Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har
gleden av å formidle:
Anne Frank
(1929-1945)
Av Anne Brokka Davidsen
1997
Klikk her , hvis du ønsker gul skrift
på svart bakgrunn.
Innhold:
Familien Frank
Otto Frank
(sønn av: Alice Frank-Stern)
Født: 12. mai 1889 i Frankfurt am Main, Tyskland.
Døde: 19. august 1980 i Birsfelden ved Basel i Sveits.
Gift 1: 12. mai 1925 med Edith Holländer.
Gift 2: November 1953 med Elfriede Geiringer.
Edith Frank-Holländer
(datter av: Sara Holländer, f. 25. desember 1866)
Født: 16. januar 1900 i Aachen, Tyskland.
Døde: 6. januar 1945 i Auschwitz, Polen.
Gift: 12. mai 1925 med Otto Frank.
Barn:
Margot Frank
Født: 16. februar 1926 i Frankfurt am Main, Tyskland.
Døde: Mars 1945 i Bergen-Belsen, Tyskland.
Anne Frank
Født: 12. juni 1929 i Frankfurt am Main, Tyskland.
Døde: Mars 1945 i Bergen-Belsen, Tyskland.
Edith Holländer og Otto Frank var begge tyske jøder
av høyt respekterte familier. De giftet seg 12. mai 1925 i synagogen
i Aachen.
Otto Frank var født og oppvokst i Frankfurt am Main, Tysklands
finansielle sentrum, hvor hans familie hadde bodd i flere generasjoner.
Edith Holländer var født og oppvokst i Aachen, like
ved den nederlandske grensen.
Edith og Otto Frank bosatte seg i Frankfurt am Main etter bryllupet
og bodde der til sommeren 1933. Etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland,
besluttet familien seg for å flytte til Nederland. Otto Frank dro
til Amsterdam for å finne en bolig, samt å starte et firma.
Han fant en passende bolig i Amsterdam, i første etasje i
et nytt hus i Merwedeplein som var et nybyggerområde.
Anne, moren og søsteren Margot bodde hos Annes mormor i Aachen,
mens faren var i Amsterdam på jakt etter hus. I begynnelsen av 1934
flyttet også de til Amsterdam.
En herre med bart ...
Adolf Hitler (1889-1945) var født i Braunau i Østerrike.
Han forsøkte først å utdanne seg som kunstmaler i Wien.
Det var trolig under dette oppholdet at grunnlaget ble lagt for hans antisemittisme,
tyske nasjonalisme og forakt for de demokratiske institusjoner.
8. november 1923 utropte Hitler seg selv til sjef for en ny nasjonal
regjering og general Ludendorff til sjef for armeen. Neste dag marsjerte
ca. 3.000 mann fra Hitlers stormtropper (SA) i retning det bayerske regjerings-kvarteret.
Toget støtte sammen med væpnet politi. Flere ble drept i sammenstøtene.
Hitler flyktet, men ble arrestert og dømt til festningsarrest.
Det var mens han satt i dette fengselet at han skrev første
del av boka "Mein Kampf", som utkom i 1925 og inneholdt
hans biografi og politiske tanker.
Allerede i denne boka kommer Hitlers hensynsløse maktvilje
klart fram, og han gir klar beskjed om sine politiske hensikter.
Men Hitler ble ikke sittende i fengsel mer enn ett av de fem årene
han var dømt til, for den bayerske regjeringen benådet ham.
Da han kom ut fra fengselet, fortsatte han sin propaganda, selv
om han fikk forbud mot å tale flere steder. Etter hvert søkte
han støtte i næringslivet - men bare for å "bruke
dem" på veien mot den politiske toppen. Han hadde aldri tenkt
å dele makten med andre.
Etter hvert som krisen i Tyskland forverret folks levekår
etter krakket i Wall Steet i 1929, fikk nasjonalsosialismen god framgang.
Hitler sa at tyskerne var "overmennesker". Ekte tyskere
var etter hans mening de beste, de sterkeste og de mest begavete mennesker
i hele verden. Derfor mente Hitler at det tyske folk hadde rett til å
herske over andre, laverestående folkeraser og undertrykke dem. Til
de som Hitler og nazistene regnet som "laverestående",
hørte sigøynere, svarte og jøder - i tillegg til mennesker
som var funksjonshemmet.
Jødene får skylden
Det sto dårlig til i Tyskland i 1929, det året Anne
Frank ble født. Det var mye fattigdom og arbeidsløsheten
ble større og større. De fleste tyskere var misfornøyde.
Hitler lovet det tyske folk en storslått fremtid. Men en av
betingelsene var at man klarte å kvitte seg med de "laverestående"
raser - "undermenneskene", som han kalte dem.
Hitler mente det var jødenes skyld at det var så mye
fattigdom og arbeidsløshet i Tyskland. Han hevdet at jødene
var farlige. På møtene sine ropte han ut at alle jøder
var ondskapsfulle, grådige og upålitelige. Med slike uttalelser
nørte han opp under jødehatet, også kalt antisemittisme.
Men antisemittismen var ikke Hitlers påfunn. Den hadde eksistert
i Europa lenge før Hitler kom til makten, og den eksisterer den
dag i dag i Tyskland og i andre land. Derfor var Hitlers angrep på
jødene bare en gjentakelse av hva denne folkegruppen hadde opplevd
med ujevne mellomrom gjennom mange hundre år.
For jødene har til alle tider vært kjent som dyktige
handels- og bankfolk i Europa. Men de holdt seg mye for seg selv. Derfor
var det alltid lett å skylde på dem, når noe galt skjedde
med samfunnsutviklingen. Og i perioden før Hitler kom til makten,
var den tyske økonomien helt ute av kontroll. Prisene steg med rekordfart
- og pengene ble mindre og mindre verd. Til slutt måtte folk ha med
seg trillebår full av penger, når de skulle kjøpe seg
et brød.
Krisen i Tyskland gjorde at vanlige folk mistet troen på de
"gamle" politikerne. Både Hitler og hans propaganda-minister
Joseph Goebbels (1897-1945) utnyttet dette ved å finne talemåter
som de visste vanlige tyskere likte å høre. Mange tyskere
syntes nemlig det var flott å høre at de var bedre enn alle
andre. De syntes også det var greit at jødene fikk skylden
for alle problemene. Etter hvert som den økonomiske krisen forverret
seg, var det mange, særlig blant ungdommen, som så på
Hitler som Tysklands frelser.
Derfor ble det etter hvert så mange mennesker som stemte på
Hitler ved valgene at NSDAP ble det største partiet. I 1933 ble
Hitler utnevnt til rikskansler - statens øverste leder. Nå
ble det "fritt fram" for nazistene. På kort tid ødela
de demokratiet og forbød alle andre partier enn NSDAP. Alle som
våget å sette seg opp mot dem, ble banket opp eller sendt i
fengsel. Snart var fengslene fulle, og da opprettet de konsentrasjonsleirer.
Mange tyskere forholdt seg tause fordi de var redde. Men de fleste tyskerne
beundret Hitler. De trodde blindt på det Hitler sa og gjorde det
han bad dem om.
Hitler forsøkte bevisst å vekke et hat mot jødene.
Det gjorde han på alle mulige måter: over radioen, i avisene,
i film osv. Det ble stadig vanskeligere for jødene å leve.
Menn og kvinner mistet jobbene sine, og på skolene måtte jødiske
barn sitte for seg selv. Men dette var bare begynnelsen ...!
Den annen verdenskrig
Mens familien Frank levde forholdsvis ubekymret i Nederland, gikk
Hitler og hans tilhengere videre med sine planer i Tyskland. Helt fra 1933
snakket Hitler om å flytte Tysklands grenser. Gradvis og i stadig
stigende tempo, ble krigsindustrien bygget ut og militær-makten bygget
opp. Allerede i 1936 ble det utplassert militært utstyr og personell
i Rhinland på grensen mot Frankrike. I dette området hadde
Tyskland hatt forbud mot å ha militære siden første
verdenskrig. Men nå følte de seg sterke nok til å trosse
Versaille-traktatens forbud.
