Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

"Til sin Barnefader udlagde hun ..."

Av Bjørn Davidsen - basert på materiale
fra statsarkivar Yngve Nedrebø

Klikk her , hvis du ønsker gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til siden "Historiske artikler"

Hjem


Innhold:

Teori og praksis

Det var forskjell på folk

Skam også på 1900-tallet


I dag, med skilsmisser, samboerskap, enslige mødre og fedre, blir det sjelden lagt vekt på om barna er født i eller utenfor ekteskap. Men slik har det ikke alltid vært. Går vi fra hundre til tre hundre år tilbake i tid, finner vi at kirken og samfunnet skilte ganske sterkt mellom barn født i og utenfor ekteskap; de ble innskrevet i kirkebøkene som "ekte" eller "uekte" barn - de "uekte" ofte på egne sider i kirkeboka.

Vi kan i dag smile av formuleringene "ekte" og "uekte". Men den gangen dette skjedde, var det svært alvorlig. Moral-normene var helt andre - og det stempelet et "uegte" barn fikk av kirken og samfunns-moralen, førte ofte til stor psykisk belastning videre i livet.

Men moral-normene i samfunnet har skiftet opp gjennom tidene. I riktig gamle dager var man ikke så nøye med om foreldrene var gifte. De gamle viking-konger hadde sine "friller" som de avlet barn med i hopetall. Men etter innføringen av reformasjonen i 1537, begynte tingene å endre seg. Og særlig i pietismens storhetstid på 1700-tallet, ble det riktig ille å være avlet av foreldre som ikke var formelt gift - ja, som ikke var gift da barnet ble unnfanget.

"Leiermål" ble det kalt når noen fikk barn sammen uten å være gift. Dette ble svært tidlig gjort straffbart ved regelsett og seinere gjennom Kong Christian 5. Norske Lov av 15. april 1687. Det ble dessuten straffbart å være blitt besvangret før ekteskap var formelt inngått. Dersom et barn ble født før det var gått ni måneder etter et formelt giftermål, skulle foreldrene betale "ekteskaps-bøter". Og ingen tok hensyn til om barnet var født "i rute" eller for tidlig.

(Her bør det tilføyes at "Kongen i København" sjølsagt var unntatt fra slike restriksjoner. Som regel ble det akseptert at Christian'ene og Frederik'ene hadde sine elskerinner som de avlet barn med. Og disse barna - i hvert fall guttene - ble høyt aktet. De fikk sågar adels-titler og felles "etternavn": Gyldenløve.)

For vanlige folk var det dessuten straffbart å avle barn, dersom de elskende var i nær slekt med hverandre. Her varierte det opp gjennom tidene hvor nært dette slektskapet kunne være. På det strengeste var det forbudt for femmenninger og nærere slektninger å få barn sammen. Men etter hvert fant kongene ut at det på dette området lå en liten økonomisk "gullgruve" - og kongene trengte alltid penger. Derfor ble det med tiden mulig å søke Kongen om ekteskap helt ned på søskenbarn-nivå - mot å betale en avgift. Dermed ble "moralen" gjort til et spørsmål om penger.

Og så lenge Kongen hadde gitt sitt "brev" på at et ekteskap var i orden - og avgifter var betalt, ja, da var det fritt fram å avle barn. Men de stakkars "syndige" sjeler som ikke hadde "Kongens brev", de lå dårlig an. Da slo loven og "moralen" til for fullt når den fikk sjanse til det. Og straffe-bestemmelsene i Norge på området "utukt", var blant de strengeste i Europa - og i flere tilfeller groteske.

Dersom de skyldige i leiermål var beslektet eller besvogret i andre, i andre og tredje, eller i tredje like ledd, skulle de bøte av "sin ytterste formue". Det betød at Kongen beslagla alt de eide. Dessuten skulle de forvises til fiskerleiene nordpå, eller til bergverkene sørpå (på den måten fikk man billig arbeidskraft både til Finnmark, på Røros og Kongsberg). Gjentakelse av slik forbrytelse skulle uten nåde gi dødsstraff.

