Tilbake til toppen

LANGBEINT OG LANGHALSET

Tranen er ikke akkurat vanlig fugl i Norge, likevel har mange hørt fuglens karakteristiske trompetstøt over tåkelagte vann og myrer. Tranen ligner mye på gråhegren, men mangler hodepryden og de hengende halefjærene. Og mens hegren flyr med S-formet hals, strekker tranen halsen fram så langt den kan. Hos oss hekker tranen først og fremst i Gudbrandsdalen og Østerdalen, i Hallingdal og på Dovre. Sikkert mye på grunn av sin størrelse og den særegne låten, har også tranen fått plass i folketroen.

Det het blant annet at de som drev med trolldomskunster kunne forvandle seg til traner. En gang fløy en traneflokk over Hjärpeliden i Sverige. En mann som så fuglene syntes ikke de lignet virkelige traner - og skrek opp mot flokken: "Släpp ner dej, Stor-Mats Brita!" Og med det samme dalte en av tranene ned. Brita var nemlig kjent for sine trolldomskunster.

Her i landet sa folk at tranene alltid gikk på en stor eng, hvis de var forheksete mennesker. Det var derfor viktig at man ikke tok livet av en trane. Tranene hadde nemlig samme magiske kraft som skjæra og kunne hevne seg på forskjellige måter.

Når tranene sultet om våren, kom folk til å sulte den påfølgende vinteren. Fløy tranene i små flokker om høsten, kom avlingene til å bli svært dårlige. Men skrek tranene mye om høsten, ble det godt med mat både for mennesker og dyr. Når tranene fløy høyt til værs, var det et sikkert tegn på godvær, og satte det inn med uvær, ville tranene gi lyd like før. Og når tranene i lengre perioder oppholdt seg nær hus og mennesker, varslet de bryllup i nær framtid.

Den 25. mars er det Vårfruedag, og på den dagen skulle tranene ankomme de sørligste deler av Norge. I Norden var det en tradisjon at man nå skulle legge seg uten å tenne lys. "Tranan bär ljus i säng", sa man i Sverige og i Småland sa tranen:

"Om jag skal gå på ska'en

skal jag fram til varfeda'en."

Fra gammelt av var man klar over at tranen var en sky fugl som det var svært vanskelig å komme inn på uten å bli oppdaget. Man trodde at tranene holdt vakt ved at de bar en liten stein på foten. Hvis de sovnet ville steinen falle ned på bakken og vekke fuglene med et smell. De av tranene som hadde til oppgave å holde vakt, hvilte på ett bein med hodet under vingen. Ved den minste unaturlige forstyrrelse ville vaktfuglene varsle de andre tranene og flokken komme seg på vingene. Alexander den store, konge av Makedonia, tok lærdom av tranene og holdt seg våken ved å holde en sølvkule i hånden. I det han falt i søvn, falt kulen ned på bakken og vekket ham.

Innen eventyr og diktning ble tranen ofte beskrevet som en listig og ond fugl som titt og ofte lurte de andre dyrene. En gang en trane forsøkte å lure en rev, fikk den smake sin egen medisin. Det var slik at tranen hadde bedt reven på middag. Hun bestemte seg for å servere kjernemelk. Men for at reven ikke skulle forsyne seg med alt, helte hun melken opp i en dyp smørkjerne. Da reven kom og de skulle begynne å spise, ba hun reven ta godt til seg av maten. Kjernen var lang og smal og reven rakk såvidt ned til melken med tungespissen, og fikk på den måten lite i seg. Reven ble etter hvert harm over dette skrale måltidet og besluttet å hevne seg på tranen. Etter en stund ba reven tranen på middag. Også han hadde valgt kjernemelk. Denne slo han utover en steinhelle og bad så tranen om å forsyne seg. Tranen pirket og pirket med det lange nebbet, men hvor mye den enn forsøkte fikk den fint lite i seg. Reven derimot var ikke sen med å slikke maten i seg, og snart var steinhellen skinnende ren. Så slikket reven seg tilfreds rundt munnen, mens tranen måtte gå sulten hjem.

