Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å
formidle:
Om galeasen "Debora"
Klikk her , hvis du ønsker gul skrift
på svart bakgrunn.
INNHOLD:
"Norrøna-folket, det vil fare, det vil føre kraft til andre
..." skrev Bjørnson i et dikt i "Sigurd Jorsalfar". I forrige århundre
utvandret tusenvis av nordmenn. De fleste dro av nød over Atlanteren
til USA - for å finne bedre utkomme for seg og sine der. De dro neppe
for å "føre kraft til andre". Derimot var det andre som på
denne tiden dro ut for å "føre kraft til andre" - de første
misjonærer.
Hans P.S. Schreuder startet i 1850 den første misjons-stasjon i
Natal i det sørlige Afrika, seinere også på Madagaskar.
Og flere fulgte ham til misjons-markene. Men hvordan foregikk en reise
fra Norge til Madagaskar for 120 år siden? Og hva var det som gjorde
at folk reiste? Var det bare for å "føre kraft til andre"
- eller lå det andre motiver bak? Og hvordan var egentlig livet der
ute - blant "hedningene"?
Historien om misjons-arbeidet i Natal og på Madagaskar er skrevet
for lengst - og helt sikkert som kvittering for de mange pengene som gjennom
årene er blitt samlet inn til dette arbeidet.
Men det var langt flere enn misjonærene som dro ut. De hadde ofte
med familiene sine - og andre reiselystne. Hvordan opplevde for eksempel
barn og unge det å måtte dra til et ukjent sted - langt, langt
borte.
Vi har fått tilgang til noen beretninger om reiser og opplevelser
fra den første misjons-tiden i det sørlige Afrika og på
Madagaskar. Denne handler om en reise fra Bergen til Madagaskar i 1879
- med galeasen "Debora".
(En annen handler om En norsk
familie i Syd Afrika og er skrevet av Sofie Norgaard. Den finner du
ved å klikke på linken.)
Norrøna-folket, det vil fare ...
VED STATSARKIVAR YNGVE NEDREBØ, BERGEN
OM BIL-BREV OG GALEASEN DEBORA
Når vi i dag får spørsmål om "bilbrev" kan man
lett komme til å misforstå, fordi bokstav-sammenstilling "bil"
eller "bile" i dag står for noe helt annet enn det gjorde i forrige
århundre. En "bil" hadde da lite å gjøre med framkomstmidler,
men var en tømmermannsøks med bred egg, brukt til glatthogging
av loddrette flater.
Ordet "bil-brev" stammer fra tysk "Beilbrief", og hadde fra først
av å gjøre med pant i skip. Men etter hvert kom det til å
bety attest for skipsbygg, og skulle fortelle hvem som hadde bygd skipet,
skipets art, størrelse og drektighet. Seinere er det blitt erstattet
av ordet "målebrev".
Jeg skal her gjengi et bil-brev fra 1872 fra tingbok for Sunnhordland.
Det var stor skipsbyggings-aktivitet på deler av Vestlandet på
1800-tallet, og tingbøkene og ekstraretts-protokollene for Sunnhordland
har år om annet 20-30 slike bil-brev. Kvinnherad var ett av distriktene
med stor bygge-aktivitet, og der har man hatt stor skipsbyggings-virksomhet
like til våre dager. (Sitatet er språklig modernisert av red.):
"År 1872 den 6. Mai fortsattes Vårtinget for Kvinnherreds Tinglag
på Tingstedet Dimmelsvig ...
Bielbrevs Tingsvitne
De tvende Menn Tørris Knudsen Skaaluren, Vikårsm. 49 År
gammel og Jens Knudsen Vaag, Gaardbruger 38 År gammel, fremsto og
forklarte, at de i forrige og inneværende År i Kvinnherreds
Prestgjeld, Søndre Bergenhus Amt Kongeriket Norge, hadde, den Første
som Byggmester den annen som Medhjelpper bygget en Jektegaleas, der er
gitt Navnet "Debora", at sammes Bygningsmåte er kravel, at Materialene,
der alle er norske, består av Tømmer med Unntak av at der
til Still, Stevn, endel Karmer, endel av Spillet og noen andre Småting
er benyttet Eik, at Fartøyet er langt i Kjølen 67 Fot, mellem
Still og Stevn 77 Fot, dypt ved Masten 9 Fot 4 Tommer, bredt ved Masten
21 Fot 4 Tommer, Alt Omtrentlig. Denne Forklaring bekreftet de med Ed."
"Debora" kom på langfart som emigrantskip i 1879. Helt til Madagaskar
bar det. Men for å komme dit, måtte hun krysse Atlanterhavet
og seile i storm i det Indiske Hav. Med sine drøyt 20 meters lengde
og 92 tonn var "Debora" en av de minste norske emigrant-skutene.
