Foreningen Norges døvblindes hjemmeside har gleden av å
formidle:
De som dro mot vest
Av Bjørn Davidsen i "DU" nr. 27-35/00
Klikk her , hvis du vil ha gul skrift på
svart bakgrunn.
Innhold:
Forhistorie:
1825-40:
1841-50:
1851-79:
1880-97:
1898-1914:
1914-30:
Etter at vikingene sine Vinlands-ferder tok slutt, gikk
det trolig flere hundre år før noen fra Europa igjen kom til
det amerikanske kontinent. Vi skal ikke fabulere over om noen var der mellom
Leiv Eiriksons folk og Christopher Columbus. For det var dog med sistnevntes
ekspedisjoner at den europeiske innvandringen tok til i 1493.
Siden gikk det slag i slag, men først av alt i Mellom-Amerika, om
vi kan bruke en slik betegnelse. Etter hvert kom de europeiske innvandrerne
likevel til å slå seg ned både lenger sør og lenger
nord.
I tillegg til spaniere og portugisere som stort sett holdt seg i det midtre
og sørlige Amerika, dro franskmenn, briter og hollendere lenger
nord.
Franskmennene etablerte seg først på vestsiden av Florida,
siden også på kysten av dagens Canada. Britene satte seg først
fast i Virginia med en koloni, mens hollenderne opprettet sitt Ny-Amsterdam
ved utløpet av Hudson-elva - i det som i dag heter New York.
I 1620 kom 100 sterkt religiøse briter med skipet "Mayflower". De
havnet nord for dagens New York, i det som seinere ble staten Massachusetts.
Der grunnla de "Ny England".
Siden de europeiske innvandrerne kom sjøveien, holdt de seg naturlig
nok til kyst-områdene. Det kom til å gå flere hundre
år før de indre deler av det nord-amerikanske kontinentet
både var utforsket og bebodd av ikke-indianske folke-grupper.
DE FØRSTE KOLONIENE
Den stadige strømmen av nye britiske innvadrere utover 1600- og
1700-tallet førte til opprettelsen av flere kolonier. Disse gikk
etter hvert over til å bli kron-kolonier, med en kongelig oppnevnt
guvernør som øverste utøvende myndighet.
Omkring 1750 ønsket engelskmennene å utvide sitt område
vestover mot Ohio-dalen. Der møtte de ikke bare indianere, men også
spaniere og franskmenn. Dette førte til sjuårs-krigen 1756-63.
Den resulterte i at franskmennene ble grundig slått. Ved freds-slutningen
falt derfor hele Canada inn under den engelske tronen.
LØSRIVELSE - KOLONIENE BLIR GRADVIS TIL USA
Etter freden mente England at koloniene måtte være med å
betale utgiftene til krigen mot franskmennene. Det ble derfor lagt toll
på en rekke varer fra England til koloniene. Dette mente koloniene
at England ikke hadde rett til.
Striden om toll-lovene samlet koloniene for første gang. De møttes
etter hvert til flere nasjonale "kongresser". Den første, i 1774,
vedtok å avbryte all handel med britene. Men etter blodige sammenstøt
et par steder i april 1775, var krigen i full gang. I mai samme år
vedtok en ny "kongress" å opprette en midlertidig regjering for den
amerikanske nasjon. Dessuten ble George Washington utnevnt til hærsjef.
Krigslykken varierte. Til å begynne med hadde britene overtaket.
De amerikanske soldatene var dårlig trent. Dessuten led amerikanerne
av penge-vansker.
Men også britene hadde problemer, særlig med forsyningene fra
moderlandet. Etter et britisk nederlag i 1777, lyktes det amerikanerne
å få hjelp fra Frankrike. Sammen med franske hærstyrker
tvang general Washington den britiske general Cornwallis til å overgi
seg med 8.000 mann ved Yorkstown i oktober 1781. Og ved fredsslutningen
i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia USA's uavhengighet. Det vil si
hver enkel stats uavhengighet, ikke USA som en enhetlig suveren stat.
Men USA som nasjon hang fortsatt "i en tynn tråd" i flere år.
Grunnen var en sterk uvilje i de enkelte stater mot en felles ledelse.
Men etter hvert førte uro og usikkerhet til at det ble opprettet
en grunnlov-givende forsamling i Philadelphia i 1787. Den hadde representanter
fra 12 av de 13 statene som hadde løsrevet seg fra England. Forsamlingen
vedtok til slutt et kompromiss. I dette ble statsapparatet i unions-fellesskapet
delt i tre likeverdige statsmakter: Kongressen, president-embetet og den
føderale domstol. Den nye unions-forfatningen trådte i kraft
fra 1789. Som første president ble valgt George Washington, som
ble sittende i 8 år.
Da Napoleons-krigene herjet Europa, klarte USA lenge å holde seg
utenfor. Men da de i 1811 opprettet en avtale med Frankrike, kom det til
krig mot England (1811-14). Krigen styrket USA's prestisje. En handels-avtale
med britene i 1815 viste at britene endelig var gått med på
å betrakte USA som en enhetlig suveren stat.
Etter dette kom USA til å holde avstand til Europa i lange tider.
Fra 1791 ble en rekke nye stater tatt opp i unionen, blant annet flere
innlands-stater. I 1803 kjøpte USA daværende Louisiana fra
Frankrike. Dette området strakte seg fra sørkysten, opp gjennom
de midtre deler av dagens USA og helt til grensen mot Canada. Med tiden
kom det til å bli dannet 13 nye stater i dette området. Men
før så skjedde, ble sju nye innlands-stater tatt opp i unionen,
i tillegg til at Florida ble kjøpt fra Spania. I 1819 utgjorde USA's
landområde mer en 2/3 av dagens mellom Mexico og Canada.
KLENG OG KNUT
Det var dette USA Kleng Pedersen Hesthammer (seinere kalt Cleng Peerson)
kom til i 1821, sammen med Knud Eide. Begge var fra Ryfylke. Men hva var
det som førte dem over havet?