Hos eskimoene ved Behringsstredet finnes det en gammel legende som forklarer hvorfor tranene alltid skriker når de flyr mot sør. En gang da tranene hadde bestemt seg for å bryte opp og sette kursen mot varmere land, oppdaget de plutselig en liten pike som stod i utkanten av en liten landsby. Tranene kretset rundt den lille piken og fløy så ned mot henne. Deretter løftet de henne opp på de brede vingene sine og tok henne med høyt til værs. Tranene fløy så tett sammen at hun ikke kunne falle ned. For at ingen eskimoer skulle høre at hun ropte om hjelp, skrek tranene så høyt de kunne. På den måten bar de piken med seg, og til dags dato har ingen sett henne igjen. Det er derfor tranene samler seg i store flokker hver høst og, skriker høyt før de setter kursen sørover.

Lokalnavn på trane:

Tran, trunu, heire, hæger, storfugel.

Tilbake til toppen

GRÅ OG UTSKJELT

Gråspurven er en kjent og kjær, men også utskjelt fugl over hele landet. Ja, enkelte steder er den gråbrune fjærballen så vanlig at vi knapt legger merke til den.

I århundrer har gråspurven levd i nærheten av mennesker, og vi har derfor ofte lett for å tro at vi vet alt om denne vesle fuglen som tilbringer store deler av sitt liv i rennesteiner og parker på leting etter føde. Men her tar vi grundig feil. For selv om de fleste av oss vet hva en spurv er, så er det mange sider ved dens familieliv som ennå er svært ukjent for oss mennesker. Vi vet for eksempel ikke med sikkerhet hvor spurven egentlige kommer fra. Det vi imidlertid vet, er at gråspurven i følge gamle funn, legender og historier skal ha vært vanlig i landene rundt Middelhavet. Derfra har den spredd seg til alle kanter. Ved å lure seg om bord i båter og tog har gråspurven krysset store hav- og landområder slik at den i dag finnes i alle verdensdeler.

Gråspurven blir gjerne sett på som en grå og skitten liten fugl som hverken kan synge eller vise fram fargerike fjær. "Fuglenes lasaron" blir den ofte kalt, og det har til og med vært hevdet at den er dum. Men her gjør vi fuglen stor urett. I hvert fall mener Brehm i boka "Fuglenes liv" i fra 1871, at gråspurven er av de klokeste fugler. "Dens legemsbevægelser ere noget ubehændige, men dens klogskab overgaar alt hva man kjender hos andre smaafugle, og intet, som kan gavne den, eller sette dens sikkerhed paa spill, undgaar dens skarpe blik. Den mærker snart hvor den bliver taalt, og bliver der fortroligere, men dog aldrig saa sorgløs, at den kunde have skade deraf."

Nåja, det hender likevel at gråspurven skader både seg selv og andre. Flere ganger har den vært førstesideoppslag i avisene i forbindelse med trafikkulykker. For noen år siden var blant annet en liten spurv årsaken til en stygg kjedekollisjon, og i et annet tilfelle kjørte en motorsykkel rett ut av veien etter at føreren hadde blitt truffet i ansiktet av en spurv.

"Å være spurv i tranedans" er et velkjent uttrykk over hele Norden, og et klart bevis på hva man mener om den vesle spurven. Til og med i Bibelen blir dette ytterligere understreket. I Matteus 10,29 står det: "Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er Far for dere, faller ikke en av dem til jorden."

Selv om spurven ikke gjør så stort vesen av seg, har den likevel spilt en viss rolle i mytologien. I flere land, blant annet India, er den fortsatt regnet som en hellig fugl, og i den greske mytologien ble kjærlighets-gudinnen Afrodite trukket i en vogn av duer og spurver. Den svenske presten Olof Broma skriver på 1720-tallet følgende om spurven:

"Dock är theras kiött hwitt och wälsmakeligt, och föder af sig hetzig blod och benägenhet til älskog, med annet mere, som naturkloke wid handena gifwa kunna."