I mars 1938 besatte tyske tropper Østerrike. Og 10. oktober
samme år ble de tysktalende ytterkantene av Tsjekkoslovakia innlemmet
i Tyskland - etter at Hitler hadde fått "godkjenning" for
dette av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain under München-konferansen
29. september 1938.
I mars 1939 tok Tyskland resten av Tsjekkoslovakia og i august ble
den tysk-russiske ikke-angrepspakt undertegnet. 1. september marsjerte
tyske tropper inn i Polen, og to dager senere var den annen verdenskrig
et faktum, ved at Frankrike og Storbritannia erklærte Tyskland krig.
"Jødeproblemet"
Etter at Hitler kom til makten i 1933, fryktet jødene i Tyskland
for framtida. Tusenvis av dem prøvde å flykte fra landet.
De regnet med at det kom til å bli uutholdelig. Men muligheten for
å flykte ble vanskeligere og vanskeligere dag for dag. Det kostet
penger å reise. Og de landene jødene ville reise til, forlangte
som regel at de allerede måtte ha arbeid der - og mange penger. Svært
få kunne leve opp til disse kravene. Likevel lyktes det mange jøder
å komme seg ut av Tyskland.
Men det var også folk som trodde at alt kom til å ordne
seg til slutt - og som heller ville vente og se hva som skjedde.
I 1933 var det omlag 600.000 jøder i Tyskland. I årene
1933-39 klarte halvparten av dem å flykte til andre land. Resten
av dem ble igjen i Tyskland. Dette var mennesker som ikke hadde penger,
var for gamle og svake til å reise eller som ikke fikk innreisetillatelse
til noe annet land.
Nazistene satte motstandere i fengsel. Samtidig innførte
de flere lover som etter hvert gjorde livet vanskeligere og vanskeligere
for jødene. Litt etter litt ble jødene fratatt sitt arbeid,
sine penger - og til slutt sin frihet.
Natten mellom 9. og 10. november 1938 ødela nazistene jødiske
synagoger og forretninger over hele Tyskland. De satte fyr på mange
hus og knuste vinduer. Denne natten er siden kalt "Krystallnatten".
I de følgene dager ble omkring 30.000 jødiske menn og gutter
tatt til fange og sendt til konsentrasjonsleirer.
20. januar 1942 ble det holdt et møte mellom representanter
for tyske regjerings-departementer og framtredende naziparti-folk i en
villa i Am grossen Wannsee i Berlin. Møte er senere blitt kalt Wannsee-konferansen
- og er gjenskapt nesten autentisk på film på grunnlag av et
nøyaktig ført referat fra møtet.
Konferansen var kalt sammen for å planlegge den "endelige,
fullstendige løsning av jødespørsmålet".
Resultatet av møtet var at SS-sjef Heinich Himmler (1900-1945) gav
ordre om deportasjon og massehenrettelse av alle jøder, ikke bare
i Tyskland, men også i de landene tyskerne hadde okkupert så
langt i krigen.
For å få til en effektiv masseutryddelse av jødene,
ble det bygget konsentrasjonsleirer med gasskamre. Disse leirene ble bygget
i øde områder i Polen: Auschwitz-Birkenau, Treblinka, Belzec,
Sobibor, Chelmno og Majdanek.
Opprettelsen av leirene skjedde i all hemmelighet. Ingen skulle
vite om den virkelige grunnen til at jødene ble deportert. Det var
derfor nazistene sa at jødene ble brakt til Polen for å arbeide.
Dette trodde de fleste på. Tog fra alle de europeiske landene som
tyskerne hadde besatt, kjørte til Polen og tilbake igjen. Jødene
ble stuet sammen i kuvogner i dagevis uten mat og drikke og uten å
vite hva som skulle skje med dem. De fleste ble brakt direkte til utryddelsesleirene.
Auschwitz-Birkenau var den største av disse leirene. De fleste
ble myrdet i gasskamre få timer etter ankomst. Nazistene sparte for
en tid bare de som de mente å kunne få bruk for. Sterke unge
menn og kvinner måtte arbeide ufattelig hardt for tyskerne. Forholdene
var så forferdelige at de fleste døde etter bare få
uker. Noen veldig heldige, var ennå i live, da de allierte troppene
befridde leirene i 1945. I alt ble seks millioner jøder myrdet.
Sigøynerne ble også sendt til leirene fra alle de okkuperte
landene. De fleste av dem overlevde ikke krigen.
Familien Frank flytter til Amsterdam
Edith og Margot reiste til Amsterdam i desember 1933, mens Anne
ble igjen hos mormoren en stund til, helt til huset var ferdig innredet.
Ni år senere skrev Anne i sin dagbok om dette:
"I februar reiste jeg til Nederland og jeg ble som en fødselsdagsgave
til Margot."
I 1934 ble det bygget mange nye hus i byggefeltet. Det var spennende
for barna, for der ble masse sand å leke i. Trærne og buskene
på plassen var fortsatt små.
Anne var nå fem år. Hun pleide ofte å leke ute
på gaten med venninnene sine. Det var fortsatt få biler, så
det var ikke så farlig.
Familien Frank likte godt å bo i Amsterdam. I deres byggefelt
bodde det mange andre jøder som hadde flyktet fra Tyskland.
En av fordelene ved å bo i Amsterdam, var at det ikke var
så langt til stranden. Familien Frank reiste ofte til Zandvoort aan
Zee når de hadde fri og i feriene.
I 1934 begynte Anne på skole. Først gikk hun to år
i barnehage-klasse på Montessoriskolen. Den lå rett ved Merwedeplein.
Margot gikk også på denne skolen. Anne var veldig flink til
å lese og skrive allerede som sju-åring.
Så snart Anne og Margot kunne skrive, sendte de brev til utlandet.
De pleide å sende kort eller brev til fødselsdager eller andre
begivenheter i familien. De skrev også brev til tidligere venninner
i Frankfurt am Main og til Kathi som var husbestyrerinnen deres.
Margot var mer lydig enn Anne, og hun hørte mere på
sine foreldre enn Anne. Hun var også flinkere til å passe på
tøyet sitt. Derfor ble Margot ofte holdt fram som et eksempel for
Anne.
Av og til var Anne sjalu på Margot fordi hun var så
flink på skolen, men også fordi noen sa at Margot var den søteste
og mest begavede av de to jentene.
Otto Frank starter firma
I 1933 startet Otto Frank sitt nye firma. Firmaet som het Opekta-werke,
solgte pektin. Pektin er et fruktpulver som brukes til å lage gelé.
Mange mennesker lagde gelé og syltetøy selv, fordi det var
billigere og bedre enn det som man fikk kjøpe i butikkene. Pektinen
ble solgt på flasker, i pakker og i papirposer. Husmødre som
ville vite hvordan man laget syltetøy, kunne ringe opplysnings-kontoret
hos Opekta. Da kom de til Miep Santraschitz som arbeidet på kontoret
hos Otto.
Sommeren 1937 fikk de mere hjelp av Bep Voskuijl. Miep og Otto ble
fort gode venner, noe som førte til et veldig godt vennskap mellom
Miep og resten av familien Frank. Miep og hennes forlovede, Jan Gies, kom
ofte på besøk.
Miep og Otto snakket ofte om det som skjedde i Tyskland. Miep var
en stor motstander av Hitler og nazistene.
Anne kom ofte på besøk til farens kontor. Hun og Miep
snakket mye om film, fordi Anne var svært interessert i film og filmstjerner.
I 1938 ble et nytt firma grunnlagt, Pectacon B.V. Dette firmaet
solgte krydder. Herman van Pels ble Ottos partner. Året før
var familien Van Pels flyktet til Nederland fra den tyske byen Osnabrück.
De hadde en sønn, Peter.
Mormor kommer
Mormor, Sara Holländer, kom fra Aachen i mars 1939 for å
bo hos familien Frank.