Hele fem ganger de siste årene har vi fått besøk på
stats-arkivets lesesal eller spørsmål i brev fra etterkommere
av emigrantene med "Debora". Våre kontakter viser stor flytting,
for de er kommet fra Australia, Sør-Afrika, Frankrike og England.
Beretningen om ekspedisjonen er en kopi vi har fått fra Sør-Afrika
gjennom Michael Bernhard Fisk, barnebarns barn av Erik Ellingsen. Han har
også skaffet oss et kart som viser den ruten "Debora" fulgte.
Vi finner ikke emigrantene med "Debora" i emigrant-protokollene for Bergen,
og det er lite å finne også i andre norske kilder. To norske
skuter hadde gjort turer til Madagaskar før "Debora". Det var "Agnes"
i 1872, og misjons-selskapets "Elieser".
I 1870 hadde kaptein Ludvig Larsen (1845-1894) fått i oppdrag av
selskapet Porter, Muir & Lang i London å hyre nordmenn til en
ekspedisjon til Madagaskar. Kontrakten gjaldt for tre år og meningen
var å etablere et handels-selskap med lokale kontorer. Ludvig Larsen
ville gjennom sin aktivitet på Madagaskar støtte det Norske
Misjons-selskap. Med "Agnes" kom 24 nordmenn til Madagaskar, 15 fra Bergen,
en fra Sogn, fire fra Stavanger og fire fra Farsund.
På sine reiser rundt Madagaskar kom nordmennene også til Aldabraøyene,
et tilsynelatende paradis ute i det Indiske Hav, ubebodd og innbydende.
Da oppdraget var fullført etter tre år, ble flere av nordmennene
på Madagaskar, mens andre drog hjem til Norge med planer om å
få etablert en norsk koloni på Aldabra. Det tok tid. Først
sommeren 1879 var følget klar for utreise. 47 personer i alt. Passasjerene
skulle også være mannskap ombord. Fem av dem, Knut O. Bang,
Anton Andreassen, R. Rasmussen, Ole Olsen og Zakarias T. Tobiassen, hadde
vært med "Agnes" i 1872.
Det ble ikke noe av den norske kolonien på Aldabra-øyene.
Nils Haugervig var reist ut til øyene for å se nærmere
på forholdene, men han var ikke kommet tilbake til Madagaskar da
"Debora" ankom. Emigrantene ble leie av å vente. Zulu-krigen var
slutt, og Natal stod fram som et godt alternativ. Flertallet av emigrantene
valgte derfor å seile videre med "Debora" til Natal i Sør-Afrika,
og etablere seg der. Seinere kom flere av dem som nybyggere til Rhodesia.
Med årene kom det flere nordmenn til Natal-provinsen og Oranjefri-staten,
og det ble etablert et par norsk-lutherske menigheter, St.Olaf Church i
Durban og Johannesburg Scandinavian Church congregation.
Siden historien om "Debora" er så spesiell, skal vi la en av de ombordværende
berette, Erik Ellingsen (født på Øvreberg i Stryn 1854,
død i Durban 1932). Han satte beretningen på papiret i 1925,
men må ha hatt gode notater fra selve turen:
DEBORA EXPEDITIONEN
"Norrønafolket det vil fare det vil føre kraft til andre"
Disse vakre ord av Bjørnson iført Griegs pompøse musikk
klinger som en seiersfanfare - og er også et fulltonende uttrykk
for slektenes lengsel over de høye fjelle. I virkeligheten er likevel
utflytternes saga både tung og mørk. Det er etterkommerne
som høster den gylne frukt av utvandrerens lengsel og fantasi, hans
dådstrang - og hans slit i det fremmede landet, det være seg
Amerika eller Australia, Asia eller Afrika. Debora-ekspedisjonen, som skildres
i det følgende, spiller en så stor rolle i norsk-sørafrikansk
utflytter-historie at den bør kjennes av den yngre og oppvoksende
slekt herute.
