Helen Keller i Washington DC

Av Eli Raanes i "DU" 51/03

Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på svart bakgrunn.

Tilbake til døvblinde-historikk

Høsten 2003 har jeg vært i Washington DC, USA. Jeg var der for å lære mer om tegnspråk, og var gjesteforsker ved Gallaudet University. Denne høsten har jeg prøvd å lære nye måter å se på døvblindes bruk av tegnspråk. Det er mye å lære når man kommer til et sted der det er mye erfaring samlet.

Washington er en storby. Og som en hovedstad, har byen mye å by på - flotte bygninger, imponerende monumenter. Mange ting som er samlende for nasjonen Amerika, er i denne byen. Det er en by der det er mulig å oppleve mange ting.

Byen ligger litt inn i landet, ved en stor elv. Det er ikke mange høye hus i sentrum. Det høyeste huset er den amerikanske kongress-bygningen som har en frihets-statue på taket. Det huset skal være det høyeste huset i sentrum. Så her er det ingen skyskrapere, som det er i andre amerikanske storbyer. Ser man utover byen, ser man lave hus, mange trær, flotte grøntområder rundt mange av de vakre bygningene. Mange bygningner er i marmor og er fint dekorert med mange skulpturer. Men det er ingen fjell å se mot, landskapet er flatt, med unntak av en høyde, en bakke.

Øverst på den høyden ligger det en svær kirke, den nasjonale katedralen for Amerika. En søndag dro jeg dit for å se. Katedralen er stor, en ser den fra mange kanter av byen. Den ser ut som en kirke bygd i middelalderen et sted i Europa. Deler av den ligner litt på Nidarosdomen i Trondheim, men denne amerikanske kirken er mye, mye større.

Den ser gammel ut i stilen, men kirken er et nytt bygg. Den var ferdig bygt i 1990.

Da jeg kom inn en av inngangsdørene, var det første som møtte meg en liten utstilling.

"Værsågod", sto det, "bare kjenn på dette". Og der var det en flott skulptur, en byste av Helen Keller. Og med stor skrift og med punkskrift var det en orientering om at denne skulpturen var inne i katedralen. I en vakker del av kirken er en byste av Helen Keller hugd inn i en av buegangene. Den er plassert for høyt oppe til at man kan kjenne på den. Derfor var en kopi plassert ved inngangs-døren så man kunne ta på den.

I Trondheim var vi for noen år siden samlet, der flere døvblinde begynte å snakke om Helen Keller. Jeg husker så godt at en fortalte at Helen Keller var spesielt vakker, og at hun alltid likte å ha perle-mykker rundt halsen, gjerne 3 rader med perle-kjeder. Og det var akkurat slik denne bysten var, en vakker litt eldre kvinne, hodet høyt hevet, rolige trekk i ansiktet og tre rader med perle-kjeder rundt halsen. De var hugd så vakkert ut i stein, og så mange hadde kjent på statuen at de var helt glatte å kjenne på. Det var en vakker skulptur.

Helen Keller er regnet som en av de mest kjente amerikanske kvinner gjennom historien. Hun var ble en gammel dame. Hun døde i 1968, 87 år gammel.

Da jeg gikk videre inn i kirken, var det lett å få øye på der hun var. Det var vakre glassmalerier rundt henne. Der var det bilder av personer som møttes, hender som tok vare på, personer som brukte tegnspråk til hverandre. Det var flotte farger og vakre glassmalerier. Og langt oppe på veggen, var skulpturen av hennes ansikt og perlene rundt halsen hennes. Det var vakkert.

Jeg gikk videre, og litt lenger nede var det glassmaleri og statuer til minne om Martin Luther King. Og det var et annet stort glassmaleri der, med vakre blå farger. Midt i det var det en stein, en ekte stein som var hentet ned fra månen. Så mange av de ting Amerika er stolte av, var i denne kirken.

I katedralen er det også en kjeller, med mange mindre kapell og også gravssteder. Noen av de amerikankse presidentene er hedret der, og i en stor søyle var asken av både Helen Keller og hennes lærer og følgesvenn gjennom mange år, Anne Sullivan, gravlagt. Minnet over dem var plassert slik at man kunne kjenne på plaketten deres. Det sto i vanlige bokstaver på en plate og dessuten i punktskrift. Det var punktskrift med amerikanske forkortelser, men jeg klarte etter hvert å lese det. Det var lest så mange ganger at plaketten var blitt litt slitt.

Da jeg dro til den nasjonale katedralen i Washington, visste jeg ikke at det var så mye om døvblindhet og om Helen Keller der. Det gjorde inntrykk på meg. Så jeg fikk lyst til å skive dette som en hilsen til Døvblindes ukeblad.

Døvblinde kan oppnå mye, til og med bli av de mest berømte personer i et stort land!

Med ønske om en god jul og et godt nytt år til alle DU's lesere!

Tilbake til toppen