I Tyskland var situasjonen på den tiden blitt nesten uutholdelig
for jødene. De var utsatt for et veldig hat og mye for mye vold.
Det var et mirakel at mormor fikk komme inn i Nederland. Mange jødiske
flyktninger ble nemlig sendt tilbake ved grensen.
Mormor var syk og svak og lå for det meste i sengen. Hun døde
i januar 1942.
"Sommeren 1941 ble mormor veldig syk. Hun måtte opereres,
og det ble ikke mye ut av fødselesdagen min. Mormor døde
i januar 1942. Ingen vet hvor meget hun er i mine tanker, og hvor høyt
jeg elsker henne." (Fra Annes dagbok)
Tyskland okkuperer Nederland
10. mai 1940 rykket tyske tropper inn i Nederland. Familien Frank
hadde håpet de var i sikkerhet der, men tyskerne innhentet dem. Det
var ingen mulighet for å flykte lenger.
Kongefamilien og den nederlandske regjeringen flyktet til England.
Fire dager senere, 14. mai, bombet tyskerne Rotterdam. Mange mennesker
ble drept. Da nazistene truet med å bombe andre byer også,
overga Nederland seg.
Etter de første ukene med sjokk og panikk, ble hverdagslivet
forholdsvis normalt igjen for de fleste. De gikk på arbeid og på
skolen som de pleide. I de første krigsårene merket man ikke
så mye til den tyske okkupasjonen.
Tyskerne ville gjerne vite hvem som var jøder, og på
grunn av dette måtte alle nederlendere i slutten av 1940 la seg registrere
og dokumentere om de var jøder eller ikke. De som ikke gjorde dette,
risikerte harde straffer. I november 1940 ble alle jødiske embetsmenn
sparket fra sine jobber. Året etter fikk alle nederlendere et identitetskort,
som var et slags pass. På jødenes kort var det stemplet en
"J". Dette ble raskt fulgt opp av en rekke lover som gjorde mange
ting forbudt for jøder, trinn for trinn, den ene restriksjonen kom
etter den andre, akkurat som i Tyskland.
De fleste ikke-jøder i Nederland blandet seg ikke i dette
i det hele tatt. Noen ble redde. Andre mente at restriksjonene ikke var
så alvorlige at man burde sette seg opp mot dem. De håpet at
krigen snart var over.
Mange ikke-jødiske nederlendere sluttet å omgåes
jøder. De mente slik omgang var for farlig. Og det var nettopp dette
tyskerne ønsket. De ville at jødene skulle skilles mer og
mer ut fra resten av befolkningen, slik at de til slutt ble stående
helt alene. Det ble innført flere og flere foranstaltninger mot
dem. Til slutt var ikke noe tillatt for jødene.
Men hvorfor gjorde tyskerne alt dette? Hva var deres plan? Det var
en godt bevart hemmelighet.
Dagliglivet
I begynnelsen av krigen unngikk de flest mennesker å blande
seg i noe som helst. Men de fikk det stadig vanskeligere i takt med at
krigen trengte seg inn på dem. Det ble mangel på matvarer,
og det ble innført rasjoneringskort. Sjokolade, kaffe og sigaretter
ble så å si umulig å kjøpe. Folk måtte levere
inn sine sykler og radioer. Alt av verdi ble brakt til Tyskland av okkupasjonstroppene.
Flere og flere mennesker led nød.
Avisene brakte bare artikler som var godkjente av tyskerne. De skrev
om at den tyske hær seieret over alt, at medlemmene av motstandsbevegelsen
var kriminelle og at jødene var mindreverdige mennesker.
Det dukket opp flere og flere illegale blader. Det var blader som
ble skrevet og trykket i all hemmelighet. I disse kunne man lese hva som
virkelig skjedde. Folk lyttet også på "Radio Orange",
i all hemmelighet. Det var den daglige sendingen på nederlandsk fra
England.
I 1943 begynte det å bli klart at tyskerne ville tape krigen.
Folk beklaget seg stadig mer åpenlyst. Motstandskampen ble sterkere,
men de tyske okkupantene prøvde stadig vekk å holde motstanden
nede. Frihetskjempere ble ofte skutt på åpen gate. På
denne måten prøvde tyskerne å skremme folk. Året
etter, i 1944, befridde de allierte det sørlige Nederland. Resten
av Nederland var fortsatt okkupert. Den vinteren ble det alvorlig matmangel
i det vestlige Nederland. Særlig i de store byene var det nesten
ikke mat igjen. Omkring 20.000 mennesker døde denne vinteren av
sult, kulde og sykdom.
5. mai 1945 ble Nederland fritt etter fem års krig.
Frank-familiens første krigsår
For Anne, Margot og de andre jødene i Nederland virket ikke
den tyske okkupasjonen så skremmende til å begynne med. I 1940
gikk de på skolen som vanlig og hadde det gøy med vennene
sine. Avisene var riktignok fulle ab artikler som fornærmet og hånte
jødene, men Otto og Edith prøvde å skåne døtrene
sine for mest mulig av dette.
Sommeren 1940 satt Anne ofte ute og leste når det var godt
vær. Bortsett fra de fremmede, tyske soldatene som gikk i gatene,
var det ikke mye man merket til krigen.
1. desember 1940 flyttet Otto Franks firma til nye lokaler i Prinsengracht
203. Nå hadde Nederland vært okkupert i et halvt år -
og Otto Frank visste hva som hadde skjedd i Tyskland, der det var blitt
forbudt for jøder å eie forretninger. Han regnet med at det
samme ville komme til å skje i Nederland. Derfor overførte
han firmaet sitt til sine medarbeidere Victor Kugler og Johannes Kleiman.
Anne var ferdig med grunnskolen på Montesorri-skolen i 1941.
Etter sommerferien det året, fikk de jødiske barna vite at
de ikke lenger kunne velge skole. For framtiden måtte jødiske
barn gå på jødiske skoler med bare jødiske lærere,
og adskilt fra ikke-jødiske jevnaldrende. Anne og Margot kom på
"Jødisk gymnasium".
Senere - i sin dagbok - skrev Anne:
Den ene anti-jødiske loven fulgte etter den andre i rask
rekkefølge, og vår frihet ble svært begrenset. Jøder
skal gå med gul stjerne, jøde må gi fra seg sine sykler,
jøder kan ikke kjøre trikk og det ble forbudt for dem å
kjøre biler, selv privatbiler, jøder må gjøre
innkjøp i tidsrommet kl. 15-17, jøder må bare benytte
seg av jødiske barberer, jøder skal være inne i husene
sine fra kl. 8 om kvelden til kl. 6 om morgenen ... Men livet gikk videre
på tross av at vi ikke kunne gjøre ditt og at det var forbudt
å gjøre datt. Jacque sa alltid til meg: "Man kan ikke
gjøre noe, for det kan kanskje være forbudt."
16. juli 1941 giftet Miep seg med Jan Gies. Familien Frank ble invitert
i bryllupet. Anne og Margot deltok sammen med faren, mens Edith holdt seg
hjemme fordi hennes mor da var meget syk.
Ved skoleslutt sommeren 1942 hadde Margot som vanlig en strålende
karakterbok. Anne hadde også fått gode karakterer, med unntak
av én. Om dette skrev hun senere i dagboka:
... foreldrene mine er ikke som de fleste andre ... de er likeglade
med om karakterene mine er gode eller dårlige, så lenge jeg
har det godt og er glad, og ikke alt for dårlig, så skal resten
komme av seg selv.
Men i virkeligheten var Otto og Edith meget bekymret for hva som
ville skje med dem og de andre jødene i Nederland i framtiden.
Dagboken
Fredag 12. juni 1942 våknet Anne klokken 06.00. Det var ikke
så rart, for det var gebursdagen hennes. Hun fylte 13 år. Hun
kunne nesten ikke vente med å stå opp.
Klokken 07.00 løp hun inn på soverommet til foreldrene
sine. Etterpå samlet hele familien seg i dagligstuen for å
pakke ut gaver.
