Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å formidle:

Døvblinde Harald Thilander og Esperanto

(Klikk her , hvis du ønsker gul skrift på svart bakgrunn)

Innhold:

Redaktør Harald Thilander

Esperanto - blindes verdensspråk

Tilbake til siden "Døvblinde-historikk"

Redaktør Harald Thilander

FORTALT AV TRYGVE KÅSIN

En gang, for over 120 år siden, ble det født en gutt nede i Halland len i Vest-Sverige. Denne gutten så ut til å ha fått med alt av sanser. Da han var to år hadde han lært å snakke, og da han var fire kunne han lese. Hans navn var Harald Thilander. Men seks og et halvt år gammel fikk Harald skarlagens-feber. Det resulterte i at synet hans forsvant, tillike med det meste av hørselen. Harald var eneste sønn av en lærer og hans kone. De prøvde så godt de kunne å ha kontakt med gutten og sørge for at han skulle få en så tilnærmet normal barndom som mulig. Men det viste seg at de kom til kort og måtte søke hjelp. Og den hjelpen de den gangen kunne få, den måtte de helt opp til Stockholm for å finne. Hjelpen bestod i at gutten fikk et tilbud om plass på Eugeniahemmet. Det var en anstalt, en institusjon, som tok seg av barn som hadde det vanskelig, som var annerledes enn andre barn, og som foreldrene ikke kunne hjelpe. Da gutten kom dit ni år gammel så fikk han høre at "her får du vara så länge du lever". Dette satte seg fast i gutten. Han ville så gjerne prøve på noe. Han hadde så pass mye til hørsel at han kunne ha kontakt med andre mennesker. På den måten fikk han lært seg å lese blindeskrift. Men det var en dypt religiøs institusjon han var kommet til. Så han fikk bare lese religiøs litteratur; det var Bibelen, det var salmebok og noen andre små skrifter som ble gitt ut på punktskrift den gangen. På Eugeniahemmet var det en annen gutt, Axel Forslin, som hadde et annet handikap, men som kunne se. Disse to guttene kom i kontakt med hverandre. Og det gikk slik at Axel som kunne se, han dikterte Harald det han gjerne ville gjøre til bøker. Det ble ordbøker av det på tysk og på engelsk og på svensk. De to fikk også tak i noe esperanto-litteratur, og fikk etter hvert lært seg det språket. Så drev de på med å skrive av. Men den gangen var det ingen punktskrift-maskiner, ingen data-maskiner - det var bare små tavler med ruter i. Ved hjelp av tavle og en pren som holdes i høyre hånd, kan man prikke ned bokstaver i papir, prikk for prikk, men bare en prikk om gangen. I en bokstav kan det være opp til seks prikker. Man prikker inn fra høyre mot venstre. Når man så snur arket, kan man lese teksten fra venstre mot høyre. Gjennom hele fem år drev de på å skrive av på denne måten - og det ble bøker av det. Men så skjedde det noe: Forstanderinnen for dette hjemmet kom en dag og spurte hva de to unge guttene holdt på med. De svarte begge to at de skrev av bøker, noen ordbøker og noen språkbøker. Da sier forstanderinnen: "Det får Ni inte holda på med! Jag tar böckerna och bränder dem". De to guttene 16-17 år gamle, ble jo forskrekket over dette og prøvde å holde igjen. Men hun bare tok det de hadde produsert gjennom disse fem årene og kastet det på varmen. Ja, hun kastet det i ovnen, alt sammen. Da Harald Thilander var blitt voksen, fikk han spørsmålet om hva han egentlig tenkte, da denne forstanderinnen fant på å brenne opp bøkene, som hadde kostet dem fem års slit. Thilander svarte: "Jag tyckte synd om henne. Hun förstod det inte bettre." Men de gikk igang igjen - forfra - med ordbøkene og språkbøkene sine. Og da disse guttene var omlag 30 år hadde de fått ordnet det slik at de slapp ut av dette hjemmet - og fikk med seg bøkene, uten at forstanderinnen kjente til det. De fikk et sted å være, et annet sted i Stockholm, og Harald som nå var så å si helt døv og helt blind, han visste ikke riktig hva han skulle finne på. Den gangen var det ikke noen trygder, ikke noen pensjoner, men det var litt hjelp å få fra noen institusjoner i Sverige. Blant annet kom det en del penger fra Kronprinsessa Margarethas arbeidsfond, som det het. Det var en institusjon med mye penger. Harald ble da hjulpet til å få en hybel og få den møblert et sted i Stockholm. Der begynte han å skrive og studere språk. Han fikk også leid et rom hvor han etablerte et lite trykkeri til framstilling av punktskrift-bøker og blader. Han trykket esperanto-bøker, svenske språk-bøker, ordbøker på engelsk og tysk. Slikt var mangelvare overalt den gangen. Han drev trykkeriet sitt fram til å bli et skikkelig etablert arbeidssted. Han fikk etter hvert ansatt flere medhjelpere. Harald Thilander ble snart redaktør av flere tidsskrifter. I 1926 var trykkeri-virksomheten blitt så omfattende at den måtte flyttes til større lokaler i en villa i Stocksund. Harald Thilanders rykte gikk verden rundt. Han drev nemlig en utstrakt korrespondanse ved siden av trykkeri-virksomheten. Gjennom denne korrespondansen drev han også en sterk propaganda, særlig for esperanto, dette kunstspråket.

