Veien fram - og videre

Av Bjørn Davidsen (i "DU" nr. 51/99)

Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til siden med døvblinde-historikk

For 20. gang har jeg gleden av å ønske ukebladets lesere en riktig god jul.

Jeg minnes ikke omstendighetene omkring produksjonen av hvert eneste av disse 20 jule-numrene. Men den første gangen har festet seg godt - og har fortsatt en framtredende plass i hukommelsen.

Året var 1980 og selve ukebladet kom bare ut i punktskrift. Men vi hadde også et "informasjons-blad" i storskrift og en "lyd-avis" på kassett. Men innholdet i de tre utgavene var forskjellig, fordi de kom ut til ulike tider. Det var bare punktskrift-bladet som kom regelmessig hver uke - og en liten Punktnytt-lapp i punktskrift på fire sider fire ganger per uke.

Siden har mye endret seg - og det skulle bare mangle. FNDB-styret den gangen satte seg nemlig et mål: Mer lesestoff til landets døvblinde. Gjerne så mye at døvblinde ikke klarte å lese alt, men måtte velge hva de ville lese.

Dersom vi klarte å nå et slikt mål, ville døvblinde være i en helt ny situasjon. For inntil da hadde tilgangen på lesestoff vært svært begrenset.

Selv om myndighetene i disse 20 årene har hatt stor forståelse for døvblinde - for det har de - ble det et praktisk slit å arbeide seg framover mot det store målet. Og dersom noen føler at vi har nådd målet for lenge siden, er det fortsatt mange som hungrer etter mer lesestoff.

Det å fylle en dagsavis og et ukeblad med nyheter og annet lesestoff, kan gjøres på så mange måter.

I mitt første møte med Stortinget for 18 år siden, spurte vi om litt ekstra penger til utstyr - for å få sikrere opptak av nyhetene fra radio. Da antydet en stortings-mann at vi burde få teleks-forbindelse med Norsk telegram-byrå, slik at vi kunne få alle nyhetene derfra. Men han sa ingen ting om hvordan vi skulle få trykket 30 meter med daglige nyheter. Resultatet av møtet i Stortinget ble en ekstra-bevilgning som stort sett dekket reise-utgiftene våre til Oslo, men heller ikke noe mer.

Siden ble det bedre. Noen av leserne husker kanskje boka "Tirpitz", den første bok produsert etter multi-media-prinsippet. Vår utgivelse av den boka i punktskrift, storskrift og på lyd, førte til en revolusjon. Og æres den som æres bør: Daværende FNDB-leder Reinholdt Robertsen.

De som var til stede i Gyldendal Norsk Forlag mandag formiddag 22. april 1985, glemmer det aldri. Det være seg daværende forlagssjef Andreas Skartveit, stortingskomité-leder Reiulf Steen, NRK-medarbeideren fra "Her og nå" - eller alle vi andre.

Det var etter den seansen jeg omtalte Reinholdt som "døvblindes svar på Martin Tranmæl". For maken til belæring om døvblindes behov for lesestoff, har aldri vært framført fra en talerstol - enn si for en slik forsamling. Han talte om "Boken" med stor "B". Han talte om døvblindes behov for litteratur. Han talte om døvblindes behov for å følge med i den verden de lever i. Han "meislet" budskapet inn i ryggraden til sine tilhørere. Det var tyst i salen. Alle lyttet. Og budskapet gikk "hjem".

Styrken på opplevelsen ble best illustrert av kultur-minister Langslets personlige sekretær, Gunnar Magnus. Han kom straks bort til meg og sa: "Det skal ikke stå på oss!" Da statsbudsjettet for det neste året ble lagt fram, holdt han ord: Bevilgningen til FNDB's informasjons-virksomhet var doblet!

Men det hjelper lite med penger til trykking, dersom vi ikke har noe å trykke. Her kom NRK og Mortensens forlag oss til hjelp på et tidlig tidspunkt. Siden er andre kommet til, blant annet samtlige forfatter-foreninger, Nordnorsk Magasin, Statsarkivet i Bergen og en rekke journalist-kolleger og andre bidrags-ytere. Uten tilgangen på stoff fra disse kildene, ville det vært tynne Punktnytt og ukeblad opp gjennom årene. For det skal litt til å fylle sidene i våre publikasjoner regelmessig. Noe klarer vi riktig nok å skrive selv. Men fordelen med et variert utvalg av bidrags-ytere, er at stoff-utvalget også blir variert. Og det skal det være.

Når vi nå er på vei inn i et nytt årtusen, er det også tid for å spørre hvordan det var mulig å utvikle informasjons-virksomheten til det den er. For selv med journalistisk arbeid, stor tilgang på stoff og penger fra staten, ville vi ikke vært der vi er i dag uten data-teknikken. Takket være en rekke gode medhjelpere og medspillere, kunne vi "gripe" den nye teknikken begjærlig på et tidlig tidspunkt i utviklingen. Av og til følte vi faktisk at vi lå godt foran data-utviklingen både i andre redaksjoner og trykkerier.

1. november 1979, altså for 20 år siden, var vi med på å lage en rapport om "Kommunikasjons-hjelpemidler for lesehemmede". Den rapporten er historisk sett meget interessant lesing i dag. Noen av de som var med på å lage den, var nemlig den gangen blant de fremste eksperter på området. Derfor viser rapporten både hvor mye - og hvor lite - man visste om hva 1980- og 1990-årene ville bringe.

I dag er Bill Gates en av verdens rikeste og mektigste menn. Denne fortsatt unge, cola-drikkende spirrevippen borte i USA har med årene festet et solid grep om data-utviklingen. Han er geni-forklart - og med god grunn. Kanskje nettopp derfor opplever han misunnelse fra de som gjerne vil, men ikke evner. Fra verdens B-lag innen data.

Man kan mene hva man vil om Bill Gates og hans mer eller mindre "monopol" innen data. Men en ting har han klart, som ingen kan ta fra ham: Han har presset fram en slags "standard" som alle andre må forholde seg til. Det er vi som arbeider med data-tekster, evig takknemlige for.

For uten en slik "standard" ville vi i dag hatt en "jungel" med systemer å forholde oss til. Vi hadde det i 1980 og i mange år framover. Det var et mareritt - inntil Bill Gates sine systemer vant fram og ble allemanns-eie.

I dag står informasjons-arbeidet for døvblinde overfor nye utfordringer. Data-maskiner med leselist for punktskrift eller skjermer for storskrift tas mer og mer i bruk. Og talende datamaskiner blir bedre og bedre. Snart er det også mulig å snakke, i stedet for å skrive, til data-maskinen - på norsk. Og det såkalte "internett" blir en del av livet for stadig flere - også døvblinde.

Redaksjonen i Arendal har vært med på det meste av denne utviklingen. Hvordan de neste 20 årene blir, tør vi rett og slett ikke spå. Men jeg kan love at vi skal holde følge - også i fortsettelsen.

Det er likevel en viktig ting å ha i mente: Ingen skal noen gang være nødt til å lære seg å betjene en maskin for å kunne lese det vi lager. Det var mottoet vårt den gangen vi tok fatt for 20 år siden. Og det holder vi fast ved. Derfor vil våre produkter komme som punktskrift eller storskrift på papir og som lyd, så lenge noen har bruk for det.

Tilbake til toppen