Denne dagen fikk Anne mange gaver: bøker, et puslespill,
en brosje, godteri og andre fine ting. Men det største av alt fikk
hun av foreldrene sine: en dagbok.
Dagboken hadde stivt bind med rødrutet trekk. Anne ble kjempeglad
for den - det var den beste gaven. Hun hadde aldri hatt en dagbok før.
Anne hadde mange venner, både gutter og jenter, men med dem
snakket hun bare om dagligdagse ting. Anne bestemte seg for at hun ville
late som om dagboken var hennes aller beste venninne, som hun kunne betro
seg til om alt mulig. Derfor kalte hun dagboken for "Kitty".
På den første siden i dagboken skrev Anne:
"Jeg håper at jeg kan stole fullt og fast på
deg, så mye som jeg aldri har stolt på noen før, og
jeg håper at du vil bli en stor støtte og trøst."
(12. juni 1942)
På innsiden av omslaget klistret hun et blide av seg selv
og skrev ved siden av: "Flott bilde, ikke sant!!!"
Anne begynte å skrive i dagboken sin to dager senere, søndag
14. juni. Selvfølgelig hadde hun ingen anelse om at livet hennes
snart skulle endres fullstendig.
I mer enn to år skrev Anne i dagboken, om alt som hun opplevde.
Da hadde hun heller ingen anelse om at millioner av mennesker over hele
verden skulle komme til å lese dagboken hennes noen år senere.
Jøders liv i et okkupert land
Sommeren 1942 fikk Anne seg en ny venn, Hello Silberberg. Han var
16 år, og Anne syntes han var veldig flott. Anne nøt livet,
og likte ikke å tenke på krigen. Men det var farlig for jøder
ikke å tenke seg om. Dette gikk opp for Anne mandag 29. juni 1942.
Hello kom på besøk til Anne sent på ettermiddagen, for
å treffe hennes foreldre:
Kjære Kitty,
Jeg hadde kjøpt inn småkaker og godteri, men verken
Hello eller jeg gadd å sitte fint og stille ved siden av hverandre
i det uendelige, så vi gikk en tur og klokken ble 10 minutter over
8 før han fulgte meg hjem. Far var veldig redd og syntes det var
uforsiktig av meg, fordi det var farlig for jøder å være
ute etter kl. 8, og jeg måtte love å være 10 minutter
før i framtiden. (1. juli 1942)
Faren hennes var ofte hjemme om dagen. Anne mente at det måtte
være veldig vanskelig for ham å føle seg så overflødig.
Senere samme uke, i begynnelsen av juli, hadde faren en alvorlig samtale
med henne:
Da vi for et par dager siden gikk sammen nede på vår
lille plass, begynte far å snakke om at vi ble nødt til å
gå under jorden. Han var svært redd for at det ville bli vanskelig
for oss å leve helt avskåret fra verden. Jeg spurte hvorfor
han begynte å snakke om det. "Jo, Anne," svarte han, "du
vet godt at vi i over et år har måttet bringe mat, tøy
og møbler til andre mennesker. Vi vil ikke at våre eiendeler
skal falle i tyskernes hender, men vi ønsker heller ikke å
komme i klørne på dem. Derfor forsvinner vi frivillig og sitter
ikke og venter på at de kommer og tar oss."
"Men, far, når skal det skje?" Han svarte så
alvorlig at jeg ble meget redd. "Det skal du ikke tenke på,
vi skal nok ordne det alt sammen. Få du bare så mye som mulig
ut av ditt unge, ubekymrede liv så lenge du kan." (5. juli
1942)
Det skulle ikke bli lenge, for allerede samme dag kom det
innkallelse til Margot fra tyske "SS" (Schutzstaffel). Først
fikk Anne høre at det var faren som var innkalt. Da så hun
for seg fengselsceller og konsentrasjonsleirer. Men da hun omsider ble
fortalt at det var Margot innkallelsen gjaldt, fikk hun sjokk og begynte
å gråte.
Denne innkallelsen gjorde at familien Frank måtte "forsvinne"
- og det fort. For det var aldri snakk om å la Margot reise fra dem.
Familien Frank går i dekning
Otto Frank hadde i lengre tid forberedt en dekkleilighet. En av de
få som var blitt innviet i planene om å gå i dekning,
var Miep Gies. Otto Frank stolte på henne.
Han hadde veldig forsiktig spurt Miep om hun ville hjelpe familien
Frank å skjule seg. "Selvfølgelig," hadde Miep svart,
selv om hun visste at det ville bli meget farlig også for henne.
Om ettermiddagen den søndagen Margot fikk innkallelsen levert
på døra, sendte de bud etter Miep Gies. Hun kom og fikk med
seg sko, kjoler, frakker, undertøy og strømper. Klokken 23
om kvelden kom hun tilbake med mannen sin, Jan, og hentet enda mer.
For Anne ble natt til mandag 6. juli 1942 den siste i hennes gamle
seng. Selv om hun visste dette, sovnet hun med en gang, for hun var dødstrøtt.
Men allerede klokken 05.30 neste morgen ble hun vekket av sin mor. Det
var tid for å gå "under jorden".
Livet i skjul - med sitater fra
Annes dagbok
Otto Frank fortalte Anne at skjulestedet deres var i samme huset
som hans kontor. Og det var bare Victor Kugler, Johannes Kleiman, Miep
Gies og Bep Voskuijl som visste om det. Faren til Bep, hr. Voskuijl, fikk
først vite om det etter noen uker.
Da Otto, Edith og Anne ankom Prinsengracht, var Margot allerede
kommet.
De første dagene gikk med til å pakke ut sakene de
hadde brakt med seg. Og det var først etter dette at Anne fikk skrevet
i dagboken sin.
Om ettermiddagene måtte de være stille for at folkene
i butikken ikke skulle høre dem, og de var alltid redde for å
bli oppdaget. Den eneste kontakten de hadde med omverdenen foregikk gjennom
de fire hjelperne deres. De kjøpte mat, kom med bøker og
holdt dem undetrettet om hva som skjedde i Amsterdam.
13. juli 1942 flyttet også familien Van Pels inn, noe Anne
ble veldig glad for. Familien Van Pels bestod av hr. og fru Van Pels og
sønnen deres, Peter, som var 15 år.
Dagene gikk, dagene ble til uker som videre ble til måneder.
Om dagen når det var folk på jobb i butikken, kunne familiene
bare hviske til hverandre og liste seg rundt i rommene. Ingen måtte
tappe vann eller gå på do mellom kl. 09.00 og 19.00.
Anne fikk dagene til å gå med å lese mye i skolebøker
som de hadde tatt med. Det samme gjorde Margot og Peter. Otto Frank hjalp
dem. Det var ingen av ungene som ønsket å ligge etter med
skolearbeidet. Deres største ønske var straks å komme
tilbake igjen på skolen. Anne leste alle bøkene Miep brakte
til henne, og hun lærte seg også å stenografere.
I disse månedene ble mange jøder i Nederland ført
til konsemtrasjonsleirer.
Familien Frank og familien Van Pels unngikk dette ved å skjule
seg i det hemmelige annekset. De levde tett innpå hverandre døgnet
rundt, og alle kunne se og høre hverandre hele tiden. Alle var redde
for å bli oppdaget, og dette gjorde familiene veldig anspente. Så
det var ikke overraskende at de innimellom diskuterte og kjeftet!:
Hvorfor begynner voksne så fort å kjefte på
hverandre om de mest fjollete ting? Til nå har jeg alltid trodd at
det bare var vi barn som kjeftet på hverandre ... (28. september
1942)
Anne syntes også at hennes liv var blitt trist. Hun hadde
mistet "alt" - alle sine venner, skolen sin og sin frihet. Av
og til ble hun så opprørt og lei seg at hun gråt om
natten. Om dagen var hun anderledes, livlig og "bråkete"
og nesten alltid glad. Hun blandet seg i nesten alt og med alle og var
alltid rapp-kjeftet. Men hr. og fru Van Pels syntes hun var uforskammet
og dårlig oppdratt. Ofte diskuterte hun med moren. Margot var til
tider sur på henne og hun fikk heller ikke mye støtte fra
Peter. Av den grunn følte Anne seg mye alene og misforstått.