I 1937 var jeg i Stockholm på en forkongress for blinde esperantister. Vi skulle ned til Warszawa og ha den egentlige verdens-kongressen for esperanto der. Dit ned kom Harald Thilander, med følge naturligvis, og talte til oss på esperanto (han hadde et ganske brukbart språk og det var lett å skjønne hva han sa). Jeg var den gangen en pågående ung mann og ville gjerne treffe denne redaktør Harald Thilander. Vi møttes på hotellet der han bodde. Han hadde med seg en seende kvinnelig finsk ledsager. Hun var mye yngre enn ham, men de ble siden gift. Jeg måtte snakke inn i en lur, en slags megafon som han hadde inn i øret, slik at han kunne oppfatte det jeg sa. Jeg fortalte ham at jeg hadde lest noe om at noen brente alle bøkene hans en gang. - Jo, jag minns det, sa han, - men det er mycket länge sedan. Jeg foreholdt ham da: - Er det riktig det jeg har hørt at du sa til denne forstanderinnen som brente bøkene dine? - Ja, det er riktigt. Jag sa jag tyckte synd om henne. Hun förstod det inte bettre. Det kunne et stor menneske si. Harald Thilander gikk bort i slutten av 1950-årene. Da var allerede kjennskapet til ham og hans livsverk kommet så langt at han var foreslått til Nobels fredspris. Han nådde riktignok ikke opp; det var andre som rangerte høyere enn ham, så han fikk ikke den prisen. Men da han fikk høre om at noen hadde tillatt seg å foreslå ham som fredspris-vinner sa han: "Det har jag aldrig såvisst inte förtjenat". Igjen dette ydmyke, dette forsiktige om sin egen person. Han ville ikke ha noen blest om seg, men gjerne, naturligvis, om sitt livsverk som var til så mye velsignelse for blinde, ikke bare i Sverige, men over hele verden.

Harald Thilander var et stort og fint menneske. Jeg kan huske at vi skrev en del sammen etter at vi hadde truffet hverandre på de to esperanto-kongressene i 1934 og 1937. Etter at krigen kom i 1940, tror jeg det kom ett eneste brev som slapp gjennom sensuren. Der skrev han noen få ord om hva han "tyckte om kriget" - den var han veldig imot. Men i slutten av brevet skriver han følgende setning, jeg har den liggende enda: "... Men man får vel vara neutral, gunås". Det var noe han helst ikke ville, men måtte være det fordi han var svensk - og fordi Sverige var et nøytralt land under den andre verdenskrigen.

Et års tid etter krigen var jeg igjen i Stockholm og fikk anledning til å besøke ham. Under besøket kom det noe over radioen som vi hørte - og det var jo noe gledelig for mange, nemlig en melding om at tobakks-rasjoneringen var opphevet i Norge. Jeg husker ikke om årstallet er riktig, men det kan jo være det samme. Da Thilander fikk tolket meldingen, sa han: "Nei, så lyckligt, nei, så lyckligt". Og Harald Thilander hadde så vidt jeg vet, aldri røkt så mye som en pipe eller sigarett. Men på andres vegne så var han veldig glad.

Jeg sitter her med takknemlighet i hjertet til min venn Harald. Vi ble på fornavn, enda han var mye, mye eldre enn jeg var den gangen. Jeg var stolt over å være på fornavn med Harald Thilander, men han var det med de fleste mennesker. Han var en venn - et fint og stort menneske. Ære være Harald Thilanders minne. La oss bevare det i takknemlighet og glede over at han har levd i blant oss. (Fortalt av Trygve Kåsin)

NOEN BIOGRAFISKE DATA OM HARALD THILANDER:

- født 25. oktober 1877 i Breared sogn i det svenske lenet Halland, der hans far var lærer ved sognets skole.

