Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har
gleden av å formidle:
"Til sin Barnefader udlagde hun ..."
Av Bjørn Davidsen - basert på materiale
fra statsarkivar Yngve Nedrebø
Klikk her , hvis du ønsker gul skrift
på svart bakgrunn.
Innhold:
I dag, med skilsmisser, samboerskap, enslige mødre og fedre,
blir det sjelden lagt vekt på om barna er født i eller utenfor
ekteskap. Men slik har det ikke alltid vært. Går vi fra hundre
til tre hundre år tilbake i tid, finner vi at kirken og samfunnet
skilte ganske sterkt mellom barn født i og utenfor ekteskap; de
ble innskrevet i kirkebøkene som "ekte" eller "uekte"
barn - de "uekte" ofte på egne sider i kirkeboka.
Vi kan i dag smile av formuleringene "ekte" og "uekte".
Men den gangen dette skjedde, var det svært alvorlig. Moral-normene
var helt andre - og det stempelet et "uegte" barn fikk av kirken
og samfunns-moralen, førte ofte til stor psykisk belastning videre
i livet.
Men moral-normene i samfunnet har skiftet opp gjennom tidene. I riktig
gamle dager var man ikke så nøye med om foreldrene var gifte.
De gamle viking-konger hadde sine "friller" som de avlet barn
med i hopetall. Men etter innføringen av reformasjonen i 1537, begynte
tingene å endre seg. Og særlig i pietismens storhetstid på
1700-tallet, ble det riktig ille å være avlet av foreldre som
ikke var formelt gift - ja, som ikke var gift da barnet ble unnfanget.
"Leiermål" ble det kalt når noen fikk barn sammen
uten å være gift. Dette ble svært tidlig gjort straffbart
ved regelsett og seinere gjennom Kong Christian 5. Norske Lov av 15. april
1687. Det ble dessuten straffbart å være blitt besvangret før
ekteskap var formelt inngått. Dersom et barn ble født før
det var gått ni måneder etter et formelt giftermål, skulle
foreldrene betale "ekteskaps-bøter". Og ingen tok hensyn
til om barnet var født "i rute" eller for tidlig.
(Her bør det tilføyes at "Kongen i København"
sjølsagt var unntatt fra slike restriksjoner. Som regel ble det
akseptert at Christian'ene og Frederik'ene hadde sine elskerinner som de
avlet barn med. Og disse barna - i hvert fall guttene - ble høyt
aktet. De fikk sågar adels-titler og felles "etternavn":
Gyldenløve.)
For vanlige folk var det dessuten straffbart å avle barn, dersom
de elskende var i nær slekt med hverandre. Her varierte det opp gjennom
tidene hvor nært dette slektskapet kunne være. På det
strengeste var det forbudt for femmenninger og nærere slektninger
å få barn sammen. Men etter hvert fant kongene ut at det på
dette området lå en liten økonomisk "gullgruve"
- og kongene trengte alltid penger. Derfor ble det med tiden mulig å
søke Kongen om ekteskap helt ned på søskenbarn-nivå
- mot å betale en avgift. Dermed ble "moralen" gjort til
et spørsmål om penger.
Og så lenge Kongen hadde gitt sitt "brev" på
at et ekteskap var i orden - og avgifter var betalt, ja, da var det fritt
fram å avle barn. Men de stakkars "syndige" sjeler som
ikke hadde "Kongens brev", de lå dårlig an. Da slo
loven og "moralen" til for fullt når den fikk sjanse til
det. Og straffe-bestemmelsene i Norge på området "utukt",
var blant de strengeste i Europa - og i flere tilfeller groteske.
Dersom de skyldige i leiermål var beslektet eller besvogret i
andre, i andre og tredje, eller i tredje like ledd, skulle de bøte
av "sin ytterste formue". Det betød at Kongen beslagla
alt de eide. Dessuten skulle de forvises til fiskerleiene nordpå,
eller til bergverkene sørpå (på den måten fikk
man billig arbeidskraft både til Finnmark, på Røros
og Kongsberg). Gjentakelse av slik forbrytelse skulle uten nåde gi
dødsstraff.