Men alle var ikke "like for loven". Dersom en fornem manns enke eller datter hadde "latt seg beligge", kunne hennes verge beslaglegge hennes midler og la henne sette i fengsel på livstid ved første gangs forseelse.

På den andre siden av skalaen fant man soldater, båtsmenn og innrullerte matroser. De var fritatt for straff ved første gangs forseelse, fordi det var stort behov for dem i det militære. Derfor påtok disse seg ofte falskt et farsskap - mot god betaling. Men denne muligheten var myndighetene klar over og innførte en straff på 3 måneders festnings-arbeid for slikt - dersom det ble oppdaget.

Kirken ble direkte underlagt Kongen etter reformasjonen. Dermed ble det prestenes jobb å forklare at det strenge lovverket også hadde religiøs forankring. Og prestenes forklaring var grei: Dersom en begått synd ikke ble sonet her i livet, selv om den medførte dødsstraff, så var den evige fortapelse sikret. Hvis man derimot led straffen her, så ble saligheten viss.

Det var nok mange som av den grunn, i religiøse anfektelser, bekjente sine "synder" - selv om de visste det kom til å koste både dem og andre livet.

Den Norske Lov av 1687 satte straffen for leiermål mellom ugifte til 6 daler for kvinner og 12 daler for menn ved første gangs forseelse. Den som ikke kunne betale, skulle i fengsel. Gjentakelse gav fengsel og tap av formue. Dersom barnets foreldre lovet å gifte seg, kunne bøtene reduseres til samlet for begge bare vel 2 riksdaler.

I tillegg til bøtene skulle de skyldige "utstå kirkens dispilin" og i kirken bekjenne sin synd og skam gjennom offentlig skriftemål.

Vi kan lett tenke oss den stakkars jenta som etter en hard fødsel og inngående forhør hos jordmor og prest, til slutt måtte stå fram for hele menigheten og fortelle hvem som var barne-faren, beklage sin framferd og be menigheten og Gud om tilgivelse. For selv om menigheten gjennom prestens ord, gav henne denne tilgivelsen, kan vi levende forestille oss det "stempel" hun og barnet - for alltid - måtte leve med i et lite bygde-samfunn. I et bysamfunn var det nok lettere, men hun kom i de fleste tilfeller dragendes med et barn - så hver og en tenkte nok sitt om både jenta og det farløse barnet.

Ved forordning av 8. juni 1767 ble "kirkens disiplin" erstattet med åtte dagers fengsel på "vann og brød". Allerede i 1724 hadde man for de som ikke kunne betale, latt fengsel og gapestokk erstatte tvangs-arbeid, som myndighetene hadde funnet kostbart og tungvint.

Under Struense ble leiermåls-bøtene opphevet sommeren 1771. Men etter at han var avsatt - og offentlig henrettet, ble bøtene gjeninnført i februar 1772. Først i 1812 ble de opphevet for godt.

I følge loven av 1687 kunne en "uberyktet" kvinne som var blitt besvangret, kreve ekteskap med barnefaren. Men han var i samme paragraf gitt rett til å verge seg med ed, "om hun kan ham det ei overbevise" at han var faren. Seinere ble den besvangrede kvinnens rett til å kreve ekteskap, ytterligere svekket. Fra 1734 måtte hun nemlig bevise at hun hadde fått ekteskaps-løfte før hun kunne tvinge fram giftermål.

Barnemoren kunne etter loven først straffes for å ha oppgitt falsk navn på barnefaren. Dette ble siden endret til at barnemoren ikke skulle forfølges rettslig, dersom den hun oppgav som barnefar benyttet sin rett til å nekte farsskapet under ed.