Men spurven ble i mange land også betraktet som en ulykkesfugl. I Frankrike trodde man at det var djevelen som hadde skapt den, og at den hvert år omkring 14. september trakk seg tilbake til skogen for å få nye instrukser fra den onde.

Hvis spurven satt og hakket på vindusruten, var det et sikkert tegn på at noen kom til å dø i nær framtid, og når spurven fløy raskt forbi et vindu, varslet den uvær. Når spurven oppholdt seg i store flokker i nærheten av tettsteder og bebyggelse sa folk at det kom til å bli en streng vinter med mye snø og kulde. Dersom det kom mye spurv i juleneket straks etter at det var satt, var det et tegn på at året kom til å bli godt. Slik var det i Valdres. Her ble juleneket satt opp klokken to på julaften, og satte spurv og andre småfugler seg i neket samme kveld var folk fornøyd, for da visste de at de gikk en lys tid i møte. Men vraket fuglene neket, var det et meget dårlig varsel. Og dukket skjæra opp før småfuglene, hadde man uår i vente.

Gråspurven hadde ikke bare spådomskraft, den kunne også brukes medisinsk. Hvis man la ferskt spurvekjøtt på en svulst, ville den forsvinne. Og spiste man asken fra en brent spurv, ble man bli helbredet for gulsott. Malt spurvebein, såkalt spansk pulver, var medisin mot fallesyke. I Danmark sa folk at for å bli kvitt betennelsen i en finger kunne man drepe en spurv og legge kjøttet på det stedet som var betent.

Sammenlignet med de andre småfuglene har spurven ingen elegant gange, men hopper av sted på stive bein. En flamsk legende forteller oss hvorfor spurven bare kan hoppe:

En gang hadde trosten og gulltrosten et møte på vertshuset til herr Spurv. "Fyll en kanne med drikke," skrek trosten. "Noe til meg også!" ropte gulltrosten. "De suite! (straks, straks)" svarte herr Spurv, som hadde lært fransk. Og så fikk de to tørste fuglene noe å leske seg på. Men da de hadde drukket ferdig og skulle til å gå, oppdaget de plutselig at de ikke hadde noen penger. Slue som de var, spurte de herr Spurv om han ikke ville sette seg sammen med dem og drikke. Jo det ville herr Spurv, og snart var de alle ganske beruset. Herr Spurv var en høflig herre, og da krusene var tomme, ville han gå for å hente mer. Men trappen ned til kjelleren var bratt, og før han visste ordet av det snublet han og brakk begge beina. Siden den dagen har spurven bare kunnet hoppe.

At spurven ikke har lykken med seg når den drikker, finnes det en annen historie om. En spurv ville en gang glemme sine sorger ved å ta en tår - det hadde den sett husbonden gjøre. Spurven spiste derfor så mange maltkorn den orket og fløy så opp på taket. Men det varte ikke lenge før den ble helt ør i hodet og tok til å sjangle. Med ett datt den fulle fuglen ned på bakken så støvskyen føyk. Som lyn fra klar himmel var gårdskatten der og snappet spurven. "Der jeg kommer fra, pleier vi å lese for maten," pep spurven sårt. "Sier du det," sa katten og slapp spurven i rene forfjamselen. Spurven som skrekkslagen plutselig ble edru, var ikke sen om å fly opp på taket. "Aldri mere skal jeg drikke meg full," sa den. "Og aldri mere skal jeg lese for maten," mumlet katten.

En annen og merkelig historie forteller at spurven en gang var mye større enn den er i dag. Da Kristus hang på korset, fløy en flokk spurver rundt ham og skrek i munnen på hverandre: "Han lever! Han lever!" Men oppførselen deres plaget Frelseren, og til slutt ble han sint på de innpåslitne fuglene. Straffen var hard og nådeløs. Kristus bestemte at spurvene fra den dagen bare kunne spise smuler og frø som de fant på bakken. Og fordi det fantes så lite, ble spurvene mindre og mindre til de nådde den størrelsen som vi kjenner idag.