Derfor ble dagboken hennes en riktig god "venninne".
Livet i det hemmelige annekset var stort sett kjedelig, men der
var også øyeblikk med uro og angst. En kveld ringte det plutselig
noe voldsomt på døren klokken 20.00. Alle ble fryktelig forskrekket.
Var det Gestapo, det tyske politi? Var dette slutten? Alle holdt pusten,
men til slutt ble det stille igjen.
Tre uker senere fikk alle sammen en ny forskrekkelse. Fra inngangen
ved bokreolen hørte de plutselig hammerslag. Alle stoppet med en
gang å snakke. Et kvarter senere var det noen som banket på
reoldøren. Alle ble bleke. Det var en som banket og slet i bokreolen:
Akkurat da jeg trodde at min siste time var kommet, hørte
vi hr. Kleimans stemme si: "Lukk opp, det er bare meg." (20.
oktober 1942)
Så fikk de vite hva det var. Johannes Kleiman fortalte at
det var en tømrer i huset som skulle sjekke brannslukningsapparatene,
og at han ikke hadde hatt tid til å advare dem. Det var en stor lettelse.
Enda en gang var det gått bra.
Tirsdag 10. november 1942 hørte Anne at det skulle komme
en åttende person og skjule seg sammen med dem:
Vi har hele tiden ment at det var rikelig med plass og mat til
en til. Vi var redde for å gjøre det mere vanskelig for Kugler
og Kleiman. Men nå som vi hører de fryktelige beretningene
om jødene som bare blir verre og verre, fikk pappa tak i to agenter
som kunne ta stilling til det, og de mente det var en bra plan. Det er
like farlig for sju som for åtte. (10. november 1942)
De valgte en som de kjente og som de mente ville passe godt: Fritz
Pfeffer.
Fritz Pfeffer kom en uke senere. Han ble overrasket over å
se familien Frank. Akkurat som familiens naboer, venner og bekjente, hadde
også han hele tiden trodd at familien var flyktet til utlandet.
Anne syntes at Fritz var en hyggelig mann, og hun lyttet til hva
han hadde å si om verden utenfor. Det han sa, gjorde alle ulykkelige:
"Utallige av våre venner og bekjente er sendt bort
til et forferdelig sted. Kveld etter kveld kjøres det grønne
og grå militærlastebiler rundt og ringer på alle steder
for å spørre om det bor noen jøder i huset. Hvis det
gjør, må hele familien straks reise ut. Finner de ikke noen,
går de straks til neste hus. Ingen har mulighet for å unnslippe
dem, med mindre de går under jorden. Ingen blir spart for disse grusomhetene,
gamle mennesker, barn, babyer, gravide mødre, syke - alle må
være med på dødsveien." (19. november 1942)
Dette åpnet Annes øyne for hvor heldig hun var i det
hemmelige annekset. Hun tenkte på sine beste venninner som nå,
et eller annet sted langt vekke, var i hendene på de mest grusomme
mennesker som fantes på jorda. Hun klaget til dagboken: Og alt
dette bare fordi de er jøder!
Dagene og ukene sneglet seg av gårde. Høsten gikk og
det ble vinter. Det var kaldt, og det begynte å bli tidlig mørkt.
Når klokken var 16.00-16.30 var det for mørkt å lese:
Vi fikk tiden til å gå med alle mulige tullete ting;
vi gjettet gåter, gjorde gymnastikk-øvelser i mørket,
snakket engelsk og fransk, kritiserte bøker, - men alt ble så
kjedelig i lengden. (28. november 1942)
Familiene hadde nå levd tett innpå hverandre i over
et halvt år i skjul, hele tiden med frykten for å bli oppdaget
hengende over seg. De kunne aldri gå utenfor en dør, ikke
engang for en kort stund.
Anne skiftet mening om Fritz Pfeffer:
Nå viser han sin sanne side, en kjedelig, gammeldags disiplinrytter
og predikant, som holder lange moralprekener. Og bedre ble det ikke da
han skulle dele rom med meg, og når jeg normalt blir regnet som den
mest uoppdragne av oss tre ungene, må jeg stå til ansvar for
en del ting. Og jeg må spille døv for å slippe at han
kjefter og advarer meg. (28. november 1942)
Anne brydde seg ikke alltid om kritikken hun fikk av de andre, hun
bare lo av dem. Men i virkeligheten kjeftet hun ofte på seg selv,
fordi hun gjerne ville forbedre seg.
Så begynte året 1943. Hver natt kunne familiene høre
hundrevis av allierte fly som fløy over dem. De var på veg
for å bombe tyske byer. Det gav dem håp. Motstanden mot Tyskland
økte. Hver kveld lyttet de intenst på engelsk radio for å
høre nyheter om krigen.
De allierte flyene som passerte, ble beskutt av tysk antiluftskyts:
Jeg har ennå ikke kommet over angsten min for alt våpen
og fly kan gjøre, og jeg kryper nesten hver natt inn i fars seng
for å søke trøst. Jeg vet at det er barnslig, men du
vet bare ikke hvordan det er; kanonene lager så høye lyder
at man ikke kan høre hva man selv sier. (10. mars 1943)
Fru Van Pels var veldig redd, men ikke bare for kanonene. En natt
trodde hun at hun hørte innbruddstyver på loftet, hvor matvarene
var oppbevaret. Det var ingen som tok henne alvorlig, men noen dager senere
vekket lyder hele familien Van Pels:
Peter gikk opp på loftet med lommelykt. Han hørte
lyder. Hva var det som løp rundt der oppe? En sverm av store rotter!
Da vi nå visste hvem tyvene var, lot vi Mouschi (katten til Peter)
sove på loftet, og de ubudende gjstene kom aldri igjen, i det minste
... ikke om natten. (10. mars 1943)
Et par dager seinere skulle Peter opp på loftet for å
hente noen gamle aviser. For å komme ned trappen, måtte han
holde seg fast til loftslemmen. Uten å se seg for, senket han hånden
og var nære på å falle ned trappen av sjokk og smerte.
Uten å vite det, hadde han lagt hånden på en stor rotte
som bet ham så hardt i armen at pyjamasen hans var gjennombløt
av blod, da han kom ned med skjelvende knær og hvit som et laken.
Våren 1943 var familiene i skjul både anspente og trøtte.
Alle led av mangel på søvn på grunn av alle flyene og
kulene fra antiluftskytsen. Maten de fikk var dårlig, for det var
mangel på alt. Det ble vanskeligere og vanskeligere for Miep og Bep
å finne noe å spise.
Anne beundret det nederlandske folk som hjalp de som var "under
jorden", for det var en vanskelig og farlig jobb:
Det er imponerende hvilket edelt og uselvisk arbeid disse menneskene
gjør med sitt eget liv som innsats. Vi har aldri hørt et
ord om den belastningen vi må være for dem, aldri har de klaget
over hvilket besvær vi gjør dem. (28. januar 1944)
Anne innså ofte at hun ikke hadde grunn til å klage:
Bare jeg tenker på hvordan vi lever her, så kommer
jeg som regel til den konklusjonen at det er et paradis, sammenliknet med
den måten andre jøder, som ikke har gått under jorden,
må leve på. (1. mai 1943)
Fredag morgen, 15. juli 1943, fikk familiene i skjul nok et sjokk.
Det hadde vært innbrudd i butikken. Både butikkens dør
og fordøren stod åpen. Dørene var blitt brutt opp med
et kubein. Johannes Kleiman som var kommet til kontoret like etter, så
at det var stjålet to pengekasser. Men det verste var at tyvene hadde
tatt med seg rasjoneringskortet til 150 kg sukker. Alle var redde for at
innbruddstyvene hadde merket at det gjemte seg noen i etasjen over, og
at de ville si det til politiet ...
Men heldigvis skjedde det ikke noe de neste dagene.