Ugift samboerskap (konkubinat) som er så vanlig nå til dags, var straffbart fra 1842 og helt til 1972! I loven av 1687 var slike forhold ikke nevnt spesielt. Derfor ble de nok oppfattet ulikt av ulike myndighets-personer. I noen tilfeller finner vi at det gav straff fordi det vakte "forargelse". Men i andre tilfeller fikk de samboende fortsette sitt utenom-ekteskapelige samliv i fred, og enda til døpe sine barn som "ekte".

Hor (dvs. at minst en av partene var gift på annen kant), skulle derimot straffes med tap av formue første gang, forvisning ved gjentakelse, og dødsstraff ved tredje gangs forseelse. Hor kunne være av to grader. Ugift med gift person ble regnet som "simpelt hor", mens det var "dobbelt hor" om begge parter var gifte (med andre). I forrige århundre ble straffene på dette området betydelig mildere.

Norske Lov av 1687 foreskrev dødsstraff ved første gangs forseelse i tilfeller av blodskam. Definisjonen av blodskam var lenge svært vid og omfattet både "egentlig" (nær slekt) og "uegentlig" (inn-giftet) blodskam. I 1800 ble det slutt på straff for blodskam i "uegentlig forstand". Det gjaldt de tilfellene der man normalt kunne forvente å få dispensasjon for inngåelse av ekteskap.

I 1842 ble straffene for blomskam betydelig redusert. Blodskam i nedadstigende linje kunne riktignok gi fengsel opptil på livstid, mens et forhold stefar-stedatter (som tidligere kunne gi dødsstraff) nå kunne gi straff helt ned i 4 dagers fengsel på vann og brød.

Den mann eller kvinne som ble tatt for bigami (dobbelt ekteskap eller levde sammen mens de begge var gift med andre) skulle etter 1687-loven "miste sin Hals". Om noen som var gift på annen kant, fortsatte sin utukt etter å ha fått advarsel, skulle han halshogges og hun "stappes i en sekk og druknes". Og den som gjorde seg skyldig i "Omgjengelse ... imot naturen" (homofile/lesbiske), skulle straffes med "Bål og Brann".

Også de som vanket på horehus utsatte seg for straff. Menn som var kommet dit for å tilfredsstille sine lyster, fikk 8 dagers fengsel første gang og det dobbelte ved gjentakelse. Kvinner som var på horehus for å drive utukt, derimot, skulle straffes med "kagen" - byens skampel, der lovbrytere ble bundet og pisket (avskaffet i Norge i 1842) eller settes i spinnehus. I 1842 ble straffen avskaffet for menn, mens den først ble helt avskaffet for kvinner i 1902.

TEORI OG PRAKSIS

Men en ting er hvordan lover og rettsregler er utformet, noe ganske annet hvordan de blir fulgt opp og etterlevd.

En undersøkelse fra Domkirken i Bergen i årene 1726-1740 viser at 232 personer stod "åpenbart skrifte" i denne perioden. Av disse var 205 kvinner, mens bare 27 menn gjennomgikk samme behandling. Det var døpt 195 "uekte" barn i Domkirken i disse årene. I tillegg hadde en del av de dødfødte barna ugifte mødre. Dermed er det klart at praktisk talt alle kvinnene stod skrifte, mot bare 12 prosent av mennene.

23. desember 1734 kom det en forordning om "nøiere Kirkediciplin" som innskjerpet kravet om at ingen skyldig skulle slippe offentlig skriftemål uten etter kongelig bevilling. I teorien var det en omfattende prosedyre som skulle til for å slippe: Søknad skulle sendes Kanselliet i København, og om man fikk fritak, skulle det koste penger. Bare de færreste menn tok seg bryet med å søke. Likevel slapp de unna. Materialet fra Bergen viser at forordningen av 1734 fikk liten praktisk betydning for dem. På tross av strenge påbud, synes flertallet av løsaktige menn i Bergen helt å ha sluppet straff.

Hvem var så disse "løsaktige menn"? Deres navn finnes i kirke-bøkene. Men var de oppgitte fedre de egentlige fedre?