Det var i løpet av vinteren 1879 at K. Bang, kaptein Tobiassen,
A. Olsen og andre, som i flere år hadde oppholdt seg på Madagaskar
sammen med A. Johnsen, O. Høidalsvig og flere andre som sluttet
seg til, ble enig om at danne et selskap, kjøpe et skip og seile
til Madagaskar. Sammen med en derværende kompanjong Hangervig, skulle
de anlegge en koloni og så ta i besittelse Aldabraøyene, som
inntil da var ubebodd. Disse øyene ligger på 10 gr. s. br.
ca. 80 mil vest av Madagskars nordkyst.
Galeasen "Debora" ble innkjøpt og innredet og ble proviantert for
ca. 40 personer. En varm sommerdag - 19. juli 1879 - forlot vi Bergen.
Mange slektninger og bekjente kom om bord for at si farvel. Kl. 3 e.m.
kom losen og slepebåten. Da vi passerte Nordnes, salutterte Bergenhus
festning med to kanonskudd. Et så kraftigt håndtak til avskjed
kunne behøves for et så lite skip for en så lang reise.
Været var fint, og for en svak bris seilte "Debora" ut Korsfjorden.
Ved solnedgang stilnet det helt av og strømmen førte oss
så nær klippene at vi måtte gå i to båter
og slepe skipet fra land.
Kapteinen utnevnte nå vaktene, fire mann på hver vakt. R. Rasmussen
(som senere seilte med vikingskipet over til Amerika) ble utpekt til stuert
og undertegnede til kokk. Kl. 6 neste morgen tiltrådte jeg min post.
En stor kjele med kaffe for 47 personer skulle være ferdig til 8
glass, som det heter på sjømannsspråket; kaffen ble
ferdig, men få syntes å finne behag i kaffe den morgenen. Det
var søndag 20. juli, lummert og stille, så vi kom ikke av
flekken. Alle som var om bord syntes å være halvdøde;
med unntak av de fire mann som hadde vakt, var kun hendelsesvis noen på
dekk. To gutter kom og satte seg på ankerspillet en time eller to
- de satt aldeles stille og så ned i dekket - de fant visst stillingen
håpløs. -
Stuerten mente at de syke trengte ekstra forpleining. Han kom med sin kokebok
og laget etter de beste pudding-oppskrifter en slags pudding - men om det
var pudding eller kake, er ikke godt å si.
"Debora"s utrustning var meget tarvelig, så det var ikke meget å
ta opp. Stuerten delte ut puddingen etter forgodtbefinnende slik at ikke
alle fikk. En kvinne, som var ergerlig over tilside-settelsen, spurte:
- Hvorfor ga du ikke oss pudding? Har ikke vi samme rett som de andre?
Stuerten var 6 fot høy, den største og sterkeste av oss alle
og kunne tåle hva som helst, bare ikke å bli kritisert. Han
kom inn i byssen, satte seg på benken ved siden av meg og gråt
så tårerne rant. Jeg mente det ikke var noe å gråte
for, men stuerten var av en annen mening. Slik forløp den første
søndagen på "Debora". To hvaler var de siste som kom for å
si et vennlig farvel.
Neste morgen (21. juli) var det fremdeles stille, men plutselig kom en
brusende nordenvind - og nå bar det av sted vestover. Været
ble kaldt og rått; om aftenen fikk vi tåke og utkikken måtte
med tåkeluren utstøte det uhyggelige langtrukne "hu-u", til
varsel for andre seilere. Neste dag var vi vest av Skottland. Vinden stilnet
nå av og vi fikk ustadig vær i flere dager - kaldt og grått.
30. juli befant vi oss vest av Irland og en frisk bris fra nord klarnet
luften - solen skinte og ga oss alle nytt liv.
Det ble nå omregulering i tjenesten. Kaptein Tobiassen og styrmennene
Berensten og Oftedal navigerte skipet. K. Jensen, Hesselberg, Grong, I.