Knut Eides grunner synes opplagte. Han var var gift, men hadde satt barn
på en annen enn kona.
Kleng Pedersen, derimot, hadde kommet i ekteseng med en svensk dame. Det
var hans første, men trolig hennes tredje ekteskap. Om det var ekteskaps-problemer
som fikk Kleng over Atlanterhavet, vet vi ikke. Mer sannsynlig var det
hans forhold til kirken. Han regnet seg nok aldri helt som kveker, men
hadde mange venner blant kvekerne. Og de både var og er kjente for
å avvise prestenes autoritet og kirkens sakramenter. Slikt var lite
populært blant kirkens menn og den øvrige embetsstand den
gangen. Derfor ble kvekerne forfulgt i Europa, men ikke i USA.
Uansett hva som drev dem, reiste de altså begge to til Amerika i
1821. Der borte lærte de landet å kjenne, og skaffet seg i
tillegg gode kontakter og venner, særlig blant framstående
kvekere.
GRØNT GRAS ELLER UHOLDBAR SITUASJON
Vi har i en tidligere artikkel, "Hvorfor flytte?", sett på årsakene
til hvorfor folk forflyttet seg fra sted til sted, fra land til land.
Når det gjelder den norske utvandringen til Amerika, var det særlig
to forhold som vekslet om å få folk til å dra (eventuelt
også til å dra hjem igjen).
Det ene var det berømte "graset" som "alltid" er grønnere
på andre siden. Lokkende beretninger om Amerika fristet mange til
å reise til noe som hørtes ut til å være bedre
enn det de hadde.
Det andre var følelsen av en uholdbar livssituasjon. Overbefolkning
i grenda eller krisene og omleggingene i jordbruk og næringsliv presset
mange til å finne et bedre sted å være. Noen flyttet
innen Norge, men store flokker søkte over havet når det røynet
som verst.
På kurven over den europeiske utvandrings-statistikken, er det likevel
en ting som merker seg ut: Mellom 1850 og 1900 ser den lik ut for Irland,
Norge og Sverige. Selv om forholdene og krisene i de tre landene var svært
ulike og antallet utvandrere svært forskjellige, får utvandringen
både topper og bunner i de samme femårs-periodene. Dette må
bety at forholdene i USA etter 1850, har hatt langt større innvirkning
på utvandringen, enn forholdene i "gamle-landet".
1825-40:
SLUPPE-FOLKET
Cleng Peerson vendte hjem etter tre år. Da fortalte han til alle
han kom i kontakt med, hvor flott det var i USA. Blant kvekerne og deres
venner i Rogaland var dette gode nyheter. De var religiøst forfulgt
i hjemtraktene - og mange følte behov for å flytte til friere
forhold. Derfor hyrte de Cleng Peerson som en slags veiviser. I 1824 ble
han sendt over igjen til USA for å skaffe land og forberede deres
komme. Med seg hadde han Andreas Stangeland.
I løpet av våren 1825 kjøpte seks familier i Stavanger-området
en liten båt, en slupp som fikk navnet "Restaurationen". Den var
opprinnelig en vanlig Hardanger-jekt, men var nå ombygget to ganger.
Fra for til akter målte den 54 fot og var totalt 38,5 tonn.
4. juli var et femti-talls utvandrere samlet på kaien i Stavanger.
"Restaurationen" var klar til å dra. Mye folk var møtt opp
for å se dette rare følget som skulle legge ut på det
store hav. Da de passerte fortet på Kalhammarodden, ble det saluttert.
Men like etter at de var kommet utaskjærs, måtte de returnere
til Dusavig: En ung gutt ville hjem igjen. Og han fikk det som han ville.
Sammen med to mindre-årige søstre gikk han i land, mens foreldrene
og deres øvrige barn la i veg over havet. Det ble en skilsmisse
for alltid. Deres far var den første av "slupperne" som døde
i Amerika, et års tid seinere.
Overfarten gikk langt fra smertefritt. I en by på den engelske sørkysten
søkte de først havn. Der begynte de å selge brennevin
til befolkningen. Dette var forbudt, og i full fart måtte de legge
fra land for å slippe straff.
Da de nærmet seg Madeira ute i Atlanterhavet, fant de en tønne
drivende i sjøen. De fikk den om bord - og oppdaget at den inneholdt
drikke-varer. Dette førte til at alle om bord drakk seg fulle. I
mens drev "Restaurationen" inn mot Madeiras hovedstad Funchal uten seil
eller flagg oppe, og med alt folket strødd på dekket, i rus
og dyp søvn.
Fortet i byen skjøt varselskudd mot skipet, men det hjalp ikke.
Like før skipet ble skutt i senk av frykt for at det var et pest-skip,
klarte folk fra en tysk båt å vekke dem. Dermed kom de trygt
i havn - 1. august. Da den amerikanske konsulen, John H. Marsh, hørte
at de skulle til Amerika, stelte han i stand fest for dem.
Etter noen dager dro de videre. De hadde en lang ferd foran seg mot vest.
Men med passaten som laglig og mild vind, gikk resten av turen rimelig
greit.
9. oktober kom de til New York etter over tre måneders ferd - og
vakte betydelig oppsikt: Tenk en så liten båt hadde seilt over
Atlanter-havet!
I tillegg til Cleng Peerson, var myndighetene på plass. De beslagla
båten fordi den hadde hatt alt for mange passasjerer i forhold til
størrelsen. Men etter bønneskriv til selveste presidenten,
John Quincy Adams, ble de frikjent.
Skipperen og noen til ble igjen i New York, da resten av følget
dro videre. De skulle selge både båten og en jernlast de hadde
tatt med. Utbyttet ble magert. Da regnskapet var gjort opp, hadde sluppe-selskapet
en samlet sum på omkring 20 dollars til å starte et nytt liv
med i Amerika!