I Skåne lekte man en merkelig julelek med en gråspurv i hovedrollen. Leken gikk ut på at man 2. juledag fanget en spurv og bandt en papirbit rundt den ene fuglefoten. På papiret stod det skrevet:

"God afton, mina vänner!

Alla ni som gröten spänner

och i fiskafatet klämmer!

Jag är en liten vilsekommen fågel,

som ber att få låna hus i kväll.

Men akta mej för er katt,

så att han ej får mej fatt!

Tre sypa på gröten vill jag ha,

min vän likeså,

som jag tror där är,

när det är jul.

Om ni på mej blir ledsen,

så bär mej till mitt hem!"

Deretter gjaldt det å liste seg ubemerket inn på nabogården og slippe spurven løs i storstua. Men hvis den som slapp fuglen ble oppdaget, måtte han etter skikk og bruk drikke tre slurker brennevin, fange fuglen og bære den hjem. Ble han ikke oppdaget, måtte han bære fuglen dit han fant den, og slippe den løs, etter å ha festet et nytt lite vers på foten:

"Här är en liten fågel,

som farit vilse.

Han har ej kunnet hitta

vägen till sitt hem.

Därfor härbärgerade jag honom över natten

och frälste honom från katten

och nu är han här igjen!"

Lokalnavn på spurv:

Spurv, spår, husspurv, huskall, gråtass, korntyv, knytter, vatnefogl.

Tilbake til toppen

BUKTENDE LYKKEDYR

Det er mange mennesker som har ormeskrekk, ja så dypt sitter denne frykten at de knapt våger seg ut i sommerskogen uten tykke støvler, og selv da farer de opp ved den minste rasling i løv og blåbærris. Vi skal ikke trekke på smilebåndet av dem som har denne skrekken, de kan jo ikke hjelpe for den. Det ser ut til at frykten for alt som er langt og buktende, blir overlevert fra generasjon til generasjon, som når foreldre forteller barna sine at de for enhver pris må holde seg unna de farlige ormene.

Nå har ikke folk alltid vært like redde for ormer. For lenge siden ble ormene bortsett fra huggormen, også sett på som lykkedyr, som kunne spå framtiden. Oppdaget man for eksempel en orm tidlig på våren, var det et tegn på at det kom til å bli en hard vår. Var det mange svarte småormer å se, ble det et godt melkeår. Kom ormen til gårds, ville det hende menneskene der noe fryktelig.

Ormen skjønte også hva folk sa. Når man så en orm og ropte "Stans!" så ville den stanse, og ropte man "Renn!" så forsvant den. I Valdres sa man at hvis man tok livet av en orm, fikk man forlatelse for syv synder, og i Mandal het det at for den første ormen man drepte om våren, ville man få forlatelse for hele tolv synder.

En orm ble kalt "Visormen". Den var hvit på buken, hadde rødt hode og var meget klok. Om vinteren lå "Visormen" under det treet som først mistet bladene om høsten. Hvis man gravde fram ormen og drepte den, kokte suppe på den og drakk avkoket, ville man bli like klok som ormen og få kjennskap til alt som skjedde på jorden. Samene trodde at når ormene om våren samlet seg i store flokker, var det inne i disse en ormekonge som bar hvit farge og var større enn de andre. Ormekongen skulle ha en glatt hvit stein i munnen som den av og til kastet opp og ned. Den som fikk tak i denne steinen, kunne ønske seg hva han ville og få evnen til å helbrede sykdommer. Men det var meget risikabelt å stjele denne dyrebare steinen. I det ormekongen oppdager at den har mistet steinen, blir hele ormeflokken rasende og forfølger straks tyven. Han får store problemer med å komme seg i sikkerhet, for ormene biter seg i halen og ruller av sted like fort som en hest kan løpe.