Familiene prøvde å leve et så normalt liv som
mulig, og de hadde en fast tidsplan hver dag. Men dagene var så lange.
Ville krigen vare lenge? Hvor lenge ville de holde ut dette? Det spurte
de ofte seg selv om.
Men 8. september fikk de et nytt håp om en lykkelig og snarlig
slutt. Over radioen hørte de at Italia, en av Tysklands forbundsfeller,
hadde kapitulert overfor de allierte. Ville krigen likevel bli avsluttet
i 1943...?
Men det skulle ikke gå så fort, for den allierte invasjonen
de gikk og ventet på, kom ikke.
Høsten 1943 var Anne veldig nedtrykt:
Jeg har ikke alltid styr på nervene mine, særlig
om søndagene er det vanskelig. Stemningen er så spent, sløv
og tung som bly; man hører ikke så mye som en fugl synge der
ute, og stillheten ligger dødelig trykkende overalt og griper fatt
i meg; men jeg reagerer ikke mere, jeg går og legger meg på
divanen og sover for å få tiden til å gå hurtigere
og for å få stillheten og den fryktelige angsten til å
forsvinne, for det er ingen andre måter å få tiden til
å gå. (29. oktober 1943)
Det ble 1944. Anne var godt og vel 14 1/2 år. De åtte
hadde nå vært under jorden i halvannet år. Anne merket
at hun forandret seg, og det skrev hun om i dagboken sin.
Hun brukte mye tid på å tenke over alt mulig, og hun
oppdaget også andre sider av de hun levde i skjul med. Anne merket
også at hun forandret seg fysisk:
Jeg synes det er så vidunderlig det som skjer med meg,
og ikke bare det, men det kan sees på min kropp. Jeg snakker aldri
med andre om det som skjer med meg, derfor snakker jeg mye med meg selv
om det. (5. januar 1944)
Anne var ikke lenger en bråkete skolejente. Hun var blitt
voksen, og forelsket!
Anne var blitt forelsket i Peter. Hun ville gjerne snakke med ham
om alt hun gikk og tenkte på. Men Peter var sjenert og unngikk henne.
Anne fant likevel på en måte hun kunne få snakket med
Peter på:
Jeg prøvde å finne en unnskyldning for å være
ubemerket i soverommet hans, for så å få satt i gang
en samtale. I går bød sjansen seg, Peter har nemlig sans for
kryssord for tiden. Så etter en stund satt vi rett mot hverandre
ved et lite bord, han på stolen og jeg på divanen.
Jeg følte meg så rar, da jeg så inn i hans
dype blå øyne og så hvor forlegen han så ut ved
mitt uventete besøk. Jeg merket nå hvor sjenert han var. (6.
januar 1944)
I de kommenede ukene ble Anne og Peter mer fortrolige med hverandre,
men Peter var fortsatt sjenert. Anne kom ofte inn på Peters rom for
å snakke om alt mulig.
Hun tenkte mye på livet sitt før - og over fremtiden.
Hun tenkte tilbake på de glade dagene før de måtte gå
"under jorden". Det at de måtte skjule seg, hadde snudd
opp ned på alt. Hun var selv blitt en annen person. Hun var blitt
opprørt og uforskammet, og ble konstant irettesatt av de voksene
omkring henne. Nå etter halvannet år, syntes hun likevel hun
hadde forandret seg til det bedre og blitt mer "fornuftig". Av
og til var hun munter og bråkete, og hun hadde alltid noe å
si om alle ting. Men hun mente selv at dette bare var en overfladisk ytre
side som andre så av henne. Det var innvendig hun mente å ha
forandret seg mest. Hun var blitt mer bevisst sine gode og dårlige
sider, og hva hun betraktet som viktig i livet. Hun ville gjerne være
glad. Hun ønsket ikke å tenke på all elendigheten i
verden, men kun på alt det gode som ennå fantes.
Det ergret henne mer og mer at de voksene behandlet henne som et
barn:
Selv om jeg bare er 14 år, vet jeg godt hva jeg vil; jeg
vet hvem som har rett og hvem som ikke har, jeg har mine meninger, mine
ideer og prinsipper. (17. mars 1944)
Lørdag kveld, 18. mars, var Anne igjen sammen med Peter:
Han sto til venstre for det åpne vinduet, jeg gikk hen
til ham og stilte meg på høyre side av ham, og vi snakket
sammen. Det var bedre å snakke sammen ved det åpne vinduet
i halvmørket, i stedet for ved høylys dag, og jeg tror Peter
følte det samme. Vi hadde så mye å si til hverandre
- så mye at jeg ikke en gang husker alt, men det var deilig, den
mest vidunderlige kvelden jeg noen gang har hatt i det hemmelige annekset.
(19. mars 1944)
De voksene var veldig nysgjerrige på hva Anne og Peter snakket
om. De kom med mange dumme kommentarer, og Annes foreldre var veldig bekymret
for sin datter.
Lørdag kveld, 9. april 1944, var det nok et innbrudd. Det
hadde vært mange innbrudd, men denne gangen var det mer skremmende
enn før. For døren til gaten var blitt ødelagt, og
det så ut som det var noen som hadde sendt bud etter politiet. Politiet
kom for å undersøke huset:
Så, et kvarter over 11 hørte vi bråk nedenfra.
Alle pustet tungt, men ingen rørte seg. Fottrinn i huset, i det
private kontoret, i kjøkkenet, og så ... på trappen
vår, alle holdt pusten, åtte hjerter hamret, trinnene på
trappen vår, så bokreolen. Det øyeblikket kan ikke beskrives.
"Nå er vi fortapt!" sa jeg, og jeg kunne se alle i butikken
bli slept vekk av Gestapo samme kveld.
To ganger ristet reolen, så falt en blikkdåse ned,
skrittene fjernet seg, vi var reddet inntil videre! Alle ble skjelvende,
jeg kunne høre noen tenner klapre, ingen sa et ord. (11. april
1944)
Den natten tilbrakte alle i rommet til Van Pels. Ingen fikk sove.
Alle var forskrekket. Det ble en lettere stemning neste morgen, da hjelperne
deres kom. Enda en gang hadde alt endt lykkelig.
15. april 1944 var en viktig dag i Annes liv. Da fikk hun sitt første
kyss. Peter og Anne satt tett inntil hverandre på divanen i Peters
rom:
Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å gjøre den riktige
bevegelsen, men innen vi gikk ned, kysset han meg, gjennom håret,
halvt på mitt venstre kinn og halvt på øret; jeg styrtet
ned uten å se meg tilbake, og jeg gleder meg slik til i dag. (16.
april 1944)
De neste dagene tenkte hun mye på det kysset, og på
hva som kom til å skje:
Kjære Kitty, tror du at mor og far vil bry seg at jeg kysser
en gutt på 17 1/2 år, mens jeg ikke er fylt 15 år? Det
tror jeg ikke de vil, men jeg må stole på meg selv i denne
saken. Det er så stille og fredlig å sitte i armene hans og
drømme, det er så behagelig å kjenne hans kinn mot mitt,
det er så deilig å vite at det er en som venter på meg.
(17. april 1944)
Anne bestemte seg for å snakke med sin far om det. Da de en
dag var alene, spurte hun:
Far, jeg tror du har funnet ut at når jeg og Peter er sammen,
så sitter vi ikke milevis fra hverandre. Syns du det er galt?
(2. mai 1944)
Faren advarte henne, og bad henne være forsiktig. De neste
dagene sa han til henne at det var best hun ikke besøkte Peter så
mye på rommet hans. Men Anne ville ikke høre på sin
far.
Våren 1944 skrev Anne også om noe annet enn å
være forelsket. Den evindelige krigen opptok henne:
Hvorfor, åh, hva godt kommer ut av denne krigen, hvorfor
kan vi ikke leve fredelig sammen, hvorfor skal alt ødelegges? Åh,
hvorfor er folk så tåpelige? (3. mai 1944)
Men Anne skrev også:
Jeg er ung og jeg har mange skjulte egenskaper. Jeg har fått
så mye, et glad sinn, en masse muntehet og styrke. Hver dag føler
jeg at jeg blir utviklet innvendig, at befrielsen nærmer seg, naturen
er så skjønn, folk omkring meg er så gode, denne opplevelsen
er så interessant og pussig! Hvorfor skulle jeg derfor fortvile?