Det nord-amerikanske kontinentet er kjent for sine mange, store og seilbare
elver. Den første kanalen som ble bygget for å binde sammen
elvene til "vannveier", var Erie-kanalen fra Erie-sjøen til Hudson-elva.
Som følge av dette ble det mulig å reise med elvebåter
og prammer opp Hudson-elva fra New York og helt til Erie-sjøen på
grensen mot Canada.
Men fra 1830 skjøt jernbane-utbyggingen fart. Det ble den, som i
siste halvdel av århundret, brakte de fleste nordmenn dit de ville
i USA; til statene Minnesota, Dakota, Montana og Washington.
"Sluppe-folket" dro under ledelse av Cleng Peerson, via Hudson-elva og
Erie-kanalen. Ja, de fikk faktisk oppleve den offisielle åpningen
av Erie-kanalen underveis, 26. oktober 1825. Peerson hadde nemlig funnet
et område til dem, Kendall, helt nord i staten New York ved stranden
til Ontario-sjøen. Dette ble det første norske nybygger-området
i USA.
Cleng Peerson hadde mange tanker om hvordan nybygging skulle organiseres.
En av disse tankene var å lage et fellesskap hvor alt var felleseie
- en slags ideell kommunisme. Dette prøvde han seg med overfor "sluppe-folket",
men det endte med strid. Behovet for å eie noe selv, ble for stor
for enkelte. Dermed brøt mange av "slupperne" opp fra Kendall etter
en tid. De ville videre. Cleng Peerson ble nok en gang sendt ut for å
finne land - og ledet dem vestover til Illinois og Wisconsin. Noen havnet
i nærheten av Milwakee (nord for Chicago), mens andre havnet i La
Salle (sørvest for Chicago). Her må det bemerkes at Chicago
på denne tiden bare var en gjørmete myr - og langt fra den
enorme industri-byen vi kjenner den som i dag.
Cleng Peerson kom resten av livet til å farte rundt i USA for å
hjelpe nordmenn med å finne et sted å bo. Han endte sine dager
i Texas i 1865, etter å ha travet rundt i nybyggernes tjeneste en
mannsalder.
OLE RYNNING OG DE ANDRE
Den norske utvandrings-statistikken fra de første årene etter
1825, er bare omtrentlig og ikke korrekt. Professor Gerhard Naeseth (1913-94)
arbeidet et langt liv med å grave fram kunnskap om de nordmenn som
kom til USA før 1850. Resultatet av hans arbeid viser at det faktisk
kom nordmenn til USA hvert år fra 1825, mens statistikken først
angir neste utflytting i 1836.
I følge Naeseth kom det 65 nordmenn til USA i perioden 1826-35.
De fleste av disse kom i 1829 (18) og 1831 (11). Men dette blir for småtteri
å regne mot det som siden skulle komme. Fra 1836 regner man at den
virkelige utvandringen tok til - det som ble "flukten fra Norge" - og særlig
fra bygde-Norge.
Ser vi bort fra "Restaurationen" i 1825, var "Den Norske Klippe" og "Norden"
de første skip som seilte direkte fra Norge til USA med emigranter
(i 1836). Men både det året og de mellomliggende år,
hadde nordmenn reist med utenlandske fartøyer. Noen hadde tatt seg
til Gøteborg og reist med svenske skip, mens andre hadde tatt seg
nedover til Tyskland og Frankrike for å seile over derfra. Slik kom
det også til å bli i fortsettelsen.
Utvandringen i 1837 ble på mange måter "gnisten" som antente
det virkelige "utvandrings-bålet". 17. mai 1837 dro 56 av Rue-folket
fra Tinn i Telemark over Tinnsjøen med stor bagasje lastet om bord
i førings-prammer. Fra Skien gikk ferden via Gøteborg til
Amerika, hvor de slo seg ned ved Fox River i Illinois. Fram til 1843 reiste
omlag 300 tinndøler over - og mange andre fra Telemark med dem.
Formannskaps-lover og innføring av lokalt demokrati i Norge, klarte
ikke å holde på disse.
I 1837 gjorde også "Enigheden" fra Stavanger sin første tur
av mange over Atlanteren. Men den viktigste hendelsen dette året
var nok at det ombord på barken "Ægir" av Bergen, som seilte
til New York med 84 passasjerer, befant seg en ung prestesønn, Ole
Rynning, fra Snåsa i Nord-Trøndelag. Den beretningen han sendte
hjem fra det "nye landet", kom til å sette alvorlig fart i utvandringen.
Selv endte han sine dager allerede året etter at han kom til Amerika,
i 1838, bare 29 år gammel.
For de som reiste i denne første tiden, gjorde begge de tidligere
nevnte årsaker seg gjeldende. For rogalendingene var nok religiøs
forfølgelse en sterkt medvirkende grunn. Både kvekerne og
haugianerne hadde lagt seg ut med presteskapet - og hadde slik sett sine
grunner for å dra til friere forhold. Men enkelte jærbuer så
nok like mye fram til åkre uten stein.
At bønder og husmenn fra øvre Telemark og Voss brøt
opp, kan synes like forståelig. Korte somre og brattlendte bruk gjorde
ikke gardsarbeidet akkurat trivelig - sammenlinket med hva de ble forespeilet
i Amerika.
Men også en del handverkere ser ut til å ha vært blant
de tidlige utvandrerne. Det virker som enkelte ikke fant utbyggingen av
Norges hovedstad interessant nok - og lot seg lokke til noe enda større.
1841-50:
FRA KARRIGE KÅR
De fleste nordmenn som utvandret til Amerika før 1860, var forberedt
på aldri å komme tilbake. De kom som regel fra karrige småbruk.
Og de hadde solgt unna mest mulig av det de eide, før de dro. Riktignok
var der en del bedrestilte gardeiere blant dem som håpet på
enda større forhold i Amerika. Men de fleste følte nok at
de hjemlige forhold var blitt alt for magre til å fø en stor
ungeflokk.