- syk av skarlagensfeber mars 1884 - fikk "barnelammelse" (poliomyelitt). Resultat: Blind og nesten døv.

- kom i november 1886 til Eugeniahemmet (grunnlagt av den veldedige prinsesse Eugenia for vanføre og uhelbredelige barn). Noen måneder seinere døde faren (i 1887).

- på grunn av knokkel-forråtnelse måtte han oppholde seg et halvår på Prinsesse Lovisas pleiehjem for barn. Der lå han som bare et nummer i en lang rekke senger uten å ha noen å snakke med. En dag fikk han vite at legene hadde bestemt seg for å amputere hans venstre hånd. Han gråt og bad både Gud og mennesker om å skåne hans hånd. Selv da han var båret inn i operasjons-salen gråt han høy og tiltrakk seg dermed overlege Rudolf Bergs oppmerksomhet. Den varmhjertetede legen knelte ved siden av båren og undersøkte hånden meget omsorgsfullt. Plutselig reiste han seg og utbrøt glad: "Hør her, gutten min. Du skal ikke miste din hånd". Årsakene til denne plutselige forandringen er ikke kjent.

- forlot Eugeniahemmet i 1907.

- redaktør og utgiver av det svenske ukebladet for blinde fra 1907.

- hovedarkitekten bak esperanto-alfabetet i punktskrift.

- medskaper av "Esperanta ligilo" som han redigerte, utga og trykte, ofte på egen kostnad, fra 1912 til 1958.

- giftet seg med den blinde musikk-lærerinnen Karin Højer i 1919.

- medstifter i 1923 av "UABE" (Universala asocio de blindaj esperantistoj - Verdensforbundet av blinde esperantister).

- flyttet trykkeriet til Stocksund 1926.

- hans kone Karin døde i 1927.

- ble seinere gift med den finske dikteren Varma Jærvenpææ.

- 1931 medstifter av "UABO" (Universala acocio de blindulorganizajoj

- Verdensforbundet av blindeorganisasjoner). Der fungerte han som sekretær.

- utga og trykte i punktskrift mange bøker på og om det internasjonale språket (esperanto) og forskjellige kulturelle og faglige tidsskrifter. Han skrev tusener av brev og var raus med å gi gode råd og konkret hjelp til uhyre mange blinde over hele verden.

- døde 13. desember 1958.

(Kilde: Minneskrift om Harald Thilander (bilag til bladet Esperatnta ligilo oktober 1977), utgitt av "LIBE" (Det internasjonale forbundet av blinde esperantister) "til minne om den mest fremragende og mest effektive av pionerene i espranto-bevegelsen blant blinde". Oversatt til norsk for Døvblindes ukeblad av Otto Prytz.)

Tilbake til toppen av siden

Tilbake til siden "Døvblinde-historikk"

Esperanto - blindes verdensspråk

(UTDRAG FRA EN ARTIKKELSERIE AV OTTO PRYTZ)