Enkelte ormer måtte man ikke slå i hjel. Drepte man for eksempel en bueorm, ville krøtterlykka gå tapt, sa man i Østerdalen. Troen på at bueormen bragte lykke, finner man i mange land. I Sverige blir den kalt for "lyckoorm", og bare navnet taler for seg. Olaus Magnus skriver at enkelte ormer som levde lengst opp i nord, ble betraktet som husguder. Og fra Sunnmøre skriver presten Hans Strøm i 1762 at "Den saa kaldte Bue-Orm ... opholder sig gemeenlig i Fæe-Husene, hvor den gierne taales i den overtroiske Tanke, at den fører god Lykke til Qvægavling med sig ...".

Slike lykkeormer skulle ifølge Olaus Magnus få drikke ku- og sauemelk, leke med barna og vokte minstemann i vogga. Troen på at bueormen var et lykkedyr med magiske evner kommer nok først og fremst av at ormene kunne skifte ham. Folk mente at denne evnen til å fornye seg kunne bli overført på husdyrene.

Huggormen er vår eneste giftslange, og menneskene har ikke hatt samme tiltro til den. Dette kommer nok av at den er giftig, men også fordi de trodde den var skapt av djevelen.

Frykten for ormebitt var naturlig nok stor. Man hadde ikke de legemidler man har idag, og måtte ty til gamle råd og trolldom. For å hindre giften i å spre seg rundt i kroppen, knyttet man et stramt bind ovenfor bittet. Ble man bitt i hånden, hjalp det å stikke den dypt ned i jorda. Senere måtte man legge på forskjellige omslag som skulle fjerne eller nøytralisere giften. Det ble brukt surmelk, myrjord og tobakk.

Tobakken ble kokt til en seig masse før den ble smurt rundt såret. Troen på at ormen ikke tåler lukten av frisk tobakk er gammel, og flere skriftlige kilder forteller at folk la ut tobakk rundt seterhusene for å holde ormen unna. Andre steder hadde andre planter samme virkning.

Mange svartebøker inneholder snodige formler til å hindre ormene i å hugge, og til å nøytralisere giften. Fra Ullensaker kommer følgende vers som skulle leses tre ganger. Ordet bisp er her navnet på ormen. Det var slik at man ikke skulle bruke det rette navnet på ormen, for det kunne bety ulykke.

Der sad en Bisp under en Birkerod,

stak han Jesus i sin Fod.

"Jeg stak Manden den skjønne,

jeg stak ham, saa han røne,

jeg stak ham, saa han daaned."

"Ja, stak du Manden den skjønne,

saa kommer en Mand fra Bammerdal

og knuser Galdere og Eterne dine."

I Navnet Thor, Odin og Frigga.

Det er vel mindre kjent at også salmeboka ble brukt mot ormebitt. I Nord-Hordaland strøk folk en salmebok over såret, når et husdyr var bitt.

Vidunder-medisinen teriak var i et godt middel. Ordet teriak eller theriaca kommer av det greske theriokon, som betyr et middel mot dyrebitt.

I en svensk teriak-oppskrift fra 1686 inngår det hele 66 ingredienser. Foruten orme- og øglekjøtt, bestod teriaken av en mengde planter, som ingefær, opium, langpepper, safran, myrra, kanel og røde rosenblader.

Det var vanlig å bruke ormekjøtt i medisinske oppskrifter. I tillegg til å være et godt middel mot ormebitt, skulle ormekjøttet også symbolisere kraft. For å framstille nok teriak trengte man mye ormekjøtt, og det ble ansatt egne ormejegere. Lenge trodde man at huggormen kunne krype ned i magen på folk som sov. I "Flateyjarbok", som ble skrevet på Island omkring 1390, står en underlig historie om en ung jente fra Trøndelag som hadde fått en huggorm i magen. Dette skulle ha hendt omkring år 1050. Etter råd fra kong Harald Hårdråde ble ormen lokket fram og ut av jenta ved hjelp av vanndråper og fossedur.