Her er det viktig å ha i mente at antall barne-fødsler per
familie var like høyt som før. Men på grunn av nedgang
i barne-dødeligheten og økning i levealder, gikk fødsels-overskuddet
kraftig i været først på 1800-tallet. Dette førte
til en fordobling av folketallet i Norge fra 1801 (880.000) til 1865 (1,7
millioner). Karrige småbruk høyt til fjells hadde tidlig i
århundret klart å fø en familie med de to-tre barna
som gjerne vokste opp. Men etter hvert som fem-seks i ungeflokken overlevde
barne-stadiet, ble utkommet plutselig for spinkelt.
Når det i tillegg til dette kom en potet-sykdom til landet i 1847
omtrent samtidig som kornprisene steg, var det klart at mange måtte
foreta et valg. Og for stadig flere falt valget på å søke
lykken i "det forgjettede land".
Helt fram til 1873 var storparten av utvandrerne jordbrukere som reiste
for å bli det samme i Amerika. Derfor ble det mulighetene for dette,
satt opp mot forholdene her hjemme, som regulerte mye av den tidlige utvandringen.
De fleste av de som dro i denne tiden, havnet i Wisconsin, Illinois, Iowa
og de sørlige deler av Minnesota, altså i det nordøstlige
Midt-Vesten. Men også nord i staten New York og i Texas slo enkelte
grupper med nordmenn seg ned.
MORMON-KIRKEN
Det er ikke alle som er "faste i troen". Mange søker etter et "ankerfeste",
enten religiøst eller politisk. Det er disse som lettest lar seg
"omvende" av religiøse eller politiske "misjonærer".
På 1820-tallet hadde en unggutt i Amerika fått det for seg
at engelen "Moroni" hadde kalt ham til å "se" skjulte ting. Enden
på visen ble at denne karen, Joseph Smith (1805-44), i 1829 utgav
det han kalte "Mormons bok". Det skulle etter sigende være en oversettelse
av opptegnelser gjort på gulltavler, bl.a. om Jesu besøk etter
oppstandelsen hos et folk i Amerika.
6. april 1830 etablerte han "Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige",
også kalt "Mormon-kirken". Og som vanlig i de fleste kirke-samfunn,
ble misjonærer sendt ut for å sanke "sjeler", blant annet i
Europa.
Takket være karismatiske misjonærer fikk denne "kirken" fort
mange tilhengere, men enda flere motstandere. Selv i USA ble de forfulgt
- og måtte flytte omkring som utstøtte av samfunnet. Etter
å ha blitt kjeppjaget fra stat til stat, endte de i Illinois. Der
bygget de opp sitt hovedkvarter i byen Navahoo. Den ble snart største
byen i den staten, med 20.000 innbyggere.
Men motstanden mot mormonerne vokste. Og etter en feide med en avis, ble
Smith og flere mormon-ledere fengslet. I 1844 ble Smith og han nærmeste
medarbeider drept i fengslet av maskerte menn. Dermed måtte deres
misjonær i England, Brigham Young, overta kommandoen. Under hans
ledelse ble tusenvis av kirke-medlemmer ledet i et nomade-tog mot vest
- til Salt Lake Valley i Utah territoium på vestsiden av Rockey Mountains-fjellene
- 1.282 meter over havet. Der slo de seg ned og grunnla byen Salt Lake
City i 1847.
Et av hovedtrekkene i mormonernes tro, er at evangeliet også kan
forkynnes for de avdøde. Derfor har de i alle år drevet en
utstrakt slektsgransking.
Når vi tar med denne historien her, er det fordi mange norske utvandrere
sluttet seg til "Mormon-kirken".
Navahoo lå nemlig like i nærheten av der flere "sluppere" hadde
slått seg ned. Og en av dem, Gudmund Haugaas, ble en ivrig mormoner.
Ja, han ble sågar "yppersteprest" i "Mormon-kirken", men døde
like etterpå. Også Cleng Peersons søster-datter, Sarah
Ann, ble mormoner. Foreldre hennes var kommet over med "Restaurationen",
men døde tidlig. Etter at Sarah Ann la ut på vandring mot
Utah i 1849, ble hun gift med en nordmann av samme mening, Canute Peterson.
Cleng Peerson, derimot, mislikte sterkt "Mormon-kirken" og dens lære.
KNUTE NELSON
Mandag 16. april 1849 møtte representanter for 21 vatsverninger
opp hos vossa-presten for å la seg utskrive - av landet. De ville
til "Nord-Amerika". Det var ikke første gangen folk fra Evanger
sokn kom i slikt ærend - og det ble heller ikke siste.
Noen dager seinere rodde reise-følget over Evanger-vatnet med pikk
og pakk. De hadde en lang veg foran seg. Først ut fjorden til Bergen
- og så over havet til det ukjente.
I den ene båten satt den seks år gamle gutten Knut Helgesen.
Lite ante resten av bygde-folket som vinket dem avgårde, at han med
tiden skulle bli amerikansk senator, under navnet Knute Nelson. Av de som
utvandret fra Norge, ble nemlig "lausungen" til ho Ingeborg Halvorsdatter
fra Kvilkekvål den mest vidgjetne av dem alle - i hvert fall i det
politiske miljøet i USA.
Historikeren Odd S. Lovoll skriver: "Identiteten og skjebnen til hans biologiske
far var et uløst mysterium gjennom hele Nelsons liv". Siden har
kildene fortalt både oss og andre at hans far het Helge Knudson Styve.
Han var ungkar og bonde, men solgte garden til sin bror "for å søke
lykken" i Amerika i 1844. Siden har vi ikke funnet spor etter ham.
KOLERA, LEPRA OG ANDRE SYKDOMMER
Vi har i andre sammenhenger fortalt om koleraen
som herjet i Norge mellom 1848 og 1855. I samme periode herjet den
også i Amerika. Norske innvandrere ble ofte møtt av sykdommen
straks de kom i land i Quebec, underveis til eller i Midt-Vesten. Dødeligheten
var stor, og i enkelte tilfeller ble hele familier utryddet før
de nådde fram dit de skulle.