(3. mai 1944)
Så, 6. juni 1944, hørte de på radio om invasjonen
i Normandie i Frankrike! Anne jublet:
Stor oppstandelse i det hemmelige annekset, Tenk om den lenge
ventende befrielsen, som det er snakket så mye om, men som stadig
har virket umulig, for eventyrlig, en dag skal bli vikelighet? (6.
juni 1944)
Anne feiret 15-års dagen sin 12. juni, seks dager etter invasjonen.
Nå hadde de oppholdt seg i det hemmelige annekset i nesten to år.
På dette tidspunktet lå ennå befrielsen langt inne i
fremtiden, og livet i Prinsengracht gikk sin gang.
Anne var skuffet over Peter. Hun hadde håpet på en god
venn som hun kunne snakke med om alt, men det gikk ikke riktig i oppfyllelse.
Hun spekulerte på om han simpelten var overfladisk, eller om han
fortsatt var sjenert. Hun visste ikke, men hun skjønte at situasjonen
var vanskelig for Peter også. Anne tenkte at tiden var vanskeligere
for de unge enn for de eldre. Folk som er eldre, er så sikre på
ting, de er ikke så ofte i tvil:
Det er dobbelt så vanskelig for oss unge å stå
fast og holde på våre meninger i en tid hvor alle idealer flyter
og brytes ned, hvor folk avslører deres verste sider, og om de skal
tro på det sanne og riktige og ikke vet om de skal tro på Gud.
... Det er det vanskelige i disse tider at idealer, drømmer og forhåpninger
melder seg hos oss, bare for å støte mot den fryktelige sannheten
og gå på grunn. Det er et stort under at jeg ikke har mistet
alle mine idealer, for de synes så absurde og ugjennomførlige.
Likevel holder jeg fast ved dem, fordi jeg tross alt fortsatt tror på
menneskenes gode hjerter.
Jeg kan ganske enkelt ikke bygge forhåpningene mine på
et grunnlag av forrvirring, elendighet og død. Jeg ser hvordan verden
gradvis forvandles til en ødemark, jeg hører torden nærme
seg for å tilintetgjøre oss, jeg føler millioners lidelse
og likevel tenker jeg, når jeg ser opp mot himmelen, at alt vil ordne
seg, at også denne grusomheten får en ende, og at freden og
roen igjen vil komme. I mellomtiden må jeg holde mine idealer høyt,
for kanskje kommer det en dag hvor jeg får gjennomført dem!
(15. juli 1944)
21. juli 1944 var Anne glad og opptimistisk. Nyhetene om krigen
gav håp om en lykkelig slutt.
4. august mellom klokken 10.00 og 10.30, stormet det tyske politi
det hemmelige annekset. De var blitt forrådt ...
Veien til konsentrasjonsleirene og ...
ARRESTASJONEN
Det var en deilig, varm sommerdag. Otto Frank gikk som han pleide,
opp til Peters rom for å gi ham sin engelsktime. Det var en dag som
alle andre. Han så på klokken sin. Den var nesten 10.30. Han
ville gjerne komme i gang med timen.
I det øyeblikket løftet Peter hånden. Han så
redd ut. Nedenunder hørte de lyder, fremmede manns-stemmer, ropende,
truende stemmer ...
Et par minutter etter var fem mann plutselig kommet inn på
kontoret. En av dem var i tysk politiuniform, de andre i sivile klær.
De var trolig nederlandske nazister. Miep, Bep, Johannes Kleimann og Victor
Kugler var på kontoret.
Mennene visste alt. Victor Kugler måtte følge med dem.
De gikk opp trappen. Mennene trakk revolverne sine, da de nådde bokreolen.
De åpnet reoldøren og gikk inn.
I neste øyeblikk trådte en av de nederlandske nazistene
inn på Peters rom og siktet på ham med revolveren sin. Otto
Frank og Peter gikk med ham ned. Her så de alle de andre, deriblant
Anne og Margot, som sto med hendene i været. Karl Silberbauer, politimannen,
krevde penger og smykker. Han grep en veske og helte ut innholdet på
golvet. Det var Annes dagboksblader. Han fylte penger og smykker i vesken.
Karl Silberbauer ville ikke tro på at at de alle hadde skjult seg
i det hemmelige annekset i over to år. Otto Frank viste ham merkene
på veggen, det var Annes høyde.
De fikk lov til å pakke litt tøy. Så ble de transpotert
til en tysk politistasjon i en lastebil. Victor Kugler og Johannes Kleiman
ble også arrestert og brakt med. (De ble senere sperret inne i en
leir, hvor begge to overlevde.)
Deretter ble det stille i Prinsengracht. Miep og Bep ble ikke tatt
med. De fryktet likevel at mennene kunne komme tilbake når som helst
og arrestere dem. På slutten av dagen gikk de ovenpå sammen
med Jan Gies og Van Maaren, lagerforvalteren. De gikk inn i det hemmelige
annekset. Der var det kaos overalt. De så Annes dagbokblader ligge
strødd overalt og tok dem med ned sammen med andre papirer og bøker,
deriblant familien Franks fotoalbum. Miep la Annes dagboksblader i en skrivebordsskuff
og låste den. En uke senere ble det hemmelige annekset tømt
etter ordre fra tyskerne.
Det er fortsatt en gåte hvem som forrådte skjulestedet
til tyskerne.
Transporten, leirene og slutten
Familien satt innesperret i en celle i fire dager. Så, 8.
august, ble de overført til Westerbork-leiren. Der ble de plassert
i den såkaldte "straffebrakken" hele august måned.
De var "straffanger", fordi de ikke hadde meldt seg selv, men
var blitt tatt mens de var "under jorden".
3. desember 1944 ble de alle, sammen med mer enn 1.000 andre, satt
på det siste toget som transpoterte fanger til konsentrasjonsleiren
Auschwitz i Polen. De satt stuet sammen i en godsvogn med omkring 70 andre
i flere dager og nådde Auschwitz kvelden 5. september. Over halvparten
ble gasset i hjel samme dag, deriblant alle barn under 15 år. Anne
slapp unna, fordi hun nettopp hadde fyllt 15 år. Mennene ble skilt
fra kvinnene, og de fleste fikk ikke se hverandre igjen. Kvinnene skulle
over i kvinneleiren Birkenau. Edith Frank og begge døtrene kom sammen.
Fru Van Pels kom også til kvinneleiren.
Otto Frank, Peter Van Pels og Fritz Pfeffer kom i mannsleiren.
Forholdene i Auschwitz var fryktelige. Fangene fikk nesten ingenting
å spise. Hver dag døde mange mennesker av sult og sykdom.
Det var ingen medisin å få der. Hver dag slo og banket vaktene
folk til døde uten noen som helst grunn, og hver dag ble nye grupper
av fanger gasset i hjel. Ingen kunne føle seg sikret på livet.
Hver dag kunne bli deres siste.
Hermann Van Pels ble gasset etter et par dager i Auschwitz. Fritz
Pfeffer endte i konsentrasjonsleiren Neuengamme. Der døde han 20.
desember 1944.
Den russiske hær nærmet seg fra øst, og de allierte
kom fra vest. Tyskerne visste at de hadde tapt krigen. De ønsket
å få vekk så mange spor som mulig av forbrytelsene de
hadde gjort. Mange av leirene ble ryddet og nedlagt.
I noen tilfeller skjøt de fanger og begravde dem i massegraver.
Mange fanger ble også overført til andre konsentrasjonsleirer
lenger vekk fra fronten.
Anne og Margot måtte ta avskjed med moren i slutten av oktober
1944. Akkurat som fru Van Pels, ble de to pikene overført til konsentrasjonsleiren
Bergen-Belsen. Også der var forholdene ubeskrivelige. Der var isende
kaldt og nesten ingenting å spise. Leiren var overfylt, og smittsomme
sykdommer florerte.
