Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

Det frivillige hjelpearbeid i Bergen og Laksevåg etter krigsulykkene i 1944

Til forrige kapittel

Tilbake til innholdsfortegnelsen



Beretning fra

Laksevåg menighetspleie.

På bakgrunn av den utførlige redegjørelse som foran er gitt for Hovedutvalgets arbeid, de retningslinjer som ble fulgt og effektueringen av pengebidragsfordelingen, kan Laksevåg menighetspleies andel i arbeidet skisseres ganske kort.

Da den store katastrofen rammet Laksevåg hadde man ikke lokale organer som alene kunne påta seg det omfattende hjelpearbeid som ble nødvendig. Hva Laksevåg menighetspleie angår, er denne ikke utbygget til et ordnet diakonat slik som tilfelle er i Bergens menigheter. Menighetspleien har alltid drevet sitt arbeid mer i det stille, og de beskjedne midler man har rådet over har ikke lagt det nær å etablere et større apparat. Bortsett fra juleutdelingen, da en større komité trer i virksomhet, varetas menighetspleiens funksjoner av soknepresten og klokkerdiakonen, med menighetsrådet som kontrollinstans for regnskapene. Da ulykken inntraff ble også menighetspleien rammet, idet vår prektige klokkerdiakon, Karl Lillebergen, var blant ofrene under bombeangrepet. Vi mistet i ham en mann som ved sin dyktighet og sitt lokalkjennskap ville kunne ha gjort en stor innsats i hjelpearbeidet. Menighetspleiens forutsetninger for effektiv tjeneste var således sterkt redusert. Når dertil kom at den omfattende evakuering vanskeliggjorde en tilfredsstillende organisering av lokale hjelpekrefter, var det gitt at menighetspleien bare kunne gjøre en forholdsvis beskjeden innsats som hjelpeorganisasjon.

Det var en lykke for Laksevåg at hjelpeaksjonen straks ble koplet sammen med Hovedutvalget for pengebidragsfordelingen etter eksplosjonsulykken 20. april, og med dettes hjelpeorganer i Bergen. For det første fikk man derved den uvurderlige fordel å ha et organ som var ferdig utbygget, og som hadde erfaringer å bygge på fra hjelpearbeidet i Bergen. At en slik ordning kom i stand, skyldtes i første rekke at formannen for Hovedutvalget i Bergen, fabrikkeier Hans B. Fasmer, straks stilte sin innsikt og arbeidskraft til tjeneste som formann også for Hovedutvalget for pengebidragsfordelingen i Laksevåg. For det annet kunne Hovedutvalget i Bergen stille til rådighet for Laksevåg over 400.000 kroner, en vesentlig andel av det samlete beløp man fikk å disponere over.

Laksevåg menighetspleies oppgave ble vesentlig å stå som en av mottakerne for pengebidrag, og senere formidle de av Hovedutvalget fastsatte bidrag til de skadelidte, og da slik at det utelukkende var løsøreskadene man hadde befatning med.

Menighetspleien mottok tilsammen kr. 72.580,48 i innsamlete bidrag. Disse midler ble i sin helhet stilt til Hovedutvalgets disposisjon, idet den øyeblikkelige hjelp som i meget begrenset utstrekning ble ytet, ble dekket av menighetspleiens forhåndenværende midler. Vi henviste for øvrig mest til Bergens Menighetspleiers Fellesnevnd som det oss nærmeststående av de øvrige hjelpeorganer. I tiden som fulgte, samlet arbeidet seg vesentlig om å rettleie de skadelidte ved utfylling av søknadsskjemaer, som menighetspleien da mottok og sendte videre. Dessuten deltok soknepresten i Hovedutvalgets møter. Da så den endelige hjelp ble utdelt, formidlet menighetspleien bidragene til de skadelidte som hadde sendt sine søknader gjennom oss. Tilsammen formidlet vi på denne måte kr. 85.785,00.

Det daglige arbeid i menighetspleien hvilte for en stor del på de fungerende klokkere, først diakon Torbjørn Jensen som tjenstgjorde midlertidig fra april 1944 til november 1945, og deretter den nyansatte klokkerdiakon Leiv Mjåset. Deres gode og alltid beredvillige tjeneste skal her nevnes med anerkjennelse og takk.

Vi hadde hele tiden gleden av det beste samarbeid med Hovedutvalget, og høstet også stort sett de beste erfaringer i arbeidet for de skadelidte. Selvsagt viste det seg også her at det er vanskelig å gjøre alle til lags. Men de kloke retningslinjer som var lagt til grunn for bidragsfordelingen, og den saklige og omhyggelige behandling som hver enkelt søknad fikk, måtte avvepne enhver kritikk hos alle som ville forstå. Vi så da også stadig hvordan hjelpen ble til stor oppmuntring i en for mange vanskelig tid, og hvordan den utløste megen takknemlighet.

Den storslåtte hjelpeaksjon som Hovedutvalget, takket være de mange bidragsytere, kunne sette i verk, vil alltid bli stående som et lysende vitnesbyrd om den offervillige hjelpsomhet og den sterke følelse av fellesskap som besjelet vårt folk i krigens år.

Laksevåg i september 1947.

Fredrik Knudsen.


Tilbake til toppen

Til neste kapittel

Hjem