I mange tilfeller er de oppgitte fedrene personer man kan identifisere. Men i flere tilfeller er det umulig å finne igjen navnene på disse barne-ferdrene i andre kilder. I slike tilfeller har nok den arme barne-moren oppgitt falsk navn - av en eller annen grunn. Noen ganger ble barne-moren godt betalt av barne-faren eller hans slekt for å oppgi falsk navn. Dette var i tilfeller der det slett ikke passet - av en eller annen grunn - at barne-farens navn ble kjent.

Andre ganger ble barne-moren sendt ut "på landet" - til et nært eller fjernt kirkesokn, for å føde. Der var det ikke så nøye om barne-farens virkelige navn ble oppgitt - det ville likevel ikke ramme ham i det soknet han bodde. Dessuten ble det kanskje brakt litt mindre "skam" over morens slekt, om hun fødte på landet. I Askøy, et av Bergens nabo-prestegjeld, finner vi 100 utenom-ekteskapelige fødsler 1751-1815. 18 av barne-fedrene er oppgitt å være fra Bergen, og 18 av mødrene var også fra Bergen. Mødrene som drog til Askøy synes å være kommet fra et høyere sosialt lag enn dem som ble igjen i Bergen. Blant de 18 finner vi nemlig klokker-enken Anna Margrethe, Elisabeth Bruchort, Malene Kaas, Birgitte Broch, Maria Kramer, Cornelia Ludt, Malene Wibroe, Sophia Hedevig Hocherken, Gjertrud Meyer, Rebecca Margrethe Wilgohs, Elen Marie Lerche og Benedichte Storgaard.

En variant av samme atferd finner vi også i en av de største skandalene som rammet Bergen på 1700-tallet. I den kom det fram at den ugifte datteren til byens president og politimester i 1749 hadde reist til Jylland der hun fødte et barn på Oxenrod prestegård. Ved hjelp av forfalskede attester ble barnet likevel døpt som "ekte". Med på svindelen var flere av byen prominente personer - og blant dem som ble svertet var både byens vice-borgermester som ble utlagt som barnefar - og stiftets meget pietistiske biskop, som vice-borgermesteren mente var en like god kandidat til farsskapet som han selv. Denne saken vil bli behandlet i egne artikler.

De fleste barne-mødre som oppgir det man antar er falske navn - forteller at barne-faren enten er sjømann eller soldat. Grunnen til det, var naturlig - for de yrkesgruppene var fritatt for straff ved første gangs leiermål. Men går vi nærmere inn på de navnene som er oppgitt, finner vi som oftest at de aldri har eksistert i virkeligheten. De var oppdiktet for at den virkelige barnefar skulle slippe vanryet - selv om det sikkert kostet ham noen riksdaler til barne-moren.

DET VAR FORSKJELL PÅ FOLK

På høsttinget for Lavik i Ytre Sogn 29. november 1786 møtte fogd Bang og lot føre i protokollen at han ved ankomsten til tinget var blitt underrettet om at det "sistforleden Sommer skal være funden hos Stædets lænsmand Lasse Riisnees Levninger af et der nedgravet barn". Fogden lot protokollføre sin indignasjon over at lensmannen ikke hadde brakt opplysningene videre til sine overordnede. Lensmannen hadde heller ikke satt i gang etterforskning.

Lasse Johannessen Risnes (1719-1793) ble derfor kalt fram på tinget og avhørt. Mellom linjene kan vi lett lese at fogd og sorenskriver fant oppførselen til lensmannen ytterst mistenkelig. Men lensmannen selv hadde lite å bidra med; han husket dårlig og hadde ingen idé om hvem som kunne ha vært foreldre til det nedgravde barnet.