Men alle var ikke "like for loven". Dersom en fornem manns
enke eller datter hadde "latt seg beligge", kunne hennes verge
beslaglegge hennes midler og la henne sette i fengsel på livstid
ved første gangs forseelse.
På den andre siden av skalaen fant man soldater, båtsmenn
og innrullerte matroser. De var fritatt for straff ved første gangs
forseelse, fordi det var stort behov for dem i det militære. Derfor
påtok disse seg ofte falskt et farsskap - mot god betaling. Men denne
muligheten var myndighetene klar over og innførte en straff på
3 måneders festnings-arbeid for slikt - dersom det ble oppdaget.
Kirken ble direkte underlagt Kongen etter reformasjonen. Dermed ble
det prestenes jobb å forklare at det strenge lovverket også
hadde religiøs forankring. Og prestenes forklaring var grei: Dersom
en begått synd ikke ble sonet her i livet, selv om den medførte
dødsstraff, så var den evige fortapelse sikret. Hvis man derimot
led straffen her, så ble saligheten viss.
Det var nok mange som av den grunn, i religiøse anfektelser,
bekjente sine "synder" - selv om de visste det kom til å
koste både dem og andre livet.
Den Norske Lov av 1687 satte straffen for leiermål mellom ugifte
til 6 daler for kvinner og 12 daler for menn ved første gangs forseelse.
Den som ikke kunne betale, skulle i fengsel. Gjentakelse gav fengsel og
tap av formue. Dersom barnets foreldre lovet å gifte seg, kunne bøtene
reduseres til samlet for begge bare vel 2 riksdaler.
I tillegg til bøtene skulle de skyldige "utstå kirkens
dispilin" og i kirken bekjenne sin synd og skam gjennom offentlig
skriftemål.
Vi kan lett tenke oss den stakkars jenta som etter en hard fødsel
og inngående forhør hos jordmor og prest, til slutt måtte
stå fram for hele menigheten og fortelle hvem som var barne-faren,
beklage sin framferd og be menigheten og Gud om tilgivelse. For selv om
menigheten gjennom prestens ord, gav henne denne tilgivelsen, kan vi levende
forestille oss det "stempel" hun og barnet - for alltid - måtte
leve med i et lite bygde-samfunn. I et bysamfunn var det nok lettere, men
hun kom i de fleste tilfeller dragendes med et barn - så hver og
en tenkte nok sitt om både jenta og det farløse barnet.
Ved forordning av 8. juni 1767 ble "kirkens disiplin" erstattet
med åtte dagers fengsel på "vann og brød".
Allerede i 1724 hadde man for de som ikke kunne betale, latt fengsel og
gapestokk erstatte tvangs-arbeid, som myndighetene hadde funnet kostbart
og tungvint.
Under Struense ble leiermåls-bøtene opphevet sommeren
1771. Men etter at han var avsatt - og offentlig henrettet, ble bøtene
gjeninnført i februar 1772. Først i 1812 ble de opphevet
for godt.
I følge loven av 1687 kunne en "uberyktet" kvinne
som var blitt besvangret, kreve ekteskap med barnefaren. Men han var i
samme paragraf gitt rett til å verge seg med ed, "om hun kan
ham det ei overbevise" at han var faren. Seinere ble den besvangrede
kvinnens rett til å kreve ekteskap, ytterligere svekket. Fra 1734
måtte hun nemlig bevise at hun hadde fått ekteskaps-løfte
før hun kunne tvinge fram giftermål.
Barnemoren kunne etter loven først straffes for å ha oppgitt
falsk navn på barnefaren. Dette ble siden endret til at barnemoren
ikke skulle forfølges rettslig, dersom den hun oppgav som barnefar
benyttet sin rett til å nekte farsskapet under ed.