Men var de så heldige å nå fram, ventet gjerne andre
farlige sykdommer. Malaria og feber-sykdommer av forskjellig slag, var
vanlig. Og innvandrerne var ekstra utsatte, siden de kom fra strøk
hvor slikt ikke fantes. Særlig ble staten Missouri beryktet, og erklært
uegnet som oppholdssted for nordmenn.
Men enkelte nordmenn dro sykdom med seg hjemmefra. Lepra (spedalskhet)
var trolig ukjent i de nordlige områdene av USA, før de norske
innvandrerne kom med den dit. Etter at G.H.
Armauer Hansen var blitt fradømt sin legestilling i 1880, planla
han en studiereise til USA. Hensikten var å motbevise arvelighets-teorien
om lepra. Da han, langt om lenge, kom til Minnesota i 1888, fant han en
rekke tilfeller av spedalskhet i den norske befolkningen. Det var på
det tidspunktet kjent at i hvert fall 52 spedalske personer hadde utvandret
til USA mellom 1856 og 1885.
TELEGRAFEN
USA ble tidlig et arnested for oppfinnelser - og har vært det siden.
I 1837 fant Samuel Morse opp et system for overføring av elektriske
signaler gjennom ledninger. Samtidig fant han opp et alfabet dannet av
korte og lange signaler. Men det gikk hele sju år før en offentlig
komité avslo å kjøpe hans patent på dette morse-systemet.
Dermed startet han i 1844 like godt utbyggingen av et telegraf-vesen i
privat regi.
I 1865-66 ble det lagt en sjøkabel mellom Amerika og Europa for
overføring av slike signaler - og i 1901 klarte italieneren Marconi
å sende signalene trådløst over Atlanteren. Som følge
av dette ble forbindelsen mellom Europa og Amerika en helt annen og mye
raskere enn før.
Som eksempel på sjøkablenes betydning for emigrant-farten,
gjengir vi en liten melding fra "Den vestlandske Tidende" 13. juni 1867:
"Arendal 13. juni: Ifølge hertil indløbet Telegram, dat.
Qvebek den 11 te Juni Kl. 12.30 Efterm., modtaget i Arendal samme Dag Kl.
6.42, er Skibet Adler, Capt. Strøm, strandet i St. Lawrence Floden
med Lods ombord. Passagerer og Mandskab er tilligemed deres Tøi
reddet."
Uten et slikt raskt telegram, ville det gått uker eller måneder
før de fikk vite hva som hadde skjedd med "Adler" og emigrantene.
GULLRUSHET
I 1848, mens koleraen herjet både i den "gamle" og den "nye" verden,
skjedde det noe som kom til å snu livet "på hodet" for svært
mange mennesker.
Sveitseren J.A. Sutter hadde innvandret til USA i 1834. Der hadde han utrustet
en ekspedisjon til California, hvor han i 1838 fikk konsesjon på
jord i Sacramento-dalen. Her grunnla han Ny-Helvetia med mange foretak.
Disse ble sentrum i handelen på Stillehavet. Han ble derfor meget
rik. Det ble forresten den gangen sagt at han var mormoner.
Blant mye annet drev Sutter en mølle. Under arbeidet med å
grave en grøft som skulle skaffe vann til denne møllen, fant
en av hans mekanikere gull i grøfte-sanden sommeren 1848. Sutter
& Co prøvde i det lengste å holde funnet skjult, men lyktes
ikke. Dermed var det store gull-rushet i gang.
Fra fjern og nær strømmet tusenvis av gullgravere og lykke-jegere
til California - også en del norske. Før noen visste ord av
det, var Sacramento-dalen og fjellene Sierra Nevada oversvømmet
av alt fra seriøse gull-gravere, oppkjøpere, handelsmenn
og restaurant-folk til reinspikka kjeltringer.
Særlig de siste gjorde området livsfarlig å ferdes i.
Ran og drap ble en del av dagliglivet. En heldig gullgraver visste aldri
hvor lenge han kom til å få beholde sin gullskatt. Og var han
så heldig at han klarte å få gullet innløst i
klingende mynt, sto svirebrødre og pub-verter klare til å
forsyne seg.
I den amerikanske folke-tellingen for 1850 finnes det 117 norske menn,
en kvinne og ett barn i California.
Kvinnen het Dorthea Lee (30). Hun var gift med "tavern keeper" (pub-vert)
Peter Lee (33), og sammen hadde de sønnen G. Oscar Lee på
3 år. Vi vet ikke så mye om dem, annet enn at sønnen
var født i Missouri. Og at de nå bodde i Mariposa, en gruvelandsby
ved foten av Sierra Nevada et stykke sør for Sacramento, sammen
med sju andre nordmenn.
En annen norsk gullgraver, John H. Thoresen fra Mandal, vet vi derimot
litt mere om. Han hadde seilt jorda rundt som sjømann, men gått
i land i California for å lete etter gull. Der var han heldig og
fant mye av det edle metallet. Men kompanjongene hans planla å drepe
ham. Dette ble avverget fordi en kvinne i følget hadde hørt
det og fortalt ham om det. Han ble siden gift med denne kvinnen, og endte
som rik forretnings-mann i San Francisco.
Hvordan det gikk med Sutter? Han fikk først en kjempe-erstatning
i 1855 for den ødelagte eiendommen. Men da ble folk så rasende
at de ødela den en gang til. Sutter døde fattig og sinnsforvirret
i 1880 etter at han forgjeves hadde søkt nye erstatninger.
1851-79:
THRANITT-BEVEGELSEN
Tredje juledag i revolusjonsåret 1848 ble "Drammen arbeiderforening"
stiftet. Dette ble opptakten til "thranitt-bevegelsen" - den første
arbeider-bevegelsen i Norge. Mannen bak det hele, Marcus Thrane, kom fra
en fallert patrisier-familie i hovedstaden. I løpet av noen år
bygget han opp et foreningsnett med nesten 40.000 småkårs-folk
som medlemmer - og et blad hvor han trykket propaganda om bevegelsen og
dens merkesaker.