26. juli 1887 kom det i Warszawa i Polen ut en beskjeden trykksak. Det var ei lærebok i et språk som forfatteren kalte "Lingvo internacia". Forfatteren brukte pseudonymet "Doktoro Esperanto". Den som skjulte seg bak det, var øyelegen L.L. Zamenhof. Språket han hadde laget, ble snart kalt "Esperantos språk", "Esperanto-språket", og til slutt bare "Esperanto". Han sendte læreboka til noen adresser han hadde. Det varte ikke lenge før han fikk brev på det nye språket. Esperanto er bygd på ord som i størst mulig grad skal være internasjonalt kjent, dvs. som brukes på flere språk. Dette letter innlæringen. Dessuten er ordforrådet bevisst holdt lite, slik at en ikke skal behøve å slite seg i hjel på glosepugging. Til gjengjeld er det gjort utstrakt bruk av avledning, et virkemiddel også de naturlige språkene har, men som de ikke bruker konsekvent. På norsk er f.eks. "ulykkelig" det motsatte av "lykkelig", men det motsatte av "elske" er ikke "uelske". Begreper vi på norsk må bruke så ulike ord som "frisk", "syk", "helse" og "helbrede" for, kan på esperanto avledes av ett grunnord. Ved dette systemet kan vi på esperanto skille mellom f.eks. "gammel" i motsetning til ung og "gammel" i motsetning til ny. De naturlige språkene har en høy grad av regelmessighet. Ellers ville de vært ubrukelige. Men de har også en hel del unntak. Det sjenerer ikke dem som har vedkommende språk som morsmål, men virker svært kunstig for dem som lærer det som fremmedspråk. På esperanto er regelmessigheten utnyttet konsekvent. Kan du bøye ett verb, kan du bøye alle. Som fremmedspråk betraktet er derfor esperanto naturligere enn alle "naturlige" språk. Det er bare morsmålet som for den enkelte virker naturligere. Også rettskrivingen er regelmessig. Samme bokstav uttales alltid på samme måte. Det betyr at får du diktert en tekst, skal du kunne skrive den feilfritt. Og blir du bedt om å lese en tekst, skal du kunne uttale den feilfritt. Forutsetningen er at du kan rettskrivings-reglene, men du behøver ellers ikke forstå et eneste ord av det du skriver eller leser. Mer interessant enn selve språket esperanto, er den utbredelsen det har fått, og den nytten det har hatt, særlig blant synshemmede. Det er ikke mulig med få ord å gi et fullstendig bilde av esperanto-bevegelsens historie og stilling i dag, men noen stikkord kan jeg gi. Verdens-forbundet for esperanto har et kontaktnett som et konsulat-system. Ved hjelp av det kan du komme i nærmere kontakt med lokalbefolkningen i et land enn om du drar på pakketur uten å kunne språket i landet. Esperanto har en stor oversettelses-litteratur, også fra små språksamfunn. Flere ulike fagtidsskrifter utgis på esperanto, og radiostasjoner fra Brasil i vest til Kina i øst har regelmessige sendinger på esperanto. På grunn av språkets regelmessighet har EDB-miljøer begynt å interessere seg for det. Hvordan har esperanto slått an blant synshemmede? Allerede i 1904 begynte en fransk øyelege å utgi et blad på esperanto i blindeskrift. Det heter "Esperanta ligilo" og kommer ut den dag i dag. Det er sannsynligvis det eldste fremdeles eksisterende bladet i esperanto-bevegelsens historie. I "Esperanta ligilo", som fra 1912 til 1958 ble redigert av svensken Harald Thilander, har blinde esperantister gjennom tidene fått informasjon om blindesaks-arbeidet i andre land, om gjennomslag, om nye tekniske hjelpemidler, osv, osv. De blinde esperantistene gjenopprettet sin organisasjon etter krigen, og den heter i dag "Ligo internacia de blindaj esperantistoj" (LIBE). "Esperanta ligilo" er LIBE's organ, og ellers utgir forbundet bøker på esperanto i blindeskrift. Siden 1921 har det, som regel i tilknytning til verdenskongressene, vært holdt internasjonale kongresser av blinde esperantister. Som brevvekslingsspråk har esperanto spilt en uhyre viktig rolle så lenge det har eksistert. Også mellom synshemmede utveksles det mengder av brev på esperanto. Jeg kan ikke bevise det, men jeg våger likevel å påstå at den esperanto-undervisningen som i sin tid ble drevet ved Dalen blindeskole, har hatt mer å si for norske syns-hemmedes interesse for internasjonalt samarbeid enn all annen fremmedspråks-undervisning norske syns-hemmede har fått tilsammen. Jeg vil hevde at det er en bedre investering å lære esperanto enn å lære ett eller flere andre fremmedspråk. Jeg vil anføre tre argumenter for det: 1) Det tar kortere tid å lære esperanto enn å lære noe annet språk. 2) Med esperanto kan en få kontakt med mennesker i flere land enn med noe annet språk. Dette gjelder iallfall i Europa, og der gjelder det i større grad blant synshemmede enn i befolkningen for øvrig. I "Esperanta ligilo" og andre esperanto-blad i blindeskrift, som det polske "Pola stelo", det tsjekkoslovakiske "Auroro" og det bulgarske "Esperanta fajrero", kan en finne annonser fra blinde som vil brevveksle på esperanto. 3) Kontakten ved hjelp av esperanto blir ofte mer "jevnbyrdig" enn ved hjelp av et nasjonalspråk. Dersom jeg brevveksler med en amerikaner på engelsk, føler jeg meg uvegerlig språklig funksjonshemmet i forhold til amerikaneren, som kan tillate seg å bruke sitt eget morsmål. Brevveksler vi derimot på norsk, er det amerikaneren som er funksjonshemmet i forhold til meg. Er dette noe for deg, kan jeg opplyse at det finnes lærebøker og kurs i esperanto både i blindeskrift og på kassett.

Tilbake til toppen av siden

Tilbake til siden "Døvblinde-historikk"