Iversen, O. Høidalsvig, R. Andersen, A. Andreassen, O. Fosdal og
tre unge gutter Peter, Knud og Severin Bang, var skiftesvis på dekk
natt og dag. R. Rasmussen blev satt til å sy seil og holde riggen
i orden; det passet ham bedre enn den trange byssen; H. Johnsen, som var
liten av vekst, fikk stuertjobben. E. Bang, A. Olsen og F. Larsen tok fatt
på arbeidet med materialer, som man tenkte å benytte i den
første bosetting. Finden laget vinduskarmer. Eriksen utførte
annet trearbeide. Et stykke av dekket ble omdannet til snekkerverksted
hvor man kanthugget, høvlet og pløyde bord i mange uker.
Om aftenen ble dekket feiet og alt brennbart stoff gikk over bord.
- Der var også ni gifte og tre ugifte kvinner, som hadde herredømmet
i hver sin lille krok. Så hadde vi også noen av den unge slekt
- 12 år og derunder. 2 av nordens rosenkinnede med deres brødre
møttes med 3 fra første salong, og der på dekk under
livbåtene hadde de sin forsamlingssal, hvor de diskuterte sine interesser
og hadde sine bønnemøter. Barnas fyrste har engang sagt:
"Deres engler er alltid min Faders ansikt som er i himlene".
- 5. august n.v. på 40 gr. n.br. (vest av Portugal). Det var slutt
med nordens lyse sommernetter, mørket kom kl. 19.30. 10. august
på 42 gr. n. br. møtte vi en tysk skonnert, som skulle til
Kappstaden. 11. august på 40 gr. 15 min. fødtes en sønn
til hr. og fru F. Larsen, så Debora-selskabet ble øket til
48. Tordenen rullet og en regnskur falt til ære for dagen. 14. august
var vi i passaten. Søndag 17. august kl. 4 e.m. mens "Debora" løp
sine 7 mil i vakten, ble Larsens sønn døpt av kapteinen og
fikk navnet Atlanter.
De ledende menn hadde flere møter, hvor man drøftet fremtidsplaner,
men uten resultat. Møtene ble derfor utsatt til man kom til Madagaskar.
24. august talte vi med en engelsk bark, som skulle til Brasil. 25. august
var det stille. Vi så en svensk bark i sør, som skulle nordover.
Da sa Rasmussen: "Nå skal vi skrive brev, sette ut båt og sende
en hilsen hjem". Han og R. Andersen gikk skyndsomt ned for å skrive.
Da Rasmussen kom på dekk med brevet i hånden, var en frisk
bris kommet ham i forkjøpet, og svensken seilte forbi oss med god
fart. Rasmussen ble meget skuffet og mumlet sterkt. Med kraftig røst
ropte han til svensken: "Rapporter oss!" - og det gjorde den, da den kom
til England.
I rommet var det stadig varmt, brødet mugnet, smøret smeltet
og fisken ble fuktig. Den 31. var vi på 18 gr. ø.l. nær
ekvator. Vi traff en norsk bark som vi talte med i 5 minutter. Den hadde
brukt 53 dager fra Gøteborg (skulle til Kappstaden) og vi hadde
43 dager fra Bergen. Vi passerte linjen 4. september på 25 v.l. Sørost
passatvind var ikke videre gunstig, den satte oss langt mot vest. Ellers
var været godt og vinden jevn. Slik gikk det i tre uker. Vi var da
kommet sør om øya Trinidad under Brasils kyst.
Den 10. september på omtrent 15 gr. s.br., så vi sørkorset
stige opp av havet i sørvest. Våre astronomer forteller oss
at den store blanke stjerne i sør er en dobbel sol av anseelig størrelse
og kan nåes på 4 år og 4 timer når man går
med lysets fart, som er ca. 12 millioner eng. mil pr. minutt. Den heter
affa centuri.
12. september - min 25 årige fødselsdag. Søndag 14.
september var det gudstjeneste på dekk som vanlig. Vi var nå
på 22 gr. s.br., været var kaldt og vi hadde 83 ganger 15 gr.
å seile mot øst og håpet å tilbakelegge det på
3 uker.
16 september: En norsk fullrigger passerte oss mot nordvest. Av alle skip
vi treffer, er "Debora" det minste. Seilerne undrer seg nok over hvilke
eventyrere som er kommet ut på havet i et så lite skip. Men
"Debora" greide seg godt og seilte forbi de fleste.