Edith Frank levde fortsatt i to måneder i Auschwitz. Hun døde
6. januar 1945.
Peter Van Pels ble akkurat som de fleste andre fangene,
flyttet fra Auschwitz av SS-vaktene 16. januar. Det var 10 dager før
de russiske troppene befridde Auschwitz. Han døde i leiren Mauthausen
i Østerrike 5. mai 1945. Fru Van Pels var bare en kort tid i Bergen-Belsen,
før hun kom til Theresienstadt via Buchenwald. Der døde hun
våren 1945.
Margot og Anne prøvde å overleve i Bergen-Belsen. De
sov i en overfylt, uoppvarmet brakke sammen med et stort antall andre kvinner.
Noen av de kvinnene som overlevde leiren, så Anne og Margot der og
snakket med dem:
"Det var der jeg møtte Anne og søsteren hennes,
Margot, igjen. De var nesten ikke til å kjenne igjen, fordi håret
deres var klippet av og de frøs." (Fru Amerongen-Frankfoorder)
Det viste seg at Annes skolevenninne "Lies" var i en annen
avdeling av leiren. Hun snakket med Anne gjennom piggtrådgjerdene:
"Det var fryktelig. Hun begynte å gråte og sa
til meg: "Jeg har ingen foreldre lenger." Jeg tenker alltid på
at dersom Anne hadde visst at faren hennes fortsatt levde, så ville
hun hatt en langt større styrke til å overleve." (Fru
Pick-Goslar)
Andre kvinner fortalte:
"Anne sa at hun følte udyrene i tøyet sitt
så ubehagelig at hun hadde kastet klærne. Det var midt på
vinteren, og hun gikk bare med et teppe rundt seg." (Fru Brandes-Brilleslijper)
"Frank-pikene var meget avmagret, de så forferdelige
ut. Det var tydelig at de hadde tyfus, det kunne man se. Man kunne se at
de var døende." (Fru Van Amerongen-Frankfoord)
Margot døde en dag i mars 1945. Et par dager senere døde
også Anne. Leiren ble befridd av engelske soldater et par uker senere,
i april.
Otto Frank var den eneste fra det hemmelige annekset som overlevde
krigen. Han befant seg fortsatt i Auschwitz da russerne befridde leiren
27. januar 1945. Han ønsket å vende tilbake til Amsterdam,
men krigen var fortsatt ikke slutt i Nederland. Otto begynte den lange
reisen hjem til Amsterdam 5. mars 1945. Russerne brakte ham, sammen med
de andre, til havnebyen Odessa ved Svartehavet. Fra Odessa reiste han med
et skip til Marseilles i Frankrike, og derfra med tog og lastebil til Amsterdam.
Anne Franks dagbok
Først 3. juni 1945 nådde Otto Frank Amsterdam. Han
oppsøkte med en gang Miep og Jan Gies.
Gjenforeningen var full av glede og sorg. Otto Frank sa at han hadde
hørt at hans hustru, Edith, var død. Men han håpet
stadig at Anne og Margot levde. Han hadde hørt at de var blitt flyttet
til Bergen-Belsen, og at Bergen-Belsen i det minste ikke var en utryddelsesleir.
Otto flyttet inn hos Miep og Jan. Hver dag prøvde de å få
opplysninger om Anne og Margot.
Omtrent to måneder senere fikk Otto vite at begge døtrene
hans var døde.
I den tiden som var gått, hadde Miep tatt vare på Annes
dagbøker, for å gi dem tilbake til henne selv. Da det nå
var sikkert at Anne var død, fant Miep dagbøkene fram og
gav dem til Otto Frank. Han begynte med en gang å lese dem, og var
svært beveget og forbløffet. Han hadde aldri vært klar
over at Anne hadde referert alt som skjedde i det hemmelige annekset, så
godt og så presist.
Otto oversatte lengre deler av dagboken til tysk, og sendte dem
til sin mor i Sveits.
Senere lot han også andre lese deler av dagboken. Folk oppfordret
ham til å finne en utgiver, men umiddelbart etter krigen var det
ingen som ønsket å ta fatt på det. Først etter
en artikkel om Annes dagbøker i bladet "Het Parool" 3.
april 1946, var det en utgiver som meldte seg. Sommeren 1947 ble Anne Franks
dagbok utgitt i et opplag på 1.500 eksemplarer.
På den måten oppfylte Otto Frank Annes ønske
om å bli forfatter.
Boken ble straks oversatt til fransk, så til tysk, og i 1951
kom også en engelsk utgave. I de følgene årene ble den
oversatt til 31 andre språk.
Dagboken ble verdensberømt. I dag, mer enn 50 år etter,
er boken utgitt på 55 språk, og det er solgt mer enn 20 millioner
eksemplarer av den. Det er dessuten laget skuespill og film av den. Over
alt i verden er gater og skoler blitt oppkalt etter Anne Frank.
For mange mennesker er Anne Frank blitt et symbol på de seks
millioner jøder som ble myrdet av nazistene under 2. verdenskrig.
Det er nesten umulig å forestille seg dette store antallet, men Anne
Franks historie gjør det mulig å danne seg et bilde av hvordan
én av disse mange millioner menn, kvinner og barn, hadde det.
Otto Frank brukte resten av sitt liv på å utbre Annes
ideer og idealer. I 1979, et år før han døde, skrev
han:
"Anne brukte aldri ordet hat i dagboken sin. Hun skrev at
tross alt trodde hun på det gode i menneskene. Og at hun, når
krigen var over, ville arbeide for verden og for menneskene. Den forpliktelsen
har jeg overtatt for henne. Jeg har mottatt mange tusen brev. Især
unge mennesker ville alltid gjerne vite hvordan disse forferdelige ting
kunne skje. Jeg svarer dem så godt jeg kan, og jeg slutter ofte brevene
med å si: "Jeg håper at Annes bok vil påvirke resten
av ditt liv, sånn at du, så sant det passer seg, kan arbeide
for enighet og fred."
Anne Frank-stiftelsen
"Du har lenge visst at mitt største ønske
var å bli en berømt forfatter." (Anne Frank, 1. mai 1944)
Anne Franks ønske gikk i oppfyllelse - etter hennes død.
Nå er hun en berømt forfatter. Folk over hele verden har lest
hennes dagbok. Fordi hun så en sjanse til å gi en beskrivelse
av det som skjedde, er hun blitt et symbol for den skjebenen som millioner
av jøder måtte lide under 2. verdenskrig. Men også for
alle de menneskene som nå lider under forfølgelse på
grunn av sin bakgrunn, hudfarge eller tro.
Etter krigen ble det fortsatt drevet forretning i huset hvor familien
Frank lå i dekning, Prinsengracht 263, i Amsterdam. Men i 1957 var
bygningen i så dårlig stand at det var planer om å rive
den. Det var da noen som ønsket at dette ikke skulle skje. En gruppe
mennesker i Amsterdam satte igang en kampanje for å forhindre rivning.
Dessuten opprettet de Anne Frank-stiftelsen (Anne Frank Stichting) som
ble støttet av Otto Frank.
Anne Frank-stiftelsen fikk forhindret rivningen og i 1960 åpnet
de eiendommen Prinsengracht 263-265 for offentligheten. Det er ikke bare
det hemmelige annekset som er tilgjengelig, men også de øvrige
lokalene. De gir plass for en utstillingen om antisemittisme, nasjonalsosialisme
og Nederlands historie under 2. verdenskrig. Dessuten er den orginale dagboken
til Anne Frank å se der. Utstillingen henleder også oppmerksomheten
mot nåtidens eksempler på intoleranse, diskriminering og antisemittisme.
Kilder
Ruud van der Rol og Rian Verhoeven, Anne Frank Stichting, Amsterdam:
"Anne Frank - Historien bak dagboken".
Kunnskapsforlaget: Store Norske konversasjonsleksikon.