Dette skremte borgerskapet, prestene og statsmakten. I 1850 ble Marcus
Thrane satt under tiltale for guds-bespottelse, men frikjent av Høyesterett.
Sommeren 1851 ble han fengslet sammen med en rekke andre, og i 1855 dømt
til fire års fengsel av Høyesterett. Først i 1859 slapp
han ut.
Etter at kona var død av tuberkulose i 1862, utvandret Thrane til
Amerika. Også der drev han propaganda, gav ut blader og skrev en
liten bok som han kalte "Wisconsin-bibelen". All hans virksomhet var begrenset
til de skandinaviske miljøene, men noen stor innflytelse fikk han
ikke. I 1883 var han på besøk i Norge, men vendte skuffet
tilbake til Amerika. Der døde han i 1890, 72 år gammel.
I 1851 ble "thranitt-bevegelsen" knust av myndighetene på en rask
og effektiv måte. Vi vet ikke med sikkerhet, men vi må anta
at en del av bevegelsens medlemmer ble å finne blant utvandrerne
de neste tre årene.
HOMESTEAD OG INDIANERE
Et blaff i utvandringen fikk vi både i 1857 og i 1861 og til dels
1862. Men så nådde det hele et bunn-nivå i 1863. Da var
det borgerkrig i USA. Slikt virket jo i seg selv hemmende på interessen
for å dra over. Men hoved-årsaken til at nordmenn holdt seg
hjemme, var nok de store indianer-opprørene i 1862 og dels 1863.
Bakgrunnen for opprørene var den uhemmede jernbane-utbyggingen og
land-erobringen som skjedde vest for Missisippi i disse årene. I
1862 hadde Kongressen vedtatt "Homestead Act" som i praksis ga bort land
til de som ville slå seg ned i nye områder. Og utdelingen av
land ble i mange tilfeller administrert av jernbane-utbyggerne.
Indianer-opprørene berørte også norske nybyggere. Mange
ble drept - og meldinger om dette nådde Norge. Dermed stoppet utvandringen
helt opp for noen år.
OPPSUMMERING - SÅ LANGT
Og det kan vi også gjøre for å oppsummere hvor utvandrerne,
så langt, kom fra.
Det hele begynte altså i 1825 med folk fra Rogaland. Men snart fulgte
særlig folk fra fjellbygdene i Telemark og Buskerud etter. Og det
ble Telemark som kom til å levere hovedtyngden av utvandrere fram
til 1845, fulgt av Buskerud, Rogaland, Hordaland (særlig Voss og
Sunnhordland) og Sogn og Fjordane (i det vesentlige midtre Sogn).
Fra 1846 til 1865 reiste det folk fra alle fylker i Norge. Men de store
leverandørene av utvandrere var Oppland med 13.721, Telemark med
10.263, Sogn og Fjordane med 10.256, Buskerud med 9.110, Hordaland med
7.231 og Rogaland med 6.598. Til sammen dro det i denne perioden 71.620
personer fra Norge til Amerika, og siden 1825 hadde da over 78.000 utvandret.
Ser vi på utvandringen i forhold til fylkenes folkemengde, lå
Telemark på topp fram til 1865, fulgt av Sogn og Fjordane, Oppland,
Buskerud, Rogaland og Hordaland. Fra de øvrige fylkene hadde utvandringen
vært forholdsvis liten. Men dette kom til å endre seg kraftig
i fortsettelsen.
DEN FØRSTE STORE "BØLGE"
Etter at borgerkrigen var slutt i 1865 og indianer-opprørene slått
ned, ble det interessant å ta de nyåpnede områdene i
bruk i de vestre deler av Midt-Vesten.
Og da jernbanen fra øst og jernbanen fra vest ble koplet sammen
i Utah i 1869, ble det mulig å reise med tog tvers over det amerikanske
kontinentet.
Parallelt med dette hadde krigen ført til en oppblomstring av industrien,
særlig i Chicago-området.
Alt dette gjorde at USA fikk behov for mange nye innvandrere i årene
framover. Og fra Norge dro folk - i flokk og følge. Jordbruks-kyndige
søkte naturlig nok til Midt-Vestens vidåpne sletter, mens
vanlige arbeidsfolk fant nok å gjøre i storbyene, gruvene
og andre industri-områder.
Tidsrommet fra 1866 til 1873 utgjør den første store "bølge"
av utvandring fra Norge til USA. Og i denne "bølgen" er både
Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nord-Norge (særlig
Finnmark) med for fullt.
Men med året 1873 tok utvandringen brått slutt. Dette førte
blant annet til at den første norske "amerika-linje" med dampskip,
måtte stanse sin virksomhet. Den var startet i Bergen i 1871 i et
forsøk på å modernisere emigrant-farten og konkurrere
med de utenlandske selskapene om frakten av norske og skandinaviske emigranter.
Men forsøket ble altså kortvarig - og først i 1913
kunne norske utvandrere igjen dra over "dammen" på norsk kjøl.
Da på båtene til "Den norske Amerikalinje".
Med "bråstoppet" i 1873 var det også slutt på seil-skipenes
"æra" i emigrant-farten. "Valkyrien" ble det siste seilskipet som
gikk med emigranter fra Bergen. Det fikk en dramatisk siste tur til Quebec
i Canada, som vi skal berette om i en annen artikkel.
GRESHOPPE-KRISE
Noen har forklart "bråstoppet" i 1873 med gode tider i Norge. Men
siden det samme skjedde både i Irland og Sverige, må årsaken
søkes i USA. Og der ligger den opp i dagen.
På dette tidspunkt var utbyggingen av den nordlige jernbanen mot
vest kommet i gang - den som med tiden skulle åpne både Dakota
og Montana for innvandring.