I to og en halv måned pløyde vi Atlanteren på langs
og på tvers uten å se land. Det kostet oss dog en god del ekstra
utgifter å etterkomme sjøfartsloven: Tre navigatører,
et kronometer, som kostet 80 speciedaler, samt karter over Atlanteren og
det Indiske hav. Det kartet vi seilte etter hadde vært benyttet av
misjonsskipet "Elieser" fra Bergen til Madagaskar. En strek på kartet
med et punkt for hver dagsreise som sjømenns skikk er, viste hvor
"Elieser" hadde seilt, og vi fulgte etter så godt som vinden tillot.
Med kartet fulgte den bemerkning at Madagaskars kystlinje var satt på
feil lengdegrad, så den som brukte kartet måtte vokte seg da
man ellers ville seile 6 mil inn i landet. Vi hadde ikke tenkt oss så
langt og fant den gamle kystlinje og de solide koralrev på rette
sted.
Fruene Finsen, Andreassen og Iversen syntes aldri å overvinne sjøsyken,
så for dem ble det en hård reise - for oss andre kun en lysttur,
om enn noe ensformig.
Et par kappduer slo seg ned i riggen - den første hilsen fra Afrika.
Fra 16. september til 3. oktober hadde vi tilbakelagt 700 sjømil
og nærmet oss Kapp. En mørk tåkebanke steg opp av havet
i øst. Rasmussen ropte plutselig: "Land forut i le!" Alle kom på
dekk og betraktet de mørke omriss av Table Mountain og andre fjell
omkring Kappstaden; kl. var da 9.30 formiddag. En flokk hvite kappduer
satte seg i riggen, og vi tok det som et godt tegn - duen er Guds egen
fugl. Albatrosser kom også for å finne en bit mat. Styrmann
Berentsen var ikke sein til å få ut sitt fiskesnøre
- og vips hadde en albatross slukt både agn og krok. Vi fanget også
to andre fugler, alle tre gikk i gryten og ble spist, mens "Debora" i aftenens
stillhet lå og vugget utenfor Kappkysten.
Vi skulle nå rundt Kapp det gode håp eller "Kapp av alle stormer",
som de gamle sjøfarere kalte det; med deres små skip med den
tungvinte rigg var det ofte hårdt nok å komme forbi. Hertil
kom at alle havets redsler som fantasien kunne utmale seg i overtroens
lys, skjulte seg bak de hemmelighetsfulle fjellene. Frykten var ikke helt
overvunnet. For kysten østover med de farlige klipper, den strie
strøm og de hastige stormer, er fryktet av sjømenn den dag
i dag. Dog - galeas "Debora" fryktet ikke. Vi rundet Kapp det gode håp
i det fineste vær. En liten tysk brigg som kom ut fra Kappstaden,
viste oss vei, men kl. 4 om ettermiddagen gikk vi forbi den.
Da vi forlot Bergen var Zulukrigen begynt. Kapteinen tok en skipsluke og
K. Jensen skrev med kritt på tysk: "Er Zulukrigen til ende?" Tyskeren
svarte på en luke: "Til ende".
Kl. 8 om aftenen passerte vi Kapp Agulas fyr. Den neste dag, 5. oktober,
økte vestenvinden. Kl. 5 e.m. som jeg nettopp fylte tekjelen med
vann, sto fru Egelandsdal og frk. Bang ved rekken. Den første sa
da: "Det kunne være morsomt å få en liten storm, så
vi kunne få se hvordan det er". Frk. Bang var fullstendig enig. Der
var en stor fullrigger like forut og kapteinen ropte: "Fall av!" "Debora"
løp med sterk fart, skar til siden, en mektig bølge tok den
på sin rygg og krenget den ned i bølgedalen, så vannet
fosset inn på le side med stor larm. De to damene fikk vannet over
seg og Amanda Bang holdt på å segne under vannmassen. Fru Egelandsdal
trakk henne opp så hun fikk hodet opp av vannet - og med en viss
fart forsvant de to ned i salongen. Men luken i skansekledningen var lukket,
så vannet rullede frem og tilbake på dekket.
Rasmussen lå i sin køye, men kom nå ilende på
dekk og fikk opp luken så vannet strømmet ut. Det var første
gang vi hadde vann på dekk siden vi seilte fra Bergen. Da jeg var
våt og kald, gikk jeg til køys. Snart kom stuerten og ropte:
"Hvor ble det av deg, Erik? Du må komme og lage te." "Å, jeg
er så våt og kald, lag du te i aften" - og for en gangs skyld
laget stuerten te til aftensmaten.