Naboene og andre folk hadde derimot atskillig å fortelle om det som skulle ha foregått på garden. Presten hjalp også til. Det ble vist til en sak i 1757 der lensmannen var dømt for å ha fått barn med en tjeneste-jente på garden. Flere andre tjeneste-jenter skulle også ha blitt besvangret mens de var hos lensmannen, men de var "enten bleven gifte eller til Byen indsendte". Presten gav Lasse Risnes den lite smigrende attesten at han var en "åpenbar glupsk og dumdristig Løgner".

Saken endte for Lasse Johannessens del med at han måtte søke avskjed fra lensmanns-ombudet. Men han unngikk videre graving i saken, som kunne ha fått de alvorligste konsekvenser for ham. Gjentatt hor, mulig medviten til fødsel i dølgsmål og mulig medvirkning i barnedrap kunne fort ha kostet ham hodet. Men som mann og særlig som lensmann, hadde han de beste muligheter for å gå fri for straff.

SKAM OGSÅ PÅ 1900-TALLET

Går vi tilbake til utgangs-punktet - vår egen tid med fullstendig mangel på oversikt og interesse for om barn er født i eller utenfor ekteskap, er slike holdninger av svært ny dato.

Selv om lovverket for seksuelt samkvem og barnefødsler utenfor ekteskapet gradvis ble myket opp fra 1800 og fram til i dag, har holdningene i folket hengt etter helt til de siste tiår. Og det var særlig barna som fikk merke det - i praksis. Men også foreldrene fikk føle "skammen" gjennom folkesnakket.

Når en ungjente fødte et barn utenfor ekteskap, ble hun lett stemplet som "tøs" og barnet som "lausunge". Og kom det for en dag at barnefaren var en gift mann, ble barnet lett til "horunge". Men også barnefaren kunne bli stemplet i sitt miljø. Og var han attpåtil gift på annen kant, kunne det lett føre til forviklinger.

Ved en tilfeldighet har vi fått i hende et brev fra tiden rundt første verdenskrig som forteller hvor viktig det var for en utlagt barnefar å komme seg unna et farsskap han helt åpenbart var berettiget til. Brevet er ekte og historien er sann, men navnene på personene og gatenavnet i Tromsø er forandret.

Det var ikke så lett for den forholdvis godt utdannede Johan fra ei bygd et stykke fra Tromsø. Han var gift i heimbygda og hadde to barn, men jobbet ofte i Tromsø. Der hadde han husvære i et slags gjestehus, drevet av en gammel, bister dame. Hun hentet nok sine tjenestejenter sørfra, og disse - i hvert fall ho Kari, må ha stilt seg til tjeneste også for Johan. Da Kari ble gravid, reiste hun hjem til heimbygda si i Sør-Norge for å føde. Men hun glemte ikke Johan da barnet kom. I all sin ærlighet oppgav hun navnet på Johan som barnefar, da jordmora spurte.

Etter nedkomsten sendte Kari et brev til Johan for å fortelle om den "lykkelige begivenhet". Brevet ble adressert til Johan med adresse gjestehuset i Tromsø - det var vel den eneste adressen Kari kjente til Johan. Men den nybakte barnefar var ikke på gjestehuset da brevet kom, han var hjemme hos familien. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet, åpnet like godt gjestgiversken brevet fra Kari - og fikk dermed førstehånds kjenneskap til både fødselen og hvem barnefaren var.

Kort etter ankom dette desperate brevet til den nybakte barnemor i ei lita sør-norsk bygd (her med morderne stavemåte):

"Kjære Kari!

Nei at du kunne være så uendelig tankeløs og adressere et slikt brev, direkte til dette pakk, det kan jeg da slett ikke begripe, å jeg er så fortvilt så der finnes ikke ord derfor, jeg orker nesten ikke tenke, dette er jo til at bli vanvittig av, og det forstår nok du også.

Jeg var jo her hjemme og vet ikke av noe, så får jeg telegram om at komme til byen, men aner naturligvis ikke noe slikt før jeg kommer dit, da kommer hun slengende med brevet åpent - og jeg behøver vel ikke fortelle deg hva som påfulgte - dem kom hele huset, så jeg måtte rømme, ble overøst med de verste skjellsord, og det gamle bestet, hun har det vel snart over hele byen.