Men i 1873 ble det vedtatt en omlegging av penge-systemet i USA. Dette
førte raskt både til en midlertidig stans i jernbane-utbyggingen
og krise i jordbruket. Stansen i jernbane-utbyggingen var ekstra ille for
farmerne, fordi mange av dem hadde ekstra-inntekter fra anleggs-arbeid.
Krisen i jordbruket ble forsterket av at store gresshoppe-svermer ødela
avlingene, også i de "norske" områdene, flere år på
rad. Først i 1877 klarte man å berge avlingen hos de farmerne
som ikke allerede var gått fallitt.
Beretningene om dette nådde selvfølgelig Norge. Om telegraf-systemet
ikke akkurat glødet, så nådde i hvert fall beretningene
hjem per brev. Dette førte til bortimot full stans i utvandringen
av jordbrukere, både fra Irland, Norge og Sverige fra og med 1874.
Med få unntak er det bare industri-arbeidere som drar over "dammen"
de seks årene denne krisen ser ut til å ha vart.
I mellomtiden hopet det seg opp med folk både Norge og andre land,
som bare ventet på bedre forhold i Amerika til å dra. Og i
ventetiden forverret forholdene seg i Norge. Men siden de ikke hadde noe
sted å utvandre, ble bøndene gående og vansmekte til
futen lot gardene gå under hammeren. Fra 1879 kom det et "ras" med
tvangs-auksjoner på bygdene. Og da forholdene i USA omsider endret
seg til det bedre, strømmet folk over fra Norge i titusen-tall,
særlig fra 1880.
Den andre store "utvandrings-bølge" var i gang.
1880-97:
DAKOTA-FEBEREN
Den andre store "utvandrings-bølgen" kom til å vare nesten
dobbelt så lenge som den første. Men de som hadde gått
og ventet på bedre tider i USA, kom seg nok avgårde de første
fire årene. Da herjer "Dakota-feberen" både i Midt-Vesten og
i Norge. Mange av de norske farmerne i Iowa, Illinois, Michigan og Minnesota
brøt opp og dro mot vest. De fant Dakota langt mer tiltalende -
og mindre plaget av gresshopper. I tillegg var det funnet gull i Black
Hills i Sør-Dakota. Det gjorde ikke interessen for området
mindre interessant.
Her hjemme var det dårlige tider på 1880-tallet, særlig
i byene og bygdebyene omkring. Derfor kan vi registrere en betydelig utvandring
fra by-områdene i dette ti-året.
Særlig problematisk var det for sjøfolk. I den konservative
rederi-næringen utviklet det seg etter hvert en alvorlig krise. Mangelen
på framsyn hadde fått den konservative gamle reder-standen,
særlig på Sørlandet, til å tvilholde på
seilskip av tre. Nå viste de nye jern-skipene med dampmaskin seg
å være var seilskipene fullstendig overlegne. Men slike hadde
ikke sørlands-rederne skaffet seg, og var nå heller ikke i
stand til å skaffe seg slike. Da seil-skutene tapte i konkurransen
med dampskips-farten - rammet dette derfor sjømennene på Sørlandet
særlig hardt.
I Norges seilskuteby nr. 1, Arendal, drev dessuten banksjef og skipsreder
Axel Herlofson en svindel-virksomhet for kreditors regning i hele sju år.
Dette endte med et "krakk" i 1886. Arendal-krakket utløste et "ras"
av konkurser - og fikk alvorlige følger både for næringsliv
og folk i vide kretser. Dessuten kom det til å markere slutten på
seilskute-tiden. Politisk førte følgene av "krakket" til
at Det norske Arbeider-parti ble stiftet i Arendal året etter.
De dårlige tidene som fulgte i kjølvannet av "krakket", fikk
mange sørlendinger til å dra "mot vest" - også sjøfolk.
For med fire ganger så høy lønn på amerikanske
skip som på norske, var det ikke rart at mange sjøfolk "hoppet"
av i Amerika og tok seg hyre på amerikanske skip.
CHICAGO OG DULUTH
Det var også stort behov for arbeidskraft på land i USA. Industri-bedrifter
og byer ble bygget opp i stor skala. Paddemyren Chicago ble industri-sentrum
i nord ved de store sjøene. I 1832 hadde Chicago en befolkning på
et ti-talls hvite farmere og noen indianere. Sommeren året etter
ble den by, da med 350 innbyggere. Innen 1836 var innbygger-tallet vokst
til nesten 4.000, i 1850 til mer enn 29.000 og ved slutten av 1860-tallet
til nærmere 110.000, de fleste innvandrere.
Ut over 1880-tallet vokste det også fram andre nye industri-byer
som tiltrakk seg innvandrere fra Norge, blant annet Detroit og Duluth.
Også disse lå ved de store innlands-sjøene på
grensen mot Canada og nær de områdene hvor norske innvandrere
hadde slått seg ned.
Duluth ble etter hvert en sentral havneby for øvre del av Midt-Vesten,
særlig Minnesota, Dakota og de nordvestre delene av Wisconsin. Det
var også her den første jernbanen gjennom Minnesota til Dakota,
Montana og vest-kysten hadde sitt utgangs-punkt.
I reklamen for denne jernbanen het det at man blant annet kunne få
kjøpe med seg enkle ferdighus fra Duluth, når man skulle reise
til sitt nye "homestead" i nordvest. Jernbane-selskapet hadde lagt alt
til rette for de som ville dra. Til og med prester ble utdannet og ansatt
for jernbane-selskapets regning, for å danne menigheter i "det nye
nordvesten".
ARBEIDSLEDIGHET
Men gode tider snur som kjent til dårlige tider - så også
den gangen. I 1893 ble USA nok en gang rammet av en voldsom økonomisk
krise. Allerede første året var det registrert en million
arbeidsledige. Også dette kan leses ut av utvandrings-kurven for
Irland, Norge og Sverige: Helt parallelt sank utvandringen fra de tre landene
drastisk fra og med 1894. Et liv i arbeids-ledighet på andre siden
av Atlanteren fristet ikke, selv om situasjonen hjemme heller ikke var
å skryte av.