Vi minsket nå seil. Natten var kald og mørk. Jeg hadde min
køye helt forut i baugen og hørte på drønnet
hver gang bølgen drev skipet frem og plankene i siden rystet av
det svære trykket. En to og en halv toms planke mellom livet og døden
er ikke rett meget å stole på. Så bad jeg skapningens
Herre, som har makt over vind og bølge til å holde sin beskyttende
hånd over oss - og falt i søvn.
6. og 7. oktober: moderat vind og god fremgang. 9. oktober sterk vestenvind.
Sikk-sakk-lyn krysset luften og kastet sitt flammende skjær over
det frådende hav, elektriske lyskuler svevde på mastetoppene.
10. oktober var vinden nordøst til kl. 5 e.m. da den sprang over
til nordvest. Vi så den komme på avstand. "Kom gutter og berg
seil!" ropte kapteinen og løste stagseilet; men de var for seine
i vendingen. Vinden slo det i stykker. "Hold av!" ropte kapteinen til rormannen.
Der ble gjort forberedelser til en stormnatt. Vinden øket. Vi befant
oss øst av Port Natal (Durban). Da man fryktet for skade i den lille
salongen akter, fikk fruene Tobiassen og Johnsen med barn plass forut.
Kapteinen kom med kronometret, karter m.m. for å ha det i sikkerhet
under dekk. Alle seil ble revet, mens undertegnede satt i byssen og passet
på tekjelen så mannskapet kunne få noe varmt i seg. Dette
var kl. 7 om aftenen. Stormen hylte kraftig i riggen. Skipet drev for været
bakover til siden. Det var meget ubehagelig å ride på bølgene,
for skipet krenget hårdt på siden så ingen kunne gå
eller stå på dekk uten å holde seg fast. Da jeg kom ned
i vår salong, lå mer enn 30 personer i sine køyer og
der ble lite spist til aftens. Skipet rullet og rystet så alle ting
syntes å være i bevegelse. En gang imellom sendte de vrede
bølger en sprut i været, som falt nedover, og da med en ubehagelig
larm. A. Olsen kom ned da han var ferdig med sitt arbeid. Og da han, som
jeg formoder, likesom vi andre følte sin ringhet mot naturkreftenes
raseri, holdt han bønn til den allmektige Fader og anbefalte oss
alle til hans varetekt i den stormfulle natt. Etter dette hadde vi moderat
vind.
En liten vandringsmann fødtes til verden - eller kanske det var
til "Debora", men det gikk så stille at neppe andre enn jordmoren
visste noe om det.
Den 16. oktober kl. 3 e.m. så vi Madagaskars vestkyst. Men da vinden
stilnet av, lå vi bare og drev med strømmen. Neste dag e.m.
fikk vi vind fra havet. To sakalavere i en kano med stråmatte til
seil, møtte oss og gikk ved siden av oss langs det tre mil lange
korallrevet, som lik en veldig molo danner havn utenfor Tulear. Der, i
ly av koralrevet, kastet vi anker 17. oktober kl. 4 e.m. 1879. O. Olsen
og to sønner av kaptein Larsen kom om bord og ønsket oss
velkomne. Likeså en hel skokk av sakalaver. Det var første
gang jeg så sorte mennesker. De forekom meg uhyggelig gruske, så
jeg var glad da de reiste i land igjen.
"Debora-Selskabet" ble oppløst i Tulear hvor K. Bang med familie,
A. Andreassen med familie, A. Olsen og hustru, enkefru Egelandsdal, frk.
Serene Larsen, O. Fosdal og P. Bang gikk i land. Vi øvrige seilte
"Debora" til Port Natal (Durban), hvor vi ankom 12. november 1879.
De 47 personer som deltok i Debora-ferden var: Kaptein Tobiassen og frue,
styrmann Berentsen og frue, styrmann Oftedal, A. Olsen og frue, I. Iversen
og frue, O. Høidalsvig og frue, J. Finsen og frue, K. Bang og frue
med 3 barn: Amanda, Severin og Knut, F. Larsen og frue med 6 barn: Petra,
Angel, Emil, Sigvart, Ludvig og Karl, H. Johnsen og frue med 3 barn: Sine,
Josefine og Karl, A. Andreassen og frue med 3 barn (husker ikke deres navn),
R. Andersen, R. Rasmussen, K. Jensen, Hesselberg, Grong, O. Fosdal, E.
Eriksen, P. Bang, E. Ellingsen, enkefru Egelandsdal og frk. Serene Larsen.