Du store kin, jeg kan da ikke fatte at du kunne sende det dit, hadde du enn rekommandert det, dog er det jo til ingen nytte at komme med bebreidelser nå, alt er jo så i den grad fortvilt, så det er ikek til at holde ut, får verken sove eller noe.

Nå er der en eneste utvei Kari og den må du for guds skyld følge. Du MÅ oppgi en annen (fingert) person eller navn som far til barnet, skriv av og send dette straks til Amtmannen som jeg sender deg, du skal aldri komme til at angre på det Kari. Tror neppe slike personer blir ettersøkt, uten at vedkommende pike fordrer oppfostringsbidrag, men skulle det allikevel være så (det skal jeg forresten undersøke hos en sakfører når jeg kommer til byen) at vedkommende blir ettersøkt, som den naturligvis ikke finner, så er det jo allikevel ikke farlig, du kan jo bare opplyse at du ikke kjente ham mere enn at du reiste med ham eller traf han på h.t.ruten da du kom oppover, og at du da siden traff han tilfeldig en tur du var i Tromsø da dette ble gjort på ET hotell men IKKE navn, men at du aldri har korrespondert med han, dog kan du jo si at du sinden du ble slik har skrevet 2 ganger under den foregivne adresse, men at brevene har kommet tilbake med "adressaten ukjent".

Det vil jo da bli til det at vedkommende enten har gitt seg et annet navn eller uriktig adresse, og dermed blir det, forresten så tror jeg ikke at vedkommende blir søkt etter uten i før omskrevne tilfelle.

Dem vil vel i tilfelle, også komme til at spørre etter meg, men da må du si, at det ved nøyere etterregning slett ikke passer med tiden, eller du bør helst si at jeg aldri har vært der, - men at du trodde at det var bare for jordmoren det gjaldt at få et navn og at det ikke skulle komme videre, og at du syntest det var rart at oppgi en som du ikke kjente mere til. Vi kan jo kalle HAN Hansen, så sa han han het - og at han var f.eks. handelsreisende, men hans fornavn vet du ikke - jo vi må vel ha det - og så sa han han var fra Bodø.

Tror nå forresten ikke du hører mere, sålenge du ikke selv vil eller begjærer vedkommende oppspurt, men det skal jeg undersøke.

Det vil jo også være langt bedre både for deg og barnet også, at du har en HELT ukjent til far, enn en GIFT mann, det blir jo rene skandalen for deg også, hvis det skulle bli opplyst.

Du kan stole på Kari at jeg allikevel aldri skal forsømme mine faderlige plikter mot barnet tvertimot, og du skal heller aldri få grunn til at angre det, det kan du stole på. Hadde jo aldri ville begjort dette når ikke det ulykkelige brev hadde blitt oppdaget men det er utelukkende for at få stoppet kjeften på det gamle best i byen om horungen som hun nå går rundt og bebuder om. Du MÅ gjøre dette Kari, jeg skal betale hva du vil ha, ellers er og blir jeg det ulykkeligste menneske på jorden og ikke bare meg, men enda verre blir det med dem her hjemme. Dem vet intet ennå, men Marta (red.anm.: ukjente jente i Tromsø) stakkel hadde hørt det alt, og var aldeles fortvilt.

Det er jo ingen som helst risiko for deg at gjøre dette, du hjelper meg - og mine - ut av den største elendighet.

STRAKS du får dette, må du skrive av med blekk dette kopi jeg sender deg, og jeg tror du må skrive 2 og sende et til Amtmannen og et til Lensmannen, og så må du TELEGRAFERE til meg STRAKS dette er besørget, - så jeg får visshet for at du gjør det - og skrive må du også. Adresse både Telegram og brev til Storgata 58 Tromsø (til Marta altså) men rekommander brever.