1898-1914:
FRA OPTIMISME TIL PESSIMISME
De siste årene før og etter hundreårs-skiftet, var en
politisk vanskelig tid i Norge. Venstre hadde ledet an i "konsulat-saken"
- med det mål at Norge skulle få sitt eget konsulat-vesen,
uavhengig av Sverige. Men i disse årene ble partiet Venstre splittet.
En del "moderate" brøt ut, blant annet Bjørnson - med den
følge at Høire vant valget i 1903.
Mye tyder på at den nasjonale optimismen som rådde i sterke
Venstre-distrikter, ble snudd til pessimisme etter dette valget. Den sterke
nasjonal-følelsen fikk et alvorlig "skudd for baugen". Det ser vi
tydelig f.eks. i Åmli i Aust-Agder:
ANNE TVEIT
Rundt venstre- og folkehøgskole-mannen Viggo Ullmann hadde en rekke
nasjonal-bevisste ungdommer flokket seg. Åmli ble et senter for slike
- lokalt anført av redaktør Svendsen i Agderposten. Det ble
holdt møter, stevner og drevet skolegang. Og Svendsen åpnet
sin avis for unge "dikter-spirer" som i nasjonal-romantisk ånd fikk
framføre sine tanker som dikt i spaltene.
En av de ivrigste var Anne Nottovsdotter fra Bås.
Hun hadde tidlig mistet sin mor, og var sammen med en bror, satt bort til
en familie på Tveit. Både der og på nabogarden hadde
litteratur og annen kultur en sentral plass i dagliglivet.
Anne kom til å "krydre" Agderposten med en rekke dikt utover i 1903.
De fleste bærer et umiskjennelig preg av den nasjonal-romantiske
ånd; det er fjord og fjell, hus og hytter, bekker og dyr, kulokk
og fossefall i skjønn forening. Men hele tiden med et klart budskap:
Her vil eg vere. Eg vil ikkje dra!
Så kom altså valget og Høire-seieren i 1903. Den langt
fra fullkomne lyriker Anne Tveit, som hun skrev seg for, trådte til
for fullt. På første side i Agderposten fikk hun offentliggjort
et politisk dikt som er en regulær harselas over Høires valgseier.
Deretter ble hun mer eller mindre borte fra avisspaltene.
Neste gang hun dukket opp med et dikt, var i forbindelse med D/S
"Norge"s forlis sommeren 1904. Men dette minnediktet hennes var bare
et "glimt" det året.
Mange syntes å savne hennes romantiske innslag i spaltene - og etterlyste
henne faktisk på rim. Men neste gang hun satte noe på trykk,
var året etter - i 1905. Og da var det et avskjeds-dikt; hun og flere
fra Åmli hadde bestemt seg for å sette kursen mot vest - mot
Amerika. Da diktet stod på trykk, var hun allerede på veg dit.
Om farens helse hadde gjort at hun ventet med å reise til han var
død, kan være. Men at akkurat hun kom til å dra, hun
som hadde skrevet så mye imot å reise, er underlig. Samme sommeren,
på USA's nasjonaldag tirsdag 4. juli 1905, trykket Agderopsten det
siste diktet fra henne - "Fraa Amerika", som avsluttes slik:
I tankjen min augnar eg Norig
og eg ser de med blomar og blad,
eg ser nutan og fjelltindan høge
millom dei sprang eg mangeingong glad.
-
Mitt naturauga ser inkje dette,
for havet er millum oss no;
men naar eg skal skriva um vaaren i Norig,
so trur eg, den lyt vera so.
KRIGSFRYKT
Når jeg har brukt så pass mye plass på å fortelle
om Anne Tveit, er det fordi hennes grunn til å dra mot vest, trolig
var den samme som mange andre hadde på denne tiden: Det de hadde
trodd på, var knust. Unions-oppløsningen 7. juni 1905 var
fortsatt ukjent. Og det som verre var: Konflikten med Sverige kunne jo
ende i krig. Her gjaldt det, særlig for unge menn, å komme
seg bort før det smalt. Denne holdningen fant vi også blant
unge svensker.
RASKE PENGER
Men selv om noen i denne tiden dro til Amerika for å bli, var det
stadig flere som tok turen "over dammen" utelukkende for å tjene
seg opp "raske" penger. Her hjemme skulle de kanskje kjøpe ut en
gard eller bygge seg hus. Men mulighetene til rask fortjeneste var ikke
de samme her i Norge, som på andre siden av Atlanteren. Derfor er
hovedtyngden av utvandrere mellom 1905 og første verdenskrig, unge
menn på jakt etter arbeid som gav raskt og godt utbytte. Denne perioden
er regnet som den fjerde og siste store "utvandrings-bølge", selv
om mange av dem kom hjem igjen.
1914-30:
KRIG OG FULL STOPP
Med utbruddet av første verdenskrig i 1914, tok det hele slutt -
for en tid. Verdens-krigen som etter hvert utviklet seg til en nådeløs
ubåtkrig på havet, satte en brå stopp for utvandringen
fra Europa.
CANADA NESTE
Da krigen var over i 1918, følte USA seg stort sett forsynt med
innvandrere. Canada, derimot, lå åpent for de som ville prøve
lykken. I 1920 dro derfor mer enn halvparten av utvandrerne dit. Noen hadde
selvsagt fortsatt håp om å komme inn i USA. Men fra nå
av måtte det stort sett skje via Canada.
FAMILIE-GJENFORENING
Etter hvert som tidene endret seg, kom utvandrerne til å bestå
av familiene til menn som allerede var reist og hadde etablert seg i Amerika.
Men med krakket på børsene i 1929, var den store utvandringstiden
til Amerika forbi - for godt. Selv om mange har reist over i tiden etter
1930, kom utvandrings-tallene aldri opp på de høyder de tidligere
hadde vært.