To barn ble født på reisen som ovenfor bemerket, nemlig en
sønn til herr og fru F. Larsen og en sønn til herr og fru
Andreassen.
Hermed avsluttes denne reiseskildring og jeg sender disse linjer som en
hilsen til de av "Debora-Selskabets" medlemmer som ennå vandrer hernede
med et håp om at de fortsetter reisen slik at vi alle møtes
i Guds Paradis. (Red Hill, Durban 12. november 1925, Erik Ellingsen.)
Galeasen "Debora" - nok en gang
"Debora" fulgte i 1879 samme rute sørover Atlanterhavet som dagens
"Whitbread"-seilere gjorde på sin første etappe. Men hvor
ble det av "Debora" etter at den kom til Port Natal? Jo, den kom på
en eller annen måte tilbake til Norge.
Hvem som seilte båten fra Durban, vet vi foreløpig lite om.
Men 4. august 1881 dukket den opp i Bergen tollkammer sin inngående
skips-journal som ankommet byen med hamp fra Køningsberg! Da var
N. Reime skipper om bord. Dette kan tyde på at båten hadde
seilt fra Sør-Afrika med last til et eller annet sted i Europa,
hvor den så hadde fått et frakt-oppdrag fra Køningsberg,
langt inne i Østersjøen, til Bergen.
Vi vet også at "Debora" trolig hadde vært en tur til Sør-Afrika
før turen med emigrantene. L.M. Christoffersen var nemlig skipper
for "Debora" på en reise fra Bergen 23. august 1878 til Spania. Skuta
returnerte til Bergen 26. mars 1879 med steinkull fra "Carlstown". Nå
er det riktignok ikke noe som heter "Carlstown" i våre atlas. Derimot
ligger byen "Charlestown" midt i de beste kull-leiene i Natal-provinsen
i Sør-Afrika - med jernbane-forbindelse til Durban. Mye tyder på
at det var fra det "opprinnelses-stedet" steinkullet kom som "Debora" hadde
med seg hjem, knappe fire måneder før den la ut på madagaskar-reisen
med emigrantene.
Etter hjemkomsten til Norge i 1881 fikk "Debora" et langt liv som galeas,
motor-galeas, motorkutter og til sist lekter!
Fra statsarkivar Yngve Nedrebø har vi fått følgende
historie og opplysninger om hvordan det siden gikk med "Debora":
Asbjørn Vangsnes har i lokal-tidsskriftet "Pridlao" (for Vik i Sogn)
1/1997 fortalt om båtene til familien Vangsnes. Der gir han beretningen
om "Debora" for årene 1884 til 1902. Johannes N. Vangsnes (1854-1913)
kjøpte "Debora" i Henningsvær 13. februar 1884, og brukte
henne til fiskehandel og frakt. Selger i 1884 var P.O. Dyrdal. Han må
trolig være "trettande-Per", Peder Olsen Dyrdal, født i Aurland
i Sogn i 1839, og jekteskipper. Han ble i 1865 gift med Gjertrud Olsdatter
Bøthun som døde 29 år gammel i 1869. Etter det flyttet
Peder til Alverstraumen nord for Bergen. Navnet "trettande-Per" hadde han
fått fordi de var 13 søsken (og han nummer 12 av dem).
Galeasen "Debora" var rimelig stor og kunne laste 160 tonn. Om bord var
det mannskap som tok seg av nedsalting av fisk direkte i lasterommet, lag
for lag. Slik kunne skuta gå fra fiskevær til fiskevær
og hente fisk direkte fra fiskerne, og så gå med fisken sørover
til Kristiansund eller Bergen for salg. "Debora" beviste på ny sine
kvaliteter, og stod blant annet for bergingen av et større fartøy
på Stadhavet.
2. juni 1902 ble "Debora" nok en gang solgt, denne gangen i Bergen til
Lars H. Berge fra Strandebarm. Han representerte et parts-rederi med eiere
fra Samnanger, Bergen og Tysnes, og de eide skuta fram til 1916. De må
ha gjort en del endringer kort etter overtakelsen, for de fikk satt opp
nytt målebrev, datert Bergen 3. august 1903. Da ble det opplyst at
"Debora" var bygd i Kvinnherad i 1872, 80 fot 4 tommer lang, 22 fot 3 tommer
bred og 9 fot 6 tommer dyp.