Skilsmissen er naturligvis i full gang og skal få gå til ende, men det er det annet - horungen - jeg kan få - og må ha - stoppet dermed, og det gamle bestet skal få ta sine ord tilbake i avisene vil jeg håpe, jeg skal i allfall ikke spare henne, men gjør ikke du dette jeg har bedt om, er jeg fortapt, Alt avhenger av deg skjønner du.

Ja nå håper jeg Kari at du ikke svikter meg i dette ellers vil jeg komme til at hate deg hele mitt liv, og du vet vel at du ikke kan fordre noe av en som er gift, men du MÅ gjøre det ellers blir jeg vanvittig, det må du jo også selv skjønne, uten det gikk slik, forresten vet jeg ikke hvorfor du ikke skulle gjøre det da det jo ingen som helst risiko er for deg, bare gjør som jeg har sagt, hvis det skulle komme noen etterspørsler, men si meg om du i tilfelle skal si jeg slett ikke har vært der, eller at jeg har, men at det slett ikke passer med tiden, tror helst du bør si jeg slett ikke har vært der, du bare syntes du måtte ha et kjent navn. Du må også tenke ut tid som passer, da du traff Hansen - i byen - men navn på hotellet - vet du ikke. - Kan jo bare si han het så, og at du tror han var handelsreisende, og at han sa han var fra Bodø. Jeg er nå forresten sikker på at den - eller slike - ikke blir ettersøkt uten man fordrer oppfostringsbidrag men jeg skal for sikkerhets skyld undersøke dette i byen og skrive.

Du skal se alt går godt, bare du gjør som jeg har sagt, og du skal aldri få grunn at angre det, du skal få hva du forlanger, men gjør det øyeblikkelig, og så telegrafer straks om at du har gjort det, så jeg er sikker herom.

Du må ikke tvile på meg Kari, kan skjønne jeg har ikke villet du skulle gjøre det hvis jeg visste der var noen risiko, men du skjønner hvor uhyre meget det har at di for meg og mine mest.

Ja lev vel du kjære Kari og skriv snart. Mange hilsener fra Johan.

Send meg, hvis du kan brev fra Helga - Tror nesten hvis hun ikke har skrevet, så gjør hun det. Brenn endelig dette brev såsnart du har satt deg inn i det gjør det endelig Kari, hører du."

Jo da, Kari "hørte" det meste - og gjorde som Johan hadde befalt. Hun skrev av den vedlagte "kopi" og sendte den både til amtmann (fylkesmann) og lensmann. I det brevet ble den "offisielle" barnefar hetende Ruben Hansen. Fornavnet hadde hun diktet selv, etternavnet hadde som kjent Johan funnet på.

Men nå hadde det seg slik at lensmannen i denne vesle bygda, sendte brev til amtmannen i Nordland med spørsmål om han kjente til denne "handelsreisende Ruben Hansen" fra Bodø. Amtmannen svarte straks tilbake at denne personen var totalt ukjent. Det hadde aldri vært noen Ruben Hansen i Bodø.

Lensmannen i heimbygda til jenta, anta da uråd - og henvendte seg til den nybakte moder og brevskriver. Og dessverre (for Johan) - Kari hadde ikke gjort det siste han innstendig bad om, nemlig å brenne brevet. Dermed kom brevet fra Johan i lensmannen hender.

Hadde Johan hatt det vanskelig fra før, ble ikke saken bedre nå. Det ble vurdert å reise sak mot ham for oppfordring til dokument-falsk og for å føre offentligheten "bak lyset". Men han slapp likevel "billig". I stedet måtte han betale et barnebidrag i 16 år. Vi vet ikke hvor stort det var, men det var i hvert fall så stort at han stadig skrev og bad om å få det nedsatt.

Vi kjenner ikke til hvordan det gikk med Kari og barnet. Men Johan ble trolig skilt fra sin kone - og levet resten av livet sørpå som kommunal tjenestemann.


Til toppen av siden

Tilbake til siden "Historiske artikler"

Hjem