Ugift samboerskap (konkubinat) som er så vanlig nå til
dags, var straffbart fra 1842 og helt til 1972! I loven av 1687 var slike
forhold ikke nevnt spesielt. Derfor ble de nok oppfattet ulikt av ulike
myndighets-personer. I noen tilfeller finner vi at det gav straff fordi
det vakte "forargelse". Men i andre tilfeller fikk de samboende
fortsette sitt utenom-ekteskapelige samliv i fred, og enda til døpe
sine barn som "ekte".
Hor (dvs. at minst en av partene var gift på annen kant), skulle
derimot straffes med tap av formue første gang, forvisning ved gjentakelse,
og dødsstraff ved tredje gangs forseelse. Hor kunne være av
to grader. Ugift med gift person ble regnet som "simpelt hor",
mens det var "dobbelt hor" om begge parter var gifte (med andre).
I forrige århundre ble straffene på dette området betydelig
mildere.
Norske Lov av 1687 foreskrev dødsstraff ved første gangs
forseelse i tilfeller av blodskam. Definisjonen av blodskam var lenge svært
vid og omfattet både "egentlig" (nær slekt) og "uegentlig"
(inn-giftet) blodskam. I 1800 ble det slutt på straff for blodskam
i "uegentlig forstand". Det gjaldt de tilfellene der man normalt
kunne forvente å få dispensasjon for inngåelse av ekteskap.
I 1842 ble straffene for blomskam betydelig redusert. Blodskam i nedadstigende
linje kunne riktignok gi fengsel opptil på livstid, mens et forhold
stefar-stedatter (som tidligere kunne gi dødsstraff) nå kunne
gi straff helt ned i 4 dagers fengsel på vann og brød.
Den mann eller kvinne som ble tatt for bigami (dobbelt ekteskap eller
levde sammen mens de begge var gift med andre) skulle etter 1687-loven
"miste sin Hals". Om noen som var gift på annen kant, fortsatte
sin utukt etter å ha fått advarsel, skulle han halshogges og
hun "stappes i en sekk og druknes". Og den som gjorde seg skyldig
i "Omgjengelse ... imot naturen" (homofile/lesbiske), skulle
straffes med "Bål og Brann".
Også de som vanket på horehus utsatte seg for straff. Menn
som var kommet dit for å tilfredsstille sine lyster, fikk 8 dagers
fengsel første gang og det dobbelte ved gjentakelse. Kvinner som
var på horehus for å drive utukt, derimot, skulle straffes
med "kagen" - byens skampel, der lovbrytere ble bundet og pisket
(avskaffet i Norge i 1842) eller settes i spinnehus. I 1842 ble straffen
avskaffet for menn, mens den først ble helt avskaffet for kvinner
i 1902.
TEORI OG PRAKSIS
Men en ting er hvordan lover og rettsregler er utformet, noe ganske
annet hvordan de blir fulgt opp og etterlevd.
En undersøkelse fra Domkirken i Bergen i årene 1726-1740
viser at 232 personer stod "åpenbart skrifte" i denne perioden.
Av disse var 205 kvinner, mens bare 27 menn gjennomgikk samme behandling.
Det var døpt 195 "uekte" barn i Domkirken i disse årene.
I tillegg hadde en del av de dødfødte barna ugifte mødre.
Dermed er det klart at praktisk talt alle kvinnene stod skrifte, mot bare
12 prosent av mennene.
23. desember 1734 kom det en forordning om "nøiere Kirkediciplin"
som innskjerpet kravet om at ingen skyldig skulle slippe offentlig skriftemål
uten etter kongelig bevilling. I teorien var det en omfattende prosedyre
som skulle til for å slippe: Søknad skulle sendes Kanselliet
i København, og om man fikk fritak, skulle det koste penger. Bare
de færreste menn tok seg bryet med å søke. Likevel slapp
de unna. Materialet fra Bergen viser at forordningen av 1734 fikk liten
praktisk betydning for dem. På tross av strenge påbud, synes
flertallet av løsaktige menn i Bergen helt å ha sluppet straff.
Hvem var så disse "løsaktige menn"? Deres navn
finnes i kirke-bøkene. Men var de oppgitte fedre de egentlige fedre?
I mange tilfeller er de oppgitte fedrene personer man kan identifisere.
Men i flere tilfeller er det umulig å finne igjen navnene på
disse barne-ferdrene i andre kilder. I slike tilfeller har nok den arme
barne-moren oppgitt falsk navn - av en eller annen grunn. Noen ganger ble
barne-moren godt betalt av barne-faren eller hans slekt for å oppgi
falsk navn. Dette var i tilfeller der det slett ikke passet - av en eller
annen grunn - at barne-farens navn ble kjent.
Andre ganger ble barne-moren sendt ut "på landet" -
til et nært eller fjernt kirkesokn, for å føde. Der
var det ikke så nøye om barne-farens virkelige navn ble oppgitt
- det ville likevel ikke ramme ham i det soknet han bodde. Dessuten ble
det kanskje brakt litt mindre "skam" over morens slekt, om hun
fødte på landet. I Askøy, et av Bergens nabo-prestegjeld,
finner vi 100 utenom-ekteskapelige fødsler 1751-1815. 18 av barne-fedrene
er oppgitt å være fra Bergen, og 18 av mødrene var også
fra Bergen. Mødrene som drog til Askøy synes å være
kommet fra et høyere sosialt lag enn dem som ble igjen i Bergen.
Blant de 18 finner vi nemlig klokker-enken Anna Margrethe, Elisabeth Bruchort,
Malene Kaas, Birgitte Broch, Maria Kramer, Cornelia Ludt, Malene Wibroe,
Sophia Hedevig Hocherken, Gjertrud Meyer, Rebecca Margrethe Wilgohs, Elen
Marie Lerche og Benedichte Storgaard.
En variant av samme atferd finner vi også i en av de største
skandalene som rammet Bergen på 1700-tallet. I den kom det fram at
den ugifte datteren til byens president og politimester i 1749 hadde reist
til Jylland der hun fødte et barn på Oxenrod prestegård.
Ved hjelp av forfalskede attester ble barnet likevel døpt som "ekte".
Med på svindelen var flere av byen prominente personer - og blant
dem som ble svertet var både byens vice-borgermester som ble utlagt
som barnefar - og stiftets meget pietistiske biskop, som vice-borgermesteren
mente var en like god kandidat til farsskapet som han selv. Denne saken
vil bli behandlet i egne artikler.
De fleste barne-mødre som oppgir det man antar er falske navn
- forteller at barne-faren enten er sjømann eller soldat. Grunnen
til det, var naturlig - for de yrkesgruppene var fritatt for straff ved
første gangs leiermål. Men går vi nærmere inn
på de navnene som er oppgitt, finner vi som oftest at de aldri har
eksistert i virkeligheten. De var oppdiktet for at den virkelige barnefar
skulle slippe vanryet - selv om det sikkert kostet ham noen riksdaler til
barne-moren.
DET VAR FORSKJELL PÅ FOLK
På høsttinget for Lavik i Ytre Sogn 29. november 1786
møtte fogd Bang og lot føre i protokollen at han ved ankomsten
til tinget var blitt underrettet om at det "sistforleden Sommer skal
være funden hos Stædets lænsmand Lasse Riisnees Levninger
af et der nedgravet barn". Fogden lot protokollføre sin indignasjon
over at lensmannen ikke hadde brakt opplysningene videre til sine overordnede.
Lensmannen hadde heller ikke satt i gang etterforskning.
Lasse Johannessen Risnes (1719-1793) ble derfor kalt fram på
tinget og avhørt. Mellom linjene kan vi lett lese at fogd og sorenskriver
fant oppførselen til lensmannen ytterst mistenkelig. Men lensmannen
selv hadde lite å bidra med; han husket dårlig og hadde ingen
idé om hvem som kunne ha vært foreldre til det nedgravde barnet.
Naboene og andre folk hadde derimot atskillig å fortelle om det
som skulle ha foregått på garden. Presten hjalp også
til. Det ble vist til en sak i 1757 der lensmannen var dømt for
å ha fått barn med en tjeneste-jente på garden. Flere
andre tjeneste-jenter skulle også ha blitt besvangret mens de var
hos lensmannen, men de var "enten bleven gifte eller til Byen indsendte".
Presten gav Lasse Risnes den lite smigrende attesten at han var en "åpenbar
glupsk og dumdristig Løgner".
Saken endte for Lasse Johannessens del med at han måtte søke
avskjed fra lensmanns-ombudet. Men han unngikk videre graving i saken,
som kunne ha fått de alvorligste konsekvenser for ham. Gjentatt hor,
mulig medviten til fødsel i dølgsmål og mulig medvirkning
i barnedrap kunne fort ha kostet ham hodet. Men som mann og særlig
som lensmann, hadde han de beste muligheter for å gå fri for
straff.
SKAM OGSÅ PÅ 1900-TALLET
Går vi tilbake til utgangs-punktet - vår egen tid med fullstendig
mangel på oversikt og interesse for om barn er født i eller
utenfor ekteskap, er slike holdninger av svært ny dato.
Selv om lovverket for seksuelt samkvem og barnefødsler utenfor
ekteskapet gradvis ble myket opp fra 1800 og fram til i dag, har holdningene
i folket hengt etter helt til de siste tiår. Og det var særlig
barna som fikk merke det - i praksis. Men også foreldrene fikk føle
"skammen" gjennom folkesnakket.
Når en ungjente fødte et barn utenfor ekteskap, ble hun
lett stemplet som "tøs" og barnet som "lausunge".
Og kom det for en dag at barnefaren var en gift mann, ble barnet lett til
"horunge". Men også barnefaren kunne bli stemplet i sitt
miljø. Og var han attpåtil gift på annen kant, kunne
det lett føre til forviklinger.
Ved en tilfeldighet har vi fått i hende et brev fra tiden rundt
første verdenskrig som forteller hvor viktig det var for en utlagt
barnefar å komme seg unna et farsskap han helt åpenbart var
berettiget til. Brevet er ekte og historien er sann, men navnene på
personene og gatenavnet i Tromsø er forandret.
Det var ikke så lett for den forholdvis godt utdannede Johan
fra ei bygd et stykke fra Tromsø. Han var gift i heimbygda og hadde
to barn, men jobbet ofte i Tromsø. Der hadde han husvære i
et slags gjestehus, drevet av en gammel, bister dame. Hun hentet nok sine
tjenestejenter sørfra, og disse - i hvert fall ho Kari, må
ha stilt seg til tjeneste også for Johan. Da Kari ble gravid, reiste
hun hjem til heimbygda si i Sør-Norge for å føde. Men
hun glemte ikke Johan da barnet kom. I all sin ærlighet oppgav hun
navnet på Johan som barnefar, da jordmora spurte.
Etter nedkomsten sendte Kari et brev til Johan for å fortelle
om den "lykkelige begivenhet". Brevet ble adressert til Johan
med adresse gjestehuset i Tromsø - det var vel den eneste adressen
Kari kjente til Johan. Men den nybakte barnefar var ikke på gjestehuset
da brevet kom, han var hjemme hos familien. For å få tilfredsstilt
sin nysgjerrighet, åpnet like godt gjestgiversken brevet fra Kari
- og fikk dermed førstehånds kjenneskap til både fødselen
og hvem barnefaren var.
Kort etter ankom dette desperate brevet til den nybakte barnemor i
ei lita sør-norsk bygd (her med morderne stavemåte):
"Kjære Kari!
Nei at du kunne være så uendelig tankeløs og
adressere et slikt brev, direkte til dette pakk, det kan jeg da slett ikke
begripe, å jeg er så fortvilt så der finnes ikke ord
derfor, jeg orker nesten ikke tenke, dette er jo til at bli vanvittig av,
og det forstår nok du også.
Jeg var jo her hjemme og vet ikke av noe, så får jeg
telegram om at komme til byen, men aner naturligvis ikke noe slikt før
jeg kommer dit, da kommer hun slengende med brevet åpent - og jeg
behøver vel ikke fortelle deg hva som påfulgte - dem kom hele
huset, så jeg måtte rømme, ble overøst med de
verste skjellsord, og det gamle bestet, hun har det vel snart over hele
byen.
Du store kin, jeg kan da ikke fatte at du kunne sende det dit, hadde
du enn rekommandert det, dog er det jo til ingen nytte at komme med bebreidelser
nå, alt er jo så i den grad fortvilt, så det er ikek
til at holde ut, får verken sove eller noe.
Nå er der en eneste utvei Kari og den må du for guds
skyld følge. Du MÅ oppgi en annen (fingert) person eller navn
som far til barnet, skriv av og send dette straks til Amtmannen som jeg
sender deg, du skal aldri komme til at angre på det Kari. Tror neppe
slike personer blir ettersøkt, uten at vedkommende pike fordrer
oppfostringsbidrag, men skulle det allikevel være så (det skal
jeg forresten undersøke hos en sakfører når jeg kommer
til byen) at vedkommende blir ettersøkt, som den naturligvis ikke
finner, så er det jo allikevel ikke farlig, du kan jo bare opplyse
at du ikke kjente ham mere enn at du reiste med ham eller traf han på
h.t.ruten da du kom oppover, og at du da siden traff han tilfeldig en tur
du var i Tromsø da dette ble gjort på ET hotell men IKKE navn,
men at du aldri har korrespondert med han, dog kan du jo si at du sinden
du ble slik har skrevet 2 ganger under den foregivne adresse, men at brevene
har kommet tilbake med "adressaten ukjent".
Det vil jo da bli til det at vedkommende enten har gitt seg et annet
navn eller uriktig adresse, og dermed blir det, forresten så tror
jeg ikke at vedkommende blir søkt etter uten i før omskrevne
tilfelle.
Dem vil vel i tilfelle, også komme til at spørre etter
meg, men da må du si, at det ved nøyere etterregning slett
ikke passer med tiden, eller du bør helst si at jeg aldri har vært
der, - men at du trodde at det var bare for jordmoren det gjaldt at få
et navn og at det ikke skulle komme videre, og at du syntest det var rart
at oppgi en som du ikke kjente mere til. Vi kan jo kalle HAN Hansen, så
sa han han het - og at han var f.eks. handelsreisende, men hans fornavn
vet du ikke - jo vi må vel ha det - og så sa han han var fra
Bodø.
Tror nå forresten ikke du hører mere, sålenge
du ikke selv vil eller begjærer vedkommende oppspurt, men det skal
jeg undersøke.
Det vil jo også være langt bedre både for deg
og barnet også, at du har en HELT ukjent til far, enn en GIFT mann,
det blir jo rene skandalen for deg også, hvis det skulle bli opplyst.
Du kan stole på Kari at jeg allikevel aldri skal forsømme
mine faderlige plikter mot barnet tvertimot, og du skal heller aldri få
grunn til at angre det, det kan du stole på. Hadde jo aldri ville
begjort dette når ikke det ulykkelige brev hadde blitt oppdaget men
det er utelukkende for at få stoppet kjeften på det gamle best
i byen om horungen som hun nå går rundt og bebuder om. Du MÅ
gjøre dette Kari, jeg skal betale hva du vil ha, ellers er og blir
jeg det ulykkeligste menneske på jorden og ikke bare meg, men enda
verre blir det med dem her hjemme. Dem vet intet ennå, men Marta
(red.anm.: ukjente jente i Tromsø) stakkel hadde hørt det
alt, og var aldeles fortvilt.
Det er jo ingen som helst risiko for deg at gjøre dette,
du hjelper meg - og mine - ut av den største elendighet.
STRAKS du får dette, må du skrive av med blekk dette
kopi jeg sender deg, og jeg tror du må skrive 2 og sende et til Amtmannen
og et til Lensmannen, og så må du TELEGRAFERE til meg STRAKS
dette er besørget, - så jeg får visshet for at du gjør
det - og skrive må du også. Adresse både Telegram og
brev til Storgata 58 Tromsø (til Marta altså) men rekommander
brever.