I lov om registrering av skip av 4. mai 1901 ble det gitt krav om innføring
i skips-register av større fartøyer. "Debora" ble meldt til
skips-registeret i Bergen 14. juni 1904, og fikk da kalle-signalet "JPKB".
Etter loven skulle det legges fram både atkomstbrev og målebrev
ved registreringen, men på bladet for "Debora" er det anmerket at
atkomstbrev ikke kunne skaffes til veie. Og det ser ut til at det har vært
strid eller i hvert fall tvil om eiendoms-retten, for det ble reist sak
ved Bergen sjørett. Der ble dom avsagt 3. juni 1910. Etter denne
dommen (saks-papirene gikk tapt i Bergens-brannen i 1916) ble eiendomsretten
gitt til parts-rederiet til Lars H. Berge. Dommen satte verdien på
"Debora" til 9.000 kroner.
Overgangen fra seil til motor kom forholdsvis seint i Norge, men i 1916
var turen kommet til "Debora". Den ble bygd om til motor-galeas, fikk satt
inn en Hexa-motor og fikk nye kjennings-bokstaver "MPCG". Det nye målebrevet
er datert Bergen 23. august 1916, og kort tid etter ble hun solgt. Salgssummen
var 15.000 kroner, og ny eier var Hans K. Gran junior i Bergen.
Under første verdens-krig var det spekulasjons-økonomi. Skipsaksjer
og fartøyer var hete investerings-objekter. En enorm verdi-stigning
kom også eieren av "Debora" til del. Da han solgte i juni 1919 var
prisen kommet opp i hele 55.000 kroner. Poul Nicolaisen Honningsvaag og
Anders Øyre, begge med adresse Bergen, var de nye eierne. Optimismen
må ha vært stor, for de fikk pantsatt "Debora" i Kvinnherad
sparebank for hele 82.500 kroner.
Det gikk galt.
Under fraktefart over Hustadvika i februar 1921 fikk "Debora" lekkasje.
I lasterommet lå det poteter og 150 baller med høy, på
dekk var det ytterligere ca. 350 baller med høy og halm. Lasten
fikk skade. Sjøforklaring ble tatt opp i Bergen 12. februar 1921.
Skipets fører, Paul N. Honningsvaag, forklarte at skuta tilhørte
et aksje-selskap under bestyrelse av A. Øyre på Stabekk ved
Oslo. Han hevdet skipet var bygget ca. 1887 (egentlig 1872), men at det
hadde vært på slipp året før, og at det ikke hadde
vært antydning til lekkasjer tidligere. Saken stoppet ikke med sjøforklaringen.
Sjøretts-dom ble avsagt i Aker 17. oktober 1921, og derfra gikk
turen til auksjons-forvalteren i Kristiania (Oslo) for et krav på
1.340 kroner.
Ved tvangsauksjon i Kristiania 3. mars 1922 ble "Debora" kjøpt av
skipsfører Ingvald Furre fra Rørvik - for 1.700 kroner! Da
var nok storhetstiden til "Debora" definitivt over. Nye rettsaker fulgte.
Mortifikasjons-dom ble avsagt 16. mars 1923.
Nytt målebrev ble satt opp i Moss 12. desember 1923. Tonnasjen var
da hevet fra 95,02 til 96,51 tonn. I brev til Bergen skips-register fra
Sørensen & Lies Kulkompani AS i Oslo 23. juni 1926 står
det at "Debora" var avrigget og gjort om til lekter. I samme brev ble det
bedt om at skuta skulle slettes av Bergen skipsregister. Helt problemfritt
var dette ikke, for "Debora" var for stor til å seile uregistrert.
Men ved skrivelse fra landbruks-departementet 26. august 1926 ble det gitt
dispensasjon. Og 3. september 1926 ble "Debora" strøket av registrerings-protokollen,
54 år gammel.
I følge Asbjørn Vangsnes havnet "Debora" til slutt som lastelekter
i Porsgrunn.
---
Og det trodde vi en stund, inntil vi fikk i hende en beretning fra "Sjømannen
James".
---
De som leser engelsk, vil også kunne ha glede av denne beretningen: