St. Kilda - en forunderlig øy

Av Bjørn Davidsen

Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til siden for historisk interesserte

I beretningen vår om emigrant-skipet "Norge"s forlis ved Rockall, vil vi framover støte på navnet St. Kilda. Det var siste landkjenning "Norge" hadde før det forliste.

For de fleste er St. Kilda en liten øygruppe på kartet, et godt stykke vest for de ytre Hebridene - og intet mer. Slik var det også for oss. Inntil vi ble gjort oppmerksomme på at en av disse øyene, Hirta, faktisk var bebodd i flere tusen år - helt til 1930.

Historien om St. Kilda-samfunnet er like fascinerende som den er tragisk. I flere tusen år levde folket der ute i et pengeløst, sosialt fellesskap. De eneste som årlig kom på besøk, var skatte-oppkreverne til landlorden. Men de brakte også forsyninger - og tok med seg varer i bytte.

Slik holdt St. Kilda-folket det gående gjennom generasjoner. Men selv om de tilsynelatende levde en sorgløs tilværelse, førte isolasjon og inngifte til stadig større problemer. Mangel på naturlig smitte, gjorde at tilfeldige besøk av syke fra utenverdenen, fikk katastrofale følger. Og det stadig sterkere inngiftet førte etter hvert til at degenerering viste seg i befolkningen.

Men det som tok knekken på dette samfunnet, var dels misjonærer som fikk folket til å sitte på møter i stedet for å jobbe med fuglefangst, egg- og dun-sanking. Dessuten turisme, med stadige besøk fra skip. Disse førte både penger og annen kultur til øya. Men det var først etter at britene hadde hatt militære utkikksposter på øya under hele første verdenskrig - og deretter trakk seg helt ut - at innbyggerne skjønte hvor nytteløst det var å bo der ute.

I løpet av en drøy 50-årsperiode, fra 1880 til 1930, raknet hele grunnlaget for den kulturen som hadde eksistert på St. Kilda så lenge folk visste om. Fugle-oljen deres ble på fastlandet erstattet av parafin, det tørkede fuglekjøttet av fersk-varer og madrass-dunen av andre produkter.

29. august 1930 var oppbruddets time kommet - på anmodning av innbyggerne selv. Da flyttet de siste, med marinens hjelp, inn til tettere befolkede områder. En æra var slutt.

Men fortsatt arbeides det med den gamle St. Kilda-kulturen. Øya er kommet på FN's liste over verneverdige steder - tillike med bl.a. Bergstaden på Røros og Bryggen i Bergen.

Tilbake til toppen