Det at huggormen gikk etter lyden av vann, var kjent flere steder. I Romsdalen sa man at "ormen laut au skunda seg til vatn så snart den hadde hogge, og så kom det an på kven som kom først. Kom den som var bitt først, var det liv laga, medan ormen laut døy, men kom ormen først, vart lagnaden ombytte."

I Harald Hårdrådes saga skriver også Snorre om huggormens evne til å finne vann: "Kong Harald var på hærtog i Danmark og hadde en dag gått i land med sine folk på en øy i Limfjorden. Da de lette etter vann, fant de ingenting. Ha ba dem lete om det skulle finnes en lyngorm (huggorm) der. Da de fant en, kom de til kongen med den. Han lot dem føre ormen til en ild og varme den og mase den ut for at den skulle tørste mest mulig. Så ble en tråd bundet om halsen på ormen, og den ble sloppet løs. Den rente da avsted med en gang, og tråden rekte seg av nøstet. De gikk da etter ormen helt til den krøp ned i jorden. Der ba kongen dem grave etter vann. Så ble gjort, og de fant så det ikke skortet."

Det finnes også mange historier om at ormen kunne hevne seg når noen hadde gjort den vondt. Fra Valdres har vi denne om en mann som nesten ble bitt av en orm:

"Det var ein gang ein mann som hadde klundra ein orm. Ei tid etter var denne mannen ifølge med ein annan mann på ei seter. Dei dreiv endå med noko arbeid saman. Det var anten gjerding eller vedarådning. I dugurdskvilone låg dei båe og kvilde inne i selet. I eine dugurdskvila hende det noko underleg. Den eine mannen, han som hadde klundra ormen, låg og sov vidopen i den eine senge-hjellen. Men den hin låg vaken og såg seg ikring. Best det var, fekk han sjå ein orm kom rennande med eit lauvblad i munnen. Dette la han på bringa rett over hjarta til mannen som låg og sov. Dermed rann han ut or selet. Mannen som var vaken, skunde seg stilt opp og tok bila si og la ho med bladet under lauvsbladet, som ormen hadde lagt der. Straks etter kom det rennande ein orm gjennom eit hol, truleg ljoren i taket, og så slepte han seg rett ned på det lauvsbladet han før hadde lagt til rettes. No råkte han bilebladet og vart klistra i hel! Hadde ikkje bila lege under lauvsbladet, hadde han nok drepe mannen."

Selv om folk stort sett var redde for huggormen, var de ikke reddere enn at de kunne bruke den til å helbrede forskjellige sykdommer. En vanlig medisin var orme-brennevin. Den første huggormen man kom over tidlig på våren, ble stappet ned i en flaske og helt brennevin over. Etter hvert som de virksomme stoffene sev ut av ormen, kunne man begynne å bruke medisinen. Når innholdet begynte å minke, fjernet man ikke ormen men fylte bare på mer brennevin. Ormebrennevinet skulle hjelpe mot gikt, verkende sår, ryggverk, leddgikt og tannverk, samt være en utmerket elskovsdrikk. I Gudbrandsdalen spiste folk varmt ormehjerte mot epilepsi, og det fortelles at den kjente Vis-Knut hadde fått sin visdom gjennom å spise ett ormehjerte.

Hos samene het det at hvis man skulle bruke en orm som legemiddel, måtte den fanges før gjøken gol. Best var "skare-orm" som kom så tidlig fram på våren at den kunne fanges på skaren. Den stod høyest i pris og ble i sin tid betalt med opp til 12 riksdaler.

Ormebein som ble tørket, knust og blandet med brennevin skulle hjelpe mot urinstopp.

Lokalnavn på orm:

Buorm: Bueorm, vanlig snok.

Slettsnok: Snok, brunsnok.

Huggorm: Hoggorm, lyngorm, brunorm, svartorm.

Tilbake til toppen

Tilbake til "Ut i naturen"

Hjem