Skilsmissen er naturligvis i full gang og skal få gå
til ende, men det er det annet - horungen - jeg kan få - og må
ha - stoppet dermed, og det gamle bestet skal få ta sine ord tilbake
i avisene vil jeg håpe, jeg skal i allfall ikke spare henne, men
gjør ikke du dette jeg har bedt om, er jeg fortapt, Alt avhenger
av deg skjønner du.
Ja nå håper jeg Kari at du ikke svikter meg i dette
ellers vil jeg komme til at hate deg hele mitt liv, og du vet vel at du
ikke kan fordre noe av en som er gift, men du MÅ gjøre det
ellers blir jeg vanvittig, det må du jo også selv skjønne,
uten det gikk slik, forresten vet jeg ikke hvorfor du ikke skulle gjøre
det da det jo ingen som helst risiko er for deg, bare gjør som jeg
har sagt, hvis det skulle komme noen etterspørsler, men si meg om
du i tilfelle skal si jeg slett ikke har vært der, eller at jeg har,
men at det slett ikke passer med tiden, tror helst du bør si jeg
slett ikke har vært der, du bare syntes du måtte ha et kjent
navn. Du må også tenke ut tid som passer, da du traff Hansen
- i byen - men navn på hotellet - vet du ikke. - Kan jo bare si han
het så, og at du tror han var handelsreisende, og at han sa han var
fra Bodø. Jeg er nå forresten sikker på at den - eller
slike - ikke blir ettersøkt uten man fordrer oppfostringsbidrag
men jeg skal for sikkerhets skyld undersøke dette i byen og skrive.
Du skal se alt går godt, bare du gjør som jeg har sagt,
og du skal aldri få grunn at angre det, du skal få hva du forlanger,
men gjør det øyeblikkelig, og så telegrafer straks
om at du har gjort det, så jeg er sikker herom.
Du må ikke tvile på meg Kari, kan skjønne jeg
har ikke villet du skulle gjøre det hvis jeg visste der var noen
risiko, men du skjønner hvor uhyre meget det har at di for meg og
mine mest.
Ja lev vel du kjære Kari og skriv snart. Mange hilsener fra
Johan.
Send meg, hvis du kan brev fra Helga - Tror nesten hvis hun ikke
har skrevet, så gjør hun det. Brenn endelig dette brev såsnart
du har satt deg inn i det gjør det endelig Kari, hører du."
Jo da, Kari "hørte" det meste - og gjorde som Johan
hadde befalt. Hun skrev av den vedlagte "kopi" og sendte den
både til amtmann (fylkesmann) og lensmann. I det brevet ble den "offisielle"
barnefar hetende Ruben Hansen. Fornavnet hadde hun diktet selv, etternavnet
hadde som kjent Johan funnet på.
Men nå hadde det seg slik at lensmannen i denne vesle bygda,
sendte brev til amtmannen i Nordland med spørsmål om han kjente
til denne "handelsreisende Ruben Hansen" fra Bodø. Amtmannen
svarte straks tilbake at denne personen var totalt ukjent. Det hadde aldri
vært noen Ruben Hansen i Bodø.
Lensmannen i heimbygda til jenta, anta da uråd - og henvendte
seg til den nybakte moder og brevskriver. Og dessverre (for Johan) - Kari
hadde ikke gjort det siste han innstendig bad om, nemlig å brenne
brevet. Dermed kom brevet fra Johan i lensmannen hender.
Hadde Johan hatt det vanskelig fra før, ble ikke saken bedre
nå. Det ble vurdert å reise sak mot ham for oppfordring til
dokument-falsk og for å føre offentligheten "bak lyset".
Men han slapp likevel "billig". I stedet måtte han betale
et barnebidrag i 16 år. Vi vet ikke hvor stort det var, men det var
i hvert fall så stort at han stadig skrev og bad om å få
det nedsatt.
Vi kjenner ikke til hvordan det gikk med Kari og barnet. Men Johan
ble trolig skilt fra sin kone - og levet resten av livet sørpå
som kommunal tjenestemann.